Torsdag åpner AnJazz på Hamar, og dette blir gründer Anja Katrine Tomters siste festival etter imponerende 20 år i sjefsstolen. Muligheten til å glede og overraske publikum, har vært drivkraften, forteller Tomter.
I spalten Ukas Jazzprofil presenterer vi en aktuell musiker, arrangør, storband eller jazzaktør. Har du tips, send oss gjerne en epost.
Anja Katrine Tomter
Hei, Anja. Bare får dager igjen til festivalåpning. Hvordan er det med nervene?
– Nervene er absolutt under kontroll. Vi selger bra med billetter og markedsføringen vår har vært bedre enn på lenge. Æren for det har Helene, vår nye festivalsjef som er en kløpper på sosiale medier. Vi er stolt over programmet, så vi gleder vi oss til at publikum skal kunne få mange gode musikkopplevelser.
Det er 20 år siden du startet opp din egen festival. Hva var bakgrunnen til at du kastet deg inn i denne spennende, men til tider utfordrende bransjen?
– Helt klart muligheten til å glede og overraske publikum. Å se publikum sprette opp fra stolen i vill jubel – hva mer kan man ønske seg?
Jeg er musikkutdannet fra NTNU i Trondheim, og forsto ganske tidlig at jeg ikke var god nok som utøvende musiker, så hvordan kunne jeg da formidle musikk? Konserter og festival ble min greie. At det ble jazzfestival var veldig naturlig av flere årsaker. Først og fremt fordi denne genren ligger mitt hjerte nærmest, dernest at Hamar på tidlig 2000-tallet ikke hadde noe jazzrelatert i byen. Jeg tok ansvar og startet min egen festival i 2005. Jeg hadde et budsjett på 20 000.-, mest av egen lomme, og når jeg summerte etter endt festival hadde jeg gått 5000 i overskudd. Så da tenkte jeg at dette kunne bli bra business. Det skulle vise seg at det var det ikke, men vi har da klart oss gjennom 20 år, og nå med støtte fra både sponsorer, stat, fylket og kommunen.
Festivalsjefen på jobb. Foto: Anjazz
På den tida var du vel også jazzens eneste kvinnelige festivalsjef?
– Ja, i 2005 var det ikke mange kvinnelige festivalsjefer. Men jeg ble tatt godt i mot av gutta. Må trekke frem Ernst Wiggo i Trondheim og Hasse i Maijazz som ALLTID har støttet meg. Takk til dere, boys!
Hvordan har disse tjue årene som festivalsjef vært? Opplever du andre utfordringer som arrangør nå i dag enn for tjue år siden?
– Jeg fikk raskt blod på tann og festivalen økte år for år. Publikum kom, vi fikk mer og mer støtte. Store artister fra inn- og utland spilte hos oss. AnJazz var på denne tiden en av veldig få konsertarrangører i Hamar. Vi var i skikkelig flyt, vi samarbeidet med Hamar OL – Amfi/Storhamar Hockey for de største konsertene. Et av høydepunktene var nok konserten med Willie Nelson i 2008. Fullt band og ståhei. Kurt Nilsen kom for øvrig ens ærend (i helikopter) for å synge duetten «Lost Highway» sammen med Willie. 6000 i salen. Det var gøy (selv om det ikke var jazz).
Og så; midt opp i koket samme år fikk jeg en alvorlig og dødelig diagnose som gjorte at jeg måtte redusere jobben min i NRK. Da dro jeg mer til på festivalfronten. Dette var en slags medisin for meg samtidig som helsen stadig ble verre. I 2017 var jeg så dårlig at jeg ikke klarte fem meter inn til scenen for å introdusere konserter. Jeg hadde en lungekapasitet på 19%, men hang med under hele festivalen. Heldigvis ble jeg satt på transplantasjonsliste og fikk nye lunger januar 2018. Akkurat godt nok timet til at jeg selv kunne åpne AnJazz i mai 2018.
Den største utfordringen nå er at kommune og fylkeskommune har gått ned i støtte, og færre sponsorer er villig til å bidra. Vi ser også lavere salgstall, så det er utfordrende. Dette året har vi måttet ta grep og redusere festivalen med en dag. I Hamar er nok ikke AnJazz så unik som før heller, da byen koker året gjennom med spennende kulturhus-konserter og flere konsertarrangører. Hamar kommune er nå byens største konsertarrangør, der vi nå kjenner på at vi forsvinner litt i det store konsertbilde.
Anja sammen med Ida Nielsen & The Funkbots. Foto: privat
Noen spesielle høydepunkter fra tida som festivalarrangør som du vil løfte fram?
– Høydepunktene er mange. Alle musikkopplevelsene, spennende artister, glade publikummere, møte med mange nye folk. Frivillige i AnJazz, og ikke minst styrerepresentanter. Mange har blitt venner for livet. Venner for livet har jeg også fått gjennom møter i regi av Norsk jazzforum. En herlig gjeng i administrasjonen og festivalsjefer som er så dyktige som jeg har lært veldig mye av.
Og nå velger du å gi stafettpinnen videre. Er det vemodig?
– AnJazz har i 20 år vært en stor del av livet mitt og så klart litt vemodig å ta ett skritt tilbake. Men det er en tid for alt.
Nå når du gir deg som festivalsjef, hva skal du fylle tida med?
– Det er tiden som er for knapp som er hovedårsak til at jeg trekker meg som festivalsjef. Jeg jobber 100% i NRK som journalist. Da kan man jo tenke seg selv at å være festivalsjef i tillegg blir for mye.
Tilbake til årets festival. Fortell om programmet.
– Godt sammensatt, noe for enhver smak. Stor vekt på kvinnelige musikere (som alltid). Gå inn og se på programmet.
Er det noe spesielt du gleder deg litt ekstra til på året program?
– Jeg har booket hele programmet og gleder meg til hver eneste tone!
Avslutningsvis, som vi alltid spør om i denne spalten, har du en konsertanbefaling?
– Hvis du sikter til AnJazz: Jeg er musikalsk svak for jazzsaksofonist Marius Neset, så det gleder jeg meg til! Og Jazzlunch med svenske Rebecca Törnquist & Johan Lindström. Rebecca har en fortryllende stemme.
Og en plateanbefaling?
– I spilleren nå er siste plata til Tord Gustavsen trio, og den ferske plata til Judith Hill. Begge spiller på AnJazz
