NTT: Musikk for Brede og smale

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikk avis i digital remseform for jazzen og omegnen! Vi har en fyldig utgave med stoff både egnet for konsertgåing og hjemmekos – nyt den som best dere kan. Helt først noen konserter fra uka som kommer:

1. Bylarm meg her og meg der, det spørs om ikke denne godbiten er kveldens høydepunkt i Oslo: Melahuset inviterer Musikkmagasinet til gratiskonsert med JRPJEJ (Ored Recordings) og H*nning. Vi sakser fra eventteksten: JRPJEJ er post-tradisjonell tsjerkessisk folkemusikk fra Nord-Kaukasus. Bandet er flaggskipet til det nyskapende plateselskapet Ored Recordings. De er kjent i undergrunnsmiljøer for «punk-etnografiske» feltopptak av undertrykte folkemusikalske tradisjoner fra den russiske føderasjonen. De er nå ute på sin første Skandinavia-turné, og sitt første besøk til Oslo. H*nning fra Vesisaari (Vadsø) spiller også – rapartisten debuterte under demonstrasjonene mot gruvedumping i Repparfjord 2021 og blomstrer i eklektisk stil, amorøs utstråling og kvikke tekster. I tillegg får vi høre DJ’ene Rune Lindbæk og Martin Bjørnersen, som til sammen utgjør Kvensk-Norsk Discoforening. 

Hør på denne: 

Eller denne. JRPJEJ kan oppleves dønn gratis på Melahuset i kveld klokka 23.00! 

2. Audun Automat har slipkonsert for en finfin skive, som vi snakka med bandleder Audun Ellingsen for en tid tilbake, da den var å høre. I kveld har spiller de på Victoria, både for å slippe skive og som del av Oslo Kulturnatt. De har en låt som heter “Mingus”. Den spiller de sikkert: 

Ellingsen spiller forøvrig også med 1816 på Herr Nilsen på tirsdag! Her, en smakebit: 

3. Flukten er blitt en av de travleste jazzkvartettene i Norge, de – i høst er de på en lang turné hvor saksofonist Hanna Paulsberg blir erstattet av vikarene Harald Lassen og Signe Emmeluth. Man får jo lyst til å sjekke ut en konsert med begge besetninger – kanskje det var planen deres også? Det er vel saktens mer sannsynlig at det har med timeplaner å gjøre, men man kan alltids spekulere. HØR NÅ, SØRLANDET: I kveld spiller de i Risør, i morgen står Mandal for tur, på søndag er det Flekkefjord, på mandag er det Arendal, OK, DET VAR ALT, SØRLANDET på tirsdag er det Skiensjazzdraget i Skien, på onsdag er det Bø Jazzklubb, på torsdag er det Urijazz og neste fredag er det Larvik Jazzklubb. Gåttabanen! I kveld og i morgen er det Emmeluth som spiller saksofon, de resterende konsertene er det Harald Lassen. 

4. Origo høres ut som noe som er midt i blinken på en søndag. Sjekk bandet: Amalie Dahl og Signe Emmeluth på altsaksofoner, Zakarias Meyer Øverli og Aksel Rønning på tenorer, Andreas Hoem Røysum på alle klarinettene, Jørgen Bjelkerud på trombone, Håkon Huldt-Nystrøm på kontrabass og Olve Gravklev på trommesett og piano. Det er Gravklev som har komponert musikken, som blir beskrevet på følgende måte: meditativ, men tidvis intens, akustisk musikkopplevelse. Ingen scene, dempet belysning, musikere plassert midt i rommet, mulighet for å sitte eller ligge på gulvet med pledd og puter eller sitte i en stol. Gjør det du foretrekker. Vega Kino er stedet for kureringen av den metafysiske hangover, søndag klokka 20.00.

5. Gigglemug høres ut som en klomsete professor i konsertmagi ved Galtvort, men er altså engelsk for Someone with a perpetually cheerful demeanor – og det er også navnet på stjernemøtet mellom de to sharpe norske musikerne Bjørn Vidar Solli (gitar) og Hermund Nygård (trommer) og den amerikanske vibrafonisten Tim Collins pluss den danske bassist Daniel Franck. Kontakter ble først knyttet i New York, siden er det blitt flere turneer. De spiller på tirsdag på Hærverk, et sted som kanskje er aller mest kjent for friimpro og punk og techno, men som også kler å gå Herr Nilsen i næringa en gang i blant.

6. Jazzfunklegendene Mezzoforte spiller i Stavanger på onsdag på Spor 5 – klart det blir fest?  

7. Samme dag, altså onsdag, spiller Splashgirl på Victoria East. Det er slippkonsert for bandets sjuende album på Hubro – og det skjer omtrent på dagen etter deres første konsert noensinne, tipser Jo Berger Myhre om. 

8. David Skinner er mest kjent som pianist, men nå har musikeren som også er kjent som drivkraft bak Jazz Society og svært mye dønn-jazz-moro i hovedstaden funnet fram gitaren. Han skal shredde sammen med Anders Aarum Trio med Aarum, Jens Fossum og Magnus Eide på torsdag på Caféteateret. 

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er den japanske jazzrock-trommeslageren og bandlederen Takeshi Inomatas versjon av Stravinskijs Vårofferet: 

 

 

Oslos egen beat

Konserter hvor enn man vender blikket denne helgen, men blant dem som skiller seg en smule ut finner vi trommeslager og beatmaker Bård Berg, som vi lenge har sett i utkanten av det vide jazzlivet vi følger i herværende remse. Han har utgitt en rekke lekre singler og album under paraplyen Oslo Beats, og dét er en puls det er riktig å ha pekefingeren i kontakt med. Vokalister som Sofie Tollefsbøl har vært innom. Men initiales BB har så klart jazzbakgrunn, noe som vil vise seg ytterligere på kveldens konsert, Oslo Beats Big Band på Parkteatret. Der går han nemlig i møte med Det Nye Norske Storband. Under ledelse av David Hvem og med remsefavoritter som Jørgen Bjelkerud, Kristina Fransson, Trym Saugstad Karlsen og Aksel Rønning i den, akkurat, store besetningen.

Dette er jo en remse for jazz og omegn, med andre ord perfekt for en skolert trommis som lager klubbmusikk sammen med en rekke jazz & omegn-musikere. Hva tenker du når du hører ordet ‘jazz’ i vår samtid, egentlig?
— For meg handler det mest om en innstilling til musikk enn spesifikt hva jeg spiller. Jeg føler at man bør øve på alt mulig og gjøre seg så fri som mulig til å følge intuisjonen. På den måten kan man velge i øyeblikket, i stedet for å lære seg nøyaktig hva man skal spille og så utføre det perfekt, slik som man ofte gjør i klassisk eller pop. Det er kanskje det viktigste jeg har tatt med meg fra min jazzbakgrunn.

