NTT: Det blir ikke bare ulne toner og bææærytonsax på Sauajazz

God mandag og velkommen til en litt forsinket utgave av Now’s The Time! Denne gangen har Thomas Strønen skrevet om sin skapende praksis, Jenny Frøysa forteller om å bli NTNU-ambassadør med Phønix og Terje Ekrene Vik har startet nytt jazzlabel!

Vi hopper like gjerne rett på, men informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Ja, helt gratis!

Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert.

Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her – det er en kostnadsfri investering i et medieliv utenfor Meta også (selv om Mailchimp sikkert viser seg å være onde de også). Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement.

Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er Charles Mingus med «Oh Lord Don’t Let Them Drop That Atomic Bomb On Me»:

Sauer er ålreite dyr

Terje Ekrene Vik, fotografert av Ann Kristin Traaen

Terje Ekrene Vik er en god konsertvenn, i fjor ledet han den svært fine og antakelig savnede festivalen Sildajazz, og han er iherdig driver av et av norsk undergrunnsmusikk aller fineste plateselskaper Sheep Chase Records.  De har også har gitt ut endel jazz-relaterte album som for eksempel Sun & Steel med Marthe Lea og Bonanza of Doom med Signe Emmeluth. Om ikke lenge kommer det svært påventede albumet med Reolô – men ikke nok med det! Nylig signaliserte Ekrene Vik at han starte opp en sidelabel som er orientert rundt jazz og omegn – akkurat der remsa befinner seg. Det tok med andre ord ikke lang tid før vi tok kontakt.

Altså ærlig talt: Sauajazz? Hva slags navn er det? Hevn etter Sildajazz-konflikten?

 — Haha, men nei, heldigvis er ikke det en hevn. Sauajazz har vært noe som gradvis har tatt form siden før jeg begynte i Sildajazz også, men det kan godt hende at a-en i midten der har dukket opp som et resultat av at jeg har holdt hus på vestlandet halvparten av tiden det siste året. Jeg synes navnet klinger fint, jeg! Og det kommer enkelt og greit av tilhørigheten til Sheep Chase, samtidig som de siste bitene falt på plass når jeg var på vestlandet, der jeg holder hus på mine besteforeldres gamle sauegård. Jeg liker å tro at navnet tok endelig form en dag i fjor sommer når jeg satt med en øl i sola med sauene beitende rundt meg samtidig som jeg hørte på Moskus/Kvien Brunvoll/Urheim-albumet. En veldig bra dag! Og i god tid før Sildajazz tok fyr.

Hvordan vil si at navnet representerer innholdet på platene du skal gi ut der? En viss duft?

— En eim av våt ull og saltvann kanskje? Jeg håper jo at sauajazz kan bli et begrep også, eller i hvert fall at man forstår noe om innholdet når Sauajazz-logoen er der. Men jeg skal ikke påtvinge artistene jeg jobber med tilhørighet til selve dyret sau, tror jeg. Det får ligge på meg. Tilhørigheten til Sheep Chase hinter likevel om noe her: Det alternative, forhåpentligvis overraskende, samtidig som det hinter om en bredde. Hva Sauajazz endelig blir er vanskelig å si her og nå, og jeg tenker hva begrepet sauajazz kan omfavne går seg til på veien. Om det også litt ufrivillig peker mot hva Sildajazz var de siste årene, så er ikke det en negativ ting heller.

Greit. Hvilke plater står på planen nå fremover?

— De første to som er annonsert nå viser allerede en fin bredde, synes jeg. Det var også litt viktig for meg å få vist én side av spennet med en gang, selv om det kommer til å favne om mye mer enn dette. I april kommer først Amalie Dahls Breaking/Building Habits, som er et opptak fra fremføringen av verket med samme navn på Victoria i fjor. Amalie eksperimenterer i krysningspunktet mellom komposisjon og improvisasjon sammen med bandet, og resultatet er et utrolig spennende og sterkt verk. Jeg synes Amalie er en av de mest spennende komponistene på den skandinaviske jazz-scenen nå, og jeg er sykt imponert over alt hun har vært med på. Stolt av å åpne ballet med den utgivelsen!

Adelie Mehl er bra, hun!

— Rett etterpå kommer debutalbumet til Sverre Sæbø Quintet, som også imponerer meg utrolig mye. Sverre har komponert en vanvittig bra og gøy plate sammen med et fantastisk band! Det er sprang mellom Amalie og Sverre som jeg synes er spennende, og denne kvintetten hinter mer mot bautaer som Don Cherry samtidig som det er utrolig frisk og ny moderne nordisk jazz! Jeg gikk dessverre glipp av de og hele Oslo Jazz i fjor, men skjønte konserten deres på Oslojazz Talent-programmet var helt rå. Det vil jeg tro! Og gleder meg utrolig mye tid å se de på Salt 3. mars. Amalie Dahl spiller forresten på Victoria med sitt verk 9. april.

Jeg var såklart på Sæbø-kvintetten i høst!

— Jeg kan også friste med et par utgivelser som kommer senere i år: Treen (Amalie Dahl, Ginté Preisaité, Jan Philipp) skal slippe andrealbumet sitt på Saujazz, og Håvard Volden har tatt en ny og veldig spennende vei med et nytt album under eget navn – men med fullt band. Gleder meg til å fortelle mer om disse i nær fremtid! I tillegg kommer det flere bunnsolide utgivelser innenfor mer klare jazz-uttrykk enn disse fra et knippe godt kjente skikkelser og sammensetninger.

Hvordan oppdager du nye artister? Tar du i mot «demoer» – eller kommer folk til deg med ferdige innspillinger?

— Tja. Ofte er det tilfeldigheter gjennom en prat på konserter. Nå er jo også den norske scenen såpass tett knyttet sammen at alle kjenner alle, og ingen er fjernt fra hverandre i et slags fint rot av bransjenettverk og vennskap. Men jeg har tatt i mot alt fra demoer til ferdig mastrede album. Samtidig har jeg tatt direkte kontakt med enkelte som jeg er veldig nysgjerrig på eller elsker tidligere ting de har gjort. Og jeg vet at det er et behov for labelet. Det skjer så utrolig mye spennende for tiden, og det er ikke nok kanaler ut til lytterne. 

Det er som du sier enorme mengder norsk jazz & omegn av høy kvalitet nå. Markedet er kanskje ikke umettelig, men hvordan tenker du å nå fram til kjøperne?

— Det er sant at det finnes et metningspunkt for det meste, men her føler jeg at jeg tetter et hull. I hvert fall på skapernes side. Og så er det alltid en utfordring å komme gjennom all støyen på vei ut til musikkinteresserte lyttere. Jeg tenker jeg har lært en god del gjennom alle årene med Sheep Chase, og definitivt kjent på frustrasjon når noe av det beste jeg har hørt ikke når ut til hverken presse eller lyttere. Det er ikke noe hyggelig for meg som utgiver eller kunstnerne bak musikken. Jeg tror at om man klarer å skape et rom med en sterk kreativ kvalitet, selv om den spriker litt i uttrykket, og at man passer på å knytte de forskjellige prosjektene sammen i det rommet, så vil det skape en større og mer helhetlig nysgjerrighet for hva i all verden som gjemmer seg der. Det kan være elementer i kunsten, nivå av nyskaping og grensesprengning og så mye forskjellig, som ut mot folk kanskje tydeliggjøres gjennom en klar grafisk profil – som et av mange grep. Målet må jo være her som for Sheep Chase at når folk blar gjennom platehyllene og ser logoen så blir man nysgjerrig selv om man aldri har hørt om bandet eller artisten. Vi som kuraterer eller programmerer har et ansvar med å utvide horisontene til folk gjennom formidling, og helt konkret vise frem musikk de ikke visste de ville ha. Nå gjentar jeg meg selv fra tidligere arbeidsplasser og tidligere samtaler med deg, men det er virkelig en kjepphest for meg i alt jeg gjør.

Er det salg på bord etter konserter som er hovedarenaen for slike utgivelser, eller finnes det nok platesjapper rundt om? Sende til utlandet?

— Det finnes heldigvis flere og flere sjapper, men det er likevel klart for få. Og særlig nisje-sjapper finnes det knapt noen av her til lands. Og mye av salget er nok på konserter om det ikke skjer noe spesielt rundt mottakelsen i presse. Jeg skjønner at platesjappene må satse på storselgere for å holde hjulene i gang, men det er mye å gå på rundt de smalere uttrykkene. Vi sender rundt i hele verden, og har et distribusjonsnettverk som spenner bredt og som vil bli enda bedre i nær fremtid. Vi har heldigvis et økende internasjonalt nettverk, og kolleger som hjelper til med PR rundt om i verden. Og så er det viktig å holde koken i egne kanaler mot de som allerede liker greia. Heldigvis har vi fortsatt gode støtteordninger i Norge , selv om de kunne blitt enda bedre, som gjør at det til en viss grad går an å tenke kvalitet over kvantitet.

Det er selvfølgelig enormt frustrerende å jobbe i en bransje hvor man også er så utrolig avhengig av å balansere i en utrolig slitsom lek med djevelen i form av Spotify og sosiale medier man helst skulle vært foruten. 

Vil du si, fra din plass opprinnelig i alternativ rock/indie at det ikke lenger er slik at det er ett miljø for jazz og et for noe annet — at god undergrunnsmusikk ikke kjenner slike skarpe skillelinjer?

— Til en viss grad vil jeg si det, men likevel valgte jeg jo nå å lage et slikt skille ved å etablere Sauajazz. Jeg kom jo inn i jazzen først gjennom hiphop i tenårene og senere gjennom rock og en glidende overgang til eksperimentelle uttrykk bak disken på Tiger for 20 år siden. Og deler av de forskjellige «sjanger-miljøene» flyter befriende over i hverandre. Det er slik jeg mener det bør være. Bare se på hva som skjer rundt den fantastiske konsertserien F.eks. for eksempel!. Og den kollektive tilhørigheten vi har klart å skape på Sheep Chase viser at disse skillene i stor grad er definisjoner musikerne ikke forholder seg så mye til, hvor Signe Emmeluth joiner Outer Limit Lotus som et fint eksempel. Likevel så la jeg merke til at jazzen forsvant litt i Sheep Chase-katalogen, samtidig som jeg tror noen mener at uttrykket til Sheep Chase ble litt vannet ut eller for bredt. Så jeg tror det var riktig å dele dette litt for alle parter, samtidig som jeg får muligheten til å sveve enda lenger inn i jazzen nå.

Andre gode selskap i denne leia har hatt en like klar visuell profil som stil på musikken, har du noen ideer om hvordan dette skal løses hos deg?

— Det som helt klart blir en tydelig forskjell fra Sheep Chase her er at det vil være en tydelig grafisk profil på Sauajazz-utgivelsene som kommer mer til uttrykk etter hvert som det baller på seg med utgivelser. Ikke så strengt som hos enkelte andre, men med et klart uttrykk gjennom en tydelig logo og fontbruk på alle utgivelsene. Jeg mener det er et viktig grep særlig for å fronte de utgivelsene fra artister som er mer ukjente. Her har min gode venn og nabo Espen Friberg gjort en kjempejobb med å utvikle profilen.

Til slutt – en viktig oppgave for oss alle nå er å vise motstand mot big tech og spesielt urettferdige strømmetjenester og uetiske sosiale medier. Men hvordan i helvete skal man nå fram med sitt budskap da, egentlig?

— Det er et kjempevanskelig, men utrolig viktig spørsmål. Jeg er midt i en prosess der jeg jobber med dette nå, samtidig som jeg leser den viktige boken Mood Machine av Liz Pelly – som burde vært pensum for alle utgivere, musikere og musikkelskere. Halvparten av alle samtaler jeg har med folk i bransjen handler om nettopp dette for tiden. Jeg har selv et sterkt ønske om å komme meg til helvete vekk fra Facebook, Instagram og ikke minst Spotify. Men jeg mener det er naivt å tro at å bytte til et tilsvarende medium er løsningen. For folk vil ikke flytte over til en erstatning, og folk kommer heller ikke til å gå tilbake til det som var status før den verden vi nå har eksisterte. Vi trenger noe helt nytt som kan erstatte dette. På samme måte som det er TikTok som har tatt over for Facebook – ikke Mastodon som er bygget på samme lest som Facebook. Jeg prøver for tiden nye alternativer selv, og det er tilsynelatende bare en liten krets med idealister som holder hus der. Det er bra det, men det er nok ikke løsningen. Foreløpig bygger vi bare en lukket krets.

Ja, det er litt som å rope ut i intet.

— For min del føler jeg meg fortsatt låst til disse tjenestene. Det er hovedsakelig fordi jeg ikke kan forlate alle følgerne jeg har der, og jeg kan heller ikke bare fjerne musikken jeg gir ut fra Spotify hvor 95% av alle lytterne er. Det vil bli en protest som i det store bildet blir totalt oversett og meningsløs, og konsekvensene vil utelukkende ramme artistene jeg jobber med ,og labelet. For at boikott skal fungere her så må de største musklene dra først eller i det minste ta initiativet, slik at det faktisk får konsekvenser som fører til at brukerne går over til andre alternativer, eller at tek-gigantene må endre seg og sine etiske retningslinjer rundt både politikk, datainnsamling, betalingsmodeller og så videre. De største indie-selskapene nyter dessverre relativt godt av tingenes tilstand, selv om jeg tror de også etter hvert må ta bladet fra munnen og ytre seg her. Og vi andre må legge trykk på dem.

Men hva annet skal vi gjøre?

— Frem til det skjer er det viktig at vi bygger opp nye kommunikasjonskanaler slik at det finnes et grunnlag når Meta og Spotify en veldig vakker dag forsvinner. Bygge en følgerskare via nyhetsbrev, styrke musikkjournalistikken, forbedre støtteordninger til PR i inn- og utland for norske utgivere og skapere. Det funker ikke å bygge dette når vi en dag står på bar bakke. Det må bygges opp nå. Et godt og enkelt første steg i riktig retning her er å gå på konserter, heng i platebutikker, kjøp billetter og fysiske plater. Prat med folk og ta i mot anbefalinger fra likesinnede. Jeg har større tillit til en random person på konsert enn en algoritme.

Nære relasjoner

Thomas Strønen, fotografert av Kristin M. Johannesen/ECM

Trommeslager og komponist Thomas Strønen har en rekke utgivelser på ECM med forskjellige prosjekter – før jul kom han med et album utgitt under eget navn. Dog med en hake – det var også flere navn på omslaget. Gode navn. Jeg lyttet til den og satte pris på den, men etterhvert forsto jeg at det var noen særegne ideer bak musikken og samspillet på albumet. I stedet for å gjøre et banalt revolverintervju med Strønen, ble han i stedet utfordret til å gi sine besyv om hva som ligger bak albumet, som alt heter Relations, og kan lyttes til nå (om enn ECM alltid er best på CD).

Det er nå ganske nøyaktig tre måneder siden Relations kom ut, og Audun har nå bedt meg reflektere litt over utgivelsen.  Etter plata endelig kom ut, har jeg pratet litt om den, men jeg må innrømme at jeg måtte ta et gjenhør med musikken for å finne følelsen og ikke minst intensjonen bak innspillingen. Etter innspillingen kom nemlig både Covid og en påfølgende lang kø av utgivelser som hopet seg opp på ECM-kontoret i München. 

Jeg husker Manfred kommenterte antall utgivelser i dag sammenlignet med for 25 år siden; det kommer ut et svimlende antall flere plater, men antallet gode plater er ikke flere. Man kan brått lure på om verden behøver ny musikk i det hele tatt. Kanskje føler mange som meg, at det er mer terapeutisk enn nødvendig. Noe man må legge bak seg for å komme videre. 

Til tross for at man bedriver ganske smal musikk finnes det jo et publikum der ute, det er nok noe jeg har lett for å glemme. Jeg fikk en hyggelig telefon fra Thomas T. Dahl i går, som fortalte at han akkurat hadde hørt på Relations, etterfulgt av Lucus, og akkurat hadde satt på Bayou. Jeg kjente at jeg både ble overrasket og glad – så, la oss fortsette å gi ut musikk, da.  Telefonen kom på et godt tidspunkt, idet Maria Kannegaard og jeg gjorde siste finpuss på en pop-plate (ikke som i populær, må vite) sammen med produsent Håkon Brunborg. Ikke et snev av jazz. Man trenger å danse litt også. 

Etter å ha spilt inn Bayou med Marthe Lea og Ayumi Tanaka i Lugano i 2018 på rekordtid — vi mikset platen etter lunsj første innspillingsdag —  hadde vi en dag i studio til gode. Manfred foreslo under middagen at jeg skulle benytte dagen til å spille inn en soloplate. I radiostudioet RSI hadde byens orkester sitt lager med alt en trommeslager kan drømme om, så etter en noe søvnløs natt, fylte jeg scenen – studioet er en konsertscene –  med alskens godbiter fra trommenes verden. Med meg hadde jeg en lapp med noen idéer skriblet ned kvelden i forveien. 

Når man tilbringer en hel dag bak instrumentet med rec- knappen nede, må man komme i en sone som gjør at man åpner for inntrykk, slipper ned guarden og stoler på at alt man har internalisert så langt, er tilstrekkelig.  

Som ved all skapelse, kan det være en god idé å reflektere over hva man ønsker å uttrykke. Skal jeg nevne noen teser som var i bakgrunnen under innspillingen, var det en fascinasjon for klassiske slagverkeres evne til å spille artikulert, presist og dynamisk. Gjennom årelang lytting til japansk musikk og fascinasjon for en estetikk som gir mye rom, ville jeg også forsøke å spille tydelig med en stor grad av abstraksjon.

Normalt sett når jeg så vel improviserer som komponerer, står form sentralt. 

I denne konteksten fokuserte jeg imidlertid mer på en vibe eller en vedvarende følelse. Jeg ville entre rom som holdt en kontemplativ tilstedeværelse framfor en tematikk som skulle nye steder. Fokuset lå på bearbeidelse av lyd og forvalting av en simplistisk idé.   Forhold mellom formale elementer som farge, figur, tekstur og tematikk.

Første stykke, «Confronting Silence» som refererer til boka ved samme navn av Toru Takamitsu, handler om hvordan jeg forholder meg til stillhet. Kontemplasjon, som en aktiv form for meditasjon. Tanken er at hvert eneste slag skal ha en funksjon og stå i et aktivt forhold til slaget før og etter.     

«The Axiom of Equality» er hentet fra en annen bok; A Little Life, av Hanya Yanagihara. Stykket handler om absolutter og egenskaper i form av noe ikke-reduserbart. En egenskap er alltid lik verdien av seg selv.  Personlig, handler det om å gå for noe, uten å holde igjen eller tvile. En egenskap jeg føler Craig Taborn mestrer. Dette stykket ville av ulike årsaker ikke blitt framført på samme måte hvis vi hadde sittet i samme rom. 

Nå er det kanskje viktig å si noe om hvordan platen ble skapt. 

Etter at jeg hadde plukket ut alle trommestykkene som var aktuelle for platen, luftet jeg muligheten for å invitere in noen gjester til å legge på sin røst. Vi var midt i Covid, noe som åpnet for nye former for samarbeid. Jeg opplevde at noen av stykkene jeg hadde spilt inn, ville framstå sterkere som dialoger, og Manfred likte idéen.  Han la som premiss at jeg ikke skulle ha spilt med gjestene tidligere og vi laget sammen en liste på nærmere tretti navn, som sakte, men sikkert ble redusert til fire.

Craig Taborn, Jorge Rossy, Chris Potter og Sinikka Langeland

Samtlige fikk tilsendt tre trommespor de kunne spille på.  Jeg ba om ett pålegg tilbake, men fikk tilbake to eller tre.  Bortsett fra Jorge Rossy, da. Han ba om to låter til, og la på piano på alle fem. Deretter vibrafon på alle fem. Og til slutt trommer på alle fem. Han brukte tre dager i studio og gikk all in! Jeg valgte imidlertid å være tro mot konseptet, og benyttet kun tre pålegg av piano selv om det var veldig mye fin musisering på både vibb og trommer.  Makan til generøs fyr.

Både Sinikka og Jorge brukte tid på å interpretere materialet og gikk kompositorisk til verks. Det er tydelig å høre at de kan materialet.  Craig og Chris valgte den intuitive tilnærmingen, og gikk i record første gang de hørte musikken, og lot det stå til. Hvis man hører på «Ephemeral», så fortsetter Potter å spille etter at jeg brått slutter. Det er selvsagt fristende å kutte de få tonene for at vi skulle slutte på likt, men vi ble enige om å bevare det autentiske ettersom det også representerer den spontaniteten som ble bestilt. 

Avslutningsvis vil jeg si litt om de ulike musikerne som gjester plata. 

Ettersom jeg startet med å prate om Craig, så er en fun fact ved ham at han har full oversikt over den norske metall-scenen. Han har vært dypt inni metallmusikk siden tenårene og fortsatt dypt fascinert og svært kunnskapsrik. I ettertid av innspillingen har vi fått spille sammen live, og vi gjør et par konserter i New York til sommeren, sammen med Nate Wooley og Eivind Opsvik. Jeg opplever ham som en av de mest spennende pianistene i dag. Han har en dynamikk, idérikdom, harmonisk og rytmisk oversikt som er sylskarp. Samtidig er han en god samspiller og en strålende fyr.

Jeg har også spilt mye med Sinikka de siste tre årene og var fast med i hennes ensemble i en god periode og var med på en plateinnspilling.  Hun har en kraft og et temperament i både stemme og spilling og er også av den uredde sorten. Jeg synes hun leverer tre veldig sterke bidrag på Relations.

«Koyasan», som er et tempel jeg har bodd i, høyt i fjellheimen i Wakayama i Japan, og «The Art of Simplicity» – handler begge om å benytte enkle virkemidler for å knytte sterke musikalske bånd. Nemesis henspiller til improvisatorisk kamplyst. 

Manfred ville utfordre Chris Potter til å spille over noe han muligens ikke valgt å spille til selv. Han kommer inn som et tog og blåser liv i alt og alle rundt seg. Det er fascinerende å høre hans overskudd og determinerende vilje til å skape. 

Jorge gikk i dybden og forsket og kunne røpe at han egentlig aldri hadde jobbet med fri improvisert musikk. Han elsket utfordringen og var både ydmyk og veldig inspirert. 

Vi har enda ikke spilt sammen, men etter et møte i Basel nå nettopp, hadde vi begge noen tanker om å endre på det. 

Helt til slutt, så har jeg et lite håp om å samle alle musikantene på samme scene og lage nye konstellasjoner under en konsert. Alle har stemt for det, så vi får se hva fremtiden bringer.   

Tekst: Thomas Strønen

Jazzambassadør Jenny Frøysa og Phønix bruker oktavpedalen som partytriks

Phønix: August Glännestrand, Emil Storløkken Åse og Jenny Frøysa. Foto: Kristoffer Hylland Skogheim.

I forrige uke ble det klart at trioen Phønix ble årets NTNU-ambassadør, som vi av en eller annen grunn har tenkt heter NTNU’s Jazzambassadør, sånn er det, man lærer så lenge man lever. Dermed skriver de seg uansett inn i en fin rekke musikere og band, som alle har bakgrunnen fra Jazzlinja, og som er med på å prege scenen i dag. Phønix består av Emil Storløkken Åse på gitarer, August Glännestrand på trommer og Jenny Frøysa på barytonsaksofon. Om noen av dere har lest Jazznytts gitarnummer, som fremdeles er i butikkene, kan dere lese et intervju med Storløkken Åse. Her i remsa tar vi kontakt med Frøysa, som vi i tillegg til den nevnte ambassadørtittelen også har gleden av å utrope til den norske scenens mest markante barytonsax-med-effektbokser-musiker – og i det hele tatt en musiker det er mulig å høre i en rekke fine sammenhenger for tiden. Phønix-andreskiva Intergalloptic Roundtrip kom ut i fjor og er et malerisk, groovy og røkelsesduftende bidrag til nåtidens jazzrock-krattskog. Sjekk den ut, og hør dem på konserter fremover – nå snakker vi med Jenny Frøysa.

Phønix er årets NTNU-ambassadører – hvordan er det å motta en sånn pris som gruppe? 

– Det er superstas, vi har spilt sammen noen år og er gode venner. Vi har jobba ganske intenst de siste årene for å finne ut av hva det bandet her skal være. Det er jo Emil som er leder, det er hans visjon og all ære til ham. Men jeg har også kanskje hatt litt den garasjeband-feelingen med dette bandet, at vi har fått testet ut ulike ting i et par år. 

Ja, er det forskjell på band sånn sett? At noen ting er mer prosjektbaserte mens andre ting er mer som en liten gjeng, på en måte?

– Ja, jeg har litt den følelsen med det bandet her. Vi gikk i samme klasse og ble kjent der, hadde samme løp. Så har vi jobba mye med uttrykket, undersøkt en felles interesse som er litt utafor det vi driver mye av med ellers på skolen. Det har vært en lekeplass-stemning, jeg tror aldri jeg har hatt det så gøy på øving som med dem. Emil har som sagt en klar visjon og klare referanser, men vi får bidratt med vårt på en naturlig måte. Det er et kompisprosjekt.

Hva innebærer egentlig ambassadørrollen?

– Haha, jeg vet ikke altfor mye om det, men vi får et stipend på 50.000 kroner, som er gull verdt. Også er det jo en fin tittel, NTNU har åpenbart vært viktig for oss siden det var der vi møttes. Hele miljøet rundt er superviktig og det er fint å kunne støtte det. Jeg syns det er noe som henger høyt, og som sikkert også kan brukes i promoteringsøyemed. Så takk til Jazzfest og NTNU for dette!

Du har jo også blitt pedagog og lærer ved Jazzlinja – en vei mange jazzmusikere velger. Hvordan henger det sammen for din del?

– Jeg har alltid kunnet tenke meg å undervise, egentlig. Det er tett sammenknyttet med det å drive med musikk som utøver. Når du har lært noe, leverer du det videre. Og man lærer sykt mye av å undervise selv. På Jazzlinja er det bra folk og fint arbeidsmiljø. Jeg er jo ung fremdeles, men det er kanskje en styrke å ha lærere i alle generasjoner ved et sånt sted, da kan man hente litt ulike erfaringer. 

La oss snakke litt om effektbokser – det er blitt en viktig del av greia di på barytonsaksofon, både i Phønix og andre band du spiller med. Hvordan fant du fram til det? 

– Det var jo gjennom Phønix og Emil – han er skikkelig utstyrsnerd, og nesten alle pedalene jeg bruker er lånt av ham. Jeg har forsåvidt vært interessert i lyduttrykket før også, men siden vi ikke hadde bass, tenkte vi at det hadde vært kult. Saksofonen måtte jo forsterkes uansett. Vi begynte vi med en oktavpedal, og siden har jeg utvida palletten. Vi bruker trommemaskiner og bass-synther også, og andre effekter der det føles naturlig. Det har vært så kult å drive med, en veldig morsom forlengelse av instrumentet i improvisert musikk. Det har gitt meg masse mer å spille på. Det kan passe bra i mer akustiske uttrykk også. Jeg spiller en del vokalisten Jakob Nordli Leirvik som jobber med effekter på stemmen, og der åpner det også mange muligheter. 

Er det sånn at du alltid tar med effekter nå når du skal begynne med noe nytt, at det liksom er plan A, eller kommer det mer an på? 

– Jeg ser litt an etter hva som er intensjonen, men jeg tror jeg bruker effekter på de fleste av prosjektene jeg er med i nå. 

Har du noen favorittbokser?

– Jeg er glad i chorus og flanger, som gir saksofonen en “elektrisk” lyd, det bruker jeg ganske ofte. Så har du jo klang også – selv om det var uvant å jobbe med store klanger som blåser i starten, det opplevdes så utrolig annerledes enn når du hadde lyden i hodet. Det er selvfølgelig også kult med oktavpedal – det er nesten et slags partytriks, å først spille et riff på barytonsaksofon uten, og så trykke på pedalen og få en ekstra oktav under det du spiller. 

Er det noen andre saksofonister som bruker effekter du er opptatt av?

– Det er sikkert ganske mange som driver med, men jeg har ikke sjekket ut så mange saksofonister. Jeg har hørt mer på synth, ulike former for elektronisk musikk og gitaristers effektbruk, og jobbet ut ifra det uttrykket. Vokal også, forsåvidt. Det er nok masse man kan sjekke ut, men for min del har det kommet ut fra andre ting. I tillegg handler det jo mye om å teste ut hva som funker i settingen, å jobbe med frekvensområdene innad i bandet, hvor i lydbildet det er plass til instrumentet og hva som funker. 

Hva slags planer har du fremover, både med Phønix og andre ting?

– Det er de jeg skal spille mest med. Det blir Vossa Jazz, en konsert på Victoria, Soddjazz, Nattjazz, Jazzfest og Athens Jazz. I tillegg skal jeg være med på et Trondheim Jazzorkester-prosjekt på Jazzfest, og JazZtipendiatet med Sigrid Aftret på Moldejazz. 

Det er jo en solid runde Phønix får gjort. 

– Ja, og det er hyggelig, for det er jo på en måte på andreplata man føler at man har funnet ut av litt greier, så det er kult å få spilt det materialet mye live. 

Nå for tiden er det jo Ski-VM i Trondheim, men hva slags konserter er det du gleder deg til i løpet av året? 

– Det er mye å ta av. Men skal vi se… jo, Amund Storløkken Åse skriver et nytt verk til Only Connect-festivalen. Det er musikk for en kvartett som jeg er med i, og som jeg tror blir veldig kult. Det har tatt utgangspunkt i samtaler han har hatt, o å snakke sammen om de store temaene i verden. Det blir spennende – og jeg gleder meg til Only Connect generelt, det er en kul festival hvor kommer mye forskjellig. Det er på Rosendal Teater, som også er et veldig fint sted i byen. Det tror jeg blir bra.

***

Av Filip Roshauw og Audun Vinger