NTT: Ingen overskrift – bare saker om jazz og omegn

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts kulturhelgeavis i digital strimmelform, svart hvitt og fine farger! Denne uken med stoff om den fabelaktige sangeren Simin Tander, soul, Susan Alcorn, og lesemiljøer på det store, skumle internettet… noe for enhver smak, rett og slett. Det var vår i byen i går, den jazzglade maler og forfatter Lars Elling hadde utstillingsåpning på Galleri Brandstrup på Tjuvholmen, i Spikersuppa ble den kurdiske nasjonaldagen feiret og på Victoria var det konsert med Trygve Fiske Sextet, som Arild R. Andersen også har skrevet om for vår søsterpublikasjon, Jazzinorge. Litt senere på kvelden, etter endt konsert, så jeg Per “Texas” Johansson på vei hjem, kanskje han forsøkte å praie en drosje, men han sto også og nikket anerkjennene og nysgjerrig til de elegante tonene fra Lars Franks klarinett, som strømmet ut fra Brødrene Bergh, det livlige stedet rett ved siden av Victoria hvor det ofte danses til jazzmusikk, og hvor Frank blant annet spilte sammen med den karakteristiske danske bassisten, vokalisten og munnhuletrombonisten Johan Ohlanders. På veien inn til Victoria igjen, nevnte jeg dette for artistvert Henrik Sandstad Dalen, som også er bassist og som satt og passet på i døren med en tjukk Olav H. Hauge-bok som selskap, og jeg nevnte dette trivelige synet. Det må du ha med i morgendagens utgave, sa Henrik, og jeg sa ja, men hvor passer det inn?

1. I kveld er det også konsert på Nasjonal Jazzscene, denne gang med Paal Nilssen-Love’s band Circus og gitaristene fra The Ex. Muntrasjonsrådet Terrie Ex er jo, gjennom Paal, så mye i Norge og Oslo at det skulle latt seg gjøre å sette ut et trykte om at han faktisk bor på Grefsen, og selv om jeg ikke alltid er like fjetret av lyden han frembringer ved å for eksempel slå trommestikker på den rustne, brune gitaren sin, har han alltid en helt uslåelig vibe, en tro på akkurat denne musikken som smitter og som er med på å skape gode konsertøyeblikk. Circus er også ute med liveplata Turn Thy Loose, også den med gitaristene fra The Ex, den er spilt inn på Bimhuis i Amsterdam, og den viser et band som har tatt noen steg siden debutalbumet Pairs of Three. Der var det mange bevegelige deler – bandet er virkelig spraglete og referanserikt, den virtuose vokalisten Juliana Venter har jo en radio med stasjoner fra hele verden inni seg, og på de første konsertene jeg så og den første platen, var det fremdeles ting som føltes litt stivt og nyutpakket. Siden har Circus løsnet mer opp, den litt rigide setliste-strukturen konsertene hadde i starten er erstattet med noe som fremdeles er preget av tydelig låtmateriale, men hvor de dukker opp her og der, cuet av bandets ulike medlemmer. Dermed får du spontaniteten og muligheten til å forfølge ulike energier som denne musikken (og bandlederen bak den) trenger, samtidig som det har beholdt den merkelige, episodiske og tydelig sjangerlekne stemningen. Christian Meaas Svendsens shredne, vrengte elbass er en morsom makker av PNL her, blåserne Ziggy Emmeluth og Thomas Johansson freser og peser, og akkordeonist Kalle Moberg kan minne om alt fra vrengt rockehammondorgel á la Deep Purple til fuglenes kvitrende verden. Plata anbefales, det gjør konserten i kveld også. 

2. I morgen er en virkelig spesiell konsert på Riksscenen. Sangeren og out-spilleren Nawara Alnaddaf kom til Norge fra Syria i 2015 – og siden har hun blant annet studert ved Norges Musikkhøgskole. Den syriske musikalske diasporaen i Norge har vært viktig, det er vanskelig å for eksempel tenke på Oslo som konsertby (som inspirerte oppstarten av NTT) uten de musikerne. Slik jeg ser det, har de åpnet et nytt rom i norsk musikk – og som det blir mer og mer vanskelig å se for seg scenen uten. Også en ting som vår tids optimisme og hype rundt norsk folkemusikk, er preget av tilgjengeligheten av en rekke andre tradisjoner, nysgjerrighet på rytmisk nerding og mikrotonalitet på tvers av både folkemusikk og klassisk musikk. Den syriske musikken er en viktig del av det bildet, ikke minst gjennom Alnaddaf, som både har vært å høre med sine egne prosjekter, men også for eksempel som en svært viktig del av Mira Thiruchelvams strålende versjon av Vestnorsk Jazzensemble. 

 

Nå befinner familien til Alnaddaf seg i akutt livsfare. De siste ukene har er tusenvis av mennesker blitt massakrert av ekstremistiske grupper. Alnaddaf jobber med å redde dem ut, og på kort varsel har kolleger og Riksscenen arrangert en støttekonsert. Den planlagte konserten med Greiner viker plassen til et sabla bra band: Tuva Færden (fele, vokal), Knut Reiersrud (gitarer, vokal), Javid Afsari Rad (santur, saz, vokal), Luiz Murakami (gitar, shakuachi, vokal), Jo Berger Myhre (kontrabass), Nawara Alnaddaf (oud, vokal) med flere. Alle billetinntekter går til innsamlingen. 

3. I kveld, på Blå Himmel: Musiker Eivind Vullum’s label VIBRASJON feirer en ny utgivelse med den polske saksofonisten og produsenten Jerzy Mączyński og hans solodebutalbum DO 555ps. Konserten blir den aller første live-premieren av Mączyński’s blanding av frijazz, dark ambient og drone. Det låter lovende – og vi skal prøve å komme tilbake til VIBRASJON ved en senere anledning. Men først, konsert!

4. Neste torsdag, på Amtmanden i Tromsø, spiller Leah – det nye store innlandsjazzpopsoulfunk-bandet som gir Audun Vinger og andre kulturpessimister håp for fremtiden! Det kan jo saktens trengs.

5. I kveld på Sardinen i Bergen og i morra på Juret i Oslo, kan man høre Science Fair. Glimrende akustisk jazz, fra Guro Kvåle på trombone, Åsne Fossmark på tenorsaksofon, Anna Ueland på piano, Kertu Aer på bass og Gustav Tornberg på trummor. 

6. Sett på Macan! Jonas Cambiens kvartett Maca Conu kommer til glimrende Nesodden Jazzklubb på Flasken nå på onsdag. Meget fint band, gode låter – bør sjekkes ut. 

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Jag etter vind

Simin Tander. Foto: Dovile Sermokas

Jeg husker godt da jeg uten å vite altfor mye på forhånd dumpet over en konsert i Tyskland med den afghansk-tyske sangeren Simin Tander. Ble rett og slett fjetret av hennes poetiske tilstedeværelse på scenen og nærmest skremmende majestetiske vokal. Året etter traff jeg henne da jeg spiste en baconpølse en trett søndag på flyplassen i Molde. Da forsto jeg at hun også var et helt vanlig menneske. Så klart. I noen år har hun bodd i Oslo, og opptrådt med plater i egne band og prosjekter med Tord Gustavsen. Neste fredag er det konsert med bandet hennes på Nasjonal jazzscene Victoria, og ikke nok med det. Denne dagen er også lanseringsdato for hennes nye album The Wind som utgis av Jazzland – og da må man jo slå av en prat.

Simin! Gratulerer med ny plate! Hvordan vil du si at tittelen The Wind er representativ for materialet og stemningen til innspillingen?
— For meg symboliserer elementet vind sammenslåingen av kontraster – milde briser og stormer – samtidig som det fremkaller ideer om transformasjon, frihet og enhet. Vindens tidløse og samlende kraft, som et element som overskrider grenser, forbinder albumets ulike kulturer, språk og stemninger i en slags magisk flyt, samtidig som den alltid er vind. Jeg har en fascinasjon for elementenes arkaiske kraft, og vinden reflekteres også i sangen min, der jeg leker med luft og nyanserte lyder i stedet for å prøve å skjule dem. Som om vinden blåser gjennom den. Vind er også alltid i bevegelse. For meg er bildet og følelsen av bevegelse essensielt i musikken min.

Det er en stemningsfull og dynamisk innspilling. Jeg aner også videre utvikling hos deg – en fin kombinasjon av tekst og musikalsk budskap med sanger på pashto-språket, emosjonelle sanger fra Italia, britisk poesi og norske salmer. Fortell litt om låtene og strukturen på plata.
— Dette albumet reflekterer meg ganske helhetlig som musiker, person og musikklytter, både når det gjelder sang-arv og stemninger. På en måte viser det hvordan jeg ser på og føler livet. Det var viktig for meg å dele begge deler, den luftige lettheten, det mystiske uutgrunnelige, og det dype forankrede og konkrete. Og for å si det veldig enkelt – det lyse er mye mer tilstede her enn på mitt forrige album, for eksempel.
Det er på den ene siden min afghanske arv med Pashto-sangene som fortsetter å spille en viktig rolle i musikken min, med «Meena» som en av mine favorittlåter på albumet. Et gammelt pashto-dikt som berører kjærlighetens universelle kraft, et åndelig ladet budskap som åpner døren til alle andre språk og stemninger som følger etter. Deretter mine egne komposisjoner med indiepop-påvirkning, samtidig som jeg gjenspeiler jazzbakgrunnen min, og poesi-baserte tekster på engelsk. På «The Wind Within Her», for eksempel, snakker jeg om smerten og prosessen med sorg, og trangen til å fortsette å bevege seg dypere. Dette er den mest personlige sangen, tekstmessig. På den annen side er det låter som reflekterer over musikken jeg har lyttet til og elsket siden jeg var rundt 13 til nå. Det har faktisk vært en del hiphop-, rap- eller annen musikkk som dype spor i tenåringslivet, som best reflekteres i sporene «Nursling of the Sky» og «Side Caught». Jeg ville virkelig ha denne jordete og fremadrettede energien på albumet også, og visste at med denne rytmeseksjonen kunne jeg få det til. 

Det er også et videre utsyn denne gangen?
— Ja, den folkloristiske musikken fra forskjellige deler av verden, som den eldgamle sangen «Ay Linda Amiga» eller den vakre norske salmen «My Weary Heart». Vi omarrangerte de fleste sangene ganske drastisk, jeg likte å legge til rikere harmonier uten å dekke over den forenklede skjønnheten. Det var et veldig bevisst valg å samle tilsynelatende kontrasterende sanger og stemninger og skape én hel historie gjennom dem. Den sammenhengende band-sounden og stemmen min bærer gjennom de forskjellige fargene og binder dem sammen. Pluss at alle sangene er koblet sammen gjennom temaene kjærlighet og hengivenhet. Jeg føler at jeg var veldig ærlig om hvem jeg er kunstnerisk for øyeblikket med å lage dette albumet. Og likte også veldig godt å lage albumet med akkurat disse musikerne – det måtte bli dem!

Apropos, Harpreet Bansal på fiolin er selvsagt en favoritt hos oss. Hvorfor er hennes spill,  forankret i nord-indisk klassisk musikk som det er,  så egnet til musikken din?
— For meg er Harpreet og låtene mine en match made in heaven! Hun har en utrolig varm og fyldig, men likevel gjennomsiktig sound som passer og komplementerer vokalklangen min veldig godt, siden jeg også har nyanserte farger og luft i stemmen. På noen låter spiller vi til og med i samme stemmeleie, så det er superviktig å ikke gå i veien for hverandre, men virkelig forsøke å puste sammen. Harpreet er en mester i å følge vokalmelodiene mine, og med slik ynde og skjønnhet. Det kan være som en dans mellom stemme og fiolin, og på andre låter fungerer spillet hennes som en øm nyanse over eller utenfor melodien. Hennes rasende frasering har en følelse av uendelighet, som en endeløs, dyp flow som er en av drivkreftene i mitt musikalske uttrykk. Vi føler melodi på en lignende måte. Den har en klar form, men kan også gå andre steder, buktende og ornamentert.

Jeg er ikke like bevandret med rytmeseksjonen, for å være ærlig,  kan du fortelle meg litt om dem?
— Både Björn Meyer og Samuel Rohrer er ECM-artister, og har opptrådt over hele verden i noen tiår nå. Björn er opprinnelig fra Sverige, men har bodd i Sveits i flere år, han var med på å forme den sveitsiske pianistens Nik Bärtschs band RONIN, er en del av Anouar Brahems trio og spiller en seks-strengs el-bass. Han har virkelig utviklet en superunik spilleteknikk, og bruken av effekter er utrolig. Jeg ble forelsket i solobassalbumet hans Provenance som ble gitt ut på ECM for et par år siden.
Det var et stort skritt å gå fra pianoet, hvor jeg komponerer låtene mine, til å oversette det til en bass. Björn var den eneste jeg kunne tenke meg som kunne dekke en gitaristrolle ved å spille det harmoniske grunnlaget, være den dype bassen i de groovy låtene og legge til sine emosjonelle effekter på de mer atmosfæriske låtene.

Og sistemann?
— Samuel er opprinnelig sveitser, bodde i Berlin i flere år, og har nå flyttet til Portugal. Jeg har vært fan i mange år, og kjenner ham fra Colin Vallon Trio eller den første ECM-innspillingen jeg eide, som var en plate fra den sveitsiske sangeren Susanne Abbuehl. Han har vært med i Jan Bangs prosjekt Dark Star Safari og spiller av og til i trio med Nils Petter Molvær. Det som er så spesielt med ham er at han i prinsippet kan spille de mest virtuose og komplekse tingene, men virkelig går for ting utover sjangeren, han graver dypt etter å finne hva sangen trenger, og spiller alt med varme og presisjon. Han er utrolig groovy, og la også til elektroniske elementer på dette albumet, som jeg tror tilfører mye, selv om det er supersubtilt. Han gjør nå for det meste soloshow hvor elektronikken er sentral. Egentlig har alle tre musikerne jeg har med med på albumet unik stil og stemme på sine instrumenter, samtidig som de føler seg hjemme i forskjellige sjangre. Akkurat det føles riktig og viktig for meg.

Mindre hyggelige greier. Det har vært mye snakk om Tyskland den siste tiden – et lite fall i status og lykkefølelse, mens AfD er på vei opp og så videre. Turner du fortsatt mye der?
— Å ja! Vel, det er det bekymringsfulle faktum at AfD har vunnet så mange stemmer, og at dette er en alvorlig og forferdelig utvikling. Det er heldigvis også et faktum at det store flertallet av tyskerne er dypt imot dette absurde partiet og det de står for. Dette er også viktig å erkjenne! Dessuten er de ikke i regjeringen. Og til tross for sine nåværende utfordringer er Tyskland fortsatt et flott land, med en veldig levende kunstscene, spesielt min hjemby Köln eller selvfølgelig Berlin og Hamburg. Jeg var veldig heldig som fikk en nominasjon til German Jazz Price som beste vokalist i fjor. Dette er en pris som er sterkt subsidiert fra staten. I tillegg er publikum i Tyskland kjent for å være et av de beste i verden. Tro det eller ei. Jeg vet ikke om det også er fordi de sikkert ønsker å få alt ut av pengene de betalte for billetten og derfor blir så entusiastiske, haha.

Og så har vi Norge, da. Hva liker du med Oslo og hvordan bruker du tiden din når du er ikke synger vakkert et eller annet sted?
— Jeg elsker virkelig Oslo, og har brukt mye tid på å gå gjennom byen. Den har så mange unike små perler å oppdage, noen åpenbare, noen skjulte. Å føle naturen midt i en by var det som først rørte meg mest med Oslo, og det at det er så kupert! Hjembyen min Köln er helt flat. Jeg elsker den enorme himmelen over Oslo og følelsen av å være nærmere dem. Ja, jeg tror virkelig man er nærmere himmelen her! Mine rutiner er Botanisk Hage om morgenen året gjennom; en spasertur langs elva fra Grünerløkka til Sagene, ta en god lunsj et sted, gå på museer og konserter – det er så mange flotte lokaler, små og underjordiske og moderne og fancy. Og de fleste med flotte lydanlegg som er så mye bedre enn de i Tyskland! Jeg liker å ta båten til Nesodden, som min hemmelige kjærlighet!, og å tilbringe tid på alle slags lekeplasser med datteren min.

Godt å høre, Simin. Vi er glade for å ha deg her.

 

NTT Soul: Åtte flotte

Lørdag er vel tredje, eller kanskje fjerde gang, Oslo Soul Alldayer blir arrangert på Hør Hør, hele dagen fra 16 til 03. Et fint sted for avspilling av soulmusikk i alle dens fasetter. Selv spiser jeg alt. Så uten mer innledende innpakning, her er åtte flotte fra meg. Og det i to bolker.  

Jerry Butler – «Stop Stepping on My Dreams»

Randy Brown – «Love Is All We Need»

Vertical Hold – «You Can’t Go Wrong»

Roy Ayers & Wayne Henderson – «For Real»

Gwen McRae – «He Keeps Something Groovy Going On»

 Denne vinteren har hatt sine sider, men dette handler om musikk, så jeg får tillate meg å være nærsynt. For noen uker siden raste det inn meldinger om dødsfall fra høyre og venstre, noen kanskje mer ventede og andre av den mer tragiske sorten. Her er fem låter fra fem av dem. Jerry Butler (Mr. Iceman!), Randy Brown, Vertical Hold (en av Angie Stone sine to grupper), Roy Ayers fra hans fellesprosjekt med Wayne Henderson (dette ER versjonen) og til sist en rare groove-favoritt fra Gwen McCrae.

Bernadette Bascom – «I Don’t Wanna Lose Your Love»

 Bascom har vært på ønskelisten lenge, og jeg var nok heldig som fikk tak i et eksemplar for en tid tilbake. En på mange måter ubrukelig låt for et dansegulv, men til sitt bruk og for det rette, eller kanskje de, også helt perfekt. Sublim soul fra Seattle.

 Kevin McCord – «Where Did Our Love Go»

En helt fantastisk låt fra geniet Kevin McCord. Candye på vokal. CD-only (så må høre med management om avspillingsmuligheter), hvis ikke får dere bare høre den her.

 Richard Caiton – «Where Is the Love»

Det er vel akkurat det vi trenger akkurat nå. Ikke mer å si.

Utvalg ved DJ Ketil Sellæg Ramberg

 

Tre av Susan Alcorn

Susan Alcorn. Foto: Andy Newcombe/Wikimedia commons

Musikkverden mistet en stor innovatør da Susan Alcorn (1953 – 2025) gikk bort tidligere år. Hun ble bokstavelig talt omtalt som geni, og var i alle fall prismottaker som en. Hennes forbløffende holdning til instrumentet pedal steel viste seg også meget godt egnet til jazzens utkantstrøk, og vi fikk Jazznytts særdeles velinformerte skribent Chris Monsen til å velge ut noen representative låter fra kunstnerskapet.

«The Second Turning of the Wheel» fra And I Await the Resurrection of the Pedal Steel Guitar
Susan Alcorn hadde allerede i flere år inkorporert elementer av jazz, fri-improvisasjon, samtidsmusikk og indisk klassisk musikk inn i sin lydverden da hun spilte inn soloalbumet And I Await the Resurrection of the Pedal Steel Guitar i 2006. Men det oppleves likefullt som en hjørnestein i hennes diskografi. Alene med pedalstålgitaren og ved bruk av både tradisjonelle og utradisjonelle teknikker fletter hun sammen ulike uttrykk så de glir over i og farger hverandre til noe som nå høres ut som utpreget Alcornsk. Tittellåten er monumental, men «The Second Turning of the Wheel», på en og samme tid meditativ og en smule foruroligende, kan fungere som en inngangsport til dette universet.

«Bing Says Ming» fra Invitation to a Dream med Joe McPhee og Ken Vandermark
Saksofonisten og trompetisten Joe McPhee spilte med Alcorn på sistnevntes Concentration fra 2004. I 2017 gjenopptok de samarbeidet, da også med Ken Vandermark på tenorsaksofon og bassklarinett på laget, for innspillingen av Invitation to a Dream utgitt i 2019. På «Bing Says Ming» danner Alcorn skimrende, skjelvende, skjærende og tidvis bemerkelsesverdig dyptlydende fundament for McPhee og Vandermarks sonderinger. Styggvakkert.

«Northeast Rising Sun» fra Pedernal
Gitaristen Mary Halvorsons musikalske særegenheter, for eksempel hennes bruk av bøyde toner, er jo en ypperlig match til Alcorns eiendommelige uttrykk. Alcorn spilte på Halvorsons glimrende Away From You fra 2016, og i 2020 var det Halvorsons tur til å bli med i Alcorns kvintett sammen med Mark Feldman, Michael Formanek og Ryan Sawyer på et av Alcorns mest tilgjengelige innspillinger. Lydbildet er samtidig både åpent og fyldig. Den åpnende tittellåten er nok en som mange trekkes til, med dens kombinasjon av stemningsfull americana og jazz, men avsluttende «Northeast Rising Sun» er en gledesspreder, bygd opp fra klappende hender og et særs fengende tema, vitterlig sprudler det av det lekne og dansende samspillet.

Samtaler om fabelprosa og hvor de er å finne, med Camilla Holm Soelseth

De siste ukene har begrepet “leseskam” blitt flittig diskutert i visse kretser, antageligvis utløst av noen kommentarer Dagbladet-anmelder Cathrine Krøger kom med på en morgensending, hvor hun avfeide den litterære kvaliteten til mye serielitteratur som er svært populær blant yngre lesere i dag – som for eksempel sjangeren romantasy (altså romantisk fantasy). Slike sammenstøt mellom serriøse litterater og forfattere/lesere av serie/sjangerlitteratur har vi naturligvis sett mange ganger før, og vi kommer sikkert også til å se det mange ganger til. Det føles litt som en av kulturlivets naturlover. Krøger var arrogant i det intervjuet, og noen vil vel faktisk si at det er noe en gammal litteraturkritiker en gang i blant faktisk skal være, at også dét er en sorts sjangerforståelse. Det er uansett forståelig at ihuga fans av bøkene rykker ut til forsvar, som en rekke booktokere har gjort i en NRK-kronikk, og som litteraturviter Ragnhild Yndestad gjorde i en artikkel på Forfatterforbundets hjemmesider, et innlegg som igjen førte til en diskusjon med Krøger og Yndestad i Dagsnytt 18, og som siden har ledet til et forsvar for kvalitetsvurderinger og krasshet fra Joanna Rzadkowska og nok et tilsvar fra Yndestad, begge deler i Aftenposten. Atter et innlegg fra Yndestad er det også blitt, som blir solgt inn som et slags kurs i leseskam, men som man ikke blir veldig mye klokere av, om jeg skal være ærlig. Aftenposten-kommentator Therese Sollien har også meldt seg på med et forsvar av fantasy som litterært gateway drug. Hos henne er det åpenbart at en moden leser på et eller annet tidspunkt skal videre – og at den store fienden uansett er scrolling på mobilen. Tenk, det skulle man fortalt Brontë-søstrene og Dickens der de satt og skribla – en vakker dag skal romanen først og fremst bli sett på som distraksjon fra skjerm! Sollien advarer mot å være så selvpiskende og høykulturell at man tvinger seg selv til å lese Marcel Proust og V. S. Naipaul på stranda i ferien. Og akkurat sånn har vi det jo alle? Strendene i vår tid er jo vitterlig fulle av middelklassenordmenn som later som at de leser På sporet av den tapte tid. Ja, fulle har jeg sagt! Proust er tross alt Proust. 

Alt dette kan man naturligvis si mye om, så da gjør vi det. Eller, det vil si, vi tok en telefon til forsker ved OsloMet og kurator for Oslo Internasjonale poesifestival, Camilla Holm Soelseth, som har grundig peiling på hele litteratur-på-nett-sfæren. Ikke for å snakke så mye om leseskam i seg selv, og hvorvidt det i det hele tatt eksisterer, men blant annet for å høre litt om hvordan BookTok – en fellesbetegnelse for litteraturdiskusjon på TikTok – fungerer, hva det betyr, hvordan hun ser på sammenstøtet mellom litteraturoffentligheten og disse leserne – og bittelitt om britisk radioteater på seint 90-tall. Dette er Frakkens År 2025.

Ett stykk blid nerd må vi kunne si, og dessuten forsker på møtet mellom kultur og nye teknologiske medier, Camilla Holm Soelseth. Foto: privat

Jeg leste Vinduet-essayet ditt fra 2023, Mellom allmenning og innhegning, og der leser jeg det på en måte som en slags selverklært teknologioptimist. Hvordan er det å være det for tiden?
– Jeg vil nok ikke si at jeg er en selverklært teknologioptimist, men jeg føler at jeg ofte er i samtale med teknologideterminister av det pessimistiske slaget. Da får jeg et behov for å innta ja, men–posisjonen, og fokusere på de tingene som skjer som er bra. Og i noen settinger gjør det meg kanskje til teknologioptimist. Det er så mye diskusjon som bærer preg av negativitet, og jeg får litt fnatt av det. 

Hva er den største tankefeilen teknologideterminister gjør?
– De gir for mye makt til teknologi alene. Synet er preget av en sorts panikk, noe nytt kommer, og det ødelegger noe som har vært før. Og at ødeleggelsen kun blir sett på som noe negativt. 

Men det skjer jo beviselig også?
– Ja, det skjer, og det var derfor jeg la til det siste – ødeleggelsen i seg selv er jo ikke nødvendigvis negativ eller positiv. Den kommer med intensiveringer av noe. Ting forsvinner og noe annet kommer til. Det kan ofte være det som må til, når man for eksempel snakker om å demontere systemet. “dismantle the system”, den sjargongen. Endringer skjer hele tiden, og kanskje er man nødt til å si at det kommer noe bra, og noe dårlig, ut av alt. Dette er en klassisk frustrasjon når du studerer medier og teknologi. Jeg har hørt det så mange ganger at jeg begynner å få det litt oppi halsen, hver gang det kommer en ny form for teknologi som har å gjøre med lagring eller formidling, så sier man “nå rakner sivilisasjonen ned”, og så kan man gå tilbake til Platons tid og forskrekkelsen når man begynte å skrive ned ting, i stedet for å overlevere det muntlig. 

Ja, det er noe syklisk her, men risikerer ikke det å bli litt blindt for størrelsesordenen på det som skjer? Noe forsvinner jo, ikke alt forblir det samme.
– Ja, i forskningsverdenen spør man om hva som blir intensivert. Ved en slik endring er det noen ting som mister kraft, og andre ting som får mer kraft. Hva er det man tilrettelegger for, som blir lettere å gjøre, og hva er det som blir vanskeligere? Eller, hva fremmes og hemmes? Dét kan man ta et standpunkt til, og derfra kan man si noe om utviklingen. Teknologi eksisterer ikke i et vakuum, og som samfunn lever vi i senkapitalismen. Så selvfølgelig vil ny teknologi bli utviklet i en kapitalistisk hensikt, og det kan gjøre ting verre. Teknologi er aldri frakoblet fra konteksten. Sånn er det når du skaper noe generelt sett, du har ikke nødvendigvis kontroll over hvordan det vil bli brukt, møtt eller oppfattet. Om jeg skal ta et eksempel jeg også er inne på i Vinduet-artikkelen, så snakker jeg der om hvordan sosiale medier og hele nettkulturen rundt det som først ble kalt web 2.0, starten på sosiale medier og alle disse nettforaene, har ført til en intensivering av deltagerkultur. At folk i større grad deltar rundt distribusjon, skapelse og produksjon av kulturuttrykk på nett. 

Du har befattet deg mye poesi i din forskning på kultur på nett. Hvordan ble det et fascinasjonsobjekt for deg?
– Det er nettopp det, da! Lyrikk eksisterer i et eller annet rom mellom det skriftlige og lydlige. Du har sanglyrikk og boklyrikk, men lyrikken har aldri tilhørt utelukkende det ene eller det andre. Historisk har det svingt hit og dit – den har vært muntlig overlevert, så har en del av den mistet forbindelsen dit, og du har fått boklyrikken. Men du har også folkepoesien – ballader og så videre. Når man snakker om populærkultur, hører denne folkelige historien med i tillegg til det kommersielle. Jeg ville undersøke hvilke vilkår poesien har i dagens folkekultur, og i populærkulturen på sosiale medier. Det førte med seg en intensivering – jeg kan dessverre ikke unngå å bruke det begrepet mye – av folkekulturen. Du gikk vekk fra en del fastfrosne ideer om hva lyrikk eller poesi skulle være i dag. Det var ting som alltid har vært der, men som igjen ble mer synlige og fikk en mer aktiv måte å bli distribuert på. 

Går det an å si noe om hva denne distribusjonsformen har gjort med “selve poesien” og hvordan vi forholder oss til den?
– Det første jeg tenker på, er noe som kjennetegner folkekulturell logikk, som er at det er fokus på ett dikt og på versjoner av det. Versjonene kan enten komme fra poeten selv, eller fra andre som tar det opp igjen og bruker det på nytt, som lager sine versjoner. Det kan handle om tekstlige variasjoner eller at man gjør det flermedialt gjennom fotografier eller illustrasjoner, at man syr det med korssting… alt mulig. En deltagende kultur skaper nye variasjoner som distribueres. Dette er en folkekulturell logikk, diktet begynner å reise, og blir til flere variasjoner over tid. Det fører også til at disse diktene er mer tilstede i folks hverdag. Du kan erfare og oppleve dem uten å nødvendigvis betale for det, for eksempel. Der støter man også på det store spørsmålet om hva det går an å tjene penger på nå, åpenbart, akkurat som man gjør i musikken. Men det er morsomt at man sier insta-poesi, og ikke spotify-musikk, selv om det i begge tilfeller egentlig bare handler om en distribusjonsplattform. 

Joda, men vi er jo nesten der at man snakker om Spotify-musikk, når man tenker på utviklingen av veldig bruks- eller atmosfærerettet spillelistemusikk og sånn.
– Det er jeg forsåvidt enig i, sånn sett går det an å snakke om Spotify-sjangere, ting som er veldig knyttet til akkurat den plattformen. Det er store spørsmål knyttet til en slik plattformavhengighet, eller spesifisitet. Hvor avhengig er et uttrykk av det for å overleve? Hvor mye av uttrykket slik det fremkommer skyldes plattformens mediale oppbygning? Det finnes former for insta-lyrikk som minner om “spotify-musikk”, hvor båndene til plattformen er sterke. Men instagram som distribusjonsmedium har også tatt over når det gjelder populærlyrikk mer generelt. Dermed er lyrikken blitt trukket nærmere økosystemer som ligner på de vi finner i musikken. Men det som ender opp instapoesien oppstår mye oftere utenfor instagram i utgangspunket, enn at den faktisk skapes der inne. Så blir den for eksempel tatt bilde av, og blir  delt på plattformen. Da jeg tilnærmet meg fenomenet i starten, måtte jeg uansett til slutt gå til poplyrikk og teorier populærmusikkens vilkår for å finne distribusjonsmønstre som minnet om det som skjer i poesien nå. 

Hvis vi tar sammenligningen mellom musikkens og poesiens vilkår et hakk videre, kan vi si at en plattform som Spotify ikke egentlig ønsker “kontekst” for musikklyttingen. Det er mindre kuratering, ingen ekstrainformasjon, ingen diskusjon, ingen navngitte redaktører og så videre. Kontekstkollapsen fremstår også ønsket. Hvordan ser du på diskusjonen av poesi og romaner på sosiale medier i dag?
— Som du er inne på, skiller Spotify og Instagram seg, i og med at sistnevnte er et kommunikasjonsmedium. Om du skal si noe om hvordan diskusjonen arter seg, blir det også alltid avhengig av hvor du selv står og ser noe fra. Sett at du skal undersøke om, eller hvordan, folk snakker om poesi i dag. Da kan du gå på for eksempel Instagram, og søke på emneknaggen poesi og se på de tjue øverste innleggene. Kanskje vil konklusjonen være at man ikke finner noe særlig diskusjon. Men du kan også gå til verks på andre måter – du kan gjøre en større innsamling av innlegg, og følge snøballmetoden hvor du for eksempel identifiserer en som er en del av et “poesi-community”, tar for deg hennes innlegg, sjekker ut de neste ti som følger henne, og så får du en kaskade av folk av ulik synlighet som er opptatt av poesi og som diskuterer det. Du kan også følge og være aktivt i kontakt med folk, for å få tilgang til det som skjer i det man kaller reading communities. Med et litt banalt bilde, kan du se på det som et isfjell. Toppen av det er innlegg som “dette var min favoritt i dag”, “Jeg anbefaler dette om du liker den” – ting som kan kalles phatic communication, som gir litt informasjon, men først og fremst bare opprettholder den en tilstedeværelse i rommet, uten å forholde seg til dypere diskusjon. Men om du titter lenger ned, foregår det kollektive nærlesninger, samtaler som dissekerer eller tar for seg bøker. Så oppstår det en flerstemmig samtale hvor de som er med bidrar til en felles forståelse. De svarer på hverandres videoer eller kommentarer. Dette er noe det er lettere å få øye på om man aktivt går inn for det. 

Hvordan arter uenighet seg i disse diskusjonene?
– Folk kommer med forskjellige tolkninger av litteraturen, men siden er det jo mer opp til deltagerne hva man forholder seg mest til. På TikTok har du stitch-funksjonen, hvor du tar utgangspunkt i en video andre har lagt ut, spiller et par sekunder av den og så sier noe selv. Det kan ofte være “Ja, men”-svar. “Dette er et godt poeng, men hva hun ikke nevner er dette,” og så videre. Hvis du selv er en bruker som liker det som blir sagt i en video, vil du kanskje følge diskusjonen som bygger på det innlegget videre. Det ender opp med flere samtaler som ikke alltid møtes til åpen debatt. Men det finnes også større diskusjoner på metanivå. Det var for eksempel en stor en om antiintellektualisme på BookTok, som startet med et innlegg hvor noen sa jeg er lei av at folk prater om litteratur på denne måten. Den ble veldig opphetet, mange var involvert. Det er jo en diskusjon hvor folk ikke alltid er “i rommet” sammen, men som allikevel henger sammen på et vis. 

Kan du si noe om de lengre linjene i BookToks utvikling?
– Det handler om et større fenomen, som på engelsk kalles digital social reading. Lesing som sosial aktivitet gjennom digitale plattformer. Det startet langt tilbake og når jeg holder foredrag om det, må jeg ta den linja – først kom internett, så fikk vi noen små nettfora, så kom IRC, en del ulike varianter, så hadde vi forskjellige message boards, og så kom vi etter hvert over i kommunikasjonsmediene som lignet på sosiale medier i dag, livejournal for eksempel. Det gikk over i Tumblr, Myspace etter hvert Facebook og langs hele den linja, har det eksistert sosial lesing på nett. Varianten som BookTok representerer, er relativt annerledes fra det lille nettforumet med 40 brukere som mannen min er på, og som han har deltatt i siden han var 18. Når man snakker om det som skjer på “nye” sosiale medier, var Booktube det første som fikk sitt eget navn. Da ble denne digitale sosiale lesingen forbundet med en spesifikk plattform. Siden har vi fått begreper som Bookstagram og BookTok. Så kom pandemien og intensiverte det hele, for det var en sosial aktivitet som var mulig under de rådende forholdene. Hovedaktiviteten i lesing gjør du jo alene, mens den sosiale biten kan skje digitalt. Man kan også bruke plattformen til å vise fram det sosiale aspektet med lesing, for eksempel når folk kommer sammen og leser stille i seks timer, i såkalte readathons. Under pandemien, ble BookTok ekstra synlig. Mens Booktube og Bookstagram var interessante fenomener for folk som forsket på digital social reading, nådde BookTok den bredere populærkulturen i mye større grad. Men det er overlapp, de som er aktive brukere og som poster mange innlegg på TikTok, har også gjerne kontoer på de andre plattformene. 

Det knytter seg også en optimisme til BookTok, at det fører til mer lesing. Er det det som skjer, eller øker det oppmerksomheten rundt en leseaktivitet som på en måte eksisterer der i utgangspunktet?
– Begge deler, du får i gang en feedback loop. I Sverige finnes det ferske leserundersøkelser hvor lesing blant unge har økt. Da kom det en diskusjon – er det på grunn av BookTok? Er det fordi lesing er blitt en sosial aktivitet på samme linje med gaming, hvor det er individuelt og sosialt på én gang? 

Hva tenker du om det?
– Det er interessante spørsmål. Det finnes en annen fersk studie hvor folk ble spurt om hvor mange romaner, eller bøker, de leser i året. Da kunne folk svare 25, 30, kanskje 50 – men når de fikk spørsmålet “anser du deg selv som en leser”, var svaret ofte “nei”. For mange betyr “en leser” at du leser bøker, men også gjør noe sosialt rundt det. Det blir litt det samme som at mange kan si “ja, jeg spiller dataspill, men jeg er ingen gamer”. For det å være en gamer, handler om noe sosialt i tillegg. Når du ser den oppfatningen blant folk som leser selv, handler det om at tydeliggjøringen og framvisningen av alt man gjør på Booktube og Booktok skaper en intensivering av lesing som en sosial aktivitet. 

Tror du denne formen for sosial lesing preger synet på romaner? Altså, hvilke aspekter som fremstår som viktig, for eksempel.
– Om man ser på lesning som en sosial aktivitet, leser du boka først, og så er du interessert i å ha en samtale om den. Å dissekere den, komme fram til hva som er bra eller dårlig. Det er en vanlig reaksjon, og det kan man jo gjøre gjennom aktiv deltagelse, halvveis aktiv, eller mer passivt – at du søker opp andres synspunkter på samme bok. En roman kan åpenbart være interessant på mange forskjellige vis. Min favorittkritiker er Lincoln Michel, og han snakker om ulike “engines”, motorer man kan bruke når man skriver. Du kan for eksempel fokusere på plott, karakterer, språk, tematikk, eller regler – se på oulipo-gruppen, som jobbet med ulike systemer for skrivingen sin, ikke sant. Michel kaller det motorer som driver skrivingen og som du kan ta i bruk. Hvis du skal ha en samtale gående om litteratur, så kan du lett diskutere alle disse, men det finnes også forskning på hva “vanlige folk” snakker om når de snakker om romaner. Da handler det veldig ofte om historien. Man diskuterer de moralske valgene, gjorde den og den karakteren det rette? Hva er det som skjer underveis, og hvordan skal vi forstå det? Jeg tror nok det kan være litt vanskeligere å foreta analyser av andre aspekter av romanen sammen. Nærlesing av språk, virkemidler og så videre. Men samtidig inneholder jo samtalene på BookTok graving etter metaforer og koblinger mellom ting som skjer på ulike steder. Hva betyr bruken av fargen blå, hva skal vi tolke som frampek, sånne ting. Det var en ting som skjedde ganske nylig, som jeg likte veldig godt. Jeg har en stor forkjærlighet for russisk litteratur, og plutselig trendet Dostojevskij med boka White Knight. Den ble lest og delt mye, folk viste fram ulike sitater som traff en nerve, “dette er sånn jeg føler det nå”, ikke sant. Så det trenger ikke være sjangerlitteratur, BookTok er ikke én ting, det er mange ulike sfærer. Noen sjangere er åpenbart større enn andre – romance og romantasy er mye større enn horror, for eksempel.  Queerlit, altså skeiv litteratur, er kjempestort, fantasy er stort, mens sci fi ikke er fullt så omfattende. Når man ser på størrelsen av de ulike sfærene, kan man lure på om det er på grunn av brukernes preferanser, eller om dette er snakk om kulturuttrykk som nettopp legger til rette for mer aktivitet og samtaler av denne typen. Jeg tror begge deler kan være gjeldende. Det kan være noe med romantasy som gjør det lettere å diskutere på denne måten. 

Det er jo hyggelig å høre om Dostojevskij, da, ikke fordi folk nødvendigvis må lese bøkene hans, men han dukker påfallende ofte opp som skrekkeksempel i tekster som advarer mot litteratursnobberi og leseplikt. Forleden uke ble han og Kafka brukt i to ulike tekster som eksempler på forfattere som liksom skremmer folk tilbake til skjermene. Nå tror jeg ikke så kanoniserte forfattere trenger “forsvarere”, men det slår meg uansett som en ganske nedlatende holdning til leseropplevelser som tross alt ikke har vært så uvanlige oppigjennom. Det er ikke noe å være redd for, liksom – selv om man skulle gi faen etter noen kapitler.
– Ja, og de fleste leser jo etter humør uansett, selv om man leser mye forskjellig. Det er noen bøker hvor jeg kan lese blurben bakpå, eller prøve den første siden, og skjønne at det ikke er noe for meg akkurat den uka. Man har begrepet mood reading, som handler om det. Enkelte ting leser man når man er klar for det, det samme som med filmer. Jeg er fryktelig dårlig på å se dokumentarer hjemme, men elsker å gjøre det på festival. Da hjelper settingen, det å sette seg ned i kinosalen og fokusere, meg veldig med å ta inn noe som sannsynligvis bare endt opp med å surre i bakgrunnen om jeg hadde satt det på hjemme. Kulturuttrykk er avhengig av kontekst. Men når vi snakker om de diskusjonene som har oppstått rundt romantasy og så videre, finnes det jo også holdninger til visse typer litteratur. Noen sa at Ursula LeGuin, bare fordi hun skrev mot et ungt publikum, av mange blir sett på som mindre litterær. Det samme kan du si om Susan Collins og Hunger Games. De bøkene er skrevet med en intensjon om å nå unge, og det er ikke kontroversielt å si at hun er flink til å skrive, men fordi hun er en “young adult”-forfatter, kan du allikevel få en følelse av at litteraturen er litt mindre verdt. 

Dét skal jeg ikke nekte for. Men samtidig finnes det beskrivelser av hvordan lesesnobberi, eller leseskam, fungerer som jeg blir litt forvirret av. For eksempel skrev Therese Sollien i Aftenposten at hun på et tidspunkt følte seg forpliktet til å ta med seg Marcel Proust på stranda i ferien. Jeg tviler ikke på at det føltes sånn, men jeg skjønner ikke hvor i norsk kultur det kommer fra. Er ikke strandlesing synonymt med ganske bred ny skjønnlitteratur, og ulike former for såkalt sjangerlitteratur?
– Hahaha, det minner meg på et bilde av meg fra Roskilde hvor jeg sitter og leser Krig og Fred. Den er så skitten og full av gjørme, jeg hadde med meg min favorittkopi. Jeg husker at jeg ble så ertet av alle for det. Det var helt uhørt! 

Veldig bra og upraktisk! Men ja, når vi snakker om lesing og selvbevissthet, kan man vel også bli litt sjenert av å sitte på trikken med en russisk koloss, på en måte. Det ser jeg ingen gjøre!
— Hahaha, det minner meg om en gang jeg satt på T-banen og leste, og en eldre mann kom bort og sa, det er så fint å se ungdommen lese nå til dags. Men jeg satt og leste den verste fairy porn-en, noe han sikkert hadde steilet totalt av. Men fordi jeg holdt en bok, og ikke en mobil, så var det bra! 

Det er unektelig litt pussig, men er det ikke litt der leselyst-diskusjonen på sitt mest karikerte befinner seg? At lesing – av hva som helst – er bedre, fordi den store fienden er skjermen.
– Joda, “les hva du vil”, men også “det er bra du finner litteratur som kan være inngang til noe bedre”. Som om all lesing må handle om å finne en vei inn til en skjult hule av skatter innenfor. Det er en merkelig idé. Når vi snakker om skjønnlitteratur, er det mye rynking på nesa av fan fiction. Jeg har sittet på bussen noen ganger og lagt merke til folk som åpenbart sitter og leser på AO3, en stor side for den typen litteratur. Utenfra, vil jo det være en person som “sitter på mobilen”. I store leserundersøkelser stilles spørsmål om folk leser bøker, og det er noen ganger et ganske diffust begrep. Her kommer også diskusjonen om hvorvidt lydbøker er fullverdig lesing, for eksempel – du har flere diskusjoner gående samtidig. Noen av dem handler om at lesing er viktig uansett, mens andre fremdeles går på om det du leser er bra nok. 

Sant nok. Men la oss ta fantasy. Det er en lesekultur som ofte ønsker å bli tatt mer på alvor, og jeg skjønner det godt. Men det finnes også elementer av den litteraturdiskusjonen som ikke tar seg selv seriøst nok, om det gir mening. Et eksempel kan være når en forfatter som er midt i en serie bruker for lang tid på å gi ut neste bok. Ta stakkaren Patrick Rothfuss, som strever med tredje bind i The Kingkiller Chronicles for øyeblikket. Da er det ganske lett å få øye på en litt uspiselig kravsmentalitet. Den boka er noe han skylder fansen, som har brukt sine dyrebare penger på de to første bøkene. Serielitteratur innebærer et krav om en fortsettelse og om Rothfuss ikke får det til selv – av gode eller dårlige grunner – så er det en del folk som mener at han faktisk bør gi oppgaven videre, for eksempel til Brandon Sanderson, som er proff i gamet og som i tillegg til sin egen store produksjon fullførte The Wheel of Time-serien da Robert Jordan døde. Men bøkene til Rothfuss er jo helt annerledes, de er preget av ønsket om å skrive noe vakkert, snirklete og litt utenom det vanlige. Sanderson blir ikke nevnt fordi han egentlig hadde passet, men fordi han får ting ferdig. Og jeg blir litt slått i bakken av den samlebånd-holdningen til en form for litteratur man også ønsker litterær anerkjennelse for.
– Jeg er også veldig glad i fantasy – i tillegg til russisk attenhundretallslitteratur er det vel litteraturområdet jeg brenner meat for. Og det er unektelig også mange tilfeller hvor jeg tenker at en bok burde hatt en runde til med redaktøren. At ting blir publisert litt for raskt. Det kan nok hende at det finnes sjangere hvor det er lettere å få ting publisert fordi ideen, snarere enn boka selv, er salgbar, om du skjønner? Great idea, terrible execution – eller, som oftest, OK execution. Har jeg begynt å bli en snobb, om jeg tenker det? Jeg tror egentlig ikke det. Det handler bare om å bli skuffa over en idé som hørtes spennende ut. Jeg kan ta et konkret eksempel: Fjerde Ving av Rebecca Yarros er en serie som består av tre bøker til nå, og det kommer også en fjerde. Den første fikk en toer i NRK og en sekser i VG, som kanskje sier noe om at det er forskjellige vurderingsformer i spill. Det Yarros virkelig er god på, er å skrive sexscener. Det skal hun ha. Men så låner hun også mye fra en feministisk fantasyserie som startet i 1967, skrevet av Anne McCaffrey, som heter The Dragonriders of Pern. Det finnes riktignok en tradisjon med gjenfortelling av gamle eventyr blant kvinnelige fantasyforfattere, det er ålreit å låne litt og skape noe nytt. Men i tredje bok har serien tatt en vending, Yarros står mer på egne bein – og jeg tenkte, åh, gud, dette er blitt dårlig. Men samtidig liker jeg fremdeles ideen om historien, ikke sant… jeg skulle bare nesten ønske en ny forfatter lagde sin versjon. En del litteratur tiltrekker seg lesere fordi det er noe veldig tiltalende i temaet eller historien. Så kan den også ha store mangler når det kommer til de andre aspektene, motorene som Michel snakker om. Det tror jeg man ser med Fjerde Ving-serien. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor den fenger. Hovedpersonen har Ehlers-Danlos syndrom, bøkene forteller mye om kroppslige smerter i forbindelse med å rett og slett eksistere. Det er et behov for å snakke om de tingene, helt OK bøker kan bli populære fordi temaene ikke finnes i språklig mer gjennomarbeidete romaner. 

Det er interessant. Men hva tenker du om sammenstøt mellom litteratursamtaler som bærer mer preg av å være fankulturer, og det vi kanskje vil gjenkjenne som mer tradisjonelle litteraturkritiske flater? Nå finnes det naturligvis fans innenfor “vanlig skjønnlitteratur” også (Solstad er et åpenbart eksempel), men det er også noen forskjeller. Det var det som slo meg da jeg falt ned “Hvor blir Rothfuss-boka av”-kaninhullet for et års tid siden. Forventningene og kriteriene er jo litt annerledes.
– Fritt Ord har hatt noen gode arrangementer med videoessayist Jacob Geller, som kom til Norge og snakket om dataspill som kunst. Han satte fingeren på dette her. Vi kan være veldig opptatt av at spill er kunst. Eller vi kan være veldig opptatt av at også disse romanene innenfor den og den sjangeren er fullverdig litteratur! Men når vi sier det, er vi også nødt til å vise hvordan den er det. Vi må kunne snakke om det som kunst, og ikke minst tåle at den da blir kritisert som kunst, noe Geller er kjent for å gjøre. Han er først og fremst videoessayist, og det er jo delvis fordi det ikke har vært rom for den typen spillkritikk på mer etablerte steder, hvor spillene blir vurdert etter andre kriterier. Om folk sier dette vi leser, dette er også god litteratur, så ligger det kanskje en forventning om at den etablerte delen av litteraturoffentligheten, skal vie tid til den utover å kanskje ta for seg én som ligger på bestselgerlistene her og der. Men da legger man også ofte opp til en annen, mindre fan-basert samtale enn man er vant med. Å, gud, jeg har ikke egentlig lyst til å bli both sides her, for jeg synes virkelig at vi er utrolig dårlige på å dekke fantasy i Norge. Bedre på science fiction, men langt ifra godt nok. 

Ja, det kunne vært mye bedre, men når man snakker om for eksempel litteraturpublikasjoner i dag, så er det jo ikke ubegrensede ressurser i spill. Dette slår meg ofte når folk i musikklivet opplever å bli holdt utenfor det gode kritikerselskap. Jeg skjønner den følelsen, men det såkalt gode selskapet er liksom… syv sparsomt betalte folk i anorakker, på en måte. Med en innflytelse som sikkert også kan diskuteres. Den tradisjonelle kulturoffentligheten har jo blitt bygd ned over lang tid. Så når jeg tenker på fantasy, er det en sjanger som blir lest så mye at det føles mye mer realistisk å se for seg at man bygger opp nye publikasjoner som kan utfordre synet på hva som er bra og dårlig med litteraturen.
– Ja, og i Norge har du for eksempel Nye NOVA. Jeg får nyhetsbrevet deres, og forsøker å lese det, for jeg er interessert i å følge med på den litteraturen. Men det er også lite synlig, hvis du skjønner. En webside, og så er den på facebook, og så glemmer jeg kanskje at den eksisterer fra tid til annen, haha! Det har å gjøre med at vi også er i en medievirkelighet hvor du må være flere steder og utøve flere formidlingssjangere på samme tid. Podcast, tiktok, youtube, eller alt mulig. 

Ikke sant, og ikke alle har ressurser til det. Eller lyst til det, for noen er for eksempel skriving kanskje det man brenner for. Jeg tror vel strengt tatt at mange formidlere og kritikere føler at de sliter med synlighet i dag, enten de dyrker fantasylitteratur eller helt andre ting.
– Det er mange ganger jeg har tenkt på å starte en liten fast spalte hvor jeg leser og skriver om fantasy, bare for å tilfredsstille min egen lyst. Men så finner jeg ut at jeg ikke har tid, haha! Det forblir et ønske om at noen andre har tid til det. 

Dét har jeg hørt om før!
– Ikke sant. Men i går var jeg på Litteratur på Blå, og der hadde de besøk av Meteor Forlag, som driver med fantastisk litteratur, og som fremmer kvinnelige forfattere. De hadde blant annet Angela Carter, en fantasyforfatter som aldri har kommet ut på norsk før. Det arrangementet var litt gøy, og en påminnelse om at det også er mange etablerte flater allerede, som det går an å ta del i. 

Handler det også litt om det? Hvis man ser en verdi i å bli omfavnet på sine egne premisser av miljøer eller “bastioner” som har eksistert en stund, må man også kanskje klare å se premissene de eksisterer på – og at det ikke alltid er all verdens. Også der handler det om å møte opp, å være med på å holde det i live. Sånn er det jo med smal kultur, liksom. Det holder ikke å kikke bort på en liten støvete greie noen andre har gående og tenke “de burde snakke om oss, for oss er det mange av”.
– Jeg er enig i det. Men det er store miljøer på nett hvor folk som er en del av den litterære offentligheten ikke er til stede. Cathrine Krøger er liksom ikke på Instagram og følger med på det som skjer der. Det er sfærer som er bygd opp, og som det kanskje føles rart å kalle “offentligheter”, men som definitivt er rom hvor folk snakker om litteratur. Og interessen er nokså fraværende. 

Men at en gammel travhest som Krøger ikke er på de flatene – hvor mye har det egentlig å si? Kan ikke hun bare holde på med greia si, det er mer enn nok å ta seg til der? Også kan noen andre komme til?
– Joda, det er sant. Men jeg sikter egentlig litt til ny stemmer, det er jo mange som skriver om litteratur fortsatt. Jeg elsker for eksempel BLA, men har ikke klart å se at noen av dem som bidrar der på disse stedene heller. 

En av de tingene som definitivt preger kultur på nett, er at det er lett å bli opptatt av størrelse og målbart gjennomslag. At man tenker mye på leserne eller lytterne man til enhver tid ikke når. For man kan jo teoretisk sett nå alle, ikke sant. Men man blir jo bare ulykkelig av den tanken. Selv i en liten greie NTT, må jeg minne meg på det: Vi skriver for de som leser. Alle er invitert, det er gratis og åpent, og vi prøver på vårt vis, å nå flere forskjellige lesere. Men noen ganger må man godta rommet som det er, på en måte. Det er vanskelig å ha en fruktbar samtale uten å godta det.
– Ja, og det er derfor jeg for eksempel alltid presiserer at BookTok består av mange mindre fora. Du har de som er veldig opptatt av en spesifikk og kanskje snever sjanger. En liten skare som holder på med sitt, og som også viser at det er forskjellige måter å forholde seg til kulturuttrykkene man opplever. Men det er jo fremdeles større krysningspunkter i kulturen der ulike grupper møtes. De mer aktive stedene, festivaler, andre arrangementer. Jeg ble veldig overrasket på Fritt Ord-arrangementet med Geller. Jeg går ikke så ofte på de tingene, men vanligvis trekker jeg gjennomsnittsalderen ned. På arrangementet med Geller, og på visningen av spill-essayene hans dagen etter på Cinemateket, var jeg med på å trekke alderen opp! 

Ja, noe av kimen til dette Frakkens År–opplegget som vi har gående i år, kommer fra opplevelsen av at det går an å støte på mye forskjellige folk, også unge, om man går jevnlig på et sted som Cinemateket. Det er lett å bli trendspotter og kulturoptimist av det, å komme med sånne nå er ungdommen opptatt av rare ting, og så videre. Dét er ikke så interessant – det som engasjerer meg, er simpelthen å konstatere at en interesse finnes, samme om den er på vei opp eller ned. Det er mer enn nok til at det bygge noe.
– Sant. Og det er ikke mulig å like alt like mye heller. Jeg har mange “sære” interesser, jeg elsker radioteater for eksempel, men det er en liten ting jeg ikke kan forvente å nerde med så mange andre om. 

Spennende da, det er en fin anledning til å spore fullstendig av, for jeg har inntrykk av at det skjer ganske mye i radioteaterets verden. Uten at jeg har hørt noe annet nytt enn to Serial-inspirerte true crime-adaptasjoner av H.P. Lovecraft-historier som jeg likte godt og som jeg hørte under pandemien.
– Ja, det skjer mye, også på grunn av utviklingen i lydbok-verden. Som forsker prøver jeg å ikke komme med for mange spåkule-påstander, men jeg har allerede sagt, for flere år siden, at radioteateret på sikt kommer til å ta over for lydboka, haha! Du har for eksempel noe som kalles “graphic audio”, hvor lydboken er mer teatralsk opplest, uten at det blir helt radioteater. Nå som det å lytte til historier, i all sin enkelhet, tar av, så begynner man å utforske slike ting mer. Plutselig er radioteater litt tilbake i varmen, det kan ri litt på den bølgen. 

Har du noen favoritter?
– Jeg er veldig glad i BBCs radioteaterproduksjoner på slutten av 90-tallet.

Hva kjennetegner dem?
– Emily Mortimer! Neida, ikke bare, men hun var veldig aktiv på den tiden. Og hun er en av mine favoritt-radioteaterpersonligheter. I 1997 produserte BBC en radioteaterversjon av Krig og Fred som jeg har hørt tusen ganger. Det ble mitt inntog i den verdenen. Noe av det jeg likte aller best, er musikkproduksjonen. Man lager jo teater av det som skjer i boka, og så blir musikken brukt til å formidle mye av stemningen som kommer fram i Tolstojs språk – han var opptatt av å skrive langt om hvordan ting så ut, å fange stemningsøyeblikk. Det kommer veldig godt til uttrykk gjennom BBCs måte å bruke musikk på, på slutten av nittitallet. 

“Nå for tiden er jeg mest opptatt av seint nittitalls BBC-radioteater”. Det smaker godt, og spesifikt.  

 

Bonus: Syv fantastiske boktips fra Camilla 

 

Den obligatoriske:
Noe av Terry Pratchett satt til Discworld/Skiveverdenen, f.eks Equal Rites, The Truth eller Going Postal. 

Den klassiske (og russiske):
Mesteren og Margarita av Bulgakov 

Den for de som ikke tror de liker fantasy:
Lanny av Max Porter

Den for de som vil ha noe som har en helt unik stemme og stil:
Saint Death’s Daughter av C.S.E. Cooney

Den for de som liker store epos (og vil forstå fascisme som ideologi):
Poppy War-trilogien av R.F. Kuang 

Den for når du bare vil ha en skikkelig god historie:
Nettle & Bone av T. Kingfisher 

Den for alle som faller inn under kategorien Young adult, men også for oss som har passert midten av 30åra:
The Mirror Visitor-serien til Christel Dabos

Av Filip Roshauw og Audun Vinger