NTT: Frakk matt!

God tirsdag og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts kulturavis i digital strimmelform for jazzen, omegnen og alt som er fett. Nei, det er ikke helg akkurat nå – men vi kan allikevel by på en fersk remse som enten kommer tidlig eller sent, alt etter som hvordan du velger å se på det! Slik er det jo med mye her i livet. Dette blir et slags mellomnummer – vi er midt i innspurten med et nytt nummer av Jazznytt nå (det er, som alltid, bare å abonnere), og det betyr noe redusert bloggarbeidstid.

Men noe skal vi alltids få til. I dette nummeret markerer vi starten på Frakkens år 2025 – hva denne artikkelserien og kulturmarkeringen er, kan du lese mye mer om lenger ned i utgaven om du er nysgjerrig, og før det har vi et intervju med sjefen for  Vinterjazzfestivalen, som er en av mange kulturarrangører som merker konsekvensene av kommunale kulturkutt landet over.

Men helt først – et par konserter:

1. Cimota! – Håvard Wiik, Espen Reinertsen, Eivind Lønning, Ingebrigt Håker Flaten og Hans Hulbækmo – har fått et par konserter på baken nå, og denne uken spiller de i Trondheim på Dokkhuset på tirsdag og på Nasjonal Jazzscene Victoria på torsdag. Det er altså snakk om 2/5-tedels Streifenjunko og 3/5-tedels siste utgaven av Atomic – og (såvidt vi kan skjønne) 100% Håvard Wiiks univers, selv om det også finnes avstikkere til Duke Ellington, John Cage og mye annen moro underveis.

2. SERENDIP! Atter en gang lager studentene ved Norges Musikkhøgskole det de selv kaller «Norges hippeste festival» – og for å få lov til å krangle på den beskrivelsen, er man vel kanskje nødt til å møte opp. Det hele skjer fra 13. til 16. februar i Oslo – de benytter seg av høyskolens egne konsertsaler og Kulturhusets ørten forskjellige rom – og de byr på navn som Maake, Himmelskip, Lynx lynx, Blue Balloon People, Symre,  Sophie Tudor, Extended Ground med Hedvig Mollestad og mye mer. Svimlende? Sikkert, men herligheten er rimelig priset (425 for et festivalpass, 325 for et dagspass), og inni mylderet går det alltid an å finne alt fra fremtidige store konsertfavoritter til bandeksperimenter der reagensrørene sprekker – men hvor minnene sitter i.

3. Action Jazz! Kjetil Møster har tidligere snakket med oss om gjenopplivningen av sitt gamle plateselskap. Denne lørdagen er det duket for labelkveld på Goldie, hvor Møster! spiller konsert, Martin Bjørnersen og skikkelsen Frantz Gallar (Beglomeg) er DJs, og de slipper også en fabelaktig ny kassettutgivelse med en god miks av energisk jazz, undergrunnsrock og alt som er morsomt etter midnatt. Møster! har også sluppet en ny livevideo, fra sagnomsuste Bryn Ballroom:

4. Mathias Eick Quintet kommer til fabelaktige Kullebunden Jazz torsdag denne uka – med Martin Myhre Olsen på saksofoner, Andreas Ulvo på tangenter, Audun Erlien på bass og Torstein Lofthus på trommer – i tillegg til trompetisten selv, naturligvis.

5. Trespass Trio – Martin Küchen på saksofon, Per Zanussi på kontrabass og den sildrende, piperøkende trommeslager Raymond Strid. De har 20 år sammen som band nå – da er man på sporet av noe. På onsdag på Kafé Hærverk får de med seg Susana Santos Silva på trompet. Du kan prøvesmake denne kvartettutgaven på CleanFeed-skiva Live in Oslo, som kanhende selges på et selvbetjent, stort merchbod rett ved inngangen til kafeen. Hvem vet, det er lov å drømme!

6. The Red Barn – lover denne kvartetten ruralt trøkk? Å elske lytteren tilbake til sin bristende barndom? Firerbanden består av Arne Toivo Fjose på kontrabass, Mathias Marstrander på gitar og pedal steel, saksofonist Aksel Røed og Kåre Opheim på trommer. Lovende saker – de spiller på USF Verftet neste fredag, og her kan dere se en livevideo:

7. Bandnavnet Punkt.Vrt.Plastik høres ut som en MS DOS-kommando, og trioen bak navnet er da også i stand til et og annet kryptisk og teknisk utsving i musikken sin også – i tillegg til det fengende og friske. Kaja Draksler på piano, Petter Eldh på kontrabass og den svært sprelske trommeslageren Christian Lillinger – som får skyhøy score, også når vi bruker et norsk trommeslagersprellometer. En trio bestående av noen av de viktigste (fremdeles ganske) unge europeiske musikerne i dag, som kommer til Victoria på fredag.

8. I utstillingslokalene til Grafill på onsdag, kan du oppleve et foredrag med Aslak Gurholt på onsdag klokka 19.00. Gurholt, som er den ene halvdelen bak byrået Yokoland, har i en årrekke designet de distinkte omslagene til Hubro. Det har han gjort på svært systematisk og eiendommelig vis – å faktisk høre musikken, har for eksempel ikke vært veldig sentralt. Men allikevel oppleves denne formgivingen av mange svært treffende. Grafill har en stor utstilling av Hubros omslag for tiden, Gurholt har også skrevet et svært underholdende essay om arbeidet i den forbindelse – det borger godt for liveversjonen også.

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er det store, episke førstekuttet fra Ambrose Akinmusires nye skive.

***

 

Vinterjazzfestivalen har kniven på strupen og en kjempeutgave på gang

Ole-Henrik Mohn Pettersen og Cory Henry under Vinterjazz 2023. Foto: Vinterjazz

Det er ikke nødvendigvis blitt lettere å være kulturarrangør i Norge den siste tiden. Over hele landet fører trange kommunebudsjetter til kutt i kulturbudsjettene og harde omprioriteringer. I Fredrikstad kommune har det borgerlige flertallet besluttet å nulle støtten til de aller fleste av byens festivaler, for å skaffe penger til andre kunst- og kulturtiltak. Det betyr blant annet at Vinterjazzfestivalen, som i fjor rundet ti år, går en svært usikker tid i møte. Men festival blir det – fra 26. til 30. mars kan man blant annet oppleve internasjonale navn som Michael Mayo, Mike Stern og Natalie Tenenbaum i plankebyen – og i tillegg til enkeltkonserter går det an å kjøpe festivalpass til hele smæla. For de som ønsker å bidra til Vinterjazzfestivalens overlevelse, men som ikke har anledning til å gjøre det med å møte opp, er det opprettet en Spleis. Vi tok en prat med festivalstifter Ole-Henrik Mohn Pettersen om ståa. 

– Det som har skjedd er at Fredrikstad Kommune først foreslo å kutte all arrangementsstøtte. Det ble det et voldsomt opprør og kulturbrøl mot. Siden gikk det borgerlige flertallet tilbake på det og kuttet i stedet all festivalstøtte. Den er skåret helt til null, nå er det ingen festivaler som får noe hjelp, bortsett fra en avkortet støtte til Fredrikstad animasjonsfestival – og det er en stor og anerkjent festival, så det er bra, og hyggelig for dem. Festivalene i byen er i masse dialog nå. Jeg sliter kanskje mest, for jeg er først ut – Vinterjazz er nå allerede i mars, så jeg har kniven på strupen og må finne alternativ finansiering. Jeg må egentlig bare jobbe så fort jeg kan. 

Hva får bortfallet av støtte fra kommunen å si for støtten du får fra andre steder?

– Det er ikke 100% avklart, men det er jo sånn at fylket ikke gir mer i støtte enn vertskommunen. I verste fall kan fylket droppe all støtte for i år, men signalene vi har fått, er at det ikke vil skje. Men om kuttet opprettholdes til neste år, vil de jo gjøre det, og da venter Kulturrådet rundt neste sving, hvor du ikke stiller like sterkt om du ikke har støtte fra kommunen og fylket. 

Hva er størrelsen på beløpet Vinterjazz nå ikke mottar? 

– Jeg mista 150.000 over natta, og det er en vesentlig vegg i budsjettet.

Opposisjonen i Fredrikstad protesterer jo, og vil anke kuttene i bystyret 13. februar – tror du noe kan skje der?

– Et håp er jo alltid der om at noen får litt dårlig samvittighet og snur, men jeg tenker at den reelle sjansen for det er bortimot ikkeeksisterende. Vi har jo det flertallet vi har, så de sier bare det samme de har sagt én gang til. Jeg tror dessverre ikke det er tilstede. Det virker ganske håpløst. 

Hva tror du det får si for byen Fredrikstad, som sted for kultur og folkeliv?

– Jeg tror jo det har større konsekvenser enn de klarer å se. Det blir naturligvis selvskryt, men Vinterjazz har fått anerkjennelse, og har slått fra seg ganske bra. Det samme har festivaler som Kammerfest Østfold, og litteraturfestivalen Ord i Grenseland. Min lille festival genererer vel et sted mellom 4 og 500.000 kroner tilbake. Jeg kjøper tjenester fra lokalt designbyrå, trykkeri, annonsering i Amedia, lyd og lys, leie av backline, artisthonorarer, restauranter og hoteller. Om vi begynner å legge sammen, og tar med de store festivalene som også mister all støtte, som Glommafestivalen og Månefestivalen, snakker vi om mange millioner. Og hvis alt det blir borte, har de også på mange måter kutta ut det profesjonelle kulturmiljøet i byen. Nå sier jeg på ingen måte at vi ikke skal støtte det frivillige kulturlivet, men om man omprioriterer alt dit, så går det jo til ting som i mange tilfeller ville blitt gjennomført uansett. De fleste festivalene som benytter seg av profesjonelle miljøer er avhengige av støtten i dag. Det eneste som overlever uten, er Idyll, de har ikke hatt støtte i utgangspunktet. Og det er bra, og sterkt av dem. Men det er det mange andre festivaler som ikke har mulighet til. 

I Fredrikstad skal de tilgjengelige kulturmidlene i stor grad brukes på tilbud til barn og unge. Og det er et mønster man ser i mange prioriteringsrunder i pressede kommuneøkonomier. Støtten til kulturtiltak for voksne lever farlig, mens politikere kanskje ser på biten som går til kultur i oppveksten som et helt annet formål. At de tilbudene beskyttes er bra, men hva tenker du om den motsetningen?

– Det er ikke lett å være imot! Og jeg er enig i at de er viktig å verne om. Men jeg tenker også at andre, profesjonelle “voksenarrangementer” spiller en viktig rolle også for kulturopplevelser i oppveksten. For min egen del var det en konsert jeg så første år på ungdomsskolen som gjorde det. Det var med Forsvarets Musikkorps og saksofonist Rune Nicolaysen som solist. Jeg hadde akkurat begynt å spille saksofon og ble mindblown. Så jeg ble saksofonist, flyttet hjem, startet festival og skapte noe for publikum publikum. Jeg synes det å forsøke å skape noe med kvalitet og profesjonalitet er et viktig samfunnsoppdrag. Og at det er noe annet enn å oppleve alt det fine som skapes av barn og unge. 

Vinterjazz har opprettet en Spleis, og selger jo selvsagt først og fremst billetter til den kommende festivalen. Hvordan blir arbeidet fram mot den? 

– Jeg har lagt markedsføringsstrategien nå, og den må bare gå sin gang, med enda større trøkk og sjansespill. Først og fremst håper jeg at folk kjøper seg billetter og benytter seg av tilbudet vi skaper. Spleisen er et flott tillegg for folk som enten har lyst til å støtte litt mer, eller som kanskje ikke kan være på festivalen, men som vil at den skal bestå. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å kjøre på, jeg har ikke noe valg. Om jeg avlyser mister jeg all støtte og vil stå igjen med milliongjeld. Om jeg i verste fall ikke får solgt én eneste billett fra i dag og utover, har jeg en mye mindre gjeld. Det er en fløy i kulturlivet som oppfordrer til å legge alt dødt nå, for å synliggjøre konsekvensene. Jeg ser hvor de kommer fra, men det vil uansett være helt umulig for min del. 

Men ok – først og fremst blir det jo faktisk festival! Fortell litt om Vinterjazz – hvorfor starta du den?

– Det var nærmest som en hobby for elleve år siden. En følelse av at vi måtte få noe til å skje! Budsjettet var bittelige, jeg tror det var et sted mellom 40 og 50.000 kroner over tre dager, haha! Jeg gikk cirka i null den gangen og har økt litt for hvert år. Det tredje skulle jeg virkelig dra til, og da var budsjettet oppe i 2-300.000. Det slo dessverre feil ut, jeg gikk 150.000 i minus. Hva pokker skulle jeg gjøre da? Jeg gjorde de avtalene jeg kunne, fikk folk til å godta senere betaling, og endte opp med å få betalt hver eneste krone. Etter det tenkte jeg at jeg skulle prøve ett år til. Da gikk jeg i null, og dermed ble jeg optimist og kjørte på videre! Det var da det smalt. Jeg fikk booka Dirty Loops – og det var blant de siste konsertene før landet ble stengt ned i mars 2020. Helga før nedstengningen hadde jeg 900 publikummere på Båthuset, haha. Det skapte et overskudd, og ballen begynte å rulle. Neste år var et korona-år hvor jeg fikk gjennomført, Vinterjazz overlevde, og året etter var vi de første som fikk Cory Wong til Norge. Det smalt også. Nå er vi i jevnlig kontakt med mange av de største managementene i Frankrike, Italia, USA… Vinterjazz er blitt et hjertebarn. Jeg har gjort det meste sjøl, jeg har booket, jobbet med det tekniske, stått i døra og tatt billetter, stått litt i baren og tappet øl, annonsert konsertene… jeg har jobbet i alle ender. 

Men har du fått hjelp fra et frivillig miljø også?

– Jada, jeg har absolutt fått hjelp. Jeg driver et eget lydfirma hvor det er mye hjelp å få fra de andre ansatte med alt det tekniske. I tillegg har jeg noen trofaste hjelpere, men dette er også noe jeg ønsker å få etablert litt mer skikkelig. Det er også en ting som er vanskelig med kuttene – jeg sitter med planene klare for å få startet en helårs jazzklubb i Fredrikstad, som gjør at miljøet kan gro litt mer. I forbindelse med klubben har jeg også ideer om et lite lokalt jazzakademi, for det gror veldig godt her nede med unge musikere. Det er mange unge som har spilt på festivalen og siden kommet tilbake noen år senere med proffe band. Det har vi lyst til å utvide, og jeg håper vi klarer å komme oss rundt dette og fortsette på de planene. 

Da gjelder det virkelig å få folk til å komme i år – fortell om årets program!

– Det er veldig fint, om jeg får si det selv. Åpningskonserten blir med Michael Mayo, som er en fantastisk musiker. Det skjedde tilfeldig, vi snakket med det franske managementet hans om å få til noe med Louis Cole, men vi fikk det ikke til å passe. De nevnte Mayo i stedet, og jeg ble blown away. Det passa perfekt, og konserten hos oss blir avslutningen på en større turné Mayo har gjort. På torsdag spiller Sharp 9 – Staffan William-Olsson er en god venn som har spilt hos oss med flere konstellasjoner. Babylon Brothers var det første bandet det første året, så det er hyggelig å beholde kontakten. Sharp 9 spiller på samme scene som Mike Stern på torsdagskvelden. Og på fredag er det TORA DAA og Mike Stern samme scene. På lørdag har vi fått tak i Natalie Tenenbaum, som er en helt fantastisk pianist. Hun er klassisk utdanna, men har de siste årene gått mer i retning av å jobbe med elektronikk, synging og improvisasjon. Hun er en super hot shot, kapellmester på flere store musikaler i New York, gjort kjempesuksess på Musikkverein i Wien, og er på samme management som Pat Metheny. Virkelig up and coming i Europa. Og så skal vi også ha Fredrikstad Storband og Alexander Hermansen som fremfører nye arrangementer av Cornelis Wreeswijks viser. Jeg dirigerer storbandet, og Alexander er en veldig dyktig lokal crooner. Det er arrangementer av Hans Mathisen, David Hveem og Jarle Storløkken. Vi prøver også å innføre litt nattjazz – Jørn Øien Trio starter i ellevetiden på lørdag og spiller utover natten. Søndagene har vært litt av og på hos oss. Det har kommet an på bookinger, om det passer med kirkekonsert og så videre. Men i år har vi fått tak i Salmer på Pøbb med Thor Erik Fjellvang på piano, Lewi Bergerud i front og så videre. Det blir kult. Vi har også hatt et samarbeid med Østnorsk Jazzsenter, så det blir ungdomsorkester-konsert på hovedscenen også. Et ganske spekka program. 

Det går jo en linje over flere år her – med Dirty Loops, Cory Wong, og frem til Mayo i år. Ting som jeg gjerne tenker på som de nye jazzheadlinerne, artister som kan trekke ganske store, fortrinnsvis unge folk til jazzfestivaler. Det ser man også på de største festivalene i Norge, som Molde og Kongsberg – og Vinterjazz har hatt fingeren på den pulsen. 

– Det er det vi har som mantra – å oppdage den nye generasjonen i jazzen. På scenen og i publikum. Jazz er jo så mangt, du kan lete mange steder. Men ja, vi har stor tro på artister som Dirty Loops, Cory Wong, Cory Henry eller Jesus Molina, en stjernebooking som vi hadde i fjor og som virkelig etablerer seg i Europa nå. Jeg er i dialog om flere artister i dette segmentet som jeg hadde håpet å få til i år, men som kan være på trappene. Vi har god kontakt ute i verden om det som spirer og gror her, og vi vektlegger det virkelig. 

***

• I denne utgaven går startskuddet for Frakkens År, en artikkelserie og feiring av frakken som symbol på frihet og kulturengasjement som vil vare ut 2025.

• Dette er første gang NTT lanserer et offisielt år. Vanligvis er det noe som blir gjort av ulike FN-organer og kommuner, men det viser seg at det ikke er noen lov mot at alle kan gjøre det.

• Frakkens År vil i første omgang bli markert gjennom en sporadisk artikkelserie som ser på ting som faller innenfor frakkekulturen: Musikk, film, litteratur og kunst. Å være pretensiøs. Hva frakkekultur var før – men også hva den kan tenkes å være i dag. Å være ung kulturinteressert – men også å ta frakken tilbake, så å si, i voksen alder, når du ikke lenger tør å lese klassikere på trikken og sånne ting.

• “In my early stuff, I made it through on sheer pretension. Show someone something where intellectual analysis or analytical thought has been applied and people will yawn. But something that’s pretentious – that keeps you riveted.” David Bowie, Playboy 1976

• I teksten “Om Frakk” (NTT#219) gir vi et omriss av frakkens symbolikk og funksjon som forsvarsmekanisme, fortrinnsvis for en viss type unge menn (siden det var skribentens nokså, eller det vil si svært, spesifikke erfaringsgrunnlag). Man vier kanskje ikke et år til slikt. (Eller, det vil si, det er akkurat det jeg gjorde, flere år faktisk. Men Man vier ikke et År til noe sånt.)

• Som plagg kan frakken ha mange substitutter (Losjakker / Tweedjakker / Ullgensere / Kjortler / Slitesterke ponchoer (ponchi?) / Anorakker / Militærjakker / Kåper / Naturisme? / Visse bandtrøyer etc.), men er uansett først og fremst et vaiende, loddent og forhåpentligvis samlende symbol for en veslevoksen, sitrende kulturell lengsel og frihetstrang. En utmelding fra streitingenes rekker, og innmelding i et (eller flere) større åndsfellesskap.

• Det er meget symbolsk, det hele.

• Og jada, er mer enn nok skriving om brede trender, både når det kommer til mentalitet, forbruk og politiske syn blant den såkalte generasjon Z. Optimistiske, overivrige saker om ungdommer som finner fram til fysiske formater, eller utlånsstatistikk på biblioteker, kan nok lokke fram et matt, vemodig smil blant oss som føler vi har lest alt før. Vi i styret til Frakkens År skal ikke påstå at det vi skriver om er en markant trend som for eksempel er på vei oppover, nedover, eller noe sted i det hele tatt i grunnen. Det eneste vi ønsker å slå fast er følgende: FRAKKEN BESTÅR. Vi drister oss også til å fastslå at frakkekulturen, i vår tid, nok har mer å kjempe mot, mer å jobbe med, enn den har hatt på en god stund. I samtidens bedrøvelige, illusjonsknusende, gjennomkommersialiserte åk, kan man se frakkene nesten over alt, om man vet hvor man leter.  

• Det er ikke tilfeldig at cinematekene og alternative visningssteder av film er blant stedene der man i størst grad føler at frakkometeret dirrer i dag. For det er få områder i kulturen hvor troen på et samspill mellom kommersiell optimisme og litt mer tverr alternativkultur har surnet raskere og med mer alvorlige konsekvenser enn nettopp filmen de siste tiårene. For noen uker siden døde den store filmregissøren David Lynch. På Cinematekets mange visninger av filmene hans, har salene vært fulle, slett ikke bare av folk som hadde formative, skjellsettende opplevelser med Lynch på 70-, 80- 90- og 00-tallet – horder av unge mennesker, i alle kjønn og varianter, har også strømmet til. Her finner vi frakken. På byens mange spillesteder som tilbyr lavterskel/gratis-konserter og jammer i uformelle omgivelser, finner vi også frakken. Og ja, i deler av podcastsfæren hvor det funderes dypt og lenge om temaer som historie, det skjønne i kunsten og ymse politiske strømninger, eller i et papirtidsskrift som Sivilisasjonen, finner vi frakken.

• Her er et sitat Letterbox-brukeren Branson Reese avsluttet en anmeldelse av Star Trek: Into Darkness med: We should learn to speak in a language that rich people who don’t dream can’t comprehend.

• I den første utgaven av Frakkens År byr vi på et dyptpløyende intervju med forfatter Jan Grue, i tillegg til et essay som kretser rundt jazz, drømmer, Sun Ra og David Lynch, av Tore Stavlund.

• På med frakken.

 

***

 

Jan Grue om frakkens symbolikk, dystopisk kunstig intelligens og håpet i randsonen

Jan Grue. Foto: Gyldendal Norsk Forlag

Jan Grue gjør det nok ikke alltid lett for seg selv – i forfatterens etter hvert svært mangfoldige produksjon finner vi idéromaner og konsept-spekkede novellesamlinger som nok tiltrekker ihuga lesere av (for eksempel) fiksjonen til den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges (en av frakkekanonens aller største), men som i den normale bokhverdagen liksom får et stort neonskilt hvor advarselen FOR NERDER står og blinker festa på seg – selv om de naturligvis i grunnen kan leses av alle som er interessert i å gruble litt. 

Med trilogien som startet med levnetsbeskrivelsen Jeg lever et liv som ligner deres, fortsatte med Hvis jeg faller og skiftet spor over i fiksjonen med den avsluttende romanen Prøve og feile, fikk han langt flere lesere. Bøkene handlet om å leve med en uvanlig kropp – om diagnoser, helsevesen og den norske velferdsstaten. Om klassebakgrunn, blindsoner og skjult arbeid. De er oppvekstkildringer og dannelsesfortellinger, hvor Grue på mange ulike, overrumplende måter viser hvordan ting han har lært og vært opptatt av ikke bare er høytflyvende akademiske tanker, men blir nesten konkrete verktøy i arbeidet hans med omverden. Bøkene er fortellinger om sårbarhet, om å bli voksen. Og om du skulle være uinteressert i alt det, er det tindrende klar, kompromissløs og elegant prosa – det går an å lese dem bare for det (selv om det strengt tatt virker litt søkt).  

Uansett, med fjorårets dystopiske, verdensomspennende sci fi-thriller Det kinesiske rommet går det nok an å se for seg at det spraker faretruende fra det tidligere nevnte neonskiltet igjen. Yes! Det kinesiske rommet en historie som strekker seg fra Bislett til Beijing (sånn omtrent) om kunstig intelligens, pandemier, humaniora-krisen, og beslektede frustrasjoner. Vi møttes til en videosamtale på høstparten i fjor om temaene han tar opp i boka, i tillegg et tema hvor vi deler et visst erfaringsgrunnlag: Unge personer i frakk. 

I Det kinesiske rommet møtes pandemien, kunstig intelligens, kriser i kulturen og utdanningssektoren i en sci-fi thriller hvor man ikke lenger kan være sikker på at de du møter i det daglige faktisk er bevisste vesener. Hva gav deg lyst til å skrive om disse temaene nå? 

– Det er jo litt sånn gammal moro. Det er en del temaer her som jeg var veldig opptatt av i starten av 20-årene – apropos frakkeårene, som vi også skal snakke om. Det første faget jeg tok på Blindern het “Språk, Logikk og Informasjon”. Siden ble jeg mer og mer interessert i bevissthetsfilosofien som fulgte med det. De årene er jo en fin tid av livet for å stille de store spørsmålene: hva er bevissthet, hvor ensomme er vi mennesker… kanskje meg selv spesifikt. Filosofien ga anledning til å ramme inn ting på en mer høytflyvende måte. For noen år siden begynte jeg å skrive på noe som kanskje var en roman om disse tingene. Jeg gjorde det jeg ofte gjør når jeg skriver på autopilot, som er å lage en litt løsrevet karakter som går rundt og tenker tankene sine. Men det har jeg gjort såpass mange ganger at jeg ikke kunne gjøre det igjen –  erfaringen har vist at det er begrenset leserinteresse for den slags, og det forstår jeg jo veldig godt. OK, så kunne jeg prøve å lage en ordentlig historie av det. Siden kom ting som ChatGPT, følelsen av at noen store ting endrer seg akkurat nå. Eller, på én måte er det ikke snakk om store endringer, for teknologien er en videreføring av teoretiske prinsipper som har ligget der siden 60-tallet. Det er bare at datakraften har blitt så enormt mye større. Jeg vet ikke hvor mye du kan om den underliggende teknologien?

Ikke noe særlig.

– Chatbotene vi møter i dag, minner på en måte veldig om ting som har eksistert siden 70-tallet. Den første av dem var Eliza, som egentlig bare var noen få svar på boks. Den svarte mer eller mindre det samme, uansett hva du sa til den. Det den kunne gjøre, var å endre på ordstillingen. Om du for eksempel sa, “jeg har tenkt mye på moren min i det siste”, så kunne den svare “fortell meg om moren din,” eller “jeg skjønner du har tenkt mye på moren din, fortell meg mer om det”. Sånne ting. Samtidig har man den andre utviklingen, som er nevrale nettverk med muligheten til å gå igjennom enorme mengder med data og generere mønstre. Når disse to teknologiene møtes, får vi greia vi ser i dag. Det man også har visst i 50 år, er at når et menneske sitter og snakker med noe som på en måte kan svare som et menneske, så er veien veldig kort til å tro at man snakker med noe som egentlig er bevisst. Det var det som begeistret Joseph Weizenbaum, som utviklet Eliza. Han fortalte at sekretæren som hadde vært med på å implementere hele systemet, ble sittende og chatte med Eliza og ønsket å være alene – for det føltes litt for personlig for å ha andre i rommet. Det er noen ting der. 

Jeg tenkte det var gøy å snu litt rundt på dette: OK, hvis vi så lett kan tro at maskiner er bevisste, hvor kort er veien til spørsmålet om andre mennesker egentlig er bevisste? Dette er jo også et sånn klassisk stoner-spørsmål mange vil kjenne igjen fra de tidlige 20-årene. Hvor solipsistisk kan man bli? Er jeg den eneste virkelige bevisstheten i universet, gitt at jeg ikke har direkte tilgang på noen andre menneskers erfaringer? Vi har også kommet ut av noen år nå som har vært preget av pandemien, for å si det forsiktig. Jeg og familien var i USA i 2020, og vi skulle vært her lenger, men vi måtte hive oss på et fly hjem til Norge i siste liten. På den tiden kom denne følelsen av et virus som man ikke visste hva var. Som myndighetene kunne reagere på, på veldig mange forskjellige måter – først med full panikk og lockdown. Senere, etter et visst punkt, med en form for frislipp som også fikk konspirasjonsteoriene til å begynne å rulle. Det var en del forskjellige ting som jeg følte for å tenke ut, og denne gangen var en roman den riktige måten å gjøre det på. 

Jeg får jo også følelsen av at teknologien vi sitter og baler med når vi gjør dette intervjuet, altså videokonferanser, også spiller inn i måten du beskriver samtalene som vekker mistanken om at noe er galt. Ting stivner underveis når folk snakker, det er en forsinkelse i signalet. 

– Ja, absolutt. Vi har jo en sosial relasjon når vi sitter og snakker nå, men det er også en form for kvasisosialitet som er ganske underlig. Det vil ikke være så veldig lenge til det vi gjør her kunne vært en kundeservice-samtale med en bot. Stemmen har vi jo allerede med voice-mulighetene til ChatGPT, video er nok også på vei. Da vet vi at folk på et eller annet grunnleggende nivå kommer til å føle at de snakker med andre mennesker, selv om de ikke gjør det. 

Særlig i 2023 føltes det som at det kom en ny generativ modell hver tredje uke som enten lagde musikk eller video eller noe annet. Det var fascinerende og skremmende på én gang. Jeg vet ikke hvor langt du hadde kommet med boka da, men det dominerte plutselig hverdagen. Endret det boka, og hva tenker du at den typen modeller gjør med kulturen? 

– Det første det har gitt meg, er en nyvunnen respekt for Michel Houellebecq, som har evnen til å skrive et par år frem i tid og allikevel treffe. Det har vært krevende å skrive mot klokka. Spørsmålet om hva det gjør med kulturen, er jo det uoverskuelige. På en måte føles dette revolusjonerende. På en annen måte er jo de store generative modellene åpenbart en gimmick som distraherer fra de dypere strukturelle endringene på arbeidsmarkedet og de andre tingene vi ikke helt ser konsekvensen av. Det er mye viktigere at det finnes en konstellasjon av 4-5 gigantiske amerikanskeide tech-selskaper som for alle praktiske formål har monopol på denne teknologien. Det blir en videreføring av kapitalismen med andre midler. 

Et eksempel på det du sier der fra i år (2024, journ.anm), kom da en kjent jazzmusiker sjekket ut jazzen som ble tilbudt på SAS-flyvninger. Han oppdaget at det bare var helt ukjente artister som spilte svada-musikk, og da han raste om det på Facebook, spredte seg en mistanke om at det svenske selskapet Epidemic Sounds brukte KI til å generere musikken som SAS benyttet seg av. Men det var nok ikke roboter, det virket som at det stort sett var musikere fra Sverige som hadde laget all denne bakgrunnsmusikken. Men poenget var jo uansett at Epidemic Sounds kjøper all denne musikken og gjør den såkalt royalty-fri, slik at innholdskreatører og andre kan bruke den gjennom en abonnementstjeneste. De forsøker også nokså åpenbart å skvise bruken av annen musikk, originale innspillinger med sine rettighetshavere. For meg var det et ganske tydelig eksempel på at det ikke alltid spiller så stor rolle hvordan tingene er lagd – for i bakgrunnen ligger jo den samme monopolmakten og rovkapitalismen, som for øyeblikket tilsynelatende har fritt leide. 

– Ja, det er jo ikke egentlig bedre om noen stakkars musikere må spille som om de var roboter, på en måte. Det kan fort bli litt fikst når man snakker om disse tingene, men det er noe der. I Det kinesiske rommet snakker en av karakterene om den mekaniske tyrkeren. Det var en slags sjakkspillende robot på slutten av 1700-tallet. Egentlig var det en mekanisk boks med en sjakkspiller inni, men den ga inntrykk av å ta sine egne avgjørelser. Det var et vanvittig kulturelt fenomen i sin tid, nettopp fordi folk trodde det var en form for kunstig intelligens. Amazon har siden 2005 hatt en tjeneste som heter Mechanical Turk, hvor du kan få småjobber gjort gjennom en app-lignende interface, men hvor det i realiteten er mennesker på den andre siden som gjør det. Det er jo ganske dystopisk. Jeg tenker også på alle de som gjør innholdsmoderering og den typen ting på Facebook. Underbetalte arbeidere i land langt borte fra Norge, som sitter og gjør en psykologisk ganske forferdelig innsats med å luke ut det vi ikke skal se på internett, mens vi skal få inntrykk av at dette bare er noe som skjer algoritmisk. 

I kulturen har de siste årenes KI-angst kommet på toppen av en situasjon som allerede har vært ganske vaklevoren – økonomisk kollaps for mange små og mellomstore aktører, mens noen giganter uten synlig kjærlighet for kulturen har økt sin makt. Når KI kommer på toppen av det hele, føler jeg at det er «adding insult to injury», for å si det på godt norsk. En ytterligere devaluering som kommer på toppen av en hel masse annen drit. Det er som om sånne generative modeller og deres forkjempere sier hva så til hele krisen, og til hva kultur er. Hvordan tror du vi hadde reagert på denne teknologien om den hadde slått inn på et tidspunkt der alle disse kulturøkonomiene var sunnere? 

– Det er et innmari godt spørsmål, og jeg har ikke egentlig noe svar på det. Det føles som om vi lever i en ganske dystopisk tid. Jeg snakket med Aksel Braanen Sterri om noen relaterte ting her om dagen – alle dystopier og utopier er speilbilder av hverandre. Noens dystopi er som regel også noens utopi. Det berøres i boka – at det mystiske viruset sprer seg, er jo til gode for noen. Jeg er helt enig i det du sier om følelsen av krise. Jeg var på et seminar, hvor det ble påpekt at produktivitetsveksten i økonomien verden over har vært jevnt synkende, egentlig siden den umiddelbare etterkrigstiden. De generative modellene er en type teknologi som man forsøker å pushe og som man bruker enorme ressurser og ikke minst strøm på. Man gjør det for å få opp produktivitetsveksten på en måte som kanskje ikke er mulig lenger i den demografiske fasen vi er inne i. Det er definitivt noe desperat rundt måten teknologien blir introdusert på. Hvis jeg kan vende samtalen tilbake til det frakkete, så er det kanskje noe med følelsen av tap i det du sier om kulturens møte med KI. Tap ble også et ledemotiv i boka. For min del kan det jo naturligvis bare være følelsen som setter inn når man er i 40-årene, og som nesten er uunngåelig med tanke på hvor mye av livet som har gått. Men det er noe med det kulturelle landskapet vi beveger oss rundt i, det er så innmari sterkt press utenfra. Om man ser på verdenshistorien har det vel aldri vært lett å være utøvende kunstner, for eksempel, men det var vel kanskje en gullalder på sent 1900-tall, som neppe kommer tilbake. 

I Det kinesiske rommet møter vi den melankolien gjennom filosofen Philip Vinge, som jobber på OsloMet. Han brenner for åndslivet og dannelse, og strever med målstyring, studenter han ikke skjønner og kolleger som snakker på autopilot. Humaniora-krisen og en slags universitets-depresjon blander seg med robot-plottet. Vinge er en gjenkjennelig, forsoffen og bitter professortype. Jeg tror mange som kjenner på uroen i dag også har fryktet å bli sett på som en litt gretten luditt om man akker seg for mye over utviklingen. 

– Ludittene har jo også kanskje fått et litt ufortjent dårlig rykte. I praksis var de en form for proto-marxister. Deres opprør handlet ikke om frykt for teknologi som sådan, men om eierskap til produksjonsmidlene. Hovedgrunnen til å knuse maskinene var at de representerte et forsøk på å automatisere bort arbeidsplasser. Man kunne sett for seg en variant hvor maskinene var eid av arbeiderkollektivet, og at det dermed ble en form for samvirkning. Til det du sa i sted, kunne man sett for seg at generativ KI ble introdusert på det som ble sett på som en kulturell oppgangstid, litt mer optimistisk orientert enn nå. Da hadde det nok gått an å få øye på noen muligheter for kreativ vekst. Det må jo ikke være sånn at alt konvergerer mot en ChatGPT-suppe, eller mot kjip heismusikk. Det er åpenbart muligheter for kreativ eksperimentering. Dette er ikke mitt felt, men musikk og ny teknologi er spennende. Vi har en nabo som tok en MFA på det området, og som holdt på med å bruke ulike former for strømspenning til å generere musikk. Det er jo ikke det at du ikke kan gjøre noe interessant med det. 

Nei, og i musikk går jo eksperimentering med kunstig intelligens mye lenger tilbake enn disse generative modellene. Du har ulike mikseverktøy, for eksempel – og hardcore-kunsten har jo på en måte sin egen greie gående med KI, som er litt på siden av de store utfordringene musikk og visuell kunst som skal brukes til kommersielle formål støter på nå. Men har du noen tanker om hvordan man kan drive med systemkritikk nå for tiden uten å havne i “person som savner sin egen ungdomstid”-fella? 

– Jeg er ikke kjempeoptimistisk med tanke på hva systemkritikken egentlig kan oppnå. Det er sikkert en konsekvens av å ha jobbet i en del av akademia som ikke har kjempemye politisk påvirkningskraft. Det sier jeg også som en person som er blitt invitert inn i arbeid med NOU-er og en del sånne ting. Det er noen økonomiske og politiske tendenser som er så himla tunge, og som det er krevende å gjøre om på. Men i den grad man kan si at kunst er viktig for å skape mening i sitt eget liv, og det er det jo for meg, så er det et ganske viktig systemkritisk imperativ bare der. I det å gjøre arbeidet. Med denne romanen har jeg lekt litt med å bruke ChatGPT til å generere prosa. Og det er virkelig å kjenne på den store meningsløsheten, altså. Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor skriver jeg en bok? De spørsmålene stiller man seg alltid når noe skal ut i verden. Mottakelsen kan bli bra eller dårlig, men den blir aldri så bra som man hadde håpet på. OK, lanseringen kommer til å gå over noen uker, kanskje noen måneder hvis jeg er heldig. Men jeg har brukt tre år av mitt liv på å skrive den. Det er det arbeidet som er viktig, ikke det endelige produktet, ikke sant? Det blir kanskje enda mer åpenbart når man snakker om musikk. Er det sånn at du er en person som vil kunne si at du har spilt en konsert, eller er du en person som faktisk liker å spille konserter? Det bør jo helst være det siste. 

Absolutt. I Det kinesiske rommet får jeg en følelse av at du antyder at humaniora-krisen gjør oss dårligere vaksinert mot de store teknologiske og kulturelle skiftene nå – og at en ekstrem variant av målstyrt utdanning er en av tingene som gjør oss sårbare. Samtidig som det er viktig, føles det også som at du skriver scenene fra OsloMet litt fordi det er interessant å ta inn noen erfaringer fra arbeidsplassen din og harselere litt. 

– Jeg er åpenbart litt preget av årene jeg jobbet ved det som den gangen het Høyskolen i Oslo. Mellomlederdystopien er jo den kjedeligste dystopien, og det er gøy å skrive ut. Men jeg er jo åpenbart veldig opptatt av humaniora, og skjæringspunktet mellom humaniora og humanisme. Det har vært noe veldig deprimerende ved måten noe av den kulturelle prestisjen til humaniora er blitt brukt i fag og akademiske sammenhenger hvor den ikke egentlig har noe å gjøre. Prosjektet som humaniora egentlig er, er også blitt uthult av forventningene om store samfunnsnyttige forskningsprosjekter. Og at det liksom er hele poenget. Dette sier jeg samtidig som det skjer veldig veldig mye spennende, de humanistiske fagene har det på mange måter veldig bra ennå. Men det er det en følelse av at det som skjer på en del institusjoner er et skinn av noe. Masterprogrammer som kanskje ikke egentlig hadde trengt å være masterprogrammer, all produksjonen som hører med. Det er noe litt komisk i den byråkratiske teaterforestillingen som vi alle inngår i. Som det gamle sovjetiske epigrammet: Dere later som om dere betaler, og så skal vi late som om vi jobber. Et lite element av det finnes rundt omkring. 

Jeg føler det stadig vekk kommer bekymringsmeldinger og lakoniske betraktninger fra ansatte ved høyere utdanningsinstitusjoner som snakker om endring i lesevanene blant dagens unge studenter. At man må sette kortere utdrag på pensum og så videre. Hvordan ser du på det? 

– Jeg må passe meg, for jeg kan fort glemme hvor mye eldre jeg faktisk er enn studentene, og så blir jeg minnet på det på grusomme vis. På den ene siden er beskrivelsene som kommer helt reelle, ikke sant? Leseferdighetene er synkende. Det merker man også på amerikanske eliteuniversiteter. En av de ledende Herman Melville-forskerne var ute i The Atlantic og var lei seg for at han ikke kunne legge opp Moby Dick på pensum lenger, man måtte holde seg til Bartleby eller Billy Budd, for studentene orket ikke å lese lengre bøker. Da tenkte jeg jaja, du har det kjipt. Jeg underviser på bachelornivå i kultur og kommunikasjon på sosiologi. Et solid studium på et av landets beste universiteter, og der merker jeg at studentene sliter veldig med å begynne å lese akademisk prosa når de kommer rett fra videregående. De har aldri lært det. Så har du naturligvis digitale distraksjoner og det ene med det andre i tillegg. Det er ikke slik at jeg dermed slutter å jobbe hardt for å tenne interessen deres. Men det oppstår definitivt en følelse av at vi nok ikke kan legge opp et intensivt pensum på den måten jeg egentlig gjerne skulle ha gjort. Det kommer ikke til å lande, vi må begynne et annet sted. Man skal ikke gi opp faglige prosjekter. Men skriftkulturen, som på mange måter har vært det store siden slutten av 1800-tallet, siden grunnskolen ble allmenn og leseferdigheter ble nærmest universelle i Norge og mange andre land, er på vei ned. Det tror jeg ikke det er noen tvil om. 

Humaniorakrisen og den øvrige “krisen i kulturen” er sammenflitret, og de deler mange kjennetegn. I Norge bruker vi fremdeles ressurser på disse feltene, vi har institusjoner som lever i beste velgående og så videre. Det skapes mye. Men det virker også som at aspekter ved samfunnet som muliggjorde de institusjonene i utgangspunktet, har endret seg. Og da kommer man til den store utfordringen med å begynne å argumentere for egenverdien til noe som kanskje fremsto mer selvsagt for en kort tid tilbake. Det er ikke alltid så lett – det er en fare for å bli for instrumentell, peke på ulike spinoff-efekter av å holde på, men som egentlig ikke berører kjernen. “Det vi skal leve av etter oljen” og lignende floskler kastes rundt, og jeg tror de fleste kan kjenne på en desperat eim bak den typen argumenter. Tror du det går an å snu den tendensen – og bygge opp den felles forståelsen av egenverdien som noe selvsagt?

– Jeg er ikke veldig optimistisk der. Igjen tror jeg noe av det handler om den fallende produktivitetsveksten. I det globale nord, som det så fint heter, har fødselsraten vært dramatisk synkende lenge. Den peaker alle andre steder enn i Afrika, og også der kommer vi til å nå en topp Da kommer verdens befolkning til å være synkende, og det fører til noen skikkelige problemer innenfor den politiske og økonomiske modellen vi lever i. Jeg opplever at det vi støter på er en desperasjon rundt produktivitet. Det skaper for eksempel en forventning om at humaniora i en eller annen mystisk forstand skal være produktiv. Men det er jo en illusjon, det har det feltet aldri vært og det kommer aldri til å skje. Det er ikke det det er til for. Jeg har noen haranger om filosofene i Det kinesiske rommet. Via den angloamerikanske analytiske tradisjonen, har de gjort seg til en hjelpevitenskap for naturvitenskapen. Fint og flott det, men det handler ikke så mye om meningen med livet lenger, det er helt sikkert. 

For å ta en liten pause fra pessimismen – Det kinesiske rommet føles også som noe du har skrevet for å få utløp for din kjærlighet til sci-fi-romaner. Den er litt film-aktig, med mange krappe skifter mellom scener som foregår på flere kontinenter. En internasjonal thriller. Hvor mye lar du deg friste av form og sjangerlek når du bestemmer deg for hva du skal skrive? 

– Jeg gjør jo meg selv en bjørnetjeneste, det er en litt vanskelig spagat. Om den boka her faktisk lander hos leseren, eller om det blir litt verken-eller, vet jeg ikke. Det er veldig gøy å låne noen grep fra thrilleren. Det er også disiplinerende for at historien skal være verdt å lese. Noe av dette er også påvirket av arbeidet med selve materien, hvor bruken av en del språkmodellaktige verktøy er med på å tvinge fortellingen inn i bestemte mønstre. Jeg snakket med forfatter Bår Stenvik som fortalte om en ganske interessant runde han hadde hatt med å skrive en søknad ved hjelp av KI. Søknaden kom fra en fiktiv teaterregissør som skulle sette opp et eller eksperimentelt stykke. Så tok han den andre siden av bordet og lot chatbotten skrive en saksbehandler-vurdering av denne søknaden. Boten skulle vurdere om forestillingen var støtteverdig eller ikke, fikk beskjed om å være kritisk og komme med innvendinger. Etter det tilpasset søknadsskriveren seg, og så gikk det noen runder mellom disse to bottene. Fra å være et eksperimentelt avantgardistisk teaterstykke, endte det mer eller mindre opp som en Disneyfilm. Riktig type hjertevarmende historie med lærepenger, alt mulig sånt. Det er jo noe med denne generasjonen av generativ KI som drar ting mot et minste felles multiplum som også finner gjenklang i en mellomleder-dystopi. 

Apropos å eksperimentere med ulike sjangere og former – jeg leste Prøve og feile, den siste boka i trilogien som handler om dine erfaringer med kroppslig ulikhet, å leve med funksjonshemming og sårbarhet. De to første bøkene var selvbiografiske, men denne gangen hadde du valgt å skrive en roman. Og den er veldig leken, med enkeltkapitler som er pastisjer over forskjellige sjangere – TV-manus, anmeldelser, mailkorrespondanser og så videre. Mye av boka handler om det gamle kompliserte vennskapet mellom hovedpersonen Magne og barndomsvennen Snorre, som begge er rullestolbrukere, fra litt forskjellig bakgrunn. Et av kapitlene er en skarp Vinduet-anmeldelse ført i pennen av Snorre, som omhandler en roman skrevet av Magnes far, den ruvende forfatterskikkelsen Thor Skarstad. Romanen hans handler om savnet av en mer praktisk hverdag, betydningen av håndverksfag, overdiagnostisering av unge gutter med ADHD og så videre. I sin anmeldelse karakterer Snorre denne romanen som ganske reaksjonær. Han peker også på en forbindelse mellom det korthugde psykologisk-realistiske språket som Thor Skarstad skriver i, som er en velkjent stil i norsk litteratur, og en slags underliggende avsky for det “svake” hos Skarstad. Du har jo et litteratursyn hvor du liker sjangerlek, ulike tydelige virkemidler, fotnoter og så videre. Jeg ble nysgjerrig på koblingen du gjør der – tror du at du var en så frakk kis at du hadde likt den typen postmoderne litteratur uansett, eller tror du at livserfaringen din har noe å gjøre med at du har endt opp der? 

– Det er nok åpenbart en sammenheng. Og om vi skal gjøre dette skikkelig frakkete, er det en posthumanistisk posisjon jeg inntar der. Posthumanisme er ikke et forsøk på å ødelegge den klassiske humanismen, men å videreføre den med andre midler – nettopp med å ta inn subjektposisjoner som ikke var der i den klassiske humanismen. Det er litt underlig. Ved å være så opptatt av disse postmoderne litterære grepene, er jeg blitt litt datert og bakpå i en fase hvor det definitivt ikke lenger er det store litterære idealet. På mange måter var den siste forfatteren som ble virkelig stor på den måten David Foster Wallace, og han døde i 2008. Jeg kom ganske sent til bords da jeg debuterte med denne typen ting i 2010. I tillegg har det nok alltid vært en mer amerikansk enn norsk greie. Det er ikke noe som egentlig har fått noe særlig gjennomslag i norsk litterær mainstream, med hederlige unntak i en forfatter som Jan Kjærstad. Men han var kanskje også mer postmoderne før enn han egentlig er nå. Jeg har alltid irritert meg over at realisme får lov til å passere som realisme, når stilen i realiteten er noe av det mest konstruerte og kunstige som finnes. Denne sømløse illusjonen av virkelighet, som selvfølgelig rommer veldig mye ideologi i måten det er lagt opp på, og som ofte igjen gjør noen utvalgte perspektiver til “det naturlige”. Du er absolutt inne på noe i lesningen av Vinduet-anmeldelsen i Prøve og feile. For meg er det kronisk irriterende at den typen grep jeg liker er så leseravstøtende som det rent faktisk er nå for tiden. Jeg skulle gjerne vært i stand til å skrive mer streit, men det har vist seg å være ganske umulig. 

Det er kanskje leseravstøtende for mange, men for noen er det jo akkurat det man ønsker seg. Kan du huske de tidlige litterære opplevelsene som gjorde at du ble tiltrukket av den greia der? 

– Jeg kan si David Foster Wallace, Jorge Luis Borges og en del sånne ting. Men det ærligste svaret – og det sier jeg som noen som hadde en ekstremt frakkete periode hvor jeg tvang meg gjennom Ulysses på et tidspunkt uten å skjønne mye av den – er debutromanen til Dave Eggers, A Heartbreaking Work of Staggering Genius (Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk, journ.anm). Der opplevde jeg pur glede gjennom grepene han tok. Jeg leste den mens jeg gikk på filmskole i Danmark, det var vel året den kom ut. Noen med god peil på smaken min ga meg den. Boka til Eggers var så full av overskudd og liv, og det var formidlet gjennom disse grepene. Ikke tørt eller stivt, men fantastisk livsbejaende. Det var åpenbart sånn forfatteren så verden. På én måte går det en rar linje fra den opplevelsen til Jeg lever et liv som ligner deres. Skal man først skrive en memoarbok som handler om litt heavy ting, kan det være ok å mikse det til litt. Og det gjør den i hvert fall morsommere å skrive. 

Jeg opplever at hele den trilogien du skrev synliggjør hva som kan være verdien av å tillate seg en sånn formlek. Joda, det er fancy ting som skjer, alle mulige slags referanser trekkes inn, men jeg fikk også følelsen av at disse historien kanskje ikke hadde latt seg fortelle uten dem. Fikk du lyst til å skrive selv da du leste Eggers?

– Jeg fikk nok lyst til det. Jeg hadde en ganske lang reise frem til punktet jeg begynte å skrive på ordentlig. På Katta og på ungdomsskolen før det, skrev jeg en del stiler som var sjangerpastisjer. Noen greier var rett ut av Edgar Allan Poe, Agatha Christie og litt sånne ting. Jeg hadde det veldig gøy, men på et eller annet punkt på videregående ble jeg veldig stresset for karakterer og studier og alt det der. Det er ting som jeg har skrevet om i Jeg lever et liv… og andre steder – bekymringen for hvordan framtiden skulle se ut. Da ble jeg opptatt av å gjøre ting ordentlig, å bli universitetsintellektuell i alle mulige tilnærminger. Jeg lot være å skrive fiksjon i flere år mens jeg nok egentlig hadde veldig lyst. Da jeg var på filmskole, skrev jeg et par forferdelig dårlige kortfilmer – det var forsåvidt også en erfaring. Siden lot jeg det ligge helt, egentlig, til jeg var ferdig med masteren min. Da ga jeg meg selv lov til å begynne igjen, og jeg skrev en roman i løpet av noen måneder. Den ble forferdelig dårlig, men den fikk meg i tale med redaktører på både Aschehoug, Gyldendal og Cappelen-Damm, som alle tre behørig avviste den i tur og orden. Rundt den tiden begynte jeg også på Aschehougs fornatterskole og begynte å skrive noveller som var prosjektet som ble til debutboka. Det har gått noen bølger opp og ned og frem og tilbake. Men det var ting som jeg måtte føle at jeg hadde lov til.

Dette er et bra sted å hoppe over til intervjuets andre tema. Hva er grunnen til at visse alvorlige unge sjeler trekker i frakk i formative år – og hva symboliserer den for deg?

– For meg er det veldig, veldig åpenbart hva den symboliserer. Det tror jeg at jeg visste den gangen også. Det var en form for rustning. Jeg har også beskrevet det i litterær sammenheng, hvordan plagget jeg brukte mesteparten av skoletiden faktisk var en skreddersydd frakk som jeg på en eller annen måte fikk mobilisert ressurser til å få laget. Jeg var oppe i andre etasje på et sted som jeg ikke helt husker navnet på, men som lå nede i Akersgata, og hvor jeg gjorde prøver med disse hestehårsstykkene som man syr sammen for å lage konstruksjonen. Sånn sett minnet det jo faktisk om en ridderrustning, med sine ulike komponenter. Den var kjempe-upraktisk, jeg har jo mobiliteten i armene jeg har. Det å bakse på meg et sånt plagg var styrete. I tillegg var den kald, så om jeg bare hadde vært litt smart, ville jeg kjøpt meg en boblejakke og vært ferdig med det. Men det kunne jeg ikke den gangen. For det var en rustning, det var beskyttelse, og den passet veldig godt med å kunne gå rundt og si at jeg leser Ulysses. Jeg sier ikke at det var dumt heller, det der var en form for identitet som var veldig ok for meg, snarere enn å bli definert gjennom rullestolen. Jeg kunne være smartassen i stedet. Samtidig skulle jeg ønske at jeg hadde blitt ferdig med det litt før. Jeg tror ikke det var noe som jeg begynte å legge fra meg før ganske langt ut i tjueårene. Og da ble det også en sånn ting som for eksempel gjorde det litt vanskeligere å få meg kjæreste enn det ellers kunne vært. 

Ja, jeg tror mange har en periode hvor man kjenner på en viss frakkeanger også, når man har brukt den litt på overtid. Men hvordan er det for din del når du tenker tilbake nå, har du klart å bli glad i det symbolet igjen?

– Ja, det vil jeg si. Jeg har nok kommet tilbake til det ad omveier. Jeg er en ganske liten mann – 168 på sokkelesten, nå om dagen veier jeg rundt 45 kilo. Det var en grunn til at jeg måtte få den skreddersydd den gangen. Den første gang jeg var i California på et lengre opphold, i 2008, kjøpte jeg en jakke fra et japansk-amerikansk streetwearmerke som lager rare baggy japanske bukser og en bestemt type blazere i japanske størrelser. De sitter som et skudd, jeg har fem eller seks som passer uten annet enn minimale endringer. Fra da av har det vært gøy å leke med en del klassiske herremotemarkører – som for eksempel frakk. Men det forutsetter at jeg kan tweake det litt og gjøre det på min måte. 90% av disse plaggene er basert på at du skal stå og gå, de er ikke laget for å sitte. Skal du ha på deg en ordentlig dress må du ha knesokker, for det øyeblikket du setter deg ned når buksen deg til midten av leggen. Alternativet er at du står med en pose rundt hver ankel når du står oppreist. Fra et rullestolperspektiv er det en skikkelig skvis. Jeg har omfavnet mange av de tingene samtidig som jeg ikke kan gjøre det streit igjen – for å knytte en forbindelse tilbake til det litterære vi snakker om. Overraskende mye av dette tror jeg henger sammen med maskulinitet og kjønnsidentitet. 

En venn av meg påpekte at frakken på unge gutter har vært en måte å melde seg ut av kleshysteriet på – men å gjøre det på mest mulig synlig og jålete vis. 

– Det er faktisk noe kvasi-tidløst ved det. 

Ja, jeg syns jeg ser klassisk frakkeungdom i gatebildet nå til dags, jeg. Men så kikker jeg kanskje også etter dem. Uansett – føler du at det finnes en litterær frakke-kanon?

– Jeg nevnte jo Joyce, og hvis vi går enda høyere opp i frakkens helgengalleri, finner vi Franz Kafka. Jeg vil si at han er ur-frakken på mange måter. Det er symptomatisk at mange unge frakker leser Kafka og føler seg veldig sett og forstått. Siden kommer noen av oss tilbake til ham, kanskje 10-15 år etterpå, og skjønner hvor morsomt det er. Kafka er jo på sin bestemte måte en av de morsomste forfatterne som noensinne har levd. 

Mange av disse klassikernes skjebne er kanskje at de først og fremst blir inhalert av unge mennesker i den fasen. Og noen bøker lar seg veldig lett forstå, men andre er kanskje ting som en eldre leser vil få mer ut av. Men det er ganske få førtiåringer som leser klassikere i hverdagen, for det var noe man gjorde da man var seksten. Du ser ikke så mange folk midt i livet som tasser rundt med Mesteren og Margarita eller Glassperlespillet. 

– Det er morsomt at du skulle si det, for Mesteren og Margarita leste jeg faktisk om igjen for en måneds tid siden!

Var den bra?

– Vet du, det begynte bra, den første tredjedelen var helt spektakulær. Så ble det veldig mye farse og nakne damer, ting sklidde litt ut. Du skal også kunne ganske mye om internpolitikken i den sovjetiske forfatterforeningen på 1920-tallet for å egentlig sette pris på det. Men det var gøyalt, altså. 

Hva tror du er årsaken til at vi legger sulten etter klassikere litt fra oss? Er det fordi vi assosierer den typen med en overgangsfase som er litt pinlig å tenke tilbake på av mange grunner?

– Jeg tror at det har veldig mye med det å gjøre. Den andre delen er vel kanskje frakkens vedvarende behov for å kunne si “den boka har jeg lest” uten å egentlig ta inn så mye av hva den handler om. For meg har det vært en dyp og rik glede å gå tilbake til Kafka, og forsåvidt også til Joyce, på senere tidspunkter. Da har jeg også tenkt at det ikke var så dumt å lese det den gangen, selv om ikke alt gikk inn. Det var egentlig en ganske god grunning for å lese det om igjen senere, på en litt annen måte. 

Jeg har ikke statistikk, men det føles som at det finnes mange anekdotiske bevis på at frakken også er relevant for en del unge i dag. Kanskje den rollen er fin å ha om du skal markere motstand mot tidsånden nå, det ville jo ikke overrasket. Men hvis du møter en ung håpefull frakker på jakt etter tips – hvor ville du pekt veien?  

– For det første tror jeg også at det finnes motstand her. Tallmessig er det nok ikke så veldig mange som går den veien, men det er definitivt en del. Og med tanke på hvor man skal starte – hvorfor ikke sikte så høyt du bare vil? Som kultur er vi veldig redde for det høykulturelle, men det skal man ikke være. Enten om det dreier seg om å lese Kafka, Joyce, Virginia Woolf eller hvem det nå skulle være… hva vet jeg, les Adorno og hør på Schönberg. Gå og se Yasujirō Ozu, hva er det verste som kan skje? Det er jo mye dritt der ute, det er fint å også vende tilbake til noen av de store fortellingene. De siste årene har jeg lest ganske mye i og om Illiaden, litt i akademiske sammenhenger og litt sånn ellers. Noen ganger blir jeg litt flau over meg selv når jeg gjør det – jeg har jo ikke studert gresk, jeg har ikke peiling på heksameter. Men så rykker jeg meg ut av det og tenker at her var det noe som jeg fikk veldig mye ut av. Jeg har ikke tenkt å gå rundt og være redd for klassikerne. Det kommer ting på uventede steder, både de store vendingene i historien og de små detaljene. 

Det er jo noe veldig mange klassikere sikkert har til felles – de er ikke helt som man tror. Min store covid-opplevelse var å lese Moby Dick for første gang. 

– Det er en raring, altså. 

Ja, halvannet kapittel ut i boka skjønte jeg jo at dette definitivt ikke var det jeg trodde det skulle være. 

– Nei, det er ikke technicolor-filmen fra 50-tallet du hadde sett for deg. Harold Bloom skriver veldig godt om hvor rare de store kanoniserte mesterverkene er. Den opplevelsen har jeg også hatt med å lese Peer Gynt i voksen alder. Dette var ikke Kristin Lavransdatter-filmatiseringen vi ble tvunget til å se på ungdomsskolen, eller Hamlet-oppsetningen i klein norsk sceneversjon jeg husket fra Nationaltheatret. Det var noe som var levende og merkelig og helt uventet. 

Tiden vår renner ut her, men vi tar et siste spørsmål. Vi har snakket en del nå om både kultur og humaniora som mister litt fotfeste, sin tidligere selvsagte posisjon i samfunnet. Men tror du det finnes et godt liv i periferien, som motkultur?

– Jeg tror veldig på det som motkultur. Jeg tror ikke den hegemoniske posisjonen kommer tilbake. En variant av femtitallet hvor noen dannelsesidealer som egentlig ikke var mulig å leve opp til i tiden før masseuniversitetet hadde voldsom definisjonsmakt og bla bla bla – dét skjer ikke. Men jeg tror på motkulturen – her i Berkeley er jeg åpenbart midt i det, det finnes masse mindre platesjapper og bokhandler som gjør det helt utmerket og så videre. Det er nok ikke så mange steder i USA den kulturen kan klare seg på samme måte som her. Men stedene finnes, og det samme gjelder i Norge. Så jeg er ikke kulturpessimist på den måten – kanskje man bare må innstille seg på at det er et mindre publikum enn det var før. Men det er til gjengjeld et publikum som får akkurat like mye ut av det som skapes som folk har fått til alle tider. Og så får jeg bare prøve å ta meg sammen og tenke at det er de leserne jeg tross alt skriver for.

***

 

I drømmene begynner ansvaret

Alle tenker på David Lynch for tiden, og mange ser også på mesterens aldri-bleknede filmer. Om man skal dømme etter publikumsoppmøtet på Cinemateket i Oslo finner han stadig nytt ungt publikum også. Yeah! Det skrives og tenkes mye – men det har det har vært tilfelle siden han begynte å lage disse mesterverkene.

Vi har spadd opp et essay som sto på trykk i Jazznytt for det som føles som bare et par år siden, men som altså var i nummer # 242 i 2017. Det er en annen mester som signerte det, vår essayist og kritiker Tore Stavlund som skrev om drømmenes groove. Det fortjener en gjenlesning. Tid er relativt – om enn noen mente det meste var finere enn det føles akkurat nå.

 

JAZZ, FRITT ETTER DRØMMENE

Tekst: Tore Stavlund

Illustrasjoner: Sveinung Sudbø (Original Kopi)

Illustrasjon: Sveinung Sudbø (Original Kopi)

To personer i et rom. 

A: Nipper til et glass med rødvin. Oppstemt. Sett på noe jazz’a!?

B: Ja! Setter på  20 Jazz Funk Greats med Throbbing Gristle

A: Morsomt. 

B: Ok, hør på denne. Setter på Healing Force Project – «Attitudini Binaurali»

Vi har hørt og sett det før. Ved første møte oppleves Healing Force Project som ikke spesielt originalt. I beste fall bare litt kleint og i verste fall ignorant. Å legge samplinger av elektrisk 70-tallsjazz over breakbeat-rytmer kombinert med ambiente new age-meditasjoner, er ikke det veldig 90-talls? Og ikke minst å tilsynelatende uten ironi bruke kollasjer av beduiner og pyramider blandet sammen med retrofuturistiske illustrasjoner av livet på romfartsstasjonen liksom for å tilføre kosmisk mystisisme i den visuelle presentasjonen tilsynelatende funnet gjennom bildesøk på Google, er ikke det litt for enkelt? Og navnet, Healing Force Project … helende kraft …  med sin antydning om musikkens terapeutiske effekt, er ikke det banalt? Slik det kan assosieres til den stadig voksende trenden innen mindfulness og yoga? Hva er vel ikke det om ikke et individets respons på nyliberalismens amoralske fortæring av det kollektive fokuset? 

Jo, det er fullt mulig å innta en slik holdning til Healing Force Project. For det er ingen tvil om at musikken skaper assosiasjoner til en blanding av techno og jazz det gikk inflasjon i på 90-tallet og som de fleste hadde fått i vrangstrupen ved årtusenskiftet da den technoide praksisen stort sett var redusert til tannløs muzak for urbane kafeer og chill out-soner i generiske kontorlokaler. Det var en praksis som ved å stresse noen få musikalske idiomer fra jazzen bidro til å uthule hele sjangeren. Sammen med de store plateselskapenes grove utnyttelse gjennom omfattende kommersialisering og markedstilpasning i sitt amoralske forsøk på å cashe inn på CD-alderens formtopp selvsagt. Det gikk så langt at det ved begynnelsen av det nye årtusenet, ble varslet om jazzens død. «Jazz as jazz died», konkluderte den britiske forfatteren og jazzskribenten Geoff Dyer i et essay i 2004 (Dyer, Geoff: Working the room. Essays and reviews: 1999–2010, Canongate Books 2011).  

Dette tatt i betraktning, så er det ikke så underlig at jeg reagerer med tilbakeholdenhet når jeg da hører Healing Force Project. På Gravitational Lensing EP låter det som noe Grooverider gjorde på Mysteries of Funk i 1998 blandet med noe fra Herbie Hancocks Sextant fra 1972. Breakbeat-rytmer, fragmenter av Fender Rhodes-løp, bassriffing med full wah wah. Det er alt der. Jeg feier det bort, tenker at dette er ikke noe for meg. Det er ikke dette jeg trenger nå i disse politisk mørke tider.

Men så tar jeg meg i det og lytter igjen. Og igjen. Og uten at jeg klarer helt å sette fingeren på det,  opplever jeg at det likevel er noe der, en egen logikk, en egen strategi for gjenskapning av tapte ideer om framtiden, en positivisme som jeg stadig vender tilbake til, ikke med hensikt om å skulle knekke noen kode, men for å oppleve det, som noe fra en søt drøm jeg ikke helt klarer å få tak på. 

 

B: Setter på «Toxic Experience in the Future City»

Bak Healing Force Project står DJen og produsenten Antonio Marini. Utover det umiskjennelige ved det italienske navnet, den offensive diskografien på Discogs som viser at det har blitt gitt ut en god serie plater på forskjellig små plateselskap siden 2010, samt oppramsingen av anvendt maskinvare som trommemaskiner, analoge synthesizere, sekvensere og samplere i et intervju med musikkmagasinet XLR8R, vet jeg lite om Marinis bakgrunn. Ikke hvor gammel han er, ikke hvilken utdannelse han har. Det er heller ikke viktig. Personen bak kan forbli anonym. Det er nok å vite at i det som ved første møte opplevdes som en uoriginale justering av et sett idiomatiske parametere, noe nær hva en hvilken som helst middelmådig algoritme kunne ha fått til, faktisk har en menneskelig bevissthet i seg. På prosjektets Facebook-side listes følgende inspirasjonskilder: 

Miles Davis-Herbie Hancock-Sun Ra-Weather Report-Dave Holland-Drexciya-John Coltrane-Alice Coltrane-Lee Perry-King Tubby-Brian Eno-Jon Hassell-etc … (sic) 

Wow. En nær sagt kanonisk referansekombinasjon som sier alt og ingenting om det kontemporære produktet det skal peke tilbake mot. Igjen noe en slapp algoritme kunne satt sammen. Her er det ingenting nytt. Bare oppramsing av gamle mestere. Til og med oppramsingens wild card er en velbrukt kilde, Detroit techno-duoen Drexciya. Like fullt finnes det noe der. I oppramsingens avsluttende «etc». Her ligger det interessante. «etc» poengterer et punkt der det er mulig å fylle inn selv hva som skal komme videre, der det er mulig å puste nytt liv i det som ved årtusenskiftet var en uthulet, morken skinnfell. Der finner jeg motivasjon for å lytte. For dette «etc» finnes i musikken til HFP. Det er et sted der lytteren kan fylle ut med sine egne drømmer om jazz. 

B: Setter på «Searching The Modal Fade»

A: Skjenker i glassene. Ja, og etterpå denne. Holder opp Morton Subotnics Silver Apples of the Moon 

Jazz som jazz døde, skrev Dyer og pekte på et symptom: hangen blant det tradisjonelle publikummet og plateselskap til å låse sjangeren inne i en tautologi. Jazz er jazz. For mange frambringer sjangerbegrepet «jazz» et gitt sett kvalitative kjennetegn, og at disse blir ansett for å være objektive kriterier for hva som gjør musikk til jazz. La det være et band på fem eller seks personer som praktiserer instrumentene sine – saksofon, piano, bass, trommer – med en viss grad av virtuositet. Roland Barthes skriver i sin bok Mytologier (Barthes, Roland: Mytologier Overs. Einar Eggen Gyldendal 1999) at det gjerne er småborgerskapet som har en forkjærlighet for tautologiske resonnementer, særlig i forbindelse med kunst. Ved å si jazz er jazz, holdes kunstformen i tømmene uten at noen trenger å anstrenge seg nevneverdig i sin argumentasjon. Det ligger i resonnementet hva man mener. Fordi det peker tilbake på noe alle vet. Med tautologiene følger nemlig et sett uuttalte kvalitative kriterier å måle et gitt musikkobjekt etter. For jazz sin del et gitt spekter med hensyn til instrumentalisering, klang, rytmikk og harmonikk. Ekstreme hybrider må finne sine egne eksistensberettigelser. Slik er enhver sjangerbetegnelse fanget i sin egen tautologi. Jazz er jazz. Rock er rock. Disco er disco. Følgelig vokser mythos og krymper Logos. Det som begynte som en sunn og vital lek – uforutsigbar og uoversiktelig – endte opp med å bli låst fast i sine mest salgbare form. 

 

B: Og nå: Sun Ra. Setter på «There are other worlds (They haven’t told you of)» fra Lanquidity

A: Hjemsøkt.

Jazzens død betød at jazz kunne bli funnet opp på nytt, fritt etter drømmene. Nettopp det syntes å være modus operandi for programmering av festivalene i årene som fulgte. Om det en gang fantes et sett objektive kriterier for hva som må kjennetegne et musikkstykke for at det skal kunne falle inn under en bestemt sjangerbetegnelse, så var det ikke slik nå lenger. I 2000 hadde Kongsberg Jazzfestival Sonic Youth på plakaten, og Oslo Jazzfestival hadde i 2004 både LCD Soundsystem og Aphex Twin. Hør på Sonic Youth og tenk på jazz. Hør på LCD Soundsystem og tenk på jazz. Hør på Aphex Twin. Tenk. Derfra var det fritt fram. Metodikk for grenseoverstigning og hybridifisering presset seg fram og tilførte ny verdi. Viktigere enn å holde fast i en gitt form som oppfyller et sett objektive kriterier, er det å legge til rette for fri utfoldelse. En blandingsvilje som dyttet på mot det svært divergerte jazzfeltet vi har i dag.

B: Setter på Marissa Nadlers «All the colors in the dark» 

A: Tenner en sigarett. Ingenting i denne verden er sikkert.

B: Setter på Frank Sinatras «Angel Eyes» fra Only The Lonely

A: Gråter

Hva har skjedd siden årtusenskiftet? Jo, all musikk har blitt tilgjengelig. Som data. I en åpen flyt. Med all musikk løsrevet fra sin opprinnelige kontekst og samtid, åpent eksponert mot enhver som ønsker å bruke den, har «brukeren» alle muligheter til å konkretisere egne ideer og oppfatninger om hvordan verden henger sammen. «Facts are lonely things», skrev Don Delillo i romanen Libra. Med det mente han at det er sammenstillingen av elementer som skaper den meningsdannende instansen. Som ord i teksten. Som toner spilt i sekvenser. Som Mp3-filer på en harddisk. Så er det også med låter. Det har vært en rask utvikling. Fra pirattjenester som Soulseek og Piratebay som i løpet av en natt lot oss laste ned hele kataloger fra selskaper og artister, via delingstjenester som YouTube til fortapelse i utgåtte konsertvideoer, obskure dokumentarer og gamle TV-intervjuer, til de store strømmetjenestenes systematiske tilgjengeliggjøring av de største artistenes kataloger. All musikk fra alle tider umiddelbart tilgjengelig til enhver tid, et tilbud mottatt med den overstimulertes lakoniske skuldertrekk.

Med den ekstreme tilgjengeligheten vi i dag har på musikkobjekter har vi alle muligheter til å måle opp vår egen verden. Ved bruk av søkemotorer kan vi tegne opp våre helt egne historiske linjer og å finne berøringspunkter mellom produkter som aldri har vært i berøring med hverandre. Forståelsen av historien blir personlig. Forståelsen av jazzens utvikling blir personlig. Ingenting er rett, ingenting er galt. Det blir tydelig at verden er et system bygget på uendelig skiftende forhold og strukturer. Det finnes ikke lenger musikalske hierarkier og bestemmende brukerscenarier for hvordan vi skal lytte. Alt ligger rette til for at vi kan skape oss våre egne ekkokammere. Ordet postfaktuell kommer opp. Om enn med en noe mer positiv slagside enn hvordan det brukes i den politiske mediekritikken.

Illustrasjon: Sveinung Sudbø (Original Kopi)

Ordet «postfaktuell» er en norsk oversettelse av det engelske begrepet «post-truth» som av Oxford Dictionary ble kåret til årets ord for 2016. Begrepet kom til som en respons på kampanjene som ledet opp til seier for Donald Trump i det amerikanske valget og Leave-bevegelsens i det britiske om å trekke seg ut av EU eller ikke, som ikke nødvendigvis bygget på logiske resonnementer i sin argumentasjon for sitt syn, men på å bruke folks følelser og personlig tro. Det ble tydelig at heller ikke politikk lenger var et sted der det fantes noen konsensus basert på objektive fakta å orientere seg etter. I en artikkel fra august 2016, hevder NY Times at vi har fått samfunn der statusen for eksakt kunnskap har blitt nedgradert. Resultatet er en følelse av uklarhet om hva som er sant og ikke. Stedet å starte for å forstå denne overgangen, skriver NY Times, er å se på spredningen av «smart»-teknologi. Det er nemlig ikke nødvendigvis slik at teknologi som tilpasser seg atferden vår, gjør oss mer kunnskapsrike og opplyste. Ved hjelp av dataene våre, de vi selv tilfører gjennom brukermønstrene våre, settes det opp et speil som reflekterer hva vi allerede tror og vet, noe som gir oss en følelse av å få bekreftet våre holdninger og ideer. Teknologien skaper et ekkokammer der vi som en annen Narkissos fortaper oss i oss selv. Slik er verdenstilstanden anno 2017. Følgelig synes det passende at Twin Peaks gjenoppstår med en tredje sesong. 

B: Setter på Angelo Badalamenti «Dance Of The Dream Man» fra lydsporet til Twin Peaks. 

A: Knipser med. 

En drøm er et uttrykk for et ønske, skriver Freud i Drømmetydning. Det forekommer at jeg drømmer om musikk. Når jeg våkner blir det således en oppgave å finne tilbake til musikken fra drømmen, til noe som kan minne om den. Endeløse sesjoner går med til katalog- og databasesøk. Noen ganger opplever jeg eksakt match. Det er like overraskende hver gang, men ikke utrolig. Andre ganger må jeg bygge seksjoner av stykker som spilt sammen serielt skaper et utrykk som minner om det i drømmen. 

Musikken er et medium for det ubevisste, men ordet «drøm» opptrer sjeldent i forbindelse med jazz. I hvert fall etter overgangen til 1960-tallets modal- og frijazz da den skilte lag med populærkulturen. Foruten Sun Ra da, som synes å ha lagt drømmelogikk til grunn for alt han har gjort. I pop og rock har drømmen følgelig hatt en svært høy grad av tilstedeværelse gjennom hele sjangerens utviklingshistorie. Drømmepop har sågar blitt en egen undersjanger med sine egne distinkte karaktertrekk med Cocteau Twins som muligens dens beste representant. Jazzmusikken fikk derimot en annen agenda. Med fysisk trykk og konkret materiale siktet den seg inn på frihetsbejaelse og kosmisk voyagerisme. Like fullt finnes den der, drømmen, et sted nede i jazzens dype, mørkeblå kjerne og fra tid til annen får den også komme til uttrykk. Kanskje særlig der det er bruk av vibrafon. Et eksempel er Secret Red Threat (Odin 1992) med trioen til vibrafonist Rob Waring Trio. Et annet er saksofonist Eric Dolphys Out to lunch (Blue Note, 1964), der Bobby Hutcherson får legge sitt strøk med malende vibrafonspill over Dolphys komposisjoner og slik poengtere deres oppbygning etter drømmelogikk. Et mer kontemporært eksempel er saksofonist Per Texas Johansens album De Långa Rulletrapporna I Flemingsberg (Moserobie 2015), der bandet med gjennomgående bruk av steelgitar ved Johan Lindström og vibrafon ved Mattias Ståhl, skaper drømmeaktige tablåer og stemninger. Det er musikk uten begynnelse eller slutt. Med uklart senterpunkt. 

Da David Lynch skulle i gang med å lage TV-serien Twin Peaks, der bristen mellom drøm og virkelighet er dramaets bærende premiss (slik det vel alltid er i Lynch’ filmer), var det komponist og musiker Angelo Badalamenti som fikk i oppdrag å skape musikken. Han skulle ikke bare gjenskape noe fra Lynch’ drømmer, men lage et lydspor til Freuds ideer om drømmeanalyse. For hva er vel Twin Peaks om ikke en eksemplifisering av Freuds tese om at alle mennesker er utstyrt med en ubevissthet der det slites om å kontrollere og slippe løs seksuelle og aggressive drifter? Resultat: En blanding av cool jazz, 1950-talls drømmepop og mørkstemt ambient. Med tilforlatelig letthet spant han uhyggelig vakre keyboardakkorder rundt et komp av sløye bassganger, lumske gitarakkorder, hviskende trommer og skimrende vibrafonklanger. Over fløt Julee Cruises utenomjordiske skjønnsang. Det var musikk som simulerte begjær og fare. Som dannet sløyfer av lys og mørke, lik labyrinter å fortapes i. Det var musikk som overlot til fantasien å trekke opp grensene for hva virkeligheten kunne være. Som Sun Ra sang med sin doo wop-kvartett, The Cosmic Rays, på «Dreaming» i 1955: «Here’s a world where things aren’t what they seem». Nettopp. Slik var tilstanden i Twin Peaks, byen i skogen. Ting var ikke hva de utga seg for å være. Virkeligheten var overlatt til følelsene og fantasien. 

Handlingen i Twin Peaks er konstruert rundt musikken. Musikken markerer det uklare landskapet mellom virkelighet og drøm. I en scene i første episode går seriens bad boy, Bobbie Briggs, bort til jukeboksen på den lokale kafeen, Double R Diner, setter på en låt og snur seg mot disken der den vakre innehaveren Norma står. «See you in my dreams», utbryter han mens en uklar, drømmeaktig tekstur strømmer ut i lokalet. Det er nærmest programmatisk. I en annen scene i den samme kafeen, kommer femme fatale Audrey Horne, datter av Twin Peaks største kakse, Benjamin Horne, inn på kafeen. Også hun går bort til bort jukeboksen og setter på et stykke musikk. Mildt stemt innover, til tonene av Angelo Badalamentis sløye drømmejazz, «Audrey’s dance», setter hun seg ved bardisken og bestiller en kopp kaffe. Venninnen Donna setter seg ved siden av henne. Etter en kort replikkutvekslingen om kaffe, vender Audry fokuset tilbake inn i musikken. «God, I love this music», sier hun. Henvendt mot Donna: «Isn’t it too dreamy?». Hun sier det som et spørsmål, men mener det som en konstatering.  At musikken er «too dreamy» er dens beste kvalitet. 

Det er gjennomgående i David Lynch’ filmer: noen trer fram til mikrofonen og begynner å synge. Alt blir stille, og det er en stillhet som dirrer av indre spenning, som om det er virkeligheten selv som brister under presset fra stemmen. Følgelig fremkalles gråt. Det skjer i Blue Velvet der Frank Booths ansikt går i oppløsning under Bens mimesenase til Roy Orbisons «In Dreams» også kjent som «Candy Colored Clown».

 I Mulholland Drive gråter Betty Elms til Rebekah del Rios spanskspråklige a capella-versjon av Roy Orbisons «Crying», «Llorando». I Fire Walk With Me gråter Laura Palmer til Julee Cruises framføring av sin «Questions In A World of Blue». Det er musikk som berører, som Lynch ønsker å poengtere at berører. Hva rører den ved? En dyp, dyp nostalgisk fortvilelse? Er det slik at det i sangen, om bare for et øyeblikk, blir klart at hver og en av oss er evig fortapt i bristen mellom drøm og virkelighet? Så hva annet er det gjøre enn å la oss flyte med, into the night?

Da Twin Peaks gikk på NRK i 1990, var jeg fjorten år. Hver fredag satt jeg oppe sent for å få med meg ukens episode, lot meg skremme og fortrylle av hvordan undertrykt begjær, komplekse følelser og glemte minner piplet opp i bristene mellom drøm og virkelighet. Med fjortenåringens forventninger til verden som et konkret sted, der verden er verden, forsøkte jeg å pusle sammen hendelser til et logisk forløp, men måtte til slutt innse at det ikke var mulig. Det lå ingen merverdi i tolkningsforsøkene, måtte jeg innrømme. Sekvenser i en gitt rekkefølge tegnet ikke nødvendigvis opp en logisk handlingsgang. Verdien lå i sansningen. I følelsene som oppsto i konsumeringen av bildene og musikken. I den erotiske uhyggen. I den milde komikken. Det var bare å la det flyte. Følgelig vender jeg tilbake. Lytter igjen. Ser. Gjenopplever musikkens egenartede nostalgiske intensitet, dens strategi for gjenskapning av tapte minner om fordums uskyld, som noe fra en søt drøm jeg ikke helt klarer å få tak på. 

Midnatt. Tomme flasker og albumomslag ligger rundt på gulvet. A slumrer i stolen. Med en sigarett hengende fra munnviken. B skroller slapt på mobiltelefonen. Mumler noe om demokratisk krise. Setter på «Contemplation» med Art Blakey & the Jazz Messengers.

A: Rykker til i det Wayne Shorter starter sin solo. Ey, dette er jazz! Reiser seg og tar en piruett på gulvet.

***

Av Audun Vinger og Filip Roshauw