NTT: Gå inn i din tid

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis i digital remseform om jazzen og omegnen! Denne uka byr vi på mye forskjellig – hovedintervjuet er med Stina Stjern, som har laget et album utelukkende ved hjelp av kassetter og mer eller mindre pålitelige kassettspillere. Vi har sett på film (Bobbys Krig) og TV (Jazz & Heavy), vi får brasilianske favoritter fra Gard Nilssen og vi får en konsertrapport fra Fire! Orchestra på Victoria, signert Eyvind Fredriksen.  

Det er blitt mange besøk på Nasjonal jazzscene den siste tiden – høydepunktene har kommet tett som hagl denne høsten. I går fikk jeg sett premieren på det nye samarbeidet mellom Andreas Røysum Ensemble og sangeren og poeten Marvin Tate fra Chicago, forhåpentligvis kan vi by på en liten skisse fra denne hyggelige kvelden neste uke. Dagen før det igjen befant vi oss i blastzonen til Emil Bøs trombone da han viste fram sin nye, struttende kvintett, i tillegg til polske Siema Ziema, som befinner seg i et riffete og skronky elektronisk-musikk-møter-jazz-landskap som kanskje har en litt annen nerve og innfallsvinkel enn det vi har mye av her hjemme. 

Etter den konserten skjedde det et pussig sammentreff. Jeg sto og prata med en ung bassist om høyere utdanningsinstitusjoner. Vi hadde en i grunnen helt vanlig samtale som nødvendige oppgjør med ukultur, men også om hvordan ulike innstramminger og strømlinjeforming også munner ut i noe som ikke bærer det samme preget av frisone, hvor andre verdier råder enn det som gjelder i resten av samfunnet. Jeg er et såkalt Blindern-barn med foreldre som jobbet i 9. og 10. etasje på SV-bygget, senere ble jeg journalist i Universitas og fikk et innblikk i universitetskulturen fra den siden. Jeg tror og håper jeg ikke outer foreldrene mine for mye når jeg sier at begge to har gitt klart uttrykk for at UiO ble en kjedeligere arbeidsplass i løpet av de siste tiårene. Og det er klart, kjedelighet er kanskje ikke et ord som genererer rapporter og krisetilstander – men det står jo for et eller annet vesentlig, i hvert fall når man snakker om steder der tanken og samtalen og kulturen liksom skal være i sentrum. Er det i det hele tatt mulig å skape et bohemia i dag?

Som sagt, det var en samtale det går ti av på dusinet i våre dager, men midt i praten tikket en SMS fra Blogghalvdel Vinger inn på telefonen min: Thomas Hylland Eriksen. Bra jobba! Dermed skjønte jeg at den store sosialantropologen og glødende hobbysaksofonisten hadde gått ut av tiden etter å ha levd med bukspyttkjertelkreft i lang tid. Han ble 62 år gammel. Det føltes nesten parodisk apropos – jeg kjente på ingen måte THE, men jeg har vært klar over ham så lenge jeg kan huske, sett ham fyke rundt på Øvre Blindern, skrive i aviser og tidsskrifter, dukke opp på TV og radio, delta i det som må være et virkelig astronomisk antall samtaler og debatter. Å gjøre opp hans faglige status og utvikling er det mange andre som gjør denne uka. Men det jeg alltid vært klar over, og som åpenbart påkalte enorm respekt, også fra kolleger som sikkert var rivende uenige i uttalelsene hans var denne helheten. Tanken om at det å  være professor innebar utrettelig deltagelse og høyttekning – langt forbi det du kan finne i en stillingsbeskrivelse. Faren min ringte meg morgenen etter dødsbudsskapet, vemodig over å ha mistet en kollega han åpenbart satte høyt, og jeg sa noe om at jeg også liker folk som ikke er redde for å skli på et og annet bananskall. Joda, svarte han, han hadde nok sagt en del ting som han også senere kom til å gå tilbake på, eller som han måtte tenke på nytt, men ifølge faren min kunne han egentlig bare komme på én åpenbar tabbe: Da han hadde stilt opp til doktorgradsdisputasen sin i Universitetets Aula i smoking. Dét er tydeligvis ikke korrekt antrekk, fikk jeg vite. Men kjedelig er det ikke – tanken fryder meg. 

Det er uansett en mer fagnær årsak til at vi skriver om ham i Remsa. Kollega Martin Bjørnersen har vært innom det allerede på et sosialt medie: THE var et sjeldent eksempel på en akademiker som også var en aktiv, deltagende skikkelse i kulturfeltet. Han spilte i en film av Dag Johan Haugerud, han bidro til å bringe folk som Arvid Scancke-Knutsen og Harald Fossberg inn i kulturjournalistikken og fremfor alt var han naturligvis progmusiker på sin hals – i tillegg til å være en stor formidler av denne musikkens gleder. En av de siste pubilkasjonene hans var Book Bottom, en bok om Robert Wyatts mesterverk Rock Bottom, gitt ut på Hærverk Forlag. I fjor hadde jeg også gleden av å intervjue ham på Kongsberg Jazzfestival om en glimrende bok han skrev om Elgen er Løs av Moose Loose. Han var nok preget av sykdommen – men også totalt ustoppelig, målfoto viser vel at jeg fikk inn to-tre spørsmål i løpet av en halvtime, praten spratt hit og dit, fra muligheten for en marxistisk jazzrock til potensialet for motkultur i vår tid, den verdensomspennende nysgjerrigheten i syttitallets fusion og hans egen lidenskap for skeive taktarter og vidløftig lyrikk. Vi trykket også et utdrag fra denne boka i Jazznytt #266, og i den forbindelse gjorde Audun også et kort intervju med ham. Jeg fant fram et sitat jeg hadde sendt en venn da vi jobbet med nummeret: 

Din andre aktuelle bok heter Syv meninger med livet. Kan musikk være en slik mening?

– Selvfølgelig, det kan kanskje bli en hel liten bok i seg selv, eller kanskje ikke – for musikken må av og til få lov til bare å være seg selv. Det ruller og går en livlig diskusjon blant evolusjonsforskere om musikkens funksjon i menneskets tilpasning, om andre dyrearter kan være musikalske og så videre. De fleste er enige om at musikken er en måte å kommunisere på, og at den sånn sett skaper fellesskap og samhørighet, noe som kan være nyttig i en trengt stund på savannen. 

Joda, jeg er med på det. Men denne typen forklaringer sier ingenting om hvorfor vi blir så berørt av musikken at vi tar til tårene, at vi får enerverende poplåter på hjernen, at vi svever fem centimeter over asfalten etter å ha vært på en flott konsert, at jeg plutselig blir femten år gammel igjen hvis jeg hører på Yes’ “Going for the One”, sånne ting altså. 

Du kan si ting med musikk som du ikke kan si med ord. Nøyaktig hva du sier er ikke så lett å svare på. Musikken forteller oss noe viktig, men den sier ikke hva det er. Det må vi finne ut av på egen hånd. 

THE var svært viktig for mange personer i norsk prog, og i dette nummeret har vi bedt en av nestorene i miljøet, trommeslager Trond Gjellum, om å skrive et lite minneord, i form av tre låter han forbinder med en gammel musikkvenn. 

Men før det – her er et par konserter fra uka som kommer: 

1. Ninjagig! Ola Kvernberg er i Oslo for å spille med Elias Akselsen, og i den forbindelse fikk han lyst til å spille litt flammende string swing. Gitarist Ola Erlien er ikke vond å be om den slags, og i kveld får de med seg den glimrende bassisten Håkon Huldt Nystrøm på Juret klokka 23.00. 

2. Ravelender! Nytt folkemusikk-klubbkonsept i Trondheim premierer i kveld med duoen Naaljos Ljom som for anledningen har fått med seg Rasmus Kjorstad. Apropos den slags – ikke glem å sjekke ut mixtapen Norske Byggeklosser, der Jørgen Sissyfus Skjulstad, som er resident DJ på Tuvas Blodklubb, har samlet sine aller frekkeste mashups – fra Dr. Dre vs Chateau Neuf Spellemannslag til Gammaldancing on my own. 

3. Ta det piano! Christian Wallumrøds pianoforum seiler videre, og på Kampenjazz denne søndagen kan du oppleve en svært interessant dobbeltkonsert: Da kommer nemlig Chris Abrahams, pianisten i det legendariske australske bandet The Necks og spiller. Ikke nok med det: Luringen Håvard Aufles kommer også. Les mer om Wallumrøds pianoforum her. 

4. Jubileumsturné! The Contest of Pleasures består av tre vaskekte improviserende legender: John Butcher på saksofoner, Xavier Charles på klarinetter og Axel Dörner på trompet. De har holdt på i 25 år og feirer det i Norge denne uka – i kveld spiller de på NyMusikk Bergens glimrende Jazzfestivalen, hvor du også kan høre fiolinisten Angharad Davies, i morgen spiller de på Nonfigurativ Musikk i Tønsberg og på søndag er de på FriForm i Trondheim som har sin konsert nummer 100 med et stjernelag: Norgesvenn Jonathan Horne spiller sologitar, Mobeck/Sand/Østvang spiller tuba/bass/trommer, Anna Ueland trakterer tangenter mutters alene og Moshagen/Hulbækmo/Sørum spiller piano/trommer/saksofon.

5. Blow Out! Sesongen går mot slutten, men improserien fosser videre denne tirsdagen med et mestermøte mellom felespiller Helga Myhr og cellist Tanja Orning i tillegg til en bass og trommer-duo bestående av Joe Williamson og Dennis Egberth. Trenger man mer enn bass og trommer? I hvert fall ikke alltid. 

6. Hausmania brenner! Kulturhuset i Oslo er truet av konkurs og arrangerer en rekke støttekonserter fremover – til uka kan dere gå dit og støtte en god sak både på onsdag, med alt fra Blitzkrieg Boppers til Wild Man Riddim, og på torsdag, hvor kvelden starter med Oslo Hardkor og ender opp med legendariske De Press. 

Denne remsa står jo i fagformidlingens tegn denne uka, og kampen mot et kjedeligere samfunn. Da finnes det ingenting som er mer passende å anbefale enn Oslo Jazz Circle, hvor Johan Hauknes – også han en person som lar fag og lidenskap gå opp i en høyere enhet – skal fortelle om saksofonist Wayne Shorter. På tirsdag, sju over sju, som vanlig.  

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er Bjarne Nerem med den Olle Adolphson-klassikeren “Trubbel”:

 

Lykken er en sjelfull walkman på Stina Stjerns Vivid Peace Restored

Stina Stjerns håndlagde merch. Foto: privat

Stina Stjerns nye album Vivid Peace Restored er skapt utelukkende ved hjelp av kassetter og kassettspillere. Det tar lytteren mange steder, noen av dem kan nesten være urovekkende, men fryden over det taktile i måten hun har laget dette på, føles aldri langt borte – man får jo rett og slett lyst til å prøve selv, og det er langt fra det verste kunst kan gi deg. Albumet er gitt ut på SusannaSonata, det er spilt inn av Susanna Wallumrød som også er oppført som medprodusent. Nå er det ute på LP og digitalt format, men kan naturligvis også anskaffes i et svært limitert kassettopplag (30 eksemplarer, for å være nøyaktig). Platebossen sendte oss også et bilde av håndlaget merch som er tilgjengelig på konsertene hun spiller. Denne uka har hun allerede spilt på Havet i Trondheim og Inderøy Jazzforum, og neste tirsdag kommer hun til Goldie i Oslo, mens Consulatet i Stavanger står for tur 13. desember. Over i det nye året blir det mulig å oppleve henne på Kunstmuseet i Trøndelag i Namsos, der hun har vokst opp.

Stina Stjern. Foto: presse

Stina Stjern har gjort mye forskjellig oppigjennom – hun har frontet band under eget navn, spilt i Supervixen og Quintrophenia, tatt for seg Motorpsychos låtkatalog i Stina Stjern’s Numbness, sunget på Åge Aleksandersen-låta “Guantanamo”, vært en del av Susannas band Brotherhood of Our Lady – og som musiker og voksenperson i improvisasjonskollektivet DNA?AND? har hun medvirket til flere store konsertopplevelser for min del det siste tiåret. En undergrunnsveteran, rett og slett – men Vivid Peace Restored kommer også med lovnaden om at det er hennes mest radikale utgivelse til nå. Det kan godt hende – albumet gir i hvert fall følelsen av at noe som har en god stund å komme frem til endelig kulminerer. Et bra tidspunkt å endelig gjøre et intervju med henne i NTT. 

Kanskje vi kan starte med tittelen – hva betyr Vivid Peace Restored?
– For meg er det tilstanden hvor jeg finner tilbake til inspirasjon og kreativitet. Den oppstår ofte i forbindelse med at jeg får roa meg helt ned. Jeg opplever det som en måte å være i verden på som jeg søker meg tilbake dit. Hvor jeg er helt tilstede og har tilgang på alle ressurser, om det gir mening. Så har man forskjellige måter å komme seg dit på.

Er det lettere for deg å finne den nå enn før?
– Jeg syns den er oftere tilgjengelig. Om jeg blir veldig stressa og overarbeida, tar jeg ikke nødvendigvis så på vei, jeg lar ikke stresset eie meg selv om kroppen merker det. Jeg kan ta grep, jeg vet at det er jeg som styrer og da kommer jeg meg også fortere ut av stresset. Før var den roen noe som kanskje skjedde i uke to på ferie, når jeg var uthvilt og fikk nye ideer, følte meg kjempekreativ og ville komme i gang igjen. Men jeg tror det går an å oppnå en sånn ro selv om man er i en kjempeintens periode. 

Albumet er laget utelukkende ved hjelp av kassetter – hvordan fant du fram til den måten å gjøre ting på?
– Jeg kjøpte min første Sony diktafon-walkman på Jazzlinja og hadde den alltid i veska. Den har en mikrofon og en høyttaler, og det føltes som en mer intuitiv måte å ta opp lyd på enn minidiscen jeg også hadde. Den har en pitchkontroll og en minijack-utgang, så jeg fant ut at jeg kunne bruke den i musikalske sammenhenger. Jeg hadde nesten alltid en kasettspiller med meg, det har vært gjennomgående i musikken jeg har skapt og fremført. Etter hvert kom også ideen om å gjøre noe bare med kassetter og flere kassettspillere. Det er ikke noe man får gjort hver gang, men når anledningen byr seg. Da jeg begynte å spille med Susanna i Brotherhood of our Lady, skulle jeg spille gitar, og tenkte jeg skulle ta med kassettene inn i prosjektet. Derfra kom det en bestilling om kassettkomposisjoner til Susannas Baudelaire-prosjekt, og det gjorde at jeg kunne bygge det litt ut. I 2020 ble det en del av forestillingen hun gjorde på Henie Onstad, små mellomkomposisjoner. Det ballet på seg, og nå spiller jeg solokonserter, det har fått sitt eget liv. Under pandemien fikk jeg tid til å holde på med det for meg selv, siden venner og kollegaer ikke var like tilgjengelig. 

Du har holdt på med det i rundt 20 år – har du et arkiv av opptak som går så langt tilbake som du bruker, eller er det nye ting på kassettene?
– Begge deler. I forbindelse med det første prosjektet for Susanna, lurte jeg på hvor jeg skulle begynne. Da fant jeg en eske med 20-30 kassetter hvor det sto ting som “Vokalensemble 2005”. Jeg kunne klippe til looper med forskjellige improvisasjoner fra tiden på Jazzlinja – det var utrolig mye jeg kunne bruke fra den perioden der walkmanen lå i veska. Jeg har prøvd å ha en slags oversikt over hva det er på de ulike kassettene, men jeg mista tråden! Det er et slags arkiv av øvinger, konserter og ideer frem til rundt 2008 som jeg kan gå til når jeg trenger noe. 

Jeg tror mange assosierer kassetter og lyden av opptakene på dem med minner – hva forbinder du med følelsen av et slikt opptak?
– Det er et godt spørsmål – jeg liker jo det lille laget som ligger mellom ørene mine og den innspilte lyden. Det lille suset er prikken over i-en når man skal fargelegge musikk. Det ligger en varme der, kanskje. Men det som gjør at jeg blir engasjert, er at kassetten har så mange iboende begrensninger og muligheter. Jeg har en slags samtale med dem, de gjør ikke alltid som jeg vil og de 6-8 spillerne jeg bruker har også ulike personligheter. De har for eksempel ikke alltid helt riktig tonehøyde – jeg opplever at de spiller med meg, og kan overraske meg. Spesielt om jeg skal klippe til en loop. Jeg vet jo ikke helt hvor jeg er, så når jeg setter den på kan jeg instinktivt kjenne, “nei, det er ikke det jeg vil,” og prøve på nytt. Så kan det hende at jeg merker at det sitter på neste forsøk. 

Leter du mye etter kassettspillere på bruktsider og sånn?
– Akkurat nå er jeg gira på å opprettholde oppsettet jeg har. Men det er mye slitasje, og jeg har måttet kjøpe meg tre nye, hvor alle kommer med en eller annen personlighet. Det vil ikke høres helt likt ut. Noen spillere funker ikke så bra om jeg skal ha tapen i play og spole samtidig, mens en annen er superdigg når jeg skal ha den effekten… og så videre. De blir slitt, jeg har sikkert 15, men det er 6-7 som er brukandes. Jeg har måttet lære meg å reparere deler av dem, og jeg har lyst til å lære mer av det håndverket. 

Vivid Peace Restored kommer jo også ut i kassettformat. Har du tenkt på muligheten for å bruke denne kassetten som byggestein i videre prosjekter, sånn at det nesten blir som en musikalsk surdeigstarter eller noe sånn?
– Det skal du ikke se bort ifra. Om jeg setter den i spilleren og pitcher ned, kan det hende jeg får en ny lydkvalitet som det går an å jobbe videre. Jeg har gjort det med andre kassetter. 

Det er jo plutselig blitt en del band og artister som gir ut ting på kassett nå. Hva tror du det handler om, er det en nostalgi-ting?
– Ja, det må du spørre folk om, men jeg tror nostalgien gjør at folk i vår generasjon kan komme i kontakt med noe i seg selv. De aller fleste av oss har vel kanskje sittet i baksetet på en familieferie hvor en walkman er eneste mulighet for flukt, underholdning eller egentid. Det er nok mange som kan komme tilbake til ting i seg selv, bare ved å høre den lyden. 

Ja, jeg tror jeg for eksempel har lest minst 3-4 forskjellige fortellinger fra det tidlige nittitall hvor noen ble black metal-fans, som startet fastspent i et baksete.
– Ikke sant, jeg husker det fra min egen tenåringsti. Jeg satt bakerst i en niseter – vi er fire i familien, så vi hadde god plass i bilen. Jeg hadde opptak av en Roxrevyen-konsert med Pearl Jam som jeg kanskje hørte hundreogfemti ganger og var helt inni min egen verden. Eller forholdet man får til den Beatles-kassetten, ikke sant. Det var verdifullt å være helt inni det. For min del lå det veldig mye dagdrømming i det – hva skal jeg gjøre når jeg blir stor? Det var en portal der. Jeg hadde en periode som opplevdes lenge, men som kanskje bare var halvannet år, hvor jeg var veldig på grungebulgen. Derfra gikk veien videre til Sonic Youth, PJ Harvey, kjempeviktige skjellsettende øyeblikk. Etter hvert kommer tanken, jeg kan jo spille i band – alt hadde ligget og marinert bakerst i bilen. 

Foto: privat

Lytter du mye med walkman nå?
– Nei, jeg gjør ikke det – jeg burde få meg en walkman til sånn type bruk, for de jeg bruker på jobb er jeg jo redd for. Selv om det kanskje er mer en nevrose enn noe annet. 

Det er jo lett å le litt av formatnostalgi, gamle dagers mekking av mixtaper og alt det der – men det er jo noe fristende med det.
– Ja. Jeg er jo en håndarbeidsdame, jeg elsker å sitte med alt fra brodering til kassettspillere. Det kan også være å lage en tape – å time de ulike sidene, tegne og ordne, ha “juleverksted”. Det er lenge siden, men jeg husker at det å gi noe sånt til en venn var en viktig, gjennomtenkt måte å lage noe på. Og at alle forberedelsene, hvor du finner fram og velger ut ting, også var noe som gjorde musikken betydningsfull. 

Man kan jo sende tips til folk enklere enn noen sinne – men det er noe med å gi musikk som gave på den måten som er fint.
– Ja, og når man har laget det har den betydningen også resonnert i den som har laga det. Det er veldig personlig, men kommer også via noe noen andre har laget musikalsk. Ja, det er noe jeg faktisk savner. 

Kanskje man skulle satt i gang et juleverksted.
– Akkurat. Det er mye i et sånn prosjekt som jeg opplever som åpent, et sted hvor du kan oppnå en slags flytsone. Nå for tiden finnes det fargeleggingsbøker for voksne – det er jo for å komme i den tilstanden jeg snakker om i tittelen på albumet. Det kan nok hende at vi befant oss der oftere i en verden hvor ting gikk litt saktere, og den typen prosjekter var vanligere. Tenk om jeg hadde pakket opp en mixtape fra en venn til jul nå – “Til Stina”… det føles personlig. 

Denne julen går det i hvert fall an å få kassetter av deg – og det er vel en god start!

 

Tre låter for å minnes Thomas Hylland Eriksen 

Tekst Trond Gjellum

Thomas Hylland Eriksen døde onsdag 27. november, kun 62 år gammel. Han hadde i flere år kjempet mot kreften, og en uggen novemberdag måtte han altså gi opp kampen.  

Thomas Hylland Eriksen. Foto: T. Embla/Gentle Knife

Vi møttes første gang våren 1992, da jeg var en pur ung sosialantropologistudent og han en ikke så veldig mye eldre foreleser. Over et par øl på et eller annet sosant-arrangement oppdaget vi at vi begge hadde en glødende interesse for progressiv rock, og dette skulle bli starten på et bekjentskap som skulle strekke seg over mer enn tretti år og prege meg på flere områder, ikke minst som musiker.

Unge Gjellum var i de dager mest opptatt av Yes, Genesis, Emerson, Lake and Palmer og de andre progbandene som faktisk herjet hitlistene og solgte ut stadioner på syttitallet. Thomas slang derimot rundt seg med navn jeg aldri hadde hørt før: Magma, Art Zoyd Univers Zero og Henry Cow – band som ifølge ham utforsket helt andre musikalske landskap enn det jeg var bevandret i. Hans maleriske beskrivelser av disse bandene gjorde meg veldig nysgjerrig, og det bar umiddelbart ut på musikalsk feltarbeid den påfølgende mandagen. Etter en stund med leting i antikvariater, platesjapper, kameraters platesamlinger og andre arenaer der man i pre-internettalderen fant musikk, fikk jeg endelig hørt alt dette han snakket om – og mitt musikalske liv ble aldri det samme. 

Dette var musikk som fikk meg til å tenke helt annerledes om hva man kunne gjøre innenfor rammeverket av progressiv rock, og da Panzerpappa, mitt musikalske hjertebarn, så dagens lys i 1998, var dette sterkt inspirert av de ovennevnte bandene, blandet med en dose Canterbury-prog, som også lå Thomas’ hjerte nær. Han dukket ofte opp på Panzerpappa-konserter, og ved tre anledninger gjestet han oss på saksofon. 

Sist gang jeg møtte Thomas var da Panzerpappa spilte på Mir i Oslo lørdag 14. september. Han var veldig skrøpelig og sliten, men smilet og gløden var der som alltid. Etter konserten takket han meg for en fantastisk konsertopplevelse og sa han gledet seg til det kommende albumet. Det skal han dessverre aldri få muligheten til å høre. 

Takk for alt, Thomas. Du vil bli dypt savnet.

Magma: «Hortz Fur Dëhn Štekëhn Ẁešt»

Magma var et av de progbandene som helt klart hadde en helt spesiell plass hos Thomas. «Hortz Fur Dëhn Štekëhn Ẁešt» er hentet fra tredjealbumet Mëkanïk Dëstruktïẁ Kömmandöh (1973), et album som han beskrev som et album laget for en nattklubb på en fjern planet der gjestene er utstyrt med antenner og sugekopper, og at det kan høres ut som en forvrengt utgave av Wagner eller Carl Orff, med truende, drønnede trommer i kulissene. 

Thomas’ ord beskriver Magma godt, der de, anført av trommeslager og komponist Christian Vander, skapte sitt eget musikalske univers kalt Zeuhl, en fascinerende blanding av progressiv rock, jazz, opera og klassisk musikk. Magma fremførte ikke bare musikk, men presenterte et fullverdig kunstnerisk konsept, med episke narrativer på kobaïan, Vanders selvlagde språk.

«Hortz Fur Dëhn Štekëhn Ẁešt» er en hypnotisk og energisk komposisjon som til fulle viser Magmas kunstneriske storhet. Den maner fram et intenst stemningslandskap med drivende rytmer, komplekse vokalharmonier og en følelse av konstant fremdrift. Låta har en nesten spirituell kvalitet, med dramatisk dynamikk og suggererende repetisjon som trekker lytteren inn. Det er et perfekt eksempel på Magmas evne til å forene teknisk virtuositet med emosjonell dybde, og det er en musikkopplevelse som er like kraftfull som den er unik. 

Univers Zero: «Dense»

Univers Zero var et av de bandene Thomas beskrev i detalj og med stor innlevelse første gang vi snakket prog, for dette var ifølge han noe HELT annet, og noe jeg bare MÅTTE høre. Han hadde helt rett. Du har aldri hørt rockemusikk – eller musikk generelt – som ligner på Univers Zero, og din musikalske verden blir ikke helt den samme etter å ha hørt det. Det belgiske bandet, ledet av trommeslager og komponist Daniel Denis, er kjent for sin unike og eksperimentelle tilnærming til prog, der de kombinerer mørke, intense stemninger med komplekse musikalske strukturer, for å skape et uttrykk som kjennetegnes av en dramatisk dybde og en detaljrikdom uten sidestykke. Gotisk kammerprog, kalte Thomas dem.

Låta «Dense» er åpningskuttet på det monumentale tredjealbumet Ceux du dehors (1981), og er et vanvittig komplekst og variert stykke musikk som kombinerer et intrikat lydbilde med en stram regi og intens atmosfære. Musikken vever sammen tunge trommerytmer, dype basslinjer og detaljerte, komplekse melodier fra akustiske instrumenter som fagott, fiolin, harmonium og piano, noe som gir låta et særegent preg. «Dense» fremstår som en mangslungen musikalsk reise, og en perfekt demonstrasjon av Univers Zeros unike evne til å skape en lydverden som er like deler krevende og like deler givende for lytteren. 

King Crimson: «Starless»

Thomas var en habil saksofonist, og denne låta var jeg så heldig å kunne spille live sammen med ham ved to anledninger. Han hadde vært en «Crimhead» (King Crimson-fan) siden han var 15, og både for ham og meg er dette en av de låtene som har sikker topplassering i bandets katalog. King Crimson, ledet av den visjonære gitaristen Robert Fripp, er et av de mest innflytelsesrike bandene innen (progressiv) rock, og bandets evne til å kombinere teknisk kompleksitet med emosjonell dybde har sikret dem en plass i musikkhistorien. «Starless», fra albumet Red (1974), er en av deres mest ikoniske og følelsesladede komposisjoner, som på briljant vis fanger essensen av bandets uttrykk på syttitallet.

«Starless» åpner med en melankolsk og vakker melodi, båret frem av John Wettons vokal, en klagende saxmelodi, melankolske mellotron-akkorder, og tekster som maner frem en følelse av lengsel og tap. Midtpartiet preges av en hypnotisk, nesten minimalistisk sekvens som eskalerer i intensitet, før det eksploderer i et klimaks bestående av like deler kaos og skjønnhet. Deretter utvikler låta seg til en instrumentell tour de force, med Fripps maniske gitararbeid, Bill Brufords intrikate trommespill og Wettons drivende bass som fundament for de energiske saksofonene til Mel Collins og Ian McDonald. Det hele avrundes med et majestetisk mellotronparti som kan gi klump i halsen hos selv den tøffeste rocker.

«Starless» har en mesterlig balanse mellom sårbarhet og kraft, og viser King Crimsons evne til å kombinere strukturert og kompleks komposisjon med vakker melodiøsitet. Det er en låt som både griper i hjertet og utfordrer sinnet, og står som en tidløs klassiker i progressiv rock. Jeg er glad jeg fikk spille den med Thomas. 

Her er en video der Thomas gjester på saksofon under fremføringen av «Starless» som ekstranummer på slippfesten for albumet Astromalist (2012).

 

Brann på Victoria

Det har vært noen heftige uker på Nasjonal jazzscene, og det er grunn til å tro at den forrige uke var blant de skarpeste. Forrige lørdag var det konsert med mektige Fire! Orchestra i ny tapning – de spilte også i Bergen forrige fredag. Som flere ganger tidligere var det en glede å motta en oppvakt rapport fra vår gode konsertvenn Eyvind Fredriksen, som også satte opplevelsen inn i en samfunnsaktuell kontekst. For det er jo slik – man sitter og lytter intenst men kan samtidig tenke på noe annet, som musikken sender deg til.

Fire Orchestra. Foto: Øyvind Larsen

Jeg har aldri sett så mye smiling på en scene før. Så mye genuin glede over å spille sammen. Og det smittet over på oss i salen på et temmelig fullsatt Victoria. 

Ikke at det bare var smil og gøy, altså. Musikken basert på Fire! Orchestras monumentale album Echoes fra i fjor spenner vidt på flere måter. Som så mye av den Fire!-ske musikken, både som trio og orkester i forskjellige varianter, ligger det ofte enkle, repetitive temaer i bånn. Men oppå disse temaene utvikler det seg store skiftende bølger av alt fra til nærmest tradisjonell storbandjazz til fri kakofoni via både klaustrofobisk alvor til reinspikka komikk på grensen til det fjollete. Flere av de sentrale musikalske temaene på Echoes trekkes lenger ut enn på plata og summen av alt dette er en groovy, sjelfull og rett ut livsbejaende musikk servert med en helt uimotståelig entusiasme formidlet av seksten musikere: 

Mette Rasmussen, Anna Högberg og Lars Göran Ulander på altsax, Fredrik Ljungkvist på tenorsax og klarinett, Tobias Wiklund og Susanna Santos Silva på trompet, Sebi Tramontana på trombone, Delphine Joussein på fløyte og elektronikk, Julien Desprez på gitar, Juan Romero på perkusjon, Johan Berthling på elbass, Blanche Lafuente og David Sandström på trommer samt henholdsvis elektronikk og vokal, Alex Zethson på synth, flygel og Rhodes, Heida Mobeck på tuba og elektronikk, Mats Gustafsson på baritonsax, fløyte og dirigering Og ikke minst Mikael Werliin, som sørget for et upåklagelig balansert lydbilde fra miksebordet.

Det er egentlig litt dårlig gjort å skulle trekke frem noen enkelte, siden alle gjør en solid innsats i fellesskapet og skinner når de får sin demokratisk tildelte solotid. Men jeg må likevel nevne en av de sekvensene som gjorde mest inntrykk, en slags dialog mellom Mette Rasmussens stemme og altsax og David Sandströms desperate pønkesoulvokal over et flytende, ubestemmelig komp som skapte en ordentlig guffen, klaustrofobisk stemning. Kanskje dette sitter så sterkt nettopp på grunn av kontrasten til alle smilene, den smittende spillegleden og den alt i alt oppløftende stemningen i musikken som helhet?

Av kjernetrioen i Fire! er Johan Berthling, der han pumper ut de umiskjennelige Fire!-ske temaene på p-bassen sin, selve hjertet i orkesteret. Både som puls og der han står midt på scenen mellom de to trommisene som erstatter originalmedlem Andreas Werlin: hardcorehelten David Sandström og ikke minst det franske fyrverkeriet Blanche Lafuente. 

Og mens Berthling er hjerte og motor, er det ingen tvil om at Mats Gustafsson er styrmann. Han står helt fremst og dirigerer nesten like mye som han spiller. Men han er sjef i en temmelig flat struktur og det er ikke før helt mot slutten, over et av de sentrale temaene fra Echoes, at Mats selv kliner til med en solo som løser opp alt av knuter i synapsene mine. De overtone-tette rautene hans fra dypt nede i registeret som rufsete soniske regnbuer, direkte helsebringende bredspektret anti-idiotika mot weltschmerzen. 

Fire Orchestra. Foto: Øyvind Larsen

Og så, når han står der, delvis med tunga som et slips, tydelig sliten etter å ha gitt alt som vanlig, nevner han indirekte det som jeg hadde tenkt på underveis, men som jeg egentlig ikke ville ta med i teksten. For det er ikke til å komme unna at man midt i gleden over å være i musikken tenker på alt der ute i verden. Det skal ikke mange tankesprang til for å ekstrapolere bromancen mellom de to fyrene der borte i Statene til en situasjon her hjemme om et års tid der statsminister Sylvi Listhaug utnevner Sløseriombudsmannen som landets første sløseriombudsmann. Et blikk på antall musikere på scenen og prisen på billetten tilsier at dette kan komme til å ryke da. Men selv om vi kanskje ikke er helt der ennå, så er det også krefter her til lands som ønsker å flytte enda mer makt fra de demokratiske institusjonene og over til kapitaleierne. Så selv om det antagelig var av logistiske grunner og selv om det klistremerket har vært der i årevis, føltes det som et eksplisitt politisk budskap at Heida Karine Johannesdottir Mobeck satt lengst frem, midt på scenen med NOT SAFE FOR CAPITALISM på tubaen. Ta den, Aksjon for borgerlig valgseier!

Men hvorfor skal egentlig Nasjonal jazzscene få midler fra staten til at noen hundre personer kan se jazz en lørdagskveld? Det er sannelig ikke lett å svare på, jeg sliter med å formulere noe konsist selv uten å blande inn egne preferanser. Men jeg vender stadig tilbake til denne teksten av Ylva Perera fra Klassekampen i høst hvor hun skriver om hvordan kulturen er prisgitt økonomiens logikk på bekostning av kulturens egenverdi og mot slutten formulerer følgende: «Et strømlinjeformet, prestasjonsorientert og autoritært samfunn skapes best uten støyende kulturuttrykk. Underholdning kan man tolerere, rett ut dra nytte av, men kunst som får en til å tenke nytt og stille krav, er bare i veien.»

Etter konserten blir jeg stående å skravle litt med folk mens det rigges ned på scenen og musikerne litt etter litt kommer ned i salen for en velfortjent enhet. Jeg nevner dette med all smilingen for et av orkestermedlemmene, om de virkelig hadde det like gøy så det så ut som. Vedkommende svarer med å trekke opp ermet og vise meg gåsehuden. 

Eyvind Fredriksen

 

Bobbys Krig kan være den beste norske jazz- og krigsfilmen

Bobbys Krig (skjermdump)

Jeg fikk en sjeldent sterk deja vu-følelse da jeg ved en tilfeldighet klikket meg inn på Cinematekets beskrivelse av den norske filmen Bobbys Krig, som ble vist denne uka. En gang da jeg var liten, hadde jeg sett en film eller TV-serie om ung norsk gutt under andre verdenskrig som jeg likte godt, og siden har jeg en gang i blant lurt på hva det kan ha vært for noe – men sant å si, hadde jeg ikke mye å gå etter bortsett fra at noen scener utspilte seg på et gammeldags tørkeloft og at faren på et tidspunkt kommer med replikken Du kan si hva du vil om tyskerne – men pølser, det kan de. Det kan ha vært min introduksjon til vitse/floskel-konstruksjonen du kan si mye om x, men y – jeg har i hvert fall alltid tenkt på replikken når jeg har lest eller hørt variasjoner over temaet. 

På bildet Cinemateket brukte satt Bobby (Erik Andersson) på et loft og leste – det føltes kjent, så jeg var nesten nødt til å løse inn billett og se om jeg fant løsningen på et tretti år gammelt mysterium. Halvveis uti filmen kom også pølsereplikken og dermed var saken biff. Det eneste som gjensto da var å ta inn resten av filmen og alt det jeg naturligvis hadde glemt om den, og det var slett ikke lite. 

Bobbys Krig er virkelig en perle – en blå og sørgelig fortelling om jazzsaksofonisten Robert Lund (“Norges Coleman Hawkins”, står det på en plakat) og sønnen Bobby under andre verdenskrig. Robert strever med å finne seg arbeid, han drikker og gambler for mye, låner penger her og der og deltar litt motvillig i motstandskampen samtidig som han forsøker å gjøre det som er best for sønnen sin. Det gjør han virkelig, du stoler på den kjærligheten – han får det bare ikke til spesielt godt. Bobby lytter oppmerksomt til hver skrøne om fortiden og lovnad om fremtiden faren kommer med, hver tone han spiller med tenorsaksofonen sin og hver eneste steinkake de sveiver i gang på sin elskede grammofon. Problemene står i kø: Tyskere og medløpere på den ene siden, kravstore jøssinger på den andre, kjipe klassekamerater, nesevise musikerkolleger og agenter, utleiere som skal ha pengene sine og kontrollører som kommer og tar strømmen. Men filmen bølger avgårde, plutselig er strømmen på igjen, plutselig skaffer de til veie noen penger eller fanger en and i slottsparken. Det er også hjelp å få, Bobbys Krig er ikke noe ras mot avgrunnen fra start. Den finner plass til små oppturer og eventyr, samtidig som du skjønner at et fall etter hvert er uunngåelig. Jeg skal ikke si så mye om det bortsett fra at det både er vakkert og grufullt, spilt med sordin. 

Bobbys Krig er direkte oppsiktsvekkende i lys av alle diskusjonene om den evinnelige norske verdenskrigsfilmindustrien de siste tiårene. Gang på gang er det blitt etterlyst mer problematiserende, nyanserte historier, hvert år kommer det nye storproduksjoner som trekker i motsatt retning. Andre verdenskrig er, for å sitere forfatter, kritiker og programskaper Christopher Pahle, Norsk films viktigste intellectual property – underforstått, krigens dager og hendelser spiller den samme rollen her i landet som superheltuniversene til Marvel har gjort i Hollywood. Men her har vi altså et vaskekte eksempel på at det faktisk går an å lage noe som forteller en helt annen, virkelighetsnær historie, også i Norge – i hvert fall var det det på syttitallet. Du får ikke julestemning av Bobbys Krig (og det er jo perverst hvor mye krigsfiksjon du får det av, nesten så VK2 er blitt en del av det utvida julebegrepet, for mer lesning om dette henviser jeg til det harmdirrende bokessayet Fra Bakkebygrenda til Bastogne, Fiktivt Forlag, 2026). 

Men det som var enda mer overraskende, og grunnen til at jeg skriver om kinobesøket her, er at dette også er en vaskekte jazzfilm. Saksofonist Bjarne Nerem står for det noir-aktige soundtracket under ledelse av Egil Monn-Iversen. Det er bittersweet som bare juling. Farens bakgrunn som swingmusiker er sirlig skildret, selv om det slett ikke er åpenbart hva som er jug og hva som er sannhet av fortellingene hans om glade dager med spilling på Hankø og så videre i førkrigstiden. 

(skjermdump)

Roy Bjørnstad har et fantastisk, sårbart ansikt, og han gir et nyansert og hjerteskjærende portrett av faren. Saksofon-mimingen hans er ikke filmens sterkeste punkt, selv om vi får en vakker scene hvor han ber Bobby om å lukke øynene, og hvor siluetten hans flakker mot kjøkkenveggen mens Nerem spiller en blått, vemodig linje. Saksofonen fremstår ofte alene på soundtracket – det er liksom ingen å spille med. En av mange måter depresjonen lurer i bakgrunnen underveis. 

I diskusjoner om norske jazzfilmer vil Aksel Jensen-filmatiseringen Line så godt som alltid bli nevnt først. Det er det forsåvidt gode grunner til, approprieringen av datidens jazzlingo har noen ikoniske kvaliteter, men det er naturligvis også både corny og eksotifisert. Greit nok – men Bobbys Krig er en film som legger seg langt tettere på det som må ha vært en del av hverdagen til musikergenerasjonen som kom før det store norske etterkrigssmellet. Musikkens status og kick, jobbens frynsegoder og fallgruver. Kaare Sandegrens Spillesug, om jazzmusikere i Oslo før, under og etter krigen, er verdt å lete opp for de som er nysgjerrige på å lese mer om tiden. Musikken spiller visst forøvrig en rolle i flere av regissør Arnljot Bergs filmer – det frister med et dypdykk. Montages har en grundig sak hvor de setter Bergs filmografi, og Bobbys Krig, i en større sammenheng her. 

Bobbys Krig er tilegnet Arnljot Bergs egen datter Lene, som i dag er regissør og kunstner. For noen år siden kom hun med sin egen beretning om et familieforhold utenom det vanlige i form av en rystende festspillutstilling og en visstnok svært god bok som begge hadde tittelen Fra Far. De kretset rundt forholdet deres etter at Arnljot Berg ble funnet i Paris i 1975 med sin daværende kone Evelyne Zammits i fanget, død av kvelning. Han ble først fengslet, men året etter ble han løslatt av franske myndigheter og dro til Norge hvor han både jobbet i NRK og som filmlærer ved NTNU. I adventen 1983 begikk han selvmord ved Tryvannstårnet i Oslo. Bobbys Krig ble gjenutgitt som del av serien Norske Filmklassikere for litt siden og er tilgjengelig for leie på flere strømmetjenester. Den fortjener virkelig et videre liv. Du kan si mye om Arnljot Berg, men, ja, dere skjønner hvor jeg vil hen. 

 

Påminner: Jazz & Heavy er et program som finnes i virkeligheten

Etter en konsert her om dagen kom den blide bassisten Christian Meaas Svendsen bort og takket for at han hadde fått en ny TV-dille etter å ha lest siste nummer av Jazznytt, som fremdeles finnes i enkelte velutstyrte bladkiosker og som dessuten kan bestilles hos Tekstallmenningen. Han siktet til artikkelen om Jazz & Heavy, et program som fikk to sesonger og 29 episoder på NRK2 på slutten av nittitallet – og som den dag i dag kan ses på NRKs nettsider her. I dag kom meldingen om at NRK må kutte sine kostnader med 200 millioner kroner og redusere 70-90 årsverk – det er ikke mange gladnyheter i kulturen å spore for tiden, og det er kanskje grunn god nok til å dra fram noen bent fram surrealistiske eksempler på hva de faktisk satset på før i tide? Vi kan uansett love dere at få ting i statskanalens mangslungne arkiv er mer knirkete, mer åssen-fikk-de-lov-til-dette-her enn nettopp Jazz & Heavy. 

(skjermdump)

Kort fortalt: En spinoff av det tidsånddefinerende humorprogrammet Direkte Lykke (som ble gjennombruddet til Anne-Kat. Hærland og forsåvidt Kåre & the Cavemen) hvor de Tonny Kluften og Geir Kolden spilte musikkvideoer og kjeklet om hva som var best av jazz og heavy. I Direkte Lykke hadde Tonny og Geir spilt fettere, med inspirasjon fra detektivene Dupond og Dupont i Tintin – de hadde langt hår og skjegg begge to, og delte en overdreven lidenskap for statistikk og faktaopplysninger. Etter at Direkte Lykke gikk av lufta, bestemte noen kloke hoder seg for at disse karakterene burde få seg sitt eget program, og da ble det naturlig å ta utgangspunkt i at Kluften og Kolden, hver på sin kant var glødende musikkinteresserte. Kolden likte heavy, mens Kluften var en aktiv bassist i det yrende improvisasjonsmiljøet, han har blant annet spilt i trio med Ivar Grydeland og Paul Lovens og var medlem av No Spaghetti Edition. 

(skjermdump)

I første sesong satt de i et blackbox-aktig TV-studio og drev med en sorts undervisnings-TV – de forsøkte å overbevise hverandre om sin sjangers fortreffelighet ved hjelp av egenproduserte grafer og argumentasjon på flytende sosialdemokratisk. I andre sesong tok de over den nedslitte hybelleilighetskulissen Alexander og Kristopher Schau hadde laget det Beavis & Butthead-møter-Christopher Nielsen-aktige programmet Oppgang B i, og derfra forsvant de bare mer inn i fiksjonen om to personer som verken klarer å leve med eller uten hverandre. Medieviter Espen Ytreberg har følgende å si om programmets utvikling: “I sesong 1 er de nærmere et tradisjonelt panel-aktig program i et mørkt studio hvor de er representanter for sjangrene sine og programledere sammen. Men i andre sesong blir det en sorts kjærlighetshistorie, de er individer og samboere, som skal leve sammen i en leilighet. Det er ytterst symbolsk, det hele.” 

(skjermdump)

Den aller siste episoden sluttet med at Tonny og Geir reiste avgårde i et romskip de hadde bygget i leiligheten ved hjelp av hjemmebrent og nitroglyserin. Den musikalske menyen besto av Neurosis, Ingebrigt Håker Flaten + Håkon Kornstad, et liveopptak av Mayhem, Miles Davis fra Chateau Neuf i 1971 og en musikkvideo med Wibutee. Jazz-entusiast Kluften hadde det på mange måter enklest – han kunne basere sin research på NRKs formidable arkiv med konsertopptak, i tillegg til at musikere fra datidens yrende musikkscene stilte villig opp til impromptu-opptak. I en av episodene får du for eksempel se Frode Gjerstad og Peter Brötzmann spille på taket av NRK. Geir Kolden var mest glad i heavy av godt gammelt merke, noe det var heller lite av i kringkastingsarkivet, så han måtte på frierferd til ulike plateselskaper hvor hestehandlene innebar at han kunne få noe gammelt gull med Motörhead og Venom, i bytte mot at han også spilte et par videoer fra datidens storsatsinger. Miksen av disse ulike elementene er ubegripelig tidsspesifikk – det ligner ikke på noe annet. 

(skjermdump)

Om det var en seermagnet? PÅ INGEN MÅTE!!!! «Man må klype seg i armen i undring over hvordan de fikk jobben,» skrev Aftenpostens TV-kritiker i saken «Musikk-TV med smak av kalkun», 16. september 1998. Datidens målinger viste at Jazz & Heavy var NRK2s konsekvent minst sette program, med en seerskare på 7000. Det er sabla godt gjort. Vi visste ikke hvor godt vi hadde det. Men her vi sitter 25 år senere og vel så det, kan vi også konstatere at programmets tese – at jazzen og heavyrocken kan finne en slags felles grunn – også har holdt stikk. Det finnes nok av eksempler på det, ikke minst i den norske nøkkelhullstemplede jazzrockscenen. Så jeg vil påstå at Jazz & Heavy er aktuelt som aldri før – sett på en episode i bakgrunnen mens du gjør husarbeid, eller når du gjør deg klart til julebord. La deg rive med av Kolden og Kluftens glødende retorikk, deres passiv-agressive relasjon, og gullet de har gravd fram. Plukk opp Tonny og Geirs egen fortelling om programmet i Jazznytt – vi lover på vår side å komme med en topp 5-ranking av de beste episodene, samt å invitere til Jazz & Heavy-konsertvorspiel i løpet av neste år. 

 

Gard skal til varmere strøk

Kjetil Møster, Gard Nilssen og Petter Eldh i Brasil høsten 2024. Foto: privat

Idet vi la enda et lag til våre layers, forbannet vår unike evne til å miste en hanskene eller vantene vi fikk til jul i fjor, og hutrende måtte innse at det ikke lenger var høst men noe ganske annet, kom det oss for øre at et band vi ofte har hatt glede av skal en tur til Brasil for å glede landets ildmusikkentusiaster. Det er snakk om Gard Nilssen Acoustic Unity, som for anledningen har Kjetil Møster med på saksofoner (tar han begge i truten, tro?) som sikkert måtte gå maaange runder med seg selv før han sa ja. Vi er jo glade for at norske musikere får delt sine evner med andre, og spurte Nilssen om noen inspirerende toner fra brasiliens land på vei inn i den norske helgen.

Supersonic Orchestra i Brasil. Foto: privat

Brasil er et utrolig fint land, og jeg har vært så heldig å få reise dit fire ganger med Acoustic Unity og Supersonic Orchestra. Jeg elsker brasiliansk musikk, og det spilles og danses døgnet rundt, som om det var det mest naturlige i hele verden. Folka er også veldig åpne for all slags musikk, og jeg har opplevd en stor interesse fra publikum for slik musikk som vi holder på med. De siste turene til Brasil har hatt stor påvirkning på oss musikalsk, og vi håper å få spilt med noen brasilianske musikere og få satt i gang et samarbeid en gang i fremtiden.

Her kommer noen lyttetips for de som måtte være interessert:

Jorge Ben Jor
«Taj Mahal»
Africa Brasil
1976

Denne plata ble jeg introdusert for sist gang jeg var i Brasil, i en knøttliten men superspesialisert og nørdete platesjappe med et stereoanlegg i stua som spilte helt fantastisk fint. Crocodisc het sjappa. Ble umiddelbart frelst, og røyk på originalpressingen til en litt i overkant stiv pris. Kjøpte en ekstra til Jonas Cambien som han fortsatt ikke har kommet og hentet.

Dette er jo megafet dansemusikk med en million trommiser involvert. Den har vært til stor inspirasjon for mange amerikanske popmusikere som David Bowie, Rod Stewart og David Byrne, og noen av dem har vel også rippa litt i overkant mye av et par av låtene her også. Beste fredagstipset herfra. Spill den høyt!

Baden Powell & Vinicius De Moraes
«Canto de Ossanha»
Os Afro-Sambas
1966

Man blir glad! En av de mest legendariske platene fra Brasil, og en låt som man garantert har hørt uten at man vet at man kjenner til den. Classic!

Cartola
«Verde Que Te Quero Rosa»
Verde Que Te Quero Rosa
1977

Min venn Stian Olsen, som har booket alle turnéene mine i Brasil, sa at om jeg skulle ta med meg én plate hjem fra Brasil, så var det denne. Jeg elsker denne plata, og jeg har opplevd å få anerkjennende blikk av bare å si navnet Cartola når jeg har vært der nede. Folk begynner å smile bare navnet hans blir nevnt. Kan ikke helt sette fingeren på hva det er, men det appellerer noe voldsomt til meg. Det er en nerve i musikken her som høres ut som at denne låten er det siste han gjør i livet. Det er mange norske musikere som etterhvert har fått et sterkt forhold til Cartola.     

Quarteto Novo
«Misturada»
Quarteto Novo
1967

Jazzbandet til Airto! Og Hermeto! Fra 1966. Ikke noe mer å si enn: Jævlig bra! Skakt og insane swingy. Tenker ikke over at de spiller i skeive taktarter engang. Det flyter så naturlig! Håper jeg finner denne på vinyl når jeg er i der nede. Har lett lenge etter den, og forrige gang snappet Petter Eldh den rett foran øynene mine.

Bonus:

Milton Nascimento & Lô Borges
«Lilia»
Clube Da Esquina
1972

Sinnssykt fin og legendarisk plate som Thomas Dybdahl introduserte for meg på hytta si i 2011 eller noe. Ble umiddelbart fascinert av det vanvittig fete soundet og de utrolig bra låtene. Høres moderne ut den dag i dag.

Chico Buarque
«Des Lhe Pague»
Construçao
1971

Bare nok en brasiliansk plate som låter tidløst og utrolig bra. Det var Møster som tipset meg om denne for en stund siden.

 

Arcokartellet

Blir det ikke fest uten skinnvest, sier du? Det blir ikke jazzshow uten bassbow heller. Ny, svært god musikk fra omegnen viser at vi på ingen måte befinner oss ved buens ende. 

Kontrabassbuen er en pussig gjenstand i mye jazzmusikk. Det er ikke det at den er uvanlig, tvert imot, de fleste bassister har jo med seg en bue som henger på bassen i et dertil egnet futteral av lær eller en eller annen imitasjon. Men bruken av den, etter begynnelsen på konserten der bassisten har bedt pianisten om en stemmetone og gnisset litt med høyre hånd mens venstre napper litt i de store stremmeskruene, som stikker ut av det fabeldyraktige basshodet som ører, kan nok mest av alt oppsummeres som nå og da. 

I likhet med diverse ekstra rekvisita bak trommesettet, som vi her i NTT naturligvis har skrevet nokså mye om opp igjennom, er buen interessant fordi det er en veldig synlig måte å få en innskytelse på, du plukker bokstavelig talt opp en gjenstand som symboliserer tanken du har i hodet, enten fra det tidligere nevnte futteralet eller fra et notestativ eller fra toppen på en bassforsterker. Siden utøver bassisten ideen – eller noe som ligner på den – og etter det igjen legger vedkommende innskytelsen fra seg. Når det gjelder buespill på kontrabass, kan hele dette kammerspillet ta forsvinnende kort tid, noen ganger er to-tre gniss nok, som om det er snakk om et sjeldent eller fryktelig sterkt krydder vi har med å gjøre. Slike små kamper i kampen er det naturligvis mange av underveis i en konsert med improvisert musikk. I tilfellet bassen og buen er det noen ganger nærliggende å mistenke at buepartienes kortvarighet også har å gjøre med at denne spilleteknikken gjerne synliggjør urent spill, som kan forekomme. Det eksisterer et slags underforstått intonasjonsamnesti når det kommer til kontrabassen i jazzen. Noen jazzbassister spiller riktignok rent, men da kan det hende at det også påpekes, som en anomali, den tsjekkisk-fødte bassisten George Mraz er et eksempel på en bassist som hadde et slikt plettfritt rykte. Andre igjen forsyner seg heller raust av frihetene amnestiet byr på – og vi snakker ikke nødvendigvis om annenrangs vikarbassister her, altså, det finnes store mestere i faget med tresifrede diskografier som titt og ofte utforsker grenselandet mellom mikrotonalitet og nekrotonalitet, men som henter seg inn på grunn av andre fremragende egenskaper, som utsøkt time, driv, tilstedeværelse og oppfinnsomhet. Sånn er det. Noen lyttere blir mer plaget av dette enn andre, det kan også være mer prekært om kontrabassisten har en sound som gjør at det er enklere å identifisere hver enkelt tonehøyde, men jevnt over er det denne observatørens inntrykk at det også bare er sånn, en av de tingene man noen ganger må godta, og det er jo ikke som om det er den eneste pussige tingen som foregår i jazz på jevnlig basis uansett. 

Om buespill vet vi at teknikken er gammel, men at den kommer lenge etter at man startet å plukke på strenger. Det finnes buer innenfor flere musikalske kulturer, og forløpere hvor man gnisset pinner på strenger. Ifølge Eric Halfpenny i Encyclopædia Britannica kan buen spores tilbake til den islamske sivilisasjon på 900-tallet, og han mener at det er sannsynlig at det oppsto blant nomadiske hestestammer, og at teknikken derfra spredte seg til store deler av Europa, Nord-Afrika og Kina. Det finnes også en rekke spekulasjoner rundt sammenhengen mellom bueskytting og musikkbuen. Bueskyttere brukte også harpiks for å preparere sine strenger. Siden har buen gjennomgått mange forskjellige mutasjoner tilpasset ulike instrumenter i ulike kulturer. Den moderne buen vi kjenner fra vestlig klassisk musikk i dag bygger på barokkbuen og skriver seg tilbake til en kar vi har navnet på, nemlig den franske instrumentmakeren François Xavier Tourte (1747-1835), som visstnok ble kalt buens Stradivari. Derfra har vel ting i grunnen bare ballet på seg. Strykebassister benytter seg av flere forskjellige typer buer, du har den franske, som minner om den som blir brukt på cello og du har en tysk variant hvor høyrehånden er snudd andre veien og buen tilsynelatende skyves mer med håndbaken. Uten å ha statistikk tilgjengelig, virker det som at det tyske patentet er vanligere blant jazzbassister, særlig blant de som muligens ser buing som en slags ekstremsport eller grovarbeid. Dette er det jeg vet om buen, fritt etter hukommelsen og etter noen dykk i den grunne enden av leksikonbassenget.  

Når man snakker om buebruk i jazzsammenheng er det vanskelig å komme utenom den eiendommelige bassisten Slam Stewart, som i 1938 opplevde å få en novelty hit med låta “Flat Foot Floogie”, som gjorde ham til en av tidens mest populære bassister. Leroy Stewart hadde spilt fiolin i sin barndom, men byttet etter hvert til strykebass og endte opp med å studere ved Boston Conservatory of Music, hvor han hørte Ray Perry spille fiolin og synge samtidig. Stewart elsket denne lyden, og siden han hadde en riktig vakker sangstemme selv, begynte han å overføre spillemåten til kontrabassen når han spilte solo. Bassens register var dypere enn stemmen hans, så han sang én oktav over strykinga, og det er virkelig en veldig fin effekt, i slekt med oktavpedaler og annet skrammel. 

Leroy Stewart flyttet etter hvert til New York der han møtte gitaristen Slim Gaillard og dannet en duo. Manageren deres foreslo at Stewart kunne bytte navn til Slam, slik at de kunne hete Slim & Slam, og sånn ble det. Etter at Benny Goodman spilte en versjon av “Flat Foot Floogie” på sitt radioshow ble låta en stor hit, og Slim & Slam ble kjendiser. De hadde dessverre solgt rettighetene til låta for 250 dollar, så rike ble de ikke, men for Stewarts del la i det minste suksessen grunnlag for en lang karriere hvor han blant annet spilte med Art Tatum, Dizzy Gillespie og andre mestere. Han forble også et jazznavn helt på egenhånd, med sjarm og signatur. Her ser vi ham fremføre sin gamle hit i et fint opptak fra 1985, et par år før han døde.

Vi må nesten unne oss dette opptaket av Slam Stewart og hans trio som spiller låta “Oh Me, Oh My, Oh Gosh” også. Det er fra showbiz-filmen Boy! What A Girl! fra 1947, som handler om to produsenter som forsøker å få finansiering til showet sitt. Slam Stewart synger og spiller mens en ung kvinne beundrer bueteknikken, vi hører også Beryl Booker på piano og John Collins på gitar. 

Det er uvanlig at jazzbassister først og fremst spiller med bue, men det har forekommet, vi har blant annet amerikaneren David Izenson, som begynte å spille bass da han var 24 år gammel, og som satte preg på den frie musikkscenen i New York på starten og midten av sekstitallet. Da spilte han blant annet i trioen til Ornette Coleman, og dette er nok en fin anledning til å nevne et av konsertopptakene jeg har lyttet mest til i år, nemlig Town Hall 1962, hvor vi blant annet finner den 25 minutter lange låta «The Ark». Her får man demonstrert den potensielle rikdommen i å akkompagnere på denne måten – til tider høres Izenson ut som en strykekvartett eller et helt orkester i fyr og flamme, mens han andre ganger holder fortet under Colemans frie blues med stø walking bass sammen med trommeslager Charles Moffett. Andre ganger igjen har han bevegd seg et stykke opp på halsen og er en livlig og innfallsrik samtalepartner med Colemans saksofon i duettpartier som både er dramatiske og humoristiske. Musikk!  

For et par år siden var bassist Ellen Andrea Wang Artist in Residence på Moldejazz. Én av ideene hun gjorde alvor av, var et rendyrket bassorkester (med Jon Balke som allsidig og enslig representant for andre instrumentgrupper). Ørten glimrende kontrabassister sto i en halvsirkel rundt den formidable, gigantiske, uforglemmelige, sjeldne octabassen, minst hundre meter høy og traktert av Guro Skumsnes Moe – det kunne nesten se ut som et rituale, at de var samlet den kvelden for å tilbe selveste ur-bassen. Ytterst i halvsirkelen, på publikums venstre hånd, sto Håkon Thelin med sin bue og sin karakteristiske samtidsmusikk-pompadour. Selv om Wang var igangsetter og komponist, ble det også naturlig å tenke på ham som en slags konsertmester – i hvert fall når det kom til de mange partiene preget av strykebass. Autoriteten hans var tydelig. Thelin, som nok er kjent for mange gjennom den kreative, rabulistiske nymusikk-trioen Poing (aktuell i år med jubileum og utsolgt julekonsert og gode greier) er ingen hvem som helst når det kommer til utforskende strykebass, og han hadde tilsynelatende en skjerpende og inspirerende effekt på de litt mer halvstuderte jazzrøverne i ensemblet. 

Denne høsten kan alle som vil virkelig få granske Thelins strykebass på en oppsiktsvekkende plate gitt ut av Motvind, Slåtter på Kontrabass. Her møter vi bassen som stor fele – Thelin gir uttrykk for sin kjærlighet til folkemusikk gjennom egne arrangementer av ulike tradisjonelle låter i tillegg til egne komposisjoner. Teknikkene han har utforsket i nymusikk og tidligere tilnærminger til folkemusikken havner under lupen og får fritt leide – utsøkte partier med slørete, nesten gjennomsiktige overtoner, krappe svinger, harpe-aktige pizzicatopartier, hender som bytter roller underveis, strenger som gjør akkurat det han vil. Det er så overrumplende presist. Albumet er den femte utgivelsen i serien Perspektiv på Norsk Folkemusikk som også blant annet inkluderer Helga Myhrs solofeleklassiker Natten veller seg ut og munnharpealbumet Stålslått av Thov G. Wetterhus. I likhet med Myhrs plate kan man i løpet av Slåtter på Kontrabass oppleve at den kreative tåken senker seg over det mystiske grenselandet mellom folkemusikken og samtidsmusikken. Men jeg blir også, som jeg ofte gjør, sittende og gruble om det tross alt har mest å gjøre med mine egne forutinntattheter. Jeg skal i hvert fall ikke slå fast noe skråsikkert om hvor det ene begynner og det andre slutter – og når du først sitter der og kjenner på ren fascinasjon over de ulike lydene er det vanskelig å si at den tilhører et spesifikt felt – om noe er instrumentet selve feltet man sitter og grubler over. Kontrabassist Sigurd Hole har gitt ut noen soloplater som tangerer det Thelin gjør her – Elvesang er en fin plate, spilt inn i et gammelt hus, innhyllet i en særegen atmosfære, som om du også kan se støvpartiklene som er tråkket opp fra gamle gulvplanker omhylle Hole og hans kontrabass. Slåtter på Kontrabass er litt mer høydefinisjon, uten å dermed føles klinisk – det er plate du neppe har hørt maken til. Man kan også nærme seg den på forskjellige måter, for det er virkelig en samling fengende og fine gamle låter hvor du til tider glemmer hvordan den er lagd og hva den er lagd av. Men det er også en medrivende nærlyttefest, en utforskning av dette store instrumentet, bassisters anstrengelser, og alle de ulike lydene som er belønning for strevet. 

Sing Nightingale er en plate som kom ut i går. Her møter vi bassist Adrian Myhr og Michaela Antalová, som ofte kan oppleves som improviserende trommeslager med spisepinner og andre duppeditter, men som her trakterer forskjellige fløyter, blant annet en fujara, som er et stort slovakisk bassfløyteinstrument som opprinnelig ble brukt av gjetere. Myhr og Antalová ga ut duodebuten Zvony i 2021, og på både den og den nye er det duetter preget av improvisasjon og inspirasjon fra flere tradisjoner, studioutbroderinger på forskjellige instrumenter i tillegg til gjester og feltopptak. 

Her får vi høre Helga Myhrs hardingfele, Javid Afsari Rad trakterer sin santur på “Dolu Ovce Dolinami” og i tillegg spiller opptak som musikkolog Tomáš Šenkyřík har gjort av nattergaler en viktig rolle, både på “Night Singing” og “Worm Moon”. Tittelen på plata er en oversettelse av den tradisjonelle slovakiske låta “Zaspievaj Slavicku”, og nattergalens inntreden på plata er slett ikke bare fuglete bakgrunnskvitter, på “Night Singing” etteraper Antalová fuglen med fujaraen. “Worm Moon” er oppkalt etter fullmånen i mars, hvor nattergalen vender tilbake fra vinteroppholdet i Afrika, og her er fuglen en livlig, uavhengig improvisatorisk stemme, sidestilt med Antalovàs fløyter, svevende over bassplukk og strykedrone fra Myhr. 

Fugl dukker naturligvis opp over alt i musikken, også nå for tiden – som inspirasjon for annen musisering, i form av stilisert etteraping eller som element i ulike lydmikser og kreasjoner. I tillegg har vi ekte vare, hvordan de blander seg inn i ulike utendørskonserter, ofte med stort hell – i sommer ble fugler en viktig del av alt fra Ustad Noor Bakhsh på Motvind til André 3000s fløyteseanse på Øyafestivalen – og på begge konsertene var det også mye fugl i det menneskemusikerne foretok seg. Det er lett å tenke vidløftige tanker her, om hvordan mye av det vi omtaler som abstrakt i kunsten i utgangspunktet er innlån fra ting vi har funnet i naturen. Og – i en tid hvor vi forferdes og fascineres over hva kunstig intelligens og generative modeller er i stand til – en fin påminner om at menneskedyret aldri har vært alene om å improvisere melodier. 

Når jeg har bevegd meg så langt uti mosen føles det viktig å si at Sing Nightingale slett ikke bare føles som et titteskap fullt av ulike interessante lyder, men at det føles konsist, med flere ordentlig sterke låter – “K tým dvom stromom” er et godt eksempel, med et fint og groovy folkbassriff i bunn, fløytehooks og lengselsfulle, fyldige melodier fra strykebassen. Som noe fra åtti- eller nittitallets barne-TV, kanskje. Men også passende nok en slektning av tittelsporet på bassist Dave Hollands mesterverk Conference of the Birds. Bassist Adrian Myhr har en fin platehøst – for noen uker siden kom trioalbumet Kokong ut, produsert av Antalová, og da snakket vi også med ham. Skjæringspunktets favorittbassist høres ærlig talt ut som en sånn ting vi skriver for ofte her i Remsa, men det er jo også sant – Myhrs naturlige interesse for ulike tradisjoner og hans håndlag med både det kunstferdige utsvinget og den håndfaste, bassistiske kjernen i musikken har gjort at han på sitt stillferdige vis er blitt en av musikerne som har fått all denne bindestreksmusikken og folktimismen til å bli en selvfølgelig del av luften vi puster. Duoen Antalová/Myhr lager virkelig sabla bra greier – Sing Nightingale sniker seg på deg, gjenspillinger lønner seg, de har en udogmatisk og tilsynelatende fri måte å være i studio på, hvor både de mer spartanske øyeblikkene og stedene der overdubs og innfall legger seg lag på lag, føles fullt fortjent. Denne tror jeg rett og slett svært mange kan ha stor glede av. 

Til sist har vi ny musikk fra en artist som svært mange allerede setter enormt stor pris på, Susanne Sundfør. På en måte holder det nesten å bare lese at akkurat denne stemmen har gjort sin versjon av “Deilig er Jorden”, norsk sangtradisjons aller kjæreste felleseie, og kjenne at frysningene kommer. Men den må naturligvis også høres. Og det som først møter oss da, er Ole Morten Vågans dype styk, som om han er i ferd med å grave i mørk, kald jord. Det står liksom frostrøyk rundt bassoundet hans og når det får selskap av Sundførs raust oppklangede, beherskede tekstformidling, fyller det enkle arrangementet et enormt lerret, helt ut til ytterkantene. Ståle Storløkken sniker seg inn i foreteelsene, og mellom vers to og tre danner synthene hans en ny, gåtefull formasjon i dette kjente landskapet, progga, fabulerende og gjenstridig. På vers skrur Sundfør & co det virkelig til, og det skal man naturligvis i tredjeverset på “Deilig er Jorden”, og alt som gjenstår er at Storløkkens mellomspill gjentar seg en gang til og spiller oss ut.   

Jeg tilhører dem som mener at en julesang som “Deilig er Jorden” ikke nødvendigvis trenger så mye utbrodering eller omarrangering for å få formidlet noe grunnleggende om hvor uutholdelig vakker og gjennomgående fucked verdenen vi lever i er. Det holder på en måte lenge med en helt ordinær korversjon, og så bør tenkende mennesker klare å trekke sine egne konklusjoner, om savnet og det skjøre håpet som finnes i disse verselinjene. En del “alvorlige julesangversjoner” får rett og slett noe pekende og snusfornuftig over seg. Jada, vi skjønner selvsagt hvordan verselinjer som “He rules the world with truth and grace / And makes the nations prove / The glories of His righteousness” fra “Joy to the World” låter i en verden styrt av autokrater helt uten at du trenger å reharmonisere den, på en måte. Men så er det noe med det ramme alvoret Susanne Sundfør har tilgang på i sin musikk som er sjeldent – og som på underlig vis synes sammenvevd, både med den musikalske lekenheten hennes og den åpenbare fryden hun har av å synge dritten ut av vakre melodier. Sundfør er også viktig fordi hun har en lytterskare som syns hun er viktig, som forventer det store og eksistensielle fra henne. Jeg aner ikke om dette er en éngangsforeteelse, om hun kanskje går og lurer på et helt julealbum eller i det minste har et skjellsettende avslutningsnummer på Kvelden før Kvelden i sikte. Men det er uansett helt åpenbart at dette vil forbli en nøkkelversjon av “Deilig er Jorden”. Den kommer til å få nye lyttere for hvert år, den kommer til å bli hentet frem igjen julenatt etter julenatt, helt til lyset skrus av eller vi er blitt rablende gale hele gjengen. God jul, god fugl, husk harpiks og ses på konsert.  

Av Filip Roshauw og Audun Vinger