En stor musiker og stillfaren formidler

Det oppleves rart og underlig å ordlegge noe presumtivt fornuftig om en nær venn, medspiller og fagkollega som nylig gikk ut av tiden. Å ikke lenger kunne dele herlige ordløse musikkøyeblikk med Terje forblir nå kun gode minner. Likevel vil jeg prøve å gi et blikk inn i hvordan samspill, fagarbeid og vennskap med han over 60 år opplevdes.

Det syntes som Terje trivdes best i mindre forsamlinger, gjerne i dialog ved et kafébord med kaker og kaffe. Da kunne han være åpen og direkte rundt alle livets omstendigheter. I større sammenhenger virket han tilbakeholden og sky.
Dette sto i kontrast til når han satt bak et tangentinstrument, da virket han verken sky eller tilbakeholden – han spilte med overbevisning, kraft og autoritet. Enten det var øvelse eller konsert kunne man sanse at hver gang han berørte tangentene handlet det om et dypt, eksistensielt alvor – en hengivenhet til musikken som gav kroppslige uttrykk i bla aktivt fotarbeid og svak nynning når det swingte. Jeg tror alle som hadde gleden av å spille med Terje erfarte og tok med seg dette videre som en inspirerende gave, ikke bare alvoret, men også hans lune, utsøkte humoristiske side, som ofte utløste forløsende latter hos alle.

Jeg ble indirekte kjent med Terje i 1962 gjennom hans onkel Odd Bjørklund, som spilte glimrende Erroll Garner-piano og trekkspill.  Jeg spilte restaurantmusikk med Odd i min hjemby Mo i Rana, han fortalte om Terje og hans pianospill, og syntes vi burde møtes. I 1963 flyttet han til Oslo og begynte realfagsstudier. Våren 1964 ringte han meg og spurte om jeg ville være med Oslorussen til København med musikere som Jon Christensen, Knut Riisnæs, Bernt Steen, Jan Berger, Roy Hellvin osv.

For meg som hadde lært musikk via samspill, lytting – kunne ikke noter – og hadde mest erfaring fra standardlåter på restauranter, var det skremmende å stille i hovedstaden med disse «stjernene». Jeg takket ja til å bli med, og møtte Terje i Oslo på «Nord-norsken» der vi gikk gjennom en del av de låtene som jeg nok hadde hørt, men ikke visst hvordan låtene «så ut» som akkorder. Der formidlet han en del praktisk jazz-teorikunnskap – som ingen på den tiden kunne få noe sted i Norge. Det ble en start på en motiverende musikk og teoriforståelse som jeg senere utviklet og fikk grundig bruk for. Jeg møtte altså den stillfarne, kloke sensitive avventende formidleren, liknende en sokratisk samtale: ikke å vinne diskusjonen, men lytte til og lære av hverandre.

Hvor Terje fikk sin teoribakgrunn fra var vel fra onkel Odd Bjørklund og det fine musikermiljøet i Narvik på begynnelsen av 1960-tallet. Thorgeir Stubø, Wiggo Hansen, Svein Haugen, og Reidar Knudsen var viktige medspillere, alle kom fra malmbyen Narvik, som Terje gjerne sammenliknet med New York: Streets og Avenyer mot Narviks Gate 1 og 2. Begge byene hadde sjøfolk fra hele verden; de hadde restauranter og skjenkestuer, der det ble spilt tidens musikk som var influert av det internasjonale musikkmiljø på 1950-60-tallet, som hovedsakelig var amerikansk jazz. Erkjennelsen av at den «tause» kunnskapen som lå utøvelse av jazz på den tiden måtte få et offentlig lærested, tror jeg allerede da streifet Terje.

Ikke rart at han, da han kom til hovedstaden i 1963, var klar for større musikalske oppgaver og den som fikk akkompagnere de fremste amerikanske musikerne som besøkte Oslo: bla Johnny Griffin, Dexter Gordon, Art Farmer, Phil Woods. Det forteller litt om den lidenskapen og entusiasmen hos han og som mange med han brant for: en stå på vilje som trumfet manglende utdanningstilbud i jazz på den tiden. At Terje senere skulle bli grunnlegger av Jazzlinja ved NTNU, sier nok noe om de erfaringene han hadde opplevd i Narvik på 1950-60-tallet: å lytte nøye på sine forbilder, finne ut hva som lå bak deres måte å spille på, studere harmonikk, rytme, klang og melodi og formidle det videre med tilstedeværelse og glød. En måte å lære på som skole og utdanning i dag burde inspireres av.

Etter studier i Oslo, magistergrad i musikkvitenskap, komposisjonsstudier og samspill med de fremste internasjonale jazzmusikerne og norske, som Karin Krog og Jan Garbarek, kom Terje til Trondheim i 1973 som lektor på Musikkonservatoriet. Til meg sa han med et glimt i øyet at årsaken var at «det var så fint et komp i Trondheim.»

I Trondheim startet et utviklende samarbeid rent musikalsk og på mange andre plan. Det sto nok tindrende klart for Terje at jazz fremdeles ikke ble tatt på alvor og fortjente utdanning på universitetsnivå. Gjennom klokt politisk kulturhandverk mellom statsråd Halfdan Skard og Terje, da min kvintett spilte under Kongsbergfestivalen i 1978, fikk han det til. 1979 ble Jazzlinja i Trondheim en realitet. Resten av den historien med stor internasjonal betydning kjenner de fleste til, ikke minst gjennom TV-serien «Jazzeventyret».

Sett i ettertid, har Terje for meg hatt stor betydning først og fremst som medspiller, men også som forløser av en kunnskap rundt jazzutøvelse, en sammenheng som ofte ikke vies nok oppmerksomhet. I årene vi hadde sammen i Trondheim samarbeidet vi ikke bare for å få jazz anerkjent, men hadde også dialoger og diskusjoner om komposisjon som vi begge drev med.  Komposisjon ble hans hovedsak etter hvert. Hans kone, Miriam, fortalte at Terje hadde komponert helt til siste slutt – til sykdommen tok over. Således har vi nok noe uhørt å høre fram til.

Terjes innsikt i komposisjon og erfaring fra jazz danner et klart bilde hvordan han skjønte at det nære slektskapet mellom «Klassisk» og «Jazz» burde utvikles, og at disse musikkformene burde likestilles og forenes til musikkens felles beste. Terje viste dette i praksis i begge musikkformene og langt utover de begrensede grensene for kategoriene «klassisk» og «jazz».

Bortgangen ble formidlet til en av Terjes viktige medspillere på 1960-tallet, Jan Garbarek. Jans svar og formulering synes jeg fanger uttrykket – en stor musiker og stillferdig formidler – på en fin måte. «Det var veldig leit å høre om Terje, en veldig betydningsfull medmusiker i min spede begynnelse, som fikk meg til å høres bra ut! Det er jeg takknemlig for.»

Bjørn Alterhaug
Musiker og pensjonert professor ved Jazzlinja NTNU