NTT: Er DU like klar for årets jazzhøst som disse musikerne?

God helg, god sensommer og velkommen tilbake til den første ordinære utgaven av Now’s The Time denne høstsesongen! Now’s The Time, eller NTT, eller remsa, eller strimmelen, er fremdeles Jazznytts fredagsmusikkavis for jazzen og den nær sagt uendelige omegnen. Vi har hatt et langt sommeravbrekk hvor vi har vært på festivaler, spredte andre kulturarrangementer, hvor vi både har sett EM og OL – men nå er det på tide å bli saklige igjen. Vi har nok et og annet på hjertet om det vi har opplevd i sommer, men det får nesten til en senere remse, for nå må vi komme oss på hesten og tilpasse oss det vi liker å kalle konserthverdagen – som på mange måter er til forveksling lik festivalsommeren, bare med flere deadlines underveis. 

Før vi setter i gang, tenkte jeg å nevne at en av de drivkreftene bak et evighetsprosjekt som NTT er fascinasjonen for hvordan musikk og annen kultur liksom snor seg om og filtres inn i hverandre. Miljøer spaltes og spleises, musikere tar inn nye impulser og endrer seg. Det er alltid noen overraskelser som venter rundt neste sving. Det meste av det vi skriver om tar utgangspunkt i den norske jazzscenen, hvor slike sjangerspleiselag og bindestreksorgier nesten kan fremstå som en selvfølge. Men den slags skjer i alle hjørner av kulturen, og til alle tider. For meg har Ulver, helt siden jeg først hørte bandet, vært et møtested mellom ulike impulser som gudene skal vite at jeg ikke helt forsto i starten, men som jeg sakte, men sikkert er blitt bedre kjent med. Den helt egenartede reisen fra black metal inn i elektronisk musikk, kunstpop og forbi, samarbeidet med ulike musikere som kommer fra det improviserende feltet, forgreningene til poesi og prosa. De har hatt en egen storhet ved seg – et umiskjennelig og uredd alvor i møte med en grenseløs musikalsk lekenhet. En av grunnene til at de kunne få det til, var i en årrekke bandmedlemmet Tore Ylvisaker, som fra den atmosfæriske 1998-mastodonten Theme from William Blake’s The Marriage of Heaven and Hell og framover åpnet flere vinduer i uttrykket deres og bidro med et utall lekre, gåtefulle og kresne ideer på en krattskog av ulike synther og keyboards. Ulver har vært givende å følge hele veien, men noen år der var de virkelig det mest fascinerende, mest uforutsigbare, og ja, det mest staselige bandet min lille musikalske vennekrets lyttet til. Jeg kan fremdeles huske den måpende følelsen av å sette på et album som Blood Inside, hvor leken med blant annet popimpulser fra Wilson-brødrene (jeg hadde fremdeles tilgode å høre Dennis Wilsons kultklassiker Pacific Ocean Blue, for meg vil den alltid være hans Ulver-plate, ikke omvendt), møtte den umiskjennelige, bramfritt pretensiøse atmosfæren i musikken deres. Noen ganger frykter vi det pretensiøse i kulturen – men på sitt beste er det også noe raust med artister som tør å være det, de etterlater deg med inspirasjon og kunst-sult. Ulver er sånn, de holder ingenting tilbake, og vi sitter igjen med desto mer. Det hjelper med lyd-trollmann når man skal gjøre den slags. 

Ylvisaker fremsto som en av disse skikkelsene som knyttet musikkvirkeligheten sammen på ørten ulike, uventede og usnobbete vis. Fra scenegulvet i Gamle Oslo Backline Service, gjennom studioarbeid i Endless Sound Studio (som i dag er sykkelverksted og treningsrom ute i bakgården der jeg bor, mal apropos) og Crystal Canyon, og til store og små scener som musiker i en eklektisk bukett med sammenhenger – psych-rock, hip hop, det meste. Det er pussig når et menneske dør – på sosiale medier er det som om det går en kontrastvæske gjennom et nervesystem du ikke får øye på til vanlig – her fikk du plutselig et glimt av hvordan ting egentlig henger sammen, idet musikere og musikkmennesker fra en rekke ulike hold delte sine minner og sin kjærlighet. Selv støtte jeg bare på Ylvisaker i forbifarten – men husker en mild og åpen person, et godt stykke fra den ærefrykten jeg eventuelt måtte ha når jeg møtte noen fra det bandet, eller den generasjonen. Det ulike folk har delt i ettertid har bekreftet det inntrykket – medlemmene i Ulver har skrevet et vakkert, åpenhjertig minneord som er gjengitt hos Ballade. Selv har jeg ikke mer å tilføye enn kondolanser og dyp takknemlighet over musikken. 

 

Her er et par høydepunkter fra uka som kommer:

1. Tynset Jazzfestival har holdt på siden 2016, og årets program  – som skjer på fredag og lørdag – ser jo riktig bra ut: Plateaktuelle tuvahalseband, kujazz-kløpperne i Best Western Swing, den eiendommelige barnemusikkduoen Tullkattesnutene, Sagn med blant andre Arild Andersen og Kirsten Bråten Berg, jazzgudstjeneste, Gosen Gla’jazz og ikke minst Brazz Brothers! 

2. Mela er ferdige med årets store festival, og byr på en rekke konserter utover høsten. I kveld på Melahuset inviterer de til en gratis godbit i samarbeid med Harpreet Bansal og Samspill: Fiolinist Sharat Chandra Srivastava møter Bansal (fiolin), Reshail Mansoor (vokal), Andreas Bratlie (tabla) og Bergund Waal Skaslien (bratsj) til improvisert samvær. 

3. Seksten null null på Herr Nilsen i morra: Lage Lund på mesterlig gitar, Atle Nymo spiller saksofon, Ole Morten Vågan spiller stor bass og Amund Kleppan spiller trommer.  

4. Atten null null i morra i Nobile Kultursal: Vadsø Storband fyller 30 år! De blir ledet av Asbjørn Ruud, og det er flere gjester. Vi gratulerer!  

5. Sesongens første store internasjonale godbit på Nasjonal Jazzscene er Sylvie Courvoisier, som slapp kjempedobbeltplata Chimaera i 2023. Hun har med seg et kanonband: På trommer får vi høre den tilbakelent fremoverlente Kenny Wollesen, Christian Fennesz spiller gitar, Nate Wooley spiller trompet, Drew Gress spiller kontrabass og Courvoisier selv trakterer naturligvis piano.  

6. På sensommeren i fjor hørte jeg saksofonist Tore Brunborg sjekke ut nytt materiale på Becco sammen med Veslemøy Narvesen på trommer og Bardur Reinert Poulsen på kontrabass. Det var fine saker, og nå er bandet godt i gang med å reise rundt omkring og spille – de kommer til Stavanger Jazzforum på torsdag. 

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er “John Coltrane” med Clifford Jordan fra liveplata Night of the Mark VII – vi hører Cedar Walton på piano, Billy Higgins på trommer og Sam Jones på bass. 

Ukas video #1: Ingebrigt af Knarr 

Musikk og billedkunst virvler seg stadig inn i hverandre – tidligere i sommer var det et lite ordskifte i Morgenbladet i forbindelse med Edvard Munch-utstillingen Jordsvingninger om lydinstallasjoner i forbindelse med slike utstillinger egentlig er tilføyer noe særlig til opplevelsen, eller om det blir forstyrrende og litt pekete. Alt kan funke, men Morgenbladets kritiker Espen Hauglid hadde i hvert fall rett i én ting: Den evige lydloopen med Våren av Edvard Grieg i rom 47 på Nasjonalmuseet i Oslo, der blant andre August Cappelen og Lars Hertervig henger, er en styggedom. Kunne de ikke i det minste hatt én stilledag i uka? Kanskje kunne de også hatt en dag i måneden hvor de hadde helt annen musikk på anlegget. Hva som helst, Technical Ecstasy av Black Sabbath eller Barefoot in Bryophyte av Brunvoll/Urheim/Moskus eller den pussige skiva med Hakushi Hasegawa som kom i sommer… naturskildringer må jo ikke minne oss om gode gamle Griegerud, like lite som Jackson Pollock må lydlegges av Ornette Coleman. Det er mange muligheter! 

Ofte er vekselvirkningene mellom lyd og bilde mest interessant når noen simpelthen tar med inspirasjonen fra et kunstfelt inn i det andre, slik Sigrid Aftret har gjort på sin nye plate inspirert av kunsten til Anna Eva Bergman, eller som bassist Ingebrigt Håker Flaten gjør på sin ferske singel og musikkvideo, “Hilma (for Hilma af Klint)”, inspirert av den svenske kunstneren og mystikeren med samme navn, som var inspirert av teosofi, matematikk, botanikk og alt som er gøy, og som i dag blir sett på en av de tidligste abstrakte billedkunstnerne. Går det også en sti fra Hilma og frem til senere barnlig svensk psykedelia, som vi også har hatt stor glede av musikklivet? Det føles som om både Ralph Lundstens gesamtkunst-hjem Villa Frankenburg og Pippi Langstrømpes Villa Villekulla er slektninger av kunsten hennes. Og noen av verkene hennes kan da også meget vel fungere som grafiske partiturer – jeg er for eksempel ikke hundre prosent sikker på at jeg ikke faktisk hørte hennes Altarbild no. 1 fra 1907 bli fremført på en av festivalene jeg var på i sommer: 

Det der kan jo være både stonerrock og jazz. Hvordan høres så Flatens HaK-tribute, som kommer fra den nært forestående andreskiva til Knarr, Vossa Jazz-bestillingen som tydeligvis er blitt til et working band? Jo, den åpner med en lydmalende intro av gitar-gjest Oddrun Lilja som blander seg med pianoklimpr og blåsermedlemmene Mette Rasmussen, Karl Hjalmar Nyberg og Erik Kimestad Pedersen introduserer seg på diskret vis. Sakte, men sikkert kommer et groove til syne, universet samler seg rundt det – Flaten og trommeslager Olaf Moses Olsen risler seg avgårde før et kantete det minner ikke akkurat ikke om Atomic-aktig tema spretter hit og dit. Så melder låtas andre gitarist, norgesvenn Jonathan F. Horne seg på med noen syra greier som han har følgende å si om på sossiale medier: I have to say this also features probably my favorite guitar solo I have ever put to tape. The sounds I have been dreaming of making on guitar finally made it out into the world! Ikke verst! I bakgrunnen hører vi pianist Oscar Grönberg som tramper i klaveret her og der. Fine saker – resten av albumet breezy, som er tilegnet trompetist jaimie breezy branch, kommer i slutten av september.   