Bård Berg. Foto: presse

Og har du noen jazzfavorittter fra historien som har vært viktig for din musikalske sensibilitet?
— Uh, mange. Vanskelig å svare kort på. Men pappa hørte mye på Keith Jarrett, og jeg har alltid vært fascinert av hvordan Jack DeJohnette spiller så melodisk og musikalsk i den trioen. I en veldig åpen tolkning av jazz vil jeg også si at Fela Kuti har påvirket min forståelse av groove. Jeg må også nevne Brian Blade, som jeg gleder meg veldig til å se på konsert på Victoria.

Yes, dit vil jeg også. Fikk du din horisont utvidet under studiene på NMH, eller er det snarere slik at du med dine musikalske ideer har utvidet dine medstudenters?
— Jeg fikk absolutt utvidet horisonten min på NMH, mest takket være mine medstudenter. Jeg håper også at jeg har bidratt til å utvide horisonten deres. Jeg ble eksponert for mye musikk, noe som gjorde meg bevisst på hva jeg elsket, og hva jeg ikke likte. Begge deler er veldig viktig.

Hvordan begynte du først med musikk selv?
— Pappa drømte om at jeg skulle spille cello, men da jeg i ung alder dro frem alle bøtter og kjeler fra skapet for å spille på dem, måtte han legge fra seg den drømmen og innse at det var trommer jeg skulle spille. Det var først da jeg begynte å spille i kirken at jeg fikk mye erfaring med å spille med andre, og skjønte at dette var noe jeg ville satse på videre.

Utover bøtter og kjeler, hvem var dine favoritt-trommis /beatmakere i formative år?
— Blant de kjente, var jeg helt besatt av Steve Gadd en stund på videregående. Som alle andre har jeg også hatt en fascinasjon for J Dilla. På ungdomsskolen drev jeg med breakdance, hvor vi hørte mye på gammel funk og soul, særlig James Brown. Jeg tror den feelen har påvirket meg og måten jeg spiller på.

Men «Oslo Beats», sier du. Tidligere dette årtusenet var den typiske oslobeaten influert av kosmisk psykedelia og skrangledisco – hvordan vil du beskrive Oslos rytme i dag?
— Det gir veldig mening, med tanke på at jazz alltid, eller i hvert fall bør, være utforskende og åpen for nye impulser. At jazz også har flørtet med klubbmusikk, passer godt til sjangeren. I dagens musikalske Oslo føler jeg at man kan finne nesten alt, så det er vanskelig å sette noen klare kjennetegn på rytmene. Men noe jeg synes mange Oslo-baserte jazzmusikere gjør veldig bra, er blandingen av elektronisk musikk og jazz. Elektronisk musikk og pop er så dominerende sjangere at de påvirker oss alle på en eller annen måte. Det har kommet mye kult ut av det.

Bård Berg. Foto: presse

Hva er kongstanken ved å jobbe med storband? Finnes jo flere eksempler med eldre superstar DJs/klubbmusikkprodusenter i samarbeid store orkestre, f.eks Paul Oakenfold og Jeff Mills – en anelse pompøse greier som jeg tolker som et behov for anerkjennelse? Men i ditt tilfelle virker det mer som en symbiotisk interesse?
— Jeg spilte mye i storband da jeg gikk på NMH. Det er noe med følelsen av å treffe hits med 12 blåsere i ryggen som er helt unikt når det klaffer. I dette tilfellet var det Nye Norske Storband som spurte om jeg ville gjøre et prosjekt med dem. Det var en utrolig kul mulighet som jeg absolutt ikke kunne si nei til, så får jeg bare håpe jeg ikke blir pompøs og usmakelig etter konserten.

Hvordan har øvelsene med dem artet seg?
— Det har vært utrolig gøy å høre arrangementene skrevet av David Hveem og Magnus Murphy. Begge er utrolig dyktige, og de har fått fisket frem så mye gull i låtene. Nye Norske Storband er også en gjeng med krem-musikere som alle spiller fletta av de fleste. Jeg føler meg rett og slett veldig privilegert som får være med på dette.

Du har jobbet med mange typeriktige vokalister hittil, er noen av dem med på gigen i helga?
— Absolutt!  Jeg har med meg en håndfull. Gia er med, Vuyo, Isabell Eberdean, og Gabriela Garrubo er også med og tar låter som jeg har liggende klare for utgivelse i nær fremtid.

Du utga nettopp den nye singelen «I Swallowed The Sun» – er den del av et større prosjekt og ny retning?
— Ja, det stemmer. Jeg har en EP liggende som jeg har begynt å slippe nå. Den er litt mer i den nordiske elektronika-stilen, inspirert av storheter som Röyksopp og Todd Terje. Det er ikke en permanent ny retning, men mer en liten utforskende avstikker før jeg slipper mer Oslo Beats-musikk

Det er straks helg. Har du en fersk låt eller to du vil anbefale til slutt?
— To vidt forskjellige låter jeg anbefaler er «Bounce» av Lyder Røed, og «The Daisy» av Ross From Friends.

 

 

Hva har du i plateposen: Gennadi Golstein og Konstantin Nosov

Viktig spalte vekkes til live igjen – det var på tide. Det er jo ikke akkurat slik at man har sluttet å handle kjente og svært ukjente LP-plater til varierende pris. Mest morsomt er så klart å finne noe man ikke aner hva er, men som ser spennende ut. Det gjorde utvilsomt en jazzplate med flott typografi, men ellers noe vanskelig å finne ut av Gennadi Golstein kvartett og Konstantin Nosov kvintetts splitt-LP med den herlige tittelen Now’s The Time er uansett ikke noe man bare lar ligge. Spesielt når den er signert, med inskripsjonen «To Steinar, from russian jazz musician. Remember about Russian jazz. Gennadi Golstein». Du store, hva kan dette være for noe? En godt innarbeidet magefølelse tilsa at den forrige eieren av denne plata må ha vært Steinar Kristiansen – en svært viktig figur i norsk jazzmusikk og ikke minst organisert jazzliv – i en årrekke. I tillegg nordlending, om det har noe å si i den norsk-russiske linjen. Les mer om Kristiansens liv her. 

Det er nok ikke gode tider for russisk jazzeksport nå, noe som selvfølgelig er vanskelig for de involverte. Men det har vært vansker med dette i flere omganger tidligere. Forrige helg satt jeg i panel med James Wood og Lorin Stein  på NALF-festivalen og snakket om hvordan amerikanske myndigheter (og CIA) brukte jazz, ny litteratur og moderne kunst som «våpen» i imagekrigen under den kalde krigens dager. For å spre inntrykk til verden om Amerika som frihetens og nytenkningens land. Før det ble full stopp ble også en rekke jazzartister sendt «bak jernteppet» for å spille konserter og derigjennom være soldater og utøvere av soft power. Men musikerne likte også det de fant, og da vibrafonisten Victor Feldman var med Benny Goodman på en jazzabassadør-turné til Sovjetunionen i 1962, oppdaget han at det allerede var et vitalt jazzmiljø i Moskva. Og mange med eget materiale, som for eksempel altsaksofonisten Gennadi Golstein! Feldman tok med seg inntrykk derfra, folketone-aktige ting, inkludert komposisjoner av Golstein – som også bidro med arrangementer. Vel hjemme i junaiten fikk Feldman gitt det ut på Fred Astaires label Ava, under tittelen The Victor Feldman All Stars Play The Worlds First Album of Soviet Jazz Themes! Hjernen koker, dette er detektivsnacks! Albumet ble nyutgitt i samleutgivelsen Jazz Mission To Moscow for et par år siden. Les også denne artikkelen, som inneholder Leonard Feathers grundige liner notes fra originalutgivelsen.

 

Ultima: Magnetisme og mystisisme med Sanskriti Shresthas Levitate

Fra gårsdagens åpning i Oslo Rådhus. Foto: Ultima

I går startet Ultima, den store festivalen for samtidsmusikk i Oslo, og den breier seg helt fram til neste lørdag. Fullt program kan leses her – det byr på utstillinger, installasjoner, diskusjoner og seminarer, lydverksted, barnedag og naturligvis en bråte med konserter. Noe som kan være verdt å merke seg, er all aktiviteten på Holmlia, både på Deichman og Holmlia Kulturhavn – i morgen er det en fullstappet dag der, hvor du blant annet kan gå på lydvandring – og det er nok ikke det verste man kan gjøre på en lørdag i september (som vi vet er septemberlørdagene lørdagenes svar på pakistanske mangoer – kom deg ut og benytt tilbudet mens det er her). 

Det er flere andre konserter fra artister vi må kunne kalle NTT-favoritter – på Blå på mandag står for eksempel DNA?AND? på scenen i en riktig fresk dobbel dose sammen med noiserockinstitusjonen MoE og den fremadstormende norske metalduoen Hymn. Og det er jo, sånn i forbifarten, en god anledning til å nevne den nyeste utgivelsen til DNA?AND?, som heter Seele Brennt, og som er en mystisk og nesten industrial-preget sak basert på konsertopptak hvor improvisasjonskollektivet har møtt N. U. Unruh, en av grunnleggerne av det legendariske tyske bandet Einstürzende Neubauten. Det hele er remikset av Reynols, de argentinske undergrunnslegendene som er selve urbandet når det kommer til kollektiv der utøvere med trisomi lager spontan, alternativ musikk i alskens sjatteringer. At det virkelig kan gå alle slags steder får vi en bekreftelse på på Seele Brennt, som i mine ører tar en ganske markant avstikker fra de milde, tålmodige og ofte motoriske stemningene DNA?AND? ofte befinner seg i. Her hører vi fra start surkling fra det som høres ut som mørk treblås, diverse melodisk slagverk og ekstatisk, guffen vokal. Stemningene skifter, men en bryggende, nesten horror-aktig uro ligger der og lurer, noen ganger i ytterkantene av bildet, andre ganger midt i. På det suggererende sistesporet “Nicolazo Chiquas” dukker “Gula Gula” opp. Det er lekent og omsluttende – som en slags mørkgjemsel.

Ellers er jeg også nysgjerrig på Julia Wolfes Fire in my mouth med Det Norske Solistkor og Det Norske Jentekor, den hvileløst kreative komponisten Maja S. K. Ratkje har skrevet nasjonalsanger for fiktive nasjoner, et konsept som virkelig vekker min indre frakkeungdom, Deathprod spiller på Blå og Anja Lauvdal er innom Munch med musikk basert på de to siste soloalbumene, også kjent som Lauvdals Wurlitzer-periode. 

MEN – en konsert som stikker seg ut skjer førstkommende søndag på Munch: Levitate er skapt av tablaspiller (og komponist og vokalist) Sanskriti Shrestha. Musikken er inspirert av sekulære og åndelige strømninger i hjemlandet Nepal, i tillegg til impulser fra Norge, hvor hun har jobbet i en årrekke. Med seg har hun de nepalske utøverne Dev Lama og Dheeraj Shrestha på tradisjonelle instrumenter som bansuri, sarangi og madal, i tillegg til Anja Lauvdal (keys), Bendik Baksaas (elektronikk) og Andreas Wildhagen (slagverk), Erlend Viken (fele) og Synnøve Brøndbo Plassen (vokal). Vi gjorde et grundig intervju med Shrestha for noen år siden hvor du får høre om hvordan hun begynte å spille tablas og innfallsvinkelen hennes til instrumentet – nå ville vi høre mer om Levitate. 

Sanskriti Shrestha. Foto: Signe Fuglested Luksengard

Jeg tenkte vi kunne starte med navnet på verket – hvor mye kan du røpe om hva som ligger i det?
– Tittelen kom spontant og intuitivt mens jeg hørte for meg musikken. Siden har jeg gitt den mer mening. Levitasjon forbindes med noe overnaturlig, for eksempel mennesker som leviterer gjennom spirituell praksis eller tryllekunst for den del, men finnes også i fysikken. Magnetisme kan for eksempel få objekter til å sveve over bakken. Verket omfavner begge sider. Jeg har vokst opp i en kultur som har en del overtroiske elementer og jeg synes det er spennende. Musikk kan oppløfte og hvis jeg kan gjøre det via min musikk, så er jeg glad. Det handler om å heve seg over grenser, både fysisk og følelsesmessig, og skape et lydbilde som føles som om det kan løfte lytteren inn i en annen verden. Konseptet kommer fra en blanding av personlige erfaringer og refleksjoner over hvordan musikk kan transformere rom og sinnstilstander. 

Bandet i Levitate er annerledes enn det forrige jeg så deg lede – det aldeles glimrende orkesteret Avatar, som ga ut en plate for noen år tilbake. Denne gangen støter vi blant annet på Bendik Baksaas på elektronikk, Anja Lauvdal på synther og harmonium, Dheeraj Shrestha på tablas, madlas og perkusjon fra Nepal i tillegg til Synnøve Brøndbo Plassen på vokal. Hva slags ideer hadde du da du begynte å sette sammen dette ensemblet?
– Den første tanken var å dra inn rurale og religiøse elementer fra Nepal og sette dem sammen med moderne uttrykk, og musikk jeg har opplevd og absorbert de siste 10 årene. For å dra inn begge sider har jeg samlet disse musikerne. Jeg har vokst opp med å høre bjeller, gamle folk som synger religiøse tekster i templer, gamle tradisjoner. Dette har vært en naturlig del av oppveksten som jeg ikke tenkte så mye over da, men som kommer opp igjen nå. Det jeg prøver, er å skape noe som føles både jordet og utenomjordisk. Jeg ønsket også at hvert medlem skulle ta med sin egen distinkte stemme og kulturelle påvirkninger, og skape en virkelig global samtale innenfor musikken.

De fleste musikerne kjenner vi godt fra norsk konsertliv, men fortell om Dheeraj Shrestha, som du får selskap av på tablas!
– Dheeraj er en anerkjent musiker innenfor feltet tradisjonell musikk og verdensmusikk, i Australia. Det jeg liker veldig godt med ham er at spillingen hans overskrider rytmen for å bli en form for historiefortelling. Han er i familien min, men vi har ikke spilt sammen på mange år. Han ble et naturlig valg for meg siden vi deler de samme musikalske opplevelsene fra oppveksten selv om han er en generasjon over meg (onkel). Ikke minst er han en av mine favoritt-tablaspillere, og har hatt sterk innflytelse på meg. Jeg er fan av lyden han får ut av disse instrumentene. Vi har ganske forskjellige musikalske idéer utenom tablatradisjonen, så det er både spennende og naturlig å ha ham med. Jeg hadde også lyst til å ha to tablaer for å spille en del unisont, det forsterker ting veldig. Samtidig kan vi bruke både tabla og madal og andre perkusjonsinstrumenter samtidig, så det dekker et større spekter av perkusjonselementer. Sånn sett bringer han stor dybde og rikdom til ensemblet.

Er det forresten noen tabla-spillere eller noen album med tablas som du har kick på for tiden eller som har vært en inspirasjonskilde for denne musikken?
– Ikke nødvendigvis akkurat for denne musikken, men hvis jeg skal spesifisere noen tablaspillere jeg kicker på nå, er det for eksempel Ojas Adhiya og, som alltid, Zakir Hussain og Swapan Chaudhary.

Konserten tar blant annet utgangspunkt i Nepals urbane og sekulære vibrasjoner, i kontrast med landets sterke spirituelle og musikalske tradisjoner. Hvordan opplever du at den kontrasten kommer til syne i dag – og har blikket ditt på Nepal endret seg etter å ha bodd i Norge?
– Nepal er et sted som har kontraster – du har den travle, kaotiske energien til Kathmandu, men også disse rolige, åndelige områdene som føles fullstendig uberørt av tiden. Jeg ønsket å utforske hvordan disse to verdenene samhandler, spesielt ettersom Nepal moderniserer seg mens de fortsatt holder fast ved sine dypt forankrede tradisjoner. Å bo i Norge har gitt meg et nytt perspektiv på den kontrasten. Jeg har begynt å sette pris på hvor viktig det er å ta vare på kulturarven og samtidig omfavne endring. Norge har dette rolige, strukturerte miljøet, og det har på noen måter gjort meg enda mer bevisst på kompleksiteten og livligheten i livet i Nepal. Og Jeg er selvfølgelig ikke alene om det. 

I tillegg til instrumenteringen, benytter du deg av opptak fra byer, landsbygd og lydarkiv fra Nepal. Hvordan har du gått fram med å samle inn disse? Hvilke arkiver har du for eksempel benyttet deg av?
– Jeg brukte flere måneder på å reise gjennom Nepal, spille inn lyder i byer, landsbyer og templer og prøve å fange hele spekteret av hvordan livet høres ut der. Altså gjennom de siste årene, mens jeg besøkte familien i Kathmandu eller når jeg gikk på turer og ferier i landsbyer og så videre. Men den siste gangen jeg var der, hadde jeg dette prosjektet spesielt i tankene. Derfor tok jeg kontakt med Nepal Music Archive (NMA) og Rajan Shrestha aka Phatcowlee, som er musiker og DJ. NMA var en stor ressurs for meg. De har en seriøs samling, og det var utrolig å få sjekke ut innspillinger fra forskjellige perioder av nepalesisk musikkhistorie. Vi bruker noen av disse i Levitate, i tillegg til hans/aanasir og feltopptakene til meg og Andreas Wildhagen. 

Ultima er en festival som tar utgangspunkt i samtidsmusikk – et begrep jeg tror mange går rundt og grubler på, og som man kan legge mye i. Hva legger du i det? Og gir det din musikk og komponistgjerning noe annet å entre en sånn sfære, sammenlignet med å spille på festivaler som for eksempel tar utgangspunkt i jazz eller folkemusikk?
– Hmmmm. For meg handler det om å utforske nye måter å fortelle historier på, nye måter å skape mening for det vi bryr oss om, eller å løfte opp ting som vi har lyst til å ta med i synet. Nye måter å skape mening gjennom lyd. Bryte ned grenser og eksperimentere med måter å utrykke seg på. Å opptre på Ultima gir meg et rom til å være mer eksperimentell, til å ta risikoer. Det føles som et rom hvor alt er mulig, og det er utrolig befriende som komponist og skapende musiker. Den andre siden av det er at det legger noen føringer, man har et slags bilde av hva en Ultima-konsert liksom skal være. Men jeg vet jo at festivalen vil at jeg skal føle meg fri. Musikken har utviklet og endret seg mye underveis, selv om grunn-idéen var tydelig helt fra starten. Konserten har blitt utsatt to ganger av personlige grunner, blant annet fordi jeg har blitt mor. Det har nok også påvirket musikken. 

Til sist – hvor kan vi høre deg ellers fremover? Trioen Moksha ga ut en veldig fin skive i mai – har du noen konsertplaner med dem eller noen andre band?
– Ja! Jeg skal også spille en annen konsert under Ultima med et annet band bestående av nepalske og asiatiske musikere  basert i Berlin og Nepal, som kommer fra rock/underground og forsknings-bakgrunn. Det heter Songs of Woes. 17.september på Blå. Man kan finne mer om prosjektet på siden til Ultima. Trioen Moksha skal også spille noen konserter i høsten og til våren. Vi skal spillet på Becco i Oslo og Sandefjord til høsten. Info om disse og flere konserter på hjemmesiden. Også skal vi turnere med Marianna Sangita og TJO i oktober-november i Oslo, Molde, Tromsø, Trondheim. Det blir også en del konserter med Perkverket over nyttår og jeg gleder meg til å spille med Bugge Wesseltoft i forbindelse med hans nye plate som kommer om ikke så lenge.

 

Brødet II

Det er som regel powertrioen Kanaan som går under kallenavnet Brødet, der ute hvor folk sitter og snakker om musikk. Men søren heller, vi har jo Baker Hansen – denne bakeri og konditor-kjeden som lenge føltes noe passé etter at andre utenlandske impulser kom til brød-Oslo. Så slo de hardt tilbake, og er fortsatt en maktfaktor i bransjen, og også et godt møtested for folk i flere samfunnsklasser. Deres største claim to fame er nok havrespeltbrødet. Det går i hvert fall ikke av moten med det første. Det er nær toppen i mitt brødets hall of fame sammen med lørdagsloff fra min barndoms Skaugruds konditori i Brandbu, og surdeigsbaguetten til Kolonihaven som fortsatt er det beste kjøpet på Rema. 

Men så har vi det nydelige bandet Baker Hansen, da. Kjent for sine vakre og oppvakte tolkninger av Chet Bakers kanon, på klingende norsk, gjendiktet av skjøntsyngende Sigurd Rotvik Tunestveit. På deres siste plate, Ein song som liknar oss, får de også hjelp av språkviter og gjendikter Sylfest Lomheim på «Haustlauv». 

Låten «Les Feuilles Mortes» kommer opprinnelig fra filmen «Les Portes De La Nuit» (1946), med tekst av poeten Jaques Prévert og melodi av Joseph Kosma. Lomheim bidrar også med liner notes, der han hytter med neven om at det er like stor bragd å oversette/gjendikte sangtekster som det er med den mer høyverdige lyrikken. Bandet består ellers av strålende musikanter som Kjetil Jerve på piano, Stian Andersen på kontrabass, Tore Flatjord på trommer, og Erling Skorpen på trompet. Ellers på den nye LP-plata Ein song som liknar oss finner vi kutt som «You Make Me Feel So Young» og «Like Someone In Love», og vi er både i det sårt romantiske og det lystige hjørnet på den vellydende innspillingen.  Bandet lanserer albumet på Nasjonal Jazzscenen denne helgen, og plata er utgitt av Dugnad rec. Finn den på plate så de får noen kroner for strevet.

 

Forsinkelser og åndemaning med Brede Sørums nye kvartett

Brede Sørum Quartet. Foto: Sofie Berrefjord

Brede Sørum Quartet gjemmer ikke lyset sitt under en bøtte – ganske tidlig i den kompakte og friske debutskiva Spirit (cirka 3.43 i førstelåta “Clouded Mind”, for å være pinlig nøyaktig) aner du virkelig hvor det bærer. Inn i ekstasen, det bølgende og boblende og langvarige koket. Ut av raslingen slår pianist Oliver Skou-Due an et gospelaktig pianovamp som låter velkjent, trommeslager Steinar Heide Bø og bassist Bendik Løland Lundsvoll slenger seg lekent på og så er saksofonist Sørum der på toppen av bølgeskvulpet og rear ut sin själ. 

Inspirasjonen er klar som blekk: John Coltranes kvartett, med McCoy Tyner på piano, Jimmy Garrison på bass og Elvin Jones på trommer, den første halvdelen av sekstitallet. Og, som kvartetten demonstrerer gjennom det halvtimes lange fire-låters-eposet (hørt den før?) “Spirits”: Det er mer enn nok å grave i der, sånn har det vært, og sånn vil det fortsette å være. BSQ er ute på en liten releaseturné i høst – denne uka spilte de på Victoria East i Oslo, og neste uke skal de til Neushoorn (Leuwarden) og Kalemegdan (Amsterdam), før de avslutter uka i jazzens hjerte på Inderøy Jazzforum torsdag 19. september. Så er det en liten pause før de spiller på hjemmebane i Trondheim, den 13. oktober på Rosendal Kafé. Mye åndfull akustisk jazz i vente rundt om kring – men nå var det på tide at Remsa endelig møtte en saksofonist som er blitt en stor konsertfavoritt de siste årene – Brede Sørum. 

Brede! Hvordan gikk turnéstarten på Victoria her om dagen?
– Det gikk bra, fikk du med deg at det var styr?

Jeg kan ha lest noe i forbifarten på sosiale medier, hva gikk det i?
– Det hadde gått ras på Dovrebanen dagen før, så toget ble innstilt. Bendik skulle ta toget, så han måtte booke seg på fly dagen etter, sammen med Steinar og meg. Long story short – det gikk ikke fly fra Værnes den dagen før på kvelden. Så jeg tok en avgjørelse om å kjøre ned, vi skaffa leiebil. Det var en el-bil, vi måtte stoppe og lade og kom fram en time for seint. Men heldigvis hadde de ikke starta konserten uten oss. Vi kom fram til Victoria og gikk rett på scenen. Det var en artig opplevelse å ha hatt på en måte. Å skulle starte konserten med en god dose adrenalin, ikke på den gode måten, men reisestress som sitter i kroppen. Å klare å finne roen… det tok litt tid, men jeg føler vi kom inn i en fin greie. 

Kan en drittdag lokke noe ekstra ut? Da er det jo kanskje en lettelse å faktisk komme seg på scenen, mener jeg. Og finnes det konsertdager som er for bra, og som gjør at konserten blir et antiklimaks?
– Ja, jeg har noen ganger følt at jeg nesten har glemt at jeg skal på scenen om jeg har hatt det for komfortabelt. Ah, shitt, nå begynner det – da har man på en måte ikke kommet inn i sonen helt. Men om det har vært et eller annet stressmoment involvert, er man kanskje litt mer fokusert, man er mer bevisst på at man skal spille. Jeg tror absolutt det er noe i det.  

Brede Sørum. Foto: ukjent

Hvorfor er det akkurat denne besetningen som ble Brede Sørum Kvartett?
– I utgangspunktet var det egentlig ikke mitt prosjekt. Det falt sammen med at vi ville spille den her musikken, og vi gjorde et par små konserter på Antikvariatet og Ila Brainnstasjon i Trondheim, begge to er plasser der det er litt lav terskel. Så gjorde vi et par sånne Coltrane-inspirerte konserter, også ble det så jævla bra, syntes vi, hahaha! Det måtte bli et band, og da tenkte jeg at jeg tar og gjør det. Det var et fint tidspunkt å starte en sånn greie i mitt navn på også. Musikerne er tre stykker som jeg kjenner veldig godt og har spilt med masse og lenge. Steinar og jeg har kjent hverandre siden han var 16-17 år, fra videregående. Vi gikk på Sund sammen også. Og så har vi med Bendik og Oliver, som vi har gått i klasse sammen og spilt i diverse ting sammen. Jeg kjenner veldig godt til musikaliteten til alle tre, om man kan si det sånn. Det faller seg veldig naturlig. 

Fortell om Steinar, som du har spilt med lengst.
– Det er ikke så stort jazzmiljø når man er i den alderen i Trondheim på musikklinja på videregående. Der er det veldig mye klassisk musikk og diverse pop og rock. Da vi gikk der, var det ikke så mange som var interesserte. Det var Amund Stenøien og meg, som begge gikk på Katta, og så var det Steinar som gikk på Heimdal. Jeg husker ikke helt hvordan vi ble kjent, men etter hvert begynte Amund og jeg å dra for å spille sammen med ham etter skolen. Da var det oss tre, stort sett, men Steinar og jeg dro også rundt på alle sånne jammer i Trondheim som Jazzlinja-folka gikk på. Jeg husker det skikkelig godt, skal vi gå opp og spille? Det var en big deal for oss. Sånn ble vi kjent med Nicolas Leirtrø som spilte litt med oss, for vi hadde ingen kontrabassister på vår alder. Så da vi skulle sende inn ulike opptaksprøver til talentprogrammer og sånn, var han med. Det var snilt av ham, for han gikk allerede på Jazzlinja, og det å gidde å spille med tre kids var nice. 

Han er en fantastisk trommeslager, hvordan vil du beskrive Steinar?
– Da jeg ble kjent med ham var det sånn, oj shit, Steinar er virkelig god. Han har på en måte alltid vært dritgod. Siden jeg har gått det løpet med ham, syns jeg det er veldig gøy at flere folk får opp øynene for ham. Han er veldig… sofistikert, og nesten kalkulert – på godt og vondt, men mest på godt. Du merker at det er overskudd i spillet hans på alle mulige nivåer. Han har en veldig god forståelse for melodi, spiller veldig melodisk på trommene, det er noe han stikker seg ut med. Det er behersket. Han kan ta av litt også – men man må lokke ham litt ut av den behersketheten. Det er artig når man klarer det! Jeg kan tenke, nå skal jeg få det frem, hahaha!

Schemes Quartet. Foto: presse

Du og Brede og Oliver er med i Schemes også, en kvartett hvor Veslemøy Narvesen sitter bak trommesettet. Hvordan er det å ha en sånn dobbeltkvartett-tilværelse med dem?
– Det er veldig fint, de er veldig allsidige musikere begge to. Og veldig trivelige folk å være med. Det var jo ikke meningen at det skulle bli to nesten helt like band på papiret. Det bare ble sånn, begge var band som måtte eksistere, det var så nice å spille med de besetningene. Og jeg tror jo det er en grunn til at jeg har funnet sammen med dem i flere prosjekter.

Men dere fremstår jo ganske tighte også, som venner?
– Absolutt – jeg har bodd med Bendik, og Oliver tror jeg at jeg møtte den første dagen han kom til Trondheim, da vi begynte i klassen sammen. Det klaffa med en gang. Oliver og jeg har samarbeidet masse, vi skriver også litt musikk sammen til Schemes og har en veldig lik tilnærming til… ja, musikk. Vi tenker likt, men også ulikt. 

Du nevnte et nøkkelord for kvartetten og for albumet Spirits i sted – John Coltrane, og den klassiske kvartetten hans. På plata spiller du litt sopransaksofon uti der, men stort sett er det jo altsaksofon. Og jeg ble sittende og tenke på hvordan Coltrane låter på Impulse-innspillingene, det kan jo være en ganske lys, nesten alt-aktig tone noen ganger. Men hvordan forholder man seg til spillet og soundet hans når man ikke spiller tenorsaksofon?
– Jeg tror det bare gjør at jeg må tenke litt annerledes på hva det er jeg vil ha med meg fra kildematerialet enn det jeg måtte om jeg hadde spilt tenorsaks. Det er jo mye som er overførbart, men de to instrumentene har også veldig distinkte kvaliteter. Det høres veldig forskjellig ut. Om man lærer masse Coltrane-licks og spiller dem på en altsaksofon, blir det veldig annerledes – egentlig syns jeg det er et helt annet instrument. Så jeg har ikke nødvendigvis plukket så mange licks og sånn fra Coltrane – der jeg føler inspirasjonen ligger, er i tilnærmingen til musikken, det handler om spenning og oppløsning, hvordan man kan bevare energi og få det til å boble skikkelig, strekke ut ting. Ting som ikke nødvendigvis handler om hvilke toner. Skjønner du, eller var det litt bablete?

Neida, jeg tror jeg henger med. Til det siste, om å strekke ut ting, er jo det én av kvalitetene med ham som jeg stadig er fascinert av – utholdenheten, det at han blir sliten, at du kan merke det. Det høres litt “idretts-aktig” ut å snakke om sånne ting. Men når jeg hører på ham blir jeg veldig klar over at følelsen av det arbeidet, fysikken i det, naturligvis også er en veldig viktig del av musikk.
– Absolutt. Jeg kjenner meg igjen – sliten trenger ikke å bety dårlig, det går ikke på bekostning av noe. Det henger sammen med resten. 

Men går det an å sette ord på hva som er så gøy med å prøve å legge seg i sporet etter den kvartetten og spille i stilen deres?
– Nøkkelordet er vel kanskje frihet. At man kan slippe seg skikkelig løs i den verdenen der, i den typen sound. Det er jo ikke noen forventning om at det skal “skje” så mye, at det skal komme nye ting som snur oppned på alt hele tiden. Man har lov til å være et sted i ti minutter til et kvarter, steder hvor man bare kan jobbe med materialet, med ulike melodiceller som du vrir og vender på, strekker, repeterer, repeterer, repeterer… og at det er intenst. At man virkelig kan by på seg selv i det… Det er jo også veldig emosjonell musikk – jeg føler i hvert fall at jeg legger mye av meg selv i det. Det kan være litt sårbart å stå på en scene og gi alt, liksom. Men i den musikken er det ikke noe poeng i å holde noe tilbake. Man kan ikke gjøre seg til noe særlig, alt skal ut. 

Hvordan fungerer det i andre typer musikk? Er det tilfeller det er lett å “tenke for mye”, eller at man ikke klarer å slippe seg helt løs? At det dukker opp et indre smakspoliti, liksom?
– Det har med om man klarer å gi seg helt hen eller om det er en eller annen barriere. Barrieren kan ha mange årsaker, det kan være musikalske, det kan også være helt andre ting. Men hvis det for eksempel er veldig innviklet, intrikat musikk, kan jeg synes at det ikke går an å slippe helt løs. I det materialet må man finne en annen flow, hyperfokus, på en måte. Hva blir det motsatte av hyperfokus? Jeg vet ikke hva det skulle kalles, men det er i hvert fall det jeg føler i kvartetten, haha! Jeg finner bare ikke ordet. 

Jeg ser for meg at det å ta utgangspunkt i det den kvartetten gjorde på sekstitallet er noe folk kommer til å gjøre så lenge det finnes jazz – eller musikk overhodet. Er det noen andre band i det landskapet nå for tiden som du setter pris på?
– Isaiah Collier har jeg sett to ganger nå, og det syns jeg definitivt har vært bra begge ganger. De treffer meg veldig med akkurat det der. Jeg har også sett Collier med I AM, et duo-prosjekt som også er i samme gata. Han synes jeg virkelig har fått til noe spesielt der. Det er kanskje en litt mer søkt sammenligning, for Immanuel Wilkins–kvartetten er jo en veldig annen bag, men nyskapenheten, bandsamspillet og det musikalske hos dem er også noe som på noen måter får meg til å tenke på Coltrane-kvartetten. Jeg har ikke inntrykk av at den bandkulturen de dyrker er så vanlig i en del amerikansk jazz – eller, det er i hvert fall veldig sjeldent at den samme besetningen som spiller på plata kommer til Norge når de spiller her. Men hos Wilkins er bandet det som er bandet. Et ordentlig band – og det var jo selvsagt Coltrane-kvartetten også. Wilkins klarer å dyrke samspillet og kommer opp med noe nytt sammen. 

 

Var du på konserten med Wilkins-kvartetten i Oslo forrige lørdag?
– Ja, det var helt fantastisk, hahaha! De spilte hele The 7th Hand-plata fra start til slutt. Jeg var også og så dem i Bergen i fjor. Da spilte de litt låter fra her og der, en vanlig konsert, men dette hadde en veldig tydelig mening bak og en komponert dramaturgi. Det funka veldig bra. Mot slutten av The 7th Hand er det en koral-aktig greie med rar harmonikk hvor det på en måte ikke skjer noe særlig – og plutselig kommer en låt som går i hundre-og-hælvete med 20 minutters saxsolo .. det var kult. 

Wilkins har jo tydeligvis en hang til konseptuell overbygning og indre sammenheng på plate – selv om han spiller en form for akustisk jazz hvor man også bare kunne spilt inn 6-7 bra låter og latt det være med det, om det gir mening. På Spirits er det også en slags prolog og en epilog, og så er den svære “Spirits”-greia, i flere kapitler, i midten. Er det noe som tiltaler deg, som gir musikken din noe?
– Ja, jeg vil si det. Det føles ut som det er lettere å kanskje si noe i musikken om man har en større helhet. Hvis man vil si noe, da. Det er jo nice å bare lage en plate fordi man har 6-7 kule låter man vil vise fram. Men om man knyter det sammen på et vis får man lagd en reise, liksom. 

Til sist – er det noen andre jazzting fra nåtiden du har kick på for tiden og som du gjerne vil nevne?
– Shit, det er det jo garantert, men jeg kommer ikke på noe akkurat nå. 

Det går greit, du kan jo sende noe om du kommer på – sånne “hva er dine favoritter”-spørsmål er egentlig litt slemt å stille på direkten i et intervju, nesten alle svarer det samme som deg.
– Ja, det er som når man er på jam og har kick på å spille, men ingen klarer å komme på en låt! Og så er det først etter at man har spilt “All The Things You Are” at det løsner og noen har noen forslag. 

Det er godt gjort av “All The Things You Are” å klare å bryte igjennom jernteppet, kanskje.
– Ja, og jeg tror egentlig det jernteppet er skyld i nesten samtlige versjoner av den låta som spilles på jam. 

Det er en fiffig teori. Men ok – dette bør du klare. Siden vi har snakket så mye om Coltrane-kvartetten – hva er dine favorittopptak? Det være seg studio, liveplater, videoopptak…
– Det er mye av de livegreiene som jeg syns er bra. Live at Birdland og Newport 63 har jeg hatt veldig store kick på. Og Transition, ikke minst. Men – dette er riktignok med et annet band og en helt annen vibe, og det kan hende de fleste vet om det – det er noen videoer fra den siste turneen Coltrane gjorde med Miles Davis-kvintetten i Europa og en av kveldene – enten i Stockholm eller et sted i Tyskland, tror jeg – spiller ikke Miles på gigen. Så da er det Coltrane med det kompet som spiller standards. 

– Der er det jævlig mye bra, og det er veldig kult å høre. Coltrane begynner å gå skikkelig utafor, og kompet bare sitter der og spiller… fire flate, liksom. Mens han gjør helt sjuke ting på toppen. Det er også en kul måte å gjøre det på. 

Opptakene fra den siste turneen med Coltrane i Davis-bandet i 1960 er fantastiske – også reaksjonene fra publikum, noen steder er det jo buing mens han holder på.
– Ja, eller er det jubel? Jeg har hørt begge deler. 

Kanskje det er en blanding?
– Ja, når han begynner med multiphonics-greier på “All of You” og sånn. Det er favoritten min. Da begynner publikum å plystre. 

Men kanskje det å bue og juble samtidig er publikums multiphonics.
– Det er nok akkurat det det er! 

Rett etter samtalen kommer følgende melding tikkende inn på facebook: “enn at jeg glemte å nevne Sarah Hanahan! definitivt verdt å nevne henne sammen med Isaiah og Immanuel. Her er en låt fra nye plata hennes. Eller en kul live-video:

 

Noen ganger er jazz best på youtube

Sommeren var full av livemusikk på alle kanter – også på internett. Gode Chris Monsen, som vi har gleden av å ha som skribent i Jazznytt, skrev i sine essensielle Midweek Picks på Substack om en ny og voksende skattekiste på Youtube, med opptak fra Berliner Jazztage (nå: Jazzfest Berlin – forøvrig seksti år i år). Først ut var et blåse-av-deg-parykken-fett opptak med Ornette Colemans kvartett fra 1971 – en formtopp for det bandet. Ornette spiller altsaksofon, trompet og el-fiolin, Dewey Redman spiller tenorsaksofon og en liten fløyte jeg ikke er helt stø på navnet til (dette er en åpen invitasjon til leserbrev og korrigeringer), Charlie Haden spiller naturligvis kontrabass og Ed Blackwell spiller trommer. Dette er rett og slett en fantastisk konsert: 

Et par små tanker: 

Dewey Redman som gneldrer og skriker gjennom saksofonmunnstykket på førstelåta, “Whom do you work for”, mens Coleman går bort og hvisker noe i øret hans. Hva er det som foregår der? 

Naturligvis swingen og følelsen av fullstendig endeløst overskudd. 

Sceneskiftet når Coleman tar frem el-fela og det går fra noe jeg i hvert fall opplever som jordnær frijazz til total science fiction. Et lite orkester med noen voldsomme kontraster innabords. Hvordan har det seg at noen slike sceneskifter i løpet av en konsert? 

Stil på alle kanter – jeg håper jazzmote-spalten Sweater Report, ved Tord Krogtoft, kan gjenopplives. Det dempede publikumet ser ut som arkitekter fra Køln, den glinsende dressen til Ornette som et glossy, abstrakt Gerhard Richter-maleri, Redmans varme høstfarger og pan-afrikanisme, Hadens hippe formingslærer-genser (veldig tett på de siste ti årenes unge norske jazzmote) og Ed Blackwell, uklanderlig ikledt skjorte, penbukser, bukseseler og briller. En flott trommis han nesten minner litt om, er Bun E. Carlos fra det fabelaktige rockeorkesteret Cheap Trick, som mens de andre medlemene ikledte seg alskens flagrende gevanter (og i gitaristen Rick Nielsens tilfelle, en umiskjennelig gonzo-geek-greie han har holdt vedlike til i dag) så ut som dealeren i et pokerlag som har pågått i en årrekke. 

Jeg har hørt en del på et liveopptak av en Ornette Coleman-låt i sommer, “The Ark” fra Town Hall 1962. Her kan vi også høre urfremføringen av strykekvartetten “Dedication to Poets and Writers”, i tillegg til tre låter med Coleman, strykebassist David Izenson og trommeslager Charles Moffett. Det er stor historiefortelling, frem og tilbake mellom den funky bluesen og det totale utsvinget. Jeg syns også kanskje uttrykksrikdomen i Izensons bemerkelsesverdige buespill står enda mer frem her enn f.eks. på opptakene fra Gyllene Cirkeln i Stockholm. Men de må jeg høre om igjen. Uansett – dette er 20 flotte minutter: 

Kontoen som lastet opp Ornette-opptaket har også gravd fram mange flere gullkorn fra Berliner Jazztage. Her kan vi høre noen avsindige høydepunkter fra det fremdeles noe underskattede syttitallet: Anthony Braxton med kvartett og trio, Muhal Richard Abrams Sextet, Sam Rivers Quintet, flere konserter med Carla Bley (riktignok fra tidlig åttitall) og så videre. Jo, og Art Ensemble from Chicago, selvsagt – sjekk ut det lange partiet som starter rundt det åttende minuttet her, forankret i jevne åttendedeler fra Malachi Favors som bare går og går og går og går mens musikken beveger seg gjennom et neddempet, intenst stemningsleie. 

Det finnes flere glimrende videoer av AEOC fra Europa på 70-tallet. Her spiller de for eksempel i Montreux 1974. Begge opptakene er fantastiske, men jeg syns kanskje særlig Montreux-konserten også er oppsiktsvekkende som seeropplevelse. Spontant improvisert musikk har et merkelig forhold til dokumentasjon, det vet vi. Aller helst ønsker vi nok å være der, å kunne navigere med ører og øyne og alle de andre sansene i rommet, sammen med musikken. Men konsertene til Art Ensemble of Chicago lar seg virkelig feste til film på helt fjetrende vis. Det handler litt om hvordan musikken endrer seg underveis, de tydelige scene- og stemningsskiftene – og skattekisten av visuelt tiltalende instrumenter de bruker, naturligvis. Alt speiler seg i de tydelige karakterene – Lester Bowie som musikalsk vitenskapsmann, ansiktsmalingen til Joseph Jarman, Malachi Favors og Famadou Don Moye, topplua og den slanke hippiestilen til Roscoe Mitchell. Det er noe der som er skapt for lange tagninger, noen ganger kan kameraet hvile på ansiktet til en av dem, kanskje en som ikke spiller i øyeblikket, men bare lytter, og være der lenge. Det er nesten et saktegående, western-aktig drama i det. 

Når man snakker om filmopptak av jazz, er det ofte naturlig å tenke på svarthvitt-dokumentasjon fra 50 og 60-tallet som et slags estetisk peak. På mange måter speiler det måten vi forholder oss til album-innspillinger fra samme periode. Det ser så riktig ut, så av sin tid og evig hipt at det synes umulig å toppe. Men det er jo der det frodige og litt uavklarte syttitallet kommer inn og kompliserer saken – for er det ikke noe vanvittig tiltalende i disse glorete, noen ganger litt uskarpe tidlige syttitalls-videoopptakene? Én ting er at akkurat disse bandene virkelig lar seg se og høre i fine farger – men det finnes utallige eksempler på det på youtube. Det er en særegen glamour her – du ser på en måte også konseptet jazzfestival bre om seg mer og mer, generere flere og flere besøk fra ulike europeiske kringkastinger, både være hardcore kunstnerisk orienterte, men også bli noe folkelig og svært. Jazz på youtube – best både i svart hvitt og fine farger, kanskje. 

 

Helgelesing: Steve Silberman om “Nardis”

I slutten av august døde den amerikanske journalisten Steve Silberman. Han var særlig kjent for den lesende almuen som en folkeopplyser om autisme, en diagnose han blant annet skrev artikkelen The Geek Syndrome om i Wired, og som etter hvert førte til boka NeuroTribes: The Legacy of Autism and the Future of Neurodiversity. Med det bidro han til å endre den offentlige debatten rundt nevrodiversitet de siste ti årene. Men det er ikke derfor jeg skriver om ham her – Silberman var nemlig også en vidunderlig musikkskribent, og en påfallende frisk og inspirerende representant for sekstitallets motkultur – mer OK Boomer enn OK, Boomer. Han var svoren Deadhead – i et intervju i Grateful Dead-dokumentaren Long Strange Trip sa han You know, I think I’ll probably have more in common with a Deadhead 500 years from now than I do with many people who are alive now. Her kombinerer han sine lidenskaper idet han foreslår en kobling mellom nevrodiversitet og Dead: 

Han ble også en nær venn av David Crosby de siste tiårene, og sammen spilte de inn den åtte episoder lange podcast-serien Freak Flag Flying – godt for sjela. På toppen av alt dette ble han også publisert i Jazznytt for noen år siden. Da hadde han skrevet et helt fabelaktig essay som heter Broken Time for The Believer. Det handler om Bill Evans og hans forhold til låten “Nardis”, men også Silbermans besettelse rundt samme låt – som virkelig er preget av deadheadens gravelyst og fryd over ulike permutasjoner. Den skriver vakkert om pianistens tross alt tragiske skjebne, men er også virkelig en oppløftende tekst om fryden rundt musikalsk oppdagelse og variasjoner over et tema – både for musikere og lyttere. Vår gamle Jazznyttredaktør, Rob Young, leste essayet og hørte med Silberman om det var mulig å bruke. Han sa ja, og i Jazznytts vårnummer 2019 (#250) sto det på trykk i Jon Hagenes oversettelse. Her er et lite utdrag: 

“I novellen “The Zahir” beskriver Jorge Luis Borges en mytisk figur som kan anta formen til en tiger, en moské, en glitrende marmor-åre eller et hvilket som helst annet objekt. Selv om man kun så det et øyeblikk (idet en mynt skifter eier på et marked, for eksempel), ville Zahiren uvergerlig dominere bevisstheten din, helt til du omsider gav etter for den uimotståelige trangen til å visualisere den fra enhver mulig vinkel. 

“Nardis” er min Zahir; en uuttømmelig kilde til nyskapning foran en bakgrunn av fortrøstningsfull likhet. Gleden ved å høre en ny versjon ligger i å gjenkjenne det kjente, bak en ukjent maske, lik en elsker som bare blir mer og mer tiltrekkende og forførende ved å gjennomgå en rekke reinkarnasjoner. Men for Bill Evans var Miles’ gåtefulle melodi enda mer enn som så. Den var en sjanse, hver eneste kveld, til å unnslippe det kroppslige fengsel han var fanget i, med sin evige syklus av korsfestelse og gjenoppstandelse, til å glimtvis forsvinne inn i musikken mellom notene – i tilfluktsstedet han og hans medmusikere skapte sammen, i broken time.” 

Er ikke det fint? Digitale abonnenter kan lese hele oversettelsen her. Folk som har lyst til å bli abonnenter kan stikke innom her. Men, først og fremst – viktig melding, lytt til “Nardis”, om og om igjen. God helg!

 

 

 

 

 

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger