NTT: Det kimer i klokker og kor

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time! Jazznytt er i innspurt nå, så vi har ikke tid til for mye dilldall. Her er et par kjappe forslag til ting å gjøre i løpet av den kommende uka: 

1. Brede Sørum er en knallfin saksofonist, og på Jazzlugar #5, som arrangeres på HAVET i Trondheim, kan man høre ham med egen kvartett og egne låter på søndag.

2. Det er ikke hver dag det arrangeres konsert i Norlis Antikvariat i Oslo, men så er ikke hver dag torsdag 23. november heller – gitarist Konstantin Helmers har med seg Håkon Huldt-Nystrøm på kontrabass og Nino Baleyte på trommer, og det blir hardtswingende. 

3. NMH fyller 50 år i år og på søndag markeres det med storbandkonsert. Sjekk lineupen: Shannon Mowday, Morten Halle, Atle Nymo, Sivert Stette, Maja Kallstrøm, David Hveem – saksofoner, Richard Køster, Hayden Powell, Øyvind Mathisen, Eira Øveraas, Markus Dyrud – trompeter, Helge Sunde, Even Skatrud, Magnus Murphy, Jens Koppang, Victor Middleton – TROMBONER, Erlend Skomsvoll – piano, Markus Kaardal – gitar, Håkon Huldt Nystrøm – bass og Magnus Sefaniassen Eide – trommer. Puh. Det skjer på Nasjonal Jazzscene. 

4. Hva er nå dette – et leserinnlegg i konsertspalta? HVORFOR IKKE! Vi gir ordet til bartender og remsevenn Peter Vollset: 

Filip ba meg redegjøre for evenementet Eggedosis for voksne: Charles Mingus in memoriam, som finner sted på Bar Albatross på Torshov i Oslo førstkommende søndag. 

Jeg husker det som at det var en dørgende intetsigende dag på jobb, men digitale spor forteller meg at det var lørdag 12. august i år, altså siste dag av Øyafestivalen. Kanskje det var derfor baren føltes så tom og stillestående. En sånn dag hvor ting føles så kunstig stillestående at man fornemmer at dersom man hadde sluppet noe så hadde det bare blitt hengende i lufta og ikke maktet å gå i bakken engang. Uansett, jeg fikk det for meg at det jeg og verden trengte akkurat den dagen var noe å glede seg til, så jeg bestemte meg for å bestemme meg for å gjøre noe jeg hadde lyst til å gjøre en gang i fremtiden, glede meg til å gjøre det, og så, selvsagt, gjøre det.

Av en eller annen grunn kom jeg på at jeg hadde lest at Charles Mingus hadde røpet oppskriften på sin visstnok berømte eggnog i et eller annet intervju, og i mangel av bedre ideer spurte jeg folka i baren (Tuva Syvertsen og Tommy Karlsen) om de kom til å komme hvis jeg laget Mingus’ eggnog en gang i høst. De var øyeblikkelig entusiastiske, så sendte Jørgen Egeland en melding der jeg lurte på om han kunne/ville DJe i endel timer om noen måneder og kun spille Charles Mingus. Han takket ja til oppdraget på ca ett minutt, uten å spørre om anledningen, datoen eller honorar, så jeg laget et facebook-event der og da og inviterte noen folk og sa at alle kunne invitere dem de ville. Datoen søndag 19. november ble valgt fordi det hørtes ut som en jævlig trist og tom dag, sånn på papiret. (I månedene som gikk har den seila opp som en stor bakfylldag i min omgangskrets, med alskens førtiårsdager og kunstutsillinger og konserter dagen før, men dette er altså tilfeldig). 

