– Rett og slett bare utrolig givende

I spalten Jazzprofilen presenterer vi en aktuell musiker, arrangør, storband eller annen jazzaktør.  Har du tips, send oss gjerne en epost.

JAZZPROFILEN: Roger Arntzen

Gratulerer! 25 år med samme band er ikke verst…!
– Takk, jeg må si meg enig i det! Helt siden Asbjørn Lerheim huket tak i meg og Jørgen Munkeby i første klasse på jazz-ped-linja på Musikkhøgskolen i 2000 og ville sjekke ut noen låter han hadde skrevet, har tiden flydd. Vi hadde for øvrig ingen trommeslager på klassetrinnet vårt, så da ble det til at vi spurte Torstein Lofthus om å bli med, som gikk i klassen over oss! Resten er historie!

Hva er det som motiverer dere til å fortsette?
– Når vi samles for å spille med Chrome Hill er det rett og slett bare utrolig givende. Asbjørn skriver veldig fine låter, og har gjort det helt siden oppstarten i 2000. Mens kanskje enda større motivasjon er den fintunede kommunikasjonen, som har bygget seg opp over disse 25 årene, noe som gjøre det ekstra gøy å spille sammen.

Jubilanter og gode bandkolleger, fra venstre: Roger Arntzen, Torstein Lofthus, Asbjørn Lerheim og Atle Nymo. Foto: Jonas Howden Sjøvaag

I anledning jubileet slipper dere nå det syvende studioalbumet. Hvordan har Chrome Hill utviklet seg kunstnerisk siden starten i 2000?
– Vi har alltid vært fascinert av den melodiske forbindelsen som oppstår mellom gitar-saksofon og saksofon/kontrabass. Det samme gjelder strengefesten mellom bass og gitar, og komp-koket mellom trommer og bass. I starten var inspirasjonen forankret i klangverden til både Bill Frisell og John Coltrane, men også et melodier av Trygve Seim og rubato-verdenen til Paul Motion. Vi gikk på den tiden under navnet Damp, og ga ut to album i en ganske akustisk jazztradisjon, hvor Asbjørn spilte på et typisk jazzgitar-setup. I 2008 tok Asbjørn med seg en Gretsch barytongitar inn i bandet og han endte til slutt opp med å skaffe seg en Fender VI, og bandet fikk et litt mørkere sound, rent klanglig. Låtene gikk mer i retning av både americana, spagettiwestern og støyrock, og inspirasjoner fra Earth og Ennio Morricone. Etter to album i dette nye lydbildet erstattet Atle Nymo Jørgen Munkeby på saksofon og bassklarinett, og bandet gikk også over til det portugisiske plateselskapet Clean Feed, hvor bandet har gitt ut sine tre siste kvartettplater. Bandet trives godt i et utvidet lydlandskap bestående av klangflater, prog, twangy gitar, men også akustiske riff og groover. Vårt siste album inneholder mye ettertanke og melankoli, men vi har ikke sluppet helt taket på jazzrocken.

Den nye plata En Route slippes 30. mai. 

Dere har både turnert mye i Japan og hatt kunstneriske samarbeid med japanske musikere. Hva tror du er årsaken til at bandet har lykkes spesielt der?
– Vi har over flere år at flere samarbeid i Japan, og latt oss inspirere av det kreative mangfoldet som befinner seg spesielt i Tokyo. På en av konsertene våre i 2015 delte vi kvelden med kotospiller Michiyo Yagi i duo med den tyske trommeslageren og krautrock-ikonet Mani Neumeier på den legendariske klubben Super Deluxe i Roppongi. Vi ble fascinert av Yagis 21-strengs elektriske koto og 17-strengs bass-kotospill, og ideen om å inkorporere Yagis unike sound i Chrome Hill sin musikk oppsto. Vi har siden returnert flere ganger, både med hele bandet, men også som duo, ved meg og Asbjørn, som startet samarbeidet med Yagi i kvartett sammen med trommeslageren Noritaka Tanaka, og senere med trommeslageren Tamaya Honda. Sistnevnte og Yagi ga sammen med Chrome Hill duo ut livealbumet Chrome Hill Duo meets Dōjō: Live at Aketa No Mise fra 2020, og Yagi og Honda kom til Norge høsten 2024 og gjennomførte en to-ukers lang lanseringsturné for livealbumet, i kvintett sammen med Atle Nymo. En av dagene var vi også i studio hos Johnny Skalleberg på Bjølsen og spilte inn et helt nytt improvisert album, som vi håper å få gitt ut i 2026, og returnere til Japan og gjenoppta samarbeidet.

Når og hvor får vi høre den nye musikken live?
– Hele det siste året har gått med til å ferdigstille dette albumet, så da har konsertbookingen fått lide litt. Vi holder nå på å legge de første releasekonsertene i Norge til høsten, men vi skal feire jubileet gjennom både vinteren og påfølgende vår, så dette blir fortløpende oppdatert så snart vi får dette bekreftet. Men det blir i alle fall konserter i Oslo og Hamar i første omgang. Vi legger ut konsertene fortløpende på både jazzinorge.no, chromehill.no og bandsintown.com.

Men du har også andre band du spiller med, Roger. Hva er det du bruker mest tid på nå om dagen ved siden av Chrome Hill?
– Jeg er i gang igjen med In the Country, Solveig Slettahjell og Knut Reiersrud, som ga ut sin tiende utgivelse tidligere i år. Vi har bestått av denne utvidede besetningen siden 2014. Vi har hatt en veldig lang og flott prosess i å lage det siste albumet Remembrance, hvor Morten Qvenild har lagd noen utrolige flotte låter til tekstene av søstrene Brontë og av Emily Dickinson. Vi har noen festivaljobber utover sommeren med dette, og det er en sann fryd å få spille igjen med denne gjengen. Ellers har jeg det siste året blitt med i det nye bandet til Ellen Sofie Hovland, som jeg har vært fan av i mange år. Hun skriver utrolig sterke og gjenkjennbare tekster på norsk, og i trio med Ellen på vokal/gitar og Johannes Martens på cello er dette blitt en veldig fin kammermusikalsk boltreplass.

Foto: Cesar Bolly

Noe andre spennende planer framover?
– Jeg skal rundt i festivalsommeren på Kongsberg, Oslojazz og Punkt med In the Country, så håper også å se noen kjente, og ukjente, fjes der. Ellers planlegges det altså en ny tur til Japan primo 2026 med Chrome Hill, mens jeg her hjemme i Oslo bruker mye av tiden min til å styrke jazztilbudet for unge jazzmusikere i Oslo. Jeg underviser på talentprogrammet TUP på Musikkhøgskolen, hvor det er det mange svært dyktige tenåringer som deltar, og de får samspilljobbe med meg og flere av mine kollegaer på NMH, som blant annet Hedvig Mollestad Thomassen, Per Zanussi, Erlend Skomsvoll og Hayden Powell.

Og helt til, slutt har du en konsertanbefaling?
– Her må jeg nesten først få trekke frem sistnevnte prosjekt med Ellen Sofie Hovland, som jeg spiller på Antikvariatet i Trondheim 3. juni. Dit anbefaler jeg alle å komme og dele kvelden med oss, hvor Ellen Sofie fordyper seg i det svært universelle som oppstår når hverdagene krever sitt.

Og en plateanbefaling?
– Her må jeg få starte med å framsnakke mine nylig utgitte tre siste album, som da først ut var Ellen Hovlands Hva med det i Midten, og videre In the Country, Slettahjell og Reiersruds Remembrance og sist, men ikke minst Chrome Hills En Route.
Men for å ikke være helt navlebeskuende så må jeg også få anbefale en ganske rocka plate jeg har hørt mye på i det siste, og det er Blue Cheers Vincebus Eruptum, fra 1968, som var banebrytende med et utrolig rocka lydbilde, til og med litt før Jimi Hendrix tok verden med storm. Og forhåpentligvis kan jeg tipse om å sjekke ut det nye albumet med Chrome Hill og Dōjō i starten av januar også, men det får jeg komme tilbake til når det nærmer seg.