Now's the time

NTT: Breiflabb og babb

Barytonsaksofonist Jenny Frøysa lager julesatire med Cosmic Swing Orchestra og trommeslager Ole Mofjell snakker om Broken Compass, jazz til maten og mat til jazzen.

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis i digital remseform! Denne uken har vi både kosmisk jul og breiflabb på menyen, men først en liten titt på noen utvalgte konserter fra de kommende syv dagene: 

1. Pøkk, den tradisjonsrike klubben for improvisert musikk, har juleavslutning i kveld. Og hvilken lineup: Den svært innfallsrike og alltid interessante trioen Nothing Personal spiller. Det samme gjør gitarist Inga Stenøien, som har gitt oss flere store konsertopplevelser i løpet av 2023. I tillegg har blogghalvdel Vinger tatt turen til Trondheim for å spille plater! Det hele skjer på Dokkhuset i kveld.

2. En strek i regninga for Auduns del er at han dermed ikke får med seg det mystiske Project Cimota, som spiller sin aller første konsert i kveld i Oslo. Prosjektet består av Håvard Wiik, Ingebrigt Håker Flaten, Hans Hulbækmo, Eivind Lønning og Espen Reinertsen – og er med andre ord tre femtedeler av Atomic pluss Streifenjunko. Den observante leser vil også legge merke til at Cimota er Atomic baklengs. Her er det noe i gjære. Det skjer på Juret klokka åtte. Håvard Wiik spiller også en av sine sagnomsuste solokonserter på Kafé Hærverk i morgen kveld. Ryktene skal ha det til at kafeens innkjøp av nytt piano i nokså stor grad var for å sørge for at Wiik fremdeles ville spille på sjappa – i morgen kan man muligens høre hvorfor

Jo, og apropos Juret – der er det jam neste onsdag

3. Det er et Elin Rosseland-år i år, vokalisten og komponisten har både etablert plateselskap og vunnet Buddy-pris i tillegg til å spille både her og der. I morgen kommer hun til Galleri Vanntårnet på Nesodden i duo med bassist Johannes Eick.

4. Saksofonist Mars Williams, elsket innenfor flere subkulturer via sin tilstedeværelse i The Psychedelic Furs og på frijazzscenen, gikk bort tidligere i vinter. Han får en svært, svært gild feiring i regi av Friform med en hel masse favorittmusikere på Dokkhuset neste onsdag. Fem kontrabassister! Tre saksofonister! To tromboner (litt sparsomt, men ok)! Og så videre. Det ligger an til å bli en av adventens store konserthøydepunkter i Norge. 

5. Jul på Sunnmørsk skal ut på turné neste uke – de spiller på Cosmopolite i Oslo på onsdag, Habitat i Trondheim neste torsdag og Devoldfabrikken i Langevåg neste fredag, og derfra kan vi plukke opp tråden neste uke. En god og regntung jul ønskes til alle involverte! 

6. Fiolinist Tuva Halse har hatt et flott år, dere vil snart få høre mer fra henne i NTT også, og på torsdag spiller hun med sin kvintett på den jubilerende jazzklubben Storyville i Molde.  

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. Her er Anita O’Day med “Malaguena”:

 

Kosmisk juleambivalens

Vi har hatt altfor få barytonsaksofonister her i NTT, så da Jenny Frøysa skulle ut og gjøre noen julejobber sammen med det på flere vis store bandet Cosmic Swing Orchestra, måtte det endelig bli en prat. Hun har gjort mye bra og spennende musikk noen år nå, i flere vidt forskjellige konstellasjoner, mye basert i ungjazzens hovedstad Trondheim. Cosmic Swing Orchestra består av en rekke sterke personligheter, og er nå ute i et bestemt ærend. Nærmere bestemt den satiriske jazz-juleforestillingen, «JUL», som de setter opp for tredje år på rad.  I år spiller de på Nordic Black Theatre i Oslo mandag 11. desember og på Marianne Meløy og Trygve Brøskes Nye Hjorten Konsertserie i Trondheim tirsdag 12. desember


Jenny Frøysa. Foto: Live Henriette Harestad Almvik

Hei Jenny, Cosmic Swing Orchestra skal altså igjen ha en juleforestilling. Hva er det med akkurat julen som inspirerer dere til å skape kunst, hvorfor ikke for eksempel påsken?
— Det er nok det at jula er en mye større feiring og større del av folks liv enn for eksempel påsken. Og hele grunnideen bak forestillingen dreier seg om alle paradoksene som kommer til syne i forbindelse med denne feiringen. Enormt kjøpepress samtidig som at vi sier at den handler om de nære ting, familiesamvær som nok for mange kan være svært komplisert, sesongbasert tro og veldedighet som ofte er glemt innen nyttår, i tillegg til at forskjellene i samfunnet blir enda tydeligere enn ellers. Likevel er det et eller annet tiltalende ved hele greia også, for min del, hvis man fokuserer på de viktigste tingene: vennskap, kjærlighet, og å være en del av det menneskelige fellesskapet. Jula blir litt som et forstørra bilde på det som er usunt i den vestlige verden, så vi ønsker å sette noen av disse tingene på spissen og få folk til å reflektere og bli motivert til å være en positiv kraft i denne tiden. 

 Det er en fin tanke. Kombinasjonen «jazz og jul» handler ofte om et vel klisjéaktig og kosete sound, skapt for lune og varme stuer, rødvin og så videre. Ikke mye improvisasjon og fare egentlig. Men det finnes altså andre måter å gjøre ting på?
Absolutt! Dette er ganske annerledes. Det er mest nyskrevet musikk i denne forestillinga, som underbygger fortellingen om en privilegert families noe kaotiske jul. Et par klassikere er med, men i denne settingen underbygger de poenget til forestillingen og får derfor en ganske annen funksjon.

Har du selv noe jazz eller annen musikk du forbinder med jul nå, som du ikke forbandt jula med da du var yngre?
Nei, ikke på den måten, men jeg oppdager eller oppsøker stadig ny og alternativ julemusikk. Jeg er for eksempel superfan av Sufjan Stevens, en slags alternativ indiemusiker jeg ble presentert for av læreren min Stina Stjern på Sund Folkehøgskole i 2016. Han har laget mange julealbum, som jeg hører på hvert år. Jeg har nok hentet litt inspirasjon fra ham også, for han har både tradisjonelle julelåter i nydelige, veldig egne versjoner, og egenskrevne julelåter som absolutt ikke er glansbilder av julefeiringa. Det er så ekte, synes jeg. Så jeg ser mye av den samme ambivalente følelsen hos ham rundt jul som hos meg selv. 

Uten at det blir for mange spoilers – hvordan nøyaktig forløper egentlig denne forestillingen?
Vi har kalt det en alternativ musikalsk juleforestilling. Det er en historie som blir fortalt av den trommeslager Tor Haugerud, og så er det masse musikk og visuelle virkemidler inni som underbygger historien. Og så har det vist seg at vi har noen gode skuespillere i bandet også, så det er mange forskjellige inntrykk. 

Dere har, også i andre deler av året, et temmelig eksplisitt sound, for så vidt også utseende. Hvordan ble dette til, satte dere ned rundt et bord med klare planer om hva som manglet i musikerlivene deres? Eller er det bare et naturlig resultat av et sett med musikerpersonligheter som samles?
Det er min bestekompis Petter Dalane, pianist og komponist med stort intellekt, som er hjernen bak det hele. Formatet på bandet, med kombinasjonen av musikk, politikk og det visuelle er veldig inspirert av Sun Ra Arkestra. Vi ønsker å være et band som har det tette samspillet som et lite band, men også med kraften og magien som finnes i et stort ensemble. Vi vil bruke det store privilegiet vi har av å stå på en scene, til å gjøre noe for en bedre verden. For å få fram budskapet har vi fokus på en helhetlig konsertopplevelse, og det visuelle er viktig her. Hvis vi skal kunne dra folk inn i vår verden må vår verden være tydelig og besnærende. Vi har vel hatt denne estetikken hele veien, men utviklet den til å bi litt mer sofistikert gjennom årene ved hjelp av bandvenn Isabelle Norén, som jobber på UFF og har laget kostymer til hvert enkelt bandmedlem, og vår vokalist Sara Fjeldværs bestemor Ragna, som hjalp oss å sy alle hattene våre! Men på denne forestillingen har vi tenkt litt nytt estetisk, uten å si så mye mer om det …

Noen andre slike store outrerte konstellasjoner som gir deg glede som lytter og tilskuer?
 Musikalsk liker jeg Horse Orchestra veldig godt, med Jeppe Zeeberg i spissen. Jeg ble også veldig inspirert av Dr Kay and his interstellar tone scientists på Moldejazz for noen år siden. Rent musikalsk, med tanke på store ensembler, henter Cosmic inspirasjon fra Duke Ellington, Sun Ra Arkestra og Trondheim Jazzorkester, og Brøløy (Marianne Meløy og Trygve Brøske) sine utrolige kule moderne operaer med aktuell tematikk. 

Det er jo mange med i dette bandet – flat struktur eller finnes det en kosmisk kjerne?
— Vi har en kosmisk kjerne som består av meg, Petter, Sara Fjeldvær, Øyvind Mathisen og Jørgen Bjelkerud. Det er jo enormt mye jobb med å drifte et så stort band, så vi jobber alle sammen på dugnad for å få det til å gå rundt. Men alle i bandet er med og drar lasset, på ulike måter, og når vi former musikken er alle delaktige. Det er også åpent for at alle kan bidra med låter, så vi har en ganske kollektiv tankegang, men bare at vi i styret rett og slett tar litt mer styring, som tittelen tilsier. Så har jeg, Petter og Sara en slags indre kjerne som jobber med budskap, formidlingsideer og store visjoner for bandet.


Cosmic Swing Orchestra. Foto: Thor Egil Leirtrø

No Denying The Earth Is Dying, synger dere i en låt. Hvordan kan menneskeheten likevel finne håp? På andre planeter?
Håpet er helt essensielt, og det er litt av kjernen i vårt budskap. Vi prøver alltid å formidle den til tider alvorstunge tematikken på en slik måte at publikum skal bli oppløftet og motivert til handling, tungt inspirert av Petters store helt Noam Chomsky og hans bok Optimism over despair. Det verste som kan skje er at vi blir apatiske i møte med verdens utfordringer, så vi må ikke miste håpet, og vi tror at å stå sammen i det menneskelige fellesskapet er den beste og mest effektive måten å gjøre noe på. Med beina godt plantet på Jorda. Ha det, Elon!

Hvordan ble du spesielt opptatt av jazz og omegn da du var yngre? Og hvordan forplantet det seg til å ville spille på godt nivå selv?
 Jeg er vokst opp med foreldre som er lidenskapelig opptatt av musikk, og alltid har vært veldig støttende i min musikalske karriere. Så hadde det seg tilfeldigvis slik at forløperen til Barnas Jazzhus ble etablert i Kråkstad, den lille bygda jeg er fra, og her fikk jeg spille jazz fra jeg var helt liten. Hele livet har jeg merket musikkens magiske kraft, og det har liksom alltid vært det jeg skulle gjøre, på en måte. Jeg hadde en liten avstikker med realfag fordi jeg trodde jeg skulle bli lege, men etter én uke på universitetet skjønte jeg at det ikke var noe for meg og jeg gikk tilbake til musikken igjen. Men den avstikkeren var veldig viktig for at jeg skulle bli helt sikker på at jeg skulle satse på musikken. 

Dr. Baryton kan ta deg imot nå! Hvilke saksofonister likte du da det ble alvor, og har dette endret seg med årene?
Mitt første saxofonkick var nok Lee Konitz, men siden jeg byttet hovedinstrument til barytonsax, har svenske Lars Gullin vært min store helt. Og Leo P, som kanskje noen synes er tacky, men som jeg synes har en utrolig integritet i det han gjør og mestrer instrumentet på en formidabel måte! Shannon Mowday er også et stort forbilde og en god venn og mentor. 

Shannon er kul, vi har intervju med henne i nye Jazznytt. Til slutt: har du noen andre prosjekter på gang for tiden som vi kan glede oss til når treet er kastet ut?
— Ja! Jeg spiller mye med gitarist Emil Storløkken Åses rockejazztrio «PHOENIX», sammen med trommis August Glännestrand. Vi skal spille inn ny plate nå etter «JUL», og på norgesturné i februar. Så skal jeg på ny turné med Leirblaa, ledet av bestekompis og vokalist Jakob Nordvik Leirvik, sammen med August igjen og mannen min Amund Storløkken Åse på vibrafon. Vi skal på splitturné med folkemusikerne Synnøve Brøndbo Plassen og Bendik Qvam rundt om i Trøndelag og Innlandet i uke 17 og 18. Og så skal Cosmic Swing Orchestra på ny turné i uke 21. Og til sommeren er jeg med på I like to sleep sin JazZtipendiatet-konsert på Moldejazz, og det blir utrolig kult. Kom og hør!

Klart det Jenny, vi ses på konsert!

 

Fishy impro: Jul hos Mofjell 


Ole Mofjell. Foto: Eirik Havnes

Det selvtitulerte debutalbumet til trioen Broken Compass er full av spørsmål. Da snakker vi forsåvidt musikalsk – hør for eksempel den undrende åpningen til tredjesporet, med Isach Skeidsvolls sildrende piano, de vakre overtonene fra Frode Gjerstads klarinett og måten trommeslager Ole Mofjell piler rundt mellom dem med vispene sine, som en ballgutt i filttøfler. Et forløp hvor man kan bli sittende og undre, før trioen skrur opp temperatur og konfliktnivå, finner fram stikker og saksofon, og lager mer og mer hurlumhei. 

Men ok, all god og engasjerende improvisert musikk (og dette er en god og engasjerende plate med improvisert musikk) inneholder saktens spørsmål. I denne trioens tilfelle snakker vi mer bokstavelig enn som så. De fem låttitlene er som følger: “Fish on land?”, “Why is the fish looking at me?”, “Who is his mother?”, “Who is her sister?” og “Is the fish a he or a she?”. På platas omslag, designet av Lasse Marhaug, ser vi formodentlig fisken det dreier seg om – og det ser ut som også den har noen spørsmål. 

Så hvorfor ikke grave litt videre? Vi ringte trommeslager Ole Mofjell, som også er å høre i band som Signe Emmeluths Amoeba, Weejuns og Bonanza of Doom, for å høre litt mer.

Hvordan går det, Ole?
– Jo, det går bra, jeg sitter og hører på trommespillet til Ed Thigpen.

Det er jo en julete ting å gjøre, på denne tiden av året innbiller jeg meg at de klassiske Oscar Peterson Trio-skivene får en solid oppsving. Hvilken Thigpen-innspilling er det?
– Det er en plate med Arthur Blythe og Bob Stewart, og det var egentlig derfor jeg sjekka det ut. Jeg har ikke hørt det før, men det er jævlig hipt. Det er rått å høre Thigpen spille bogaloo-aktige groover med tuba og saksofon.

Hvordan fant du den?
– Jeg så etter noen Arthur Blythe trio-greier som jeg hadde hørt, og så kom jeg hit. Jeg tenkte å bruke det til min egen trio med Martin Myhre Olsen og Henrik Sandstad Dalen. Der er det riktignok kontrabass og ikke tuba. 

Arthur Blythe er en fascinerende musiker.
– Ja, jeg syns det. Han er en av de litt typete folka som bare har kjørt på med sitt, sin egen stil, med mye akkordløse trioer og større kvintetter. Jeg har en kul plate med en kvintett hvor det er gitar, tuba, trombone, sax og trommer. Han kjører den der groove-greia på en jævlig kul måte. En åpen og naken sound. 

La oss snakke om Broken Compass og om fisken som pryder coveret.
– Det er litt fishy impro, ja. 

Også titlene på låtene tar utgangspunkt i fisken. Hvor mye skal vi legge i det?
– Det var i grunnen Frode som var fysen på noe med fisk. Også hadde han tatt dette bildet av fisken og jobba fram titlene, som vi syntes var litt artige. Det kan være et problem å finne titler til improvisert musikk – jeg føler det ofte funker best med noe helt nøytralt eller noe litt vittig. 

Hva slags fisk er det?
– Det er vel en breiflabb? Ja, det er en breiflabb. Jeg måtte bare dobbeltsjekke på coveret.

Hvordan ville du servert den?
– Jeg hadde nok servert den med beurre blanc og ovnsbakte poteter, tenker jeg. Litt dampet. Også hadde jeg kjørt Broken Compass-plata på fullt volum i restauranten. 

Hva slags vin drikker vi til den?
– Hahaha, jeg tror kanskje jeg hadde tatt en deilig chenin blanc fra Loire. 

Hvordan kom trioen seg til?
– Isach og Frode har spilt mye sammen i duo, så de hadde en solid greie på gang seg imellom. Så spilte trioen Hästi, hvor jeg er med, sammen med Frode på Motvind for noen år siden. Vi snakket om å spille mer, men det ble aldri noe av på grunn av pandemien og alt det der. Men Frode og jeg holdt kontakten, han er så jævla spillesugen og vil bare spille hele tiden. Det er veldig fint med folk du ikke må mase så mye på for å få til å komme på gig. Vi snakket om duo, men så foreslo han å få med Isach. Vi gjorde en konsert på Hærverk, tror jeg, for to år siden. Så spilte vi flere konserter i Bergen og Oslo, og egentlig skulle vi spille på Blå, men da hadde Frode blitt syk. Men nå har det endelig kommet seg dit at vi har greid å planlegge en ordentlig turne, i Norge til neste høst. Musikken på plata spilte vi inn på en formiddag i Stavanger. Natalie var ute på en annen turné, jeg var hjemme alene i Oslo med bikkja. Jeg luftet bikkja om morgenen, fløy til Stavanger, spilte inn, fløy tilbake og luftet bikkja om igjen. 

Jøss, det var raskt – hvor lenge var du i byen?
– Frode har en jævla fet Jaguar, så han henta meg på flyplassen, og han hadde noen veldig fine trommer, så jeg reiste bare med cymbalbag. Jeg var der kanskje i 4-5 timer. Det hjelper at de har et veldig fint studio på NRK, og Isach hadde allerede satt opp da jeg kom. Så det var det. Det er fett å spille med Frode, han er opptatt av å øve sammen, at det skal bli et ordentlig bandsound. At musikk ikke bare kan være ad hoc hver gang, men at musikken skal utvikles. 

Hva med deg og Isach, har dere spilt sammen noe før?
– Bare én gang på Blow Out-festivalen, kanskje i 2021. Det var med Heidi Kvelvane og Guro Kvåle, det var jo fullt trøkk. 

Hvordan er det når man møter en ny musiker som åpenbart brenner for det samme feltet som deg selv – enten det er Isach, Guro eller Heidi som du nevner. Er det en slags følelse av gjenkjennelse, at man tilhører samme stamme i musikklivet?
– Det er jo det som er litt spennende, man sier ofte at improvisasjon og frijazz er veldig fritt, men det er også veldig sjangerbetinga – eller kanskje det kan kalles  “subsjangerbetinga”. Så man kjenner igjen folk som har jobbet med de samme dogmene som en selv, som kanskje har sjekka ut de samme tingene og interessene. De jeg syns det er aller gøyest å spille er de som er åpne, de som ikke er så fryktelig låst til sjanger og uttrykk. Det som er med Frode er at han har vært Stavangers frijazz-Art Blakey i alle år. Han har hatt band med alle mulige unge i en mannsalder og har det fortsatt – han har en ny kvintett nå med studenter og unge musikere fra Stavanger, folk som er rundt tjue år. Det er så fett med den rekrutteringsgreia, å spille med dem, vise dem plater og så videre. Han har jo en legendestatus både på grunn av det, og på grunn av sin unike sound, veldig polyrytmisk og polytonalt, men fortsatt løst og ledig på et vis. 

Hvordan vil du beskrive Isach?
– Han føles som en fyr som bare kom fra intet og var en megastjerne på avant garde-piano. Jeg skjønner at han kommer fra en musikerfamilie og så videre, men det det var sånn det føltes. Det er noen musikere hvor det er så tydelig at de har kommet inn på et spor som er helt tydelig. Bare måten han blander stride, boogie woogie og New Orleans-innflytelser med Cecil Taylor-krumspring… han er veldig ekspressiv pianist og du får følelsen av at han er født til å sitte på akkurat den pianokrakken. Den første gangen jeg hørte ham var jeg helt satt ut – det var nok også på Blow Out. Det var liksom tydelig at det var selveste frijazzpianisten i Norge de neste seksti årene jeg sto og hørte på. I tillegg er han utrolig lydhør, og han har en evnee store improvisatører har, og som vi har snakka mye om. Hør på Roscoe Mitchell, for eksempel – evnen til å balansere ut at du har i ditt eget løp, at du holder stø kurs der, men at du samtidig greier å interagere med det resten av bandet kommer med på en dynamisk måte. Den mangefasetterte flerlags–improgreia. 

Det er jo blitt en skive som også er ganske groovy, og hvor ulike riff og ideer får spille seg ordentlig ut.
– Ja, jeg elsker jo det. Opp igjennom tyveårene har jeg hatt mange musikalske kamper. Det som er deilig med Isach, er at han virker helt fri for alle dogmer og utenfrasyn på det han gjør når han spiller. For min del har det tatt lang tid å finne “jeg vil bare gjøre hva faen jeg vil”-innstillingen. Å bare kunne spille en bluesy groove mens saksofonen kan boltre seg og kompet går. 

Føler du at den friheten er tidstypisk?
– Jeg tror det går litt over hele linja, på hele musikkscenen. Den er jo som kjent sjangeroverskridende, ikke sant, du merker for eksempel hvordan mye av popscenen bruker jazzmusikere som også faktisk spiller jazz, haha. Det er lov å spille noise på en jazzscene, men også ballader. Det virker som at musikkmiljøet kanskje ikke er så splitta opp, jeg syns jeg ser de samme trynene på Rockefeller som på Kafé Hærverk. Det vil gjenspeile seg i impromusikken også, kanskje særlig blant yngre. Det er ikke så kompromissløst som det var før – hvor du måtte velge denne eller denne stilen, ellers var var det ikke ekte. Men jeg føler det er helt ok å spille popkomp i helga og frijazz i uka. Og det opplever jeg som en positiv ting også for frijazz og impro-kretser. 

Men kan du savne en krangel oppi det?
– Lydlig?

Hmmm, kanskje – jeg tenkte nok mer subkulturelt, at en retning også definerer seg vekk fra noe annet, at man har litt hardere brytninger om hva som faktisk er fett.
– Jeg vet ikke om jeg savner det, men jeg leste noen intervjuer på John McLaughlins facebookside nylig. Det var fra Mahavishnu-tiden der de ikke lenger var venner, men det var et stort band, så de hadde fremdeles turnéforpliktelser. Da var det helsider med drittslenging i svære musikkaviser, og det er jo selvsagt jævlig morsomt å lese. Ikke bare mot andre band, men innad i bandet, at du kunne liksom lese en side Downbeat hvor hvor du fikk høre at du hadde spilt et altfor slickt trommefill inn i b-delen på den eller den konserten. Den stemninga kan man savne når man leser om det, men jeg tror ikke nødvendigvis det kommer noe særlig bedre kunst ut av det. Man kan godt tenke at det aller beste kommer når folk kjemper. Men problemet med frijazz er at folk allerede på syttitallet var kommet ganske langt i på utforske lydmulighetene, i hvert fall på akustiske instrumenter. Derfor er det kanskje mer naturlig at man frigjør seg i andre retninger, og ikke tenker så mye på grensesprenging akkurat innenfor det feltet.  

Ord som “moderne” og “nyskapende” er jo litt rare ryggsekker for mye av denne musikken, som det kanskje er vanskelig å fylle med nytt innhold. Er det noe du er opptatt av?
– Jeg tror det er noe man tenker mye på. Hvor kan jeg gå herfra uten at det bare er oppgulp? For min del trives jeg godt med å gjøre mye forskjellig, jeg er glad for at jeg kan være med på mye ulikt. Nå har vi snakket om friimpro, men jeg syns jo komposisjonsmusikk er veldig spennende. Det er kanskje i komposisjonens verden man må begynne å bane veien videre, å gjøre virkelig uventede ting. Det slår meg med det Signe (Emmeluth, journ.anm) for eksempel driver med. Det hun skriver er både veldig spennende og hashtag moderne – med hint til fortiden samtidig som det baner vei for noe nytt. 

Litt tilbake til matbordet. Du har hatt middagskonserter på Nasjonalmuseet i Oslo, hvordan kom det seg til?
– Det begynte med Bård Roppen, som gjør litt ulike ting, han er blant annet DJ og veldig opptatt av livemusikk. En gang vi hadde jamsession på Becco – kammeret – var han der og han syntes det var jævlig fett med full vinbar i første etasje og tettpakka jam i andre. Så han spurte om vi ikke kunne gjøre det på Nasjonalmuseet også. Men jam var kanskje ikke det som funka i restauranten, med 30 studenter som drikker et glass vann hver og litt vill musikalsk stemning. Vi kom fram til at vi kunne gjøre konserter. Ikke taffel, som det er mye av i Oslo nå. Fint det, men det er mye bakgrunnsjazz. Konseptet er at jeg setter sammen en ny trio en gang i måneden som vi spiller to sett med. Det er ofte litt blanda, noen originaler fra alle som er med, litt standards og ulike covers. Og så prater vi med publikum. Når man hører på Coltrane Live at the half note hører du at det surrer og går i publikum, det har jeg alltid digga. Dinner and a show, bare samtidig, på en måte. Jeg syns det er kult at det er løst i snippen, at folk ler og holder på, god stemning, men også original og kreativ musikk, på en måte. At det ikke er farlig at det er konsertvolum og output. Det er tingen der, vi skal også gjøre det til våren. 

Du nevnte den pågående taffeleksplosjonen, hva tenker du om det?
– Nei, jeg syns det er bra. Det er fantastisk at det går an å være musiker i Norge og spille gigs og leve av det. Det er sånn man ikke har opplevd så mye av på lenge i Norge, men det er sånn du hører om fra New York – musikere som kommer rett fra en lunsjgig og så har noe nytt på kvelden. Det er jævlig kult at man kan ha fulltids jobb med å spille gigs i byen man bor i. Det er bare positivt, og det er særlig mange unge musikere som har disse jobbene. Å ha et par sånne jobber i uka er jo kjempebra trening også. 

Det føles som det mer taffelpregete også er henger sammen med en fremvekst av mye mer lavterskelpregete konserter på steder som nevnte Becco, Juret og Skatten – er det noe som skjer?
– Ja, det er det – jeg håper bare det holder. Det er veldig bra for byen at det er live musikk mange steder hele uka. Alt fra vinbaren på Grand, Sommerro, og de mer konsertaktige venuene som har jazz ukentlig. Det er ikke bare Herr Nilsen. Og så er stemninga mer å stikke innom – alt må ikke bli sånn “i dag skal vi på konsert”, det kan være å bare høre et sett og gå igjen. For meg er det sånn jazz skal være. 

Sålangt jazz – men ok, vi er i sesongen – hva er julemusikk for deg?
– Vi er alltid innom Vince Guaraldi-skiva her, som mange andre. Den har blitt en tradisjon i de ti årene Natalie og jeg har bodd sammen. Ellers er det mye Oscar Peterson, som du nevnte, ulike pianotrioer. Ikke nødvendigvis bare julemusikk. Det som er så deilig med denne er at man har tid til å sjekke ut alle platene som er kjøpt inn det siste året. Det står en bunke med bruktplater fra Big Dipper her – jeg har hørt på 20 og kan høre på de siste 50 i juletiden. Det er en fin tid for å sjekke ut ting. Det er så innafor å ta ferie og ikke måtte dra ut på konsert. 

Jeg føler vel mer og mer at all femtitalls Blue Note egentlig også er julemusikk på en eller annen måte.
– Jaja, helt klart. Det var jo høyere budsjett hos Blue Note enn hos de andre selskapene, så musikerne fikk spenn til en øving på forhånd. Da har man tid til å kanskje lage noen hornarrangementer, og er det noe som er jul, så er det hornarrangementer. Jeg er helt enig, Blue Note er Yule Note

Over til noe helt annet, nemlig sceneantrekk. Ofte når du spiller konsert går du i en slags denimdress som i sin helhet liksom er John Coltranes A Love supreme–coveret (se for eksempel her). Hvor kommer den fra?
– Det er et merke som heter Supreme som har lagd den. Jeg fant den egentlig gjennom at en John Coltrane-gruppe på Facebook hadde posta nyheten om plagget som et slags eksempel på vanæring av Coltrane. Denne forferdelige ideen, tenk at de kunne tillate seg det, å føre skam over Coltrane på den måten. Posten hadde 500 kommentarer om hvor jævlig stygg den var, og da var det åpenbart at jeg måtte ha en. Så jeg fikk med meg når slippet av drakten var, logga meg inn og kjøpte. Dessverre er jakka ett nummer for liten, men det får bare gå – den er blitt en viktig del av min scenegarderobe. 

Brukes den til all slags band?
– Det kommer an på stedet vi spiller, jeg pleier å bruke den når jeg tror at folk skjønner hva det er. Men nå har jeg spart den, for jeg kan ikke alltid ha den på meg. Jeg har brukt den mye med Signe, tre turneer på rad. På kontinentet er det mange fotografer på konserter, og derfor finnes det mange bilder av meg med den dressen. Jeg brukte den også på den første Weejuns-turneen. Men jeg prøver å unngå å ha den på band– og promobilder, jeg vil heller at det skal være en slags livegreie. Kanskje jeg burde børste støvet av den, for jeg har ikke brukt den på en stund nå. Godt du minnet meg på det. 

Hva skal du ut med nå?
– Jeg skal ut med Signe på nyåret, og før jul er det litt av hvert. Vi har blant annet releasekonsert med Bonanza of Doom, onsdag om en uke på Dunk. Årets siste konsert er Og etter det er det release med Amoeba i februar, da kommer det en plate på Moserobie i februar. 

Jeg så forresten at Weejuns var på Jazzwises liste over årets beste skiver.
– Det er veldig gøy at det albumet ble så godt mottatt. Vi skal spille noen ting i mai, og planen er også at vi skal få til noen jobber til med Trevor Dunn, hvis vi får det til å passe. Han var en kul gjest da vi spilte sammen på Moldejazz i sommer. Så skal vi på turné til høsten igjen. Det er en del ting som skjer der til neste år, og etter hvert en ny plate. 

Apropos Trevor Dunn, så du at Mr. Bungle er booket til Tons of Rock?
– Er det sant? 

Ja, samme dag som Tool og noen andre greier.
– Da er det bare å stikke dit. 

Du liker Tool også?
– Nei, jeg er veldig Mr Bungle-fan, har vært det siden jeg var liten gutt. Og jeg syns det er jævlig fett den nye besetningen deres.

Ja, syns du det? Eller er de inni “kontrær skatepappa”-fasen av bandets historie?
– Jeg syns det er dødsbra, de har tatt den helt ut. Hvor langt kan vi dra den baggen her? Det er sykt kult med Dave Lombardo på trommer, når Trevor og Mike og han spilte i Fantômas, det var utrolig fett. Og med Scott Ian på gitar! Det er jo helt heseblesende. 

Hmmm, du sier noe. Da sees vi nok der også!


Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Nyhet

Nominasjoner til Spellemann offentliggjort

Malstrøm, Bendik Giske, Anja Lauvdal og Harald Lassen er nominerte til Spellemann 2023 i kategorien jazz. Lilja, Erland Dahlen, Marius Neset og Stian Westerhus er blant andre spellemann-nominerte.

Meld deg på vårt nyhetsbrev