NTT: Andreas Wildhagens spiraler

God helg, og velkommen til en lørdagsutgave av Now’s The Time. Vi hopper rett til ukas konserter, som denne gangen begrenser seg til noen få grunnet at vi allerede er langt over tiden, men hør da: Jeff «Tain» Watts spiller på Herr Nilsen klokka fire i dag! Det er en trio sammen med danskene Carl Winther og Richard Andersson, og de har spilt der før – forrige gang var det riktig så fint, kanskje én litt kjedelig partiturblafrende konseptuell låt, men ellers god kok og godt humør.

I tillegg anbefaler vi å lese denne teksten i Kontekst av Peder Simonsen og Jo David Meyer Lysne, to musikere som dyrker utforskertrangen sammen og som tidligere i år ga ut albumet Spektralmaskin som vi har hørt mye på. På søndag urfremfører de ny musikk på Henie Onstad.

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er et opptak av Paul Bley som røyker pipe og spiller piano ute i skogen:

***

Leserbrev: Fin høst for å se bassister

Og hun spiller på Herr Nilsen 10. november sammen med Greg Howe, som visstnok er en veldig flink gitarist. Det kan nok bli mange lange og raske soloer her, men jeg skal gå for å se bassisten. Videre oppdaget jeg at bassisten Mono Neon, som har samarbeidet med mange store og som stadig dukker opp i feeden med sterke neonfarger, skal spille på Parkteateret 29. november.

Og så kommer youtube-stjernebassisten Charles Berthoud til John Dee 18. januar sammen med Bernth og Ola Englund (mer rock/prog) på det som passende heter «escape the internet-tour».

Kanaan møter Ævestaden: Eirs inspirasjonskildevann

Norges landslag kan fort slite mot erkefiendene fra Canada og Sveits i det kommende VM som går av stabelen i en skolegård nord i Finland. Men med de nye uniformene sine blir de uansett bankettens vinner. Foto: Gonçalo Carvalho.

Denne helgen utkom det påventede samarbeidsprosjektet Langt, langt vekk (Jansen Records) mellom den meget herlige rocktrioen Kanaan, aka Brødet, og den like herlige alt-folkemusikk-trioen Ævestaden. Seks musikere som nærmer seg hverandre – rett og slett besnærende musikk, der det veksler mellom dystre stemninger og solstikk på vidda, tunge hypnotiske grooves og strengeplukk på alskens instrumenter og stemmebånd. Vi utfordret folkemusikktriomedlem Eir Vatn Strøm til å komme opp med et knippe psych eller stoner rock-låter hun digger, eller bare noen låter som har betydd noe for henne og dem i arbeidet med å meisle ut deres felles uttrykk.

— Jeg hører egentlig altfor lite på slikt. Har liksom hørt mest på Kanaan innen den sjangeren. Men noe annet jeg kan trekke fram er blant annet Eivind Aarset, spesielt låta «Sign of seven».

Han er en musiker både jeg og Ask har hørt på i oppveksten, og som kanskje har inspirert oss begge i ulike retninger? Denne plata satte pappa ofte på i bilen. Nils Frahms låter, som for eksempel «Sunson»,  er lange, meditative, repetitive, rytmiske og groovy — i likhet med flere av låtene i samarbeidsprosjektet og i bandene hver for seg.

Ulver skaper i låta «Eos» en sørgelig atmosfære jeg gjerne kunne blitt i for alltid, og i likhet med våre låter tar de seg god tid slik at man rekker å komme seg godt inn i musikken før den er over.

Jeg kom tilfeldigvis forbi både «Pv» av Apparat og «Strata» av Marconi Union i etterkant av innspillingen av Langt, langt vekk.

Det var påfallende hvor mange likhetstrekk det var å høre mellom de to låtene og vår låt «Vardtjenn» og spesielt i det rytmiske jeg gjør unisont med lyre og vokal cirka tre minutter uti låta.

Festivalplakater fra 1977, 1971 og 1975. 1971: Foto Arthur Sand. Plakat 1975: Ukjent

Henger folk festivalplakater opp hjemme hos seg selv lenger? Tar de vare på flyere og annet stæsj i tykke bunker som gjemmes bort i hyllene og stort sett blas igjennom når man har bestemt seg for å kaste ting? Finnes det et tysk eller japansk ord for gjenstander som har det med å bevise sin verdi når man egentlig prøver å kaste dem? Alt dette får vi da inderlig håpe – det lages i hvert fall fremdeles vakre trykksaker i forbindelse med konserter og festivaler. De siste årene har vi delt ut ros i våre spalter til festivaler som Lyse Netter, Drammen Jazzfestival og Sildajazz for å lage egenartede postere som sikkert bare blir finere å se på med årene. Det virker som at de aller fleste store og mange av de små jazzfestivalene også holder seg med festivalkunstnere. Samtidig er jo dette nok et av disse områdene av kulturen hvor man kan sukke litt vemodig noen ganger – ikke bare fordi plakater som er 40-50 år nesten blir , men også fordi det noen ganger kan virke som at (det helt forståelige) behovet for visuelle profiler, design-assets som man kan bruke til å omforme all slags pressebilder (og i jazzen er det mye ymse) til noe helhetlig, tar litt luven av den singulære, minneverdige plakatkunsten. Men sånn behøverdet ikke å være, og denne balansekunsten er kanskje et spørsmål det går an å komme inn på når utstillingen Kongsberg Jazzfestival 1964-2024: En designhistorie åpner på Grafills hus i Oslo torsdag 17. oktober klokka 18.00. Det blir et musikalsk innslag ved Henriette Eilertsen, som mottok Kongsberg Jazzfestivals musikerpris i år og dermed er festivalartist til neste år. Hun er blitt garva i kulturelt-innslag-med-solo-fløyte-gamet de siste årene, så det blir sikkert bra.

Kongsberg Jazzfestival er 60 år i år – og arkivet er et overflødighetshorn av plakater, programmer, utgivelser, trykksaker, merch og andre samlerobjekter. De har holdt stilen – se for eksempel det gjenkjennelige festival-logoet på de små akkrediteringsmerkene (?) festivalvertinnene Kari Myhr og Anne Beck poserer med utenfor Kongsberg Kino, også kjent som Sitronpressa, på dette bildet fra 1972 (tatt av ukjent fotograf):

Slike tøylapper er på mange måter en like grei løsning som t-skjorter? Ikke for dét – festivaltrøyen, jazzfolkets bunad, er selvsagt blitt en helt sentral del av denne historien. Ja, når folk har på seg finstasen i festivalgata, kan den nesten føles som et vandrende friluftsmuseum for nyere norsk designhistorie. Riktignok med noen små kulturforskjeller – det oppleves som vanligere å se folk ha på seg vintage trøyer i Molde, der kan du for eksempel den dag i dag se eksemplarer i mint condition fra årene hvor Miles Davis besøkte festivalen. I Kongsberg føles det langt vanligere at byens jazzentusiaster ikler seg den aller nyeste skjorta – nesten som om det er den ferskeste hjemmedrakten til byens fotballag, hvilket det på mange måter også er. Jeg husker tilbake på starten eller midten av 2000-tallet en gang, da jeg så bassisten Henry Grimes, som var i byen for å spille med David Murray og Hamid Drake på Byorkesterets Hus, en scene som ikke finnes lengre i dag. Han var ikledd t-skjorte, svettebånd og sikkert 7-8 andre artikler fra Kongsberg Jazzfestivals offisielle sortiment – han så nesten ut som et juletre der han sto utafor Bare Jazz-boden. Hvem vet, kanskje det finnes et fotografi av det i festivalens arkiver.

Disse festivalplakatene er uansett kulturhistorie i pilleform – både ved å se på hvem festivalen har booket, og på utformingen. Disse to rekkene, med plakater fra 1978-1992 og 2004-2015, forteller jo sin historie, både om utviklingen i design og i hvordan Kongsberg Jazzfestivals identitet har endret seg med tiden:

 Plakat 1978 med Freddie Hubbard: Foto av Nils J. Maudal. Plakat 1987: Grafikk av Nils Skare. Plakat 1993: Ukjent. Plakat 1992: Maleri av Wenche da Cruz.

Plakat 2004 av Rune Mortensen. Plakat 2010 og 2012 av Anders Bergesen/Superultraplus. Plakat 2015 av Margrethe Hagen/Oktan

Men hva slags historie er det egentlig? Og hva er verdien av en slik visuell arv for en festival? Under vernissagen blir det en samtale, moderert av blogghalvdel Filip Roshauw, om disse spørsmålene. Der møter vi dagens festivalsjef Ragnhild Menes, forskningsbiblotekar ved Nasjonalbiblioteket Erlend Hegdal og Jørgen Brynhildsvoll fra designkontoret Smuss Studio, som står for festivalens visuelle utforming nå for tiden. Det er også Smuss som har kuratert denne utstillingen i samarbeid med Kongsberg Jazzfestival og med god hjelp fra Nasjonalbiblioteket. Vi tok en kort prat med Jørgen for å høre litt mer.

Noe som er slående med dette bildematerialet er at Kongsberg Jazzfestival har en meget slitesterk logo. 

– Ja, den har vært med siden 1971. Det har vært lagd alternative logoer ved siden av originalen, men den har vært med siden da. Det er vel fordi jazz-ordet i den skriften ser ikonisk ut. Cooper black er fonten som blant annet er blitt brukt på forsiden av Pet Sounds, Nancy Sinatra har brukt den, den dukker opp i filmen Napoleon Dynamite – den er mye benyttet i popkulturen. En slags kulturskrift, kanskje spesielt i New York på 60- og 70-tallet. Så den er ikke unik på noen som helst måte, men det er sjeldent at «jazz» er så stort, det er slitesterkt. Fonten er laget av Oswald Bruce Cooper, og er faktisk fra 1922. Festivalen var tydelige på at den logoen skulle bestå da vi begynte å jobbe med dem. De siste årene syntes vi at den hadde blitt spilt litt ned, på programmer og plakater. Så vi børstet støvet av den og overdrev det kanskje nesten ved å sette den i rytmisk mønster – som en remse på digitale flater. Den blir uansett med videre, selv om vi også hadde en designretning hvor vi gjorde en nytegning av den. Det er ikke noen grunn til å bytte den ut.

Man ser jo 60 år med designhistorie passere i revy på disse plakatene. Er det noe som stikker seg ut for deg i dag? Noe du er overrasket av at du liker for eksempel?

– Det jeg syns står seg best er de eldste plakatene, og der klarer vi ofte ikke å finne hvem som er de faktiske designerne. De er satt på det lokale trykkeriet, og det er interessant at så høy kvalitet fantes på trykkerier rundt omkring før. Vi har hentet inspirasjon fra arkivet når vi har jobbet med ting – remsa med jazz-ordet er fra en plakat som ble laget i 1988 – det var noe med repetisjonen vi kicka på.

Tegning av Bente Fønnesbø.

Det kan også være verdt å nevne at programmet fra 1969 har noen Mad-aktige, sexistiske illustrasjoner som definitivt ikke hadde flydd i dag. Men selve design-uttrykket på tingene fra det året er ganske trendy i dag.

Ohoi, ja, dette er vel tegninger som sorterer under sjangere som grovis eller buskis – sexisme og alt for godt humør i en salig blanding.

– Ja, vi lette etter dem en stund, vi rota rundt i arkivet i seks-syv timer og endelig fant vi det i en boks, nede i et hjørne. Det er selvfølgelig ting jeg liker mindre godt og ting jeg liker mer gjennom historien. Men det som er gøy, er at det tegner en veldig tydelig tidslinje over hva som var fett på de ulike tidspunktene. Noen ting fra 90- og 2000-tallet er kanskje ikke det vi synes er kulest med dagens øyne, men det var en stil. I starten er det store logoer som tar opp halve plakaten, så kommer en tydelig kunstperiode på 80- og 90-tallet og etter det er det et tydelig skille over til det digitale på 2000-tallet når dataen gjør sitt inntog i design.

Hvor er vi i dag? Jeg har inntrykk av at festivaldesignere er nødt til å utforme profiler som gjør at alle mulige slags pressebilder og lignende kan omformes til et sammenhengende hele på null komma niks – og at det kanskje gjør det litt vanskeligere å lage den ene slående festivalplakaten. 

– Vi må definitivt lage et system som er anvendelig, og det som kanskje er litt kjedelig, er at vi skal lage noe som har varighet over flere år, mens de skulle finne opp kruttet for hvert år i gamle dager. I år lagde en jubileumsplakat som var inspirert av tiårsjubileumsplakaten, så vi klarte å få til begge deler, forsåvidt – både det litt mer artsy samleobjektet og tingene du liksom skal tapetsere Kongsberg by med i forkant av festivalen. Generelt sett er det nok kanskje en kjedelig utvikling – det var jo gøyere før, da en festival som Øya hadde et nytt og illustrert uttrykk for hvert år. Men tanken på å pælme alt sammen og trykke opp alt for hvert år, resonnerer kanskje ikke like godt i dag. Det er blitt dyrere, og det har en liten bismak – så vi må jo tenke mer helhetlig og langsiktig. Det er hele veien en balanse mellom å lage noe som er et verdifullt verktøy i promo-øyemed og noe som forteller noe om festivalens historie, sier Brynhildsvoll.

Etter åpningskvelden er utstillingen åpen daglig unntatt lørdager fra fredag 18. oktober til søndag 24. november. I løpet av utstillingsperioden vil det bli en rekke lytte-sessions på søndager, der opptak fra festivalens historie vil bli introdusert og spilt på anlegget. For dette arkivet er selvsagt også en viktig del av festivalens historie. Høydepunktet er kanskje 27. oktober, da konserten til Bill Evans Trio fra 1970 står for tur. Denne konserten blir utgitt på LP på Elemental Music to dager senere. 

Ingen grafiske notasjoner er benyttet i denne innspillingen

Andreas Wildhagen, muligens fotografert i en annen dimensjon, der han grubler over Hamid Drakes love warrior-filosofi, Lokets Historie, konserter som har kommet og gått og så videre. Foto: Julie Christine Krøvel

En kar vi ad omveier har omtalt svært ofte og i hjertelige ordelag siden denne remsas spede begynnelse er trommis Andreas Wildhagen. Han spiller i en rekke av våre favorittorkestere, og har en spesielt fin og rolig utstråling, samtidig som det er noe fandenivoldsk ved ham – det samme gjelder spillestilen. Denne helga er han omsider også intervjuobjekt på ordentlig, i og med at han denne helgen utgir debutalbumet Beauty No Beauty på kresne Nakama records. Og dette er med hans nye og egne band som har fått navnet Andreas Wildhagen Spiralis. Svært gode medmusikanter har han også: Kasper Værnes på treblås, Anja Lauvdal på tangenter og Adrian Myhr på bass-strenger. Yeah! Materialet er finurlig groovy og intrikat, og den deilige lyden av instrumentene og det tettet møtet mellom menneskene i studioet, gjør det godt å være lytter. 

Godt å høre fra deg igjen Andreas, du er jo en favoritt-trommis, men kanskje ikke den aller mest profilerte. Og vært borte en liten stund?

– Ja, jeg har ikke vært den som har satt i gang masse egne prosjekter, men heller spilt mye med andre. Så når bandene jeg spilte mest med, av ulike grunner gikk nedover i aktivitetsnivå, har man ansvar for å få ting til å skje selv. Men det har vært andre ting i livet som har vært viktigere en periode, særlig det å bli far til en nydelig jente som nå blir to år.

Herlig. Og nå med eget band. Er dette dermed noe nærme kjernen av din musikalske identitet? Er det krybben vi ser?

– Ja, her har jeg jo muligheten til å gjøre hva jeg vil, og fokusere på det jeg har savnet å spille og høre. Så her er det sentrale elementer som kommer fram. Samtidig må jeg understreke at vi former musikken sammen så alle farger den, og lyden av bandet ble en oppdagelse for meg også. Når det kommer til å tenke komposisjon, er valget av musikere et minst like viktig aspekt i den sammenhengen. Jeg har satt sammen bandet og tatt med låter som pusher ting i tydelige retninger. Men utover det har jeg latt det som ville komme fram, komme fram.

Det er jo bare fine kjente navn i bandet, men i en litt ny kombinasjon. Fortell litt om dem og hvorfor du valgte akkurat dem?

– Kasper spilte jeg med i trioen KNYST! som nå er et litt obskurt band fra 10-15 år tilbake, men var et stort og viktig kapittel for meg. Vi har spilt duo nå og da siden den gang, og gitt ut en plate. Han er egentlig bare en groteskt bra musiker, som jeg tror har gått under radaren for en hel del folk, så jeg synes det er veldig kult å bruke ham i en setting hvor han kommer til sin rett.

Anja har jeg kjent lenge, og vi spilte en periode sammen i bandet Finity. Jeg følte at vi oppdaget noen heftige ting der, særlig når vi begynte å åpne opp og strekke ut med piano og trommer på konserter, og ikke minst ville jeg ha med synthene hennes. Adrian er den nesten usynlige mesteren. Han spiller bass på en måte som gir plass til alt det andre, men transformerer det uten at du merker det. Og når man hører etter så skjønner man hvor bra lyd han får ut av bassen sin og hvor avgjørende det han gjør er, selv om han ikke er den som roper høyest. Medlemmene er satt sammen for å utfylle hverandre. Siden Kasper og jeg spiller som vi gjør, så trengte jeg ikke en pianist eller bassist som hadde akrobatikk som sitt fokus. Heller ting i forhold til hverandre.

Spiralis er jo en nær ikonisk tegneseriefigur, men det er kanskje ikke den som har gitt dette bandet navn? Hva menes, egentlig?

– Ved en tilfeldighet kom jeg på at Christian Meaas Svendsen skrev at Kasper spilte linjer som hørtes ut som «lynraske spiraler», i et presseskriv til KNYST! for cirka hundre år siden. Da kom navnet ramlende ned. Så tenkte jeg «nei faen, bandet kan jo ikke være oppkalt etter det fordømte dyret!», men så begynte jeg å finne flere og flere tolkninger og begynte å studere etymologien og så videre. Det ble mange ting, og her er vi. Det er noe med en spiral som i mitt hode også har løse assosiasjoner til en pendel. At noe kommer tilbake, syklisk, samme punkt i en sirkel, men i en annen tid, sett gjennom en annen linse. Det er noe negativt og skremmende med spiral  — kriger som spinner ut av kontroll i skrivende stund, eller fascisme som sniker seg tilbake – , men jeg så også positive spiraler, motkrefter. Signe Emmeluth og jeg snakker av og til om for eksempel Hamid Drake og hans love warrior-greie, «kill them with your smile». All musikken, litteraturen, kunsten fra historien får positive konsekvenser og vi er i kontinuerlig dialog med den, noen ganger på tvers av årtier eller århundrer. Så svaret på spørsmålet er at det er en slags beskrivelse, og kanskje omfavnelse av både de positive/inspirerende og negative/destruktive kreftene jeg føler på i livet mitt, og observerer i verden.

Ikke glem debutboka til Dag Solstad fra 1965. Hva heter den? Spiraler! NTT består jo gjerne av tanker i remse- eller strimmel-form, så vi ser den. Platas låter henger meget godt sammen. Hva er grunnideen bak komposisjonene her?

– En del av disse låtene er skrevet på denne måten: jeg trykker på opptak og spiller inn noe på piano. Så spiller jeg inn trommer med piano-taket på øret. Deretter sax og bass som midi. Og en del låter er første-takes, som jeg har utarbeidet litt videre. Det gir et spontant preg på komposisjonene. Det var gøy at flere av låtene jeg skrev sånn endte med å bli med på plata. Jeg har ofte ikke villet eller giddet å tenke ut alt. Kun en låt eller to er mer eller mindre gjennomkomponert. For det meste er låtene mer som et kart som tar deg et stykke på veien, men så må vi finne ut av resten i øyeblikket. Jeg tok med en del låter og så brukte vi de som vi sammen fant ut at fungerte best. Det ble en helhet av det, for jeg hadde jo prøvd å lage låter som var forskjellige.

En teit fordom jeg har er at når trommeslagere skriver for band går det mye i grafisk notasjon og peking. Skriver du generelt mye musikk?

– Jeg er nok en periode-fyr. Og har faktisk godt av å ha kniven på strupen for å få ut finger’n. Men jeg liker å skrive! For meg handler det om å være prosessorientert mer enn resultatorientert. «Hva skjer hvis» og ikke «nå skal jeg lage verdens mest next level musikk». For 10 år siden brukte jeg Sibelius notasjonsprogram mest. Nå er det mer lydopptak, men enkelte av låtene her ga det mening å transkribere. Ingen av dem er komponert direkte inn i et notasjonsprogram, og ingen er grafiske partiturer i denne omgang.

Hvilke trommiser likte du som ungdom – leste du trommeblader og sånn, eller var den tiden over da du begynte?

— Trommisene i bandene jeg hørte på – Dave Grohl, Brad Wilk, Lars Ulrich, Nicko McBrain, Chad Smith, Sveinar Hoff fra Cadillac, Mitch Mitchell, Ginger Baker, John Densmore. Jeg hadde aldri magasiner, men hadde en drummerworld.com-periode. Da ble det etter hvert litt mer flashy greier, og så ble jeg gammel nok til å gå på konserter i stedet.

Apropos: Når man oppdager jazz, har det gjerne med noen skjellsettende liveopplevelser å gjøre. Hadde du noen slike?

— Definitivt. Atomic, The Core, The Thing, Motif. Første gang jeg hørte Paal (Nilssen-Love) og (Ketil) Gutvik var på Gutvik ukentlig med Tieqiao Li på Blå var også et sjokk. Gutvik kan gi deg året og datoen, haha! Husker jeg hørte noen unge jazzlinjefolk da jeg var sånn 18 på Spasibar i Oslo: Supersonic Rocketship med Jørgen Mathisen, Even Hermansen, Ola Høyer og Dag Erik Knedal Andersen, det var ganske rystende, uhyggelig…

Det er noe jeg har tenkt på. Har du litt for lange bein for jazztrommesettet? Ved siden av ditt fine vesen er et visuelt karakteristika at du kaver litt med kneet når du drar på.

— Godt observert, jeg liker å spille med «hælen opp», så jeg har bare fått en vane med at basstromma kommer nærme. Noen ganger tenker jeg over det, men du er den første som poengterer det. Det hadde ikke vært verre enn å flytte basstromma litt lenger vekk som jeg noen ganger gjør, så lengden på beina er faktisk et overkommelig problem.

Blir det konsert med dette bandet, og har du andre prosjekter å styre med nå de nærmeste månedene?

— Ja, holder på å booke releasekonsert, dato kommer rett rundt hjørnet. Håper på mer jobber til neste år, det er ikke lett å få jobber og ikke lett å jage booking-jobber for min del. Men jeg er fortsatt optimist.

Ellers skal jeg på turné en uke som vikar for Hans Hulbækmo med Marthe Lea Band i Belgia og Frankrike. Deretter noen stumfilmkonserter med Kjetil Schjander Luhr, Saleh Mahfoud, Johanna Scheie Orellana, Khaled Habeed og Hayden Powell. Vi spiller på BIFF (Bergen) 21.10 og Fredrikstad dagen før. I månedsskiftet blir det en ny kvartett med Jonathan Horne, Andreas Røysum og Ingebrigt Håker Flaten. Vi spiller på Juret i Oslo 2.11. Så blir det Røysum Ensemble med poeten Marvin Tate fra Chicago på Victoria 28.11 og en jobb på Victoria med bandet til Morten Halle. 

***

Av Audun Vinger og Filip Roshauw