Videoen er signert trombonist og tusenkunstner, aktuell med musikk på alle kanter (Jaga åpner Vic East i kveld, for eksempel) og med noen visuelle herligheter som kan beundres i Jazznytt-utgaven som kommer i postkasser og bladhyller om en uke eller to.

 

Fransk-norske fristelser på Den Andre Festivalens femte utgave

Denne helga arrangeres den femte norske utgaven av Den Andre Festivalen – en festival som utgår fra det fransk-norske musikerkollektivet L’Autre Collectif/Det Andre Kollektivet, som både driver festival og plateselskap, og som forsøker å fremme kreativ musikk av en ny generasjon musikere fra Norge og Frankrike, sentrert rundt jazz- og folkemusikkmiljøer. Arbeidet fortsetter senere denne høsten med en festival i Frankrike 20-21 september. NTT har skrevet om tidligere utgaver av festivalen, men det er stadige tegn til at det gror nye samarbeid og impulser mellom norske og franske musikere. For å ta et forholdsvis ferskt eksempel, var det for eksempel en betydelig fransk kontingent på årets Blow Out-festival forrige helg, med saksofonistene Christine Abdelnour og Sakina Abdou, sekkepipe/orgel/sekkepipetrioen Gésir og pianisten Sophie Agnel. 

L’Autre Collectif/Det Andre Kollektivet

I år arrangeres Den Andre Festivalen på Kroloftet, et nytt arbeidskollektiv på Etterstad i Oslo som driver med alt som er gøy her i livet: Verksteder for keramikk, snekring, sying, metall, atelierer og festivaler. Både kunst og håndverk, med andre ord. Vi tok en prat med saksofonist og komponist Sigrid Aftret, som er medlem av Det Andre Kollektivet, og som siden sist også er blitt JazZtipendiat på Moldejazz, og som gjør at hun skal lage et verk for Trondheim Jazzorkester til neste års festival. Hun er også ute med en fersk plate med musikk for OJKOS, inspirert av billedkunstneren Anna Eva Bergman, som også hadde en fot i Norge og en i Frankrike – og som for tiden kan oppleves i utstillingen Hun blir Anna Eva Bergman på Nasjonalmuseet. Albumet er finfint – det skal vi prøve å komme tilbake til i løpet av de neste månedene, men først måtte vi prate festival. 

Sigrid Aftret. Foto: Mederic Roquesalane

Dette blir Det Andre Kollektivets femte festival, og da er man jo på en måte blitt en liten institusjon. Opplever du at det går an å se en effekt med tanke på fransk-norske samarbeid og fortrolighet med de ulike særtrekkene til disse scenene fra dere startet til der dere er nå?
– Det har definitivt oppstått flere samarbeid innenfor våre kretser etter at vi startet vår første festival i 2021. Vi kan ikke skryte på oss at det er direkte resultater fra møtene som har skjedd i vår regi, men det er jo klart at festivalen er en del av et større nettverk mellom musikkscenene som vi har bidratt til å utvikle i noen år nå. Jeg opplever at flere er oppmerksomme på den franske jazzscenen, og flere norske musikere har gjennom festivalen fått reise til Frankrike for å spille med sine franske kolleger og motsatt. Personlig har jeg også fått muligheter til å spille i Frankrike. Jeg har flere konserter der det kommende året, både med egne og andres prosjekter. 

Vi ønsker å bidra til å styrke både samarbeid og representasjon av franske musikere i Norge og omvendt, men utover det må jo publikum og musikerne selv ta initiativ og interessere seg for at ballen skal rulle videre. I tillegg til de miljøene jeg kjenner best til, har jeg jo observert at Victoria Nasjonal jazzscene har hatt flere franske band på sitt program de siste årene. Den franske pianisten Eve Risser har mange nordmenn hatt kjennskap til en god stund, blant annet fordi norske musikere har vært involvert i hennes prosjekter; Eivind Lønning var jo med i hennes White Desert Orchestra. Eve møtte jeg første gang i 2021 da hun var invitert som komponist for Det Andre Ensemblet til den første festivalen vi arrangerte i Chalon sur Saone, og da hun spilte på Victoria i vår med Red Desert Orchestra vikarierte jeg for Sakina Abdou. Jeg vet også at Anne Yven og Christian Meaas Svendsen bidro til å få den franske trioen Shan på en liten norgesturné i mai i år, så det er mange krefter med i spill her. Men noe har skjedd mellom akkurat disse to landene de siste årene, og det er gøy å se og være med på.

I etterkant av at dere startet har det blitt arrangert flere lignende festivaler, som Oslava som siktet på norsk-slovakisk brobygging og Tónleik, som kretset rundt norsk og islandsk musikk. Hva føler du det går an å oppnå, både kunstnerisk og sosialt, med å fokusere på to spesifikke musikkscener på denne måten i en festivalsetting?
– Det er så utrolig masse spennende musikk der ute, og noe av det som gjør at vi i Det Andre Kollektivet ønsker å jobbe sammen er vår felles holdning til musikken og kunsten. Vi er alltid sultne på mer og sender hverandre stadig musikk som vi ønsker å dele med hverandre. For oss ble Norge og Frankrike et naturlig valg fordi vi allerede spilte sammen, var venner og ønsket å skape noe som var større enn oss selv. Et fellesskap. Festivalen ga oss muligheten til å nå ut, utover våre egne landegrenser og å bryte litt opp i det miljøet vi allerede var en del av. Det kan være vanskelig å få jobber som nyetablert hvis man spiller med ukjente musikere fra utlandet, og på sikt kan det være vanskelig å holde liv i sånne prosjekter fordi man aldri får spilt ute. Det å kunne ta «risikoen» ved å invitere så mange ukjente musikere til en festival som vi gjør, føles ut som en viktig oppgave innen kunst/musikk-feltet. Det må sies at flere av musikerne på våre festivaler er anerkjente musikere med lang fartstid i hjemlandet.

Jeg skulle gjerne kjent andre musikkmiljøer i andre land like godt, men alle kan ikke gjøre alt. Å ha små festivaler med fokus på to land gjør at mangfoldet i disse landene potensielt også kan bli godt representert, og at publikum får et større innblikk i hva som utspiller seg i de to representerte regionene. Sjangerbaserte festivaler er vi jo vandt med, men sjangere har jo undersjangere som gjerne skapes og utvikles fordi musikere som spiller med hverandre inspireres av hverandre og utvikler seg sammen. Akkurat som dialekter eller sosiolekter så tror jeg man kan høre forskjellen på jazzscenen, ikke bare i Tyskland og Frankrike, men også Köln og Berlin, eller Bergen og Oslo. Ved å fokusere på dette viser vi mangfold for publikum på en litt annen måte.

Jeg vet jo at den norske jazzinteressen ofte kretser rundt vår egen scene og anglosfæren – de europeiske scenene kan dessverre ofte havne litt i bakevja. Det gjør det jo enda mer relevant med den typen festivaler. Men syns du det er blitt lettere eller vanskeligere å formidle hva dere driver med siden starten?
– Da vi startet kollektivet opplevde jeg stadig å måtte forklare hva det innebærer at musikere er organisert på den måten. Dette kan jo være veldig forskjellig fra kollektiv til kollektiv også, det er jo bare opp til medlemmene å definere hva de ønsker å oppnå med det. Både Motvind og Nakama var kjente navn for de fleste i jazzmiljøet på den tida da vi starta opp, og siden har det kommet flere til, som Nice Things. Alle de nevnte er bl.a. plateselskap, men ingen av dem begrenser seg til å være kun det. For eksempel har Nice Things arrangert flere konserter og har jobbet for å skape et fellesskap rundt plateselskapet og den musikken de fremmer. Nakademiet er et sommerkurs i musikk og improvisasjon sprunget ut av Nakama Records. Motvind er en godt etablert festival. I Det Andre Kollektivet er vi kanskje mest kjent for festivalen vår, men vi har også plateselskap. I Frankrike har det vært vanlig å organisere seg på denne måten i mye lengre tid, og det finnes massevis av festivaler og plateselskap knyttet opp mot kollektivene. Fellesnevneren for alle disse kan kanskje sies å være ønsket om å skape noe i fellesskap. 

Oppblomstringen av musikerkollektiver i Norge kan henge sammen med at flere ser verdien av å gjøre ting sammen, og hvor viktig det er å interessere seg for og støtte opp om hverandres initiativer hvis vi ønsker at smal musikk og det samholdet og miljøet som følger med skal eksistere i samfunnet vårt. Sånn sett så er svaret på spørsmålet ditt et usikkert ja, jeg tror folk er mindre fremmed for ordet musikerkollektiv og hva det innebærer. Også har jo folk vært på festivalen vår og sett hva som skjer der. Likevel er det mye greier.. og det kan kanskje fremstå som et lappeteppe av prosjekter som henger sammen på et vis som muligens er litt vanskelig å få grep om. Sannheten er at vi bare er en gjeng musikere som står sammen og støtter hverandre i å skape noe, under et felles navn!

I likhet med andre festivaler for tiden har også denne et islett av folkemusikk. Én ting er forskjellene på jazzscenene i forskjellige land – har du noen formening om forskjellene i måten Norge og Frankrike forholder seg til sin folkemusikalske arv? Frankrike er jo et uhyre viktig land når det kommer til global tradisjonsmusikkformidling og det man i gamle dager kalte world music, men sant å si har jeg ikke så god greie på hva som egentlig regnes som «fransk folkemusikk».
– Det er et veldig godt og interessant spørsmål. Jeg stilte det samme spørsmålet til mine musikerkollegaer i Shan som jeg spilte med i Avignon i sommer, og de mente det var et stort problem at den franske folkemusikken forvitrer, og det har den gjort i mange hundre år. Også mine venner fra kollektivet er usikre på om det undervises i folkemusikk på institusjonene. Noen nevner at det finnes på konservatorier i Bretagne, men ellers virker det som om at noen stilarter kanskje har fått en liten renessanse i musikk hvor det spilles opp til dans, til fest eller underholdning. Sjelden brukes folkemusikken i mere moderne stilarter, som rock, pop eller jazz, slik vi ser i Norge.

Hvert år samles franske og norske musikere i et ensemble som spiller ny musikk fra en komponist fra et av landene. Fortell litt – hvor kom den ideen fra? Det er jo et fint «midtpunkt» for en festival som prøver å skape forbindelser mellom disse landene.
– Vi ville jo skape nye samarbeid, nye uttrykk og å virkelig vekke interessen for et geografisk område hvor folk visste så lite om musikken fra før! Vi ville ikke at bandene skulle komme og spille konsert, henge med sitt eget band som vanlig og reise igjen dagen etterpå. Derfor ønsket vi oss en hel uke hvor man blir kjent med musikk skrevet for akkurat dem, av en anerkjent musiker som også var villig til å være en del av gjengen en ukes tid. Hvis vi kun hadde invitert Fannys band til å spille, så ville de gitt publikum bare et lite inntrykk av hva hun gjør, mens med ensemblet får vi muligheten til å dykke ned i hennes univers i en hel uke. Tenk så mye vi kommer til å lære av det! Ved å jobbe med så mange komponister får man utvidet sin egen verktøykasse noe enormt, samtidig som vi også tilføyer noe nytt til hennes musikk gjennom vår tolkning av den. Det er dette prosjektet som gjør at musikerne på tvers av landene faktisk blir veldig godt kjent, både musikalsk og personlig… musikerne får eierskap til prosjektet, og muligheter blir skapt gjennom disse båndene.

Har dere lang tid på å øve inn musikken?
– 4-5 dager.

Fløytisten Fanny Ménégoz er hedersgjest i år og har komponert musikk for ensemblet – hva driver hun med ellers, er det noen skiver du for eksempel vil anbefale å sjekke ut med henne?
– Hun har blant annet gitt ut to album med bandet sitt, NOBI. Hun spilte også i en gruppe jeg ikke tror eksisterer lengre, Unklar med bl.a. saksofonist Nicolas Stephan som jeg så live i 2018 og hadde megakick på. Jeg synes fortsatt det er et dritbra band og er lei meg for at de ikke spiller mer…  Hun spiller også i Magic Maliks Fanfare XP og i ONJs prosjekt med Steve Lehman.

Hvis vi tar for oss årets program ellers, er det flere prosjekter med landkoden (FRA/NO) – kan du lose oss litt gjennom dem?
– FRA/NO-bandene er alle ganske nye prosjekter, men mellom musikere som har spilt mye sammen i andre sammenhenger. Evidence består av Sol Léna—Schroll (altsax), Jørgen Bjelkerud (trombone), Joel Ring (cello) og Trym Saugstad Karlsen (trommer). De spiller musikk komponert av flere av bandmedlemmene, men har dessverre ikke gitt ut noe musikk å sjekke ut enda. Musikerne har bakgrunn fra både bop og impro-sjangeren, og alle er bunnsolide utøvere som verdsetter kreativitet og lekenhet både i låtmaterialet og i utøvelsen av det. Anbefales!

Konserten på Vigeland Museum blir det i år kollektivets medlemmer som står for. Vi spiller i ca én time, og det vil være en helhetlig konsert med 4 soloer og noe komponert materiale. Lokalet har en etterklang på rundt 20 sekunder, så det er en helt utrolig opplevelse å overvære konsert der. Billetter må kjøpes på forhånd da det er svært liten kapasitet.

Også er det Jet Trio.. det er en av mine nye prosjekter! Jeg fikk med meg Loup Godfroy (trommer) og Tom Boizot (bass) til å øve inn noen helt ferske komposisjoner nå i sommer, hvor jeg var proppfull av inspirasjon etter å ha hørt Peter Evans-kvartetten live på Victoria i en periode hvor jeg allerede var oppslukt av Elias Stemeseder-relaterte prosjekter som Wrens og Neon Dilemma. Det er jazz-huer som har gravd seg dypt ned i noe eksperimentelt elektronisk opplegg, og jeg hadde akkurat begynt å spille bass-synth i Sex Magick Wizards også. Jeg gir muligens høye forventinger ved å nevne disse sjuke banda… jeg skal prøve å levere noe hvertfall, hehe!

Sigrid Aftret ble tildelt Sparebank1 SMN Jazztipendiat under Molde jazz iår. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

Etter å ha hørt deg både med bandet Bêl, OJKOS og en rekke andre sammenhenger, ble begge blogghalvdeler veldig glade for at du fikk Jazztipendiatet som gjør at du skal lage din helt egen utgave av Trondheim Jazzorkester til neste års Moldejazz – det kommer vi sikkert også til å snakke om nærmere festivalen, men har du gjort deg noen tanker om det blir franske musikere i lineupen?
– Jeg har jo grublet en hel masse på dette i sommer! Og selvfølgelig har det vært i tankene å ha med mine franske kollegaer. For tiden har jeg flere prosjekter med franske musikere enn norske, så det er jo helt naturlig at de er i tankene mine. Men jeg kan dessverre ikke røpe noe enda…

Til sist, og i formidlingens navn: Er det noe fransk musikk, enten det er jazz eller hva som helst annet, som du har kick på for tiden? Eller som du HAR hatt store kick på?
– For ikke lenge siden oppdaget jeg et album med bandet Lumpeks, et band med polske Olga Kozieł på perkusjon og vokal, Louis Laurain på kornett, Pierre Borel på altsax og Sébastien Beliah på kontrabass. Det er folkemusikk fra Polen tolket av Olga og tre franske jazzmusikere. Det er HELT fantastisk!!

– Ellers har jeg hatt kick på Benoît Delbecq, jeg kan anbefale albumet Spots on Stripes med Mark Turner, Jorn Hébert og Gerald Cleaver. Marc Ducret, for eksempel i trio med Peter Bruun og Samuel Blaser. Og Toma Gouband. Ellers kan jeg jo anbefale å sjekke ut plateselskapene og kollektivene Umlaut Records, Onze Heures Onze, 2035 Records og selvfølgelig vårt egne Autres Records for mer ny, fransk musikk!

 

Ukas video #2: Mot mørkets hjerte

Hva skjer når kunstig intelligens møter menneskelig intelligens? Det er bare å se seg rundt, det. Det meste går til helvete. Det kan også gjøres på vennligere vis, som i den ferske musikkvideoen fra 1816, duoen mellom sanger og låtskriver Wenche Losnegård og bassist-låtskriver Audun Ellingsen. Musikken er i alle fall laget av kjøtt og blod. I videoen beveger vi oss nedover floden mot mørkets hjerte, men møtes av de lifligste rødtoner. Duoen er utvidet med gode musikervenner, Gregor Riddell på cello, Erik Nylander på trommer og the one and only Martin Myhre Olsen som legger igjen en fjetrende saksofonsolo. Som alltid.

 

Innfør telefontid nå!

Når man ser på kolofonen i gamle litteraturtidskrifter, for eksempel, ser man ofte noen for dagens lesere antakelig kryptiske beskjeder om at redaksjonen kan nås fredager mellom 10 og 14 – for eksempel. Telefontid var en viktig størrelse i folks hverdag tidligere (og er det vel på sykehus og hos bilreparatører fortsatt) – men kanskje man skal prøve å innføre det igjen? Vi er uansett altfor mye på telefonen, kom igjen. Vi trenger tid til å jobbe og til å ha fri – til å lese tidsskrifter, høre på nyte jazzalbum og leke med unger eller venner. Det er ikke bare barna som skal ha «skjermtid», det burde like gjerne være oss voksne.

Det slo meg atter en gang da jeg var i Filharmonien tidligere denne uka, for å oppleve sesongåpningen av høstens program med Oslo-Filharmonien i Konserthuset. Alltid like stas, og jeg og min yngste sønn (iført Sagene IF-drakt i og med at det var rett etter trening) dumpet ned i setene ved siden av landets kuleste kunstnermonark Vibeke Tandberg og en gammel kollega fra platebutikken Akers Mic som jeg ikke hadde sett på noen tiår. 

Først hørte vi det spenstige, perkussive verket Play av ungsauen Andrew Norman, digg  å høre fersk musikk fra 2013 i denne sammenhengen. Og så var det tid for en av norsk kulturs største stoltheter Leif Ove Andsnes som skulle gi en ekstra piff til Beethovens femte pianokonsert, den såkalte «Keiserkonserten» fra 1811. Leif Ove spilte briljant, og levde seg virkelig inn i det, min sønn var i hvert fall ikke vant til å se musikere bli våte i øyenkroken  mens de spilte. Gamle Ludwig van var kommet lang i utviklingen av sin dævvhørhet på det tidspunktet, og det var det kanskje flere som var? Akkurat i lakunen mellom to satser ble det uro å spore i øynene til mesterpianisten, og vi hørte klart den umiskjennelige lyden av en mobiltelefon. Ikke den karakteristiske lyden av iPhone som treffer gulv fra lav høyde, ei heller noen som ikke klarte å skru av ringelyden — selv jeg kan greie sånt, sist under ztipendiatkonserten med Trondheim Jazzorkester og I Like To Sleep i Molde. Nei, dette var rett og slett en dame som var på speakerphone med noen, og som fortsatte samtalen selv mens det var stille som i graven der inne, bortsett fra lyden av nakker som vendte seg rundt. Altså, babling i publikum på Øya er ingenting mot dette svineriet. Teams-møter i skjønnlitteraturavdelingen på Deichman likeså. Det minner meg om en story Ken Vandermark eller Håvard Wiik en gang fortalte meg om en likende hendelse på en staselig jazzkonsert, da samtalen etter hvert ble avsluttet med ordene «Sorry, cant talk right now – bass solo!».

Men jeg tok også dette som en tegn på den oppsmuldringen av samfunnskontrakten som vi opplever i litt for mange sammenhenger for tiden. Folk lever i sin egen verden. De fikk til slutt stilnet kvinnen, og orkesteret avsluttet med god intensitet. Til og med et godt gammaldags ekstranummer med ei lita flis av Liszt.

Det ble faktisk noen harde bjørneklemmer på scenen etter konserten mellom Andsnes og superdirigenten Klaus Mäkelä, som dessverre snart skal forlate oss.
Andsnes er fortsatt «vår», snart er han også litt jazzens – i slutten av neste måned kommer nemlig hans plate sammen med Marius Neset, som har komponert musikken.

Om å høre sammen

Hildegunn Øiseth Quartet. Foto: privat

Mange har fått med seg at det er femti år siden utgivelsen av Belonging, denne evige ballongferd av et albumeventyr. Garbarek, Jarrett, Palle og Jons innsats de studiedagene var sikkert ikke ment å være en evig klassiker, det var bare noen nye, riktignok svært inspirerte, låter de spilte inn. Jazz-president Jan Ole Otnæs har fortalt om at han fikk høre opptakene da han tilfeldigvis traff dem på gata, faktisk samme kveld de var ferdige med den. Men de tenkte vel neppe at det var Selve Plata de hadde laget. Eller?  Og de ga også ut mye mer musikk sammen, og de involverte var like dedikerte til mange andre forskjellige albuminnspIllinger i samme periode. Likevel har den blitt stående på en helt annen måte enn de andre.

Det må vel være fordi det var ekstra iørefallende groover og tunes på den, som klarte å få dem til å sprekke jazzbobla og komme seg ut i de tusen hjem? En av de viktigste platene i mitt liv, jaffal. Og den har noen hits i seg som gjør det naturlig at størrelser av i dag som Julian Lage med største selvfølgelighet kan bruke «The Windup» som showstopper når stemningen er ekstra god i sal og på scene.

Det var en skikkelig fin tolkning Hanna Paulsberg og kompani hadde i Universitets Aula her forleden, som jeg skrev om her – noen reagerte på den overskriften, men den var godt ment. Garba kommer neppe til å fremføre denne musikken igjen selv, så det er jo fritt fram for alle andre å prøve. Man trenger ikke løyve, vel. Egentlig kan jo alle de regionale sentrene i Norge sette opp sin egen kveld (bare de setter opp enda flere konserter med nye band som spiller sin egen nye musikk i tillegg).

Magne Thormodsæter, Hildegunn Øiseth, Espen Berg og Per Oddvar Johansen. Foto: privat

Det var sikkert planlagt samtidig, så allerede neste uke er det en ny runde, denne gang i Oslo Konserthus der ansvaret er lagt på Hildegunn Øiseths skuldre. Denne nydelige trompetisten og bukkehornisten har med seg et skikkelig lag: TJO-plateaktuelle Espen Berg på flygel, Magne Thormodsæter på kontrabass og Per Oddvar Johansen på trommer og cymbaler. Tidligere i år kom albumet Garden on the roof, som er verd en lytt som bare det, og som de heldigvis også skal fremføre denne kvelden. Man kan stundom se seg bakover om man bare passer på å hovedsaklig leve i nuet og drømme om det ennå ukjente. Remsa fikk tak i Hildegunn og de andre for noen korte uttalelser.

Belonging var en av de første jazzplatene jeg hørte, fra mine foreldres helt moderate platesamling. Hvordan kom du først i kontakt med den? Har du da eller senere en favorittlåt derfra?
— Jeg fikk musikken på kassett av noen på 90-tallet. Kassetten hørte jeg på i bilen. På den tiden bodde jeg i Gøteborg og jobbet i Bohuslän Bigband. Den gangen var det ofte en kamp mellom 1. og 3. låt om å være favoritt. Etterhvert var det de andre låtene som byttet på å komme øverst. Jeg ville stolt spille min nye favorittmusikk for mine kjære svenske musikerkolleger. Det ble fort en merkelig stemning i bilen, ettersom dette virkelig ikke var noe nytt for dem. Dessuten ble de litt «bilsyke» av at hastigheten antagelig ikke var riktig på kassettspilleren min i bilen. Det ble tydeligvis feil pitch. Litt senere under bilferden hørte jeg ordet fjelljazz for første gang. Jeg skjønte at svenskene brukte dette ordet om en del jazz fra Norge.

Espen sier på sin side: «Jeg fikk tips om skiva fra en klassekamerat på Jazzlinja for drøyt 20 år siden. Særlig «Spiral Dance» slo meg som en ordentlig god låt, men jeg tok meg aldri tida til å lære meg den ordentlig. Det er en sånn låt som er umulig å gjengi om du har den litt i hodet, men ikke egentlig kan den, og så går det skeis hver gang man passerer akkord nr. 2 i låta».

Har Garbarek, Jarrett og de andre vært sentrale for deg da du fant din stemme, som det heter, som jazzmusiker?Hildegunn: Jeg svarer ja, ettersom de alltid har vært med meg siden den gang på 90 tallet. Det er nok likevel Miles og Shorter som har farget meg aller mest av de jazzmusikerne jeg er inspirert av.

Espen: Jarrett har vært helt sentral for meg i alle fall. Jeg fikk tak i Belonging, My Song, Köln-konserten og La Scala omtrent samtidig i 2002/2003 og ble enormt inspirert av alle platene. Særlig ideen om å kunne spille en hel konsert uten planlegging og forhåndskomponert materiale var dypt fascinerende og et konkret mål jeg har jobbet mot allerede fra første gang jeg hørte Köln-konserten.

Garbareks trademark-tone er vanskelig å unngå, nesten som et uoverstigelig hinder. Du løser dette enkelt ved å ikke spille saksofon, men trompet. En fiffig løsning, eller gir det mening?
— Ja, det gir veldig mening. Det er alltid en fryd å bli spurt om å spille konserter, men da denne forespørselen kom, tenkte vi først at det er bedre å høre på plata enn å spille den live? Albumet er jo så vanvittig bra, så bare hør… ikke rør!

Per Oddvar Johansen. Foto: privat

Musikken er for alle, da. Er det ellers noen samtaler bandmedlemmene i mellom om hvordan finne sin egen inngang til dette ikoniske verket? Per Oddvar har sikkert fysisk med Jons gamle ride-cymbal, men hva medbringes av helt egne elementer og ideer?
— Ja, Per Oddvar sier at han prøver å legge vekk den ikoniske versjonen han har hørt ut og inn i 40 år. “Jeg vil forholde meg til denne musikken som jeg forholder meg til all musikk jeg spiller”, sier Per Oddvar, “med åpne ører og finne nye ideer til form og farge. Jeg har langt fremme i bakhodet Jons svar da Arild Andersen og jeg møtte ham før konserten i Molde med Joshua Redman, og fortalte at vi skulle spille «Spiral Dance» fra Belonging:
«Å, ja … jeg trodde vi hadde spelt den låta? …»”

Espen: «Vi løser det på samme måte som om det var våre egne låter. Bytter litt om på rekkefølgen og lager overganger, og stokker om på formene for å finne en måte å spille låtene som passer oss i kvartetten.»

Er det forresten noen Garbarek-låt fra hvor som helst i karrieren hans som gjør seg ekstra godt med bukkehorn?
— Ja,  jeg spiller ofte joik på bukkehorn, og en av dem har jeg med meg etter at jeg hørte Garbareks versjon av Nils Aslak Valkepääs joik, «He comes from the north».

Dere skal spille to sett, jeg antar dere gleder dere minst like mye til settet der dere skal fremføre den siste bandskiva!
— Det er alltid gøy å spille inn nye plater, men det føles også nødvendig å hele tiden spe på med låter til settlisten. Det er vel også nødvendig for de fleste band å komme med noe nytt innimellom for å selge seg inn på festivaler og lignende.

Denne gangen hentet jeg fram låter som jeg opprinnelig komponerte til andre prosjekt. Det er fantastisk gøy å høre hvordan musikken får et nytt liv med Espen, Per Oddvar og Magne. I tillegg sniker vi inn mye fri impro og har det «moro på jobb» både i studio og på scena. Må innrømme at det ligner veldig på hvordan vi nå forholder oss til Belonging-musikken. Vi spiller på vår måte og det skal høres at det er vi som spiller.

Hva bringer ellers høsten for Hildegunn?
— Kvartetten skal spille en del både i Norge, Sverige, Tyskland og Sveits. Jeg er også gjest med noen andre ensembler. I tillegg er det stas å jobbe litt med neste generasjon både på Griegakademiet i Bergen og på Jazzlinja i Trondheim. Noen prosjekt må utsettes til neste år pga sykdom i familien, men jeg er heldig og får mange forespørsler.

 

 

Ukas album (herregud, nå kommer det mange album)

Lyder Røed Quintet
Upside Down
(Jazzland)

I sommer så jeg Lyder Røed avslutte 20-årene med å stå alene på galleriet i Haugesund og blåse i sin trompet under åpningslåten med Fieh. Han har også rukket å utgi et av årets fineste pop/jazz/soul-album Freespace sammen med Sofie Tollefsbøl og OJKOS – virkelig kvalitet. Høsten bringer andre boller, der han begraver seg i dønn jazz inspirert av typen «blue note» eller hans noe mer kontemporære favorittmusiker Roy Hargrove. Dette gjør han sammen med et steike fint lag som inkluderer broren Aksel Røed på saksofon, Philip Granly på piano, Andreas Svabø på bass og luringen Elias Tafjord på trommer. Det låter herlig å høre sistnevnte være cookin’ og det gjelder også Røed selv, som får boltret seg litt mer på flygelhornet enn i andre sammenhenger. Albumets medrivende materiale, ikke uten ettertenksomme partier, er spilt inn live på Flerbruket og det er lagt vekt på å fange lyden av rommet og musikerne i det. Dette skaper en egen atmosfære som også hever låtene. Gøy med gammal swing, for å sitere den talentfulle bergenseren i mikken på siste kutt.

Av Filip Roshauw og Audun Vinger