Minneord om trommeslager Axel Skalstad.
I pinsen 2025 døde Axel Skalstad. Trommeslageren ble 32 år gammel, og dette minneordet er skrevet på trass. Vanligvis vil jo slike tekster om store musikere (som han utvilsomt var) handle om et langt, godt levd liv og kunstnerskap. Der det finnes en følelse av at folk har fått sagt sitt, en bittersøt jubel over det som ble skapt, som finner samklang med savnet. Toogtredve år er ikke nok. Til de som aldri hadde den uimotståelige gleden av å se Axel Skalstad spille, som kanskje ikke en gang har hørt navnet hans før i dag, kunne jeg for eksempel sagt at så godt som alle trommeslagerne de har hørt navnet på, hele det moderne musikk-Norges beat så å si, fra hovedscenene til den mest knirkete abstraksjonen, ikke bare elsket karen, men så opp til ham. Om du omgås musikere, vil du fort nok legge merke til at det finnes noen få kolleger som omtales i sjeldne ordelag og tonefall. Axel Skalstad var sånn. Men det er også åpenbart utilstrekkelig.
Det aller første minnet jeg tenkte på da jeg fikk dødsbudskapet, var en konsert Axel ikke spilte selv, men hvor han allikevel var totalt uunnværlig. Det var en sommerkveld i 2023, for snart to år siden. En støttekonsert for den unge trommeslageren Trym Saugstad Karlsen, som hadde tatt kampen for å få behandling for en sjelden sykdom. Gode venner av ham arrangerte støttekonserter på Dokkhuset i Trondheim og Kafé Hærverk i Oslo. En haug med kolleger og konsertvenner stilte opp. Det ble euforiske, særegne kvelder, litt bortenfor den vanlige konsertvirkeligheten. Preget av god musikk, en gryende optimisme på vegne av Tryms sak (han og de andre pasientene vant frem noen uker senere), og et muntert logistisk kaos – for hvem var det som ikke ville bli med på dette her?
Da Andreas Røysum Ensemble fylte scenen med omtrent tre hundre bandmedlemmer på tampen av Hærverk-kvelden, og dro seg gjennom den ene soul-hiten etter den andre, nådde stemninga et sjeldent kokepunkt. Det hadde gått raskt under omriggen, og Andreas Wildhagens cymbalstativer og basstromme var ikke riktig fastmontert. Så for hvert slag på crashen, og for hver bombe Wildhagens kokette høyrefot lobbet ut i rommet, var det som om trommesettet endret fasong. Cymbaler hang med huet og stortrommen gjorde små hopp framover, slik at Wildhagen plutselig fikk (til ham å være) unormalt god plass bak settet. Men Axel var der, han gikk opp på scenen, skrudde stativene på plass uten å forstyrre spillinga og satte seg like godt ned ved siden av Andreas og holdt basstromma fast resten av konserten, med hørselen som innsats. Underveis klukket han av latter, det kan ha vært av hele den absurde situasjonen, det kan ha vært spillet til hans gamle trommevenn, det kan ha vært pur, overrumplende musikklykke, mens Sofie Tollefsbøl sang “I’d Rather Go Blind”.
Jeg tenker på det nærværet nå, kanskje mer enn frapperende opplevelser med ham bak settet. Litt bak i salen, et klokt smil under en caps, kanskje med en cymbalbag eller noe trommeutstyr, på vei til eller fra nok en øving. En stjålen time, på konsert med noen han satte pris på. Jeg innbiller meg at han også tenkte at lykken, en gang i blant, er en god trommeslager. Sånn kan de få oss til å føle oss. Det er litt kleint å skrive, men pokker ta, det er noe med dette instrumentets kroppsliggjøring av noe vi ellers ikke kan se. Når det stemmer, kan du liksom oppleve musikken gjennom dem. Trommeslagere kan få det til å se lett ut, de kan få det til å se totalt umulig ut. Axel Skalstad kunne være fryktinngytende god – en virtuositet som noen ganger var neonglødende og hyperteknisk, på en måte som det frister å rett og slett kalle unorsk, i et landskap hvor det finnes veldig mange norske måter å være en god trommeslager på. Når man er voksen og snakker om musikk, blir det å fremheve tekniske ferdigheter ofte sett på som litt banalt – det skal jo bli musikk alt sammen, det viktigste er at man har noe å si. Den floskelen forblir sann nok, den, helt til man støter på noen som bryter lydmuren, og som får en til å undre dypt over hva som faktisk er mulig å gjøre med kroppen, inni byggverket.
Axel Skalstad med Krokofant under Kongsberg Jazzfestival 2019. Foto: Tore Sætre
Men Axel Skalstads vibb bak trommesettet var også jordnær – og først og fremst og fremst fikk han det hele til å se avsindig gøy ut. Midt i sommerstormen av stikkeslag, utropstegn og fotnoter på skinn og metall, befant det seg et åpent, morsomt ansikt. Barten som la seg som et lyst halmtak på toppen av det skjeve smilet, et usynlig strå som vippet dovent i munnviken. Hodet dinglet til sin egen gåtefulle groove, lemmene fór hit og dit, som om han pilket med fire eller fem fiskesnører på én gang. I en anmeldelse av den fine Krokofantplata Q for noen år siden, måtte jeg ty til litteraturkritiker og trommeslager James Woods fantastiske tekst The Fun Stuff, om Keith Moon i The Who: “There is no time-out in his drumming, because there is no time-in. It is all fun stuff.” Sånn kunne det være, en real overdådig perkussiv barnebursdag – selv om det naturligvis også fantes pauser, musikalitet og lytting i spillet hans. Han var i det hele tatt langt fra noen brautende type. Axel Skalstad var øm, snill, stundom sørgmodig og noen ganger litt brydd når folk ga uttrykk for hvor inni hampen god de syntes han faktisk var. Jeg skjønner ham godt, det kan ikke være lett å svare på slike ting, men jeg skjønner også dem godt, for hva skal man si, når man ser noe sånt, som man ikke hadde forventet å oppleve i egen person? Sånn måtte det jo bli, den første gangen, det var de ordene som kom ut. Senere, når man så ham om og om igjen, ble kjærlighetserklæringene dypere. Jeg blir bare så glad av å se deg spille.
Axel Skalstad kom fra en sykkelfamilie, og en musikkfamilie, med hjerte for Kongsberg Jazzfestival. Formative konsertopplevelser på et konsertsted som Energimølla kom tidlig, og stakk dypt. Kongsberg Jazzfestival er stolte av bysbarna sine, Axel mottok festivalens rekrutteringspris og i fjor, da byen feiret sitt 400-årsjubileum, spilte han sammen med keyboardist Håvard Aufles og gitarist Tom Hasslan i et nystarta lokalpatriotisk fusionband som lød navnet 1624. Konserten deres, en deilig sen festivalettermiddag på Privat Bar, var et av årets høydepunkter. Det sier jeg ikke bare nå. En perfekt liten trio, bestående av tre musikere som deler en følelse av outsider-perspektiv på musikken. Hasslan og Skalstad var et særegent radarpar, når man så dem vanke i tospann bar de liksom med seg øvingslokalets lurvete estetikk. To musikere som hadde vokst sammen lenge før musikken ble til et yrke. Krokofant, duoen deres som etter hvert ble en trio med saksofonist Jørgen Mathisen, og som siden også fremsto i en kvintettutgave med Ståle Storløkken og Ingebrigt Håker Flaten, skilte seg ut i det norske høyoktans jazzrock-landskapet. Kanskje nettopp på grunn av dette vennskapet: En følelse av at, selv om musikken var fullmoden, satt det fremdeles noen tenåringer med hver sin musikalske playstation-kontroll og prøvde å finte hverandre ut mens de lo seg fillete. Han smatt også naturlig inn i det særegne familiebandet Eberson, med Marte og Jon – ikke alle kunne gjort det heller. Eller hør på Schizo, den fremdeles ferske utgivelsen til komponist og trommeslager Martin Horntveths spraglete livsprosjekt, Gouldian Finch! Martin var kanskje den aller største beundreren av Axel jeg vet om. Albumets vidtfavnende visjoner føles muliggjort av at han kunne kaste hva som helst i fanget på kollegaen sin, i trygg forvisning om at Axel ville få snirklete slalåmløyper og springende musikalske assosiasjoner til å fremstå som musikk, helt enkelt.
Brå, unge dødsfall tar oss ut av normaltilstanden. De etterlater spørsmål – hvorfor, og hva om. Men de gir ingen svar. Axel Skalstad omkom i en ulykke. Å lyse fred over hans minne, et av disse gammelmodige språklige redskapene vi henter fram fra skapet når tragedien er et faktum, handler til syvende og sist ikke om de som har forlatt oss, men om de som står igjen. Det er de som trenger kreftene våre – sorgen tilhører de levende, nå er den akutt. Han etterlater seg en familie, nære venner, et kollegium og et musikkliv fullt av store beundrere. Kanskje man bare skal holde det helt enkelt: Axel Skalstad var elsket.
Filip Roshauw
