NTT: Produkt av 70-åra

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkremse for musikken og omegnen! Begge blogghalvdeler er på vei mot festivaler mens dette skrives – til Blackpool Soul Weekender og Motvind i Middelalderskogen, for å være presis. Festivalsommeren er virkelig over oss nå! I dette nummeret får du en rapport fra Lyse Netter for noen helger siden – og i neste nummer håper jeg vi har sanket sammen en rekke opplevelser fra den siste uken som også er verdt å fortelle oss. Men da må vi jo faktisk komme oss på konsert, så vi unner oss et kort nummer og en dertil tilhørende kort introduksjon hvor vi simpelthen minner om at et splitter nytt Jazznytt er i butikken nå! 

Dette nummeret er fylt til randen av saker om temaet improvisasjon – et tema som nok vil bli berørt i en og annen remse fremover også. Jeg sakser rett og slett fra lederartikkelen i nummeret: 

Jazznytts sommernummer handler denne gang i stor grad om improvisasjon. Man kan selvfølgelig innvende at hvert eneste nummer handler om dét, i og med at jazzen i stor grad dreier seg om improvisasjon og åpne kulturelle møter mellom mennesker. Men denne gangen prøvde vi å finne en annen inngang. Improvisasjon er jo så mangt. Det er lett å gå seg vill i begreper, som du kan se kun et lite utvalg av på forsiden av utgaven. 

I en fyldig temaseksjon forsøker vi å angripe dette fra forskjellige innfallsvinkler. Filip Roshauw diskuterer ulike årsaker til å bry seg om, og elske, improvisasjon i essayet som innleder seksjonen. Siden snakker kurator, musiker og forfatter John Corbett om innfallsvinkler til å lytte på improvisert musikk, mens den kjente komponisten og trombonisten George E. Lewis forteller om sitt arbeid med den improviserende programvaren Voyager. Forskeren og sangeren Tejaswinee Kelkar diskuterer improvisasjonens rolle i nord-indisk klassisk musikk mens den argentinske musikeren Anla Courtis forteller om å spille med musikere med ekstra kromosomer i kultbandet Reynols og det norske kollektivet DNA?AND? Karoline Ruderaas Jerve har alle forutsetninger for å undersøke hva som foregår under vokal-improvisasjon, og Audun Vinger titter på det underlige fenomenet Grateful Dead, rockbandet som mer enn noen assosieres med improvisasjon.

Endre Dalen har et stort essay om boken Unapologetic expression og kontemporær britisk jazz, mens forfatter Lars Mørch Finborud har en ellevill novelle om en konsertperformance som aldri fant sted.

Ellers er det intervjuer med Anne-Marie Giørtz, Mona Krogstad, Dag Erik Knedal Andersen med flere, og en mengde anmeldelser og andre saker. 

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

 

En skikkelig jazzburger

Ole-Birger Neergård. Foto: Lydia Tefara

I noen år nå har Ole-Birger Neergård laget mye smakfull og interessant musikk i det anerkjente skjæringspunktet mellom hiphop og jazz, mellom «crate digging» og produksjon, mellom rap og instrumentalmusikk – ja i det hele tatt musikk under navner Ol’ Burger Beats. Du har sikkert sett crediten et sted, men han er nok i likhet med mange andre gode folk større i utlandet enn her hjemme. Han skal utgi plate på det etter hvert klassiske norske indielabelet Jansen senere i år, men har to plater ute allerede i år under navnet 74: Out of Time – en av dem instrumental. Flott omslagskunst også. Vi burde pratet med ham forlengst, men da er det bra vi rakk å gjøre det nå før vi snart går ut remsedvale for sommeren.

1974 – nydelig år, i alle fall for mitt livsløp. Hva var grunnen din til å gå kreativt inn i akkurat dette året?
— Enig! Det handlet mest om tallet 74 i starten, jeg hadde lagd så mange beats i 74 BPM, og likte å mikse disse låtene sammen når jeg gjorde live beat-sets. Så har jeg alltid vært ekstra glad i lydbildet i jazzen fra starten til midten av 70-tallet, med masse el-piano og klirrende perkusjon, alt var varmt og elektrisk – før det kanskje ble litt for elektrisk noen år senere. Så jeg bestemte meg for å la tallet 74 bli en begrensning for tempoet på plata, og la all musikken være inspirert av lyden av 1974. I tillegg ble det etter hvert tydelig at plata kom til å komme ut 50 år senere, så det var mange brikker som falt på plass her! 

74 and so much more, som det kanskje heter. Hvilke jazz og omegn-plater vil du fremheve fra dette året? Og er det andre stilspørsmål, politiske hendelser eller annet som gjør at syttitallet fenger fortsatt?
— Mange av jazz-bevegelsene jeg liker aller best blomstret veldig på denne tiden: den «spirituelle» jazzen og loft-scenen, det var mye jazzfunk og souljazz, flere artister ga ut musikk på uavhengige små jazzlabels – og til og med hip-hopen startet i 73-74. Jeg spilte noen 74-relaterte favoritter i en gjestemix for Huey på BBC 6 for noen uker siden, og da trakk jeg bl.a. fram Calvin Keys‘ (RIP) Proceed With Caution, Karin Krogs We Could Be Flying (innspilt i 1974, utgitt året etter) og Gil Scott-Heron & Brian Jacksons Winter in America – en veldig politisk plate som føles like relevant i dag. Kanskje det er noen fellestrekk i politikken mellom ’74 og nå, også. Særlig i USA, med korrupte figurer som både Nixon og Trump, og en følelse av kald krig både da og nå. Inntrykket er kanskje at verden ikke har gått så mye videre på 50 år, likevel. 

Ser sånn ut. Hvordan er plata tenkt, skrevet, lagt opp og spilt inn?
— Prosessen starter som regel i platebutikkene, der jeg snoker etter plater som jeg tror jeg vil like, og som kanskje også kan passe et konsept som jeg jobber med. Så leter jeg etter samples på disse, og lagde veldig mange beats med 74 slag i minuttet, og holdt på med det over en periode på 6-7 år, kanskje. Til slutt hadde jeg nok låter til at jeg satte disse sammen til en hel instrumentalplate – den samme som jeg skal gi ut nå. Disse instrumentalene sendte jeg rundt til ulike rappere og jazzmusikere som jeg liker, og fikk en mengde gjestebidrag tilsendt som jeg så miksa i hjemmestudioet på Torshov. Jeg fikk blant annet med meg Kristoffer Eikrem på trompet, Guy Sion på saksofon, Sigurd Drågen på trombone og Pauline Neergård på fløyte, i tillegg til prominente rappere som Pink Siifu, Fly Anakin, Ill Camille, Lil B med flere.

Foto: Lydia Tefara

Den er altså ute i instrumental-versjon denne helga. Har disse to forskjellige kjernemålgrupper, og blir det kanskje litt «mer jazz» uten vokal?
—Ja, de har helt klart litt ulike målgrupper. Jeg har vært heldig med at mange lytter på musikken min som bakgrunnsmusikk på skole og jobb, og har egentlig fått et enormt stort publikum på strømmetjenestene gjennom dette – men har samtidig vært bevisst på at dét ikke må påvirke musikken jeg lager. Idet man med vilje lager musikk som skal være i bakgrunnen, blir det fort demotiverende og kjedelig, tror jeg. Både for lytteren og musikeren!
Men jeg tror at det rolige tempoet og det varme lydbildet på 74: Out of Time gjør at mange kommer til å kose seg med instrumentalene her. På denne plata høres nok beatsa tryggere og snillere ut uten vokalen, men jeg mener tvert imot at det er mer jazz med vokalen her. Rappere som MoRuf, Quelle Chris og Billy Woods kan like godt ses på som jazz-instrumentalister, rytmen i måten de skriver på føles like avansert som det meste av jazzen jeg hører på. Men det fine med instrumentalene er at blåsersoloene får skinne litt ekstra, og jeg synes også at beatsa står seg godt på egen hånd.

Vet du hva, det har du helt rett i. Det er heldigvis, kan man kanskje si, dessuten en stor renessanse for jazz nå – kanskje mye på grunn av crossover-effekten, at folk kommer dit fra forskjellige utgangspunkt. Hvordan oppdaget du selv slik musikk?
— Jeg har vokst opp med mye jazz hjemme, begge foreldrene mine er musikklærere og aktive korpsfolk og det har vært en hel del ECM-plater og Jan Johansson-skiver i samlinga til pappa. Så spilte jeg både piano og saksofon i oppveksten, og lærte mye jazz der også. Men jeg har blitt aller mest glad i jazz via hip-hop og sampling. Der fant jeg min egen smak, og oppdaget en annen type jazz enn den jeg har vokst opp med. En mer politisk, mer venstrevridd, mer upolert, sjelfull jazz, som kanskje har like mye til felles med soul og funk. Så det er denne crossover/bindestreksjazzen jeg har blitt mest glad i også: først fra jazz fusion til souljazz og jazzfunk, til at jeg nå hører mye på frijazz og selv produserer jazz-hiphop eller jazz-rap i tillegg. Jeg tror de forskjellige utgangspunktene og undersjangrene er det som kan holde jazzen så relevant år etter år. 

Foto: Lydia Tefara

Og hvordan har så din utvikling som utøver artet seg?
— Jeg ga ut min første fullengder i 2014, High Rhodes LP, og siden den gang har jeg gitt ut en plate eller to i året, enten alene eller sammen med vokalister jeg liker. Jeg har jobbet mest med plateselskaper i Tyskland, labels som HHV.de og Jakarta Records, for jeg har hatt et større publikum der enn hjemme. Nå har jeg platekontrakter med Coalmine Records i USA, som har gitt ut 74-platene, og Jansen Records, som jeg skal gi ut en skive med til høsten. Utgivelsene mine har blitt stadig mer konseptuelle de siste årene, albumet Dialogue med Vuyo kan også være et eksempel på dette, og 74: Out of Time føles som høydepunktet i katalogen så langt. Og så har jeg prøvd å utvikle meg og utforske nye uttrykk underveis, på albumet Loft fra 2022 tok jeg for eksempel et steg bort fra sampling og prøvde å spille alt selv, i tillegg til at jeg fikk med meg noen jazzlegender som Wendell Harrison og Idris Ackamoor på soloer på ulike låter. 

I sample- og soundtradisjon blir det mye 60- og 70-tallet, men tiden er kanskje moden for å undersøke f.eks Odin-katalogen fra 80- og 90-tallet?
— Ja, det tror jeg også! Jeg har vært litt redd for det polerte uttrykket som en del 80- og 90-tallsplater kan ha, men etter hvert som jeg hører mer musikk fra denne tida, innser jeg at denne epoken også har mye mer å by på. Så lenge man får med litt plateknitring, så tror jeg det funker!

Yes. Har du noen holy grails som samler?
— Ja, jeg har en altfor lang ønskeliste, dessverre, og platehyllene er allerede fulle! Jeg leter alltid etter plater på Strata-East, Black Jazz Records, Nimbus West, Three Blind Mice, ESP, India Navigation, Soul Note/Black Saint, osv osv. Jeg har fått en solid samling etter hvert, og prøver å dokumentere den reisen litt på Instagram. Noen av de norske grailsa jeg har klart å finne er Webster Lewis‘ Live at Club 7, Svein Finnerud-platene, Erik Andresen med GIP med mede – men jeg mangler fortsatt både Min Bul og Til Vigdis for eksempel. Og med boligrenta nå for tida, prøver jeg heller å roe litt ned!  

Ja, jeg er selv tilbake i billigbunkene. Hva skjer ellers med deg utover året?
– Nå blir det promotering av 74: Out of Time de neste ukene, også stikker jeg straks til Vestlandet på sommerferie, med telting, fjellturer og sånt! Videre skal jeg jobbe litt med en ny jazzplate for faren min, Hans Peter Neergård, og slippe en skive med kun norskspråklige samples på Jansen Records i november. Forhåpentligvis kan det hjelpe meg å etablere meg litt mer her hjemme også!

 

Lyse Netter: Smilet til Joyce Moreno, regnet og rockens gleder 

Foto: Andreas Turau

Lyse Netter er en rockfestival. Det kan høres banalt ut, eller kanskje til og med misvisende, all den tid årets aller mest frodige festivalplakat naturligvis kunne skilte med svært mye annet, som kunstpop, fransk sofistikasjon, akustiske minifestivaler, et helt ekstatisk møte med den brasilianske artisten Joyce Moreno, harper, bulgarsk trekkspilltradisjon og så videre. Men da jeg en fredag for noen uker siden sto ved noe som heter Mørke Fetter, og som er en kledelig rufsete bakgårdsscene hvor noen hadde rullet ut en gressmatte over asfalten, for å se en trio bestående av J.P Shilo, Mika Bajinski og Steve Shelley, føltes det uansett innlysende. Kjernen er rock – rock som igangsetter og svamp, rock som kunst (uten av den grunn å måtte være kunstrock). Shilo & co vugget seg framover, liksom stivt og groovy på én gang, slik en viss type band faktisk får til, med kresne, grandiose gitarlyder, stilige klær, tilbakelent dommedagsrøst og god tid. 

Like før hadde det høljet ned.  Jeg klager mindre over regnvær på festival enn jeg pleide, jeg har til alt overmål kommet fram til at det faktisk er noe distraherende over det aller mest prangende sommerværet på slike dager – det været kan man jo bruke til hva som helst, du kan stikke på stranda eller lese i skyggen. Men en god regnbyge er en anledning for musikken og alt det andre som skjer til å virkelig vise kraften sin, til å forvandle en drittdag. Om det virkelig høljer, er jo frivillige og festivalgjester på mange vis mer simpatico, da er vi i samme mål, da utveksles galgenhumoristiske smil over uflaksen vi deler og sammen kjenner vi på den fandenivoldske lysten til å allikevel få dagen til å bli bra – til pass for dem som valgte å bli hjemme! I godværet, når festivalområdet omdannes til Solens Ambolt, kan hvem som helst bli kravstore og lettdistraherte. 

OK, kanskje juger jeg for meg selv, kanskje er ordene preges av at disse ordene skrives mens jeg er tørr og uthvilt, på en buss på vei innover i en dal som er badet i solskinn. Her skal det nemlig regne i morgen. Og greit nok – bygen som hamret nedover Moss da jeg kom til byen for noen uker siden var litt vel – så oppholdet og solgløttet under konserten til Shilo/Bajinski/Shelley brakte naturligvis også lettelse med seg, for dette hadde man vitterlig fortjent? Ølkøer vokste, sigaretter ble tent, solbriller påmontert, festivalmodus inntatt, helg erklært. 

Foto: Iver Bolin

Midt under en av låtene kom det plutselig et helsikkes bråk oppe fra brannbalkongen utenfor det som må være Lyse Netter-kurator Emil Nikolaisens Moss Angeles-studio, en av festivalens mange egenartede steder for spilling og heng. Det var en høyttalerkasse, og i noen små øyeblikk kunne man innbille seg at det hadde noe med konserten å gjøre, før en fugleskremselaktig skikkelse i virvlende regnponcho kastet seg over den mens han febrilsk forsøkte å skru av rabalderet. Det var Emil Nikolaisen som slukket det som sikkert bare var én av mange store og små tilløp til brann denne kvelden. Og selv om han sikkert skulle vært denne lille ekstraoppgaven foruten akkurat der og da, må jeg innrømme at jeg er en sucker for de øyeblikkene, der det ikke går helt knirkefritt, og du får et ørlite innblikk i kaoset en slik festival faktisk er. Der og da tenkte jeg tilbake på lørdagen under Motvind i Middelalderskogen i fjor, en av de lykkeligste festivaldagene jeg har hatt i livet, hvor himmelen åpnet seg og det høljet ned nokså uavbrutt helt til ti-ellevetiden på kvelden, men hvor ingen lot seg pelle på nesa av det og hvor festivalens frivillige, med den sindige skogvokteren/altmuligmannen Bastian Kverneland i spissen, pilte rundt på området og fant den ene logiske løsningen etter den andre på de store vannmengdene og alt utstyret. Da det klarnet om kvelden under den fantastiske konserten til Joshua Abrams Natural Information Society, var triumfen total, og det føltes som en lagseier.  

Lyse Netter. Foto: Iver Bolin

Er det håpløst romantisk å tenke sånn? Det er jo fint med tørre sokker og bankterminaler som funker, det er deilig når ting går knirkefritt, er proft. Enkelte ting – som overdrevent lange toalettkøer – er det en lettelse å (stort sett) henvise til den norske festivalhistoriens skraphaug. Men om du er heldig, skal du jo oppleve mer enn å drite og pisse i løpet av en festivaldag. Joda, på Lyse Netter kunne de for eksempel sikkert solgt en god del mer øl i løpet av en dag om de hadde hatt litt smartere systemer, litt flere kraner, flere og mer garvede bartendere. Men til gjengjeld føles de fleste du møter på i bodene der tjenester yter og mat og drikke selges som folk som har det gøy, kanskje med å gjøre noe de ikke driver så mye med resten av året. De har sine grunner til å være der, det har vi også. Det går greit. 

Lyse Netter. Foto: Iver Bolin

De siste festivalsomrene mine har innebært en slags indre dialog eller tvekamp mellom den store proffe festivalen og det jeg tror vi kan kalle den litt mindre, u-pragmatiske festivalen. Motsetningsparet er ladet, det antyder nok noe om hvor hjertet mitt ligger. Men det stikker ikke så dypt – i neste uke, etter at Motvind i Middelalderskogen er forbi, gleder jeg meg for eksempel noe fryktelig til å besøke Norges desidert største festival, Tons of Rock på Ekebergsletta, før turen går til en av Norges minste og beste (jazz)festivaler, Mandaljazz. Begge disse arrangementene føles jo faktisk vitale, de sier begge noe sant om hva en festival kan eller til og med bør være, og begge har sommer i seg, den bittersøte og umistelige følelsen av noe umulig (en stor europeisk slette fylt av kroppspositive metalfans i lille Oslo? Norges beste jazzklubb laget av teltduker i Mandal?) glir forbi og forfører, rykker deg ut av hverdagen som også sommertiden tross alt i all hovedsak består av. Den indre samtalen mellom proft og u-pragmatisk skiller ikke nødvendigvis bare mellom den store og den lille festivalen, den handler mer om en følelse av at alle diskusjoner om festivaler som ikke er på de store proffenes premisser har druknet litt, blitt avmagret eller ensporet de siste årene. Covid hjalp ikke på dette, for å si det mildt, da handlet diskusjonen om overlevelse, om å minne om at dette også var levebrødet til folk, at det var, her kommer ordet, næring. Men ok, hva er det jeg savner, hva er det en festival som Lyse Netter minner oss på? At festivaler også er andre ting, naturligvis – kollektive handlinger, frivillighet, kunst-hendelser. På festivalen i Moss blir du møtt med et påfallende overskudd, ikke bare på scenene, men i alle de merksnodige bodene, i den rikholdige bokhandelen. Den føles som en slags sjokkterapi for kulturinteresserte mennesker, en påminner om at denne interessen faktisk trenger næring, kan trenes, gjøre oss sultne på mer. Trenger alle festivaler utstråle den samme hyperaktiviteten? Jeg tror kanskje ikke det. Men jeg noterer meg at en festival som nevnte Tons of Rock i år for eksempel byr på et svært kunsttelt – og at det er andre festivaler hvor alt dette ekstra-opplegget er blitt mindre synlig med årene, sikkert fordi det er unødvendig, fordyrende – samtidig som tilbudene for de som ikke nødvendigvis er så interesserte (i form av egne mye omtalte VIP-soner og lignende) faktisk styrkes. Jeg gir egentlig blaffen i om det finnes et område hvor noen kan sitte og ignorere musikken på en festival – i mange tilfeller er det sikkert bra. Men jeg tror festivaler som tar mer hensyn til den halv-interesserte gjesten, og gradvis undervurderer at de er et sted hvor folk skal gå for å dyrke interessen sin, ender opp med å bære preg av det. Dette handler ikke om stor eller liten – til syvende og sist er ingen festivaler for store – eller for små – for å bry seg om disse detaljene.  

Joyce Moreno. Foto: Iver Bolin

Det er mye musikk som kan funke i labilt vær, men selv om det også løyet, var det sikkert lurt at konserten med den brasilianske stjernen Joyce Moreno var flyttet inn på scenen med det erketypiske navnet Verket, for å kunne forsikre seg om at alt gikk knirkefritt. At hun kom til Moss for å spille musikken fra den gjenoppdagede kultklassikeren Natureza sammen med et barnebarn på perkusjon og et band av norske musikere, satt sammen av den smilende trommeslager Olaf Olsen, er og blir en av årets definitive bookinger – men også naturligvis med en viss usikkerhet knyttet til seg, dette hadde tross alt aldri skjedd før, og man vet jo aldri. Det norske laget besto foruten Olsen selv av Henriette Eilertsen på fløyter, Erik Nylander på perkusjon, Chris Holm på gitar, Nikolai Hængsle på bass og Håvard Wiik i en sjelden og direkte oppsiktsvekkende opptreden på el-piano. Joyce Moreno satt i midten med sin gitar, hun hadde Eilertsen på sin høyre side og Wiik på sin venstre, de forsynte seg grovt i de mange solopartiene og -løpene det er duket for i denne musikken mens den brasiliansk-norske rytmeseksjonen fant stadig større glede og frihet i å spille med hverandre. Moreno er ikke noen sinke, altså – stilig antrukket og med en av disse merksnodige turnévennlige nylonstrengsgitarene som ikke har en kasse, men simpelthen en ramme som antyder gitarkroppens fasong, sikkert laget av en metalltype som brukes i romfergene eller elsykler. I midten av konserten sendte hun bandet av scenen og bød på solofremføringer av to av Antônio Carlos Jobims mest kjente komposisjoner – «Águas de março» og “Desafinado”. Under de skjerpede lydomstendighetene fikk hun også, omsider, etter mer enn litt hysjing fra hjelpsomme og irriterte publikummere, den bakerste og bableglade kontingenten til å holde helt kjeft. Siden kom bandet tilbake, kanskje med et like ekstra gir, for nå var det jo snart ferdig, smilene til Moreno ut mot de to vingspillerne sine, fløytisten og elpianisten, ble stadig bredere. 

Olaf Olsen. Foto: Iver Bolin

Det kan noen ganger føles litt teit å skrive om konserter som er så bra som dette. For, ærlig talt, hva skal man egentlig skrive? Jeg tror mange av de som var her vil snakke om denne konserten resten av sommeren. De vil snakke om den når de møtes på Lyse Netter neste gang. Noen av dem vil, tror jeg, snakke om den om ti år. Det finnes selvsagt mange møter mellom norske og internasjonale artister på norske scener – en god del av dem er vellykkede, og mange er basert på at man gjør noe nytt sammen. Det som er litt sjeldnere, er det man kan se mye av på gamle jazzfestivalplakater – en internasjonal stjerne som reiser alene, eller så godt som alene, og spiller med et lokalt band, sikkert med en og annen bomtur, men også en og annen uventet fulltreffer. Dette bandet hadde riktignok øvd noen dager sammen, men konserten hadde allikevel den litt overrumplende, spontane følelsen – både for dem der oppe og for oss. 

Ian Svenonius. Foto: Havard Windstad

Men jo, tilbake til denne rocken. Etter Moreno og de nye vennene hennes var det duket for nok et møte, nok et innblikk i Lyse Netters vrange, sprukne kjerne på scenen Mørke Fetter, denne gangen med legendariske Ian Svenonius, kanskje særlig kjent fra Nation of Ulysses, men som her spilte med soloprosjektet Escape-ism, hvor han akkompagnert av bassgitar og rytmeboks spiller en rekke svært catchy låter. Svenonius holder den gamle vokalmikrofonen i høyrehånda mens han spiller gitar, hvilket jeg aldri tror jeg har sett noen gjøre før i grunnen, og som gjør at han kun kan gjøre én ting av gangen. Utbruddene hans på gitar røper noen fantastiske gneldrete lyder, rene utblåsninger, da åpnes døren inn til dette herlige stedet der den minimale, basale rocken og frijazzen møtes gang på gang. James Chance, en av de kanskje aller viktigste personene for dette rommet i den essensielle brytningstiden i New York på slutten av 70-tallet og starten av 80-tallet, døde denne uka, så jeg. Han har betydd mye for kulturen. Men dette rommet finnes – noe av poenget er jo nettopp at mange ulike musikere, som Svenonius kan bebo det på ulike tider. Det vil ikke alltid vibrere i takt med samtiden, nødvendigvis – men det er humant, robust og det kommer tilbake. Men tingen med Lyse Netter, rocken og kunsten er at disse koblingene ikke trenger å gjøres eksplisitte en gang. For potensialet er jo der, både i minimalistiske og maksimalistiske lydbilder, i musikk som treffer planken på svært ulikt vis. Det er sånne ting som gjør at bloggkollega Audun og andre i inspirerte øyeblikk for eksempel sier at AC/DC er elektronisk kunstmusikk. Dønn bra er de jo, det er en kjent sak, men skal de ha denne merkelappen nå? Det er faktisk plass til det i disse lydlandskapene. Et siste eksempel: Etter en litt ullen midtdel av Fay Wildhagen-konserten, hvor gensersommeren er over oss og festivalen på mange måter viser seg fra den siden som minner mest om utallige andre mellomstore sommerfestivaler, får hun og bandet fot, og de spiller et par bredbente rockelåter på tampen. Borti DJ-båsen sitter en av kveldens platesnurrere og kaster seg helt inn i det med gigantiske lufttrommebevegelser, stadig mer animert. Nå spiller de sånn musikk som han liker. Rett etter at bandet har slått av siste tone, setter han på en låt jeg ikke har hørt før, men med umiskjennelig stemme. Det viser seg å være låta “House of a Thousand Guitars” fra Bruce Springsteens 2020-album Letter to You. Hvorfor kom han på den akkurat nå? Den låter virkelig helt fantastisk der og da, vi som sto der fra før er ikke alene om å tenke det – noen unge folk som har vært på konserten løper bort til bua og jubler ekstatisk, danser til sein Bruce før ferden går videre til neste konsert. 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger