Til Bjørn

Bjørn Kjellemyr var en av de beste musikerne vi har spilt med. En fortelling om hans liv og bidrag til norsk musikk er verd en ordentlig biografi. Her er et lite bidrag til den fra tre kollegaer, om vårt vennskap og samarbeid med Bjørn, først og fremst fra tiden på Norges musikkhøgskole.

Oslos jazzmiljø var lite, men svært levende på slutten av syttitallet. Der møttes vi og spilte i flere konstellasjoner og prosjekter enn vi har oversikt over. Sikkert er det at vi hadde en kvartett sammen på nitti-tallet, og at vi spilte sammen i flere større ensembler som Metropolitan og Jon Ebersons jazzpunkensemble. Men etter hvert tilbrakte vi mer tid sammen på Norges musikkhøgskole enn på scenen.

Fra midten av åttitallet hadde det vært lov for musikkpedagogikk-studenter å spille ikke- klassisk musikk på Musikkhøgskolen. Likevel tok det 20 år til før det kom på plass en utøvende jazzutdanning. På nittitallet utgjorde Torgrim Sollid, Sidsel Endresen, Misha Alperin og Jon Eberson den harde kjerne av jazzlærere som – med to omgjorte lagerrom i kjelleren som øvelokaler og en benk utenfor skolen som kontor – drev jazzutdanning som en slags geriljavirksomhet.

Rundt årtusenskiftet bestemte NMH seg omsider for å få jazzen opp av kjelleren – og skolen etablerte en utøvende jazzutdanning og utlyste stillinger. Samtidig fikk vi et nybygg, og denne gangen hadde man ikke glemt at også de som ikke spilte klassisk også trengte øverom, instrumenter og kontorer. Bjørn var allerede inne som timelærer fra 2002 og ble fast ansatt som førsteamanuensis i jazzbass i 2005.

En dag ble Jon oppringt av en svært overrasket Bjørn, som fortalte at de skulle flytte fra benken foran skolen og inn på et nytt kontor – det var stort, det hadde vindu, flygel, trommesett, forsterkere og stereoanlegg. Faktisk akkurat slik det burde være for å undervise unge musikere enkeltvis og i små band. Siden har NMH fortsatt å satse på jazzmiljøet. Vi fire, sammen med Torgrim, Misha, Sidsel, Ivar Antonsen, Live Roggen og Håkon Storm-Mathisen og etter hvert mange flere, fikk gleden av å være med å bygge opp en stor, livskraftig utdanning i et miljø med stadig større åpenhet mellom sjangrene.

Vi arbeidet tett sammen i 15 år, til Bjørn dessverre alt for tidlig måtte slutte å undervise og spille på grunn av stadig større helseproblemer. Han fikk invalidiserende tinnitus som senere skulle vise seg å være Parkinson og Lewylegemedemens. Det ble et stort savn for oss som venner og kollegaer da vi ikke lenger møttes daglig på jazzgangen i femte etasje på NMH.

Det er nok ingen hemmelighet at det fortelles mange anekdoter om eksentriske, utagerende jazzmusikere, med eller uten innslag om inntak av ulike substanser. Vi har ingen sånne historier å fortelle om Bjørn – han var en veldig ordentlig fyr og en god venn. Plassert helt i den andre enden av en tenkt skikkelighetsskala, ligger historien om ordensreglene Bjørn og Jon hadde på sitt felles kontor. De delte rommet på langs, og hver hadde ansvar for å rydde sin egen del. Når en forlot rommet, skulle alltid vedkommendes side være strøken. I tillegg fantes en imaginær strek på langveggen som definerte skillet mellom Jons Skeid-plakater og Bjørns Odd-plakater.

Bjørn elsket musikk og var alltid godt forberedt til enhver jobb, enten det gjaldt spilling eller undervisning. Selv om han var en stor improvisator og gjerne spilte fri musikk, var han ikke begeistret for uforutsigbarheten ved turnélivet. Sånn sett var jobben på NMH en perfekt løsning. Slik Bjørn valgte å organisere arbeidet sitt, ble det mye samspill med studenter og lærere ved siden av den tradisjonelle en-til-en undervisningen.

Bjørn var den eneste av oss fire som var utdannet musiker – han hadde selv gått på Musikkhøgskolen (den gang i ganske kummerlige lokaler i Nordahl Bruns gate) og studert klassisk kontrabass med Knut Guettler. Etter dette spilte han et år i Bergen filharmoniske orkester. Ved siden av alle hans kreative bidrag til den skapende virksomheten det er å spille jazz, bidro han som utøver og lærer til å sette en ny håndverks-standard for sitt instrument. Han utviklet en svært vakker tone og spilte veldig rent – det er ikke alltid like lett når en spiller utagerende musikk på høyt volum i stadig nye lokaler. Denne dobbeltheten – å være en kreativ, impulsiv nyskapende musiker med et veldig tydelig fokus på tradisjonelt godt håndverk – tok han med seg inn i undervisningen på NMH.

Han hadde også med seg erfaringer fra toppnivå innen alle deler av musikklivet. Ved siden av å spille akustisk jazz i alle varianter med det samlede norske jazzliv og internasjonale stjerner (Chet Baker, Joe Henderson, Warne Marsh og Bob Berg), elektrisk musikk med Terje Rypdal og symfonisk musikk med Bergensfilharmonikerne hadde Bjørn også spilt alt det andre: Tidligmusikk med Jordi Saval og Rolf Lislevand og country med Steinar Albrigtsen; pop, viser og sanger med Anne Grete Preus, Kari Bremnes, Herborg Kråkevik og Jan Eggum; og folkemusikk med Sinikka Langeland, Berit Opheim og Gro Marie Svidal – for å nevne en liten flik av alt han var med på. Og gjennom dette hadde han stått i alle tenkelige jobbsituasjoner for en musiker – store og små konserter og turneer, tv-show, teater, studioarbeid, danseforestillinger og event-jobber. På jazzgangen i femte etasje på NMH var han alltid til stede for sine elever og oss kollegaer- uansett hva studentene måtte møte på sin vei hadde Bjørn vært der før og kunne snakke med dem om hvilke veier det var mulig å gå videre og hva det var viktig å lære seg.

Med sin dedikasjon og udiskutable faglige autoritet, var Bjørn svært viktig for den rivende utviklingen i jazzutdanningen på NMH – helt fra starten i kjelleren og frem til i dag, med over 130 studenter og 30 ansatte. Han har undervist en lang rekke bassister som kan høres overalt i norsk musikkliv – blant annet Per Zanuzzi, Per Mathisen, Johannes Eick, Sondre Meisfjord, Sigurd Hole, Roger Arntzen, Christian Meaas-Svendsen, Ellen Andrea Wang, Ellen Brekken, Jo Skaansar, Jo Berger-Myhre og Endre Hareide Hallre.

Vi savner ham dypt som venn og kollega.

Morten Halle, Pål Thowsen og Jon Eberson