Gjør gaveinnspurten lettere med vår store spesial, hvor Jazznytts skribenter kommer med sine tips fra jazzen og omegnen!
Joda, joda, vi vet at det å komme med gavetips 21. desember er lovlig seint. Men det er kanskje nå man trenger dem som mest også? Vi har spurt flere av Jazznytts skribenter om å anbefale noe de setter pris på – fortrinnsvis fra året som er gått. Det er flere ypperlige muligheter til seg selv her også, selvsagt – det er fremdeles tid til å oppdage noe nytt før 2025!
Vi informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.
Her er en Støvel Dance-remiks til minne om The Julekalender-skaper Hans Erik Saks – lykke til i innspurten!
***
To tette og en badehette fra Hegge
Hegge
(Particular)
På tampen høsten kom det en utrolig bra norsk plate, befolket av en rekke av landets fremste jazzmusikere. Antakelig er det ikke mange hundre tusen som har hørt den ennå, siden det er vanskelig eller umulig å finne den i strømmetjenestene, og man må til en av få gjenlevende utsalgssteder for norsk jazz på LP og CD for å slå kloa i den. Lyden av et tre som faller i skogen og så videre. Men jeg har sett et eks av dobbelt-LPen på Big Dipper i Oslo, så den finnes vel sikkert i butikker i Trondheim og Bergen også. Eksklusive greier, men minst like viktig for det, vil jeg si. Det sies at dette er det siste albumet fra svømmelærer og kontrabassist Bjørn Marius Hegges nydelige band som stundom minner om sekstitallets souljazz som Cannonball Adderley – men med helt unike låter og en særegen identitet. Kullhammar og MMO på sax og mr jazz Vigleik Storaas ved klavereret skaper en eiendommelig lun stemning med låtene og det tette samspillet.
Det er utrolig leit og nesten bittert å gå glipp av mer om det er slik, men han har nok sine grunner til å bruke livet på andre ting enn å turnere med alternativ vanligjazz. Ergo er det et must å få med seg denne LPen før det er for sent, før julaften eller ei – også fordi bandet hans her er utvidet og fordoblet med Sissel Vera Pettersen, Eirik Hegdal, Hans Hulbækmo og Vegard Lien Bjerkan. Noe mer stort tenkt musikk med andre ord, mer variasjon i komposisjonene, noen spankulerende sidespor ut i det ukjente, men også cookin’ så det holder til tider – hør f.eks rytmefesten «Fusion». Jeg så en variant av dette storbandet på fantastiske Soddjazz for noen år siden, da med Hegdal med en enorm klump om foten men helt hakkandes spill full av sjel og glede. Det er «artige» låttitler som «Randi Nyman» og «Uptime Girl», men musikken er ikke dillete i det hele tatt – virkelig seriøst bra.
Hegge har et herlig omslag signert Jan Stenmark som alltid, gavevennlig, og jeg kunne sagt meg enig i tittelens budskap — om det da ikke var for all denne nydelige norske musikken som utkommer hele tiden.
Audun Vinger
***
Drømmer og Delish
Kvartetten Delish består av Magnus Skavhaug Nergaard, Natali Abrahamsen Garner, Martin Langlie og Johan
Eg rakk ikkje den store poesien, men her kjem eit par tips!
To av platene som eg ikkje slutta å høyre på i 2024, er trygge julegåvekjøp: Delish si plate Like a Sieve har vist seg å vere særleg slitesterk, og rett og slett ei lydverd eg lengtar tilbake til heile tida. Og Hans P. Kjorstad overraska, iallefall meg, med å samarbeide med Sam Gendel og Benny Bock. Plata Dream Trio har fått meg til å glise kvar gong hittil.
(Les mer om Delish og Dream Trio i Torkjells Ballade-spalte)
Torkjell Hovland
***
Husk: Jazznyttbutikken stenger ikke, selv på julaften
Hva: Jazznytt-abonnement
Pris: 700 kroner for fire numre og tilgang til hele arkivet tilbake til 1960
Pluss: Enkel og rimelig måte å få oversikt over jazzens mangslungne (men noen ganger forvirrende) nåtid, noen av landets beste musikkjournalister, fotografer, essayister og illustratører rett i postkassa, den gode følelsen av å støtte norsk musikkoffentlighet – og å ha bidratt til produksjonen av 40+ nye numre av NTT.
Minus: Krever 2,1-2,2 cm hylleplass i året, kan sikkert være vrient å bytte inn i mat, brensel eller ammunisjon om økonomien bryter sammen.
Noen ganger er det nesten som om vi glemmer selv at NTT, publikasjonen du sitter og leser nå, startet som innholdsmarkedsføring for bladet Jazznytt. Eller, ok – vi minner jo om at det går an å abonnere på Jazznytt i stort sett hvert eneste nummer, og vi forsøker å både by på ekstramateriale og følge opp ting fra papirutgaven her på nett, så så fryktelig subtile er vi ikke. Men det kan også ofte drukne litt i alt som skjer hele tiden. Greit nok dét, men dette er en god anledning til å reklamere litt skikkelig. Sånn her kan Jazznytt for eksempel se ut inni:
Illustrasjon av vår designer, Nick Alexander.
I dette nummeret av NTT får dere gaveforslag fra flere av våre dyktige penner (heldigvis er det slik at svært mange gode musikkskribenter bryr seg om en eller annen slags form for jazz). I bladets store kritikkseksjon, har folk som Endre Dalen, Anne Yven, Chris Monsen og Arild R. Andersen faste spalter om ulike deler av jazzlivet. I tillegg skriver vi større enkeltanmeldelser sentrale norske og internasjonale plater. Det gis fremdeles ut vanvittige mengder jazz over hele verden, og vi klarer på ingen måte å gape over alt – men hvert nummer prøver å gi et engasjerende overblikk over hvor vi er for tiden. I tillegg skriver vi om film og nye bokutgivelser.
I tillegg til anmeldelser og intervjuer, prøver vi å fylle bladet med alle slags innfall- I det siste har vi hatt kick på tegneserier – trombonist og tegner Erik Johannessen boltrer seg om forskjellige jazza temaer, for eksempel Bodil Niska og Bare Jazz:
Vi har lyst til å dyrke musikk som skriftkultur. Et godt blad bør inneholde et virkelig solid lesestykke eller to – og vi har hatt en greie gående nå hvor en skribent kan breie seg over flere utgaver med ambisiøse tekstserier. Først ut var skribent og forfatter Maria Lokna med en svært lesverdig essayserie om kunst og kropp, hvordan vi lager og opplever musikk, i tre deler som gikk i fjor.
I 2024 tok forfatter, kunsthistoriker og kurator Lars Mørch Finborud over stafettpinnen og bød på fire noveller under tittelen Imaginære konserter for imaginære scener. Der bruker han sine erfaringer fra kunst- og musikklivet til å skildre noen festival/konsertsituasjoner som har en lei tendens til å eskalere ut av kontroll ganske raskt. Surrealistiske fabler som bobler over av inspirasjon fra Finboruds kunnskaper om alt mulig rart i etterkrigstidens kulturliv. Til sammen sier de også et eller annet helt sentralt og litt ubehagelig om smal kultur i et moderne, rikt samfunn.
Til neste år kan vi by på et skikkelig kupp: John Jeremiah Sullivan vil skrive en spalte for Jazznytt! Sullivan har blant annet jobbet for New York Times Magazine, han har gitt ut den klassiske essaysamlingen Pulphead. Virkelig en av de store pennene innen sakprosa om blant annet kultur. En fantastisk researcher er han også, med evne til å grave opp de underligste ting fra fortiden. Vi har tatt en prat med ham om Albert “Tootie” Heath i remsa tidligere og det blir en stor glede å ha ham i Jazznytt!
Det er en del faste NTT-lesere som har sagt føler de får mer enn nok fra vår kant i denne remsa, gratis. Det er ikke helt uforståelig, kanskje. Bloggen kommer til å fortsette være som den er – noe av kicket og poenget, er jo å forsøke å spre ordet så langt vi klarer. Om du har lyst til å støtte arbeidet, er løsningen å abonnere på bladet. Jazznytt er også et litt annet vesen, med flere skribenter og mer flid, både visuelt og tekstlig. Vi lager også et blad som vi vil at faste lesere av NTT skal kjenne seg igjen i. Seksjonen med de gule sidene som åpner bladet heter Now’s The Time, og er på en måte videreføringen av det vi gjør her i fysisk format.
Sånn, det var reklamen. Vi håper noen av dere vil vurdere et abonnement i julegave til dere selv eller noen dere kjenner i år! 2025 blir spennende, både i magasinet og i kulturlivet for øvrig. Om det er et tidspunkt interesserte mennesker skal bruke litt ekstra tid og ressurser på den norskspråklige kulturoffentligheten, så er det virkelig nå. Men først og fremst gleder vi oss til å lage et morsomt og opplysende blad for alle dere som vil lese!
***
Syv slag fra Jon Hagene
Innimellom alle gaver, kaker, ryddesjauer og vaskeøkter fant jeg omsider tid til å skrible ned en slags juleanbefalelsesliste i anledning NTTs nyeste utgave. Den består av både dette og hint (som du snart vil se) men har, om ikke annet, en fellesnevner i det at jeg virkelig, virkelig har likt dem. Og at jeg virkelig, virkelig synes du skal gi dem en sjanse. Hvor jazzete listen/anbefalingen egentlig er, blir opp til hver enkelt å vurdere, men her er de syv slagene – åkkesom:
1 – The Holdovers (Alexander Payne). Årets film ble sluppet allerede i januar, og er smart, sår, lun, sint, morsom og trist. Ganske julete, forholdsvis uforutsigbar og bortimot uforglemmelig. Paul Giamatti har aldri vært bedre (rollen ble skrevet for ham, av en venn); ei heller hans med- og motspillere.
2 – Bill Evans in Norway: The Kongsberg Concert (med: Eddie Gomez og Marty Morell). Svindyr, men verdt det likevel. Jeg hørte den på Big Dipper, på vorspielet til Needlepoint-konserten på John Dee, og selv med forstyrrelser som prat, vin og mat var det en opplevelse.
3 – Needlepoint-konserten på John Dee. (Altså ikke noe man kan kjøpe/låne/oppleve nå, men den må likevel nevnes, for selv om den startet nervøst og litt usammenhengende, kom den seg noe voldsomt efterhvert.) (Og så har jo bandet en ny plate ute – Remnants of Light – og den er virkelig verdt din tid.)
4 – Håkon Kornstad: Tenor Battle. I forbindelse med å skulle kjøpe nytt anlegg hadde jeg med et par velspilte plater til “hifi-asylet”, for å teste forskjellige platespillere. Og første spor på side B (“Je crois entendre encore”) er så gripende vakkert at det hører hjemme på enhver tips-liste.
5 – Ripley (av Steven Zaillian, med Andrew Scott, basert på Patricia Hightsmits roman). Ble sluppet på Netflix i april, slukt på halvannet døgn, fortsatt ikke glemt. Vanvittig lekre sort-hvite bilder, godt spill og tidløs historie – om enn noe makaber. Og selv om Andrew Scott egentlig er for gammel for rollen, er han perfekt. I hvert fall nesten like perfekt som i …
6 – All of Us Strangers (Andrew Haigh). Her har Scott selskap av Paul Mescal, Jamie Bell og Claire Foy (not too shabby, eh?), og sammen med Haigh leverer de årets aller vondeste – og nesten beste. (Snufs.)
7 – Chet Baker: The Last Great Concert/The Great Last Concert (Enja Records, 1988). Mens jeg så og skrev om Let’s Get Lost (Chet Baker-dokumentaren av Bruce Weber) for Jazznytt, hørte jeg selvsagt en del på soundtracket, som jeg synes er ganske godt. Men ikke i nærheten av disse opptakene (over to discer) som ble gjort nokså nøyaktig to uker før han døde. Stemmen, trompeten, småpraten, ydmykheten, gleden over responsen – og samspillet med det nordtyske kringkastingsorkesteret(!) – er alle fantastiske.
God jul!
Jon Hagene
***
69 grader nord
Jeg vil tipse om printshopen til vår egen jazzdesigner Nick!
Her er det så mye fint du kan gi bort til den som allerede har alle platene, og som trenger noe prydelig å henge ved siden av platehylla.
Og så syns jeg alle burde høre Klaus Holms verk «Slik starter du en kortbølgeradio», fordi: fornøyelig, finurlig og aktuelt, men det har vel ikke kommet ut enda?
Hold øyne og øyre åpne for lydfesting av den. Enn så lenge vil jeg tipse om noe av det min kjære fødeby Tromsø avler av musikk for tida:
Tromsølegenden Fred Glesnes si storbandplate med Tromsø Big Band, 69° 39′ NORTH.
Den er ypperlig hvis du eller noen av dine nærmeste syns at norsk storbandjazz er for lite yachty om dagen. (Personlig mener jeg at vi kunne hatt godt av langt mer yacht i jazzen.) Samtidig som plata har noen (deilige) west coast–sensibiliteter, holder den intakt en moderne jazzryggrad i melodiføring og i arrangering. Det smaker. I samme åndedrag må det nevnes at sjølvaste Randy Brecker var med på urframføringa av et av verkene under Nordlysfestivalen 2024. «Itjnå skjit,» som min mor pleier å si.
Karoline Ruderaas Jerve
Årets arkivutgivelse
McCoy Tyner & Joe Henderson
Blue Note Records
Jeg har sett opptil flere jazzskribenter som har klødd seg i huet over om det er et sunnhetstegn at et liveopptak fra legendariske Slugs’ Saloon i 1966 kan smette inn fra sidelinja og bli årets store jazzplate. Sekstitallet klarer seg jo selv, burde vi ikke ha øya på nåtiden? Kanskje – men så er det jo på en måte blitt normen at folk som er glad i jazz på plate deler tiden sin mellom historisk materiale og det siste nye – veldig mange av årsoppsummeringene fra kritikere opererer med to kategorier, en for nye greier og en for arkivutgivelser. Kanskje kler det også en del musikk, slett ikke bare fra de mest sagnomsuste tiårene, å få noen år på baken. Den ferskeste musikken må jo alltid konkurrere med ditto inntrykk fra konsertscenene, det er ikke nødvendigvis alltid like enkelt.
I Forces of Nature’s tilfelle fremstår uansett problemstillingen litt fjern. Det er egentlig bare å unne seg den korte halvtimen kvartetten bruker på å frese seg igjennom førstelåta “In ‘N Out”, så skjønner du at dette er helt essensiell musikk – et av de store konsertopptakene, rett og slett. Joe Henderson spiller over 70 kor hvor han aldri går tom – han slenger den ene friske ideen etter den andre ut i natten, i frapperende telepatisk og eksplosivt samspill med Jack DeJohnette (hvor ofte er det ikke nettopp samspillet mellom en saksofon og et trommesett som skaper de største lytterkickene?). Når McCoy Tyner tar over, er det som om han blir skutt ut av en kanon – han tar på en måte også over Hendersons tankestrøm, og evner å bringe musikken til ytterligere, store klimaks.
For en sjokkartet opplevelse det må ha vært å få dette her i fleisen – eller kanskje var det sånn det simpelthen var, og at det også er derfor opptaket er blitt liggende i trommeslager Jack DeJohnettes private arkiv (det kommer visst også flere utgivelser fra den kanten – det er bare å glede seg. Her snakker han med jazzjournalistene Nate Chinen og Greg Bryant om utgivelsen). Joe Henderson hadde spilt på klassikere som Horace Silvers Songs for my Father og Lee Morgans The Sidewinder, og lista over kanonbra sessions, ofte spilt inn i Rudy Van Gelders studio og gitt ut på Blue Note, er milelang. Utenfor den nye greia som Coltrane, Coleman og andre kom fresende med, var han en av de unge nye gigantene på instrumentet sitt, sammen med folk som Wayne Shorter og Brooker Ervin. I 1966 var McCoy Tyner ferdig i John Coltranes klassiske kvartett – og bringer det samme bunnløse reservoaret av groove og følelse for storformen til disse opptakene. Med seg hadde de Henry Grimes, som på det tidspunktet var i ferd med å bli en svært sentral bassist, både i den nye musikken og mainstreamen, i tillegg til DeJohnette, noen år unna å bli plukket opp av Miles Davis, full av ungdommelig overmot og spilleglede.
Det skjedde naturligvis andre ting i musikken på denne tiden. Coltrane var midt i sitt senkarrierre-klimaks, October Revolution in Jazz-festivalen hadde blitt avholdt i 1964, Association for the Advancement of Creative Musicians hadde blitt dannet i Chicago i 1965, fusjonen med rock og en rekke stilarter fra hele kloden, var i ferd med å ta fatt. For mange i dag er det nok dette som er selve grunnfjellet – den nye frie musikken, fremdeles i samtale med andre sjangere og kunstfelt, mange tiår senere. Kanskje det setter en spiss på mottagelsen av denne utgivelsen – den river ned noen falske motsetninger, og demonstrerer at den “vanlige” jazzen som Henderson tross alt representerte, var (/er) spekket av skaperkraft og frihetstrang på denne tiden. Forces of Nature står liksom på kanten av stupet hele veien – og det er et vidunderlig sted for musikk å være. Jeg tar meg i å tenke på et annet band som DeJohnette var med på å prege – Miles Davis’ såkalte Lost Quintet. De tok naturligvis ganske andre virkemidler i bruk, men også der har man følelsen av å høre på et band som fillerister en form til den nesten sprekker. Like før noe skjer – det er et vidunderlig sted å være for kunsten. Og det er kanskje noe av grunnen til at Forces of Nature føles som en plate som passer inn i nåtiden. Det er fremdeles lyden av en stor fremtid.
Filip Roshauw
***
Årets arkivutgivelse no.2-4
Ny musikk på plate og konsert er hva livet dreier seg rundt hver eneste uke ellers i året. I julen er det som om historien vekkes til live på en litt annen måte. Og når man sitter der 10% brisen, fornøyd, rolig og nysgjerrig i stolen sent på kvelden julaften eller en rolig morgen i starten av romjul er det lite som er mer tilfredsstillende enn å grave seg ned i en arkivutgivelse med gamal jazz og omegn, lese og lære om musikken og bare være i den en stakket stund. Dette er tre av årets viktigste nyutgivelser eller gjenoppdagede opptak (den første er så klart McCoy Tyner & Joe Henderson-skiva) – de passer perfekt som gaver vil jeg si – det kommer an på mottakeren, bare, men det viktigste er å gi, og man kan også skrive eget navn på etiketten.
Årets arkivutgivelse #2
Bill Evans Trio
Bill Evans in Norway – The Kongsberg Concert
(Elemental Music)
Jazznytts pris for årets mest veldreide arkivutgivelse går til Elemental music. De har lenge vært blant de beste i klassen, så det var ekstra fint å se at Kongsberg Jazzfestival har fått god kontakt med dem. De sitter på et stort arkiv med kremopptak fra festivalens historie – det vil si nå gjør de ikke bare det: de gjør noe med dem. Noen av dem, Moose Loose og Svein Finnerud Trio, er allerede kommet på Norske Albumklassikeres underetikett – og gir viktige tilskudd til disse monarkenes norske kataloger. Men det finnes også mye gull fra jazzens internasjonale giganter som de jobber med å få lisensiert.
I de siste årene er det kommet flere forseggjorte utgivelser fra Bill Evans’ europeiske eventyr. Bill Evans in Norway – The Kongsberg Concert, står ikke tilbake for noen av disse. Konserten fra «sitronpressa» i en sommervarm småby i 1970 er preget av heit stemning, Evans skjønte hva folk trengte etter flere Norgesbesøk da han hadde lært deres preferanser å kjenne. Bassist Eddie Gomez og trommis Marty Morell forteller at de aldri fikk se settlista før konserten, men at Evans ofte valgte ut låter etter hvor de befant seg. Grunnen til at låtene går kjapt (hør f.eks tolkningen av «So What») var ikke bare den amorøse stemningen i gamlekinoen – Evans hadde begynt på metadon, noe som forandret hans personlighet, energi og spillestil. Gøy med medisinsk-prosaiske musikkanalyser! Det fortelles sjarmerende men også noe mindre hyggelige historier om Evans indre liv i.
Opptak ble gjort på en portabel lydmikser av den fortsatt aktive veteranen Kristian Ludvik-Bøhmer, som forklarer inngående om utstyr og fremgangsmåte i det lekre heftet som følger med CD eller dobbel-LPen. Der er det også intervjuer med musikerne om denne turneen og konserten, det er nye liner notes fra pianoheltene Craig Taborn og Aaron Parks – og gledelig nok også norske Roy Hellvin, som var tilstede på konserten. Det er i tillegg gjenfunnet et nattlig intervju Randi Hultin gjorde med Evans på rommet på Gyldenløve hotell. Musikken er det viktigste, og den låter fantastisk på denne kvalitetspressingen, men man får en helt annen forståelse av den ved kjærlige utgivelser som denne.
Årets arkivutgivelse # 3
Webster Lewis & PPSRBBGTC
(Jazzaggression)
The Post-Pop, Space Rock, Be-Bop, Gospel Tabernacle Chorus and Orchestra, BABY!
Det finnes flere legendariske oslobesøk fra musikkens storheter. Det største kommer nok aldri til å bli 100% bekreftet: et nystartet Led Zeppelin på «Kassa» på Abildsø i 1968. Men det aller råeste opptaket er av organist Webster Lewis’ funky band i Oslo i 1972. Original-LPen ble solgt her om året for 13 000 svenske, og Lars Mørch Finboruds reissue fra 2007 er over tusenlappen allerede. Den mistet jeg dessverre fra underhylla på barnevogna da jeg stavret meg gjennom tung snø etter et besøk på postkontoret.
Derfor perfekt at alle tilfredsstillende opptak fra konsertene nå utgis i en lekker 4LP-boks. Herlige bilder av sjelfulle jazzavvikere i brun og gul-mettede farger som sender lytteren videre ut på den tidsreisen musikken allerede har sendt den i. Det er noe med å se tomme, ærlige Frydelund-glass og folksomme askebegre oppå et Hammond B3-orgel (lånt av progrockerne i Junipher Greene) som beriker lytteropplevelsen.
Som med andre viktige øyeblikk i norsk jazz fra den epoken, er det George Russell vi må takke. Til bestillingsverket på Kongsberg samme år hadde han tatt med disse unge musikerne fra Boston, som i tillegg fikk gjort sin egen klubbgig der. Ungdommen stakk så til Oslo for å henge og skapte så godt liv at det ble en uke på Club7, som lyse hoder skjønte det var lurt å ta opp. Det må ha gått trill rundt for de urutinerte byløvene å høre den instendig saktebrennende funken i 20 minutter med «Do You Believe» – og det gjør det fortsatt. En enorm dansegulv eller kontorstol-klassiker. Det er i det hele tatt ofte veldig fine ting som kommer på labelet til vår norske mann i Finland.
Årets arkivutgivelse #4
Alice Coltrane
The Carnegie Hall Concert
(Impulse!)
Jeg så nylig at det var Dragens år i Kina. Godt for alle i Kina og andre steder. Hele hopen kunne i tillegg glede seg over at det var «The Year of Alice». Hva i alle dager er det for noe? Jo en storstilt markering satt i stand av Impulse! records i samarbeid med The John & Alice Coltrane Home, med mål om å øke bevisstheten om den vidunderlige musikken og alle de andre sosiale aktivitetene hun sto for i sitt inspirerende liv. Ikke at det er behov for det: Alice Coltrane har vært den historiske jazzmusikeren med klart størst kultstatus de siste årene – også langt utenfor jazzens innhegning.
Hennes ektemann og medspiller John ble tidlig utnevnt til helgen, og har raget over alle andre i jazzen i årevis som en mytologisk skikkelse som skapte musikk som om den var berørt av høyere makter. Selvfølgelig var han først og fremst bare en svært begavet musiker, komponist og improvisatør. Men det er rart hvordan musikkfans tenker av og til. At Alice etter hans død lenge måtte leve i skyggen av John var nesten uunngåelig, ja av onde og idiotiske tunger ble hun avfeid som en lettvekter med, slik mange «store menns kvinner» er blitt opp gjennom historien. Men noen av hennes virkelige klassikere på Impulse! i årene etter mannens bortgang, spesielt Ptah the El Daoud (70) og Journey in Satchidananda (71), har alltid hatt en høy stjerne. Og det med rette så klart.
På grunn av interessen for såkalt spiritual jazz de siste årene, og energien som har oppstått i kjølvannet av kunstlivets arbeid for noe underkjente kvinnelige kunstnerskap, har statusen vokst ytterligere, inkludert hennes religiøse musikk fra da hun trakk seg unna bransjen. Kanskje spesielt den. Alice Coltranes musikk kan man i dag like gjerne kan oppleve over anlegget på Kafé Hærverk en dunkel tirsdag som i en harmonisk yoga-salong, eller i en oppvakt DJ-session med smakfull elektronisk musikk. En ny stor bok om henne er under arbeid. Det sa ett eller annet at José James gjorde en hommage av omslaget på hennes «Journey»-album da han i sin helhet tolket et annet album av soulartisten Erykah Badu. Betydelige og annerledestenkende kvinneskikkelser.
Men det var heldigvis også «ny» musikk på gang. For eksempel The Carnegie Hall Concert i en flott og påkostet fysisk utgave og i lufta. Dette er første gang vi kan høre en offisiell utgivelse av hele konserten i februar 1971, med «Shiva Loka» og tittelkuttet fra hennes den gang aktuelle album, samt heftige og lange tolkninger av mannens «Africa» og «Leo» – i og med full autoritet.
Kumar Kramer på harmonium og Tulsi Reynolds på tambura utvider den frekke gjengen med jazzstorhetene Pharoah Sanders og Archie Shepp på sax, Jimmy Garrison og Cecil McBee på bass og Clifford Jarvis og Ed Blackwell på trommer. Ja, det er deilige, meditative bølger av harpe her, men hennes intense arbeid på flygelet i samspill med det store ensemblet her er en overveldende opplevelse av ildfull mesterjazz. Selvfølgelig.
Audun Vinger
***
Kanaan & Ævestaden oppsummerte norsk omegn i 2024
Kanaan & Ævestaden – Langt, langt vekk
For ikke alt for lenge siden, var det normalt for voksne mennesker i julegavevillrede å stikke innom en platebutikk rett før jul for å spørre ansatte om hva man skulle gi til musikkinteresserte nevøer og nieser. Vi skal ikke sutre så mye over tapet av den taktile her og nå, grunnen til at jeg nevner det er at resultatet av samarbeidet mellom Kanaan og Ævestaden på skiva Langt, langt vekk, utgitt på Jansen i år, er en sånn plate jeg ser for meg at mange butikkansatte sikkert kunne anbefalt til mange – for det føles som noe som nesten er sunt å gi til noen, selv om du ikke skulle være helt sikker på om den treffer smaksprofilen. Det er en original utgivelse, selv om samrøret mellom folkemusikk, improvisasjon, rock og alt det der er velkjent for mange av oss. Den er vakkert utformet både lydlig og visuelt, den føles gjennomsyret av en slags optimisme og den fanger da også tidsånden litt på samme vis som for eksempel Tuvas Blodklubb gjør det.
I midten av samarbeidet mellom to av subkulturens mest engasjerende band de siste årene, finner vi søskenparet Eir og Ask Vatn Strøm. Eir synger og spiller i Ævestaden (vi har intervjuet henne tidligere) og Ask er gitarist i – ja, vi er nødt til å nevne det igjen – bandet vi i remsa simpelthen kaller Brødet – stonerimprotrioen Kanaan, som gjør braksuksess i en vital, verdensomspennende nisje for tiden.
I et år hvor MGP-comebacket til Gåte, hvor de snublet ganske kontant i forsøket på å sjonglere boikott og business, var et av kulturårets store, bedritne antiklimaks, er det interessant å tenke på hva møtet mellom norsk folkemusikk og rock kan bety i dag – et godt stykke fra nevnte bands populære Y2K-aktige miks.
“Allah”, førstesingelen fra kvartetten Reolôs kommende plate, er jo en av årets låter, full av angst og støvete feng – mens møtet mellom Kanaan og Ævestaden er full av øyeblikk å bli glad i – kanskje mer subtilt, og mindre eksplisitt bindestrek-aktig enn man skulle tro. Hør på den bølgende miksen på “Fiskaren”, hvor Ævestadens munnharper (rennessansemennesket Kenneth Lien har gjentatte ganger vunnet landskappleiken på dette instrumentet) og groovet til Eskil Myrvold og Ingvald André Vassbø står i sentrum, ispedd et og annet skronkig sprut fra gitarist Ask.
Eller “Farvel”, en låt som høres ut som om den er spilt inn i et eldgammelt rom – det er liksom hundre år mellom oss og den banjoen. Kanaans evne til å strekke de lange tunge linjene uten å slå lytteren i hjel kommer frem på “Langt, Langt Vekk” og “Vallåt etter C.G. Färje”, mens plata tar det helt hjem på spartanske “Hva har min Jesus gjort for meg”. Hans Martin Austestad, som er en nøkkelperson i vår tids gryende folktimisme, har åpenbart vært riktig person bak spakene på innspillingen. Resultatet er en plate som ikke nødvendigvis låter “større enn summen av enkeltelene”, som det heter i klisjeen – men den låter nok litt annerledes enn man skulle trodd om man har kjennskap til disse to bandene på forhånd, kanskje. Litt… hippere? Ikke synderlig opptatt av å bevise noe, komfortabel i sine egne sko – en plate som kan snike seg inn i mange lytteres hverdag.
***
Besøk til doktoren og flybilett til Zanzibar
David Toop
«Two-Headed Doctor – Listening For Ghosts in Dr. John’s Gris-gris»
STRANGE ATTRACTOR PRESS
«We are all David Toop now» var tittelen på et essay av Simon Reynolds, og det han mente hadde vel mer med våre stadig ekspanderende lyttevaner, enn noe annet å gjøre. For Toops etterforskning av Dr. Johns myteomspunne album «Gris-gris» fra 1968, «Two Headed Doctor», viser likevel at ingen skriver som ham.
I likhet med «Ocean Of Sound» og «Exotica» forespeiler Toop et univers der alle kulturer står i sammenheng. Han skriver for eksempel om problematiske aspekter som eksotifisering, kulturell appropriasjon og rasisme. Han skriver om hvordan en hvit musiker som Dr. John baserer en hel karriere på en svart 1800-talls voododoktor og frigjort slave, men glemmer heller ikke sin egen rolle som hvit forfatter og musiker i denne sammenhengen.
Down Beat skrev at Dr. John, eller Mac Rebennacks egen selvbiografi «Under A Hoodoo Moon» rangerer der oppe med Miles Davis’ «Miles: The Autobiography». Les gjerne Toops «Two Headed Doctor» i tospann med «Under A Hoodoo Moon» og jeg garanterer en bedre forståelse av både mannen og myten.
Les et utdrag fra «Two-Headed Doctor» her.
Thandiswa
KING THA MUSIC
Siden det blir en ren gjettelek på hva som befinner seg i norske platebutikker for tiden, så tipser jeg heller om en julegave til deg selv: strøm «Sankofa» av Thandiswa. Eventuelt, hvis lommeboka strekker til, gi bort en flybillett til Zanzibar og billett til konserten til Thandiswa på Zauti Sa Busara i februar til en elsker/bestevenn/mamma.
Thandiswa ble først kjent i kwaito-gruppa Bongo Maffin, før hun ble soloartist, nå regner vi henne som én av de fremste fra Sør-Afrika de siste tiårene. Hennes siste album «Sankofa» er en smygende perle, der hun utforsker grensene mellom amerikansk og sørafrikanske tradisjoner. Nduduzo Makhantini står som produsent og musiker på rundt halvparten av låtene, Meshell Ndegeocello på den andre halvdelen. Åpningssporet «sabela» og låttitler som «kunzima: dark side of the rainbow» får meg til å tenke på albumet som en meditasjon over Sør-Afrikas trøblete fortid, nåtid og etter all sannsynlighet, fremtid.
Endre Dalen
***
Viktig Elling
Lars Elling – Ved porten til stillhetens skog
Kunstmaler Lars Ellings andre bok på få år startet som et Norske Album-klassikere-prosjekt om Stian Carstensens album Musical Sanatorium. Siden ble det den boka det kanskje måtte bli i stedet – en blanding av en dyp og assosiasjonsrik kjærlighetserklæring til albumet (hvor de fleste facts om innspillingen også er på plass for de av oss som lurer på den slags), en fortelling om vennskapet mellom Elling og Carstensen gjennom noen svært turbulente år og ikke minst et forsøk på å formulere en sorts poetikk. Den er basert på Ellings eget kunstsyn, men filtrert gjennom hvordan han ser på vennens talent og egenskaper og synspunkter de deler.
Jeg ga denne boka til en kompis av meg, som blafret igjennom på et blunk og sa at det var forfriskende å lese noen skrive om kunst og musikk, og være så uredd for å si at noe er bra, og noe er dårlig. Det er ikke dermed sagt at Ved porten til stillhetens skog er preget av harnisk og kantete smaksdommer. Noen er det, men poenget er at Elling er i stand til å skrive ganske unevrotisk om hva det er som tells for ham i kunsten og livet. Det kan ofte være litt overraskende konklusjoner også, slengt ut en passant, som om det er noe alle veit. Jeg husker at jeg intervjuet ham i forbindelse med et portrett av Carstensen for noen år siden, og da sa han plutselig at Musical Sanatorium lignet på Stian. Og at all god kunst ligner litt på kunstneren. For meg var det en uvant måte å se ting på, ofte anstrenger jo folk seg på å skape ganske tette og trygge skott mellom personen og verket. Jeg møtte Elling på en benk og snakket om boka, kunsten og livet rundt slipptider i mai, og da snakket vi mer om kunstsynet som gjennomsyrer boka. Her er to små utdrag:
“– Form er sjefen, det styrer alt. Går du rundt og tenker på innhold, hva du bør uttrykke, er du i et farlig farvann.
Jeg tror noen vil tenke at det å være så opptatt av form er “typisk unorsk”.
– Det er kanskje noe med at hjertet oppfattes som rent mens det i hjernen dukker opp alle slags uhumske ting. Men jeg mener at hjertet er dritbra på å pumpe blod, hjernen bruker vi til å tenke med og leveren skal vi ikke snakke med. Vi snakker ikke fra leveren, den er et skittent organ som vi bruker til å rense blod og det er den kjempebra til, men vi skal ikke snakke fra den. Riktig organ til riktig oppgave.”
Jeg liker også dette sitatet, som kanskje kan få noen av oss i bedre humør:
“Datteren min sendte meg en split screen-video av en jente som har lært seg å danse akkurat som en papegøye… jeg ble helt på gråten. Det der er så tungvint å gjøre, haha! Det er mennesket på sitt beste. Det er bare gjort for å prøve ut form, fordi det er gøy, slitsomt og vanskelig. Det er den eneste årsaken. Og når folk er sånn, tenker jeg at vi ikke lever i de siste tider.”
God skriving om musikk kan føre til at du liksom får musikken i gave på nytt igjen. Visjonene og fliden som er lagt ned i Musical Sanatorium er nok åpenbare for alle som har prøvd å sette på albumet. Og at Stian Carstensen er en i ordets rette forstand unik musiker, tror jeg selv folk som ikke nødvendigvis digger måten musikken han har det med å løpe løpsk på, er enige i. Ellings bok kan få mange slags lyttere til å gi det både tre og tretti gode lytt til. I bunnen stiller Elling noen spørsmål som jeg tror det er verdt å tenke på oftere, i en tid hvor det er lett å ha et litt uforpliktende forhold til kulturuttrykkene som omgir oss. Én ting er når kunst er greit, når det er sterke firere det er snakk om. Men hva gjør vi når vi støter på noe som er virkelig bra? Hva om vi faktisk er i ferd med å lage noe som har de kvalitetene? Krever det faktisk noe ekstra av oss? I 2024 fant Ved porten til stillhetens skog et lekent og sorgmuntert ja.
Filip Roshauw
***
Ses på klubben
Det er mange gode grunner til å foretrekke musikk fra fysisk format fremfor strømming. Det å spille av musikk fra en plate er en mulighet til å lage seg et fristed fra den digitale støyen og de mange, ofte intetsigende varslingene som gjør krav på ens oppmerksomhet. Handlingen med å sette på en plate gjør dessuten at en må involvere seg i langt større grad enn ved kun å klikke på en avspillingsknapp, og en høyere grad av aktivisering gjør også at lyttingen skjerpes. Man blir selv mer påskrudd av å sette på en fysisk plate. I tillegg, og ikke minst, er et kjøp av en CD eller LP et betydelig bedre økonomisk bidrag til musikerne. Strømming gir som kjent lite til ingenting. Og selv om strømmetjenestene liker å gi inntrykk av at de har all verdens musikk, så stemmer ikke det. To av årets beste plater, AALY Trios Sustain og أحمد [Ahmed]s Giant Beauty, er i skrivende stund ikke på strømming (bortsett fra via digitalt kjøp på Bandcamp). CDer må dog bestilles fra utlandet, men det rekker man jo ikke å få nå før jul. Men om man er heldig å bo i nærheten av en av landets gjenværende platebutikker, så har de meget mulig noe gull på lager som ens musikkelskende venn nok vil sette pris på.
Nå er jeg selv slik lagd at det nesten ikke kan bli for mange plater (eller bøker). Men jeg blir stadig mer oppmerksom på at jeg har for mange andre ting. Jeg tror kanskje flere enn meg har det slik. Jeg vil derfor også slå et slag for å kjøpe et medlemskap i en lokal jazzklubb til en du tror kan sette pris på å oppleve musikk i levende live. Det kan jo dessuten fungere som en invitasjon til å dra på konsert sammen. Og mer samvær, og da gjerne i forbindelse med musikk, er noe jeg tror de fleste av oss vil ha godt av.
Chris Monsen
***
Støtt motkulturen!
Lydvandring til bygdetunet på Motvinds siste dag. Foto: David Laskowski
Mine julegavetips etter et år som har vært fullt av uro på grunn av den gale politiske retninge noen av landene i Europa tar (som også betyr deduserte offentlige tilskudd til Kultursteder, høyreorientert politikk…) vil bidra til å støtte et prosjekt som går mot den tidsånden: Motvind kulturlag er skapt i dette perspektivet.
Du kan velge å bli medlem. Dermed vil dere støtte Motvindfestivalen i Middelalderskogen og ha privilegert tilgang til den, i juni 2025. Stay Tuned.
Arrangør Haakon Aamlid, akkordeonist Kalle Moberg og trommeslager Patrycja Wybrańczyk tar en pust i bakken foran sankthansbålet. Foto: David Laskowski
Jeg oppfordrer også alle lesere til å ta en titt på Motvind Records-siden og kjøpe ett eller flere plater der. Blant mine favoritter er den suverene duoen Hans P. Kjorstad & Ernst Reijseger (Albumet: Gap of Ginn) perfekt for vintertid 🙂
God Jul, alle sammen!
Anne Yven
***
To og to med Thomas Strønen
Thomas Strønen – Relations
I iveren etter å følge med på alt som skjer i underskogen, nye band, labels og miljøer, er det faktisk lett å noen ganger sove på det som gis ut på det største og viktigste selskapet for norsk jazz, ECM. I år har det også kommet ut god musikk fra her på berget, blant annet Tord Gustavsen Trios nye plate. Trommeslager Thomas Strønen har også vært på farten – og første gang jeg så coveret til Relations, skvatt jeg rett og slett. Der sto navnet hans sammen med Chris Potter, Craig Taborn og Jorge Rossy – i tillegg til Finnskogens store musiker, Sinikka Langeland. For et superband, tenkte jeg!
Akkurat sånn var det ikke – i stedet for en kvintett, byr Strønens album på en rekke duetter med disse musikerne, i tillegg til et par solostykker for slagverk hvor han i Strønensk stil trakterer melodiske gonger, en stor og avgrunnsdyp grand casa, og verdens minste maracaser – et sted på åpningslåta “Confronting Silene” høres det ut som noen som tenner en fyrstikk. Et av flere cinematiske øyeblikk, badet i gjenkjennelig klangbilde, som dukker opp her.
Ofte kan improvisasjonsmusikk arte seg som lange, uavbrutte tankerekker. Å henge med på dem, og å oppleve hvordan ting utvikler seg over tid, inn og ut av inspirasjonen og ulike territorier, er noe av greia. På noen måter bryter Relations med det – plata består av en rekke miniatyrer, hvor Strønen, Manfred Eicher og medmusikerne tilsynelatende har isolert mettede enkeltøyeblikk som har oppstått i studio. I starten av “Ephemeral” har Strønen og Chris Potters sopransaksofon havnet på et bolero-aktig sted, uten at vi får vite hvordan de kom seg dit. Mange av stykkene deler denne in medias res-følelsen. Måten de er stokket om hverandre i albumets låtrekkefølge føles både naturlig og overrumplende.
Hver låt er på en måte én enkelt tanke. Og slike steder er naturligvis noe som oppstår støtt og stadig i improvisert musikk – men det å høre noen hente dem ut på denne måten, er en anledning til å tenke nytt om hva det innebærer. Og hvor pussig akkurat det der faktisk er. Det finnes et alvor i musikken, Relations har definitivt myndigheten fra München. Men den er også sprelsk, kanskje nesten tøysete til tider. Og sånn er det jo faktisk ofte å oppleve Norges mest rakryggede trommeslager – både når han spiller med andre, og helt med seg selv.
Filip Roshauw
***
Henry og Ignatius
Bøker er aldri feil, iallfall ikke gode bøker som både treffer hodet og hjernen, og herjer både lavmælt og høyrøstet med hele følelsesregisteret. Her er to sånne:
Henry Threadgill og Brent Hayes Edwards: Easily Slip into Another World. A Life in Music. (Alfred A. Knopf).
Som det står på omslaget: «Selvbiografien til en av de ruvende skikkelsene i samtidig amerikansk musikk, og en kraftfull meditasjon over historie, rase, kapitalisme og kunst.» Vi kjenner Henry Threadgill fra sagnomsuste Air og alle de seinere gruppene hans med rare navn, nå møter vi ham også som urokråke-barn, vekkelsesmøte-musikant, høyspent nervebunt og ikke minst som soldat i Vietnam, i en krigsskildring der den tragiske absurditeten har jerngrep om bukta og begge endene.
John Kennedy Toole: «Et forbund av idioter». Oversatt av Pil Cappelen Smith. (Pelikanen).
Har ikke lest denne nyutgivelsen av John Kennedy Tooles kultroman «A Confederacy of Dunces», men Tiden-utgaven fra 1982, i Nils Werenskiolds oversettelse og med den minst like gode tittelen «Tåpenes sammensvergelse. Roman fra New Orleans» har gått ut og inn av bokhylla mange ganger siden den utkom. Historien om den på alle måter håpløse originalen/kverulanten/snobben/storspiseren m.m. Ignatius J. Reilly i New Orleans vil garantert gjøre julen til en helt ny og annerledes opplevelse. Les gjerne Mimir Kristjánssons anmeldelse i Klassekampen (Bokmagasinet 14. desember) for nærmere innføring i galskapen.
Terje Mosnes
***
De tre stammers møte
2024 har i likhet med et par-fem foregående år vært et rart år. Men vi satser på at det ender bedre enn det startet. En måte å gjøre sitt for å gjøre 2025 litt bedre enn 2024, er å støtte UNICEFs arbeid for barn. Jeg tenker at spesielt innsatsen de gjør for at jenter rundt om i verden skal få en utdannelse, er kjempeviktig. Om vi skal komme oss over kneika, er det det som trengs! Så dette er min anbefalte julegave.
Musikalsk vil jeg anbefale det norske prosjektet Vyöni, som ga ut debutalbumet The Tripoint i år. Tittelen refererer til «de tre stammers møte», og da er det snakk om samers, kveners og nordmenns sameksistens i nord. Primus motor er Kim-Frode Wöhni, en multiinstrumentalist fra Nesna, med finske aner. Vakker, naturnær instrumentalrock om felles kulturarv.
Jacob Holm Lupo
***
Tre gaver til å juble av
Eirik Hegdal – EKLEKTISK SAMBAND – Turnchest
Jeg så dette store bandet på Jazzfest i Trondheim og ble frelst. Eirik Hegdal har vært en favoritt i mange år, og dette bandet forsterket troen på komponisten og saksofonisten. Turnchest gjør ikke skam på inntrykket fra Jazzfest. Thea Grant synger liv i låtene. Resten av musikerne forvalter kreativiteten og variasjonsbredden i komposisjonene alldeles utmerket. Hurra for Hegdal!
Joe McPhee – Straight Up, Without Wings, The Musical Flight Of Joe McPhee
Du får innsikt i komponist og impromusiker Joe McPhees lange og sammensatte karriere i denne selvbiografien. Historien er fortalt til skribent og forfatter Mike Faloon. Boka er krydret med refleksjoner fra medmusikere som Ken Vandermark, William Parker og Chris Corsano. Det var forøvrig en gedigen musikalsk skuffelse at McPhee måtte melde avbud til Motvindfestivalen i juni. På vei hjem snakket vi om alle de voksne konsertopplevelsene vi har hatt med den amerikanske multiinstrumentalisten i Oslo gjennom årene. Forordet i biografien er skrevet av kulturteoretiker og poet Fred Moten og etterordet av musiker og poet Moor Mother. Jippi for Joe!
Kris Davis Trio – Run The Gauntlet
En av årets sterkeste pianoutgivelser. Kanadiske Kris Davis er tilbake med trio igjen, og det kler henne. Run The Gauntlet er tilegnet Geri Allen, Marilyn Crispell, Angelica Sanchez, Carla Bley, Renee Rosnes og Sylvie Courvoisier. Davis skriver fint om hver av dem i bookleten og får fram hva de seks pianistene har betydd for henne. Bassist Robert Hurst og trommeslager Johnathan Blake hever Kris Davis´ idéer og gjør henne god. Bravo for Kris!
Arild R. Andersen
***
Hva skulle vi gjort uten havet?
Thea Grant. Foto: Chai Saeidi
Thea Grant – Water and Dreams
Naturen og musikken og kunsten – hvordan inspirasjon henter, og hvordan det ene kan gi oss et nytt blikk på det andre, ble et gjennomgangstema i år. Fra Ustad Noor Bakshts fuglesang-inspirerte benju-spill under Motvindfestivalen, til utstillinger med Anna-Eva Bergman på Nasjonalmuseet og om Atlanterhavet på Henie Onstad, hvor malerier av J. M. W. Turner og Peder Balke kunne la deg se hvordan abstraksjon oppstår i regn, solskinn og tåke. Så har jeg lest et sitat av Leonardo da Vinci, som sier et eller annet om følelsen av å for eksempel kjenne seg hjemme i musikk som steder å være, snarere enn fortellinger: “Look at walls splashed with a number of stains, or stones of various mixed colours. If you have to invent some scene, you can see there resemblances to a number of landscapes, adorned with mountains, rivers, rocks, trees, great plains, valleys and hills, in various ways. Also you can see various battles, and lively postures of strange figures, expressions on faces, costumes and an infinite number of things, which you can reduce to good integrated form. This happens on such walls and varicoloured stones, (which act) like the sound of bells, in whose peeling you can find every name and word that you can imagine (…) by indistinct things the mind is stimulated to new inventions.”
UANSETT – flere nye plater har også sendt tankene den veien. Sigurd Hole Ensembles Extinction sounds fortsetter å grave der det ambisiøse albumet Roraima satte noen solide spatak, med sin tematisering av utrydningstruet natur. Harald Lassens trioplate Opplevelser fra N drar også veksler på tanker fra dypøkologien, og hvordan den forholder seg til improvisasjon.
Og så er det havet, selvsagt – som var temaet på en av årets aller fineste plater, Thea Grants Water and Dreams. Med utgangspunkt i stemmeimprovisasjon og studioopphold hvor hun har levd tett på vannmassene (og drømmene), har Grant skapt noe som kanskje ikke burde gjort det, men som gjør det. Noen ganger abstrahert, andre ganger minner det om moderne kormusikk, andre ganger igjen er det rett og slett fengende kunstpop. På tampen av året kom det faktisk en beslektet skive, i Silje Høgevolds debutalbum Ariel – der er jeg dundrende innhabil, men de er interessante å lytte til i sammenheng. Vi intervjuet Grant om utgivelsen da den kom i april, og da forklarte hun tiltrekningen mot havet:
“Da jeg var åtte har jeg et tydelig vann-minne hvor det føltes helt magisk – alle fargene, det gnistra, friheten i å være i en ny verden. På ett punkt sa mamma og pappa at nå må du komme opp, du er kald og nesten blå i huden. Jeg kom opp og sa “the sea is my destiny”, haha! Jeg vet ikke hvor det kom fra, men det må ha kjentes ekte. Senere er det også noe veldig skummelt over det. Nå er jeg ikke så mye fysisk i vannet, egentlig. Tanken om dypet… i musikken min kan jeg gjerne forholde meg til det, men når jeg faktisk tenker på det er det annerledes.” Denne plata blir med meg inn i 2025 – og anbefales varmt.
