Den store TJOlympiaden

Vi må anta at arbeidet som nattevakt i norske småbåthavner har vært forholdsvis travelt de siste dagene. Som regel dreier det seg vel om gode mennesker som rett og slett ikke ser noen annen mulighet enn å ta én dukkert til – og som viser litt mye begeistring i gjerningsøyeblikket. Det er sommerens vanligste og mest forståelige ordensforstyrrelse. Jeg undres likevel på hva de to myndige vaktene i Molde må ha tenkt da de i firedraget natt til torsdag tasset ut på brygga og ble møtt av et tjuetalls unge musikkentusiaster som lå og duppet i havgapet mens spetakkelet ble akkompagnert av en kontrabassist fra Brønnøysund som sto og gnisset fram temaet fra Haisommer, for så å fremmane melodien til «Det hender så mangt på Hovedøen» med en god del prøving og feiling. Da de kom bort til ham og ga litt voksenkjeft, responderte bassisten høflig, og pakket resolutt ned brukerutstyret sitt. Det var jo ikke som om Ole Morten Vågan ikke hadde fått spilt nok denne dagen uansett. 

Ole Morten Vågan spiller lynrask elbass og holder en slags åpningstale med innføring i TJOs historie, idenitet  og rammevilkår, onsdag på Moldejazz. Vi ser også Eirik Hegdal, Eivind Lønning og Håkon Mjåset Johansen. Foto: Ole Bjørn Steinsvik/Moldejazz

Noen timer tidligere hadde han for eksempel fremført en bemerkelsesverdig, poetisk uakkompagnert bass-solo inne på Teateret Vårt. Den kom i midten av et strekk under det siste settet av Trondheim Jazzorkesters store dag på kulturhuset Plassen hvor noe skjedde. Jeg tror det startet under Eirik Hegdals låt “Turnchest in candle wax”, en karakteristisk kaklende bhangra-aktig groove med mye tut og kjør. De fulgte opp med et arrangement av en John Scofield-låt, utarbeidet av Vågan til et prosjekt som, grunnet pandemien, ennå ikke er blitt realisert. Så kom bass-soloen – formsikker, fingernem, nesten pertentlig – en sann lise for slitne ører etter den kakafoniske ensemblespillingen. Det var blikkstille i lokalet da den ledet inn i en versjon av Victor Young og Edward Heymans “When I fall in love”, sunget av Maja S. K. Ratkje, akkompagnert av strykebass, Ola Kvernbergs fiolin og Veslemøy Narvesen på sag. Wow. 

Flere av oss snakket om disse minuttene etter at konsertene var ferdige. Det er sånne øyeblikk som kan skje en gang i blant, og som er noe litt bortenfor en vanlig, kjempegod konsert. Jeg ble gående og lure – om man hadde satt seg ned og lyttet til opptakene fra det som skjedde i Teateret Vårt, ville man gjenkjent følelsen? Hadde det vært mulig å peke og si her starter sonen, og litt senere, her stopper den? Jeg tror egentlig ikke det. Antageligvis vil man høre at det er god, inspirert musisering – kanskje til og med svært god. Men sett for eksempel på opptaket av den såkalte mirakelkonserten, den sagnomsuste debutkonserten til Trondheim Jazzorkester og Chick Corea, fra Moldejazz i 2000. Det er en knallkonsert, ingen tvil om det – men mirakelet må du nesten ha vært der, eller snakke med noen som var der, eller se på alle ringvirkningene av det som skjedde den kvelden, for å komme innpå. 

Når det gjelder gårsdagens øyeblikk med TJO, handler det nok litt om at folk, både på scenen og i salen, var slitne etter en lang, varm og inntrykksmettet dag – men at alle i rommet liksom oppdaget at det var plass til mer, kanskje til og med mye mer. Det er perfekt konsertform å være i, egentlig – en særegen, kollektiv ømhet (på Moldejazz 2025 har det vært en god del ømhet og, jeg beklager dette, jag etter vind (og skygge)).  

Amund Storløkken og Ole Morten Vågan spiller den første av to åpningsfanfarer under TJO-festen. Foto: Ole Bjørn Steinsvik/Moldejazz

Da nyheten om at Trondheim Jazzorkester (som jeg heretter vil omtale med den joviale og godt innarbeidede forkortelsen TJO) ble utropt til Artist in Residence for 2025 på den siste dagen av Moldejazz 2024, fremsto det som et naturlig, nesten litt forutsigbart, valg. Det er et gjevt jubileum i år – 25 år siden dannelsen av et orkester, eller en idé, som har formet bilde av hva norsk jazz og tilstøtende felter er i det nye årtusenet. Jeg husker at jeg også, litt skribent-sentrisk, tenke at oi dæven, det blir sikkert gøy – men her gjelder det også å porsjonere ut tankene om den særegne TJO-identiteten utover konsertrapportene. Det er jo selvsagt mye å skrive om det – noe er nok blitt klisjeer for jazzinteresserte nordmenn, ting de for eksempel kan ha lest i saker jeg har skrevet før. Men samtidig finner jeg stadig ut at det fremdeles er veldig mange andre som ikke kjenner til hva TJO egentlig er. At de for eksempel (naturlig nok) tenker at det er ett orkester, med en fast besetning, snarere enn en samlebetegnelse på til nå 65 ulike prosjekter, som har benyttet seg av 350 ulike musikere, og tøyd jazzbegrepet i alle mulige retninger på ferden – progrock, samtidsmusikk, soul, skronk, fifle-fofle, fusion, vanligjazz og så videre. At TJO også har tøyd Trondheims-begrepet og trønderbegrepet (tilknytning til Trondheims musikkscene, skolegang på Jazzlinja på NTNU, dønn trønder, lure-trønder) underveis, og etter hvert blitt en viktig arena for musikere med bakgrunn fra andre skandinaviske land og forbi. At det, trass i alt dette, også går an å peke på en del kjennetegn på tvers av flere disse bandene. Noe som har med tilstedeværelsen av kontinuitetsbærere som har vært med i mange prosjekter, noe som har med inspirasjonen fra enkelte komponister, som for eksempel saksofonist Eirik Hegdal, som også naturligvis er med i jubileumsutgaven. Det er også noe som har med den særegne bruken av visuelle cues og måten musikken utvikler seg på scenen, at det sjelden har noen utpreget storband-vibb, men heller føles som et forvokst lite band, eller kanskje en sammenslutning av tre-fire mindre besetninger. 

Er jeg ferdig med TJO-flosklene da? Nei, søren, det er mer. Vi må også nevne den kulturpolitiske kraftinnsatsen. I motsetning til røverhistorier fra seksti- og syttitallet, er jo den norske jazzens nye testament også delvis en historie som må fortelles i et litt mer byråkratisk språk, med ord som rammevilkår, støtteordninger, og pappsjekker. Konsernbanksjef for SpareBank 1 SMN, Per Oskar Olsen, spiller en viktig rolle i denne historien, og er også interessert tilstede under denne festivalen. Og det gjør også naturligvis den mangeårige lederen for Midtnorsk Jazzsenter, Bjørn Willadsen, som under TJOs heldagsarrangement på Plassen også får spilt litt selv – han sitter i foajeen og fremfører gamle klassikere mellom slagene under navnet Taffelbjørn. Poenget mitt er at ikke noe av dette er en selvfølge – og selv om man som jazzinteressert nordmann noen ganger kan føle at man svømmer i bestillingsverk, prosjekter og mellomstore ensembler er jo det først og fremst en utrolig privilegert følelse. Det kunne jo vært helt annerledes – men når det faktisk har blitt sånn, handler det også om at de viktigste impulsene ikke har kommet fra tegnebordet, men fra det som skjer på scenen. At folk helt fra starten, da Erlend Skomsvoll satte sammen den første TJO-utgaven, skjønte at dette var noe som burde få lov til å fortsette, og slå nye knopper hver sesong. 

Sigrid Aftret spiller med sin versjon av TJO, i Teateret Vårt på tirsdag. Foto: Godeste Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Sånn sett er kanskje den viktigste TJO-konserten denne uka den Sigrid Aftrets versjon av bandet spilte på tirsdagen. Aftret er en fryktelig interessant treblåser og komponist – jeg har hatt stor glede av bandet Bêl og musikken hun skrev for OJKOS, inspirert av billedkunstner Anna Eva Bergman. Hun er også med i Det Andre Kollektivet, en sammenslutning av norske og franske jazzmusikere som er i ferd med å åpne et nytt vindu på gløtt mellom disse to scenene – dét føles som reelt nybrottsarbeid. Musikken hennes kan gi deg noe å gruble på, den kan være morsom på litt uventede måter og eksentrisk – preget av det jeg opplever som et litt annet blikk, rett og slett. Det siste der er en litt vag beskrivelse, men jeg tror i det minste det stemmer. 

En liten avstikker: Den siste tiden har jeg tenkt en del på hvordan det går an å oppfatte musikk både som et sted og en fortelling. Dette er ikke ment som analytiske begreper – mest av alt er det en måte å forsøke å forklare for meg selv hvorfor jeg lar meg fascinere av ulike former for rar, “nonfigurativ” musikk, hvor det kanskje ikke er så mange håndfaste melodier og hooks å henge seg på. I sånne tilfeller tror jeg at jeg betrakter musikken mer som et område som det går an å bevege seg inn i, og hvor man står fritt til å fokusere på enkeltelementer, eller helheten, eller hva som helst. En musikk som ikke “peker”, men som gir deg en slags bevegelsesfrihet – med ørene, øynene, i assosiasjonene. Noen som bare har satt nøkkelen i døra og gått – vi velger selv om vi vil gå inn. Kanskje lærer vi denne tilnærmingen fra naturen – her finnes jo også abstraksjonen, mønstrene og mylderet. Fortellingen, i form av melodier, tekster, låter og så videre, er det på sin side vi mennesker som bringer til bords (“Liksom frosten er et middel til å skape vakre iskrystaller, er menneskene et middel til å skape kunstverker”, har den nevnte billedkunstneren Bergman sagt, og det er i grunnen ikke så halvgærent). Som sagt er ikke dette en analytisk modell, det er bare det nærmeste jeg kommer å beskrive en følelse. All musikk, bare i kraft av at den beveger seg over et tidsforløp, har et element av fortelling i seg. Alle lydbilder vil jo også ha en fornemmelse av et landskap eller et sted (om så «stedet» bare er rett ved siden av en visesanger, liksom). Men det er nå så – jeg nevner det fordi det langt på vei beskriver hva som skjer når jeg etter en liten stund virkelig i Sigrid Aftrets komposisjoner på tirsdagen. 

Vi tar bandet raskt: Loup Godfroy – trommer, Henrik Sandstad Dalen – bass, Sigrid Sand Angelsen – cello, Sigrid Aftret – tensax/fløyte, Brede Sørum – altsax, Joakim Rainer – piano, Peter Bruun – trommer, Hermann Hestbek – tuba, Jenny Frøysa – bassklarinett, Jørgen Bjelkerud – trombone, Klaus Holm – Altsax, Trine Knutsen – fløyter og Louise Lavoll på lyd. Aftret forteller selv at mye av musikken er basert rundt tankene og spillet til den danske trommeslageren Bruun, som hun møtte da hun studerte i København. Han fremstår også som et visuelt midtpunkt for det som skjer underveis i konserten, der han står – eller, han danser – bak et oppsett av trommer, bjeller og cymbaler som minner mer om orkesterperkusjon enn et vanlig jazzoppsett. Både Bruun og Godfroy har store, syngende trommelyder – det er det plass til i dette lydbildet. Det er også de som starter det hele, med en skakk, assymetrisk, dryppende rytme. Aftret har sagt at hun har vært opptatt av “illusjoner av puls” i denne musikken. Hun advarer om at musikerne kommer til å trampe litt forskjellige takter underveis – og for de som sitter og lytter, er det rett og slett pokka umulig å helt skjønne tellinga her. Som om de spilte på alt unntatt slaget, sa en forundret og begeistret konsertgjenger etterpå. Det duver liksom fremover allikevel – og etter stadige forsøk på å skrelle seg frem til musikkens “egentlige” rytme, ender jeg opp med å godta at dette er musikk som simpelthen sitter på en stor hemmelighet. Hvis du en gang i blant er nysgjerrig på musikkens indre mekanikk, hvordan noe faktisk er laget eller blir spilt, og hvis du liker å bruke tid på den nysgjerrigheten under konserter, er det mye å hente her. 

Hermann Hestbek på tuba, Sigrid Sand Angelsen på cello og Jenny Frøysa på bassklarinett. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

De første femten eller tjue minuttene er ting ute av fokus. Det åpner med en gnissete cello-solo av Sigrid Sand Angelsen, det er liksom ikke en Konsertåpning, men mer som om vi kommer inn midt i en samtale. Og jeg er ikke helt sikker på om jeg ser akkurat dét poenget. Det jeg derimot etter hvert virkelig går med på, er at Aftret har skrevet musikk uten store klimaks og kurver – den putrer nesten helt jevnt avgårde, fra sted til sted. Ubegripelige unison-partier avløses av små og store solostrekk. De byr på en fin og håndfast kontrast – musikere som saksofonist Sørum og trombonist Bjelkerud bringer virkelig jazzen inn i det, det er ikke mye smatting og surkling og sånn, det er historiefortelling, tydelige, idérike forløp – om enn oppå et stadig omskiftelig rytmisk grunnlag, som om de står oppå isflak – eller befinner seg i et spøkelseshus med løse gulvplanker. Pianist Joakim Rainer og Henrik Sandstad Dalen leker gjemsel i det merkelige maskineriet og mater musikken med små og store detaljer, mens Jenny Frøysas bassklarinett føles som et holdepunkt i musikken som ser håndgripelig ut på avstand, men så, når man forsøker å lytte seg fast i det, viser seg å være på et annet sted enn man trodde. Det er musikk som haler og drar i ørene, fordreier perspektiver, avansert og underkokt – og det er åpenbart at den vekker et bredt spekter av reaksjoner. Noen jeg snakker med kjøper det ikke i det hele tatt, de opplever kanskje at de ender opp helt på utsiden av musikken – mens andre har sett festivalens store konsert. Selv startet jeg i den første leiren, men endte opp nærmere den andre, etter hvert som skuldre ble senket og musikken fikk samlet seg litt. Aftret selv spiller et par soloer – en litt prøvende først, og så en mer ildsprutende senere. Ellers er det påfallende hvor mye som er overlatt til de andre – hun sitter og følger med, og holder den tydelige, rolige dirigeringen sin til et minimum – nok en måte Aftrets TJO skiller seg fra en del andre versjoner av bandet. 

På en festival preget av jævla mye kjør og lyd fra morgen til kveld, er det sårbart å spille konserter som krever denne formen for fokus, og vilje til å bare sitte i musikken, fra publikum. De havner fort i skvis, trenger mer luft rundt seg enn det som er mulig i festivalformatet. Det er ganske tøft å lage musikk som er så bestemt på sin egen grunntanke, og som ikke én eneste gang spiller for galleriet, som denne. Slike jazzstipendiatkonserter med TJO sendes også ut på turné senere på høsten – da pleier den også å ha satt seg mer. Jeg har en mistanke om at Aftret ikke er den mest kjente unge jazzmusikeren i Norge fremdeles – men dette er noe jeg håper folk blir nysgjerrige på og gir en sjanse. Den vil sikkert fremdeles utløse splittede reaksjoner, sånn tror jeg den er, det er ikke bare et spørsmål om dagsform eller premierenerver. Men Aftrets landskap, gåtefult glidende, liksom sidelengs gjennom minuttene, er vel verdt besøket. 

Signe Emmeluth og Maja Ratkje i kjent stil, under et av settene til YggJazzil. Foto: Asbjørn Sæbø/Moldejazz

Og så altså tilbake til onsdagen og den såkalte TJO-takeoveren (urgh, jeg er ikke noe glad i det ordet, det har en eim av eplekjekt entrepenørskap, streetfood og QR-kode, de burde funnet på noe morsommere, men det er en liten detalj i det store bildet). Bandet denne kvelden: Thea Grant – Vokal, Maja Ratkje – Vokal, Ola Kvernberg – Fiolin, Eivind Lønning – Trompet, Emil Bø – Trombone, Guro Kvåle – Trombone, Åsne Fossmark – Saksofon, Eirik Hegdal – Saksofon, Signe Emmeluth – Saksofon, Anja Lauvdal – Synth, Amund Storløkken – Synth, Veslemøy Narvesen – Vokal/Trommer, Håkon Mjåset Johansen – Trommer, Ole Morten Vågan – Bass og Tor Breivik, lyd.

For de som ikke har vært der, er det to scenerom på kulturhuset Plassen – intime Storyville, som ligger øverst i bygget, rett ved en svær takterrasse, og Teateret Vårt nede i første etasje. I tillegg er det et bibliotek og et kunstlokale der, og en stor foajee/kafé, hvor trappen oppover i bygget danner et amfi det går an å sitte i, og en scene hvor man kan ha konserter og samtaler. TJO tok seg mål av å bruke så mye av huset som mulig, og de startet litt her og der, med en kraftfull fanfare komponert av Maja S. K. Ratkje – de spilte faktisk to fanfarer av henne, og nasjonalsangen for en fiktiv nasjon. Åpningen på kveldens settliste var i det hele tatt preget av noe tøysete fornemt. Noen av musikerne sto nede på gulvet, mens messingen befant seg i andre etasje – og de spilte høyt. Etter hvert strømmet det flere til, plutselig fløy Håkon Mjåset Johansen og Veslemøy Narvesen forbi med hver sin gong, og snek seg inn på hovedscenen i Teateret Vårt hvor de satte seg ved trommesettet. Det var ikke opplagt for publikum at man skulle følge etter dem, men noen nesten iltre tut på en forgylt kazoo av Ratkje, som pekte oss inn i mørket, gjorde susen. Det første settet med hele bandet skjedde foran stående publikum og bød på et utvalg komposisjoner fra de forskjellige medlemmene, som også vekslet litt på å ta ordet mellom låtene underveis. 

Synthesizers Orchestra inne på et velsignet godt luftet Storyville. Foto: Ole Bjørn Steinsvik/Moldejazz

Vokalisten Thea Grant bød på sin karakteristisk teatralske stil, nesten litt burlesk eller horror-aktig, og ga bandet nok en dimensjon. Foto: Ole Bjørn Steinsvik/Moldejazz

Orkesteret spilte tre sett denne kvelden – stående på Teateret Vårt, så ett ute i kafeen som startet med en fjetrende versjon av Hegdal-låta «Fairytale», hvor bandet sakte samlet seg på lignende vis. Så, til slutt, et inne på teateret igjen, men denne gangen med stoler. Innimellom bød de på noe de kalte Plurafest, og som rett og slett var en meny av seks forskjellige små konstellasjoner, i tillegg til en lydinstallasjon, et utvalg konsertopptak, taffeljazz og DJ på taket (Malwina Witkovska – TJO-produsent, jazzbooker og musikkelsker). Noen TJO-medlemmer hadde sagt at de mente det var mulig å få med seg alt, “hvis man planlegger godt”, men det er i overkant tidsoptimistisk. De små besetningene spilte to 20 minutter lange konserter hver. Du kunne se Synthesizers Orchestra, som besto av masse medlemmer som sto i en ring med hver sine synther og spilte en mild og melodisk, luntende sak av Eirik Hegdal, The Guardians of 350 BPM som var standardjazz i vekselvist rasende og vanlig tempo (med Ola Kvernberg og saksofonist Åsne Fossmark i noen halsbrekkende duetter), Duelling Trombonjos med Emil Bø og Guro Kvåle og Sylta Agurk 3, som var en groovy barytonsax/trombone/tromme-konstellasjon. I trioen The Vibratones snodde Veslemøy Narvesen og Åsne Fossmark seg ut vibrafonfigurene til Amund Storløkken, kvartetten Yggjazzil spilte knatrende fri improvisasjon og Electronics and Trumpet var lydfascinert mikroskopimprovisasjon med Anja Lauvdal og Eivind Lønning. Puh. 

Anja Lauvdal og Eivind Lønning, Electronics and Trumpet. Foto: Ole Bjørn Steinsvik/Moldejazz

Det var en viss overlytting mellom noen av disse impromptu-scenene, som i etpar øyeblikk skapte en merksnodig Charles Ives-aktig kakofoni om man sto på riktig sted. Og ellers var det vel kanskje ikke så mye vits i å skulle stresse hit og dit. Det handlet saktens mer å bare vandre litt rundt, se om man hadde flaks og opplevde et fint øyeblikk eller to, i alskens skjæringspunkt mellom skrevet og komponsert materiale. Det var jo også en fin måte å si et eller annet om mangfoldet av musikalske tilbøyeligheter som finnes inni et sånt ensemble. I det ene øyeblikket kan du frese gjennom en god gammal standard du har spilt ørten ganger før – og i det neste er du på synthseminar med gode venner. Og i likhet med hvordan orkesteret ofte lykkes i å fremstå live, føltes det hele smårufsete og tatt litt på hælen, som om de også er i ferd med å finne ut hva det egentlig er de holder på med underveis. Og det der er kanskje nøkkelen – om jeg prøver å tenke på hva TJO er, tenker jeg vel først og fremst på dem som en munter, lite selvhøytidelig gjeng.

OK, et bilde til av kvartetten YggJazzil, her i et litt sammenkrøket, inspirert øyeblikk. Foto: Ole Bjørn Steinsvik/Moldejazz

Det er mye latter og mange smil på konsertene deres – noen små og skjeve, noen totalt oversvømmende – som Vågans røde, ekstatiske ansikt, på oppløpssiden av det siste settet. Han er ferdig som kunsterisk leder for TJO ved nyttår, da tar tubaist og kunstner Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck over – også en helt særegen musiker, med lang TJO-erfaring etter hvert. Dette er et band som ender opp med å prege, nesten definere, karrieren til noen av de tettest tilknyttede medlemmene. Det var ikke mye melankoli å spore hos Ole Morten Vågan underveis – til gikk han og de andre musikerne ut fra scenen med alskens rytmeinstrumenter, og Vågan ledet an gjennom bygget mens han kauket en allsang som fortalte om bandets meritter oppigjennom – og som bød på litt groovy syting over økonomiske rammevilkår og slike ting. De avsluttet ute på takterassen, slik Andreas Røysum Ensemble gjorde en idyllisk kveld i fjor. Der kunne de sikkert stått en femten minutters tid og spilt kubjelle uten at noen hadde protestert. Men nå var det tross alt jam. No e det Jazz on a Summer’s day, sa den krøllete, gåtefulle pianobegavelsen Isach Skeidsvoll, som sto ved siden av meg i kveldssola. Vågan sa til publikum at de bare måtte stikke på Festivalkroa, bandet måtte rekke å skifte skjorte og sånn før de kom seg opp dit. Det var fremdeles fire timer til han spilte kveldens aller siste tone. Litt synd at det var Ole Morten som fikk kjeft av vaktene for at vi bada, det var jo ikke som om han spilte oss ut i vannet med kontrabassen, sa bassist Nicolas Leirtrø da jeg møtte ham dagen etterpå, bebartet og betenksom. Men jeg har tenkt litt – og kommet fram til at det også er en sannhet med modifikasjoner, tross alt. 

Filip Roshauw