Uansett viste det seg at ganske mange kunne tenke seg å drikke eggnog, så nå skal jeg lage skummelt mye eggnog, så mye nog at det blir litt logistisk vrient. Oppskriften, som jeg i likhet med de fleste først hørte om i en Village Voice-artikkel for elleve år siden ble opprinnelig gjengitt i boka Mingus/Mingus: Two Memoirs av forfatter Janet Coleman, som hadde fått den av Mingus over telefonen. Den er bemerkelsesverdig av to grunner: For det første så brukte Mingus et sted mellom 4 og 6 ganger så mye sprit (av ymse slag) som de fleste oppskrifter anbefaler, og for det andre gjorde Coleman den genistreken da hun gjengav den at i stedet for å prøve formatere oppskriften hans ordentlig så siterer hun Mingus bare ordrett, nøyaktig det han sa på telefonen. Resultatet er en litt ujevn, tidvis klokkeklar, tidvis selvmotsigende og gjenkjennelig telefonete oppskrift som nesten er litt jazzete i hvordan den på noen punkter gir kokken klokkeklare rammer hen skal holde seg innenfor, men på andre gir plenty rom for improvisasjon. Den vanligste responsen på denne ideen etter “hæ?” har vært “Det har jeg hatt så lyst til å gjøre!”, så dette er tydeligvis en ting det er ganske vanlig å ha lyst til å gjøre i jazzmiljøer, men å så aldri helt få ræva seg til å gjennomføre. Vel, på søndag skjer det folkens. Håper alle de som syntes dette hørtes ut som verdens beste idé for to og en halv måned siden fortsatt er tørste, for dette blir et helt sinnsykt produkt å eventuelt skulle sitte igjen med seks-syv liter av.

Peter Vollset, bartender

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. Her er en spinnvill versjon av “Mood Indigo” med Albert Mangelsdorff på extended trombone techniques, Elvin Jones på trommer og Palle Danielsson på bass:

 

Fra basskor til sangkor

Det var en stor kveld for Ellen Andrea Wang tidligere denne uka, da hun på høstfesten til foreningen NOPA (den vennlige delen av musikkbransjen!) mottok Blåtoneprisen for sangen «There is a place», fra korverket Magnificat sammen med Kvindelige Stundenters Sangforening. Det utkommer på CD og strømming denne helgen. Hun har også vært aktiv med GURLS og TJO i år, samt spilling med den strøkne Closeness-trioen. Da måtte vi ta en prat med henne om korsangens velsignelser, og Wang kan også røpe at det er mange andre aktiviteter i gang.

Kjetil Bjerkestrand og Ellen Andrea Wang mottok Blåtoneprisen tidligere denne uka. Foto: Helge Brekke/Nopa

Gratulerer med pris. Du har utrettet mye bra opp gjennom, er det fortsatt viktig med slik anerkjennelse?
— Tusen takk! Jeg ble enormt glad over å motta Blåtoneprisen, og den prisen deler jeg med Kjetil Bjerkestrand som arrangerte verket for kor.
Det kommer an på definisjonen av «slik anerkjennelse». Søken om å få anerkjennelse er jo noe som ligger dypt i mennesket. Å bli verdsatt og respektert. I denne konteksten handler det om å bli anerkjent som en toneangivende kunstner. Det er fortsatt viktig, ung eller gammel.
I mitt tilfelle her som debuterer som korkomponist med nytt korverk som kommer fredag var anerkjennelsen av en slik sort at jeg ble glad, og føler at jeg mestrer noe jeg har kasta meg litt uti. Jeg er nysgjerrig og trenger å utfordre meg sjæl slik at jeg kan vokse, lære og utvikle meg. Å skrive korverk har vært nettopp dette, prosessen har åpnet en ny dør for meg som har gitt innsikt og kunnskap i noe nytt.  

Du kommer fra en familie som har hatt musikk helt sentralt, sikkert hele livet. Hvor dypt går din kor-erfaring, og ser du på det som noe separat fra ditt andre musikalske virke som bassist og ditt liv i jazz og pop?
— Jeg elsker kor! Har sunget i barnekor, tensing, var dirigent for tensingskor i flere år og dirigerte Vålerenga barnegospel en stund. Arra ut poplåter for kor, dirigentrollen i tensing i tenårene er muligens litt mer av en dansende dirigentart, haha! Men det var livet da, sykt gøy! Har kompa mange amatørkor og profesjonelle kor opp gjennom, der jeg har bidratt i bassrekkene eller vært solist. Så korEllen (koralen) har hele tiden vært aktiv samtidig som jeg har gjort andre prosjekter. Jeg ser ikke på det som noe separat, det har hele veien vært en del av min musikalske identitet, og noe jeg har tatt med meg inn i andre prosjekter der jeg ofte får bandmusikerne mine til å synge – flerstemt ! Ved flere anledninger har jeg fått spille sammen med selveste Ketil Bjørnstad der vi har spilt hans komposisjonsperle «Sommernatt ved fjorden» med kor.

Ellen Andrea Wang. Foto: Oda Berby

Korsang er dypt seriøs musikk, men også noe svært mange «bare» har som en meningsfull hobby, også som nykommer etter at man er blitt voksen. Hvorfor og hvordan er det sunt å holde på med sang sammen med andre?
— Det er noe med fellesskapsfølelsen i kor som er fantastisk, kjenne på en tilhørighet og være en del av et oppløftende miljø enten det er hobby eller profesjonelt der en skal synge et korverk. Jeg tror alle korsangere kan kjenne igjen den litt magiske følelsen når en synger stemmen sin og opplever en klanglig harmoni sammen. Det er noe oppdragende å synge i kor, vi er sammen om det, et felles mål der det individuelle fokuset er borte. Det å synge med den stemmen en har er også en fin ting. Stemmen er personlig og ikke alle er komfortabel med å synge solo – men sammen med andre går det ofte fint. En jobber aktivt med gehør, intonasjon og lytting i kor. Viktig egenskaper som har overføringsverdi til andre aspekter i livet. Også må vi ikke glemme de hjemmebakte kringlene i kaffepausen. Søndre Land kirkekor, som min mor dirigerer, har de beste kringlene! 

Kringle er viktig! Kan du beskrive Kvindelige Studenters Sangforening  og fortelle litt om hvordan du gikk fram da du fikk oppdraget – eller var det omvendt? – med å komponere musikken som er på plata som utkommer i dag?
— Jeg har alltid hatt en drøm om å skrive musikk for kor. Kontrabass og kvinnestemmer. Jeg kontakta Marit Tøndel Bodsberg Weyde, dirigent for KSS, som tente på idéen også kom jo Artist in Residence-programmet i Moldejazz sin forespørsel og da var jeg liksom i gang. 

Men det kom noen utfordringer underveis på grunn av pandemi, og øvelser med koret over zoom var ikke optimalt. Hele den prosessen der forandret min arbeidsmetode i komponering. Fra å være en musiker som tar med en låt med blekke på øving, hvor en er vant til at bandmusikere setter sitt personlige preg på musikken, var dette noe helt annet. Verkene måtte være gjennomkomponert med korrekte detaljer, jeg fikk god veiledning av Kjetil Bjerkestrand som også hjalp meg å arrangere ut tre av de ti verkene.
Den første korøvelsen KSS og jeg hadde var faktisk en konsert på Roseslottet på Frognerseteren. Dette fordi korforbundet hadde strenge koronaregler om øving, to meter avstand pr sanger, det måtte skje utendørs og dersom fler enn 20 personer var med så måtte det være konsert! Helt sprøtt å tenke på nå, men slik var det altså. 

Der lærte jeg KSS å kjenne og ble mektig imponert over arbeidsinnsatsen hver sanger la inn, organiseringen innad i koret og hvor nydelig de synger under ledelse av Marit som virkelig får frem korets klanglige detaljrikdom. KSS er et klassisk skolert kor så det har vært gøy å dra de litt inn i en mer pop/jazz/soul-retning – samtidig har det kult for meg å komme inn i deres korverden. 

Ellen Andrea Wang med Kvindelige Studenters Sangforening. Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS

Hvordan begynte du?
— Utgangspunktet mitt for all musikk er kontrabass og vokal. Det er det jeg alltid har jobbet med enten det er å lære seg en låt, plukke noen linjer, spille sammen, komponere og så videre. I komponeringsprosessen har jeg har brukt mye tid på å gjøre research, høre på kormusikk, synge og komponere melodilinjer, sjekket ut ulik oversettelse av bibeltekster, snakke med daværende biskop Solveig Fiske om Maria-skikkelsen for å finne ut av hvem Maria var og hva slags symbol hun representerer. Jeg har skrevet flere tekster som handler om at vi konstant befinner oss et sted mellom sorg og glede, tro og tvil. Om morskap og womens empowerment. 

Det er opp gjennom musikkhistorien en lang rekke komponister som har satt toner til «Magnificat», Marias lovsang, og det er bemerkelsesverdig få kvinnelige komponister som har skrevet musikk til teksten til tross for at tematikken handler om en kvinnes fødsel og hennes møte ved å bære fram et barn. Tok det som et kall i å bidra med noe her.

Du tar altså utgangspunkt i tekster fra Lukasevangeliet, hvorfor føltes det logisk for deg å gjøre, og akkurat nå?
 — «Min sjel opphøyer Herren» er begynnelsen på den latinske teksten av Marias lovsang i Lukasevengeliet, som hun bryter ut i etter at erkeengelen Gabriel har bebudet Jesu fødsel.  Når Maria synger, er det derfor i gleden over morskallet. Maria er dermed, særlig i følge katolsk teologi, selve ikonet på kirken. Jeg begynte på verket rett etter at jeg selv nylig var blitt mor og ønsket å trekke inn mine egne erfaringer inn i den kreative prosessen der jeg kunne binde egne livserfaringer til bibelteksten om Maria og samtidig skrive tekster basert på egne tolkninger av Maria-rollen og hennes livssituasjon. For hva følte Maria selv? Hva føler en gravid kvinne eller en nybakt mor? Alle følelser! Kjærlighet, tro, tvil, å finne styrke, håp, glede og uvisshet om hva fremtiden vil bringe. Jeg ville knytte egne livserfaringer i verket for å skape et mer allmennmenneskelig perspektiv, et forsøk på å gi det hele en frisk pust.
KSS har tatt eierskap til verket og det er plateselskapet LAWO Classics som gir det ut. Vi spilte inn albumet i Sofienberg kirke i fjor høst. Veldig glad for at Hanna Paulsberg er med og spiller på noen låter på albumet og at hun skal være med på releasekonserten våre i neste uke. Tiden er kanskje inne for mer korsang i jazzen og mer jazza tilnærming i korsang? 

Har du noen avanserte korverk fra musikkhistorien du liker ekstra godt og som du kan anbefale til våre lesere?
— Bach sin Haupt voll Blut und Wunden er nydelig og jeg blir alltid emosjonell av å høre den. 

– Husker jeg hørte John Taveners «The Lamb» på videregående og ble helt fascinert: 

– Eller hva Kvindelige Studenters Sangforening nydelige versjon av «Her kjem me, dine arme smaa»:  

– Alle rolige låter, jeg skylder på november. 

Hva med kombinasjonen jazz og kor (eller liknende vokalarbeid)?
— Vokalgrupper som Take 6 og Manhattan Transfer vokste jeg opp med. Gospelmusikk med kor som f.eks The Clark Sisters, mine personlig favoritter, har mye jazzharmonier.  Det er generelt mye jazzharmonier i den amerikanske gospeltradisjon. Ellers har du Kamasi Washingtons The Epic med korsang. Må ikke glemme Bach heller, mye jazz hos Bach.  

Det virker som du søker å utvide aktivitetsrommet litt, for å bruke politikerspråket, med komposisjoner som dette og produksjon for andre?
— Jeg er søkende og nysgjerrig. Akkurat nå er det gøy å oppleve at korsangen «There Is A Place» synges av mange ulike kor i Norge, og at jazzstudenter tar kontakt og vil synge og spille låtene mine. At musikken kan leve sitt eget liv der ute og blir spilt og sunget av andre er helt rått. Noen ganger liker jeg godt perspektivet i det å se på meg som en ambassadør og formidler av musikk og at det ikke er så viktig at jeg-et, egoet Ellen er i fokus. Jeg liker meg godt litt baki der, bassisten og komponisten i meg. 

I høst startet jeg Perfect Danger Records. Plateselskap! Har gitt ut solosingelden «I Need You Love» og snart kommer det et fantastisk nytt album av Bror Forsgren!
Jeg ser for meg etterhvert at jeg tar på meg en kuratorhatt og setter i gang noen tenkte konstellasjoner som slippes på plateselskapet.  Har hatt et elsk/hat forhold til strømming og if you can’t beat them, join ‘em-mentaliteten kicket inn. Så DIY i alle kanaler skjer!
Vi har nettopp spilt inn nytt Closeness-album hjemme hos meg, rigga opp i stua og kjøkkenet, og det kiler bra i magen når jeg tenker på det som kommer etterhvert der.  Closeness har vært hovedprosjektet de siste årene og jeg koser meg veldig med å spille og reise rundt med Jon Fält og Rob Luft. 

Veldig fin trio det der. Har du forresten en låt som låter skikkelig november eller som minner deg om årstida?
— Nå tar jeg på meg promo-hatten hvis det er ok? Siden det er plateslipp på fredag.  Denne låta kom nå i november også skrev jeg den i november 2020. 

– Releasekonserten med Kvindelige Studenters Sangforening, Hanna Paulsberg og meg har også noen konserter i november: Kulturkirken Jakob i Oslo den 22,  Gjøvik Kirke den 25 og Hamar Domkirke den 26.

 

Hvor er det blitt av amerikanerne?

Et leserinnlegg av Lars Martin Dahl

Da John Coltrane spilte i Njårdhallen 23. oktober 1963 gjorde han det med fulltallig kvartett. Overrasket? Forestill deg at bookingansvarlig og Johns management hadde avtalt en deal hvor Elvin Jones ikke ble med. 

7. april 1967 kom soulen til Norge. På scenen stod Otis Redding, Sam & Dave, Arthur Conley, Eddie Floyd, The Mar-Keys, Booker T. & the M.G.’s. Jeg er dypt misunnelig på alle som var til stede i publikum. Hadde bare Sam og ikke Dave ankommet scenen hadde vel noen stusset, men i dag hadde ikke det overrasket meg. I dag hadde Sam stått på scenen og forsøkt å synge begge stemmene, for når amerikanerne kommer så kommer de ofte med et halvt lag. Før kom de, nå kommer de delvis.

3. juni 2019 spilte Kamasi «jazzens redningsmann» Washington i regi av Oslo jazzfestival. Etter hukommelsen var det fem instrumentalister på scenen, dette til tross for at det i forbindelse med billettsalget stod at Kamasi Washington har «utviklet et eget og distinkt sound» – en sound som jeg vil påstå er helt avhengig av de over 70 musikerne som bidro på hans Heaven & Earth-skive. Jeg har forståelse for at ikke alle 70 skulle opptre på Sentrum Scene, men var det feil av meg å forvente et (lite) ensemble? Washingtons «eget og distinkte sound» var erstattet av mye showboating (særlig av bassisten) og jeg gikk i løpet av en bassolo som direkte fornærmet meg. Han som ble omtalt som «jazzens redningsmann» ble akutt det motsatte for meg. Da jeg kom hjem fisket jeg platene hans fram og gav dem til min sønn som nylig hadde begynt å samle på plater. Kanskje jeg håpte på at ringvirkningene av en slik handling ville, slik som vingeslagene av en sommerfugl i Kina, skape en orkan på landets bookingkontorer og føre til en forståelse av at det er bedre uten stjernene om de ikke skal dukke opp med fullt lag. Konserten skal være bedre enn plata, ikke mye verre.

Det finnes hederlige unntak Pat Metheny, Bill Frisell og John Scofield, for å nevne noen, kommer med nok musikere til å spille sine konserter slik musikken høres ut på plate, men problemet har vært gjentagende og mandag skjedde det igjen.  

Mandag var en travel dag, to syke familiemedlemmer hjemme, en full dag på jobb (selv om jeg hadde planlagt med fri), handling, matlaging, rydding og billettkontroll på Tøyen. Det var fristende å bli værende på sofaen, men den kjøpte billetten brant hull i min mobil og samvittigheten og erfaringen fortalte meg at det blir bra, bare jeg kommer meg ut – som dagen før da jeg så Moskus som 1) var fantastisk 2) bestod av fulltallig trio. Det samme kan jeg ikke formidle om Makaya McCraven og hans trio (trommer, gitar og bass) som stod foran meg på scenen og forsøkte å gjengi noe av musikkens hans som når den er innspilt inneholder blant annet piano, vibrafon, harpe, fløyte, strykere og som jeg vil mene er ganske vesentlige instrumenter for musikken. Etter å ha hørt på rytmeseksjonen til McCraven imponere i liten grad forlot jeg åstedet etter 30-40 minutter og konstaterte at nok en gang betød min privatøkonomi ingen ting for «de» som arrangerer disse konsertene, eller musikerne. Men dette er viktigere enn en sur middelaldrende mann og hans økonomi, men hvor selv jeg er en tann på jazzens hjul. For i mange år har jeg vært på flere konserter i måneden (tre denne uka), men viktigst er at jeg har tre sønner som i varierende grad er engasjert av jazzmusikk. 

Makaya McCraven, her på Kongsberg Jazzfestival i 2022. Foto: Lise Margrethe Nilsen/Kongsberg Jazzfestival

Mandag hadde jeg invitert mine tre sønner med på McCraven-konserten. De har hørt plata hjemme, men de kunne/ville ikke selv om de likte plata. At det hadde kostet meg 1400,- om vi alle dro er en ting, men at mitt refreng i alle år: «live musikk er best» ville påviselig og ettertrykkelig framstå som et falsum er desidert verst – den konserten kunne bare bli mislykket etter at bookingen var avtalt. Og nettopp det er alvoret! At yngre generasjoner med jazzsympatier vil miste Konserten(!) som arnested for videre deltagelse er et fundamentalt problem for jazz spesielt. Ingen musikk forvalter en filosofisk arv om «Konserten» slik som jazzen gjør det. Plata skal ikke være bedre! Mye av den mest toneangivende nye jazzen som blir populær, er det på grunn av sofistikert sound og godt studioarbeid.

Derfor er det viktig at jazzhits fra USA enten forblir i Amerika eller kommer fulltallig. Jeg for min del forventer i det minste en liste over besetningen i billettlinken slik at jeg kan være advart, men det mistenker jeg av opplagte grunner sitter langt inne.

At konsertarrangører kan framstå som bruktbilselgeren jeg traff i Malawi en gang er en farlig utvikling:
«Det hjulet mangler en bolt!» Påpekte jeg.
«Ja! Men den har fem igjen.» Svarte han. 

Lars Martin Dahl

 

Nå har Erland vært på eBay igjen

Erland Dahlen. Foto: presse

En av trommeslagerne jeg ser oftest på gata eller nysgjerrig til stede på en konsert, eller på en av hans egne, er utvilsomt Erland Dahlen og de fine brillene hans. Han er jo aktiv både her og der i jazz og omegn, og er alltid til å stole på, som trommiser flest. Noe som er litt annerledes med akkurat ham, er hans intense interesse for andre instrumenttyper, og hans vilje til å utfordre seg selv ved å lage omfattende og rikt instrumenterte soloalbum, mokk aleine. Nå har han et nytt album ute med den pirrende tittelen Racoons, inkludert et flott omslag som gjør seg ekstra godt på LP. Det skal lanseres på en konsert på All Ape-kvelden på Dunk i Oslo fredag kveld.

Hallo Erland, grattis med ny plate. Du har etter hvert fått laget deg et par skikkelig ambisiøse soloalbum. Da du sto der med to tomme hender før innspilling, hvordan søkte du etter inspirasjon til å finne på noe nytt?
— To tomme hender rett før innspilling er veldig beskrivende faktisk. Musikken blir ofte til underveis i studio. Tidligere var jeg mer opptatt å planlegge hvordan det skulle bli på forhånd, men erfaringen viste at det alltid blei totalt annerledes enn jeg hadde tenkt, så jeg prøver å ikke låse prosjektet i starten med for mange føringer. Når det gjelder inspirasjon kommer det gjennom å ta i bruk nye instrumenter og bruke forskjellige innspillingsrom, samt eksperimentere med lyd i samarbeid med lydtekniker.  

Som vanlig er det et enormt antall instrumenter i bruk, hva er de mest uvanlige denne gangen?
— Jeg har vært eBay-addict i noen år, så har fått tak i noen nye custom perkinstrumenter. Blant annet maracas fotpedal fra 50-tallet. Jeg visste ikke at den eksisterte før den dukket opp på en auksjon. Har også flere sett custom laga «metal fjær»-instrumenter. Det er veldig inspirerende med stasj som er mer av den sjeldne sorten. Har også tatt i bruk nye diverse tonale log-trommer i ulike størrelser, og ulike modulærsynther. Videre noen små metal-shakere jeg fant i ei sjappe i Sveits tidligere i år. Veldig mye av det elektroniske lydbildet på skiva kommer fra akustiske perkinstrumenter som er prosessert gjennom ulike effekter/tape. 

Hva begynner du med av dem når du spiller inn – regner med at du har brukt lang tid på dette?
— Plata tok fem lange dager å spille inn. Jeg hadde noen skisser klart på forhånd før jeg dro til Rainbow med Bjarne Stensli som tekniker. Jeg hadde tre stasjoner satt opp studio. En trommer/perk-avdeling. Videre en elektronikk stasjon med trommemaskiner/synther og så videre, og en stasjon med blant annet zither/dulcimer. Som regel begynner jeg med trommer og melodisk perkusjon først. Deretter eksperimenter vi med andre elementer og lydkilder som pålegg. 

Du har byttet label nå, og slipper alle konnotasjonene som er vedheftet dem som utgir på Hubro. Har det noe å si for musikken? Samtidig heter det nye labelet Is it jazz? records, de er i god steam for tiden. Men jeg antar at navnet også er dekkende for hva du holder på med?
— Navnet på labelet er absolutt dekkende for skiva. Det jeg holder på med er en blanding av mye rart. Jeg har alltid jobbet som trommeslager innen mange ulike stilarter, så musikken gjenspeiler nok det. Produksjonen hadde nok blitt den samme uavhengig av label, altså. Det har heller aldri vært noen føringer angående musikken fra plateselskapene.

Det er lanseringskonsert i kveld, hvordan i alle dager kan dette gjenskapes live?!
— Jeg kan spille det meste fra skiva live med oppsettet mitt. Jeg har laget en rigg bestående av trommesett, perk, melodiske klokker /log drums og en zither bass. Samtidig bruker jeg noen analoge trommemaskiner og en drone boks. Alt foregår live, så det er mange armer og bein i sving. Jeg tenker at det er interessant å forske i studio med diverse instrumentpålegg og lydlandskap, men at jeg samtidig kan ta musikken ut på scenen live i et mer nedstrippet soloformat. 

Konserten er en del av din nære kompis Martin Horntveths All Ape-kveld. Han har også soloskive ute nå, men han har med en haug gjester. Hva sier det om forskjellen mellom dere?
— Veldig stas av Martin å invitere til konsertserie på Dunk. Soloprosjektet hans låter veldig stilig. Han har med mange fantastiske gjestevokalister  i studio, så det er jo annerledes enn i forhold til skiva mi. Samtidig er det kanskje en fellesnevner at vi bruker ulike elektroniske elementer i produksjonene. 

Er du opptatt av andre trommeslagere som lager slik omfattende musikk på egen hånd? Har du forresten lest Mickey Harts nyutgitte bok Drumming at the edge of magic, om rytmens filosofi?
— Det er veldig stas å høre andre trommeslagere lage soloplater. Prøver å følge med på nye og gamle navn og deres skiver. Men hovedinspirasjonen for mitt soloprosjekt kommer nok oftest fra folk som spiller andre instrumenter enn trommer. For eksempel Tim Heckers ambient, elektroniske lydverden på Ravedeath 1972 som var til stor inspirasjon da den blei sluppet i 2011.
Takk for bok tips angående Mickey Harts bok. Den har jeg ikke lest, men skal sjekkes ut. Forøvrig veldig fin perkusjonist.

Norske trommiser støtter hverandre. Noen nye unge trommiser du vil anbefale?
— Det er utrolig mange rå trommiser her til lands og det er et godt miljø for det i Norge. Se bare på oppslutningen på det årlige trommejulebordet. Når det gjelder den yngre generasjonen spiller for eksempel Tore Ljøkelsøy og August Glännestrand veldig bra. Så har du de etablerte som også er i 20-åra. Folk som Ola Øverby, Sigmund Vestrheim, Ingvald Vassbø og Veslemøy Narvesen. Det er også mange nye unge dyktige jeg ikke har rukket å høre live, så det er gode utsikter for framtida. 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger