NTT: Syng med den bassen du har

God helg og velkommen til ukas Now’s The Time – den første i oktober 2024. Jaja – vi får se, da! Vi starter som vanlig med noen godbiter fra de kommende syv dagene. 

1. Kvartetten Delish har gitt ut et av høstens mest bejublede album, Like a Sieve. En ru perle som byr på tøffende, tålmodig indiepop: stillferdige trommer, surklende orgler, søkende, langstrakte melodier med overrumplende vokalharmonier. Jo, og et lyddesign hvor det drypper og putrer i krokene. En plate å ta med seg gatelangs inn i høstmørket, kanskje. Det kan man saktens si om mye musikk – men også denne. I kveld skal det dryppe i Beccokammeret – Delish spiller slippkonsert som del av Beccos Nybrott-serie, klokka åtte.    

2. En nydelig konsert forrige søndag med kvartetten Waldemar 4, som nå har fått med seg Fredrik Ljungkvist på treblås og som kommer til å spille inn en ny plate i løpet av året, ble nok en påminnelse om hvilken gave det er å kunne tusle til Caféteatret på søndager, når Kampenjazz holder hus der. Senere i sesongen har de et jubileum for kapellmesterordningen som vi er nødt til å komme tilbake til, men denne søndagen kan vi oppleve en person som blir sentral i den feiringen, nemlig Mathilde Grooss Viddal. Hun spiller en duokonsert med sitarist Rohini Sahajpal – i presseteksten undres det om dette ikke kanskje er verdens eneste sitar/treblås-duo. Og det kan jo godt hende – men det er i grunnen like fascinerende å tenke på om det for eksempel er én av tre aktive duoer av denne typen. I så fall burde de møtes! Tips mottas med takk. Viddal og Sahajpal har spilt sammen på Kampenjazz før, da de i 2022 urfremførte verket Breathe, hvor de også hadde med seg vokalensemblet Oslo 14 og en rekke andre musikere. Det ligger ute til allmenn forlystelse – fine saker som bør kunne inspirere til å oppleve duoen i intim setting nå på søndag: 

3. Oktetter er fornemme saker, det tror jeg vi alle kan være enige om. Det største lille ensemblet? Det minste store? Et kontinent helt for seg selv, kanskje. Med Consonances Octet har komponist og trompetist Peter Wallem Anundsen satt sammen et ensemble hvor han får utløp for sitt ønske om å leke med samtidsmusikk og jazz – selv nevner han inspirasjonskilder som Olivier Messiaen, Jimmy Giuffre, Caroline Shaw, Anna Webber og Erik Hove. Albumet Where Is Direction? kommer ut neste fredag på Sonic Transmissions Records, og denne uka drar de i gang sin slippturné. Tirsdag spiller de på Primstaven bok & antikvariat på Inderøy, onsdag spiller de på Dokkhuset i Trondheim og torsdag spiller de på Kafé Hærverk i Oslo. Besetningen er som følger: Kristian Enkerud Lien på gitarer, Jazzintro-vinner Sondre Moshagen på piano, Bendik Løland Lundsvoll på kontrabass, Tor Andreas Haugerud på slagverk, Børge Brustad på fiolin, Selma Sophie Tudor Edwards Granly og Live Sunniva Smidt på cello (Smidt synger også) og Anundsen på trompet, piccolo-trompet og kyndig orkesterledelse. Det finnes smakebiter på nett allerede – sjekk for eksempel ut “Synecdoche” – elleve minutter med lekent alvor fra et band med stort vingespenn. 

4. The Headhunters på Cosmopolite på tirsdag! Det er 50 år siden klassikerne Head Hunters og Thrust, og nå for tiden er det perkusjonist Bill Summers og trommeslager Mike Clark som er nestorene i dette bandet. Men de har også med seg saksofonist og Donald Harrison, som også er Big Chief i The Congo Square Nation Afro-New Orleans Cultural Group – sjekk ut skiva Indian Blues fra 1992, hvor han har med seg Dr. John og finner forbindelser mellom be bop og mardi gras-chanting. Det albumet var også inspirasjonen til en av historiene i TV-serien Treme, hvor Harrison forøvrig spiller seg sjæl. Headhunters-skiva Live from Brooklyn Bowl bærer bud om et band som nå til dags står med føttene godt planta i New Orleans-funken og jazzen – i tillegg til et og annet utsving inn i mer psykedelisk funk av godt gammelt Headhunters-merke. Vi skrev om Cosmopolite i forrige utgave av NTT – og de som lurer på hvorfor vi er så begeistra over akkurat dette spillestedet, kan jo gi denne konserten et forsøk? En klassisk Cosmopolite-booking. 

5. Kongsbergs musikalske evighetsmaskin Jazz Evidence kverner på i nok en fin sesong på Energimølla – nå på onsdag kommer duoen bestående av vokalist Live Maria Roggen og pianist Helge Lien dit. “Endelig gjenhør med denne strålende duoen!” står det i den kortfattede eventteksten, og ja, mer trenger man kanskje ikke si? Vi kan jo by på en leken Pussycats-cover i stedet:

6. Siril Malmedal Hauge Band byr både på balladekunst, frisk spilling og kledelig humoristisk snert når de gjør konserter – i tillegg til Siril selv på vokal (noen ganger også fløyte, men kanskje ikke i denne omgang) hører vi halvparten av Wako og et komp fra Sunnmøre:

Martin Myhre Olsen på saksofoner, Kjetil Mulelid på piano, Martin Morland på bass og Henrik Lødøen på trommer. Bra greier – de spiller på Lille Torungen, Arendal kulturhus i regi av Arendal jazzklubb nå på torsdag. 

7. Vi tar med en til fra torsdagen: Det har vært mye begeistret summing rundt bandet Vepsestikk det siste året – kvartetten har spilt på festivaler som Vill Vill Vest, Nattjazz og Vossa Jazz, og selv om musikken står ganske fjellstøtt i et hengslete-men-tight indielandskap, er det ikke rart at de også har et hjem i jazzen, for her og der må rufsete poprefrenger vike for atmosfæriske trompetlandskap og andre vidunderlige underligheter, livlig understøttet av en kreativ rytmeseksjon bestående av bassist Agnes Fernanda Kierulf (som også dobler på trompet) og trommetalentet Linnea Josefine Gjelstad Kierulf. De spiller på Brønsj & Briller i regi av Jølster Jazzklubb på torsdag. 

I innspurten med ukas NTT mottok vi den sørgelige nyheten om at Terje Bjørklund er gått bort. Pianisten vokste opp i Narviks vitale musikkmiljø etter krigen og ble sentral i norsk jazz fra 60-tallet av – du kan for eksempel høre ham på Karin Krogs klassiker Joy, i samspill med saksofonist Jan Garbarek, trommeslager Svein “Chrico” Christiansen, Espen Rud på perkusjon og Arild Andersen på bass. Andersen skriver selv i dag at Bjørklund var den som fikk ham med inn i Oslos jazzmiljø på 60-tallet.  Bjørklund spilte også i Jan Garbareks kvartett, og kompet flere internasjonale storheter da de besøkte Norge: Dexter Gordon, Art Farmer og Johnny Griffin, for å nevne noen. 

Terje Bjørklund. Foto: Oddbjørn Indrebø/Wikimedia commons

Han utdannet seg som klassisk komponist og skrev også flere store verk for orkestre og kor – her kan vi for eksempel høre Magnificat, fremført av Nidarosdomens Guttekor og Trondheimssolistene i 1990:

Men Terje Bjørklund skrev seg også inn i norsk kulturhistorie på andre vis: Han var, sammen med Bjørn Alterhaug en tidlig og avgjørende pådriver for opprettelsen av en jazzutdanning ved musikkonservatoriet i Trondheim. I en europeisk utdanningssammenheng var det rett og slett banebrytende virksomhet, og måten Bjørklund fikk det til på var smidig politisk lobby-kunst og et nesten mytologisk stykke norsk kulturhistorie i seg selv: Kirke- og undervisningsminister Kjølv Egeland (AP) skulle åpne Kongsberg Jazzfestival i 1978 og Bjørklund inviterte jazz-entusiast og statssekretær Halvdan Skard til en middag på Grand Hotel i byen hvor han overbeviste Skard om at dette naturligvis var en kjempeidé. En rask søknad senere skaffet departementet til veie pengene som skulle til. Slik ble Jazzlinja til – sånn kunne ting skje. Jazzlinja har, som kjent, betydd svært mye. Terje Bjørklund endret dermed norsk kultur – og bidro til å skape et lite, men viktig og vakkert kapittel i jazzens store historie. Mer utførlige minneord om ham vil garantert komme i løpet av de nærmeste dagene – kanskje vi skal høre på en låt i mellomtiden? Her er “Softly as in a Morning Sunrise” med Bjørklund, Jon Christensen, Bjørn Alterhaug og Knut Riisnæs i storform. Takk for musikken!

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er “Moon Taj” fra Gil Evans Orchestras Into the Hot. 

 

Store langreiste kick på Fri Resonans i Trondheim i helga

I kveld er det duket for Fri Resonans, et av de åpenbare høydepunktene i Trondheims konserthøst. Det skjer på Dokkhuset, og programmet byr på tre konserter i kveld og fire i morgen – vi hører norske band Henriette Eilertsen Trio og Reolô i tillegg til friske internasjonale bookinger: Carl Stone, to konserter med Franziska Baumann og Alex Nowitz, en med Mauricio Takara og Carla Boregas samt en trio bestående av Ignaz Schick, Ingebrigt Håker Flaten og Oliver Steidle. For å finne fram i villnisset tok vi kontakt med en av festivalens tre kuratorer, gitarist Peder Overvik Stuberg. 

Carl Stone. Foto: David Agasi

Les også: Tollef Østvang tenker dypt og lenge om Fri Resonans i 2022  

Fri Resonans setter i gang i kveld – er det noen tanker som har styrt helheten i bookingen i år, eller er det mer innfallsstyrt?
– Når vi starter programmeringa har vi ingen bestemte konsepter vi går etter. Så det er nok mest innfallsbasert, ja. Vi er tre som jobber med Fri Resonans (Tollef Østvang, Joakim Rainer Petersen og Peder Overvik Stuberg). Tre ulike musikere og lyttere. Vi er alle mye på konserter, vi sjekker ut plater. Så når vi har møter sitter vi i grunn og snakker om og diskuterer musikk. Viser hverandre hva vi hører på og sender tips i mellom oss. Det er utgangspunktet for prosessen. I dette ligger naturlig tanken og ønsket om kunstnerisk mangfold. Det er veldig viktig for oss. Drivkrafta for våres del er nysgjerrighet! Vi ønsker musikk å vise fra ulike hold. Vi booker musikk som ellers ikke kommer til Trondheim. Det er det som gjør denne festivalen viktig i byen. 

Hva føler du skiller Fri Resonans fra andre lignende festivaler?
– Vil heller svare på dette med å skryte av de andre festivalene. I dette landet er vi veldig heldige med å ha en gruppe festivaler som representerer den frie og alternative musikkscenen. Jeg tenker på festivaler som All Ears, Motvind, Blow Out og flere i tillegg til Fri Resonans. Kjennetegnene er mange. Det festivaler med uredd booking. Åpen tankegang om sammenhenger og kontraster i programmene. Mangfold i stil, representasjon og bakgrunn. Når jeg ser programmene til disse festivalene får jeg trua på musikken, kunsten og menneskene. 

Det er noe med det. Hva føler du kjennetegner en god kveld på en festival av denne typen?
– Dette henger jo sammen med punktene i forrige svar, tenker jeg. At man opplever overraskelser, men samtidig sammenheng. At musikken får være seg sjøl er viktig. At de ulike musikkene og musikerne får gjøre sin ting på samme scene. Som publikummer elsker jeg følelsen av å sitte i samme rom som de andre, både publikummere og artister, og få oppleve musikk i lag. 

Reolô. Foto: Johannes Selvaag

I tillegg til improvisert musikk og samtidsmusikk har festivalen et åpent vindu til folkemusikken gjennom Reolô – og det er jo en miks man ser på flere slike festivaler. Hva tror du er årsaken til at det funker?
– Det første jeg tenker på her er de mangfoldige musikerne som passer inn i de ulike stilene. Det er kanskje ikke musikkens ytre som gjør at de passer inn, men idéen og estetikken som ligger bak. Sånn som Reolô – på overflata er et folkemusikk slash rockeband. Men under overflata ligger en ureddhet, ekseperimentell holdning, nysgjerrighet og tradisjon. Dette er verdier som går på tvers av sjanger og stil. Det er verdier som er veldig viktig for oss som festival og musikere selv.

Festivalen har flere internasjonale bookinger i år – har du mulighet til å gi noen stikkord om hvem disse skikkelsene er?
– Dette er musikere som vi har oppdaget på ulikt hold. Carl Stone ble jeg tipsa om av en kompis (Håvard Aufles). Jeg satt på toget over Dovre og hørte igjennom plata Wat Dong Moon Meek. Det var en utenomjordlig opplevelse. Så han har jeg hatt i bakhodet siden. Stone er en elektronisk musiker, instrumentet er laptop. Han er fra California, bor i Tokyo. Jobber nå hovedsakelig med sampling og manipulasjon av eksisterende musikk.

Takara og Boregas er brasilianske musikere bosatt i Berlin. Duo trommer og synth. Joakim kjenner dem derfra. I vår var Tollef på festival i Belgia og hørte dem. Vi digga musikken alle tre, og tenkte at dette passer godt inn i Fri Resonans. 

Trioen med Schick, Steidle og Håker Flaten er to tyskere og en lokal legende. Det er musikere som er aktive over hele verden innen frijazz- og improsegmentet. 

Lovende alt sammen. Kos dere!

Oda til gleden

Oda Kristine Steinkopf. Foto: Bjørn Ánte Røe

Musikalske familier er vi ikke ukjente med her i remsa, og en av de mer markante de siste par årene, i alle fall fra vestsida av landet, må være søskenflokken Steikopf: Ingrid på piano, Sigurd på trommer, og Oda Kristine Steinkopf på bass. Jeg har hatt gleden av å oppleve og skrive om hennes markante presence i en rekke forskjellige bandbesetninger i flere år allerede, spesielt band med utspring fra Jazzlinja i Trondy, men også andre sammenhenger. Hun er ikke ukjent med å ta til mikrofonen heller – Oda Steinkopf er in the spirit. Hun er i ferd med å utgi sin debutplate straks, Picking Flowers kommer på kvalitetsbevisste Øra Fonogram. Og 9. oktober er det lanseringskonsert på en av hovedstadens mest legendariske venues: Sub Scene. Åsted for mang en hardcore-konsert, alternativ kristenrock og mye annen musikk som ikke trenger aldersgrense for at det skal bli et meningsfullt og intenst publikum. Oda har med seg disse til subkulturen: August Glännestrand  på trommer, Inga-Mei Steinbru på perk, og yndling Oliver Skou-Due ved tangentene. Det er også celeber support i form av strengeduoen Tuva Halse og Morten Georg Gismervik. 

Hei Oda, gratulerer med debutalbum. Det er jo en viktig hendelse i en musikers liv, hvilke tanker gjør du deg om det?

— Takk for det! Ja, det er veldig stas å gje ut noko i eige namn. Eg tenkjer det ikkje er avgjerande for ei musikarkarriere å gje ut noko sjølv, men det kjenst veldig naturleg om ein skriv eigne låtar, eller å bruke det som ein måte å dokumentere kvar ein er musikalsk.

Hva slags musikere er det du har med deg  her og hvorfor har du valgt akkurat dem?

— Bandet vart fyrst satt saman i forbinding med eksamenskonserten min i 2022. Eg valgte musikarane ut i frå kven eg likar å spele med og kven eg har spelt ein del med før, særleg når det kjem til kompet. August (Glännestrand) og eg har spelt saman sidan me starta i same klasse på Jazzlinja, så det føltes veldig trygt å ha han med. I løpet av jazzlinja har eg blitt kjend med Oliver gjennom å jamme både i band-setting, men også mykje i duo-format. Det er også veldig stas å ha med Inga-Mei. Me har kjent kvarandre sidan vidaregåande, og eg har fått vere vitne til den ekstreme progresjonen ho har hatt bak trommene. 

Låtene her er skrevet med et album i tankene, vil jeg tro – de hører sammen. Hva har du ønsket å gjøre musikalsk med denne plata?

— Musikken har eg jobba med ei god stund. Plata er ein slags refleksjon av kjensler og tankar som eg har fått i løpet av åra på jazzlinja og i Trondheim. Men det er også ei erklæring om at: Her kjem eg! No er eg klar til å vise meir av meg sjølv. Eg har ynskja å ha eit særleg fokus på vokal fordi det å synge er sunt for oss. Alle burde synge, uansett stemme! Det er noko av grunnen til at eg fekk resten av bandet til å synge på plata også.

Vokal og bass er ikke en veldig sjelden kombinasjon, men fortsatt svært virkningsfull vil jeg si. Har du vært opptatt av den kombinasjonen lenge, hørt på andre?

— Eg har lenge hatt lyst å lage musikk med fokus på vokal og bass. Då er byrja på kontrabass vart eg tidleg utfordra til å kombinere det med å synge. Eg fekk i tillegg «på-prakka» inspirasjon om å bli som Esperanza Spalding. Det endte i positiv forstand, og ho er til i dag ein av mine største inspirasjonskjelder. Framleis står plata Esperanza sterkt med «I Know you Know» og «I Adore you» som mine favoritter. Eg kan også nevne Ellen Andrea Wang som eg har vore så heldig å vere vikar for med Gurls og TJO. Spennande med nytt Closeness-album i dag, det skal eg sjekke ut!

Fortell litt om bassutstyret ditt gjennom karrieren så langt. Jeg har blant annet sett deg med en frekk brun el-bass.

— Eg har alltid synes det har vore vanskeleg å finne og bestemme kva utstyr eg skal ha. Den kontraen eg har no fekk eg som før-konfirmasjons gåve. Eg elskar den framleis. Eg vurderer å skaffe meg ein ny, men å selge den gamle skjer nok ikkje. Når det kjem til el-bassar brukte eg lenge min fars bass som han fekk av sin bror, ein Westone «The Rail», snerten liten 4-strenger. Når eg kom på vidaregåande og skulle spele «Dance of Eternity» av Dream Theater på eksamen, måtte ein 5-strenger til. På Finn var det ikkje mindre enn ein Warwick Thumb Flamin Blonde som låg ute.

Bra du fant den! Du kommer fra en musikalsk familie, søsknene dine er i hvert fall svært flinke. Men det er kanskje mer? Hvordan kom du på å bli musiker?

— Med to foreldre som er kantorar, utdanna organistar, i kvar si kyrkje, ynska dei sjølvsagt at alle borna skulle synge i kor og lære å spele eit instrument. Me fekk velge instrument sjølv.  Min bror Sigurd og eg valgte fiolin, systera mi Ingrid valgte fløyte. Etterkvart starta Ingrid og eg på piano, Sigurd på trombone. Så var det ein jazzskule som starta opp på Voss. Ingrid og Sigurd byrja der fyrst, Ingrid på piano og Sigurd på trommer. «Men, me manglar berre bass for å ha ein trio, kan ikkje du spele bass, Oda?», kom det frå dei andre to. «Eg kan vel prøva». Så der har du det!

Lurt. Endret du du syn på egen musikalitet av å treffe medstudenter i jazzundervisningen?

— Ja det var spesielt å treffe så mange flinke musikarar på same stad! Eg hadde min dose av impostor-syndromet i starten, men det går seg til når ein forstår at alle har unik spelestil, og at det er lov å like ulik typar musikk.

Har også sett deg synge gospel ved en anledning på en souljazz-gig, det er ekstra viktig musikk for deg? 

— Eg har ikkje vore spesielt opptatt av gospel, men det har som regel dukka opp her og der. F.eks heime har me ofte spelt av Mahalia Jackson ved juletider, og i skulekoret på Kongshaug sang me mange av Andraé Crouch sine sanger.

Er det noen feite gospel tracks du spesielt vil anbefale?

— Ei gruppe eg har høyrt ein del på i det siste er det franske bandet Souffle Nouveau. Særleg låta «Couleurs» groover bra! Så har du låta «All Because of Jesus» av Andrae Crouch.

Du spiller også på Sub Scene til uka – er det mye jazz i disse miljøene nå?

— Eg trur ikkje det er veldig mykje jazz på den scena, men kanskje det blir det etter denne konserten?

Vi satser på det. Hvilke andre band spiller du fast i nå, og hva skjer ellers fremover?

— Eg speler i SUPERSPREDER, og me spelte inn plate i sommar som truleg kjem ut neste år. Ellers har eg nettopp flytta til London for å ta ein master i Vocal Studies. Så fokuset no er å forstå betre korleis stemma fungerer og forbetre mi eiga stemme, samt sjekke meir ut av kva musikkmiljøet i London har å by på. I tillegg håpar eg å skrive meir musikk.

***

Sesongens Blow Out-høydepunkt skjer nå på tirsdag

Ingrid Laubrock og Tom Rainey. Foto: Jessica Hallock

Ja, det må være lov til å slå – eller stryke med visper – eller kaste ping pong-baller – eller gnisse med en kongle – eller knipse med fingrene – på stortrommen her. For på tirsdag er det duket for en gild, internasjonal utgave av konsertserien Blow Out. Det blir besøk fra to duoer: Alister Spence og Tony Buck er den ene, Ingrid Laubrock og Tom Rainey er den andre. 

Trommeslager og gitarist Tony Buck har spilt med storheter som Otomo Yoshihide, John Edwards, Lee Ranaldo og Swans – og må jo faktisk også finne seg i å bli kalt en slags norgesvenn med årene. Koblingene er i hvert fall mange. Han er stadig innom landet med den legendariske trioen The Necks, han har vært en av trommeslagerne i Kim Myhrs You I me-band, og vi kan også nevne den flotte skiva Gemstones, der han improviserer sammen med Anja Lauvdal og Ståle Liavik Solberg.

Alister Spence er en annen veteran fra den australske improvisasjonsscenen – kjent fra egen trio, samarbeid med musikere som Myra Melford, Satoko Fujii, Joe Williamson og Christopher Cantillo. Et kort klipp av Buck/Spence får du over, og en eldre Esmakebit på trioen til Spence kan du få i youtube-klippet under – og alle som kjenner til Bucks musikk vil skjønne at det her er snakk om et møte mellom to musikere som er gode på tålmodig, sitrende musikalsk improvisasjon. Så kanskje det er det de vil by på her? 

I saksofonist Ingrid Laubrock og trommeslager Tom Rainey vil de kanskje få en leken kontrast denne kvelden. De har besøkt Blow Out før, da som trio med bassist Brandon Lopez. Men de har spilt mye i duoformat helt siden 2017 – sjekk for eksempel ut plata Counterfeit Mars – en oppsiktsvekkende innfallsrik og variert duoplate, med snorkelyder, høyoktan-skronk, skakke melodier og alt mulig annet rart. De er sentrale musikere på den utforskende New York-scenen begge to, man kan også høre dem i samspill med folk som Anthony Braxton, Mary Halvorson, Tyshawn Sorey, Tim Berne og Nels Cline. Mange store, vidløftige ideer og konsepter i den gjengen der – Laubrock/Rainey har med seg noe av den intellektuelle skarpheten og fantasien, men har også noe jovialt sånn vanlig frijazz i seg. Og det må jo til en gang i blant?

Symre Bang og Julie Kleive – sterke navn, sterke artister

Onsdag er lillelørdag, i alle fall for dem som er opptatt av jazz og omegn og befinner seg i hovedstaden. Men også folk på Tolga og Trinidad kan via digitaliteten glede seg over albumene som snart skal lanseres på hvert sitt ærverdige oschlo-sted. Vi er opptatt av velklingende navn her i remsa, disse to har absolutt det, og i tillegg har de heldigvis også sterke signaturer som musikere og låtskrivere.

På Josefines Vertshus, eller nærmere bestemt Visescene, mellom Bislett og Hegdehaugsveien, er det alltid lun og freidig stemning. Tross alt var albumaktuelle Kari Svendsen en av primus motorene for at dette skulle bli et så sentralt sted for norske musikanter og visesangere.

Men på onsdag er det veltitulerte Symre Bang med band som er på turné for å lansere albumet Elles ganske frisk. Faktisk ikke egentlig debutalbumet hennes, men første i ung voksen alder. Dette er viser og omegn, for Symre, som vi har hilst på både i Jazznytt og remsa tidligere, er selv en rå gitarist og sanger, og har med seg musikere som Torjus Gravir Klykken på bass, Jon Espelid på trommer og Øystein Folkedal på orgel. Bra folk. Her er man ikke redd for å bruke ordet finurlig, men det er ikke bare kos – det er noe herlig bitt i folkemusikkpopjazzen hennes  som gir merker i leggen.

Om man helller sverger til Torshov, kan man stikke inn til den intime men teatralske Belleville-scenen, der står ingen ringere enn Julie Kleive, som vi er blitt imponert over lenge i vidt forskjellige sammenhenger, men som først nå albumdebuterer. Hun har en noe mer intellektuell tilnærming til tekst og musikk og det skapende. Albumet som viser hennes egne låter for første gang kommer på Anders Wyllers label Oslo Plateselskap, og har en besnærende tittel: være været være værende. Her holder det med andre ord ikke å være vann i vannet. Kleive forklarer selv om ideen rundt albumet:

«Som skapende sanger har jeg beveget meg i store sjangerspenn. Jeg har skrevet låter i mange år, men det er særlig de siste tre årene jeg har funnet veien inn i skriveprosesser som i stor grad har handlet om å fri seg klokt fra rammer, tenkte forventninger og strukturer – for å finne frem til min egen stemme – både i livet, men også i de tekstlige og musikalske rommene jeg ser inn i.»

Som medhjelpere i denne jakten på en kjerne, har sangeren og multimusikeren hatt tett kunstnerisk dialog med Håkon Brunborg Kjenstad på bratsj, gitar, pedal-steel, vokal, og Herman Wildhagen på bass, perk, div.strenger, vokal. Det begynte med en tett og spartansk innspilling, og så har det vokst seg til i uante retninger i studioet senere. På Belleville utvides besetningen med Siv Øyunn Kjenstad på trommer og vokal.

***

 

Syv uskarpe bilder fra lørdagen på Fram Kunstfest

Sverre Jensen. Alle foto: Cornelia Kristiansen

Som en helaftens live-fremføring av en innholdsrik NRK2-sendeplan fra 1997. Det var en av mange assosiasjoner som tok meg under lørdagen på Fram Kunstfest i år. Det det fjerde året en gjeng musikere og lokale entusiaster, med Juliana Venter, Jørn Erik Ahlsen Alkanger og Paal Nilssen-Love i spissen, arrangerer denne festivalen. Den er basert på det som kan krype og gå av kreative folk bosatt på Nesodden, i tillegg til et dryss med internasjonale artister.

Forrige gang jeg besøkte Fram, opplevde jeg både teatermonologer og visning av stumfilm med livemusikk til. Lørdagen i år var den nederlandske duoen bestående av trommeslager Han Bennink og gitarist Terrie Ex det store trekkplasteret, men festivalen bød også på scenesamtaler, workshops, poesi og musikk. Den lille ferjeturen ut dit fra Rådhuskaia i Oslo klarnet hodet. Det var jo en nærmest parodisk crisp og perfekt høst-ettermiddag, dette, med blendende utsikt fra ferja, over til det eiendommelige trekantede Fram-museet på vei ut. Deretter en kort busstur, så over veien forbi et nytt skolebygg, og slik var man plutselig ved Nesodden Samfunnshus, som ligger i samme bygg som Nesoddtangen Skole. Det skal pusses opp snart, og det er kanskje forståelig, for det er jo sant å si nokså nedslitt – på de gulnede veggene henger levningene av gammel offentlig innkjøpt kunst som er blitt plukket på herjet med gjennom årene – mange har vært her før. Det kan sikkert være hyggelig for Nesoddens barn å foreta sine egne, nye herjinger i litt freshere lokaler. Men dét sagt: Nesodden Samfunnshus er, i sin nåværende form, et perfekt lokale for en utflytende og rufsete festival av typen Fram er. Den viser i grunnen at dette er noe av samfunnsnytten kultur kan tilby: Å fylle gamle rom med litt ny mening, å få oss til å assosiere nye ting med de vante omgivelsene våre. I et klasserom har den fantastiske britiske vokalisten Phil Minton en workshop med sitt Feral Choir, de skal ha en fremføring på søndagen. Det lukter godt fra spisesalen og et rom innenfor ligger den lille grendehusscenen, som ligner på hundrevis av andre lignende scener over det ganske land og som har et anstrøk av teatermagi over seg. Skuldrene senkes når man kommer inn dit.

Helt først var det presentasjon av et musikkverksted hvor barn og voksne hadde funnet opp nye instrumenter som de fremførte et lite musikkstykke på. Derfra var det en naturlig overgang til unikumet Sverre Jensen (bildet over), en helt spesiell sløydlærer og instrumentmaker som i årevis har spesialisert seg på å lage ulike middelalderinstrumenter. Han har blant annet laget Tone Hulbækmos middelalderharpe. Det er kreativ virksomhet. Når instrumenter blir så gamle, og noen til og med har dødd ut, er det ikke nødvendigvis slik at det finnes noen enkel oppskrift på hvordan man lager dem. Mye av Jensens kunnskap er basert på reiser rundt i Europa og etterligning av ting han har sett, tatt og tegnet bilder av. Han fortalte om disse reisene og spilte små trudelutter fra samlingen Cantigas de Santa Maria, som består av 420 dikt med musikalsk notasjon. Jensen trakterte mandora, lutt, langeleik og, kanskje mest fascinerende av alt, en dreielire, på engelsk kjent som hurdy gurdy, hvor en skive av tre som er gnidd inn med harpiks sveives rundt og rundt og lager en fin lo fi-aktig drone. Sverre Jensen er også primus motor bak Nesodden Musikkhistorisk Museum, som man kan besøke på søndager (muligens onsdager også) og etter avtale. Det anbefales åpenbart.

Etter det kom det en forfattersamtale mellom Wencke Lagertha Fugelli Mühleisen (til høyre) og Kamilla Danielsen (til venstre), som begge to har skrevet bøker hvor sjekking på Tinder – intimitetsindustrien som Mühleisen omtalte det som – spiller en rolle. Danielsens bok heter Diskomus på venteværelset, Mühleisens heter Alt jeg frykter har allerede skjedd. Det var her den nevnte NRK2-assosiasjonen slo meg – det var jo som om vi først hadde sett en liten dokumentar om gamle instrumenter, og nå ble geleidet over i et samtaleprogram om diverse aktuelle temaer. Mühleisen og Danielsen hadde en interessant og oppvakt prat som kretset rundt bøkene, men som også tok et sveip innom dagsaktuelle diskusjoner om kjønnsmarkedet og sørgelige begreper som «lavverdimenn». Vi lever i en merkelig, og trist, tid.

Mellom settene hadde en av festivalens arrangører, Paal Nilssen-Love, funnet fram en tralle som han gikk rundt og solgte drikke fra.

Etter bokpraten var det middag for alle som var på festivalen – deltagere, publikum og arrangører. Fjellørret som var fisket helga før, ratatouille, salat, søtpotet, i det hele tatt. Det ga anledning til å bli kjent med flere av de som var der ute, og var i det hele tatt en svært fin opplevelse. Det var noe med å sitte sammen i dette skolelokalet og ved disse bordene, slitt etter lang og tro kommunal tjeneste, som minnet meg om gamle opplevelser fra korpsdagene – stevner og kveldskonserter. Jeg kan skrive mye om verdien av festivaler der alle ser det samme – det må jeg gjøre en gang. Men en festival der alle har et felles festmåltid, har jeg ikke opplevd før. Jeg håper på å få opplevd det igjen. Det var noe med stemningen rundt bordene og telysene, blant kulturtanter og allværsjakkeonkler, tilreisende med ferja og fastboende – en følelse av at det ikke skal så mye til å få laget et slikt arrangement. Eller – ikke så mye annet enn vanvittig med innsats i hvert fall. I sånne øyeblikk, hvor enkelheten og den sosiale realiteten i små festivaler kommer til syne, kan jeg få en underlig varm følelse av… usårbarhet. At samme hva som skjer med kulturen ellers, så vil dette kunne bestå, i hvert fall om vi virkelig ønsker det. Det korpsaktige ved hele settingen ble også understreket til gangs av at festivalen hadde loddtrekning underveis i middagen – her kunne man vinne gaver donert fra ulike rause butikker på det lokale kjøpesenteret, i tillegg til spilletimer med arrangørene, plater, festivalpass og mye annet. Vi stakk utrolig nok av med et trykk av Terry Nilssen-Love. Du snakker!

Fram-plakaten er nokså egalitært lagt opp, men om noe var headliner denne kvelden, så var det duoen Bennink/Ex. Den legendariske nederlandske surrealistiske trommeslageren Han Bennink vagget bortover gulvet i samfunnssalen med en spaserstokk – men når han kom nærme nok, dæljet han til en av trommesettets cymbaler med stokken, og slik var vi i gang. Terrie Ex spratt ivrig rundt i rommet, sparket unna stoler som var i veien og veivet med den crusty gitaren sin – jeg tror biologer kan finne noen helt nye skapninger om de legger den doningen under et mikroskop. Han kjørte halsen i gulvet som et trykkluftborr og fingret de rustne strengene med stor iver – noen ganger låter de små gitarkrusedullene hans som hollandske talemelodier. Jeg tror jeg er en større fan av vesenet enn spillet til Terrie Ex. Men det forteller ikke nødvendigvis så mye – for det er et sjeldent vesen vi snakker om.

Bennink på sin side var lur, munter, litt skarp og knurrete, ikke tam. Da han kom inn i lokalet kunne man få inntrykk av å være stiv og skjør, bak trommene var det som om leddene ble myket opp umiddelbart. Han sang en sang om haren, skrevet av sin gamle kollega Misha Mengelberg. Stikker og visper føyk til alle kanter, replikker og stikkesalver smalt mot publikum. De spilte et kort sett bestående av en rekke små musikalske vignetter med uklare grenser mellom mellomlåt-oppførsel og spilling.

Ting tar den tiden det tar på Fram – bortsett fra når ting starter, står det ingen presise tidspunkter i programmet. Det er i grunnen en helt fornuftig måte å gjøre ting på, for de fleste er der jo som sagt for å oppleve alt. Denne gangen medførte de rause tidsrammene at jeg ikke fikk sett Isach Skeidsvoll spille piano til sist – men det håper jeg uansett å få gjort snart igjen. Kveldens siste opplevelse ble i stedet en seanse som startet med at kontrabassist og scenekunstner Marius Kolbenstvedt fremførte et nyskrevet verk av Håkon Thelin til diktet “De elsker meg død” av den palestinske nasjonalpoeten Mahmoud Darwish. Et fantastisk dikt, godt oversatt – og en enkel, effektiv Thelin-komposisjon der kontrabassen vekslet mellom enkle, urovekkende pizzicato-linjer, kanskje nesten oud-aktig, og utbrudd med bue. Det gled naturlig over i en opptreden hvor den palestinske poeten Wesam Almadani leste egne dikt på arabisk mens Kolbenstvedt leste ferske norske oversettelser, akkompagnert av Jai Shankar på tablas og Kaveh Mahmudiyan på tombak. Den norske versjonen av hvert dikt kom først – så kom et tålmodig strekk av de to perkusjonistene – og så leste Almadani – om å mangle språk for det som skjer nå. Formen gjentok seg, fire dikt på rad. Spartansk og tålmodig – både poesien og samspillet mellom de to perkusjonistene fikk rikelig med plass. Kolbenstvedt fortalte at oversettelsene han leste opp blir gitt ut i bokform nå – den er verdt å være på utkikk etter – de blir i hvert fall solgt på Tronsmo.

Siden dro vi hjem, rett rundt midnatt. Oslo sentrum var i ferd med å bli riktig så klovnete, men på 37-bussen var det påfallende rolig, sikkert siden ingen helt vet hvor 37-bussen går for tiden i denne byen. Den stopper tydeligvis både i Halden og på Grefsen på vei mot Gamlebyen. Mye å oppleve, men man skal passe seg.

***

Dream Nights byr på fire dager i det Propanske landskap

Det er på tide med et lite langtidsvarsel: Vi vet ikke mye om hva som vil skje fra 16. oktober og utover, men én ting som er sikkert er at duoen Propan, bestående av Natali Abrahamsen Garner og Ina Sagstuen, inviterer til minifestivalen Dream Nights på Goldie. Over fire dager vil den improviserende vokal-og-ymse-duoen spille musikk i fire forskjellige settinger: Med Sheriffs of Nothingness, Stina Stjern, Harald Lassen & Johanna Scheie Orellana og Moon Relay. I tillegg blir det både support acts, DJer og rikelig med heng i Bernt Ankers Gate. Settene skal tas opp og danne grunnlag for ny musikk fra duoen. Det høres både ambisiøst og gøy ut – og vi tok en prat med Natali Abrahamsen Garner for å høre mer. 

Dere inviterer til Dream Nights, en slags firedagers festival hvor dere spiller med ulike samarbeidspartnere hver kveld, med support og det hele. Hvordan oppsto ideen?

– Vi tenkte vel egentlig ikke at det var en festival før vi så plakaten, og skulle poste alt i sin helhet på sosiale medier. 4 dager på Goldie, propan + samarbeid + supportacts + djs. Plutselig var det ganske mye! Utgangspunktet var at vi hadde lyst til å spille med andre folk og andre prosjekter. Vi er ganske glade i å lage konsepter, og følte det var lettere å lage et ordentlig konseptuelt prosjekt, heller enn å spille en konsert her og en konsert der. Derfor samlet vi det til en uke med dream nights. Grunntanken er at vi vil sjekke ut forskjellig musikalsk materiale, med forskjellige musikere, og på den måten prøve å utvide det musikalske landskapet og videreutvikle rammene for hva Propan kan være. Å ha oppvarmings acts hver kveld handlet noe om å inkludere enda flere bra prosjekter, men også om at det er hyggelig å dele kvelden med andre, flere å dele lykken med osv. Og forhåpentligvis flere som kan dra litt publikum. Plutselig var det en mini-festival. 

Ikke mini en gang, det er jo fire dager!

– Joda, men det er kanskje litt få acts til å være en hel festival. 

Vi kan jo starte med supportkonsertene – hvordan har dere tenkt der?

– Vi har hele tiden forholdt oss til en slags helhet, hvordan de forskjellige postene på programmet, både de vi skal samarbeide med og de som varmere opp, utfyller hverandre. Både uttrykksmessig og sjangermessig. Så er tanken om et landskap, ideen om at det finnes noe som er ‘propansk’. De vi har spurt har vi spurt fordi det er ekstremt bra folk og musikere, som hver i sær har utviklet et eller annet materiale som vi mener er tydelig, og på en eller annen måte passer inn i det Propanske landskap.

 På onsdagen er det Levina Storåkern som skal spille sup. Hun synger på svensk, jobber litterært med tekstene sine, kommer fra folkemusikken, og er pure magi på scenen. Hun har fått med seg Johan Lindvall og Daniel Meyer Grønvold, som jobber med improvisasjon og alternativ rock, sammen skal de fremføre noen nye verk. I utgangspunktet hadde vi en plan om at disse kveldene kunne favne dans og billedkunst – alt mulig rart. Det kokte litt bort, men vi spurte samtidsdanser Rannei Grenne om hun kunne tenke seg å være med, og det ville hun. Hun er helt rå, utrolig kul, og skal opptre på torsdagen. Hun skal vise noe soloarbeid hun jobber med for tiden, som er long durational, hvilket betyr at hennes opptreden overlapper den andre support acten for kvelden. Det er Ester Thunander, den skånske-gone-norske folkemusikeren som spiller magi på fele. På torsdag er det Thea Grant som skal varme opp rommet. Hun har et helt fantastisk medieval-inspirert kor-aktig soloprosjekt med masse visuals og kule sceneantrekk. Skikkelig helhetlig og out of this worldly. Hva Martin Langlie skal gjøre på lørdag, er vi ikke helt sikre på, men vi like soloprosjektet hans og synes han er en rå trommis og musiker som bruker elektronikk og trommer på en inspirerende måte. Ja, så alt i alt har vi forsøkt å tenke på totalen, det samme gjelder de vi skal spille med. 

Du nevnte “det propanske landskapet” i sted, hva ligger i det? 

– Vi har diskutert det ganske mye uten å klare å sette fingeren på det nøyaktig. Det handler jo om referanser, generelt og i musikken. Vi spiller i utgangspunktet det mange vil tenke er smal musikk – vokal og elektronikk. Vi hører ikke nødvendigvis så mye på den musikken sjøl til vanlig, da går det kanskje mer i ulik populærkulturell musikk, og det er referanser som er byggeklossene for Propan.

Alt kan gå inn i potten som heter Propan, det må ikke bare være improvisert musikk eller musikk i det hele tatt egentlig. For eksempel har vi funnet at den mest propanske sporten er skiballett, en OL-gren man konkurrerte i fra sent 70-tall til 2000 (Skiballett var demonstrasjonsgren i OL 88 og 92, men kom aldri lengre, red.anm).

Til releasekonserten for plata Trending lagde vi gelefrukt i appelsin- og vannmelonskal, en logisk propansnack syns vi. Vi hadde også Propan party piñata på samme slippkonsert. Med samme logikk var det tydelig hvem vi mente passet inn i en sånn type Propansk festival. Vi snakker ofte om at Propan som egen entitet har sin egen smak, noe som ikke direkte handler om hva Ina eller jeg liker eller ikke, men hva Propan kan like. Det er ikke lett å definere, og kanskje det bare er logisk for oss. Men det finnes ting i musikk som slår oss som en typisk propanskbevegelse, lyd, form osv. Etter hvert som vi har gjort flere ting og laget mer musikk har også ideen om det propanske utviklet seg. Identiteten rommer nok mer nå enn den gjorde for fire år siden, for eksempel. 

Snakker dere mye om slike ting, og om de ulike konseptene dere jobber med? 

– Ganske mye. Jeg tror kanskje det er jeg som presser det litt fram noen ganger, men det har vist seg å være en god måte å jobbe på. Vi har gitt ut fire plater og skrevet to bestillingsverk. Alle platene bærer preg av tydelig utforskning, du kan for eksempel merke det på plate nummer to, Trending. Det skulle på en måte være en slags dystopisk klubbplate. Da jobbet vi med tydelige bilder, vi hadde den originale Blade Runner-filmen som referanse som vi jobbet ut ifra. Det handlet ofte om nettopp det, en felles referanse. Vi har ganske mange don’ts i musikken – det er mange ting vi ikke vil gjøre. Det har vært ganske stramme rammer for hvordan vi sjekker ut det vokalt improvisatoriske landskapet, for det er mye vi synes er veldig harry og som vi vil unngå. Derfor er vi blitt vant med å lage rammer. De rammene handler ofte om å jobbe lite emosjonelt drevet med lydformingen vår, men heller være så instrumentelt konkret som mulig.  

Kan du komme på et konkret eksempel på på en don’t i musikken deres?

– Stemmen er en lyd alle har tilknytning til. I et lydlandskap med  masse forskjellige lydkilder kan du nesten alltid plukke ut stemmen. Mennesket er laga sånn. Don’t-sene våre har vært veldig typiske vokale lyder, emosjonelt drevne ting – vi prøver å gjøre det så teknisk og instrumentelt som vi kan for å unngå kroppsliggjøringen av lyden. Det er ikke et mål at det ikke skal høres ut som stemmen, men at det skal ha blitt tatt et tydelig valg, at man lager en lydlig celle som blir så konkret og unstrumentell at det er tydelig lyden i seg selv som er viktig, ikke at det er en stemme.  Form har også veldig mye å si i det arbeidet. Lengde, hvordan vi jobber med pusten. Det å  jobbe med å unngå å lage ting som bare følger pustens periodefølelse. De fleste mennesker har jo cirka like stor lungekapasitet, så dermed kan  periodene bli veldig like – og da høres på mange måter stemmene like ut. 

Dere skal spille inn settene deres og bruke dem som utgangspunkt for videre arbeid. Er ideen én utgivelse?

– Vi er ikke sikre på hva det blir, for vi vet ikke hva vi blir sittende igjen med. Men noe skal utgis. Planen er ikke at det skal bli live at Goldie, men at vi skal utvikle det videre, jobbe med pålegg og potensielt kunne omstrukturere som vi mener gagner musikken. Da kan det godt være at det blir noen plater og EP’er eller én plate med alt. Det må vi nesten se når vi sitter med det. Men vi skal sjekke ut fire forskjellige ting, i hvert fall.

Ja, fortell om de fire settene.

– På onsdagen er det Sherrifs of Nothingness. Der er planen å teste ut ganske konkrete teksturer, egentlig, som både de og vi kan ha. Å jobbe med det og være… både sammen alle fire, to og to og en og en, på en måte. De er supergode på skikkelig spissa lyder og teksturer. Jeg tror det blir tre eller fire teksturer som vi skal teste i løpet av settet. Det blir ganske meditativt, tror jeg. Når vi spiller live til vanlig, jobber vi jo helt improvisert. Det utvikler seg, endrer seg, forflytter seg. Fellesnevnern for alle settene er at vi skal ta noe materiale under loopen, og da tar vi det hele ned i tempo og all bevegelse blir saktere. På torsdagen skal Stina Stjern spille på kassettene sine. Utgangspunktet er at vi skal jobbe med tekst, for det gjør ikke vi så ofte. Å ha en felles tekst som vi både kan jobbe med som mening og som lyd. Tanken er at det skal være litt mer støyete landskap og litt mer elektronisk. På fredagen er det Johanna Scheie Orellana og Harald Lassen – der er det mer tonale plan, lange toner og ganske meditativt materiale. Helt enkle komposisjoner vi dveler ved ganske lenge. Lyden av sax, fløyte og vokal, både sammen og hver for seg. Vi skal også spille på glass og med perk. På lørdagen skal vi sjekke ut groove og repetisjon med Moon Relay. 

Har dere forberedt settene nøye?

– Vi øver med alle på forhånd. Med Moon Relay er det litt mer komponerte ting, bare på grunn av uttrykket deres og tingene vi vil teste ut sammen med dem. Det er også komponerte ting med Johanna og Harald, men det materialet er litt mer åpent… eller, ikke åpent, men det er veldig enkle komponerte ting, enkle rammer. Med Stina er det tekst som er skrevet, men ellers ganske improvisert Vi har øvd med alle, men vi vil at det skal musikken på konsertene skal puste, Det er jo improvisert musikk vi holder på med, det er ikke gjennomarbeidet eller gjennomkomponert, ikke masse vi skal lære oss og huske. Det handler mer om rammer vi skal bli i over en viss mengde tid. Vi møtes på forhånd, hovedsakelig for å skjønne hvilket landskap vi befinner oss i sånn at vi har en felles forståelse. Jeg tror det også ligger i vår natur som improviserende musikere – å være flyktig, gå videre, alltid være på vei. Det er interessant å tørre å bli i noe, å lage noen rammer hvor vi får lov til å bli værende. Eller gir oss selv lov.  

Hva gir den tålmodigheten musikken?

– Det handler litt om måten man hører på, tror jeg. Når man spiller improvisert musikk er det veldig lett at et nytt element åpner mange dører. Man hører det som en ny start, noe som skal videre. Så bygger man videre på det, jager noe liksom. Men om man sier, “her skal vi være”, lytter man kanskje til det på en annen måte. Det beriker det man gjør selv om det er lite. Om man sier at den som starter, starter med å synge eller spille en tone og at den skal vare i to minutter før noe annet skjer… da har man senket pulsen så ekstremt. Da tror jeg man hører på alle elementene i det som skjer på en annen måte enn som byggesteiner for å komme seg videre. Vanligvis bygges formen opp, og så ned. Eller opp og opp og opp til musikken er ferdig. Men formen kan gå opp og ned og opp og ned, og det er ikke sånn at når den går ned er det ferdig eller at når den skal opp, så skal den peake. Med én gang man sier til seg selv at det ikke trenger å være sånn, hører man ting annerledes. Det er mye lengre linjer som man lar seg dvele i i stedet for å tenke “nå har hun holdt på alene så lenge, så nå må jeg bidra med noe”.

Ja, tror du at høflighet og trangen til å “hjelpe” hverandre kan være en hemsko i improvisert musikk noen ganger? 

– Haha, jeg håper ikke det, men kanskje av og til? Det er jo litt som en samtale, og da er det ikke så ofte at man sitter kjempelenge uten å si noe. En hel kveld, liksom. Man er oppdratt til å bidra, og derfor er man ofte på leting etter et sted hvor man kan skyte inn noe. Det er vanskelig å snakke for noen andre enn seg selv, men det er jo utrolig friskt når man er på en konsert med en trio, for eksempel, og en av musikerne er stille et kvarter – det skjer nesten aldri! Det er interessant å snu fokus, å tenke at man ikke hele tiden skal være på leting etter noe å melde. I Propan er vi jo to stykker – det opplever vi som en konstellasjon hvor man har mye ansvar, med en gang man er tre kan man gå mer inn og ut. Når det bare er vi som spiller som Propan, i duoformatet, er det nok ganske naturlig å høre det som en slutt om den ene slutter å spille, for eksempel. 

Endrer tidsoppfatningen seg når man tenker på den måten du snakker om her?

– Nå kom jeg akkurat fra øvingen med Ina, Harald og Johanna. Da hadde vi et strekk med noen glass som vi skulle prøve ut. Når Ina og jeg gjør det, varer det strekket typisk  i 3-4 minutter. Det føles lenge. Når vi spilte det nå varte det i 16 minutter – og det føltes ikke lenge. Så ja, jeg syns det endrer noe. Man sier “vi skal bare være her, det er bra nok”. Da handler det mye mer om detaljer – hvor lange pauser man tar mellom hver ting man bidrar inn med, for eksempel. Jeg har en sterk opplevelse av at man setter et slags overordnet tempo med en gang man har laget den samme lyden to ganger. Om pausen mellom hver gang lyden kommer er lang, da er tempoet langsomt. Motsatt om lyden er gjentatt hyppig. Jeg tror det har mye å si for tidsoppfatningen. Man kan også bli fryktelig irritert av dette – jeg var på Dans les arbres og ble så jævlig forbanna fordi Ingar Zach satt og spilte det samme om og om igjen, langt over tålmodighetsgrensa mi – men så plutselig snur det og så ble det fint. Det er masse følelser i repetisjon, men om man klarer å godta premisset, tror jeg det kan bli avslappet tidsforståelse. Men så skal det leve, det skal ikke være en øvelse i ro og saktegåendehet som vi skal gjøre for et publikum liksom. 

Nei, men er det en idé at publikum skjønner workshop-elementet her og har en viss anelse om helheten og sånn?

– Jeg tenker at det kan være litt fint. Folk er forskjellige, jeg syns det er litt digg å vite, “ah, det er dette dere sjekker ut”. Det henger kanskje sammen med at jeg er konseptuelt skrudd sammen, eller altså at jeg liker konsepter. Det er spennende, da hører jeg ut ifra det jeg vet. Hvis jeg ikke vet, kan jeg sitte og lure – hvorfor valgte dere det, hvorfor gikk dere ikke ut i et grooveparti der, hvorfor var det ikke et større spenn i det dere gjorde – jeg tenker det kan være kult for folk å ha en viss forståelse og innsikt. Det kan forsåvidt hende at det ikke er så tydelig å skjønne baktanken om man bare ser konsertplakaten. Men man skjønner det om man leser søknadene våre, haha! Vi kan printe den ut kanskej. Vi selger firedagers billetter til prisen av to og en halv kveld. Det er fordi vi tenker at det er kult om folk vil høre alt. Jeg hadde tenkt det – uten at jeg nødvendigvis forventer at folk klarer å sette av fire kvelder her i løpet av en uke til å komme på dette, altså. Men det må være lov å drømme.

Kanskje det kan utløse en samlermani, hvis man er på den første kvelden og får lyst til å vite hvordan resten er og så videre. 

– Jeg innså for noen år siden at jeg liker å oppleve hele katalogen i stedet for å for eksempel se én film noen har lagd. Når man har høst en hel katalog, eller lest flere bøker av samme forfatter, forstår man hvor kunstneren kommer fra. Vi er ofte på én konsert, og så kan den være bra eller dårlig. Men det er noe med å se ting igjen og igjen og igjen. Her prøver vi å samle det vi gjør og gi folk en mulighet til å gå ordentlig inn i det. Det er sånn med alle slags residencies – det gir en helt annen forståelse av hva det mennesket eller bandet/prosjektet holder på med. 

Det er jo DJ-er også, fortell om dem til slutt!

– Dovile Puzinaite har vi hatt som DJ flere ganger. Hun er egentlig grafisk designer, men hun har en helt sinnssykt kul musikksmak – en blanding av lydkunst, filmmusikk, ting som groover… alt mulig rart. Det er litt deilig, det blir ikke nødvendigvis en dansekveld, men en veldig spennende lyttekveld, haha! Dovile er skikkelig i Propans landskap – hun er liksom vår DJ, føler vi. Andreas Røysum har jeg hørt gjøre forskjellige ting, han er litt mer worldmusic-groove-fyr. Han spilte sammen med Hans Hulbækmo på blodklubben på lørdagen og da spilte de nesten bare folkemusikk fra rundt omkring, groovy ting. Det var kult å ha noe litt annet enn det Dovile gjør. Noen ting som man kan danse til, hvis folk har lyst til det på lørdagen. Nøyaktig hva Andreas planlegger vet jeg ikke, man får ta turen om man vil finne ut. Begge er superfine folk, da! Vi har utelukkende med oss fine folk på denne happeningen.

Av Filip Roshauw og Audun Vinger