NTT: Arkestras trøst på årets gråeste onsdag

God lørdag og velkommen til Now’s The Time, Jazznytts musikkavisremse i digital helgeform. Denne uken byr vi på to flotte saker – et møte med den fremragende trompetisten Kristina Fransson og en konsertskisse fra Sun Ra Arkestras konsert på Munchmuseet på en maroder onsdag. Hvor mye har vi egentlig å si om denne uka, valget i USA og alle tenkelige følger og implikasjoner, også her i Norge, utover det? Ikke så mye, i hvert fall ikke som er ferdig tenkt og verdt å dele, og i hvert fall ikke denne gangen – det finnes vel nok med andre ting å lese uansett. Arbeidet fortsetter som alltid, vi er midt i innspurten av et nytt Jazznytt nå – bare å tegne abonnement! Ellers? Ses på konsert, naturligvis! Her er en fabelaktig transkribert versjon av “Just one of those things” fra Live at Emmet’s Place med altsaksofonist Patrick Bartley i storslag: 

Franssons fristelse

Kristina Fransson, fotografert av Desiree Berg

Jazz og musikk ellers handler om samarbeid, men det kan også dreie seg om å dykke inn i seg selv og komme ut på et helt annet sted, til oss andre. Den glimrende multimusikeren Kristina Fransson, mest kjent for sitt trompetspill, er ute på en tur mokk aleine for tiden – noen giger er utført og hun kommer til Juret i Oslo på søndag. Hun fikk Talentprisen på Oslojazz forleden år, og har vist det i flere forskjellige sammenhenger, blant annet i funkbandet Leah, Det Nye Norske Storband, Sanyu, og eget prosjekt Coincidences. Samt da det mest egne prosjekt som tenkes kan.

Hallå Kristina, du er ute på soloturné nå. Det høres noe skummelt ut – er det slik?

— Neida, det er stas! Kult å få tid til å jobbe i dybden med solosettet. Så langt føles det veldig bra. 

Du startet hjemme i Førde – hvordan vil du beskrive den musikalske stemningen der?

— Det var det eg skulle finne ut av no! Veldig på tide, men det her var faktisk første konserten eg arrangerte sjølv i Førde. Full sal og veldig fint publikum, så det var over all forventning. Kulturskulen er i alle fall heilt super og på Førdefestivalen (tidligare kåra til topp fem beste festivalar i Europa wow) har eg sett heilt sjukt mykje inspirerande, overraskande og kult. 

Då eg budde i Førde dreiv eg mest med korps og klassisk musikk, så har rett og slett ikkje heilt oversikt på resten av musikkscena der. Kjem til å ta med fleire prosjekt dit i 2025, og prøver å knekke koden. Som ellers ute i distrikta er det store kulturhus som er vanskelig å fylle om ein ikkje er Kurt Nilsen. Skal få til det ja, men mange mindre konsertar er også eit veldig fint tilskudd til kulturlivet i for eksempel Førde. 

Leah Engevold på Moldejazz. Foto: Thor Egil Leirtrø

Hvordan skal konsertene arte seg – du alene i kamp med din trompet, eller utforskning av teknologiske muligheter for samspill?

— Er litt maksimalist, likar at det skjer mykje greier! Skal absolutt utfordre meg på å spele akustiske kampar, men på denne turnéen blir det mykje elektronikk óg. Litt synth, beats og mykje effektprosessering.  

Skjønner. Men er det noen solo trompet-skive, eller liknende) du setter ekstra stor pris på?

— Hm! Solo og solo, men Lars Greve // Breidablik, Scry av Cole Pulice, Forgaflingspop av Espen Reinertsen og Pripyat av Marina Herlop er alle plater som har satt en stuck i meg, fått meg til å plutselig tenke annleis med elektronikken. 

Hvordan begynte du å spille trompet – og når åpnet instrumentets muligheter seg for deg for alvor? Noen i jazzen som har vært spesielt viktige for deg?

— Korps så klart! Veldig mykje kornett i brassband og trompet i orkester. På starten av NMH hadde eg også klassisk trompet som hovedfokus. Det var eigentleg elektronikken som førte meg inn i jazzmiljøet, og eg fekk veldig kick på improvisasjon. Deretter vart det veldig naturlig å ta med trompeten i det. Flaks at eg ramla inn i rett miljø. Jon Balke er ein eg føler skjønte kva eg ville, og har verkeleg satt meg på riktig spor, og Hilde Marie Holsen har opna øyra mine for den musikken eg kicker mest på i dag. 

Da du fikk talentprisen på Oslo Jazzfestival kvitterte du med bandet Coincidences. De så jeg på JazzIntro i sommer, og det var helt klart noe for seg selv – dritbra. Blir det mer musikk derfra?
— Ja, det er gøy! Vi jobber med ein debutplate, og satsar på å spele ein god del til våren. Lyd, kontrasten mellom akustisk og elektronisk, naturlig og syntetisk, er superviktig for meg her, og forsker mykje på å finne min drømmesound. Blir gøy å dele når vi nærmar oss ferdige.

Vær rask. Gitaren er også viktig for deg?

— Ja, det er jo veldig koselig? Det er mitt forhold til gitar. Har alltid spelt det når eg har tid og ro, når eg slappar av. Har fått ein trang til å ha den følelsen med på konsertar i det siste, kanskje få fram litt naivitet. Usikker på om det er ein fase eller ikkje, vi får sjå!

Leah Engevold under Jazzintro-konserten til Coincidences på Moldejazz. Foto: Thor Egil Leirtrø

Og til slutt, for noen uker siden snakket vi her i remsa med Leah Engevold, hvis eget band du også spiller i. Det må være gøy å spille de låtene og høre de tekstene?

— Haha ja! Det er heilt rått. Gla eg får vere med! Det er få som skriver så ærlig, personlig og utleverande på både ein morsom og seriøs måte, fascinerande! Så kom på konsert neste veke, 16. november, då?

Vi ses på konsert!

Apropos: Juret har litt av en november

Den lille konsertkafeen Juret, som ligger i Vikaterassen rett ved landemerker som Oslo Konserthus, Vika Kino og Valente’s, byr på svært mye konsertvirksomhet denne måneden. Vi skal forsøke å minne dere på ting underveis, men denne formen for innsats i årets kanskje mest beryktede måned fortjener også en liten oppramsing. Se her:

Søndag 10. November, kl.19.00 (150,-) Kristina Aase Fransson

Onsdag 13. November, kl.20.00 (200/150,-) IRABAGON/SKEIDSVOLL/DRØNEN/HÅKER-FLATEN

Torsdag 14. November, kl.20.00 (gratis) JURET-JAM med Jørgen og co: David Anderson (bass) Jonas Ehnroth (gitar) Emil Norman (trommer) Jørgen Bjelkerud (trombone)

Søndag 17. November, kl.20.00 (100,-) We Take Requests Trio: Eirik Tveten (piano) Eskild Okkenhaug (kontrabass) Steinar Heide Bø (trommer) 

Tirsdag 19. November, kl. 20.00 Fairytales for daydreamers: Amalie Dahl (sax) Henrik Sandstad Dalen (bass) Jomar Jeppsson Søvik (trommer) 

Onsdag 20. November, kl. 20.00 (150/100,-) Sol Lená-Schroll (sax) Jørgen Bjelkerud (trombone) Ole Mofjell (trommer)

Torsdag 21. November, kl.21.00 (250,-) Petter Wettres 4tet: Petter Wettre (sax) Alex Terrier (sax)Viktor Nyberg (bass) Jonas Backman (trommer)

Fredag 22. November, kl.20.00: POESIDIGG – Henning H. Bergsvåg, Jørgen H. Sværen & Kristin Berget med flere musikalske innslag av Solveig Wang

Lørdag 23. November kl. 20.00 (160/100,-): Fra Mars trio – Håvard Falch Belsheim (piano) Jakob Nisja Gjønnes (bass) Emil Fjeldavli (trommer)

Mandag 25. November, kl.20.00 (gratis) STRINGSWING-JAM Aksel Kaas (gitar) Sondre Reinhoff (gitar) Jørgen Vikjord (fele)

Onsdag 27. November, kl. 20.00 (150/100,-) Flaig Quartet Skage Larsen (vibrafon), Mads Lundh (Sax) Tarald Kongshaug (Bass) Erik Wie Flaig (trommer)

