NTTs guide til Oslo Jazzfestival

VIKTIG MELDING: Ikke lytt til pessimistene som i fullt alvor mener ting som at sommeren er over 31. juli! Vend det døve øret til livets tussier, som sukker sørgmodig når druesorten Autumn Crisp er i butikkene, eller for den saks skyld på lørdagen under Øyafestivalen når det velkjente kjølige vindpustet svever over Tøyen og korsryggen begynner å klage.

Sommer er ikke kødd, folkens, vi spiller til fløyta går og om noen få dager kommer en av hovedstadens kvintessensielle sommeruker: Norway Cup-deltagere og turister har i stor grad forlatt hovedstadens dovne, gyldne gater, men til gjengjeld har trekkfugler vendt tilbake fra ymse tilholdssteder (om ikke annet, så på trass), og på mange måter er det nå det skjer, vi kan nevne i fleng: Findings på Bislett, Mela på Rådhusplassen og rundt forbi, fadderuka hvor enn det er de gjør den typen ting og ikke minst Oslo Jazzfestival. 

Ja, god sommer, god augumber og velkommen tilbake til NTT, Jazznytts musikkavis i digital remseform som handler om jazzen, omegnen og selve livet! Om få uker vil NTT komme på fredager igjen – det er bare å abonnere på nyhetsbrevtjenesten vår her – og vi er også straks i gang med et nytt nummer av Jazznytt, et magasin for generelt og spesielt (jazz)interesserte som kommer fire ganger i året og som dere kan abonnere på her. 

MEN: i dette spesialnummeret handler det altså om Oslo Jazzfestival, en av livets store festivaler for mitt (altså blogghalvdel Filips) vedkommende: Ikke den største jazzfestivalen i landet, ikke den som roper høyest. Men hør da, Oslo er en by hvor man hele året igjennom, på et utall forskjellige scener, kan gå på konsert og høre hele historien: Fra jazz av tidlig, såkalt tradisjonelt merke til bebop til hardbop til modaljazz til fusion til skronk, fifle fofle og åpen klasse, spilt av studenter, veteraner, halvstuderte røvere og internasjonale profiler. Det går ikke an å snakke om jazzpublikumet her – jazzen består av et utall forskjellige overlappende stammer, som stimler til stedene de er glade i og dyrker konsertene. 

Dét fortjener en feiring, og det kan virke som at festivalen i år har lagt seg til sæla for å få til nettopp det: Både string swing og tradjazz har en tydeligere plass på programmet enn på en liten stund. I tillegg får vi klubbjazz i skjæringspunktet Dakar/Berlin (meget entusiastisk anbefalt av Bugge Wesseltoft her om dagen), kubansk jazz, krumtapper fra USAs unge jazzscene, ungdomsorkestre, et og annet historisk tilbakeblikk, en trillebårlast med jammer og gratis showcasekonserter hvor det pleier å bli tjåka fullt. Scenemangfoldet strekker seg fra storstuer som Oslo Domkirke, Universitetets Aula og Cosmopolite, viktige scener for musikkundergrunnen som Blå og Stortorvets Gjestgiveri (ja, riktig) er på plass, Maridalen skal spille konserter på Gressholmen og i tillegg har spreke nykomlinger som Becco og Juret kommet med på laget. I jazzens midte finner vi naturligvis også Victoria East og Herr Nilsen. En jazzfestival er mange ting for forskjellige mennesker – for meg har det alltid føles som den kanskje fineste og mest effektive måten å bli kjent med alle scenene som finnes i en by. 

Så hvor starter man? Kanskje med litt lesestoff! Vi har i hvert fall plukket ut et knippe høydepunkter:

1. TROMBONEN! Intervju med bestillingsverkaktuelle Emil Bø

2. ØKSE er aktuelle med en av årets skiver og har dessuten bra bandbilde

3. Drypp fra NTT-arkivet: Emmet Cohen, Liv Andrea Hauge og Små Grå

4. Tør du å se Aja Monet inn i øya?

5. Kickvarsel: Irreversible Entanglements spilte en av de beste konsertene på Moldejazz

6. Sniklytt på Barefoot in Bryophyte av Brunvoll/Urheim/Moskus, som har slippkonsert

7. Belonging-torsdag på Becco og i Universitetets Aula

8. Møt tre av folka bak Juret, en svært travel scene under årets festival

9. Mira Thiruchelvams Pantone 448C with Cumin inspirerer nye tanker om farger og improvisasjon

1. Moot norrmalt!

Emil Bø, fotografert av Sint Pike. 

Hva: Emil Bø – Not Normal / Hvor: Victoria East AKA Nasjonal Jazzscene / Når: Tirsdag 13. august klokka 21.00

En av de fineste bookingene på årets Oslojazz må være bestillingsverket som Emil Bø skal fremføre på Victoria East.  Han kunne blitt klassisk musiker eller bilmekaniker, men heldigvis for ham selv og ikke minst for oss konsertgjengere ble han i stedet fascinert av trombonen. Dette edle instrument som kan benyttes på så forskjellig vis. De siste årene har han gitt begeistrende lyd av seg både her og der, så klart som musiker, men også som miljøbygger, frivillig på en rekke festivaler (det var slik vi først ble kjent siden vi så hverandre stadig vekk, enten det var på improkonserter eller funkbandet Incognito), eller som konsertserie-booker og slike ting som scena er avhengig av. Ja, noen kalte han man of the moment, eller endog the chosen one, men det er nå så lenge siden at han har transcendert det øyeblikket. Og nå skal altså han og et knippe rå medmusikere kvittere for den såkalte USBL Jazztalent-prisen han fikk på Oslo Jazzfestival i fjor. Bestillingsverket har fått navnet Not Normal, og fremføres 13 august på Nasjonal Jazzscene. Trombone-entusiaster og andre nysgjerrige bør merke av i almanakken og spisse ørene og skotøyet.

Bø! Hva slags verk er det du har skrevet og som skal fremføres på årets festival?

— Jeg satte i gang med å skrive et verk som jeg ønsker skal representere meg og min musikalitet godt! Verket er en blanding av grafiske partiturer og nedskrevet musikk. Jeg er veldig glad i å jobbe ut ifra en storform, så dette blir nok ett helt strekk som kommer til å vare omkring 50 minutter, kanskje lengre, om vi får fot, hehe! 

Det kan jo godt hende at skjer. Og det er sikkert vakre grafiske partiturer. Men fortell litt om musikerne du skal ha med deg, og hvorfor du har valgt akkurat dem for denne musikken?

— Det å velge musikere er sykt vanskelig, for jeg vil jo så gjerne ha med alle! Det er et luksusproblem når man kan velge så og si hvem som helst. Så helt åpenbart er de jeg har valgt mine absolutte favorittmusikere! Det blir også et slags jubileum for mitt første musikalske kick. Sommeren 2014 var jeg på et sommerkurs, sammen med Jørgen Bjelkerud, og her ble vi satt inn i et storband ledet av Kristoffer Kompen og André Roligheten. Det i seg selv var jo megakult. De viste oss en låt som heter «Eroiki» av Eirik Hegdal og den låta var nok vendepunktet fra å ville bli bilmekaniker, til å ville bli trombonist! Sånn sett blir det veldig gøy å da dele scene med Eirik Hegdal, ti år etterpå. 

Ellers i bandet finner vi Anna Ueland som er en tusenkunstner, bra på fele, synger dødsfint og matcher meg veldig godt når det kommer til å lage rare lyder på instrumentet sitt. Det er Heidi Kvelvane på sax, Veslemøy Narvesen på trommer, Åsmund Waage på vibrafon, Kertu Aer på bass og til slutt: Terje Hallan på lyd.  Jeg har et ønske om å jobbe mye med sounden av bandet og jeg har derfor tatt med meg Terje. Han leser noter godt, og jeg kan gi ham en god del cues til styring av effekter og lignende! 

Herre min tid, det er litt av en samling musikanter du har der … Du er fra Drammen, denne byen som har gjennomgått slikt et image-skifte de siste tiårene. Men hvordan er byen som jazzby, eller er jazzen noe du har funnet litt senere i din musikalske utforskning?

— Drammen i seg selv er dessverre ikke noe jazzby. Den har noen innslag av tradjazz her og der, og noen storband, men utover det så er det janitsjarkorps som regjerer i Drammen, som jeg for så vidt har hatt stor glede å spille i: Drammen Konsertorkester. Men! BUVUS, som i dag heter BUJO, holdt alle øvelsene sine i Drammen og det var en svært viktig plass for meg å være. Et skikkelig gøy band, ledet av Andreas Rotevatn og Steffen Granly. Uten BUVUS ville jeg nok blitt klassisk musiker. Heldigvis viste Rotevatn meg vei inn i jazzen. 

Ikke noe gærent med «klassisk», da. Hvordan oppdaget du trombonen, egentlig? Vi i remsa elsker jo trombone, hva er det som tiltaler deg ved instrumentet? Er det noen historiske utøvere som du har blitt ekstra bergtatt av? 

— Broren min spilte trombone! Også er jeg født med en liten høyrehånd, så rent praktisk er det faktisk ikke så mange andre instrumenter jeg kan spille. Heldigvis elsker jeg trombone. Det som er gøy med trombone er jo hvor mye forskjellig du kan gjøre, mange kule effekter: den har jo en SLIDE! Et ganske vanskelig instrument, men jeg er veldig glad for at det ble akkurat trombonen. Mine største trombonehelter er uten tvil Frank Rosolino, J.J. Johnson, og i senere tid Elliot Mason. 

Ja, er det noen trombonister som opererer her og nå som du vil anbefale Jazznytts lesere om å låne øre til?

— Nevnte Elliot Mason er sinnssyk. Så elegant og virtuost spill på trombone er det ingen andre, noensinne, som har klart å gjøre. Jeg anbefaler albumet Effloresence av Mason Brothers. 

Vi har hatt gleden av å oppleve deg i mange musikalske kontekster: som funk-trombonist i typisk blåserrekke, og som trombonist på ukjent grunn i forskjellige improsammenhenger. Hvordan leve med dette spennet, eller er det kanskje ikke slik at man kun har én grunninteresse som musiker?

— I all hovedsak elsker jeg å spille musikk, og for meg har det sabla lite å si om jeg spiller pop, funk eller frijazz, så lenge jeg føler at musikken er god og at folka er fine. God musikk er god musikk. Det som er fellesnevneren til for eksempel blåserekke og frijazz, er at begge to krever ganske utstrakt teknikk, og det er jeg veldig glad i å jobbe med. Jeg hadde ikke kunnet gjort mange av de spesialeffektene jeg gjør nå, om jeg ikke hadde jobba med å spille superlyst, hardt og på kanten til fort. 

På kanten kan være bra. Selv om du er å se i mange sammenhenger, antar jeg at du har et par prosjekter som gis mer tid enn andre. Utover den kommende konserten, hvilke bandkonstellasjoner spiller du mest med?

— Jeg spiller mye med trioen ükya, vi slapp debutplata vår i april og det er et band jeg trives veldig godt med. KRISE, bandet til Kristian Enkerud Lien, er også et utrolig gøy prosjekt å spille med, vi spiller på Blow Out-festivalen 21. august. Ellers skal jeg spille med kvintetten min på Victoria i november, og utenom det finner vi jo band som LEAH, Three Souls, Andreas Røysum Ensemble og et prosjekt jeg liker veldig godt, Accept It, som ble min eksamenskonsert Dokkhuset i mai. Ellers er planen å fortsette med å bo i Trondheim, styre litt lyd og lys og spille så mye jeg får til.

Du jobber også mye med å arrangere konsertserier og arbeid «rundt» mer enn bare din egen musisering. Hva synes du om det norske jazzlivet slik det har artet seg de siste årene – er det muligheter til å få gjort flere ting?

— Hm, hva kan gjøres. Jeg tror det som er viktig for å ta vare på det vi har er å dra på konsert, få med folk du kjenner og gjør en innsats for å vise musikken til folk som ikke allerede er i miljøet! Det er jo ikke akkurat sånn at jazzmusikk er så veldig synlig i mainstream media, så jeg tror det er viktig å dele musikk med folk som normalt ikke blir eksponert for jazz og impromusikk! Jeg har gjort det veldig mye i det siste og har fått alt fra økonomer til restaurantsjefer til å like musikk av blant annet Trondheim Jazzorkester og Fieh! Jeg tror det er viktig å faktisk jobbe aktivt med å spre musikken, for det er nok flere enn vi tror som kan sette pris på musikken vi liker.

Det er en av grunnene til at vi holder på med denne remsa, det. Vi ses på konsert så klart – skal prøve å ta med noen nykommere!

2. Årets bandbilde

ØKSE, fotografert av Ziga Koritnik

Hva: ØKSE / Hvor: Blå / Når: Torsdag 15. august klokka 22.00

Bandbilder i jazzen har en broget historie – det kommer litt an på kleskodeksen i tiårene det er tatt, og hvor god tid band og fotograf har hatt (ikke veldig god). Som regel er det noen ullgensere og bukser med rar passform tatt kjapt utenfor Rainbow Studios eller liknende. Om man slo på stortromma og hyret ordentlig fotograf som CF Wesenberg ble det gjerne med sterk mimikk eller en underlig rekvisitt i sort/hvitt. På tidlig 00-tall kom nye fotografer som kunne sette Håkon Kornstad inn i en stilig gammel bil eller småfly. Det har løst seg ytterligere opp senere år. Kvinnelige altsaksofonister blir gjerne avbildet med hornet kraftig pekende opp mot himmelen. Unge band i grenselandet pop-jazz-impro-folkemusikk etcetera kan gjerne presenteres med «dårlige» bilder, ufokusert eller med det ene øyet igjen. I økende grad er det også kjæresten som tar bilde på fjelltur eller skitur eller i sofaen i den sparsomme leiligheten de bor i. Det har vel neppe vært så mange dyktige fotografer rundt som nå, og selv den minste indie-utgivelse kommer med en fyldig EPK. Likevel er det litt vel mange bilder med scenen på Victoria som backdrop eller gustne 47-åringer i forbifarten. Musikken er viktigst, er nok filosofien  – OG DET ER SÅ KLART HELT RIKTIG.

Det kom riktignok jubelrop fra en rekke jazzpublikasjoner og booking-grupper da det første fotografiet av bandet ØKSE dukket opp. Her snakker vi attitude. Mette Rasmussen lener seg mot heisdøren som om hun eier hele bygget, Savannah Harris er verdens store it-trommis for tiden, og man kødder ikke med henne her, og nåde den som tukler med turntablist-oppsettet til Val Jeanty. Petter Eldh ser også ut som han låter, med vekt på hans forkjærlighet for Photek, kampsport og teknisk drum’n’bass fra 90-tallet.

Og kanskje det er nettopp det som skal til for å breake jazzen for det som kalles «nye lyttere»? Det hjelper så klart at ØKSE låter som en million kroner (eller kanskje vi burde velge en annen valuta) – konserten på Kongsberg i sommer var prima og det er grunn til å tro at det samme vil gjelde den i Oslo denne uka. Albumet med samme navn utgis på fredag, og her hører vi også hvordan rap og spoken word kan gjøres på en litt annen og mindre nostalgisk måte enn hva vi har vært vant med. God dag mann, økseskaft! 

 

3. Lesestoff fra NTT-hvelvet

Emmet Cohen, fotografert av Garbiela Gabrielaa

Now’s The Time har holdt på siden høsten 2018, og denne våren rundet vi 250 numre som dere for eksempel kan sjekke ut i dette hendige digitale oppslagsverket. I arkivet finnes det mye eviggrønt stoff om artistene som dukker opp denne uka. Her er tre av dem:

Emmet Cohen var allerede godt i gang med å skape seg et navn som pianist på New York-scenen da mars 2020 kom. Han hadde gitt ut flere volumer i Masters Legacy-serien, der han allierte seg med noen av jazzens fremste musikere fra en eldre generasjon, og han var en sentral musiker i et ungt miljø, sentrert i Harlem. Men noe skjedde allikevel da han satte i gang hjemmekonsert-serien Live from Emmet’s Place. Konsertene han huset hjemme i sin egen leilighet, med venner, kolleger og nye bekjentskaper er blitt essensiell dokumentasjon av den nåtidige, tradisjonsbevisste amerikanske jazzscenen og Emmet Cohen Trio blitt et hett navn på festivaler rundt omkring i hele verden. Det er en fin trio, hvor Cohen har med seg den muntre vispemesteren Kyle Poole på trommer og Philip Norris på bass. De swinger. Konserten de spilte på Moldejazz i fjor, hvor Ola Kvernberg og Lars Frank ble med på festen, ble dokumentert av Sigurd Ytre-Arne og kan sjekkes ut her.

I fjor snakket vi med sjefen sjøl om medmusikerne sine, om forholdet til jazztradisjonen og gamle mestere, om hvordan han ble en internettsensasjon, og om det i det hele tatt går an å snakke om en revival for jazz av den gode, gamle sorten for tiden. Dette svarte han da: 

“At ting “kommer tilbake” er noe pressen kan bruke til å beskrive utviklingen. Men om jeg skal være ærlig, er jo kunsten evig, også det som har vært spilt for lenge siden. Også den musikken minner oss om å leve her og nå. Plutselig kan det hende at noen fatter ny interesse for noe som skjedde for lenge siden. Men det Miles Davis gjorde, eller Art Blakey for den del, trenger strengt tatt ikke et “comeback” for å være det den musikken er. Det blir stående uansett. På Live from Emmet’s Place har vi kunnet spille en låt som “After You’ve Gone” som går viralt, og plutselig er det mange folk som er interesserte i den låta og spillestilen til Patrick Bartley på altsaksofon. Men da sier jo Patrick, jeg har spilt den stilen i New York i ti år, uten at noen brydde seg! Sånne ting handler om timing og eksponering.”

Mandag møter Emmet Cohen Trio Oslo-publikumet for aller første gang.  

Liv Andrea Hauge Trio, fotografert av Margit Rønning Omholt

Apropos piano-trioer – et godt mål for livet må være å finne seg noen som ser på deg med den samme gløden som Liv Andrea Hauge ser på akkurat dennee allsidige og allestedsnærværende bandkonstellasjonen. Hun slo igjennom med konsertfavoritten Kongle Trio, sammen med Øystein Skjelstad Østensen og Veslemøy Narvesen, og etter at de ga seg har det faktisk ballet på seg: Hun spiller sammen med pianotriogrossistene Andreas Winther (Johan Lindvall Trio, Kjetil Mulelid Trio) og Fredrik Luhr Dietrichson (Moskus) i Vinterhagen og hun leder også Liv Andrea Hauge Trio, hvor hun har fått med seg den svenske rytmeseksjonen Georgia Wartel Collins på bass og August Glännestrand på trommer. De ga ut debutplaten Ville Blomster i vår – løst, ledig og snurrig, med kreativ, romsterende behandling av et knippe fine låter. Men jo, har hun et pianotrioproblem? Dette var det hun svarte forrige gang vi spurte:

“Jeg er i hvert fall bevisst på at trioen med mitt navn og Vinterhagen er ganske forskjellige ting. Det er ganske ulikt å spille med Georgia og August kontra Fredrik og Andreas. Vi snakker om ulike ting, er opptatt av litt forskjellige aspekter. Det er egentlig en kul tanke – kanskje man skulle hatt syv forskjellige trioer med 14 forskjellige folk og teste det.”

Det høres ut som en finfin festival i seg selv – i mellomtiden kan Liv Andrea Hauge Trio sjekkes ut på Blås hjemmekoselige scene Himmel onsdag klokka 18.00.

Små Grå, fotografert av Kim Hiorthøy 

Små Grå synger ofte i munnen på hverandre. Vokaltrioen, bestående av Benedikte Kruse, Maj Elise Solberg og Nina Mortvedt henter inspirasjon fra hverdagslivets samtaler, både når det lugger og det flyter. De er preget av en nærmest encyclopedisk utforskertrang: Hva slags lyder er det egentlig mulig å lage når tre sangere møtes? Hvor stygt kan det bli? Hvor fint kan det bli? De har laget en rekke forestillinger sammen, og for to år siden kom debutalbumet Der! ut. NTT gikk gjennom den spor for spor sammen med bandet, for å borre dypere i hva som egentlig driver denne musikalske grunnforskningen framover. 

“Små Grå er tre sangere som lager musikk, ofte til våre egne forestillinger, med mye improvisasjon. Vi tenker ofte at vi lager lyden av mennesker. Menneskemusikk. Vi er i alle fall inspirert av det.”

Torsdag klokka seks fremfører de Lyden av A på Blå Himmel. 

