DJ Fattigfornem viser noe av sin utsøkte musikksmak etter fest med jazzbandet Leirblaa i Pride-parken lørdag.
Dette kommer til å gå i alle retninger, men det gjør jeg også, så det føles ganske korrekt. Jeg kan ikke love at alle låtene dukker opp i Prideparken (da blir det forsøksvis JAZZZ og party), men her og nå var dette det eneste fornuftige utvalget. Dessuten er jeg en uerfaren DJ som har begynt å gi faen.
Arthur Russell – «That’s Us / Wild Combination» (Audika Records, 2004)
Ja ok, så er dette muligens sangen til meg og eksen, men jeg tenker at jeg kan ha denne låten sammen med flere fremtidige ekser, jeg. Arthur Russell – legendarisk cellist, vokalist og produsent som døde så altfor tidlig av AIDS i 1992. Klarte den litt vriene balansen mellom disco og avantgarde. Rakk bare å gi ut to plater mens han var i live, men det dukker stadig opp fantastiske arkivopptak (sist med dette live-opptaket). Dokumentaren Wild Combination: A Portrait of Arthur Russell anbefales også på det sterkeste, sånn at en kan gråte videre hvis en vil. Prøv å la være når den lange tonen kommer inn rundt treminutters-merket i låta (gjelder kanskje bare meg).
David Murray – «Dewey’s Circle» (Black Saint, 1980)
Jeg har hatt gleden av å jobbe med Murray et par-tre ganger nå (framifrå fyr, vanvittig mye sjel i saxspillet – Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten var ikke så gærne de heller, foråsidetsånn). Kom i skade for å spørre om Murray ville signere platecoveret til albumet Ming forrige gang, uvitende om at det var ekskona gjennom 25 år på coveret (og han var ikke nådig i sin dom). Det gikk bra til slutt, og denne låta svinger jo som bare juling. Gir jazz hands og sparkende bein på frijazzvis.
Joe Maneri – «Paniots Nine» (Avant, 1998 / 1963)
Harvey Pekar, din vidunderlige raring. Oppdaget denne CD-en via filmen American Splendor, halvveis dokumentar og biografisk film basert på livet til den nevnte tegneserieskapende TYPEN, med en aldri bedre gretten Paul Giamatti i hovedrollen. Herlig slentrende, rufsete og jazzete i stilen, og med noen enorme demotapes av Joe fra 60-tallet på lydsporet. Jeg velger meg denne låten, fordi man alltid trenger å skynde seg et sted, og da er dette glitrende å høre på. Flott saksofonist og klarinettist (far av Mat Maneri, som jeg også har hatt gleden av å jobbe med, da han spilte sammen med Ches Smith og Craig Taborn i 2016. Sniker inn en låt til, fordi fem er altfor få). Kan anbefale Pekars Our Cancer Year i samme slengen, fordi kreft dessverre aldri går av moten (og dette er en glitrende grafisk roman som snakker om akkurat det, og også inkluderer pårørende på en utrolig fin måte).
May-Cécile Lajoie – «Lespwar lanmour enposib» (1997)
Vi skal til Seychellene, som på en måte har et Pride-aktig nasjonalflagg, og også er kjent for å være relativt homovennlige, så det er jo hyggelig (har ikke vært der ennå, men en dag skal jeg gifte meg rik). Den som ikke blir munter av denne kan ta seg en bolle. Ekte sommerlåt, fra en generelt fin samleplate. Jeg kan ellers ingenting om Seychellene, bortsett fra at de ligger i Det indiske hav og at hovedstaden heter Victoria, som nesten blir for dumt for min del. Forøvrig jobber May-Cécile for tiden som kokk i en liten fransk landsby ved navn Péret. Det er noen som lever livet (kanskje – håper jeg).
Må noen flere farger til, da.
Leirblaa – «Konkylie» (Particular Recordings, 2022)
Skamløs promotering av Nasjonal Jazzscene og Oslo Jazzfestivals booking på Pride, men det får gå. Jakob (Nordli Leirvik) har en aldeles nydelig stemme, og han skriver finurlige og fantasifulle tekster på erketrøndersk, vanligvis framført i lag med Amund Storløkken Åse (vib), Jenny Frøysa (sax) og August Glännestrand (trommer). Har hørt denne låten på repeat i hele vår. Elegant oppbygning. Dette er en litt eldre låt, men bandet har nylig sluppet to fine singler fra den kommende plata som også er verdt å sjekke ut. Ikke minst gleder jeg meg til å se hva denne gjengen finner på i Oslo Pride Park den 28. juni. Da med Rino Sivathas som trommevikar. Det blir bare lækkert, det er jeg helt sikker på.
BONUS: Lydia Lunch – «Lady Scarface» (ZE Records, 1980)
Slenger inn en liten bonuslåt på slutten, fordi det er cirka denne sinnsstemningen jeg ønsker å være i etter endt DJ-økt. Jeg så henne i London for noen år tilbake. Det var hakket mer kompromissløs no-wave og litt mindre cabaret, men med to flasker rødvin stående på scenen som gikk ned på høykant. Alle krøp hjem til slutt. Tror jeg våkna opp i Brighton. Antakelig fordi jeg savnet ordentlig havluft, men også fordi jeg liker byen.
God sommer og velkommen til PRIDE.
