NTT: Legendariske åttiåringer i kjortler og cowboystøvler

God helg, god lørdag og velkommen tilbake til Now’s The Time! Denne uka snakker vi med en ung turnéklar vokalist om sorg og Sund, vi byr på et utdrag fra Daniel Spicers bok om Peter Brötzmann og snakker dessuten litt med Daniel – og til sist skriver vi både om gestikulære utfordringer i nyhetsbildet den siste uka og om Nerdrum-serien. Full pakke, det? Vi starter som vanlig med noen konserter fra uka som kommer.

1. Det er på Gjøvik det skjer. Blogghalvdel Vinger er denne helga på festivalen og seminaret Innpuls på Gjøvik, og melder om god lokal stemning, akkurat som han liker det. Større rapport følger sikkert, men han anbefaler en tur med Vy på lørdagen, der det er mye remsevennlig jazz & omegn på programmet. Som for eksempel Hulbækmo & Jacobsen Familieorkester fra Tolga, og prosjektet «Jazz på Gudbransdalsk» med far Vegard Moshagen fra Vinstra, Jo Skaansar fra Lillehammer og John Pål Inderberg fra Jazz. Og herlige sønn Sondre Moshagen Audio Guide med mange av våre ungfavoritter i besetningen fra det som startet som bestillingsverk til Døla Jazz, og særegne Coincidences med Gjøviks hvite svane Leah Engevold i besetningen.

2. Bodø Jazz Open – nå når byen er ferdige med å være kulturhovedstad er det tid for å virkelig grave i materien. Festivalen er i gang med konserter og opptrinn allerede nå, men det er fra onsdag og utover det virkelig skjer. Nils Petter Molværs folkekjære Khmer, Maria Kannegaard Trio, Sondre Moshagen Lightning Trio, Veslemøy Narvesen, Liv Andrea Hauge med Arktisk Filharmoni, og offisiell åpningskonsert på onsdag med In the Country, Solveig Slettahjell og Knut Reiersrud. Fullt program kan leses her.

3. I morgen er en god dag å dra på Kampenjazz – da spiller Henriette Eilertsen Trio. Fløyte, cello og trommer – det kunne vært jazzens vanligste besetning i et alternativt univers! Her hos oss, er det relativt uvant – men også veldig fint, det var det i hvert fall på Motvindfestivalen i fjor sommer.

4. Første internasjonale storfisk på norsk jazzscene i 2025 (med mindre jeg har glemt noe) blir Joe Lovano’s Paramount Quartet, hvor saksofonisten blant annet spiller sammen med Julian Lage, fantastisk gitarist som man blir glad av å se. Han elsker å spille! Victoria East, Nasjonal Jazzscene, på onsdag.

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er Charles Mingus med låta «Once Upon a Time, There Was a Holding Corporation called Old America».

Og her er søren ta meg «Freedom» også, vi trenger en dobbel dose, stormen blåser opp.

 

 

20 Sund-jazzere (og en fra kunstfoto-linja) tar med seg sorgen ut på turné

Det er senvinter i Norge. En vakker dag, om ikke så alt for lenge, skal det bli vår. Tro det eller ei. På Sund Folkehøgskole står tjue unge musikere klare til å ta fremtiden på forskudd. De har med seg en fotograf også, fra kunstfotolinja. Joda, det kan bli bra, dette her. Fra slutten av måneden kan de ses på flere steder i landet – Trondheim, Inderøy, Molde, folkehøgskolene Toneheim og Viken, Stavanger, Larvik, Kongsberg og Oslo – hvor de attpåtil kjører to konserter.

Vi tar med alle musikerne også: Marte Brænden Sand – vokal, Aurora Maria Mulvik Skomsvoll – vokal, Eivor Sinding-Vetlesen – vokal, Ole Kolbjørn Andreassen Koppang – trompet, Oliva Sofia Halle – trompet, Simon Simonsen Melaas – saksofon, Tobias Olai Stålaker – saksofon, Kristian Stokke – saksofon, Eirik Holtan Bøckman – gitar, Petter Lerdalen – gitar,
Martin Ose Pettersen – gitar, Birk Arvola – piano, Johannes Halvorsrud – piano, Lina Vindenes – vibrafon, Oscar Devold – bass, Erlend Kongshaug – bass, Runar Chang Nordgård – bass, Ingebrigt Torheim – trommer, Bror Meyer – trommer, Trym Norum Graven – trommer. 

Alle har bidratt med komponering – og erfaringsmessig kan denne typen klassekonserter være veldig fine, varierte musikkopplevelser. Definitivt ikke «bare» noe for spreke besteforeldre og gamle venner – selv om de sikkert også er hjertelig velkomne i de fleste tilfeller. Sund-bandet har også, som tidligere, valgt seg et overhengende tema, for å sørge for at det ikke bare blir sprikende staur, hummer og kanari. Årets konsert heter SUNDERKNUST, og handler om sorg, intet mindre. Vi tok en telefon til vokalist Marte Brænden Sand for å høre litt mer.

Hvordan kom dere fram til sorg som tema for konserten?

– Navnet på konserten er SUNDERKNUST. Det er tradisjon på Sund for at konseptnavnet spiller på skolens navn, så da ble det Sunderknust, som spiller på sønderknust. Jeg synes det er å ha en så tydelig tematikk som sorg. Det er en følelse de aller fleste kan kjenne seg igjen i, men som alle opplever på veldig individuelle vis. Når vi er 20 musikere som skriver musikken til disse konsertene og utformer dem sammen, vil de ulike individuelle assosiasjonene til sorgfølelsen blandes. Vi har tatt utgangspunkt i en psykologisk teori om at det er fem stadier i sorgprosessen og jobbet ganske tematisk når vi har skrevet og snakket, gått tydelig inn i stadiene.

Hvilke stadier er det?