 

4. Kan du skille mellom Manet og Monet?

Aja Monet. Foto: Presse

Hva: Aja Monet / Hvor: Blå / Når: Fredag 16. august 20.00

Når dikt virker forstår man mulighetene som fortsatt kan finnes i språket, selv om det angripes fra alle kanter om dagen. Noen ganger kan man også kombinere det med musikk, noe vi har stolte tradisjoner for i norsk jazz’n’poetry. På BLÅ skal New York-poeten Aja Monet gi det et seriøst forsøk sammen med Peter Somuah på trompet, Enzo Carniel på tangenter, Ildo Nandja på bass, og Niek de Bruijn på trommer. Heldigvis er det høyere scenekant på BLÅ enn da Moor Mother og Irreversible Entaglements hadde sin hypnotiske konsert i Molde, der få turte å stå opp i ansiktene deres og dele deres black conciousness,  og heller trakk seg så langt bak som det var mulig, om enn med anerkjennende hodenikk. Den noe mer varsommen Aja Monet (det er et perfekt navn, intet mindre) utga i fjor debutalbumet when the poems do what they do – sjekk også ut denne kontorkonserten der pianist Brian Jackson som jobbet tett med Monets idol Gil Scott-Heron dukker opp, og test om du tør å se henne inn i øynene om et par dager. 

 

5. …og apropos jazz’n’poetry (og Irreversible Entanglements)

Irreversible Entanglements, fotografert av Piper Ferguson

Hva: Irreversible Entanglements / Hvor: Blå / Når: Onsdag 14. august klokka 22.00

Jeg er alltid både forventningsfull og nervøs den første gangen jeg skal se et band som har reist over Atlanterhavet, fra selveste USA, for å blåse parykken av oss. Det kan bli helt fantastisk – man kan sitte igjen med følelsen av å ha støtt på en verden som tross alt er mye større, og eldre, og hippere, enn den fliken av jazzen og omegnen vi sysler med her oppe i periferien. Men slike konserter kan også gi en påtagelig følelse av jet lag eller turnéutmattelse, undervurdering av publikum og sparebluss. Lite bensin på tanken, og ofte forminskede besetninger. Les for eksempel vår faste leser/bidragsyter Lars Martin Dahls dype hjartesukk etter en antiklimatisk konsert med Makaya McCraven i fjor høst i Oslo: 

“Da John Coltrane spilte i Njårdhallen 23. oktober 1963 gjorde han det med fulltallig kvartett. Overrasket? Forestill deg at bookingansvarlig og Johns management hadde avtalt en deal hvor Elvin Jones ikke ble med.  Den 7. april 1967 kom soulen til Norge. På scenen stod Otis Redding, Sam & Dave, Arthur Conley, Eddie Floyd, The Mar-Keys, Booker T. & the M.G.’s. Jeg er dypt misunnelig på alle som var til stede i publikum. Hadde bare Sam og ikke Dave ankommet scenen hadde vel noen stusset, men i dag hadde ikke det overrasket meg. I dag hadde Sam stått på scenen og forsøkt å synge begge stemmene, for når amerikanerne kommer så kommer de ofte med et halvt lag. Før kom de, nå kommer de delvis.”

Grøss! Men, som sagt, sånn er det heldigvis ikke alltid – og et eksempel fra i sommer kom da Irreversible Entanglements besøkte Moldejazz. Besetningen var riktignok noe redusert – av en eller annen grunn tok de til scenen uten saksofonist Keir Neuringer, selv om han var annonsert i programmet (det er han på Oslojazz også). Men den resterende kvartetten, bestående av Aquilles Navarro på trompet, Luke Stewart på bass, Tcheser Holmes på trommer og den metodisk messende poeten Moor Mother i front, sto for et av festivalens høydepunkter. Tight, tålmodig, transeaktig og med noen store bølgetopper når de virkelig kom seg i gang (det tar litt tid, men det er verdt det).  

I kjølvannet av Black Lives Matter-bevegelsen har den amerikanske jazzens politiske potensiale, og koblingen til aktivisme, grasrot og opprør, blitt synlig på en måte den ikke har vært på 50 år. Det har transformert jazzmainstreamen, også kunstnerisk: Trådene til poesi, kunst, samfunnsliv og det som foregår i samtidens musikkliv ellers, er blitt tydeligere. Og skulle man valgt seg ut ett band som bærer med seg denne endringen, kan man godt velge nettopp Irreversible Entanglements. De spilte sammen for første gang på «Musicians Against Police Brutality» i 2015, som fant sted etter drapet på Akai Gurley i New York og ga ut sine første skiver på det sentrale selskapet International Anthem, som huser mange jazzartister med en lignende politisk nerve, og med et særegent konseptuelt grep om hva et jazzalbum faktisk kan være i vår tid. Ferden har gått videre – deres siste plate kom ut på ærverdige og revitaliserte Impulse! Records, the house that Trane built, hjem for svært mye av den viktigste ekstatiske og progressive musikken som ble gitt ut på 60- og 70-tallet. For svært mange musikkelskere er det denne musikken som virkelig er kjernejazzen i dag – vel så mye som Blue Note på 50- og 60-tallet, for eksempel. Det finnes en del band som reiser rundt i dag og som føles som tribute acts, som forsøker å kanalisere Coltrane cirka 65/66 eller Pharoah Sanders, uten å legge noe til eller trekke noe i fra. I og for seg helt naturlig, selv om det slettes ikke alltid funker. Irreversible Entanglements er ikke sånn. Det er mer snakk om en transformasjon av den samme gnisten, noe av den samme kunstneriske lisensen og utholdenheten, men med et rytmisk maskineri og en tekstformidling som definitivt hører hjemme her og nå. Og det funka altså oppsiktsvekkende bra på et kulturhus i Molde for noen uker siden (noe jeg skrev om her) – da kan vel ikke Blå være noen sak? 

 

6. Barføtt og bittersøtt 

Hva: Mari Kvien Brunvoll, Stein Urheim & Moskus / Hvor: Blå / Når: Tirsdag 13. august klokka seks

Nå kan det hende at ikke alle NTT-lesere er like godt bevandret i det fantastiske hjemmesnekrede barokk/psych/prog-pop-universet til Magnus Moriarty (™), men de som ikke er det får nesten bare stole på meg når jeg sier at albumet Barefoot in Bryophyte, som utgis av Mari Kvien Brunvoll, Stein Urheim og Moskus fredagen 8. august og som feires med slippkonsert på tirsdag, kunne vært en Moriarty-skive på (minst) fire vis:

1. Den heter Barefoot in Bryophyte, og om ikke det er en tittel som føyer seg fint inn i en rekke som også inneholder titler som Sky-Fi Beatitude, Perhaps Inferior Heart Politeness, Kodachromerockopera og In Search For The Archetype, så vet ikke jeg.
2. Den snirklete akkordrekken på åpningslåta “Nils Klim”, og det blotte faktum at den baserer seg på Ludvig Holbergs sci fi-roman Nils Klims reise til den underjordiske verden.
3. Det typete instrumentariet, bestående av både futuristisk og retrofuturistisk keyboardlyd, blokkfløyter, sither, cello, tablamaskiner, fele og alskens perkusjonsdupeditter i tillegg til gitar, bass, trommer, vokal og piano, føles som små og store karakterer i en (riktignok god) amatørteateroppsetning på en lysning ute i skogen. 
4. Coveret, som er designet av Hubros faste samarbeidpartnere Yokoland, er en karakteristisk ugle unna å være et Metronomicon Audio-cover (som er det andre statsbærende norske plateselskapet Yokoland samarbeider med på fast basis)

Det finnes mer her også – Barefoot in Bryophyte er basert på et bestillingsverk som ble levert til Vossajazz for noen år siden, men kunne like gjerne vært et plateprosjekt som har fått ligge og surre og modne seg på en harddisk i årevis, litt bortenfor det profesjonelle musikklivets kjas og mas. En plate med sin egen tid, kanskje. Her og der lener de seg inn i draumepop, nesten a la Sigur Ros, bare litt mer rastløst og innfallsrikt, store bittersøte akkorder fra piano og gitar snor seg rundt Kvien Brunvolls tandre og skække vokal. Så dukker umiskjennelig frijazz fra roterommet til Moskus opp og griper om seg i noen skrålete minutter, fingre løper over tangenter og strenger, cymbaler deiser i gulvet, så skrus en trommemaskin på, Urheims gitar spiller rustent og lengselsfullt før den liksom fordamper i effektskyer – og så kommer atter nye innfall. Det hele avsluttes med låta “Limits”, som starter med en maskin-aktig figur som nesten kan minne om gamle Moondog-innspillinger, før den skifter ham og blir til en vuggende, triumferende ballade hvor Urheim og Brunvoll synger i lavmælt unison og en steelgitar maler en høy himmel med store, cinematiske licks. 

Brunvoll, Urheim, Luhr, Hulbækmo og Lauvdal. Foto: MH

Brunvoll og Urheim har jobbet sammen i over ti år, på en leken plate som “Stein & Mari’s Daydream Community”, et litt annet landskap enn denne kanskje, mer folk, mer mose og rust, men også med en gjenkjennelig åpenhet, humor og bittersødme. De er også kjente Hubroartister på hver sin kant – Brunvoll med den sentrale trioen Building Instrument, Urheim blant annet med en rekke plater under eget navn, hvor han jobber med alt fra nokså abstrahert soundscape-intro til klassisk åpen klasse, ikke mer enn et steinkast fra det Geir Sundstøl gjør på samme plateselskap. Og hva skal vi si om Moskus, trioen til Fredrik Luhr Dietrichson, Anja Lauvdal og Hans Hulbækmo? Når de spiller konserter alene, har det de siste årene nesten vært som å utforske bruddstykker av én lang og uavbrutt tankestrøm som disse tre musikerne deler mellom seg. Når de en gang i blant gir ut studioplater, har de utviklet en hang til å gjøre helt andre ting, surrealistiske musikalske miniatyrer, lek og forundring. Og når de spiller med andre, som de tidligere for eksempel har gjort med Erlend Apneseth, er de et raust komp som respekterer musikkens store øyeblikk samtidig som de sørger for å holde ting passe uregjerlig. Jeg har gjort det til en leveregel å ikke gå glipp av Moskus-konserter. Hva skulle være grunnen til å gjøre noe så tåpelig? Det måtte eventuelt vært en av Magnus Moriartys nokså sjeldne liveopptredener. Men det må faktisk være mulig å snakke sammen.

7. Sett deg opp i kørja og ha Belonging på

Hva: Belonging 50 – Paulsberg/Storaas/Fiske/Hulbækmo / Hvor: Universitetets Aula / Når: Torsdag 15. August klokka 18.00  / Og for all del, ikke glem: Belonging-vors på Becco hvor Jan Ole Otnæs og Liv Andrea Hauge prater med Filip Roshauw, klokka 16.00

Klassikere blir ofte ensomme plater, fanget på pidestallen, der de kikker lengtende ned mot viltvoksende og stundom ujevne diskografier, fulle av sidespor, svale skyggedaler og ru perler som kan gjenoppdages eller forkastes når tidsånden endrer seg, slik den har for vane. Det vanskelig å gjøre noe som tilhører alle til å bli ditt – med mindre du er en av de heldige som var der da det smalt. Så – hvor lett er det å virkelig høre hva slags plate Belonging, spilt inn i slutten av april 1974 av Keith Jarrett, Jan Garbarek, Palle Danielsson og Jon Christensen, om du har vokst opp som norsk jazzinteressert de siste 50 årene? Går det an å finne en ny inngang til platas seks låter? 

En måte er kanskje rett og slett å spille den, slik Hanna Paulsberg, Vigleik Storaas, Trygve Fiske og Hans Hulbækmo skal gjøre under Munchs sol i Universitetets Aula. Paulsberg er ikke den mest garbarekske norske tenorsaksofonisten – i NRKs Jazzeventyret forteller hun at det tok litt tid å finne veien inn i universet hans. Det borger for en tolkning som i hvert fall ikke ender opp i uncanny valley-territoriet, hvor ting rett og slett er ubehagelig likt (og livløst). Skal vi være ærlige, og det må vi jo, finnes det en nokså utbredt ambivalens når det kommer til denne typen albumklassikerkonserter, både blant musikere og konsertgjengere. Femtiårsjubileer er fornemt, det, men hallo, skal vi ikke videre? Bør vi ikke også etter hvert høre noe, øhm, nytt under Solen? Jo, det må vi, naturligvis (den store pianisten Tigran Hamasyan kommer også til Aulaen med sin trio og sitt StandArt-prosjekt, gjestet av Mathias Eick, på tirsdag klokka 18.00). 

Samtidig er det også noe i det bandets trommeslager Hulbækmo sa på forsommeren, da kvartetten hadde begynt å øve og han innså at han aldri faktisk hadde prøvd å spille noen av disse velkjente låtene. Det er jo også fryktelig pussig, i en musikk-kultur hvor man prøver å spille nær sagt alt mulig, minst én gang. Hulbækmo er naturligvis ikke den første som har påpekt dette – det knytter seg en slags ærefrykt til Belonging og omegn. Men det går også an å se for seg at det hadde vært annerledes – at «‘Long as You Know You’re Living Yours» var en like vanlig låt som “On Green Dolphin Street” på ungjazz-jammene i Molde eller Juret. Og hva med legendariske “The Windup” – kunne(/burde) ikke den vært et klassisk musikalsk vågestykke som vordende jazzmusikere allerede begynte å spille forlengs og baklengs når de gikk på videregående, a la Chick Coreas “Spain” eller diverse halsbrekkende bebop-standards? 

Vi satser på at Paulsberg/Storaas/Fiske/Hulbækmo skrider til verks med et ønske om å hente Belonging ut fra monteren og leke litt med den, som en velbrukt fotball om du vil. Og siden Belonging tross alt ikke er hvilken som helst femti år gammel amerikansk-norsk-svensk ECM-utgivelse, inviteres det også til en liten oppladning på Becco, et par minutters gange fra Aulaen, klokka fire denne torsdagen. Da snakker blogghalvdel Filip med to personer som har hver sin inngang til denne plata: Den legendariske jazzimpressarioen Jan Ole Otnæs, som booket Keith Jarrett Trio til Mo i Rana i 1969, som siden har vært sjef for både Moldejazz og Nasjonal Jazzscene, og som var en av de aller første til å høre disse innspillingene, samme kveld som de hadde blitt ferdigstilt. Den festivalaktuelle pianisten Liv Andrea Hauge er en av de fremste pianistene og ikke minst låtskriverne i en ny generasjon norske jazzmusikere som både har forholdt seg til ECM-arven og staket ut sin egen kurs. To glimrende samtalepartnere når man skal forsøke å finne ut hva det er med disse låtene, med denne innspillingen og med disse musikerne, hvordan man forholder seg til innflytelsen fra slike milepæler og hva Belonging og norsk(-svensk-amerikansk) jazztilhørighet egentlig er i 2024. 

8. Rett fra Juret: Byens mest intime konsertscene

Blader og betong: Den svært intime konsertscenen Juret ligger i Vika Terrasse, hvor de kan lage jazzkonserter og bråke, nesten så mye de vil. Foto: Thomas Horne 

Det er pussig med konsertscener. Noen ganger kan man få det for seg at byen har alle tenkelige behover dekket, at det faktisk ikke er plass til noe mer. Det er jo konserter over alt, hele tiden! Det måtte i så fall være en av disse luftspeilingene bransjefolk og byutviklingsentusiaster har av gigantiske anlegg som kan ta imot de aller største stjernene, eller stedet som smidig lirker seg inn mellom Sentrum og Spektrum, slik at artister som trekker akkurat 3500 mennesker endelig kan komme til Norge. Bortsett fra det, og særlig når det kommer til de minste scenene, går det an å føle at man er ganske godt forspent. La oss heller støtte opp om de vi har! Joda – men så kommer det plutselig en eller annen ny sjappe som viser at, nei, det var faktisk en hel masse konserter og musikere som fremdeles ventet på sitt sted. Juret i Vikaterassen har vist seg å være et slikt sted de siste par årene – en knøttliten bar og konsertscene som ligger rett ved Oslo Konserthus og Vika Kino, i staselige urbane omgivelser som er velkjente for meg som Osloborger, men som jeg aldri faktisk har hengt i. Det føles lenge siden det skjedde på denne kanten av byen, men plutselig er det også litt annerledes. Første gang jeg hørte navnet trodde jeg sant å si det var noen litt småirriterende bro wining-aktige greier. Mon det – mest av alt er det et lyst, passe rufsete hull i veggen hvor man kan oppleve noen av byens mest intime konserter, som i tillegg til vin og øl selger eksentrisk brus og kjærlighet på pinne – og som virker som en sandkasse for dugnadsgjengen bak i tillegg til de mange musikerne, DJ-ene og musikkentusiastene som har funnet veien dit. Mange av dem er unge folk, NMH-studenter og alt det der, som både drar i gang jammer og tester ut nye prosjekter. Atter andre er veteraner som Mathias Eick, Håvard Wiik, Ingebrigt Håker Flaten og så videre. De er travle under Oslojazz – de huser jam på fredag, serier fra studentfestivalen Serendip og ettermiddagskonserter fra MEUF, en serie (og et plateselskap som presenterer noen av de mest interessante kvinnelige musikerne på den nordiske konsertserien. Uka starter med Spirit in the Dark med den sjelfulle vokalisten Torun Eriksen, og avslutter med string swing-kløpperne i Gyplicity – her kan man lese hele programmet. Vi tok en prat med tre av fire ildsjeler bak prosjektet – Thomas Horne, Thomas Olsen og Per Asbjørn Risnes.

Hvordan startet dere?

Thomas Horne: Det var litt tilfeldig etter noen pop-up-arrangementer på et galleri her nede. Nå er vi fire stykker som driver det på dugnad. Oslo trenger flere uavhengige steder, som drives på lavt budsjett av ildsjeler. Og som nettopp fordi vi er uavhengige kan vi gjøre som vi vil med utseende, stemning, musikkprofil og hva vi tilbyr av mat og drikke. Det er gøy å bidra med det til byen. 

Plutselig en dag var Juret liksom bare der – er det et innfall eller ligger det en langvarig drøm bak?

Thomas Olsen: For min del har opplevelsen fra Alex Musikkafé på 90-tallet i Trondheim vært en klar inspirasjonskilde. Det var et bitte lite sted som het som het Kringla konditori på dagtid, men som på kvelden ble forandret til byens beste jazzklubb, når kakedisken ble skjøvet inntil veggen og musikken slapp løs. Det var rett og slett helt fantastisk å være ung og jazzinteressert i Trondheim og presse seg inn langs veggene i det trange, smale og overfylte lokalet for å høre konserter med Stian Carstensen, Nils Olav Johansen, Ståle Storløkken og alle de andre som myldret ut fra jazzlinja på den tida. Det gjorde inntrykk og har gjort oss overbevist om at vi også med Juret kan være med å skape en helt spesiell atmosfære selv om stedet er lite og skakt.

Per Asbjørn Risnes: Det var tilfeldigheter som gjorde at vi startet bar i Vika. Men det er felles jazzinteresse som har gjort at vi har holdt entusiasmen oppe. For min egen del har det vært inspirerende å plutselig være på andre siden av bordet i jazzmiljøet. Fjerdemann på laget, Jacob Moen von Krogh, har stått for dj-programmet og klubbkonseptene. 

Horne: Det er en glede å kunne ha sin egen storstue hvor vi inviterer musikerne vi har lyst til å høre. Og det er kjempekos i seg selv å se hvor mange som er interesserte i det – både gærne jazzister og tilfeldig forbipasserende, i tillegg til folk som sogner til Vikaterrassen. Det er kanskje ikke folka man forbinder med jazzklubb, men det er gøy at det er en miks i publikumet vårt. Vi har utrolig stor spredning på alder på konsertene våre. Alt fra ungdom til åttiåringer som kommer innom etter at de har vært på Konserthuset, alt fra forretningsadvokater til unge musikkstudenter på NMH. Det blir litt jazzmisjonering, jeg tror kanskje vi når et uvanlig publikum også. 

Dere ligger i Vika, som er fornemt og seriøst, men som ikke har vært et område man forbinder med uteliv og røre på lenge – det er nesten litt eksotisk å henge der! Hva er blitt deres forhold til stedet?

Horne: Det ligger litt utafor den tradisjonelle lysløypa. Men det kan man jo også si om Nasjonal Jazzscene, som er midt på Karl Johan, ikke der man vanligvis finner jazzpublikummet i byen. Når vi først har etablert oss her har jeg fått gode vibber på området, det er en utrolig fin byplass egentlig, og med tanke på naboer kan vi bråke litt. En deilig plass. 

Risnes: Det er jo ikke mange meterne fra gamle Klubb7-lokalet, så sånn sett er vi jo på historisk grunn. Storebrand som eier lokalene, ville gjerne ha mer liv på Vikaterrassen på kvelden. Det har de fått, selv om vi er mer rufsete enn resten av stripa. De har støttet oss fra starten. 

Horne: Det skal ikke mye til for å bli rampen i gata i Vikaterrassen – det er nokså lavthengende frukt. 

Fra starten av har en ung generasjon med musikere i Oslo tatt eierskap til Juret og vært med på å prege det dere har av konserter. Det gjenspeiles også nå under Oslojazz. Hvordan kom dere kontakt med dem, var det bare noe som skjedde?

Horne: Det har gått litt begge veier, vi begynte egentlig bare med folk vi kjente. Men så har ordet spredt seg, og det er vel så mye de unge som kontakter oss og vil spille her. Noe av det hyggeligste med å drive med stedet er når Juret er stappfullt av unge musikere. Mange av dem føler at vi er blitt deres hangout, og det er supertrivelig. 

Olsen: Jeg tror det unge jazzmiljøet omfavner Juret fordi vi tar de på alvor og tilbyr dem en konsertscene heller enn taffel. Et sted hvor de kan eksperimentere og utprøve og samtidig få litt betaling, selv om vi ikke klarer å være helt på creo-nivå. Fra dag en har vi hatt en klar strategi om at dette er noe vi vil bruke penger på å bygge opp. Vi driver Juret på dugnad og tar ikke ut lønn til oss selv, men har over de siste to årene brukt det lille vi har tjent på å betale musikere for å bygge opp profilen vår.  Og det å satse på ungdommen er innlysende – da er du garantert energi, utprøving, herlig spilleglede og av og til glimt av noe nyskapende.

Risnes: Vi liker å si at vi ikke har jazzkonserter for å kunne selge vin, vi selger vin for å kunne ha jazzkonserter. Det har vært utrolig mange fine jazzøyeblikk her, der vi har nærmest sittet på fanget til musikerne.

Horne: Vi vil gjerne ha stor takhøyde, at folk skal kunne forsøke ting og teste ut. Det gjelder både de unge som trenger steder for å prøve ut konstellasjoner, men det er jo også noe etablerte musikere har behov for. Se for eksempel på “Nye Atomic”, som testa ut prosjektet sitt her. 

Det kler jo også stedet – det er jo ikke plass til så mange, man har ikke høy scenekant eller noe voldsom sceneteknikk – det gir mening å presentere noe som er et work in progress der. 

Horne: Det blir veldig lekent, som publikummer sitter du en halvmeter fra Mathias Eick når han spiller, det er nedpå gulvet. Jeg tror mange artister også setter pris på det. Vi er ikke drevne på å arrangere konserter og jobbe med lyd og utstyr. Vi har knapt noe backline, og artistene må ordne en del sjæl. Men alle vet det, og vi tror de liker lave skuldre. Tre av fire som driver Juret har jo et “gubber i femtiåra”-utgangspunkt, men vi har ikke lyst til at det bare skal være sånn jazz som vi liker på Juret, det må være stor variasjon. Det syns jeg også at programmet vårt under Oslojazz viser – det er både eksperimentelle ting og piggtråd-jazz til ting som er mer funky, som Spirit in the Dark med Torun Eriksen. 

Hva gleder dere dere mest til?

Horne: Jammen på fredagen kommer til å bli sinnsykt hyggelig. Jeg er spent på hvem som bare kommer til å dukke opp fordi det er jazzfestival. Men også Martin Myhre Olsen og Rohey Talah kommer blir supergøy. Da de spilte her forrige gang var jeg kjempespent på hvordan en duo med sax og sang ville høres ut. Men det var utrolig bra. Én ting er at de var gode til å kompe hverandre, men det var spesielt når de gikk mer opp i harmonier og samspill hvor sangen og saksofonen gikk inn i hverandre. En veldig flott opplevelse. 

Olsen: Vi gleder oss til å ta imot Spirit in the Dark en gang til. Vi hadde en konsert med dem i vinter på den gamle Veterinærhøyskolen på Adamstuen. Platene deres og bandet har viktig for hele Juret-gjengen siden starten.

Også slutter det med Gyplicity, som også representerer det som lever av ung string swing-fascinasjon i Oslo (og Norge), og som ikke er rent lite, og som også liksom hører med i miksen her. De, eller mange fra bandet, hadde vel en helt nydelig spontankonsert på uteserveringen deres tidligere i år?

Horne: Det må ha vært en av de morsomste kveldene på Juret i år. Ola Erlien og et par andre han hadde spilt med et annet sted kom forbi helt tilfeldig og spurte om de kunne spille litt. Akkurat den dagen var det EM i korps i Konserthuset, tror jeg, så det var et svært fransk korps som kom bort og fylte hele plassen. De syntes det var utrolig gøy å snuble over en Django-fest, og et par av dem kasta seg med og jamma. Å få Gyplicity hit blir en gøyal avslutning. Man kan si at det er helt nedpå med tanke på konsertproduksjon – men det er noen musikere som er helt ellevilt gode. 

Hva annet håper dere å få sett under festivalen?

Risnes: Jeg skal forsøke å få med meg Brunvoll-familiens undervurderte søster, Mari Kvien Brunvoll på Blå. Og jeg har vært Beady Belle-fan siden jeg skrev en anmeldelse formet som et brev til Beate S Lech, men som ble refusert siden den ble for positiv.  Men gleder meg også til å få tilbake Sanyu og Rohey på Juret. 

Olsen: Håper at vi kan snike oss unna Juret og få med oss noe av det som skjer i byen. Ola Kvernberg-konserten er fristende.

Horne: Om det er én ting som er uheldig med å drive Juret, så er det at vi nesten ikke er andre steder lenger. Men jeg får jo med meg en del, særlig på Nasjonal Jazzscene og Hærverk. Jeg gleder meg til åpningskonserten med Masqualero, og jeg håper å få med meg det som sikkert blir min femtende konsert med Supersilent. En av mine store favoritter fra de siste årene er bandet til Petter Eldh, Post Koma. Så får vi se – men det blir nok aller mest Juret.

9. En annen, grønn verden

Bildet av VNJE er denne remsas andre bandbilde i heis – en trend i emning? Foto: Synne S. B. Bønes

Hva: Mira Thiruchelvam & Vestnorsk Jazzensemble: Pantone 448C with Cumin / Hvor: Festsalen, Munch / Når: Mandag 12. august klokken 18.00

I likhet med mat som kommer i gryter og ildfaste former, er bestillingsverk for store band som regel best når de har fått sittet litt. Det gjelder forsåvidt ikke bare denne typen prosjekter: Det tilhører sjeldenhetene at debutkonserten er det beste et band kan få til. Ofte merker lytteren at de ulike elementene fremdeles strekker og vrir på seg, litt småstive, kanskje. Men noen ganger smeller det fra start, og fjorårets debut konsert med Mira Thiruchelvam & Vestnorsk Jazzensemble på Nasjonal Jazzscene under Oslo World føltes som et sånt tilfelle: Et mangslungent og ikke minst disiplinert band kastet seg over Thiruchelvams låtskrivning, som tar utgangspunkt i tamilsk og karnatisk musikk i tillegg til moderne popproduksjon og alt mulig mellom himmel og jord. Ennå har jeg ikke hørt bandet mer enn denne ene gangen, så noe detaljert sammendrag kan jeg ikke gi. Men det er snakk om et knippe sterke låter som både står på egne ben og fungerer som en suite, preget av svære vokalharmonier og melodier fremført av Thiruchelvam selv i tillegg til Marianna Sangita Angeletaki Røe (som også spiller perk), Nawar Alnaddaf (som også spiller oud) og Tejaswinee Kelkar (som også spiller harmonium og synth). Siden da er også Elisabeth Lid Trøen (som også spiller saksofon) kommet med i folden – og hun kan jo synge som bare juling, så jeg regner med at hun også blir med på moroa. Over til noe helt – eller i hvert fall litt – annet. 

I Pantones fargereferansesystem er 448C en mørk, gråbrungrønn farge. For noen år siden, da det australske firmaet GfK spurte 1000 respondenter om hva som var verdens styggeste farge, samlet de seg rundt nettopp denne fargen. Slik bestemte australske helsemyndigheter seg i 2012 for å utstyre all tobakksinnpakning med 448C. Da de i vanvare refererte til den som olive green, utløste det iltre protester fra olivenprodusenter, som ikke ville være assosiert med en slik farge – selv om mange olivener unektelig har akkurat denne fargen. Nåvel, dem om det – moten med å pakke inn snus, sigg og tobakk i 448C har spredt seg, for eksempel til Norge. Og via tobakksdisken har verdens styggeste farge dermed også blitt en av verdens mest gjenkjennelige farger. Sånn kan det gå. 

Men vent nå litt – hva betyr det at en farge er verdens styggeste? Er det ikke noe urimelig med denne tanken, som å sette tonen ciss eller diftongen øy eller et av grunnstoffene i skammekroken? Har ikke alle farger sitt bruk? På nettsiden Hyperallergic tok Carey Dunne 448C i forsvar, og påpekte at fargene til kjolen og sjalet Lisa del Giocondo blir portrettert med i Leonardo da Vincis mest kjente bilde er i nær slekt med 448C. I sitt begeistrede forsvar for fargen er Dunne også innom et landskapsmaleri av Vincent van Gogh og, til alt overmål, veggen bak den unge jenta i Edvard Munchs bilde Pubertet – selv om det skal sies at den veggen er fryktelig guffen.  

I musikklivet har Pantone 448C de siste årene også fått en annen betydning. Da Mira Thiruchelvam fikk i oppgave om å lage ny musikk og en ny utgave av Vestnorsk Jazzensemble, valgte hun tittelen Pantone 448C with Cumin. Her ble altså verdens mest utskjelte farge koblet med krydderet spisskum. 

Her begynner vi å nærme oss poenget. For da Thiruchelvam, som nok er aller mest kjent som fløytespiller, sanger og komponist i bandet Ni Grader Nord, skred til verket, gjorde hun det med en del tanker om hvordan ulike tradisjoner blir oppfattet og omtalt i en norsk musikkvirkelighet. Hvor instrumenter som for eksempel bansuri-fløyte, eller tablas, eller kora, blir karakterisert som “krydder” eller “fargelegging” når de brukes i ulike sammenhenger. Og kanskje også hvordan band og artister med annen landbakgrunn og et musikalsk utgangspunkt i tradisjoner som vi ikke er så vant med gjerne får et slags fargeklatt-stempel – noe som for eksempel lyser opp en ellers grå norsk hverdag. En sikkert velment, men uansett trang mangfoldsretorikk som setter noen nokså åpenbare begrensninger på hva musikk kan bety. For å fortsette i matmetaforikken – det er litt som å si at sjangrene som presenteres under den flerkulturelle fanen på norske scener er dømt til å være grønnsakene på tallerkenen, eller til nød en leken dessert. Må musikken være oppløftende eller fargesprakende? Kan den være interessant eller gripende på andre måter, kan den være tverr, farlig, dystopisk, usunn (men uimotståelig), avventende, krasst kunstnerisk, kontrær eller noe helt annet? Og må for eksempel den karnatiske musikktradisjonen som Thiruchelvam behersker befinne seg i kartets randsoner når musikere fra ulike sjangere møtes, eller kan den være selve midtpunktet som alle forholder seg til når de musiserer? 

Jazz har sine egne fest- og åpningstaleklisjeer, naturligvis. Her snakkes det gjerne om hvordan den fungerer i det videre musikklivet og kulturen som sådan: Som en metode for improvisasjon og samspill, som glupsk utforsker nye og gamle tradisjoner og så videre. Jazzens spesifikke historiske og kulturelle opphav er ikke det taleskriveren til en kulturminister eller ordfører starter med når vedkommende åpner et nytt word-dokument og banker pannen i tastaturet. Tvert imot, i grunnen: Det offisiøse jazzspråket handler mye om hvordan musikken har overskredet arven sin, blitt noe universelt, og noe vi kan knytte opp mot andre lignende stikkord, som innovasjon, kreativitet, kunnskap, (ung) kompetanse og så videre og så videre. Greit nok, men det aller meste av dette er noe man kan si om alle slags musikktradisjoner. Alt som regnes som universelt i musikken har spesifikke opphav – og alt som er spesifikt, vil også ha universelle sider, om man borrer dypt nok og tar uttrykket seriøst. Og det er en av mange interessante ting med Pantone 448C with Cumin som nytt norsk jazzensemble: I likhet med Marianna Sangita Angeletaki Røes verk for Trondheim Jazzorkester, Spiti/Hjem, hvor Thiruchelvam er et av bandmedlemmene, er dette et ensemble hvor tyngdepunktet ligger et litt annet sted enn jazzhøyskolene, og hvor musikere med flere bakgrunner har samlet seg rundt å tilegne seg kunnskap om flere håndverkstradisjoner. 

I det siste nummeret av Jazznytt, som fremdeles er å få kjøpt både i Narvesen-butikker og hos Tekstallmenningen, har vi en spesialseksjon om temaet improvisasjon. Selvsagt handler absolutt alle numre av Jazznytt om improvisasjon – men litt av årsaken til at vi ønsket å granske det i en temaseksjon, var innspirasjonen som kommer nettopp fra prosjekter som Pantone 448C with Cumin og Spiti/Hjem. Gode påminnere om at jazzen kun er medeier av dette begrepet. Improvisasjonen finnes jo over alt i musikken – fra Grateful Dead til den europeiske klassiske arven, fra prøving og feiling i popstudioet til gnawa og flamenco. En av de vi snakket med, var Tejaswinee Kelkar, musikkforsker og sanger som også er en del av Thiruchelvams band. Hun forsøkte å gi en liten inngang til hvordan man snakker om og ser på improvisasjon i raga-musikk. Da nevnte jeg også hvordan Thiruchelvam hadde sagt at noe av utfordringen var å sørge for at jazzen ikke ble det selvsagte utgangspunktet for improvisasjon og samspill i noe som var basert på karnatisk musikk. Dette svarte Tejaswinee: 

“Jeg syntes at Mira klarte å bearbeide dette utgangspunktet ekstremt bra i dette verket. En grunn til at det bandet lyktes, var at alle klarte å lytte til hverandre og hverandres estetikk med åpne ører. Det er veldig interessant hvordan jazz har kommet til å bety så mye. Da jeg hørte noe improvisert jazz for første gang, var det på mange måter ganske åpenbart for meg hva folk gjorde, i motsetning til vestlig klassisk musikk, hvor ting bare gikk videre. Det var tydelig der jeg kom fra, for det ble lagt vekt på novelty (…) Det jeg hadde hørt av samarbeid med vestlige klassiske musikere i møte med raga var jævlig kleint for meg. “Først synger raga-sangeren, og så kommer en klassisk sopran”, og sopranos har en vanvittig vibrato, som bryter med den første estetiske regelen i denne musikken, som er at intonasjonen har mye å si. For meg fungerer ikke den estetikken. I jazz finnes det måter å unngå de problemene på. Teksturmessig er det mye mer som går an.”

Arbeidet fortsetter, heldigvis! Ses på konsert. 

Av Audun Vinger og Filip Roshauw