NTT: Full bombing

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsblogg om alt som er fett! Dette er vår første utgave i det hittil nokså strevsomme året 2025 – det er, om ikke annet, godt å være tilbake. Noe som alltid hjelper på weltschmerzen er å dra på konsert, så vi starter, som vanlig, med en liten gjennomgang av ting som frister de neste dagene. 

1. Du kan starte string swing-året i morgen i Oslo når Gyplicity spiller på Juret – og om ikke det passer, starter Djangofestivalen på Cosmopolite neste torsdag, hvor den varer til og med lørdag. Hot Club de Norvège spiller med Adrien Marco + franske Arbat på torsdag, det blir Napoli Trio (IT/FR) feat. Benji Winterstein + Florin Niculescu Quartet (FR) på fredag og på lørdag kommer selveste Angelo Debarre med sin kvartett i tillegg til Olli Soikkeli Trio feat. Marian Petrescu (FI/RO) + gjest Costel Nitescu (RO). Fredag og lørdag er det også jam med Nitchko Reinhardt trio som husband. Hot stuff! Vi anbefaler også det store intervjuet med Jon Larsen og Ola Erlien om arven etter Django i Jazznytts gitarspesial, ute overalt nå.  

2. Djangofestivalen hadde vært årets første dedikerte jazzfestival om det ikke var for at Drammen Jazzfestival allerede er i gang! Av høydepunkter kan vi nevne at Bodil Niska kvartett spiller i kveld, og at Erland Dahlen og Geir Sundstøl kommer i morgen – sjekk ut mer her.

3.  I morgen, i Bergen: Tedans på Østre. All Included – en kvintett med Magnus Broo på trompet, Martin Küchen på saksofoner, Mats Äleklint på trombone, Jon Rune Strøm på kontrabass og Tollef Østvang på trommer – og attpåtil får du den eminente Johannes Elnan på solo kontrabass!

4. I morgen, på Deichman Bjørvika, gratis: Det tilhører kanskje sjeldenhetene at barneorkestre urfremfører musikk? På lørdag skjer det, fra 12 til 13: Saksofonist Mona Krogstad har skrevet verket Musejakta, som Barneorkesteret, en del av Nordberg Strykeorkester, skal spille – i tillegg til populære norske og amerikanske låter, kan vi lese. 

5. Konsertserien Fri Form i Trondheim er i gang, og på mandag byr de på den fremragende Johannes Elnan på solo kontrabass og en trio bestående av Anna Ueland på tangenter og knotter, Johanna Orellana på fløyter og Peder Overvik Stuberg på gitar. 

6. Saksofonist Kjetil Møster har pustet liv i sitt plateselskap Action Jazz – noe dere kan lese mer om i dette intervjuet – og i morgen, på Goldie i Oslo, er det labelkveld: Kvartetten Møster! spiller og det er sågar en ekte power-trio bak platespillerne også: DJ Martin Bjørnersen, DJ Frantz Gallar (Beglomeg) og DJ Snah. 

Liten saksopplysning av personlig/parasosial art: NTT er som faste lesere vet mye rart – en konsertoversikt, en nyhetstjeneste, et sted for musikerprater og meningsutveksling – men også et sted hvor Audun og jeg (altså Filip) skriver litt om livene våre, med og uten musikk. Faste lesere vil også kanskje ha undret seg over hvor årets to siste numre – de tradisjonsrike jule- og nyttårsspesialene – ble av i 2024. Det har sin forklaring: Moren min, Helene, døde 22. desember. Jeg skal ikke skrive så mye om det, i hvert fall ikke nå – pussig nok har jeg også hatt lyst til å skrive disse ukene, men det er blitt med spredte notater. Musikk, skriving, lesning, konserter og det sosiale som omslutter disse tingene blir vel sikkert en del av det såkalte sorgarbeidet. Men hvor viktig del det er, vet jeg egentlig ikke ennå. Jeg hadde bare lyst til å nevne det, siden det har fått praktiske konsekvenser for remsa – både denne uka og de kommende, vil det bli noe stoff som egentlig var planlagt i romjulen. Men også fordi Helene virkelig fortjener en takk også i denne spalten, hun var raus nok til å ta meg med på flere tidlige, viktige konserter, og hun lærte meg å lese, skrive og tenke. Jeg er svært takknemlig, savner henne, sorg tar nok tid. Så får vi se. 

David Lynch (1946-2025). Finnes det en mer velbrukt knagg i møte med ny, rar, kanskje uhyggelig kunst de siste 40 årene enn “Lynch-aktig”? Som blogghalvdel Vinger sier i en chat, det rager der oppe med “ballardiansk” og “kafkaesk”. Noen ganger sikkert mer treffende enn andre, men det kan man jo si om alle slags merkelapper. Her og nå tenker jeg også på den store betydningen han har hatt på musikken. Ikke bare gjennom hans egne musikkutgivelser, det filmmusikalske samarbeidet med komponist Angelo Badalamenti, og det særegne låtvalget i filmene hans – men også i mer overført betydning. “Lynch-aktig” er passende nok noe assosiativt, noe som en gang i blant ikke går opp. Selv tenker jeg ofte på ham i møte med musikk som er veldig tydelig innspilt, og som svinger mellom abstraksjon og noe veldig melodisk og konkret – Scott Walkers siste utgivelser hører hjemme der. Av annen, anakronistisk og komplett ulogisk art, hører også Art Ensemble of Chicagos ECM-innspillinger der – uten uhyggen, men med noen av de samme svingningene mellom noe surrealistisk og noe ur-amerikansk. John Zorns Naked City – og mye annet fra katalogen hans – er der. Mr. Bungles California også. Så har vi også saktens mer konkrete idéoverføringer – det Lynchske kan høres hos Biosphere her:

Eller på denne glimrende EP’en av Dødheimsgard, et av bandene fra den snåle kunstmusikk-fløyen av norsk black metal på nittitallet hvor jeg i det hele tatt har inntrykk av at Lynch må ha vært en viktig fellesnevner. De var jo alle fra generasjonen som virkelig fikk hjernen sprengt av Twin Peaks – og både skogen og suburbias potensiale for uhygge og okkulte stemninger er åpenbart et tydelig fellestrekk. 

The Wire hadde for noen år siden en spesial hvor de byr på et intervju med Lynch, i tillegg til 12 sider med ulike essays om Lynch og musikk – de har lagt den ut for alle som vil nå. Det skal jeg lese i helga. Jeg rasket med meg noen billetter fra Cinematekets forbilledlig hurtigkuraterte Lynch-maraton – det er vel denne helgas heiteste innkjøpstips. 

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er Julee Cruise med “Into the Night”: 

 

Marthe Lea åpner sesongen

Det har jo vært mye musikk i år allerede! Til og med etpar festivaler, inkludert den spennende endagsgreia Musikk fra Myra oppe på Cosmopolite som tok for seg sprelsk folkemusikk og tilstøtende åpen klasse-opplegg med artister som Morgonrode og Hekate. Mer av det utover året håper vi! Men også «the big guns» lades nå. Fredag kveld åpner Nasjonal jazzscene Victoria dørene igjen, og som alltid på denne tiden av året med et bestillingsverk. «Ode til lek» er tittelen, og det er vår favoritt Marthe Lea som står bak. Det har vært både lek, oder og blodig alvor hver gang hun har vært involvert i noe så lenge vi har visst om denne musikeren. Hun var delaktig i minst to av sommerens høydepunkt, i Molde med eget band og som del av den svært minneverdige Andreas Røysum Ensemble-konserten som fortsatte ut på taket den ene kvelden det var sol og glede der.

Marthe Lea. Foto: presse

Bestillingsverket kan muligens vise henne fra en annen side, det er i alle fall en noe annerledes besetning enn vi er vant med fra henne. På scenen har hun med seg luringen Hans P. Kjorstad på fele, den pustende dressen Axel Dörner på trompet, og Lisa Ullén på piano. Ingen trommer eller bass, altså. Sistnevnte pianist gledet oss også på plate med Space i fjor, og konsert på Kongsberg med samme band. Vårsesongen på Victoria East ser forresten skikkelig fin ut.

Men remsa var selvfølgelig også til stede da Blow Out! åpnet sesongen på Kafé Hærverk denne tirsdagen. Det ilte godt nedover ryggen da en av vår musikks viktigste forkjempere Ståle Liavik Solberg åpnet med de bevingede ord: Godtfolk!

Sulida på Hærverk. Foto: Tine Hvidsten

Først var det en sitrende konsert med tomanssorganismen Eivind Lønning og Espen Reinertsen som Streifenjunko. Og så mer skarpe skøytejern da trioen Sulida med nettopp Marthe Lea, Jon Rune Strøm og Dag Erik Knedal Andersen dro i gang. Herlig musikk, også gøy å sitte rett foran Lea og se direkte inn i saxen, kunne faktisk se fargen på bakveggen gjennom de åpne ventilene inni hornet. Hun spilte også nydelig blokkfløyte og hadde et meget moderat gong-batteri stående, som hun også puffet bortover bakken når det passet seg slik. Det er en fabelaktig rytmeseksjon, ikke mer å si om den saken, spesielt gøy å følge med på trommisen som hadde adskillige typer stikker i bruk, blant annet en klase med veldig tynne, som sendte tankene til det klassiske spillet mikado. 

Jeg ble engasjert, det tror jeg jazzskribentlegende Arild R. Andersen som satt ved sidebordet også ble, og jeg kom på at han hadde en kort tekst om trioens debutalbum Utos i Jazznytt for en liten stund siden, og for den som ikke er abonnent av Jazznytt ennå (det er lett å gjøre noe med), kan det fåes en smakebit her.

Sulida
Utos
(Clean Feed)
Formatet er så gjennomprøvd at man kjenner hver krok i det. Kan man tro. Inntil man møter en sax/bass/tromme-trio som spiller seg inn i en ny. Krok, altså. Som oppretter et hjørne det er godt å henge på. Sulida spiller så friskt og egenrådig at musikken får ferskt drag. Den er full av historie og referanser, men likevel fylt av et nå som trumfer det bakenforliggende. Tenorsaksofonist, fløytist og perkusjonist Marthe Lea, bassist Jon Rune Strøm og trommeslager og perkusjonist Dag Erik Knedal Andersen gir oss åtte låter. De starter med Leas «Furore» som har et tema Ornette Coleman og Thelonious Monk ville ha snudd seg etter. Temaet er et godt springbrett for saksofonistens tørre og spretne sang. Den melodiøse åpenheten kontrasterer de innadvendte smårasene som går i saksofonen. Strøm og Knedal Andersen holder Lea oppe, og er til stede med egne raid som tjener gnisten. I «Namsen» får Jon Rune Strøm alenetid. Han spiller seg inn i sitt eget. Det er refleksjon og vekst i det som kommer. Han er jo til å stole på. Så har «Eldars pols» en smule folkemusikk i seg, uten at trioen opptrer som tradisjonsbærere. Sulida tar inn det overleverte og leverer tilbake med egne ingredienser i stuingen. De viser god smak. Leas fløytespill i «Topos» har skog i seg, og rytmeseksjonen spiller seg vakkert innover stien. «For Pedro» går nok til Pedro Costa, grunnleggeren av Clean Feed records, mens «Song for Che» er Charlie Hadens velkjente perle. Den siste er gjort med følsomme bevegelser og får avrunde et album med ordentlig fin tyngde.

Arild R. Andersen

 

Fifty-love: Et lite digitalt festskrift til en helt spesiell trommeslager 

På julaften var det i hvert fall én hard pakke å finne. Det er som kjent bursdagen til trommeslager, plateselskapaktivist og sceneskaper Paal Nilssen-Love, og ikke nok med det, det var nummer femti. Ja, et halvt århundre med full bombing ligger bak oss. En av musikerne jeg har sett oftest og også skrevet mest om i tidenes løp. Med fare for å virke banal vil jeg påstå at konsertopplevelser med ham, om man sitter ganske nærme scenen, i sine beste øyeblikk nærmer seg ekstasen – en religiøs, sensuell, aggressiv, filosofisk, politisk og sanselig følelse der alt bare sitter. Man blir løftet opp av setet og kan nærmest se ned på jordkloden, som offer for en bitteliten, temporær død. Det er ikke slik at jeg forguder absolutt alle hans prosjekter, og dem er det mange av, men jeg får alltid en enorm opplevelse av å lytte til ham, som jeg har gjort i noe som snart begynner å nærme seg 30 år. 

På Motvind ifjor sommer. Foto: Dawid Laskowski/Motvind

Det første møtet med Element var selvfølgelig skjellsettende, men også det å finne ut litt mer om selve typen og drivkraften hans. Ja, det er et ord som er blitt litt ødelagt – men han er i besittelse av det. Første gang jeg traff han på ordentlig var da han kom inn i pop/rock-avdelingen på den store platebutikken Akers Mic for å hente noen reissues og samleplater om Strata East som vi hadde tatt inn der, og som ikke fantes i jazz/klassisk-avdelingen der han jobbet. Det var nemlig to separate innganger – for slik var skillet mellom musikken på den tiden. Dørene åpnet seg hyppigere etter det.

Hans arbeid, ikke bare for egen «karriere», men for den frie musikken som sådan, har vært enormt siden den gangen. Og det skal han ha takk for. Men det er lett å gå vill i raset av utgivelser. Bruk for eksempel helgen på å høre på de to fantastiske duoplatene med Peter Brötzmann som kom i fjor – den vakre og forseggjorte Chicken Shit Bingo og den mer kontante Butterfly Mushroom. Helt fantastisk begge to – og forskjellige.  Det er mer enn full bombing. 

Neste uke slippes en annen duo-plate, denne gang med hans mangeårige kamerat Joe McPhee – et opptak fra Catalytic Sound Festival i Chicago fra desember 2022. Omslaget sender tankene til en annen plate med dem, med den profetiske tittelen Tomorrow Came Today, som ble utgitt i gladere tider i 2008. Fantastisk den også. Tittelen på den nye er også passende: I Love Noise. For selv om PNL har stålkontroll på vanligjazz-historien også, og er en platesamler og DJ med elsk på varm og eggende brasiliansk musikk, og han med sine gonger også har en åndelig side, er det noe hardt og aktivistisk ved ham som er veldig tydelig. Man hører det i musikken som har mye punk og støy i seg, og merker det i hans aktive undergrunnsarbeid: det er noe konfronterende ved ham også, estetikken på omslagene har noe militant ved seg – dette er en evig kamp mot det dårlige i verden. Samtidig er han en artig skrue med mye humor og glede. Og nå er han femti. Å fan! Vi ønsker til lykke med de neste femti, og slenger med hilsener fra tre av de hundrevis, tusenvis av menneskene som setter ham høyt.

 

Hauhei og hopp: Paal Nilssen-Love er 50 år! 

Hilsen fra Guro Moe

Det er andre som har åpnet nye veier i norsk jazz før Paal, men jeg klarer ikke å se noen andre som har åpna så stort land gjennom sin dedikasjon til levende musikk og gjennom sin utømmelige kreative kraft og musikalitet. Akkurat som om den generasjonen jeg selv tilhører bare har sett at det er åpent land, og ikke skjønner at noen har vært ute og brøyta rydning. For det er jo framover man vil, ikke værende i samme løypa bare fordi det er komfortabelt. Det er det makeløse kaos og stålkontroll. Risiko tidvis på alle hold, alt for musikken. Alt får lov til å være levende og alt og alle får være det de er rundt Paal. Det å oppleve Paals musikk gir meg en bekreftelse av å høre til. Jeg forstår hvor det kommer fra. På grensa. Dytte grensene for å oppleve at verden er større. Dytte grensene for å skjønne at verden er større. Raushet og risiko. Med en uoverskuelig kraft og vilje og med motstand tar Paal ansvar, gjennom festivaler, band, jazzklubb, samarbeidsprosjekter med de menneskene han tror på fra hele kloden og bringer musikk uten grenser til folket. Jeg vet det er hipt om dagen å søke seg til en PhD i musikk. Kanskje noen burde gjøre en PhD på Paal Nilssen-Love, om hvordan å være en armlengdes avstand unna alt muliggjør valg som gagner musikken. 

 

Paal: nå er du faktisk halvveis til 100! 

Tale til Paal Nilssen-Love fra Frode Gjerstad 

I løpet av dine første 50 har du blitt en utrolig dyktig musiker, etter min mening den beste trommemannen i kongeriket. I oktober spilte du en solokonsert i Brest i Frankrike som viste nettopp det! Den var helt utrolig: du maktet å fortelle en sammenhengende historie i 45 minutter uten å stamme eller lete etter ord en eneste gang!

Frode og Paal i 2020 da de markerte 30 år med samarbeid.

Jeg møtte deg første gang som 8-åring og du ringte meg da du var 15 og inviterte meg med på gig i Akvariet, Folken. Siden ballet det på seg: du ble med i Circulasione Totale Orchestra og deretter var det enkelte jobber og så ble det trioen fra og med 1998 sammen med Øyvind Storesund. Vi har så langt laget over 30 plater sammen.

Jeg har utrolig mange flotte minner fra turene våre rundt i verden. Men særlig er det et minne fra en jobb i Montreal, der Air Canada klarte å krasje min gamle Martin sax. Jeg fikk låne en Yamaha, men den var det ikke noe lyd i, så jeg valgte å spille på min ødelagte sax som ikke var spillbar fra D og nedover. Men det kom noen grynt ut av den. Jeg var så sint at det ble en av de mest intense jobbene, med meget høyt volum og noen skumle lyder fra bånn i saxen. Senere viste det seg at det var blitt gjort opptak av konserten og det ble til plate. Sånn var det jo vi opererte. Vi trykket til det vi kunne og folk digga det…

Paal, Jon Rune Strøm og Frode Gjerstad på Motvind 2024. Foto Dawid Laskowski/Motvind

Vi har ledd mye i leiebilene på lange strekninger i USA og Canada sammen med Jon Rune. Ofte hadde vi 12 jobber over 12 dager, 5000 km med tidlige morninger og lite søvn som ledet til fnising og dårlige vitser. Vi har elsket å turnere i utlandet. 

Vi har spist mye god mat på turneene våre. Du har store kunnskaper om mat og har vist vei og vi har også smakt på de flytende godsakene vi har blitt tilbudt. 

På vei hjem etter endt turne, ble innsjekkingen på flyet ofte en liten teaterforestilling: du hadde gjerne 20 kg med ekstra vekt pga LP-plater som var handlet inn og som krevde ompakking til brede smil til skrankepersonalet. Det gikk som oftest bra.

Jeg har i alle år beundret din arbeidskapasitet og ditt pågangsmot som har gitt grunnlaget for flere festivaler og større og mindre band. Og du har gjennom årene også lagt ned mye arbeid i å booke band du har deltatt i. Det er denne innsatsen som mange ikke forstår betydningen av og omfanget av. De jobbene du har spilt, har sjelden kommet av seg selv! Du hadde kontoret med på reise og satt i bilen og skrev og svarte på mailer. Og etter et par timer ba du oss stoppe på nærmeste Starbucks fordi de hadde gratis nett. Mailer ble sendt og nye mottatt. Så arbeidsdagen fortsatte. Selvdisiplin.

Musikalsk har du vokst enormt. Fra å ville enormt mye da du begynte å spille, til i dag da du har utviklet spillet ditt veldig mye og velger akkurat det riktige. Jeg må si at da jeg fikk duoplata med Brøtzmann Chicken Shit Bingo syntes både Judith og jeg at dette var den fineste plata både du og Brøtz hadde laget. Gjensidig respekt og ærbødighet.

Jeg vil takke deg for at du har holdt ut med meg i alle disse årene. Og jeg håper vi kan få til noen flere konserter før jeg slenger saxen i veggen og klarinetten i ovnen. Paal, du er en gullklump og jeg ønsker deg alt godt i årene som kommer.

 

Gjenfunnede notater

Den gode konsertvennen og NTT-bidragsyteren Eyvind Fredriksen har gode betraktninger om å se og høre Paal Nilssen-Love i disse eldre notatene som ble funnet i en skuff nylig. Det slår oss i remsa at vi atter befinner oss i en slags nedstengt corona-aktig tilstand, om enn uten alle støttemidlende og følelsen av friminutt. Eyvind selv sa noe om at han han hadde tenkt på at vi var de folkene i den klassiske «mellomkrigstid-tweeten». Så derfor.

Det høres ut som jeg finner på dette: I løpet av mai 2019 så jeg både Joe McPhee og David Murray opptre på Kafe Hærverk. Men det er helt sant. To regelrette jazzlegender på Oslos fineste konsertbar i løpet av drøyt tre uker. Og ikke nok med det, Paal Nilssen-Love spilte begge kveldene. For han er jo et verdensnavn selv. Ved disse to anledningene spilte han i duo med McPhee, og i trio med Murray og Ingebrigt Håker-Flaten. Det var to bra kvelder, for å si det forsiktig, men Murray-kvelden kronet med «Natural Woman» sitter tydeligst i.

En tredje konsert, samme sted, halvannet år senere. Ingen lys og bekymringsfri vårkveld, men en mørk og fuktig oktoberkveld midt i en pandemi. Likefullt var det et slags håp i luften på den tiden. Vi fikk jo i det minste gå på konsert igjen (vi visste heldigvis ikke at alt skulle stenge ned igjen noen uker senere) og jeg skulle få se vår egen frijazzlegende Frode Gjerstad i duo med Paal, en konstellasjon jeg hadde ønsket å se lenge både med tanke på begges størrelse innenfor denne musikken, men også på grunn av det lange samarbeidet mellom dem, helt fra Paal var ganske ung.

Paal holdt på å sette seg til rette, flyttet på et stativ, skrudde på noe greier, og Frode Gjerstad brukte øyeblikket til en dyptfølt replikk om hvor godt det er å spille for folk igjen, hvor tomt livet hadde vært i fraværet, samt noen refleksjoner rundt egen alder før BANG: PNL og altsaxen i gang nesten før Gjerstad var ferdig med setningen. Akkurat det der; hjertesukket fra Gjerstad, savnet etter levende musikk, til ett sekund senere fullt frijazzøs – det var et enormt kick. Helt enormt. Jeg tror jeg kom med et ustoppelig hyl fra barkrakken. 

Det var så bra timet at jeg lurer på om det var avtalt, men samtidig virket det nesten litt fandenivoldsk fra PNLs side også. Sånn, nok sentimentalitet – nå må vi spille! For det er en rastløshet over ham, tydelig i antallet stadig nye prosjekter, men også i selve spillet, det kan man vel si, i denne voldsomme energien hans og uten å spekulere i hvor dette drivet kommer fra kan jeg i hvert fall konstatere at når jeg ser på notat-filen over hvilke konserter jeg har vært på de siste årene, så er PNL en av de musikerne jeg har sett absolutt flest ganger. Og selv om det ikke har vært noen overordnet strategi bak det, er det neppe tilfeldig. Selv om han på ingen måte kan beskyldes for å være forutsigbar, vet jeg at jeg aldri blir skuffet og derfor oppsøker jeg ham gang på gang.

 

Er disse opptakene fra Baden-Baden frijazzens Get Back?

Nå for tiden er det ingen tvil om hvem som er heitest på jazz-Youtube (både en viktig jazz og en viktig youtube): Jay Korber er navnet på karen som gang etter gang skaper bakoversveiser over hele verden med sine opplastninger av rystende konsertopptak, i all hovedsak spilt inn i Tyskland på 60-80-tallet. Vi har skrevet om en rekke deilige konsertopptak fra Berliner Jazztage tidligere. Hvor er det han får disse greiene fra? Har han kjøpt opp et eller annet unikt VHS-arkiv? Blir han foret med godsaker av ulike tyske anonyme givere fra kringkastingens glansdager? Det har jeg rett og slett ikke klart å få greie på. Korber er en trommeslager som holder til i Bay Area i USA, det ligger noen ting ute på Bandcamp, og det er også en fascinerende/gruvekkende nyhetssak om at en person med samme navn mottok et forholdsvis stort erstatningsbeløp fra San Fransisco etter at han hadde et alvorlig sammenstøt med en feiemaskin. Slikt kan jo sette fantasien i gang, men vi skal ikke spekulere for mye, kanskje han rett og slett må intervjues etter hvert – eller kanskje han skal få lov til å holde på i fred. 

For holde på, det gjør han – i år har han blant annet sluppet et opptak med Krzysztof Pendereckis Actions For Free Jazz Orchestra fra 1971. I besetningen finner vi Peter Brötzmann, Han Bennink, Terje Rypdal, Manfred Schoof, Tomasz Stańko, Albert Mangelsdorff og mange fler, og det er komponisten sjølv som dirigerer: 

Et fantastisk opptak, vel verdt tiden og titten – men kanskje bare fornavnet, for Korber har også gravd fram noen opptak som nesten må kunne sies å være den amerikanske og europeiske improvisasjonsmusikkens Get Back – eller noe deromkring. På midten av 1960-tallet hadde ting begynt å røre på seg både her og der. I Chicago startet Association for the Advancement of Creative Musicians opp, mens en liten gruppe musikere i land som Tyskland, England og Nederland var blitt bitt av frijazzbasillen i Europa. I desember 1969 møttes disse to miljøene i samme rom, på noe som ble kalt “Free Jazz Treffen” i byen Baden-Baden i tyske Schwarzwald – en by som var kjent for sine romerske kurbad. Bak initiativet sto den tyske kringkastingsorganisasjonen Südwestfunk og den tyske jazzkritikeren og produsenten Joachim Ernst Berendt. Opptak fra dette første året, hvor vi blant annet hører Karin Krog og Terje Rypdal, Art Ensemble of Chicago-medlemmene Lester Bowie, Joseph Jarman og Roscoe Mitchell, John Surman, Barre Phillips (som døde nå i vinterpausen vår), Alan Skidmore og en rekke andre, ble utgitt på skive året etter, med Bowie som dirigent, under den passende tittelen Gittin’ to know y’all.

Siden fortsatte møtene – og nå kan vi altså være flue på veggen og følge med på det som skjedde da en rekke av de samme musikerne, i tillegg til mange nye, møttes i Baden-Baden året etter, 1970. Denne gangen med Don Cherry som en slags kunstnerisk leder. 

Her får vi høre vokalistene Karin Krog og Norma Winstone begi seg ut i kvitring og ululering, blant annet i samspill med Dave Holland. Vi får store ensembleutblåsninger og diskusjoner knyttet til ulike cues og planlagte retningsskifter i musikken. Tromboneduetter, Peter Brötzmann og Han Bennink i storslag, Don Cherrys lommetrompet, 70-talls jazzmote, to fløyter i kjeften og sindig, seriøs tysk rundfunk-voice over. Små og store ensembler – og samtaler hvor du ser musikere fra to kontinenter nærme hverandre med humor og respekt. Om ikke to og en halv time med frijazz-seminar i gymsal er nok, har Korber også lagt ut en vilter ensemblekonsert fra 1973 – denne gangen uten norske musikere, riktignok, men med en rekke strålende musikere i lineupen og god 70-tallsstrikkegenserstemning over opptakene: 

For den som er hypp på å lese og lære mer om møtene i Baden-Baden, kan George E. Lewis-artikkelen Gittin’ to know y’all: Improvised music, Interculturalism and the Racial Imagination varmt anbefales. Den gir både et godt historisk overblikk over de tidlige møtene mellom amerikansk og europeisk jazz-avantgarde, i tillegg til å by på noen skarpe og tankevekkende betraktninger om “frigjørings-retorikk” i europeisk og amerikansk jazz på denne tiden. Vel verdt å lese i helga. 

 

I Hva er kunst? bestemte Are Mersland Ørnevik seg for å ta kunstpraten selv

Are Mersland Ørnevik

Vinterpausen vår har tilsynelatende vært fylt med kunstprat i alle kanaler, mest av alt etter at NRKs dokusåpe om Nerdrumfamilien ble sluppet i romjulen. På alle måter saftige saker som det har vært skrevet mye om fra flere hold allerede, og i denne omgang skal jeg ikke føye så mye til bortsett fra: Fortsett praten – selv om noe av den nok bærer preg av litt lei proxy-kulturkrigføring. Det får man heller leve med, og stille opp for det man tror på. En av personene som har tatt ansvar for mer kunstprat i etermediene de siste årene er den fremdeles unge sørlendingen Are Mersland Ørnevik, som for en stund siden startet podcasten Hva er kunst?. Her inviterer han både kunstnere, kritikere, kuratorer og akademikere – i tillegg til gamle kamerater – til åpne diskusjoner om ulike deler av kunsthistorien, og ulike syn på hva som skjer i dag. Han møter alt fra modernister og postmodernister til klassisister med samme åpne sinn, og virker mest av alt opptatt av å lære mer, og kanskje skjønne litt mer av sin egen tiltrekning til feltet. 

Jeg kan anbefale en dobbel dose for å komme seg i gang – samtalene med den oppvakte og egenrådige maleren William Heimdal og professor Ina Blom byr på innsikt i to ganske forskjellige kunstsyn, og begge to er morsomme samtaler. De finnes på alle podcastplattformer, men jeg lenker til youtube-versjonene her. 

 

Fine saker – og siden Are nå er i ferd med å rulle ut begynnelsen på sesong 3, tenkte vi det var et godt tidspunkt å ta en prat for å høre litt mer. 

Hva ga deg ideen til “Hva er kunst?” ?
– Den kom da jeg etter hvert skjønte hvor mye verdi og glede jeg fant i kunst. Jeg så rundt meg og det virket ikke som folk rundt meg hadde det på samme måte – enten det var snakk om venner eller familie. OK, greit, da får jeg undersøke det nærmere og finne ut en måte å snakke om det på som kan gjøre at folk som meg – en ung, vanlig person uten fagkunnskap – kunne nærme meg kunsten. Ingen av mine venner går særlig mye på kunstmuseum, og det var ikke noen i familien min som dro meg med på utstillinger da jeg var liten. Så det var først da jeg flyttet til storbyen at jeg fikk øynene opp for kunst, og særlig billedkunst. 

Knytter du det til en spesiell opplevelse?
– Det er flere ting. Min første store kunstopplevelse var da jeg flyttet til Oslo. Da begynte jeg naturlig nok på de mest kjente visningsstedene. Munchmuseet hadde en utstilling hvor de satte Edvard Munch sammen med Vincent Van Gogh. Der var det et bilde, ikke av Van Gogh, men av en annen nederlandsk maler, som gjorde stort inntrykk. Jeg husker også at jeg så et bilde av Sigmar Polke som satte meg veldig ut. Et abstrakt maleri av en tysk kunstner som jeg den dag i dag ikke helt forstår hvorfor treffer meg, men som allikevel gjorde det. Det er den typen opplevelser som har inspirert meg til å utforske det videre. 

Hva er det med billedkunsten som fengsler deg?
– Hmmm, det er flere ting. Selv om disse to eksemplene kanskje gir inntrykk av noe annet, opplever jeg ikke veldig mye følelser i møte med billedkunst. For meg er det først og fremst bearbeidelsen av virkeligheten som er tiltalende. Jeg er nysgjerrig på folk og livet generelt, og i billedkunsten kan man få øye på ulike tilnærminger til eksistensen som jeg syns er veldig kule og givende. Jeg tror noe av appellen ligger der – mennesker som prøver å kommunisere med mennesker gjennom medier som ikke nødvendigvis baserer seg på ord, men bilder, symboler og farger. Det finnes andre aspekter også – skjønnhet kan i seg selv være givende. Men jeg tror det første har vært retningsgivende. 

Jeg får inntrykk av at du satte i gang også fordi du har lurt på hvordan man skal snakke om kunst i dagens samfunn. Hvordan går den samtalen, føler du?
– Kunst har i mine øyne et imageproblem. Mange forbinder begrepet med noe kjedelig, elitistisk, vanskelig og fremmedgjørende. For meg har ikke dette vært noen lineær prosess, og jeg bytter standpunkt ofte. Men jeg har lært at det går an å nærme seg kunst med en nysgjerrig og åpen holdning som gjør at man knekker veldig mange koder underveis. Det har tildels skjedd gjennom samtaler i podcasten. Jeg har for eksempel møtt mennesker som på en måte står opp for samtidskunsten og det moderne med en holdning om at man ikke trenger å kunne så mye på forhånd. Jeg hadde en gjest som snakket om muligheten for å nærme seg et kunstverk uten at det nødvendigvis skal gi deg noen svar når du går derfra. At du kan stå i den uvissheten og allikevel ha glede av det. Veldig mange, meg inkludert, kan oppleve visningssteder som litt skumle, hvis du skjønner. En uvant situasjon, det kan være vakter til stede, det er kanskje helt stille, og det er referanser og symboler du ikke kjenner til på forhånd. Da har jeg følt at det finnes en fasit, noe som er rett og galt, og som jeg ikke får tak i. Men gjennom å snakke med flere av ekspertene og de modige idiotene som har vært innom podcasten, har jeg nok turt å gå inn i disse rommene her med en trygghet. At jeg kan mene det ene eller det andre, synes mitt, uten at det nødvendigvis er… at det er helt greit. Jeg har også forstått at folk som jobber på museer, kunsteksperter og kunstnere ofte er veldig laidback selv. Det har inspirert meg.

Du har både hatt folk som er opptatt av ulike former for avantardisme til klassisisme innom programmet – i tillegg til kulturpolitiske urokråker som Sløseriombudsmannen. Har du vært bevisst på å på en måte “dekke hele spekteret”?
– Utvilsomt. Fra der jeg står, virker veldig mange av samtalene om kunst og arkitektur ensidige. Jeg er som sagt en fyr som ikke har noen faglig kompetanse, jeg sitter med de samme spørsmålene som andre i møte med moderne kunst – er dette virkelig verdt å bruke tid på, verdt å finansiere, ønsker vi oss denne typen kunst? Derfor har det vært viktig å få inn alle slags stemmer som kan lære oss noe. Men en annen type stemmer som er viktige, er folk uten ekspertise. Det kan fort bli abstrakt og lite håndfast om samtalen utelukkende inkluderer folk fra fagfeltene. Det er eksempler på to grupper jeg har forsøkt å få inn her. 

Det er jo mange krusninger i overflaten for tiden, estetikk kan engasjere – det har vi for eksempel sett i forbindelse med Nerdrumserien på NRK og Arkitekturopprøret. Når jeg lytter til “Hva er kunst?” tenker jeg at du på en måte entrer dette landskapet med dine spørsmål. Hvordan ser du på tidsånden?
– For det første tenker jeg at engasjementet rundt både Arkitekturopprøret og Nerdrumserien er bra. Vi må ha mer av det, jeg tror det gjør at flere oppdager at både kunst og byggekunst faktisk har virkning på folks liv. Jeg har også registrert at vi bygger stygge bygg, at det stilles ut ting som ser ut som søppel, og lurt på om vi trenger en ny renessanse, liksom. En fremmedgjøring i møte med kunstverk som stilles ut. Det har også inspirert podcasten, det ligger på en måte i navnet. Bak det igjen finnes spørsmål om hvem som sitter med definisjonsmakt, hvor ideene kommer fra, spørsmål knyttet til måten vi tenker om dette i dag og hvordan vi skal tenke fremover. Det er absolutt en av motivasjonene – hvorfor er ting som vi er, hvorfor stiller vi ut den kunsten og ikke den? Men jeg har ikke bestemt meg på noen som helst måte. Det tror jeg ikke jeg kommer til å gjøre heller. Og om noe, er jeg blitt styrket i tilliten til fagpersonene. Jeg syns ofte at deres rolle og synspunkter fremstilles mer ensidig og enklere enn jeg får inntrykk av når jeg snakker med dem. 

Det er jo det som kommer fram noen ganger når du inviterer dem inn og har dine “nybegynnerspørsmål” – det bringer samtalen på en måte ned på jorda.
– Det er akkurat det jeg håper å få til. For dette er jo noen ganger ekstremt vanskelig å snakke om, det er opplevelser, erfaringer. Så at kunstnere og eksperter, kommer inn i studio, i et landskap med både venner og hatere, og snakker om det, har jeg ekstrem respekt for. At de beveger seg ut på glattisen. Mye av dette foregår jo i et terreng som vi egentlig ikke har språk for – det er en klisjé, men det er sant – det ubeskrivelige er noe av jobben til kunsten. Og det vil fortsette å være det. Som en av gjestene mine sa: Det er en grunn til at man har skrevet tusenvis av kjærlighetsdikt og fortsatt prøver. Jeg tror Olav H. Hauge skrev at mange hadde malt en eik før, men Munch gjorde det allikevel. Jeg har stor respekt for at en kunstner som Esther Bjørneboe kommer i studio og prøver å sette ord på hvorfor det abstrakte billedspråket har en eksistensberettigelse. 

Har du blitt overrasket eller “omvendt” av noen av gjestene?
– Det må jeg tenke litt på. Det har vært flere øyeblikk – jeg hadde en gjest som la vekt på å tilnærme seg kunsten som en oppdagelsesferd. Det er en holdning jeg syns er spennende og som jeg også har høstet frukter av. Å tilnærme seg verkene med en nysgjerrig, åpen holdning. Hvor du “blir med” kunstneren på ferden uten å vite hva som venter på den andre siden. Jeg har lært at det er viktig – enten du snakker om moderne kunst eller klassiske former, er nok de fleste av oss avhengige av å være med på leken for å få noe ut av det. Man kan ikke komme til det med piggene ute. Det kan være vanskelig for de av oss som har bullshit-alarmen intakt, men åpenheten er en mer givende posisjon. Esther Bjørneboe snakket om en kjærlig åpenhet. Man trenger ikke nødvendigvis ha det sånn hele veien, men om man prøver det ut litt, er min erfaring at det bærer frukter. Det finnes også andre tilnærminger – i sesong 3 får jeg besøk av en psykiater som har gått veldig systematisk til verks. Han og kameratene er en gruppe på fire stykker som har tatt for seg ulike områder. De er veldig glade i musikk og litteratur, men hadde lyst til å utforske billedkunst. Så de tok for seg ulike museer, de har for eksempel dratt til Louvre, og hadde en liste med måter de skulle gå frem på. Jeg har ikke listen her, men de skulle for eksempel tolke motivet, så skulle de se på fargebruken, vurdere størrelsen på bilde, og ta stilling til om disse tingene var tilfeldige. Den tilnærmingen står kanskje i kontrast til den kjærlige åpenheten, men er sikkert noe det går an å få mye ut av. 

Jeg tenker også ofte på nysgjerrigheten rundt hvordan ting er laget – enten det er lydbilder eller malerier. Zadie Smith skrev noe en gang som jeg føler er sant, om at forundringen knyttet til selve håndverket noen ganger kan bli sett på som litt “barnslig” sammenlignet med å ta stilling til hva kunstneren vil “si”. Men jeg føler det også er en fin inngang, og det å tillate seg å grave i det stoffet kan ofte føre til at du nettopp kommer frem til noe som minner om en mening med det hele.
– Ja, hundre prosent, og det å bygge ned de sperrene mellom ulike måter å ta inn verket på, er noe tror jeg vi aktivt må øve på oss, og som det går an å øve seg på, for å ha glede av alle aspektene.

Det er mye interesse rundt omkring, folk drar på utstillinger og konserter – uroen rundt kulturens posisjon i samfunnet handler kanskje mer enn noe om følelsen av at den ikke har en naturlig plass i den daglige samtalen, på lik linje med andre ting.
– Hundre prosent, og om jeg får en par-tre stykker til å snakke om det mer i det daglige, er jeg i grunnen fornøyd. Det er det det handler om – å gjøre det til en del av folks liv. For mange er nok kunsten det, men jeg tenker at for oss unge, og kanskje spesielt unge menn, så er det et større potensial for å bringe det inn i livet og ha glede av det. Om vi kan bruke litt færre timer på andre distraksjoner og i større grad utforske, diskutere og snakke kunst sammen, så vil vi få rikere liv. Det er sterke ord, kanskje det er snobbete, men jeg tror det ligger mye å hente der, og etter min erfaring ligger det tilsvarende lite i mye av det jeg bruker tid på ellers. 

Du nevner unge menn – og når jeg leser undersøkelser om at relativt få fra den yngre generasjonen ser noe å hente i kunsten, blir jeg ikke nødvendigvis frustrert eller provosert – det er kanskje mer et vemod. For tenk hvor mange bøker, filmer, skiver og så videre som gjennom tidene har truffet nettopp den gruppen, liksom. Jeg kan ikke unngå å tenke at mange som ikke har åpnet den døren kunne hatt stor nytte av det.
– Jeg deler til en viss grad den frustrasjonen. Jeg tror flere – kanskje spesielt gutter, uten at jeg skal si det så bastant – har mye å hente der. Om du spør om en forklaring, er det kanskje et spørsmål om modning. Kanskje det ikke er så spennende å utforske de mer eksistensielle sidene av livet når man er 20-25 år, for mange er det mye annet som står i hodene på oss. Nå kommer det en klisjé til, men vi lever i et samfunn hvor det er sterke krefter i sving for å kapre oppmerksomheten vår. Det er en sterk kontrast mellom bildene til Vilhelm Hammershøi som man kan nyte i stillhet på Nasjonalmuseet og tingene man finner på TikTok. Dette er som sagt klisjeer, og spørsmål mange stiller seg. Men ja, man fil vel få noen andre svar om man går til Henrik Ibsen enn om man går til Andrew Tate. Uten at jeg skal si sikkert hvem som har rett!

Ja, nei, vi får se hvordan 2025 utvikler seg! Fortell litt om sesong 3 av podcasten – har du spilt inn alt?
– Den er under innspilling, jeg har hatt noen veldig spennende samtaler allerede, og så spiller jeg inn mer utover våren. Den kommer ut helt frem til sommeren. Det jeg kan si, er at samtalene i større grad vil gå på Youtube hvor jeg kan legge til rette for mer visning av kunstverkene. En klar utfordring er jo at man ikke kan vise frem visuell kunst på en podcast. 

Er det noen samtaler du gleder deg ekstra til å vise frem?
– Utvilsomt – jeg har også mange folk jeg gleder meg til å snakke med, men jeg skal være forsiktig med å love noe, med tanke på avlysninger. Denne uka her hadde jeg en veldig kul prat med en maler hvor vi diskuterte hvordan kvinner systematisk er blitt diskriminert i kunsthistorien. Gjennom det ble jeg både klokere på mekanismene, men jeg fikk også øynene opp for flere kunstnere jeg aldri hadde hørt om før. Det blir fint å vise frem. Jeg hadde også en samtale med en ung psykologistudent som snakket om hvor forferdelig tilstanden er for kunstartene i dag, hvor han mente å se at vi har kastet skjønnhetsidealene over bord, og at kulturen utelukkende dyrker stygghet. Dette gjorde han med å trekke linjer til antikkens filosofi. Smak på den! Jeg hadde også en fin samtale med Terje Dragseth, poet og filmregissør, om hans forhold til billedkunst. Det var så gøy å snakke om ham. Jeg har også snakket med en lederutvikler som bruker billedkunst i sitt virke. 

Noe for enhver smak! Har du noen episoder du opplever som høydepunktet hittil?
– Det er litt vanskelig, men om jeg skulle anbefalt noen å lytte til noen episoder, så ville jeg kanskje anbefalt Charlotte Thiis-Evensen, hvor vi både snakket om billedkunst og arkitektur. Jeg har også hatt en samtale med Einar Duenger Bøhn, og hans formidlingsevne og engasjement er noe jeg har stor glede av. Det er to steder det går an å starte. 

Til sist – hva slags kunstopplevelser ser du frem til i år?
– Utvilsomt. Jeg gleder meg veldig til det som vises og skal vises på Nasjonalmuseet – det er en utstilling med A. K. Dolven som jeg er nysgjerrig på. Jeg har ikke sett noe tidligere utenom en bjelle som henger ved Oslo Rådhus. Jeg vet også at Nasjonalmuseet skal ha en utstilling med gotisk modernisme. Jeg har også lyst til å oppleve nasjonalmuseet i Spania som har store mestere på rekke og rad. Det hadde vært sykt kult. Om jeg skal nevne et siste, blir det favorittmuseet mitt, Astrup Fearnley. Der er det så mye spennende som vises. Nå for tiden er det en utstilling av en norsk kunstner, Frida Orupabo, den gleder jeg meg til. De har også noen ting i den faste samlingen sin som står utstilt, og som har vært veldig kult å oppleve. Om jeg kan få til de fire tingene, skal jeg være fornøyd, ved siden av noen spennende kunstsamtaler. 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger