I slutten av juli deltok et knippe norske musikere og bransjeaktører på Intl Jazz Platform i Polen. Over fem dager ble det holdt workshops, foredrag og fullsatte konserter for og med de norske deltakerne.
Den 12. utgaven av Intl Jazz Platform fant sted fra 21. til 25. juli 2024 i Łódź, Polen. Dette prosjektet ble først dannet som en workshop for unge polske musikere under Summer Jazz Academy, som finner sted hver sommer i juli og august, men har vist et langt større utviklingspotensial og derfor vokst utenfor de polske grensene. Ideen er å tilby unge musikere muligheten til å lære av mer erfarne musikere, i workshops, foredrag, utvekslinger og øvelser i løpet av fem dager.
Da eventyret startet i 2013 var det 90 % polske deltakere, i år var den polske deltakelsen nede i 10 %. Dette viser ganske tydelig det internasjonale potensialet til denne plattformen. I år kom det inn hele 300 søknader fra 17 forskjellige land. 50 av dem har blitt valgt ut og plassert i fem grupper ledet av saksofonisten Signe Emmeluth, den polske pianisten Joanna Duda, den amerikanske bassist Nick Dunston, som er mentor for andre gang, samt den franske mestergitaristen og komponisten Marc Ducret og den tyske trommeslageren Christian Lillinger. Sammen med en delegasjon på 60 profesjonelle musikere og bransjeaktører, flyttet de til Wytwórnia, en stiftelse for kunst, som rommer en jazzklubb, produksjonskontorer, lydstudioer og flere gigantiske øvingsrom, som tidligere var kinostudioer (Łódź er fremfor alt kjent for sin legendariske kinoskole).
Alle deltakerne samlet. Foto: Mikołaj Zacharow
Inkluderende nettverk
Vi innser raskt at i Łódź er alt gigantisk: byen, avstandene, arbeidsrommene, men også musikernes ambisjoner gjennom det de opplever under arbeidsøktene, og ambisjonene til de profesjonelle delegatene. Som begrensninger og vanskeligheter de møter når de jobber med å bygge turneer eller programmerer musikere i Europa. Målet med konferansene er å presentere potensielle løsninger gjennom paneler og åpne debatter. For musikere er det mest verdifullt å fordype seg gjennom øving og forskning. For arrangører, produsenter og forskere er poenget å styrke et samarbeidsnettverk, spesielt rundt spørsmål om økologisk og økonomisk bærekraft. Alle er klar over at europeisk kulturpolitikk kan skifte i lys av nylige endringer i regjeringen og EU-parlamentet. Derfor er det viktig å utvide solidariteten som allerede eksisterer mellom partnerne, til potensielle og nye samtalepartnere. INTL Jazz Platform er delfinansiert av Creative Europe som en del av Better Live-prosjektet. Det samler 11 partnere i Europa, inkludert Victoria Nasjonal jazzscene (som også organiserer sin egen plattform), Bimhuis i Amsterdam, The Periscope i Lyon, Jazzahead i Bremen, sammen med andre fra nord (Livelab i Tampere) til sør (The Cluster i Hellas og Platforma jazz i Sør-Spania). For å skape og fremme et mer inkluderende og bærekraftig nettverk for musikere, må arrangører ta hensyn til særegenhetene til hvert territorium.
Bærekraftige kunstnerskap
Norges posisjon er avgjørende og konkret for den saks skyld. Jeg ble fortalt av Gwendolenn Sharp, fransk grunnlegger av The Green Room – en organisasjon som jobber for miljømessige og samfunnsmessige endringer i musikkbransjen – at hun har observert at den unge generasjonen norske musikere føler et større ansvar og derfor mer stress med å arrangere grønne turneer. På den ene siden må de spille i utlandet hvis de ønsker å utvikle karrieren sin, men å vite at fly alltid er en del av ligningen for dem, gjør at de føler seg mer skyldige enn artister fra land sentralt i Europa, som enklere kan turnerer internasjonalt med tog. Bærekraft handler ikke bare om å reise grønnere eller kompensere for CO2-utslippet gjennom karbonavgifter, selv om det er tøft nok. Det gjelder også instrumenter, utstyr som skal brukes, fornyes, repareres eller kjøpes. Debattene under INTL Jazz Platform tar også for seg plateproduksjon. Mange deltakere i 20-årene ser ikke poenget med å lage og distribuere plater lenger, mens de i 30-årene ikke kan se for seg jobben sin uten plater og forsøker å se på nye, mer bærekraftige, produksjonsmetoder
Fra en av mange foredrag. Foto: Mikołaj Zacharow
Stor norsk tilstedeværelse
Karolina Juzwa har vært med siden opprinnelsen til IJP. Hun jobber som programmerer på Wytwórnia og valgte tidlig Norge som favorittpartner. Dette er merkbart i antall bransjeaktører og musikere som kommer fra Norge hvert år, men også på konsertene som er programmert. Nesten hver kveld sto en norsk gruppe på scenen. Hver av de 5 gruppene med deltakere hadde musikere fra Norge. Etter Ole Morten Vågan, Håvard Wiik, Sissel Vera Pettersen, Gard Nilssen, Erlend Dahlen og Stian Westerhus som tidligere har vært mentorer, var det Signe Emmeluth som tok rollen i år. Emmeluth, som er en svært aktiv musiker i Oslo og på den norske scenen, startet den første morgenen med et veldig sjenerøst og personlig kreativt kurs adressert til alle deltakerne, og spilte på scenen med sin kvartett Amoeba (vi kommer tilbake til det). Jaga Jazzist, som feirer sitt 30-årsjubileum i år, ble også valgt til å spille den siste konserten til denne utgaven av Intl Jazz Platform, med en eksplosjon av farger og scenelys foran en fullsatt sal.
Jan Ole Otnæs var til stede i år som formidler og programekspert. Han snakket om det sterke partnerskapet mellom den norske og den polske scenen som hadde sine røtter i musikken. Fra 60-tallet med Jan Garbarek, Arild Andersen og Jon Christensen, til Maciej Obara-kvartetten – med Dominik Wania på piano, Ole Morten Vågan på kontrabass og Gard Nilssen på trommer – dannet på 2000-tallet, og helt frem til kvartetten Pesh dannet etter en av plattformene med polske Patrycja Wybrańczyk (trommer), Emil Miszk (trompet) og norske Sondre Moshagen på piano og Håkon Huldt-Nystrøm på bass. Hvis dette programmet har vært en suksess i et tiår, er det også på grunn av kreativiteten og inspirasjonen det gir. Ja, det er litt dybde og alvor på spill i å snakke om fremtiden til nettverket vårt i Europa, men også letthet og positivitet. Som Ole Morten Vågan oppsummerer det med humor på scenen: «Så flott å jobbe her med disse unge gutta som skal stjele spillejobbene våre om to år!».
Øyvind Larsen fra Nasjonal jazzscene og Karolina Juzwa forteller om prosjektet. Foto: Mikołaj Zacharow
Sterk eksponering av den norske scenen
Et annet aspekt er at IJP også er en festival som finner sted samtidig med det internasjonale Summer Academy of Jazz, som arrangeres i Łódź fra 4. juli til 29. august. Dette gir musikerne mulighet til å spille for hundrevis av mennesker hver kveld, noe som gir sterk eksponering av den norske scenen. I år hadde i tillegg to norske bransjeaktører en sentral rolle under disse fem polske dagene og nettene. Fredrick Arnøy, som jobber på Nasjonal jazzscene, ble hyret inn som vert for musikerne, som del av et utvekslingsprogram i regi av Europe Jazz Network. Og Louise Lavoll, norsk lydtekniker, ble hyret inn for å jobbe med konsertene. Engasjementet til de to ga en følelse av trygghet for alle de norske musikerne, og ga en særlig kjent følelse for musikerne som tidligere har jobbet med dem på Victoria. Lavoll måtte forholde seg til enorme akustiske rom og mer enn 20 forskjellige band, og tilbakemeldingene fra alle var særdeles gode.
Demonstrasjon av finesse
Mandags høydepunkt var Erlend Apneseth trio med Maja S. K. Ratkje, som kom for å presentere sitt album «Collage». Jeg har allerede anmeldt albumet i Jazznytt, som en kjemi på høyt nivå og en ny referanse i post-folkemusikken, men det som skjer på scenen overgår alltid det som kan forventes av dette bandet. For det første er konserten mindre mørkt enn albumet. Komplementaritet i samspillet mellom Stephan Meidell på elektronikk og barytongitar, Erlend Apneseth på fele og sampling, og Øyvind Hegg-Lunde på perkusjon, er så presis og likevel så full av detaljer at musikken blir håndgripelig. Den får helt klart en helt ny form hver gang de utfører den. Vi vet at Maja S. K. Ratkje er en mester i å finne hull i alle skulpturerte flater og infiltrere dem med stemmen sin. Her klarte hun å gjøre det igjen. Kanskje ved å holde en viss avstand og børste det lett, med innslag av farger, uten å ville etterlate et sterkere preg. En flott demonstrasjon av finesse.
To sterke på dag to
Tirsdagskvelden presenterte to sterke grupper. Først overbeviser Nick Dunstons Skultura på noen få sekunder med sin ekstraordinære energi og selvtillit. Dunston som er nå basert i Berlin, spiller kontrabass som en rullende og tumlende maskin, og skaper et rystende men kontrollert grunnlag for sine medmusikere. Det samme gjør den spreke og litt retrounge saksofonisten Eldar Tsalikov og den alltid spennende sangeren Cansu Tanrikulu. Hun vet alltid hvordan hun skal surfe på bølgene til Dunstons intrikate musikk. Desto mer siden vi vet at Dunston har en veldig sjenerøs tilnærming til den kreative musikken. Som han sa under sin workshop: «Husk at notasjoner og instruksjoner IKKE er musikken. Musikk er det som skjer på scenen. Stykket er det dere musikerne finner på, ikke det jeg har komponert!».
Den andre er Mirror Image, en oktett ledet og etablert av Ole Morten Vågan, som behersker kunsten å dirigere ensembler og fortsatt skinne som en sentral instrumentalist. I en stor variasjon av uttrykk får konsertens tre toppblåsere, Signe Emmeluth, Jonas Kullhammar og Eirik Hegdal, til å skape hver sin lyd uten å gjenta seg selv og gir hverandre rom for skapelse. De to profilerte perkusjonistene Sidiki Camara og Hans Hulbækmo jobbet vakkert sammen, og samler opp en ny palett av teknikker og følsomhet. Alle smiler på scenen. Dette er det beste å få være vitne til.
Jaga Jazzist. Foto: Mikołaj Zacharow
Emmeluth i evig blomst
Den 24. juli, på hennes egen bursdag, uttrykker Emmeluth et spekter av lyd og eksplosivitet med sin egen kvartett Amoeba. Pulsen er rask, men Ole Mofjell (trommer) skaper rom til å plassere sin signaturtunge takt. Den største grad av samarbeid er imidlertid å finne mellom saksofonistens skarphet og de superfleksible gitarlydene til Karl Bjorå. Jeg lurte på om låtene som ble spilt med en mer akustisk gjengivelse kom fra siste albumet deres «Nonsense», men de spilte faktisk nytt materiale. Hos Signe slutter aldri musikken å fornye seg innenfra, som en rose i evig blomst.
Da de fem gruppene spilte sine konserter den siste kvelden, satte jeg pris på at Signe kastet seg over musikken hun hadde skapt med deltakerne i løpet av uken. Hun tok seg tid til å introdusere hver og en av dem, etter det som sannsynligvis var den mest emosjonelle av de fem korte konsertene. Spesielt da den unge sangeren Veronika Kumar fra Slovenia tok ledelsen. Det var en moderne Dead Can Dance-vri som understreket dramaturgien. Emmeluths gruppestykke klarte å bygge en sammenhengende historie på 15 minutter.
– Musikknivået var eksepsjonelt
Andre oppdagelser fra disse end-of-workshop-konsertene fra den skandinaviske scenen, var den danske vibrafonisten Viktoria Holde Søndergaard og trompetisten Peter Wallem Anundsen. Begge var en del av den suverene gruppen orkestrert av mentoren Marc Ducret. Jeg hadde forventet at Emil Bø (trombone) og Mona Krogstad (sax) skulle skinne litt sterkere, men poenget var og er i dette tilfellet, å skape og pleie en kollektiv innsats.
De siste ordene vil derfor bli kreditert til den erfarne gitaristen Marc Ducret, som sa i en samtale jeg hadde med ham: – Det som betyr noe er hva deltakerne har skapt og lært. Og til slutt dukker det ikke opp noe hierarkisk forhold mellom mentor og gruppemedlem på scenen. For å skape sammen må en stole på hverandre. Målet med disse fem dagene er ikke å skape ledere. Jeg lærte like mye som de gjorde, og musikknivået var eksepsjonelt. Disse ungdommene er mer enn klare til å opptre og bidra til oppbyggingen av verdens jazzscene.
Anne Yven