Torsdag 28. November, kl.20.00 (150/100,-) The Remedy, en Rosenwinkel/Turner-tribute: Konstantin Helmers (gitar) Zakarias Meyer Øverli (sax) Amund Kleppan (trommer) Gard Kronborg (bass)

Fredag 29. November, kl. 21.30 (150/100,-) Øyvind Mathisen Trio: Øyvind Mathisen (trompet) Erlend Olderskog Albertsen (bass) Patrycja Wybraczyk (trommer)

Lørdag 30. November, kl.18 – Woodnote: Erlend Dahl (gitar)Einar Øyen (trommer)

Ikke verst! Så om du er i Oslo denne måneden og kjeder deg, eller føler for å oppleve noe hyggelig, er det en glimrende anledning til å stifte et bekjentskap med byens aller mest intime jazzscene. Les også vår prat med folka som driver den her!

Felles flukt

Sun Ra Arkestra på Munch var akkurat hva som trengtes på en blå onsdag.

Sun Ra Arkestra på Munchmuseet. Foto: Helge Brekke/Munch

Det hjelper ikke å dra til det ytre rom. Elon Musk er jo der også. Denne desperate tanken slo meg da jeg kastet meg på 54-bussen for å rekke eventet med Sun Ra Arkestra på Munchmuseet nede i Bjørvika. Med en idé om å forsøke å travel the spaceways. Og med et håp om at konserten skulle få meg ut av den forhåpentlig midlertidige men antakelig vedvarende verdensdepresjonen som inntraff før under og i alle fall etter valget der borte i Sambandsstatene. Spesielt da det gikk opp for meg hvor mer grunnleggende dette er enn bare denne karakteren Trump. Det handler om vilt varierende verdenssyn og manglende kjerne. Bor vi på samme klode?

Litt på grunn av idiotisk tv-nattevåking, men slettes ikke bare, var jeg så sliten og kraftløs at jeg holdt sengen onsdag, følte ikke for å gå på kontoret. Gjemmekontor kalles det vel – men det er ikke lov å gi opp. Det er nå vi må konsentrere oss om motstand i form av gode hendelser og viktig aktivitet. På én måte kan det kalles flukt fra virkeligheten, men dét er ikke løsningen heller – flere virkeligheter finnes åpenbart, og vi må hegne om den som er til det beste for flere enn bare en selv. Kunst, kulturell aktivitet, sosiale fellesskap i det små og i det store – det er motstand. Ikke bare lulle oss inn i vår egen lille kulturboble og være fornøyde over oss selv, det er viktig å prøve å overtale og inspirere andre også. Det er tydelige tendenser her her hjemme, skal vi tro denne mye omtalte undersøkelsen er det en stor andel Trump-sympatisører hvor enn man ser, kanskje også i den menneskeansamlingen jeg var på vei til? Han unge mannen der, pen i tøyet og smart kort hår – kan han ha helt andre tanker enn meg om hvordan verden er skrudd sammen?

Det var stille og alvorlig på bussen, og i trappen opp. Det virket ikke som at folk var ekstatiske i sin forventning til atter en konsert, mer at de søkte comfort og noe annet å pause tiden med et øyeblikk. Det føltes også sterkt å være på et sted som symboliserer så mye av det mange tydeligvis er så negative til: et politisk korrekt kunstmuseum for eliten i samfunnet. Fienden er samlet. Kreftene begynte umiddelbart å komme tilbake da jeg så solskjermen til Ståle Liavik Solberg, klemmen vi ga hverandre var kort og god og vi trengte ikke si særlig mye. Den noe sterile storsalen på Munch (savner noen grafiske trykk eller historisk nips som påminner om hvor vi faktisk befinner oss) føltes mer koselig og organisk. Se der var hun hyggelige kunstkuratoren, der var David fra Oslojazz, der sto Ingebrigt Flaten og Torben Snekkestad og diskuterte, der kom Linn som jobber med booking, tegnesertegnehelt Lars Fiske og hans forlegger Espen smilte hyggelig- det begynner å bli et liv dette her, det begynner å likne en bønn.

Norgesvenn Marshall Allen, denne gangen på skjerm, på Munchmuseet. Foto: Helge Brekke/Munch

Det var først en norsk premierevisning av den ferske kunstfilmen Marshall Allen, 99, Astronaut av den Berlin-baserte kunstneren og komponisten Ari Benjamin Meyers. Den varte et kvarter, og det føltes som en magisk stund. Vi er hjemme i huset til Allen i Philadelphia i vippestaten, det er også sentralen til orkesteret, og ser og føles som en blanding av et atelier, Blitz slik det så ut før, og et maleri – et gesamtkunstwerk. Allen øver på noe ny musikk, sakte, prøvende. Vi ser på fingrene hans, de er som tentakler fra en annen tid, fortsatt i stand til å skape. Senere ser vi på lysglimtene fra gjenskinnet i saksofonen hans føles som en stjernehimmel. Vi er plutselig i en annen himmel der Allen spiller på et sinnrik synthblåseinstrument, og vi er alle i sonen der vi står.

Den blå kjernen. Foto: Helge Brekke/Munchmuseet

Arkestra er blitt noe av norgesvenner med årene, med særlig gode minner fra orkesterets residency på BLÅ heromåret. For eksempel en fin samtale med Marshall Allen over en cigarillo ved siden av hun dama som selger vårruller og stekt ris utenfor der. Allen som er hundre år og like blid kunne ikke være med til Europa denne gangen, ikke fordi han er for svak, men fordi ingen flyselskaper tør ta ansvar for menn i den alderen. Uavhengig av livsgnist og reiselyst. Det er såklart et tap, men det er også helt greit – jeg kan leve med en slags franchise av arkesteret så lenge jeg og mine barn lever, egentlig. Det er jo mest en idé, hele greia, en overlevering fra det tidløse til vår tid, men bandet glimter også svært ofte til med svært inspirerte musikalske øyeblikk. Særlig når man føler på de lange linjene fra storbandjazzens tid, via doo-wop til sekstitallets motstandsjazz og så over i det psykedeliske.

Selvfølgelig godt hjulpet av et svært engasjert, og voksende, norsk publikum hver eneste gang. Om bandet er slarkete og bakpå eller liknende negativititeter, mottas det som levd liv utenfor boksen, og publikum bare hyler enda mer. Det var absolutt slark i dag også, men det gjorde lite – nyere låter som «Swirling» låt nydelig, det var noen typiske storbandlåter som fikk det forholdsvis unge publikumet med på notene, den gamle hiten «Angels and daemons at play» var en låt som skapte kontakt, men aller finest er nok årets single «Lights on a Satellite». Den varmer og trøster, suggererende og vakker – den kan gå på repeat en time uten at du blir lei. Man er helt klart vitne til en gjeng utenom det vanlige, det føles lovløst og flytende, og kan sammenliknes med hvordan det er å se P Funk Allstars. Også svært spennende å følge med på den store og tunge og blide bassisten, som sovnet stående over bassen allerede i fjerde låt. Det er mulig det hendte tidligere, men hans store space-kappe skjulte ham godt. Kanskje han var medtatt etter reisen, det være seg over dammen eller snarturen innom Saturn. Eventuelt påkjenningen av å se Vanessa Baird-utstillingen, noe en god konsertvenn brukte som forklaring på at han selv hadde blitt uvel og oppsøkt Legevakten under konserten. Valget var neppe årsaken, det ble ikke nevnt i det hele tatt under konserten – disse har vært med på Amerikas virkelighet lenge og føler kanskje ikke at det var noe nytt.

Ingen grunn til panikk blant hans medspillere på scenen – de signaliserte til museets vakter som passet på at han ikke veltet og knuste den gamle kontrabassen. Noen ganger våknet han og spilte litt, tok i mot jevnlige slurker vann og kaffe fra vaktene og smilte «I’m fine» til dem, før han sovnet igjen. Saksofonisten covret for ham ved å strekke ut armen og spille litt synthbass for ham i hans fravær. Det gjorde muligens at bandet lått litt rart til tider, men det gjorde det også til en helt nydelig påminnelse om at det går an å slappe av og gjøre det beste ut av det.

Av Filip Roshauw og Audun Vinger