– Det første er det som kalles denial på engelsk, det blir vel fornektelse. Så er det sinne, forhandling, depresjon og til sist aksept. Vi har gått tematisk inn i de fem stegene og egentlig innsett hvor individuelt man opplever ulike ting. Da vi tok portrettbilder, hadde vi et slags intervju med hver enkelt hvor vi spurte om hvilke stadier de syntes var mest interessante. Da var svarene veldig forskjellige – noen assosierer seg mer med sinne enn depresjon, for eksempel. De fem stadiene oppleves heller ikke alltid lineært, det kan være veldig flytende, sorgen går i bølger. Det er noe vi også ønsker å få frem i konserten. 

Dere er en gruppe på tjue unge musikere – og da vil jeg nesten anta at noen har stiftet nærmere bekjentskap med visse typer sorg enn andre – tapet av nære og så videre. Hvordan har samtalene i klassen vært?

– I en så stor gruppe er det veldig ulikt hva folk ønsker å dele. Noen er glade i å snakke om personlige ting, andre er mer tilbakeholdne. Det er man bare nødt til å ta hensyn til. Vi har hatt folk i klassen som har delt ganske nære ting, og jeg syns vi har dyrket en kultur hvor det er tillatt. Det er egentlig essensielt. Men jeg er også litt opptatt av at, selv om sorgen veldig ofte forbindes med død, tror jeg det finnes sorg i mye annet. Og selv om man ikke har opplevd de største sorgene som blir beskrevet ennå, tror jeg at hver og enkelt, ut fra personlige erfaringer, kan klare å finne frem til en sorgfølelse. De store tingene, døden og kjærlighetssorgen, er der. Men akkurat som det finnes hverdagsgleder tror jeg det finnes hverdagssorger også. Vi har snakket litt om det, og om hvordan man prosesserer ulike ting som har skjedd. Jeg er opptatt av at vi skal få frem et større spekter av sorg er. Både de største og vondeste, men også tingene som kan påvirke en skikkelig dypt selv om det fra utsiden ikke nødvendigvis virker som en like stor grunn. 

Har dere snakket om hvordan musikk påvirker en sorgprosess, eller måten man bruker musikken på?

– Hvis man skal se på det litt objektivt, har man jo den seremonielle bruken. Det er også interessant hvordan musikken setter seg i hjernen, kroppen og hjertet. Du kan assosiere visse stykker med en følelse og en tid. Om det har vært en periode man har opplevd sorg og har hørt mye på en låt eller et album, så legger man det kanskje fra seg siden, men plutselig kommer låta på radioen og da kan man kjenne det i kroppen igjen, musikken tar deg tilbake. Jeg tror folk tar med seg slike musikkopplevelser. Det er kanskje mer relevant i forbindelse med etablerte låter enn nyskreven musikk. Da må man kanskje prøve å gjenskape noe av den opplevelsen, og det er vanskelig. Noen av oss har nok vært veldig tematiske fra starten av og brukt følelsen av en sorgepisode konkret inn i komponeringen. Andre har kanskje skrevet en låt og først funnet ut av hva den betyr i etterkant. Det er noe ordentlig fint i det. Jeg syns også det er fint at publikum og de som opplever musikken kan få en annen opplevelse av låta du har hatt som komponist eller utøver. 

Hva slags musikk er det blitt til?

– Sjangermessig? Det er alltid vanskelig å si. Vi går jo på jazzlinja, så det er nok den aller mest riktige fellesbetegnelsen. Men jazzen er, som andre sjangere, relativt åpen. Jeg tror alle har forskjellige assosiasjoner. Det er trekk fra tradisjonell jazz, nordisk jazz, ulike rytmer, bluestendenser, nattasang, viser, pop, rock og prog. En god sjangerblanding. Jeg syns vi har klart å balansere det ut. Det er viktig i en setliste at det er en sammenheng og en variasjon. Det er ikke enkelt, særlig med mange komponister. 

Hvordan har dere jobbet med turneen? 

– I starten av året er det sånn at alle som begynner på musikklinja er klar over turneen. Alle er veldig innstilt på å få den til på en god måte. Så må man fordele litt roller. Vi stemte først fram en prosjektleder som ble meg, og så valgte vi to musikalske ledere som passer på en sammenhengende setliste og sånne ting. Resten av klassen er delt opp i grupper – PR-gruppe, en søknad og spons-gruppe, en bookinggruppe, en logistikkgruppe og en økonomigruppe. Det er en noe ingen av oss har vært med på før – nesten hele klassen kom rett fra videregående. Det er skikkelig gøy – vi satte bookinggruppa med én gang og de kjørte ut mails for å etablere en rute som funka for oss og spillestedene. Vi har fått til ti spillesteder og 11 konserter. 

Åssen er klassemiljøet, vil alle bli profesjonelle musikere?

– Jeg har inntrykk av at majoriteten ønsker å prøve å fortsette med musikk profesjonelt. De aller fleste har søkt seg inn på studier, gjerne utøvende – Jazzlinja på NTNU, Griegakademiet og NMH er de mest populære. Andre er litt mer avventende på den utøvende biten, men jeg vet at alle i klassen kommer til å ha musikken med seg på en eller annen måte. 

Men Sund Folkehøgskole er jo ikke bare musikere med jazzambisjoner, det er lett å glemme her hos oss. Jeg hører for eksempel gjetord om en streetfood-linje og gode greier. Hvordan er miljøet ellers? 

– Det er veldig variert, og det liker jeg godt. Musikkfolk er for all del kjempefine, men det er sunt å møte flere forskjellige folk. Jeg kan liste opp linjene: Streetfood, kunstfoto, historisk håndverk, FN-linja og Solidaritetslinja. Det tror jeg er alle, og så skal det komme flere linjer til neste år, det ligger på nettsidene. Det er folk fra hele Norge, med ulike bakgrunner og aldre som gjør ulike ting. Jeg føler fortsatt at alle klarer å samle seg i gode sosiale verdier, og det liker jeg godt. 

Avslutningsvis – er det noen former for musikk, eller noe i musikken, som du forbinder med sorg? 

– Haha, det er et spennende og vanskelig spørsmål å svare på! Jeg har skrevet én av låtene som skal være med på turneen. Da har jeg tatt tak i en ensomhetsfølelse i sorgprosessen. Når man har gravd seg litt ned, siden det nesten kan føles mer komfortabelt på en rar måte. Ensomheten man etterpå innser at man sitter igjen med. Og senere, desperasjonen når man prøver å gripe etter hjelp, men hvor man merker at man nesten ikke har noen stemme igjen. Det er det jeg har tatt mest utgangspunkt i. Om jeg ser bort ifra min egen låt, syns jeg det er noe fint med den musikalske følelsen er når alle har en kollektiv tanke og framgang i musikken. Det skaper, oppi all sorgen, et fint håp. Det tror jeg er viktig når man står oppe i det. Å hjelpe hverandre opp – det skaper et slags håp. Og det er fremdeles ikke sikkert at alt går bra eller “ordner seg”, det er ikke alltid sånn det er. Men det er noe med å gripe fatt i håpet om at man på én eller annen måte kan klare å snirkle seg ut av den tyngste og mørkeste sorgen. Var det noe sånt du tenker på?

Absolutt, det var et fint svar. En assosiasjon jeg får, siden dere møtes i improvisert musikk, er at det kan være fint å oppleve musikk som ikke “forteller” så mye, men som bare er der. Kanskje det kan være noe hjelpsomt i å være et sted observere tid som går, for det gjør den jo, ting som skjer og beveger seg over i hverandre uten at det er noe som skal dra deg i en veldig spesifikk emosjonell retning. En konsert kan være det – og den kan et sted hvor du også på en måte måte kan være litt sosial, uten å for eksempel måtte drive en samtale videre. Musikk kan skape et sånt rom. 

– Ja, og det er fint at du nevner, for det er også en del av konserten. Kollektiv improvisasjon, vi har flere sånne strekk. Man lager et rom, hvor alle følelser, tanker og ideer er tillatt på en behagelig og rolig måte. Strekk med lydlandskaper, som du kanskje ikke finner i så mange andre sjangere. Når du improviserer fritt kan du få frem din råeste og innerste intuisjon på en egenartet måte. Jeg håper at man får opplevelsen av det, at vi klarer å være veldig ærlige og åpne når vi spiller.

 

 

Brötz, the book

Vi merker fortsatt etterdønningene av Peter Brötzmanns aura, og vil nok gjøre det så lenge det er interesse for den frie musikken og overveldende henvendelser på treblås. En rungende men også samlende skikkelse siden 60-tallet, som også har fungert som en symbolsk politisk skikkelse for uavhengig kamp. Han var også en utsøkt kunstner, noe man kan oppleve i utstillinger,  på utallige plateomslag, og i bokform. Nå er den første engelskspråklige biografien klar på forlaget Repeater: Peter Brötzmann: Free-Jazz, Revolution and the Politics of Improvisation. Herligheten er skrevet av norgesvenn og gromkar Daniel Spicer, som tidligere har utgitt bok om tyrkisk psykedelia. Du finner ham også hyppig i The Wire og Songlines, og kanskje også i Jazznytt på et eller annet tidspunkt? For eksempel nå.

Daniel Spicer, fotografert av Sally Megee. 

Hva var dit første møte med Brötzmanns musikk, og hvordan påvirket det deg?

— Jeg tror det var da jeg først begynte å interessere meg ordentlig for avantgarde/fri-jazz for rundt 20 år siden, det var en venn som anbefalte ham. Jeg hørte nok Machine Gun først, og ble ganske overveldet av det. Det var ganske vanskelig å forstå – som det meste av virkelig tung, fri musikk var den gang. Men jeg antar at det ikke var så lenge etter at jeg først så ham opptre live. Det var da det virkelig ga mening for meg. Energien. Lidenskapen. Det er unektelig kraftig.

Har ditt forhold til musikken, kunsten og personligheten hans endret seg i løpet av årene?

— Ja, mens jeg researchet og skrev boken utviklet jeg en mye mer altomgripende og kompleks forståelse av arbeidet hans – og friheten den representerer.

Hører du på alle platene hans hjemme hele tiden, eller er denne musikken hovedsakelig en der og da live-situasjon?

— Jeg synes generelt at det meste av frijazz og fri-improvisasjon nytes best live. Hjemme vil jeg helst høre på Jackie McLean eller Miles Davis! Eller til og med Grateful Dead! Men det er noen få frijazz-artister hvis arbeid jeg kan glede meg over i opptak også. Albert Ayler. Cecil Taylor. Og Brötzmann. Jeg liker spesielt godt arbeidet hans med William Parker og Hamid Drake, da han spiller mot deres dype grooves. Dette er god musikk for hodetelefonenene når du har det travelt.

Var han hjelpsom under arbeidet ditt med denne boken? Noen ganger kunne han nesten virke som en litt skummel og utilnærmelig skikkelse. 

— Jeg intervjuet ham første gang for denne boken tilbake i 2013, over middag, etter at han spilte en spillejobb i hjembyen min, Brighton. Etter det snakket vi flere ganger – et par lange telefonsamtaler fra hjemmet hans i Wuppertal, og noen flere ansikt-til-ansikt-samtaler da han var i London for konsert. Han var alltid ekstremt raus med tiden sin, godmodig, ærlig og oppriktig. Han hadde en god sans for humor og likte å mimre, slik de fleste av oss gjør. Jeg likte tiden vi tilbrakte veldig godt og var glad for at han til slutt kalte meg en venn.

Hans generasjon av europeiske frijazzere og måten de tenkte og arbeidet på var hele tiden preget av oppvekst og ungdomstid, etter og under forskjellige kriger, og hvordan det påvirket dem i politisk og sosial retning. Du ser mange konserter, aner du at musikere i 20-årene i denne scenen er en direkte fortsettelse av Brötz-generasjonen, eller gjør de sine egne ting?

— Dette er komplisert. Jeg er sikker på at unge musikere føler seg lidenskapelig opptatt av sosiale og politiske saker som rasisme, kjønnsidentitet, folkemord i Palestina, klimakrise og så videre.  Men jeg føler måtene deres å uttrykke dette på muligens er mer subtile og nyanserte enn de var da Brötzmann var en ung mann. Det er for eksempel mindre vanlig at unge mennesker erklærer seg som revolusjonære marxister i disse dager. Kanskje trenger vi mer revolusjonerende kunst. Med tanke på hvordan verden beveger seg nå, vil vi sannsynligvis også få det.

Du er ingen kjedelig, basic musikkjournalist, og opptrer ofte som poet. Til hvilken nytte kan poesi være for oss i disse tider?

— Alle bør være kreative – og å skrive et dikt er en av de enkleste og mest umiddelbare måtene å gjøre det på. Skriv ned tankene dine. Utforsk sinnet ditt. Du vil lage noe nytt som ikke eksisterte før, og som du ikke trengte å få fra noen andre. I disse tider når kulturen vår blir matet til oss med skje, når vi bare oppmuntres til å konsumere og ikke stille spørsmål, er det der den virkelige magien ligger.

 

Brötzmann i Kongsberg

Brötzmanns solokonsert i Låven. Foto: Birgit Fostervold/Kongsberg Jazzfestival

Åtte måneder senere fikk jeg med egne øyne se hvor sliten Brötzmann var. Jeg var invitert til Kongsberg Jazzfestival i Norge, hvor han skulle opptre. Flyreisen min til Oslo ble forsinket, så jeg gikk glipp av min skyss til festivalen. Festivalen ba meg om å vente på flyplassen et par timer til Brötzmann ankom og å dele en bil med ham. Turen til Kongsberg tok noen timer, og vi satt i baksetet og pratet. Brötzmann virket utslitt av reisen, han var kortpustet og måtte ta pauser med noen minutters mellomrom for å bruke en Ventolin-inhalator. Han fortalte meg at han hadde vært usikker på om han skulle i det hele tatt skulle komme, mens det fremdeles var en risiko for å bli smittet av covid.

«Legen min sa, ‘ikke gjør det’», fortalte han meg. For litt siden hadde han nesten dødd av lungebetennelse. Når han tenkte på konsertene han skulle spille under festivalen, var han oppriktig bekymret over formen og om han i det hele tatt var i stand til å fortsette: «Hvis jeg står på scenen og spiller noen halvhjertede greier… er det over.» Han fortalte meg at han var booket til å spille en duo-konsert med Hamid Drake måneden etter, men den konserten kom an på hvordan det gikk denne helgen. Da vi ankom hotellet hadde formen tatt seg litt opp og han skrittet inn i lobbyen iført en lang, bredskuldret frakk, sorte jeans og stilige burgunderrøde cowboystøvler, klar til dyst.

Den neste ettermiddagen spilte han en solokonsert i et lite galleri. Før han begynte, fortalte han det fullsatte rommet: «Det er en spesiell dag i dag. Jeg skal gjøre noe jeg ikke pleier å gjøre – snakke før jeg spiller.» Når latteren hadde gitt seg, forklarte han: «Lungene mine er fucked up. Jeg tenkte jeg skulle se hvordan dette fungerer – om det fungerer.» Etter litt mer humring fra salen, begynte han. Umiddelbart ble det åpenbart at spillet hans hadde endret seg. Det besto av kortere fraser og konsise ytringer. Når han spilte klarinett badet han i en varm, sjokoladeaktig tone som han noen ganger presset opp i vinglete hvin og abrupte altissimo-hyl. På altsaksofon var han fremdeles i stand til å spille med voldsomt volum og intensitet, om enn bare i korte utbrudd. Det kostet åpenbart mye å spille. Brötzmann tok drag fra inhalatoren mellom strekkene, og etter en halvtime ba han om en lengre pause. Når han vendte tilbake for å spille et nytt sett, holdt han på i rundt ti minutter før han kunngjorde, «Jeg er redd det er det jeg klarer i dag. Det funker ikke mer. Jeg beklager.» Etter den stående applausen sa han til rommet, «Dere er for snille». Jeg tror han mente det. Kvelden etter spilte han en kort, nesten seremoniell konsert med Heather Leigh.

Brötzmann og Heather Leigh ved Numedalslågen, underveis i Særingfesten. Foto: Tore Flesjø

Etter at jeg kom hjem fra festivalen, sendte jeg ham en mail for å høre hva han hadde følt om helgens opptredener. «Det var verdt et forsøk,» svarte han, «reisen var plagsom, men med litt hjelp kom jeg meg hjem. Jeg syntes at jeg/vi lagde ålreit musikk, selv om det er vanskelig å konsentrere seg når lungene forteller at de ikke ønsker utfordringen. Sånn måtte det bli, og alt i alt kom jeg fra det med positive konklusjoner med tanke på fremtiden.» Måneden etter spilte han duo-konserten med Drake, på Summer Bummer-festivalen i Antwerpen. Siden, i november, spilte han på Berlin Jazz Festival i en trio med Drake og den marokkanske guembri-spilleren Majid Bekkas. Som et ekko av 2020-albumet med Maâlem Mokhtar Gania og Drake, The Catch Of A Ghost, ble settet fra Berlin sluppet i mai 2023 under navnet Catching Ghosts. Brötzmann spiller korte, telegraf-aktige ytringer. I det ene øyeblikket strekker de seg oppover, det neste daler de ned inn i noe ømt og følsomt. Hele albumet igjennom levner han stor plass til Bekka’s høystemte vokal. Det skulle bli det siste albumet han slapp i sin levetid.

Utdrag fra Daniel Spicers nye bok Peter Brötzmann. Free Jazz, Revolution & the Politics of Improvisation (Repeater Books). Gjendiktet av Filip Roshauw

 

Supersonisk i sort/hvitt

Enten du var til stede på Øyafestivalen på Tøyen 12 august 2023 eller ikke, er det en sann svir å se på den ferdigredigerte «konsertfilmen»  med Gard Nilssens Supersonic Orchestra som nå ligger ute på YouTube. Husker ikke hvilken tech bro som eier den plattformen, sikkert noe ille, men enn så lenge er det ikke dårlig samvittighet involvert. Filmet i sort/hvitt med flerkameraproduksjon som får med seg helheten og alle de herlige enkeltelementene i dette familiebandet, men også med elementer av «bakomfilm».

Alle vi vet at jazz er best og har vært den dominerende livemusikksjangeren i årevis, men det var likevel moro å være vitne til hvordan publikumsmassene taklet det enorme bandet tidlig på dagen i strålende sol. Øya har alltid vært for trege med å ta inn det som virkelig er bra – men nå ser heldigvis jazz ut til å få litt større plass der. Det skulle bare mangle – det er energi, melodier, grooves, og annerledes musikkglede. Fett å se og høre Mette Rasmussen kaste seg inn i soloen så flisene fyker – og å se på nært hold hvordan musikerne forholder seg til hverandre og koser seg i profesjonell vennskapelighet. Og å se Guro Kvåle på storskjermen med trombonen i hendene og ansiktet i ekstatisk lykkeoppløsning.

Blogghalvdel Vinger har spesielt gode minner fra konserten, dette var fem uker etter en dramatisk nyretransplantasjon, så det var enormt å være fri og føle seg sterk nok til å spankulere inn på området og umiddelbart treffe Ståle og Tine og Filip og Presidenten, og så vinke til Fredrik Ljungkvist og Signe Emmeluth og hele bøtteballetten som står og gjøre seg klare, med forventningsfulle glis. Familie er ordet. Og etter denne konserten, da publikum ble utsatt for bangers som «Boogie Stomp Tøffel» ble den sikkert enda større – man kan høre publikums jubel fra sletta.

Total gestisk forvirring  + Kulturlivets Hjernevask

Kulturpessimisme i utvalg fra den siste uken.

Uke 4, 2025. En dårlig uke for skriving om smått og stort i musikkens verden, men desto bedre uke for doomscrolling, angst og… latter? Javisst, for eksempel tirsdag morgen, da jeg leste flere nyhetssaker på rad hvor journalister og eksperter strevde med å sette ord på Elon Musks begeistrede fascistiske hilsner – først en, og så en til – under en tale til sine supportere. Selv om Musk har etterlatt seg et langt spor av antisemittisme og sympatierklæringer med ulike ytre høyre-bevegelser, er det jo sant at ingen av oss vet nøyaktig hva Musk-hjernen tenkte da  han sto der og veiva med armen. Det var uansett tragikomisk å lese at verdens mest kjente politiske gestikulering plutselig skulle være “obskur”, eller at det var en “interessant bevegelse” som bør “tolkes som en begeistring for individets kraft og makt”, som retorikkekspert Kjell Terje Ringdal sa (han er forøvrig en av pressens foretrukne armbevegelsestolker, så da skal vi lytte). 

Norsk presse er ikke alene om forvirringen – nettavisa Defector har den lesverdige lille saken So, what would you call this. Der har de samlet sammen ulike aviser og nyhetsbyråers beskrivelser. Listen er som en liten novelle, et dystopisk/satirisk opptrinn et av medlemmene i Oulipo-kretsen kunne kommet på: 

«Biting his bottom lip, he thumped his right hand over his heart, fingers spread wide, then extended his right arm out, emphatically, at an upward angle, palm down and fingers together,» skrev Reuters. «He placed his right hand on his chest and then put his whole arm up in the air in front of him», skrev Sky News. Daily Beast kalte den en «evocative hand gesture». New York Times nøyde seg med å kalle det “a hand gesture”. BBC skrev at det var en “one armed gesture”. «It is unclear what Musk intended with the motion», skrev Washington Post, fulle av undring. People Magazine kostet på seg seg en mer frodig beskrivelse: «he placed a hand over his heart quickly and saluted at an upward angle, with a small grunt for emphasis.» 

Noen hevder at denne totale semiotiske forvirringen risikerer å ta oppmerksomheten vekk fra den brutale demonteringen Trump/Musk-regimet er i gang med. Det hadde vært tidsbesparende å beskrive det man så, en fascist-hilsen, uavhengig av hva verdens rikeste mann faktisk må ha ment. Men det er ikke på grunn av ham at jeg fester meg ved det. Det er den åpenbare nervøsiteten i lufta, hvordan pressen føler de må skrive på en måte som vinnerne, eller heiagjengen, også er i stand til å akseptere. Erkjennelsen av at i vår tid er det enklere, og på mange måter mer stuereint, å ha holdninger langt ute på fløyen, enn å faktisk omtale disse holdningene ved voksenbordet. Litt av et triks – det er i grunnen bare å gratulere. 

***

Odd Nerdrum og Turid Spildo. Foto: Agnete Brun/NRK

De siste årene har jeg vært ganske fast leser av nettutgaven til Sivilisasjonen, et kulturtidsskrift som er startet opp av kretsen rundt Odd Nerdrum. Flere familiemedlemmer, som Öde, Aftur, Bork og far sjøl har bidratt, i tillegg til en rekke andre skribenter, poeter og kunstnere bidrar. Først og fremst liker jeg det. For det andre er jeg kollega i den smale kulturpressen – de klarer seg uten offentlig støtte og har klart å bli et sentrum for en rekke strømninger i kulturlivet i dag. Diskusjoner om arkitektur, billedkunst, museumspolitikk og offentlig kulturpolitikk, et sted for klassisistiske ildsjeler og utøvere. Emnefaner: “Kultur”, “Samfunn” og “Lykke”. Gjennom det affilierte nettbaserte galleriet Pinakoteket, selger de billedkunst fra håndverkere som arbeider innenfor det klassiske formspråket, og lar 90% av salgssummen gå til kunstneren. 

En gang i blant har de diktkonkurranser, og selv om bidragene sant å si er litt ymse, blir jeg begeistret av at noen faktisk drar i gang diktkonkurranser. Sivilisasjonens spalter er åsted for store, entusiastiske tanker om Kunsten og Kulturen, gjerne nedskrevet i en frodig riksmålsvariant. Jeg befinner meg noen saftige snøballkast unna i kunstsynet, men alt dette er noe jeg føler meg hjemme i. 

Sivilisasjonen er også et sted der diskusjoner om samfunnsutviklingen møter kulturdiskusjonen, det ligger i navnet. Utover arkitektur- og kunstkritikk byr de for eksempel på tekster hvor den moderne feminismen kritiseres, Öde Nerdrum har skrevet flere forsvarsskrift for kjente nordmenn som har røket uklar med skattemyndighetene, og han mener at klassekamp har utspilt sin rolle i dagens samfunn. Det er et blandakor, slett ikke alle av Sivilisasjonens faste og regelmessige penner mener nøyaktig det samme om alt. Men det har en retning. Nederst i den ferske artikkelen Nihilismen har tatt over / Hvordan havnet vi her, og hvor går vi herfra, ført i pennen av gjesteskribent og historiker Kåre Jørgensen, får vi et avsnitt som jeg opplever som ganske typisk for publikasjonens tone og innhold: 

“Vi ser også en grad av fiendtlighet mot byråkratiet nå, med for eksempel Javier Mileis nedskjæringer i Argentina, samt Trumps og Musks planer for Washington DC. Men som jeg skrev lenger oppe, vil et samfunn alltid ha en elite; og når en elite faller, blir den erstattet av en annen, etter all historisk erfaring å dømme. I praksis kan en sivilisasjon uansett ikke fungere uten. Hva slags elite det blir gjenstår å se. Jeg aner ikke, men jeg bare håper selv at den vil ha en smak som minner mer om adelens og presteskapets enn om det moderne byråkratiets, og det tror jeg også at folket ville sette pris på.”

Litt funderende svermeri for eldre samfunnsformer og eliter. Gjerne uløselig knyttet til den store, overhengende kampen mot modernismen – og mot venstresidens/byråkratiets hegemoni i kulturlivet. 

I noen tekster er sivilisasjonsangsten svært tydelig – for eksempel i Ukens maleri: – Et velkomponert bilde på Europas fremtid, der Bork Nerdrum slår fast at bakteppet for Notre-Dame-brannen (som forblir et ubesvart spørsmål, eksperter den mener enten skyldtes sigarettrøyking eller en elektrisk feil i forbindelse med pågående restaureringsarbeid, ikke at dette overbeviser noen) var at “land som Frankrike og Tyskland hadde slitt med muslimsk vandalisme av kirker over lengre tid – så kom nådestøtet med ødeleggelsen av dette fyrtårnet i europeisk kultur. Efterspillet var nesten enda mer usmakelig, da modernistene forsøkte å vandalisere bygget ytterligere ved å redesigne det tapte spiret. Uansett ble hendelsen et symbol på et større og vedvarende problem: At européerne ser sin kultur blir til aske, samtidig som de lar fremmede verdier overta dem innenfra.” 

Det går an å bedrive Ringdalsk symbolgymnastikk med hva skribenten faktisk, innerst inne, legger i begreper som “bakteppe” og “nådestøt”. Jeg tror ikke jeg vrangleser Bork Nerdrum eller Sivilisasjonens generelle linje, om jeg sier at denne typen spekulasjoner puster fritt i magasinets spalter, side om side med kunstdiskusjonen. At modernismebegrepet deres er noe mer enn en trussel mot klassisk figurativ kunst og arkitektur. At det hele, til syvende og sist, er et spørsmål om den vestlige sivilisasjonens overlevelse. Som Bork skriver: “Europas sjel forvitret for lenge siden, og alt vi sitter igjen med er tomhet og kaos.”

Öde Nerdrum, fotografert av Agnete Brun for NRK. 

I et intervju Espen Teigen gjorde med Öde Nerdrum for Nettavisen, som er blitt flittig delt i ukene etter at serien om Nerdrumfamilien ble sluppet, beskriver Öde sitt politiske standpunkt som “royalliberalist”. At han også er Trumpist er for ham så åpenbart at det nesten er unødvendig å nevne (Trump er “en Hamlet-skikkelse” som skal rydde opp i det korrupte slottet). Siden beskriver han byråkratene som styrer i Norge som “underklassefolk som er oppvokst og utdannet på norsk statlig skole. De har ikke en bakgrunn fra en kulturrik, ærverdig familie.” Litt senere:“Vi har en moderne adel i Norge. Det er byråkratiet. Det er bare at de ikke vil ta det ordet i sin munn. De har tilsvarende makt som den gamle adel, men forskjellen er at de ikke er dannede mennesker. De har vokst opp i blokker og fått sin utdannelse betalt av velstående nordmenn.”

(Han lufter også sin frustrasjon over at musikken som spilles på radio i veldig stor grad er “musikk inspirert av afrikanere i Amerika på 1800/1900-tallet. Blues og slike ting, som er blitt moderne popmusikk. Hvor er den klassiske europeiske orkestermusikken?,” sier han før Teigen, naturlig nok, spør om det er noe galt i om vi er glade i den afrikansk-inspirerte musikken: “Ja. Det er å fornekte den kulturen man selv har skapt, og fornekte den arven man selv har. Det er ikke et gode. Særlig med tanke på hvor enorm den arven vi har er. Europeisk orkestermusikk for eksempel. Det finnes jo ikke lignende i verden. Den kompleksiteten, skjønnheten og storheten som ligger i europeisk musikk. Det finnes ingen som er lik.”

Her er det naturligvis mulig å gå berserk når man skriver for et magasin som lever for «musikk inspirert av afrikanere i Amerika på 1800/1900-tallet». Det skal få ligge – det viktigste er at jeg tror det er dette Öde Nerdrum mener, jeg tror ikke det plager ham å si det høyt – og selv om intervjuet er fra 2020, antar jeg at han mener noenlunde det samme i dag. (Noen tankeleser er jeg riktignok ikke, men jeg fikk tross alt Öde som svar i Hvem er du i familien Nerdrum–testen hos NRK, og det må da være godt for noe.))

Slik jeg tolker ham, er det ikke tette skott mellom synet på kunsten og samfunnet. Det ene forklarer det andre. 

Det er derfor det er interessant at NRKs dokumentarserie om Nerdrumfamilien trekker opp et ganske skarpt skille. Serien rammes inn av familiens “kamp mot modernismen”. Det er noe av det første som nevnes, og de kommer stadig tilbake til det i de syv episodene. Men med mindre du har oppsøkt andre kilder enn dokumentarserien, kan det hende at du vil bli overrasket over hvor konkret og politisk den er. 

I en tekst som raljerte med VG-kommentaren til Hans Petter Sjøli hvor ytre-høyresiden “eier tidsånden”, uttrykte politisk redaktør i Nettavisen, Erik Stephansen, forundring over at Nerdrumfamiliens kunstsyn også skulle ha politiske implikasjoner: 

“For siden Nerdrum er motstander av modernismen, og har Rembrandt som ett av sine store forbilder, må han ifølge Sjølis logikk også være høyreorientert – ja, til og med «ytre høyre», som del av den radikale høyrebølgen. Hvorfor det? Tja, si det,” skriver Stephansen. 

Helt enig: entusiasme for tradisjonell arkitektur, den vestlige klassiske musikk-kanon eller gamle malermestre trenger på ingen måte å si noe om hvor du står politisk. Det er bare uklart om akkurat Nerdrum-familien faktisk mener det. Og dét er ikke så farlig i seg selv, det er stressreaksjonene som oppstår når noen faktisk nevner det, som fascinerer meg. Som om “vi” liksom må sitte barnevakt for et sett med tabuer – hvis de i det hele tatt er tabuer – som folk helt usjenert befinner seg på andre siden avs. At man, etter å ha hyllet denne familien for sin annerledeshet, insisterer på at de nok allikevel befinner seg innenfor konsensuskulturen. 

Seriens kjerne: Nerdrum alene i atelieret sitt. Skjermdump fra serien. 

I Dag og Tid for en uke siden uttrykte forfatter Kaj Skagen en lignende forundring som Stephansen. For noen år siden skrev Skagen et essay i samme avis om Odd Nerdrums femtiårige kamp med etablissementet i Norge. Det er verdt å lese. Denne gangen, altså i forrige fredags utgave av ukesavisa, var Skagen frustrert over at kommentatorer som Sjøli og Dagsavisens Lars Elton ikke også fant plass til Nerdrum i sin pluralistiske kulturfortelling. Og at de på død og liv insisterte på å lese ham, og prosjektet hans, politisk: “Politiseringa av Nerdrum-familien er påfallande i lys av kor upolitisk Nerdrum eigenleg er. I botn og grunn har han aldri teke noko politisk standpunkt,” skriver Skagen. Vi kan godt diskutere definisjonen av “politisk” og “standpunkt”, men Odd Nerdrum har for eksempel bidratt på Sivilisasjonen med  diktet “Barnet”, publisert en liten uke etter Trumps valgnederlag i 2020. Diktet har, for å unngå misforståelser, fått dedikasjonen “Til Donald J. Trump”. Det handler om et foreldrepar som mister et barn i en foss, og at djevelen kommer forbi og tilbyr seg å hjelpe: 

“Så bærer han sitt dyrebare funn
Opp til de to på broen.
Og med gebrokken tale
Sier han – her teller hvert sekund
Hun må til hospitalet!
Men de glemmer ikke barnetroen
Og vender ryggen til
Den onde legger bylten ned i tvil.” 

Siden kommer en bil forbi, djevelen prøver å stanse den for å få hjelp, men sjåføren ser hvem det er og tråkker på gasspedalen: “Slik gikk det med den ukorrekte / At han reddet den lille skatten / Kan vi ikke benekte”.

Det kan godt hende at dette er helt i tråd med det Skagen kaller Nerdrums aristokratiske anarkisme og kunstnerens noe naive tro på de store menn. At diktets sørgmodige avslutning, “alt var bedre før” stemmer godt med den gamle kunstnerens “upolitiske pessimisme”. Men politisk er diktet naturligvis uansett – og så fryktelig gåtefullt er det jo egentlig ikke. Akkurat her valgte Nerdrum, som i dokumentarserien uttrykker aversjon mot å bringe inn samtidige politiske symboler i kunsten, å gå inn i sin tid. Det er lite Skagen, eller noen andre, får gjort med det. 

***

Da det oppsto diskusjon om kommentaren til Nettavisens Erik Stephansen på forfatterens egen Facebook-vegg, skrev han at han synes at Öde uttaler seg på forholdsvis ekstremt vis i intervjuet som ble gjort i Nettavisen. Men, la han til –  ingen av disse holdningene kommer egentlig fram i NRK-serien. 

“I Familien Nerdrum behandles ikke Sivilisasjonen som noe annet enn et tidsskrift noen av familiemedlemmene gir ut.

I forbindelse med research til serien ble Sivilisasjonen lest, men serien handler ikke om politikk. Vi har hatt et tydelig premiss: Den følger livet til de i familien som lever på gården nå, i en avgrenset periode på et år – det året hvor de jobber mot åpningen av Nerdrum-museet.

Når det gjelder en sesong 2 er dette noe vi fremdeles vurderer, så det er for tidlig å si noe om.”

Det svarte prosjektleder i Familien Nerdrum, Svanhild Grov, da jeg spurte om hvordan de hadde foretatt et skille mellom den kunstneriske og politiske kampen mot modernismen, om rollen Sivilisasjonen spilte i arbeidet og om spørsmålene eventuelt ville dukke opp i sesong 2. Siden, spørsmål om serien ikke tross alt handler om kulturpolitikk og kunstpolitikk. Og om de hadde diskutert hva som lå inn under “kampen mot modernismen” underveis: 

“Ved å følge den kontroversielle kunstneren, som Odd Nerdrum tross alt er i norsk kulturliv, kan vi vanskelig si at kunstpolitikk ikke blir en del av fortellingen. Det er en del av hvordan han ser verden. Vi mener likevel at serien behandler dette balansert. 

Vi har ønsket å tilnærme oss Odd og familiens alternative kunst- og livssyn og levemåte på en åpen og fordomsfri måte. I serien tar vi ikke stilling til hvilke syn som er riktig, men holder en nøktern stil for å skape et rom for at publikum selv kan reflektere over disse spørsmålene og eventuelt gjøre seg opp sin egen mening.  

Ved å bedre forstå Odd og familiens alternative syn, er vi også bedre rustet til å forstå og stille spørsmål ved våre egne vedtatte sannheter. 

Det er derfor gledelig å se at serien har startet debatter og diskusjoner i kulturlivet.

Vi har ikke gått inn i det mer enn du ser i serien, modernismebegrepet er jo også vidt definert for familien.”

***

Det er mye å elske med Familien Nerdrum. Jeg er jo en av disse furtne estetene som skriker etter diskusjoner om form og skjønnhet og ånd og håndverk i voksenpressen. Det får man nesten overrumplende mye av her. Arbeidet ved lerretet, Odd Nerdrums faglige oppfordringer til elevene, tankene han har om stort og smått i kunsten og sin egen livshistorie. Det litt surrealistiske, respektfulle møtet med Bjarne Melgaard. De andres strev, museumsbygging, offentlige søknadsportaler og det ulykksalige feiltrykket i Sivilisasjonen. 

Må alt være så hersens politisk hele tiden. Går det ikke an å skyve kulturkrigen til side og oppsøke de sanselige kickene der vi finner dem, på tvers av epoker og ideologisk kontekst? Jo – og selv om serien ikke hadde vært så stuerein på en del områder, tror jeg det fint hadde gått an å finne dem her. Også for folk som er av typen medlemmer av Nerdrumfamilien forakter, for å si det rett ut.   

Det er mange veier inn. Den naturlige sammenligningen er ikke Team Ingebrigtsen, men Hjernevask. Der var det også som om folk så veldig forskjellige serier: Noen fant uhøytidelig fagformidling, kanskje med en slagside som var så åpenbar at den fremsto som nokså harmløs. Eller at diskusjonen i etterkant var god nok til at den rettferdiggjorde prosjektet uansett. Noen fant en serie som bekreftet deres egne synspunkter – mens andre igjen så på det som et gedigent partsinnlegg i en betent debatt, hvor avsenderen undervurderte definisjonsmakten sin. Med seertall som har bikket millionen per episode, og umiddelbar “det hele Norge snakker om”-klassikerstatus, tror jeg ikke man overdriver om man sier at Familien Nerdrum også er en ganske stor kunst- og kulturpolitisk hendelse her til lands. Den handler om interessen for familien og museet deres, men også om landskapet rundt – om entusiasme rundt klassisk figurasjon og arkitektur, syn på kulturbyråkrati, støtteordninger og kulturelite.

Det skulle egentlig bare mangle – og bør vel også ses på som en konstruktiv utfordring for de som liker ting fra de siste 150 årene, og som kanskje ikke synes at alle kulturbyråkrater er udannede ynkrygger fra lavere samfunnslag som bare er ute etter å stikke kjepper i hjulene på geniene. Det er naturligvis synd å se at så godt som hvert eneste kommentarfelt om serien er preget av folk som virkelig er oppildnet av revansjisme, det er også synd at jeg tror en både-og-innstilling, hvor man setter pris på Nerdrum-kunst og musikk som sier brtpfhhftnk ofte ikke er nok i dette diskusjonsklimaet. Det er mange måter å være snever på – historien om kunstmaleren Odd Nerdrum inneholder momenter hvor nye frigjørende strømninger ble en streng hånd på skulderen, det er det ikke tvil om. Den ufriheten vil vel fortsette å være et paradoks så lenge begrepet modernisme eksisterer – samme hvor lite reell konflikten er lenger. Fortellingen er for god til å la ligge.

Skagens poeng om at det også burde være plass til Nerdrum i et pluralistisk kunstsyn er lett å være enig i. Men jeg er dessverre ikke sikker på om det skal så mye til for å bli sett på som fiende av kunstsynet deres i dag. Det føles ganske retorisk tamt også, å komme med en leve-og-la-leve-holdning, heie på litt av hvert, når andre kan komme med fortellinger om krigen mot skjønnhet, og en veldig tydelig forestilling om rett og galt. Du merker det i serien, det intenst appellerende med episodene hvor Nerdrum med kortfattede, tydelige formaninger kan gjøre et maleri en av elevene sitter med litt bedre, enkelt og greit. Det blir ofte god skriving og formidling av det også – å skjære igjennom i stedet for å komme trekkende med på den ene og den andre siden – og så kan jo leseren heller gjøre resten av tankearbeidet selv. Så hva kaller man seg, når man merker at man ikke helt føler seg hjemme i kunst- og verdenssynet til norsk kulturs nye førstefamilie? Det kan lett bli vagt. Pluralist? For skittviktig. Postmodernist? Senmodernist? For Blindern. Kanskje man er nødt til å søke hjelp hos Familien, og gå med på at modernist fremdeles er den store sekkebetegnelsen, at det er det man reelt sett er om man f.eks. setter pris på all slags jazz. Eller all slags film. Eller The Beatles. Eller maleriene til Håkon Bleken, eller Bjørn Båsen, for den del, spektakulære figurative ting som av ulike grunner ikke passer inn akkurat her. Eller tegneserier. Dét skal de ha, Nerdrumene. På noen måter er de nok litt vel snevre og kantete for min smak. Men dæven, modernisme-begrepet deres er vidåpent, der er det plass til mange motstandere. Ja, jeg vil faktisk strekke meg til å kalle det raust.

 

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger