Jørgen Bjelkerud og Shannon Mowday om nytt duoalbum, Anja Lauvdal vinner pris og spiller wurlitzer, vi lytter til Jon Fosse, Espen Eriksen Trio og har konkurranse med gjeve premier.
GOD HELG, god ettermiddag og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis for ny og gammal musikk, i og utenfor reservatet. Til ære for Jon Fosse virker det som at november har tjuvstarta utafor vinduet vårt her, og det er jo forsåvidt greit nok det, helga byr på muligheter uansett over det ganske land. Vi starter med kompromissløs egenreklame – klokka seks i dag stikker Jazznytt innom Becco for en Jazznytt 18-utgave hvor vi intervjuer Veslemøy Narvesen, som neste fredag slipper albumet We Don’t Imagine Anymore! Veslemøy er også portrettintervjuet i siste utgave av Jazznytt, som denne lille samlingen blir en feiring av. Nå har dere jo fått beskjed, men her er en eventlenke okke som.
La oss ta en titt på uka som kommer.
1. Vi har sagt det før og sier det gjerne igjen – musikerne Susanna og Harald Lassen er blitt noe av et umake radarpar de siste årene, med særegen, sabla bra kjemi på scenen. Nå på lørdag kan man høre dem tolke Gunvor Hofmo sammen på Nasjonal jazzscene. Her kan vi by på to små bonusspor fra arkivet: Vi snakket med Susanna om Gunvor Hofmo for en tid tilbake, og NTT-venn Ørjan Nilson har også budt på et utdrag fra sin Paul Waaktaar-bok hvor inspirasjonen Hofmo hadde på låtskriveren blir gransket. Begge deler fra Hofmo-jubileumsåret 2021.
2. Carsten Dahl er en besnærende dansk pianist det er altfor lenge siden jeg har sett nå. Om jeg hadde vært i Bergen i kveld, hadde jeg gjort noe med det, ved å dra på Verftet og hørt Carsten Dahl Golden Ratio Trio. En munnfull det navnet, men ok! Her er et fint opptak av en annen Carsten Dahl-ledet trio fra Bergen for noen år siden:
3. Oooooh, Espen Ruds Small Fish Quintet på Herr Nilsen klokka fire i morgen! Dét blir fint. Og sjekk for eksempel ut Rud-plata Carla. The Fish, med litt annen besetning, men nydelig musikk:
4. Søndagen byr blant annet på trompetist Peter Wallem Anundsens kvintett på Ila Brainnstasjon i Trondheim. Nystartet band, med den fabelaktige pianisten Oliver Skou-Due på krakken og et knippe musikere vi ser frem til å oppleve hvert øyeblikk!
5. Oslo Jazz Circle-formann Sverre Lunde tar saken i egne hender når livsverket til gitarist Barney Kessel skal presenteres i Sørkern på tirsdag. Denne passer vel fint i dag:
6. Når Lunde er ferdig kan du skynde deg bort på Blow Out hvor det denne kvelden er to trioer – saksofonist Mia Dybergs trio med Asger Thomsen på bass og Simon Forchammer på trommer, og StingRay: Raymond Strid på trummor, Ingebrigt Håker Flaten på bas och Sture Ericson på sax og klarinett. Yeah!
7. Trioen Østerlide spiller to konserter denne uka – på Oslo ladegård i Gamle Oslo på tirsdag og Munken i Arendal på onsdag. Det låter fint:
8. Vi gratulerer organisasjonen Samspill, en viktig katalysator for nye musikkmøter og musikere med forskjellig landbakgrunn med 25-årsjubileumet! Det feires i stor stil på onsdag på Nasjonal jazzscene.
9. Det fine bandet Skaali Quintet spiller releasekonsert for plata Headed for Something onsdag på Skatten, et av disse mange små, fine stedene som bidrar til å gjøre Oslo til en besnærende aktiv konsertby. Følg med der, svært oppvakt booking – her er et fremdeles ferskt opptak av Vetle Skålis band i Øra Studio – da riktignok som kvartett:
10. Gabriel Fliflet og Jon Hamre – bramfrie, frodige impromusikere eller hardtslående Dag & Tid-gravejournalistduo som er fryktet av makthaverne og elsket av folket? Kanskje aller mest det første. Duoen har holdt på i 30 år og utforsket alle slags kriker og kroker. De kommer til Jazz Evidence i Kongsberg på onsdag og Arendal Jazzklubb på torsdag med den på alle måter simpelthen ubegripelige saksofonisten Rolf Erik Nystrøm. Her fant vi et fint opptak av duoen med en annen kreativ og allsidig lekekamerat i bildet, nemlig Knut Reiersrud:
11. Cosmopolite disker opp med en godbit på torsdag når pianist Amaro Freitas dukker opp med trioen sin. Samme kveld kan du også oppleve bassist Per Mathisen i samspill med Audun Kleive på trommer og Nguyên Lê på gitar på Nasjonal jazzscene – og i Trondheim spiller byens Jazzorkester med Hedvig Mollestad når Maternity Beat nok en gang skal fremføres på scenen, nærmere bestemt Dokkhuset!
Vi går videre! Som alltid informerer vi om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.
Her er en veldig fin “Round Midnight”-solotolkning av Herbie Hancock fra Other Side of Round Midnight, en plate i Dexter Gordons navn som kom i etterkant av filmen med samme navn som låta. Herbie Hancock oppdaget forøvrig at det gikk an å farge håret sitt under innspillingen, og har aldri sett seg tilbake siden.
Anjas imaginære hverdagskjøkken
Rettighetsorganisasjonen TONO’s kjente Edvard-priser ble utdelt forleden uke, og en av mottakerne ble Anja Lauvdal for albumet From A Story Now Lost (Smalltown Supersound). Det var i den for remsas lesere klassiske kategorien «åpen klasse», og det fikk juryen til å ty til tastaturet på forbilledlig vis i sin begrunnelse. Prisen ble delt ut av tidligere mottaker Susanna Wallumrød på Mir.
Susanna, Edvard og Anja. Foto: Nina Holtan/TONO
«Anja Lauvdal sitt album består av en leken komposisjon som bringer frem magien i den tilsynelatende enkle grå hverdagen. Vi kan se dampen stige frem fra kjelen og nærmest høre vannet koke og boble opp utover der lokket har flyttet seg i verket «Tehanu». Slik flytter hun oss med sitt spill av dampende lyder. Det er kanskje symfonien i et imaginært hverdagskjøkken som fører oss rett ut inn i den dype skogen i «The Dreamer». Her er det fugler og solstråler gjennom tykke bladrike grener, men også skygger som følger oss og vil fortelle den som virkelig lytter om hva som kommer. Lauvdal danser med sansene våre og puster oss ut og inn som en varm damp i den kalde luften. From a Story Now Lost er en påminnelse om vår sømløshet i møte med naturen, og kanskje også en erkjennelse av vår arts hukommelsestap.»
Det kan veldig godt hende, det?! Riktig så saktesurklende og fortryllende musikk er det uansett. Og litt i tiden er det også med denne myke men interessante ambient-aktige musikken. Når man spiller den på Youtube Music (selv om man så klart også har den vellydende LP-en med det vakre omslaget) havner man automatisk rett over på «Space 1» fra den nydelige Nala Sinephro-platen på Warp uten at man nødvendigvis merker det.
Jeg kan huske da Lauvdal og hennes samarbeidspartner på prosjektet, amerikanske Laurel Halo, hadde en opptreden i Jakobs Kirke ganske sent under en sedvanlig utmattende Bylarm-dag og -kveld. Jeg regnet med at mange utålmodig ville forlate lokalet til fordel for noe med litt mer futt i, men her ble det snarere tatt i mot som den reneste OxyContin – det hovedsaklig unge publikumet la seg villig ned på kirkegulvet og lå der i rolig ekstase helt frem til den store jubelen utbrøt ved ferdens slutt. Det virker også som Lauvdal har fått større internasjonalt gjennomslag etter utgivelsen, med intervjuer her og der. Men vi gir oss ikke. NTT satt på en benk på Vår Frelsers Gravlund (igjen!) og sugde til seg noen sårt tiltrengte oktobersolstråler da Lauvdal ringte tilbake, akkurat ankommet båten mellom Nesoddtangen og Aker Brygge som hun var. Akkurat passe tid til en passe lang samtale, her kokt ned til en koherent kubbe tekst.
Nesoddbåten forlater Aker Brygge, en tjueminutters telefonsamtale unna Nesoddtangen. Foto: Anja Lauvdal
Mange kjenner deg som såkalt «jazzpianist», men du mottok prisen i kategorien «åpen klasse». Hvordan stiller du deg til det, egentlig?
— Lurer på om jeg ikke nødvendigvis ser på meg selv som jazzpianist, først og fremst. Da jeg først begynte å interessere meg for jazz var det norsk jazz som var greia. Hadde faktisk ikke noe særlig forhold til amerikansk jazz i det hele tatt før jeg begynte på Sund og ble utsatt for det der, Keith Jarrett og sånt. Og den norske jazzen jeg hørte på tidlig, var nettopp slik, åpen, om du vil. Dette var slutten av 90-tallet og fremover med BLÅ, Jaga Jazzist, Stavanger-miljøet med frijazz, Paal Nilssen-Love og så videre. Som ung følte jeg meg veldig hjemme i det. Like mye punk og elektronisk musikk. Og i det store og hele synes jeg at norsk jazz, i alle fall den jeg ser mest av, fortsatt er litt sånn.
Ikke for det, jeg føler meg veldig hjemme i det norske jazzmiljøet også, musikere og organisasjonene, og det har hjulpet og gledet meg mye. Men jeg trives også andre steder. Det er da heller ikke ikke adskilte miljøer.
Apropos adskilt – mange er sikkert usikre på grensen mellom komposisjon og improvisasjon. Jeg antar TONO har lagt vekt på at «From A Story Now Lost» er komposisjoner, det er vel mest sånt de holder på med. Hvor streng er din egen grensesetting i dette landskapet?
— Jeg setter ikke den grensen, egentlig, jeg er veldig glad i begge deler. Men jeg er blitt mer bevisst på det i det siste hvor mye improvisasjon faktisk betyr for meg, hvor viktig det er. En annen ting er noe jeg legger merke til er når man skal lage beregning for satsføring og sånt noe når man melder inn ny musikk innenfor musikkrettighetssystemet. Da må man gjerne trekke fra noe på beløpet om det er for mye improvisasjon. Jeg merker at jeg tar det som en fornærmelse, egentlig. Man burde heller legge til enn trekke fra!
I det siste har jeg også blitt opptatt av Éliane Radigue, som har interessante tanker om komposisjon som blir nedtegnet muntlig, som legger vekt på samarbeid, pedagogikk og liknende, relatert til improvisasjon.
– Jeg ønsker på ingen måte å snakke ned komposisjoner, og evnen komponister har til å nedtegne store planmessige visjoner – eller bare låter. Men noen ganger kan jeg føle at hele improvisasjonstankegangen kan bli noe sett ned på. Det er synd. Improvisasjon oppleves også noe politisk for meg. Det tror jeg egentlig gjelder for veldig mange som holder på med det.
Hva mener du med det?
— Jeg snakket litt med John Pål Inderberg og Bjørn Alterhaug om det forleden. Det er jo veldig viktig for dem også, på et mer overordnet plan – store tanker som inkluderer naturfilosofi og mere til. Det man lærer på Jazzlinja er viktig for kommende musikere, men man kan også ta det med seg videre i andre sammenhenger i livet, forskjellige deler av arbeidslivet og i møtet med andre mennesker. Jeg skjønte bare litt av det da jeg gikk på Jazzlinja under deres pedagogikk, de uttalte det ikke så direkte da, men det blir bare klarere og klarere for meg.
Under improvisasjon benytter man den kunnskapen man har, men det er vel så mye intuisjon. Å finne og bruke den intuisjons-muskelen er blitt viktigere for meg med tida.
Det er mange som snakker forbi hverandre i samfunnet for tiden, og det er klare generasjonskløfter mht. språk, verdier og referanser. Kan dette også gjelde musikalske ideer og intuisjon under improvisasjon? Unge og eldre musikere spiller jo ganske ofte sammen.
— Det er interessant det der. Jeg tenkte på det da jeg spilte med William Parker og Hamid Drake på Kongsberg i fjor. Følte at jeg vokste underveis. Deres samspill er så gammelt, utviklet gjennom mange år, det var så spennende å prøve å bli en del av det, samtidig er det ikke slik at jeg skal spille med dem heller. Man må se oppover og nedover samtidig – jeg synes også eldre musikere er blitt veldig flinke til å tenke på den måten.
Men du har også en ny nydelig plate ute, selv om den er noe vanskeligere å finne. Farewell To Faraway Friends, med undertittelen ‘Wurlitzer Improvisations 2021 – 2023’. Jeg fant den på Vipps-bordet på Mir etter ditt nye møte med Drake og Parker på Blow Out i høst. Dette er noe mildere og renere i formen, men fortsatt relatert til det foregående soloalbumet?
— Improvisasjonene er fra en periode i fjor høst og noen litt eldre ting. De har klare fellestrekk. Jeg fikk et oppheng i ordet utfoldelse eller unfolding på godt engelsk. Hvordan intuisjon kan påvirke form, fra forskjellige innfallsvinkler. Jeg ble veldig inspirert av å lese en bok av den amerikanske forfatteren Gertrude Stein om det engelske språket. Men jeg leste det på nynorsk da, hehe. Det er fascinerende hvordan hun går rundt grøten, sirkler seg inn, i en blanding av ord og det ordløse. Jeg la boken ligge oppslått foran meg mens jeg spilte. Jeg skjønte hvor opptatt jeg er av ord og syntaks.
Hva var meningen med å utelukkende bruke elpianoet Wurlitzer?
— Siden det var mitt første egne instrument! Jeg kjøpte det mens jeg gikk på Jazzlinja. Å låne andres instrumenter kan virke litt fremmedgjørende. Å ha sitt eget gir en form for trygghet, og det er noe med den søttitallsviben i Wurlitzeren som virker tiltrekkende på meg. Samtidig har instrumentet noe mekanisk over seg, det er pianohammere som slår på metall. Man kan kjenne på det fysiske arbeidet ved det, og den blanding av mykt og hardt appellerer.
Det virker som det er mange solokonserter av forskjellig slag på deg for tiden, litt mer enn bandturnering. Hva skyldes det?
— Har egentlig aldri hatt lyst til det før. Men da det løsna ble jeg bare så glad! Det er en annen måte å skape på. Jeg har ikke forlatt gleden over samarbeid med andre og bandtanken, på ingen måte, men det er som jeg har oppdaget et nytt rom som er annerledes og spennende.
Apropos samarbeid, From A Story Now Lost ble laget sammen med den amerikanske artisten, komponisten og DJ-en Laurel Halo, kjent for sin kunstferdige ambient-pop. Hvordan foregikk innspillingen rent konkret?
— Vi snakket sammen på telefon for å bli kjent, langvarige samtaler om musikk og livet. Jeg spilte inn ganske mye musikk og sendte det til henne, så snakket vi mer sammen, hun fortalte om sin hverdag og musikksyn. Hun kommer fra elektronisk musikk og har en litt annerledes bakgrunn enn meg. Fort tiden underviser hun i komposisjon ved CalArts. Hun satte meg på ideen om å sample meg selv. Da kunne jeg lage nye, egne byggesteiner og skape videre med og fra. Og etter det igjen jobbet hun videre med materialet og prosesserte det jeg hadde kommet opp med. Det var en ny måte å jobbe på for meg, for eksempel det å ikke sitte i samme rom. Det krever at man er tydelig når man ikke er godt kjent fra før. Det blir litt annerledes enn de gode samarbeidene med musikere og venner jeg har kjent godt i flere år, der det etterhvert blir mer blurry. Ojsann, nå er båten straks fremme.
Vi ses på konsert, Anja!
Konkurranse: Vinn billetter til Monk-film på Vega
Det er snart tid for filmkunstfestivalen Mirage i Oslo, som etter sigende fremelsker «the art of the real». Særlig filmer der dokumentar og fiksjon smelter sammen. I tillegg altså konserter, mesterklasser, kunstnersamtaler, paneldebatter, foredrag, utstillinger, live performance, stumfilmkonsert, badstuevisning og utekino.
Sjekk programmet her, mye interessant som foregår.
Jazzinteresserte bes selvfølgelig også legge spesielt merke til to visninger neste helg av Alain Gomis’ film Rewind & Play (2022). Dette er en film om og med Thelonious Monk – men det er ingen standard dokumentar, dette. På nennsomt vis har regissøren omformet gamle opptak fra en tur til Paris i 1969 for konsert og møter med media, til en ny og intrikat fortelling om kreativ angst, strukturell rasisme og kunstens tunge kraft. Som vår utsøkte jazzfilmskribent Jon Hagene skrev i sin tekst om filmen i Jazznytts desembernummer i fjor:
Monk svetter. Voldsomt. Store, blanke dråper renner nedover ansiktet. Noen forsvinner inn i skjegget, andre drypper ned på tangentene, buksebenene, pianokrakken. Han sitter duknakket, anspent, uten å finne roen. Blikket er flakkende, søkende, usikkert. TV-studioets lyskastere skinner ubarmhjertig, Monks dress og hatt gjør varmen nær uutholdelig, og kombinasjonen stress, forvirring og et ugunstig inntak av brunt brennevin og nikotin er ikke til hjelp. Den franske intervjueren (jazzpianisten Henri Renaud) stiller Monk det samme spørsmålet én gang til. Monk svarer med den samme, korte setningen som sist; et svar som fortsatt ikke holder mål. Renaud konfererer med sine kolleger – på fransk – mens Monk synker enda dypere ned i fortvilelsen. Slik åpner en av de merkeligste, såreste og mest ukomfortable jazzdokumentarer jeg har sett.
Med andre ord en film som utfordrer og fascinerer. Festivalen tok kontakt med Jazznytt med spørsmål om vi ville være med, og det ønsker vi så klart.
To heldige lesere vil motta film-billett om de svarer korrekt på følgende spørsmål:
Det ble nylig også gjenoppdaget og utgitt opptak fra en annen temmelig underlig konsert med Monk, fra året før Paris-opptredenen. Denne konserten foregikk i hvilken vestkystby?
Send riktig svar i løpet av denne fredagen til audun@jazznytt.no, og merk det med «Monk». Før visningen er det en introduksjon, og en minikonsert fra André Roligheten.
Stengd gitar
Mens man sitter en litt sliten fredag og medtatt ser ut av vinduet og forsøksvis beundrer tåkelandskapet utenfor vindusruten er det lett å miste motet. Men så kommer man på, litt grunnet skodda, at gårsdagen brakte noe så sjelden som en god nyhet. At Jon Fosse fikk Nobelprisen i litteratur er usedvanlig herlig og fortjent – ikke bare for hans egen del (blir sikkert også mye ståk for ham en stund) men for alle hans lesere over store deler av verden, og ikke minst for alle som nå vil gi seg i kast med forfatterskapet eller bare sjekke ut en bok. Det burde mange kunne gjøre, det er ikke for tungt og avansert, men desto mer givende når man blir sugd inn i hans aktivt musikalske setningsrytme og teologiske alvorsfølelse. Men det er et alvor som også varmer den lesendes kropp.
Og det er så mye å ta av, fra den tidlige romanen Stengd gitar (for en fantastisk tittel!) til hans sene og enorme arbeid med syklusen Septologien, pluss poesi, skuespill, essays og barnebøker. Og gjendiktninger av andre, stadig flere! Han var allerede enorm i utlandet på grunn av sin dramatikk, men på grunn av aktiv oversetting og profilering på engelsk de siste par årene, har han virkelig blitt en verdensforfatter for sine særegne romaner. Hell yeah! Det er forøvrig spennende å lese ham på engelsk, prøv for eksempel korte Aliss at the fire for å oppleve den hypnotiserende tonen men få en international feel.
Det kan virke håpløst, men på dager som denne minnes man på at litteratur og kultur faktisk fortsatt kan bety noe – det er jævlig viktig for menneskeheten og ikke bare en av mange mulige tidsfordriv.
Fosse har vært på giversiden i årevis, og gjort mange samarbeid, sagt ja til teateroppsetninger, konserter og hva det skulle være. Også latt seg intervjue og alt sånt. Han er slettes ingen olm vestlandsgnom – det er lys i lykta! Musikere har latt seg inspirere av hans tekster og det vil sikkert komme mange flere musikalske innfallsvinkler til forfatterskapet, det trenger på ingen måte være det samme stemmeleiet.
Nå nettopp kom Sinikka Langeland med et band bestående av Thomas Strønen, Mathias Eick, Trygve Seim og Mats Eilertsen ut med albumet Wind & Sun (ECM), med dikt av Fosse som grunnlag. Hør på suggererende «It Walks and Walks» eller vakre «When the Heart is A Moon» og føl på vibrasjonseffektene fra ordene også. Men selv i den syndige instrumentalen «Wind Song» kommer Fosses klo til syne.
Les dette utdraget fra vår anmeldelse i nåværende utgave av Jazznytt:
Langeland har arbeidet en stund med å sette musikk til Jon Fosses poesitekster, og hun tar dette videre på årets album. Utvalgte dikt fra forskjellige diktsamlinger, messende fremført, men også med rikelige anledninger for musikerne i bandet til å skinne sammen på egen hånd.
Man kan lett få en søndag morgen-aktig stemning i kroppen av å lytte til den, med alle de skjønne, svevende tonene supplert med Langelands insisterende litterære fraseringer. Albumet oppleves som å overvære en andakt eller en musikalsk radiogudstjeneste mens det fortsatt ryker av kaffekoppen. Samtidig er det så mye å merke av hennes sensibilitet og av hennes medmusikanters sterke signaturer, og en felles ulmende energi, at dette langt overskrider det behagelig sakrale. Hør for eksempel på ett av flere høydepunkt på albumet, låten «The Love» som er basert på diktet «Den kjærleik» fra samlingen Auge i vind (2003). Den kommer i et slepent bossa-aktig groove som tilsetter en aura av sensualitet til ordene og innspillingen. Og det minner meg også litt om Fosses enorme litterære status i utlandet, der de som leser ham for eksempel i engelsk språkdrakt ikke nødvendigvis har noen klisjébilder av vestlandet eller høytidelig nynorsk i bakhodet under lesning. Å lese Fosse på engelsk, og det anbefales, føles som å være i kontakt med noe utpreget moderne og avansert. Og slik blir det også med Langelands musikalske tilnærming til det.
Smørbrødjazz på folkefinansiering
Vi overdriver ikke når vi omtaler Magnolia jazzband som en av de viktigste gruppene over tid i norsk jazz. I alle fall om man respekterer den tradisjonelle typen, og det burde man jo absolutt gjøre! Men disse veteranene bedriver også nyskapning – forleden kom vi over en annonse for en kommende konsert på Nelenas Spiseri på Strømsø Senter i Drammen 21 oktober, der de mellom klokken 14 og 16 skal underholde på ekspertvis. Inkludert i billettprisen får man dagens smørbrød og kaffe/te inkl. påfyll. Det høres jo helt perfekt ut! Men det er en catch. Det kreves påmelding på forhånd, nærmere bestemt innen 17/10. Om ikke nok interesserte melder seg, blir det ingen konsert. Dette er nybrottsarbeid innen konsertbooking og markedsføring, og det later til å finne inspirasjon i de mange crowdfunding-prosjektene man ser i musikk- og kulturlivet for tiden. Et eksempel til etterfølgelse? Om du vil støtte dette initiativet, vipps gjerne til 93 88 18 39!
Galumph-ferd med Jørgen Bjelkerud og Shannon Mowday
Tosomhet er fascinerende, både i livet, men også i kunsten, der det knytter seg en særegen romantikk til duoer som etter hvert kommuniserer telepatisk og utvikler en intimitet som kanskje ikke er mulig å oppnå for større konstellasjoner. I improvisert musikk kan duoen føles litt sjelden – et mystisk og litt hemmelig bindeledd mellom soloformatet og den kjente og kjære trioen. Men det finnes de som utvikler en særegen tone i tospann, og for litt siden fikk NTT gleden av å høre plata Contrast of Opposites av Galumphing Duo, som består av treblåser Shannon Mowday og trombonist Jørgen Bjelkerud. I skrivende stund kan jeg sant å si ikke komme på noen andre eksempler på akkurat denne konstellasjonen – jeg er mer enn mottagelig for tips! – men samspillet mellom Mowday og Bjelkerud er fullt av assosiasjoner til alt mulig annet: Samspillet mellom Gerry Mulligan og Bob Brookmeyer (og andre cool-storheter), fete storband-riff fra Duke Ellington til Shannon Mowdays egne komposisjoner, Johann Sebastian Bach, vuggesanger, sørgemarsjer, mikroskopisk instrumentlydutforskning og festmusikk. Skal man koke ned inntrykket av albumet, handler det om noe så basalt som musikalsk fortellerglede – og en følelse av at det har ligger mye tankearbeid og interessant musikkfilosofering bak det tilsynelatende spartanske oppsettet.
Galumphing Duo: Shannon Mowday og Jørgen Bjelkerud. Foto: Hanne Nygaard
Galumphing Duo har tidligere vært på turné i Sør-Afrika, og spiller sin første konsert i Norge på Kampenjazz på søndag. Senere i sesongen spiller de i Trondheim 31. Oktober (det er litt uklart for meg hvilket sted, men dette kommer vi tilbake til), på Bergen Improklubb 28. november og i – eller på – Håpets Katedral i Fredrikstad på et tidspunkt som ennå ikke er avklart. NTT skal naturligvis holde dere oppdaterte på videre planer, men her og nå måtte vi ta en prat med Mowday og Bjelkerud.
Det er alltid noe å gjøre når man spiller i duo, virker det som – man hører det på måten dere bytter mellom komp-rollen og solo ustanselig gjennom plata. Er det en annen måte å tenke på som musiker enn når man spiller alene eller i større formater?
Shannon Mowday: På mange måter ja, det er en bevissthet rundt “rollespill”, men hovedfokuset vårt er alltid på SPILL-delen. Det betyr at vi når som helst kan bytte roller når øyeblikket eller musikken tillater det. Vi er naturligvis nødt til å være helt tilstede i musikken, vi må kunne den baklengs og være bevisste på hva som trengs hele tiden. Det er ikke anledning til å “logge av”, noe du kanskje kan gjøre i større konstellasjoner, når du bare har hverandre. Det vidunderlige er at Jørgen har spilt mye av min musikk i større ensembler. Det at han er klar over det “større” formatet musikken også har hatt, i tillegg til min stil, ga oss friheten til å dykke inn i de detaljene og arrangementene også. På noen låter ble det nesten et konsentrat av de store ensembleversjonene ned i to stemmer. Men dette skjedde ganske spontant mens vi spilte. Hovedfølelsen er at vi har “each others’ backs” til enhver tid.
Jørgen Bjelkerud: Jeg tror virkelig på det at man, for å være koblet på riktig «kilde» til å kunne skape og være kreativ, er avhengig av å spille hverandre trygge i en samspillsituasjon uavhengig av besetning. Som Shannon nevner er det her med å «have each others backs» og følelsen av at Shannon har min gjør at man tør å gøtse og ta en råsjans. Det å få til å skape det rommet og den tryggheten synes jeg har vært ekstra utfordrende i et duoformat. En duo som denne med to blåsere er kanskje et enda mer sårbart eller gjennomsiktig format enn typiske band med trommer, bass og et akkordinstrument. Man står nærmest mer ansvarlig for formidlingen hele tiden. Men med det sagt finnes det utallige måter å spille sammen i en duo, det du hører på denne plata er vår måte å dykke ned i vår kreativitet.
Er nettopp det at man ikke får hvile noe av tiltrekningen ved å oppsøke et såpass uvant format for en blåser?
Jørgen: Ja, det tror jeg nok kan gjelde for oss begge. Jeg tror både Shannon og jeg får kick av å utforske instrumentenes ytterpunkter og forsøke å gå forbi det som tilsynelatende ikke lar seg gjøre av rent tekniske begrensninger. Hehe, etter noen av konsertene vi gjorde i Sør-Afrika satt jeg igjen med følelsen av at vi hadde løpt et maraton! Samtidig er det noe med intimiteten i samspillet når det bare er oss to som blir veldig sterkt.
Shannon: Jeg er ikke sikker på hva som er vant eller ikke i en duosetning, men vi er begge glade i å hente inspirasjon fra hverandre og energien vår er en god match på den måten. Ideene stoppet aldri å komme og det er virkelig en utrolig følelse av flyt når vi spiller sammen. Jeg føler at øyeblikkene der vi “hviler” er en vidunderlig kontrast til det igjen.
Foto: Hanne Nygaard
Hva var årsaken til at dere begynte å spille sammen som duo?
Jørgen: En av de viktigste årsakene til at jeg fikk kick, begynte å øve mye og at jeg ble nysgjerrig på det å være musiker var at jeg veldig tidlig fikk lov til å være med i Østnorsk Jazzsenter sitt Akershus og Oslo Ungdomsjazzorkester. Etter hvert ble Shannon musikalsk leder der. Jeg elsket å spille musikken hennes og vi ble veldig gode venner i løpet av de årene. Da jeg flyttet til Trondheim for å studere ble vennskapet egentlig enda sterkere og jeg visste at Shannon ønsket å bevege seg mer mot å spille igjen heller enn å undervise så mye som hun gjorde. Jeg hadde en idé om å utforske improvisasjon og interaksjon i et tonalt landskap og det ble dermed litt selvfølgelig for meg at dette var noe Shannon og jeg skulle gjøre sammen. Vi kjente hverandre og vår musikalitet godt fra før av så da vi begynte å spille sammen og teste ut ideer var det nærmest flow og kreativitet fra første stund!
Shannon: Det kan jeg takke Jørgen for. Siden jeg både er alenemor og har alvorlige, vedvarende helseproblemer etter en bilulykke, hadde jeg fokusert på undervisning de siste årene av nødvendighet. Det har vært en fantastisk opplevelse og jeg har vært vitne til at både unge og gamle musikere finner veien videre. Men etter nok en ubehagelig helseutfordring, var det på tide å styre mer av energien jeg hadde til spillingen min, kreativiteten – å praktisere det jeg lærte bort i undervisningen. Min egen livskraft trengte å lades, jeg trengte mer fokus. Jørgen visste hva jeg hadde vært igjennom, han visste at jeg trengte å spille mer og konsentrere meg om meg selv. Så han foreslo at vi startet duoen. Vi hadde jobbet sammen i mange år i prosjektene jeg hadde vært leder for, og vi visste at både energien og den musikalske estetikken vår passet sammen. Det er en vidunderlig mulighet å bli utfordret til å spille sammen med en så inspirerende og målrettet ung musiker som virkelig blåser ild i de kreative glørne mine og minner meg om hvorfor jeg elsker å spille!
Dere hadde en turné i Sør-Afrika – fortell om hvordan det formet prosjektet!
Shannon: Jeg skrev mesteparten av musikken som endte opp på albumet, og turen dit var en fantastisk måte å komme tilbake til essensen, til mine musikalske røtter. Det var viktig for meg å introdusere Jørgen for menneskene og miljøet som formet musikken – historiene bak komposisjonene. Opplevelsen var vidunderlig intens – vi spilte ni konserter og gjorde to workshops over to uker. Det var en perfekt måte å virkelig få prosjektet oppe å gå på. I tillegg fikk vi spilt med lokale musikere og kommet nærmere den autentiske musikalske opplevelsen som ligger bak mange av tradisjonene fra Sør-Afrika.
Jørgen: For å legge til noe til det Shannon sa tror jeg at det for min del også ble veldig tydelig at mange av de tingene som vi blir eksponert for og som vi tar for gitt i et samspill i Norge ikke er noen selvfølgelighet i andre deler av verden. Dette som jeg nevnte med å spille hverandre trygge, lytte, interagere og følelsen av at vi er sammen om å lage musikk og kun sammen kan den bli best mulig. Denne måten å spille sammen på som i og for deg er raltivt unik var det fantastisk å få muligheten til å vise frem og presentere på både konserter og workshoper i Cape Town. Den opplevelsen tror jeg at har formet prosjektet og vil være viktig når vi nå skal jobbe videre med Galumphing Duo.
Du spiller mange forskjellige treblås-instrumenter underveis, Shannon – mens trombonen er og blir trombonen! Så det er ett “uforanderlig” element, og ett element som kan endre seg ganske radikalt. Har dere eksperimentert mye med ulike sammensetninger her? Og hva er forskjellen på å være treblåser – hvor man har tilgang på alle disse ulike verktøyene – og messingblåser, hvor man som oftest spiller på et eller to instrumenter?
Shannon: Haha, budsjettbehovene er virkelig større for en treblåser – særlig en som er glad i dype instrumenter! Men det ligger mer bak det. I 2021 gikk den fantastiske multiinstrumentalisten Nils Jansen bort. Jeg kjøpte noen av hans større horn – en kontraaltklarinet og en bass-saksofon. Jeg har også tilgang på tubaxen hans (gjennom Østnorsk jazzsenter). Jeg hadde skrevet noen komposisjoner som helt spesifikt hadde disse instrumentene i tankene, og denne duoen var en perfekt anledning til å få brukt dem. Noen av komposisjonene er skrevet for spesifikke instrumenter, mens på andre forsøkte vi ulike kombinasjoner. Jørgens komposisjon “Sørgemarsj” var perfekt for tubaxen. Men Jørgen bruker jo mange forskjellige muter gjennom albumet, og er virkelig i stand til å skape mange forskjellige nyanser på sitt instrument. Det er bare det at bagene hans er lettere enn mine!
Jørgen: Det er en fin måte å se det på med det konstante og det variable og kanskje er det noe av den røde tråden i løpet av plata, da selve låtmaterialet varierer i ganske stor grad. Vi hadde perioder på flere dager i strekk der jeg bodde hjemme hos Shannon i Asker og bare spilte sammen og testet ut idéer, da også kombinasjonen av forskjellige instrumenter og hvordan ulike instrumenter påvirket karakteren av de forskjellige låtene. Med Shannons store utvalg av treblåseinstrumenter var mulighetene utallige til å skape forskjellige rom og gjøre ganske drastisk ulike versjoner av låtene. Med en liten endring ble vi igjen inspirert til å formidle noe helt nytt på det samme låtmateriale.
Jeg tror at noe av forskjellen kan være at jeg fort ble inspirert til å ta med mange forskjellige muter inn i duoen for å ha samme muligheten til å variere lyden av trombonen. I tillegg kunne jeg utforske teknikker som multiphonics der man synger inn i hornet og spiller samtidig som en måte å kompe Shannon på. Dette har fått en større plass i repertoaret nå, men på plata hører man det for eksempel på “Bånsull”.
Contrast of Opposites er mikset og spilt inn av Olav Abildgaard. Det er blitt et album hvor man virkelig får lov til å granske lyden av instrumentene – man får et nærbilde av ulike måter å blåse på, av klaffelydene til et saksofoninstrument og så videre. Hva slags tanker hadde dere rundt måten det skulle låte på plate? Og hva har Olav tilført prosjektet?
Jørgen: Ja det stemmer, ønsket var hele tiden at det skulle låte organisk og ekte. Platen er tatt opp i stua til Shannon. Vi rigga oss opp med litt lyddemping og mikrofoner, men utover det var intensjonen at det enkelt og greit skulle låte noe upolert og uperfeksjonert. Poenget var å fange øyeblikkets samspill og interaksjon heller enn å lage en gjennomprodusert plate. Olav gjorde en helt fantastisk jobb med å for eksempel få alle de dype registrene i Shannons instrumenter til å låte tydelig og definert, noe jeg vet at er veldig utfordrende. Han har en evne til å høre frekvenser som krangler med hverandre og rydde opp der det trengs, men hele tiden med innstillingen om å få det som allerede er innspilt til å låte best mulig.
Shannon: Olav gjorde en fantastisk jobb med å skape et eksakt lydbilde av det som ble spilt der og da. Vi ønsket virkelig å ha en så naturalistisk stemning som mulig, med alle smålydene, pustingen, klaffer og så videre. Vi “fikset” veldig lite utenom noen få utilgivelige noter, og det du hører er stort sett det vi spilte inn. Olav er nydelig å jobbe med – han holdt fokus, men holdt også humøret oppe og minnet oss på å bevare en letthet i det. Jeg syns også det skinner igjennom i spillet.
Dere har hentet navnet på duoen fra boka Free Play av Stephen Nachmanovitch, som handler om lek og improvisasjon. Kan dere fortelle litt om hva det var med Nachmanovitchs syn på improvisasjon som resonnerte med dere?
Shannon: Free Play er en bok som jeg leste da jeg begynte å skrive min egen musikk og som virkelig resonnerte. Gjennom årene har jeg oppmuntret mange unge musikere om å lese den, blant annet Jørgen, som også ble inspirert av den. Boken fokuserer i stor grad på å komme tilbake til barnets lek. Den bekymringsløse, nysgjerrige og spontane energien, ustanselig utforskertrang uten synlig bekymring for utfallet eller hvordan det skal beddømmes. Jeg tror det er veldig lett å miste de tingene av synet. Tingene som fascinerer oss med musikk eller andre ting vi elsker. Kunnskap kan lett bli noe som tynger oss, noe som skaper frykt for å feile. Men det er i den utforskende og ikke-dømmende tilstanden vi finner nye veier fremover. Vi lærer mer om oss selv på den måten og oppdager nye eventyr. Denne upolerte eller “uferdige” måten å være i prosessen på, heller enn å jobbe med et “sluttprodukt”, var noe jeg kjente meg igjen i.
Jørgen nevnte at dette prosjektet for ham er en måte å finne en litt annen innfallsvinkel “fri improvisasjon” enn de vanlige assosiasjonene det begrepet kanskje vekker. Jeg lurte på om dere kunne utdype det litt?
Jørgen: Det stemmer, som jeg nevnte innledningsvis ønsket jeg å lage en arena for å improvisere sammen, men i et tonalt landskap. Min referanse til dette er faktisk Lennie Tristano og hans pedagogikk. Så vidt jeg har forstått via samtaler med for eksempel Torgrim Sollid og gjennom å lese bøker om Tristanos måte å undervise på var hans motivator å kunne improvisere fritt sammen i en for eksempel kvartett og at dette skulle være like formidlende som når de på den tiden spilte standardlåter. På samme måte som når man for eksempel improviserer fritt, men med utgangspunkt i for eksempel en lyd eller et forutbestemt premiss eller retning for improvisasjonen, improviserer vi fritt, men med utgangspunkt i en melodi eller kanskje noen akkordprogresjoner. Det er like fritt improvisert spør du meg, det er bare et ulikt utgangspunkt eller premiss for improvisasjonen. Ta for eksempel låta “Noodling in 3” på plata. Komposisjonen består av en melodi og noen akkorder, men utover det er hver versjon et blankt ark og det er frihet til å bevege seg inn og ut og kaste seg på hverandres impulser. Ergo fri improvisasjon, men med et forutbestemt konsept å forholde seg til. Estetisk ligner det jo kanskje ikke på det man vanligvis assosierer med ordet fri improvisasjon, men jeg kjenner meg i alle fall fri til å improvisere. Og jeg tror det er noe i det å «finne sin egen frihet». Jeg var heldig å få ta en del spilletimer med en fantastisk saxofonist som heter Michael Attias som selv var elev av Lee Konitz og han hadde en interessant kommentar om akkurat det. Jeg spurte han hvordan han, som i utgangspunktet er en fri-improvisatør i den konvensjonelle forståelsen av begrepet, kunne lære noe av Lee Konitz og da svarte han «Lee lærte meg å jage etter å finne min egen frihet i musikken. For Lee sin del lå hans frihet i akkordene». Det synes jeg er en fin tanke, å lete etter sin egen frihet. Og jeg tror det er nettopp det Shannon og jeg gjør i Galumphing Duo. Vi lager de rommene for oss selv der vi kjenner oss frie til å improvisere sammen.
Shannon: I utgangspunktet er jo ordet improvisasjon ganske gåtefullt. At noe som er ment å være helt fritt også kommer med et sett regler for hvordan du burde gjøre det, og en lang historie med hvordan praksisen har vært, alle betydningene begrepet har hatt for de som har gjort det før. Alle som leser dette har sin tolkning av ordet. Det har med deres estetiske og personlige preferanser. Improvisasjon er et ord hvor vi er nødt til å være enige om å være uenige. Jeg tror vi finner friheten vår i ulike former for improvisasjon. For noen kan det komme fra å følge et akkordskjema ganske nøye. Noen finner den i å teste grensene for hvordan hornet kan låte, uten å forholde seg til akkorder. Det er fantastisk at vi føler på denne åpenheten på så forskjellige måter, og det er noe mye av undervisningen min de siste årene har dreid seg om. Å forsøke å få elevene til å finne hva som er “dem”, deres sannhet. Jørgen og jeg er nok ganske like. For meg er komposisjonen det viktigste elementet. Det musikalske spørsmålet jeg forsøker å besvare er “hvordan komplementerer improvisasjonen komposisjonen?” “Hva er historien jeg forsøker å fortelle og hvordan kan improvisasjonen, enten den er fri eller ikke, fremheve den?”. I en av låtene, “My Woorde” (“my words”), er det en dialog mellom partnere. I starten er hvert ord der det skal være, begge lytter og respekterer hverandre. Så har ikke ordene lenger den samme meningen, en av samtalepartnerne er nødt til å overdøve den andre for å bli hørt og samtalen blir mer kaotisk og meningsløs. Når samtalen vender tilbake, er ting annerledes – det som er blitt sagt, kan ikke tas tilbake. Så selv om den beveger seg langt vekk, leter vi fremdeles etter hvordan vi skal fortelle historien. Det er ingen regler i måten vi spiller på. Vi kjenner låtene, har lignende referanser og ser hva som skjer. Om vi er i synk med hverandre, kan vi bare følge det som skjer i øyeblikket, hvor det kreative rumpetrollet tar oss. Det viktigste er å være til stede og å være ærlig i det musikalske øyeblikket. Det går ikke alltid som planlagt, men da blir det jo bare en annen historie. Det er mye skrevet materialet, mye er improvisert, og håpet er at lytteren ikke alltid kan være sikker på hva som er hva. Og det handler om at improvisasjonsstilen kler historien vi prøver å fortelle.
Galumphing er et herlig ord – og jeg føler det passer veldig godt på lyden av instrumenter som trombone og (kanskje særlig) de mørke saksofonene når de snor seg om hverandre! Hvordan valgte dere akkurat det navnet?
Shannon: Det er også noe som kommer fra boka Free Play. Ordet dukket opp i Lewis Carroll-diktet “Jabberwocky”, og var en måte å beskrive vesenets tungvinte måte å bevege seg på. Definisjonen Nachmanovitch bruker er ‘Galumphing is the immaculately rambunctious and inexhaustible play -energy apparent in puppies, kittens,children, baby baboons…‘. Jeg forsøkte å finne opphavet til denne definisjonen uten resultat, så jeg kontaktet Nachmanovitch. Han sa at han definerte det selv i essayet Ends, Means and Galumphing: Some leitmotifs of Play som han skrev under navnet Stephen Miller i 1970. Dette var før han begynte å bruke sitt gamle familienavn, Nachmanovitch. Galumphing var også navnet på det første bandit jeg hadde i Sør-Afrika, men jeg syntes det passet så godt på energien og samspillet mellom Jørgen og meg at vi bestemte oss for å bruke det.
Dere sier også at musikken er inspirert av den japanske maleteknikken ensō. Jeg ble nysgjerrig på hvordan dere har snakket rundt de tingene – og er dere i det hele tatt en duo som liker å sette ord på ideer og spørsmål i tilknytning til improvisasjon?
Jørgen: Jeg tror mye av våre felles fascinasjoner ligger i filosofi og tanker rundt det å være kreativ og skapende. Så det å snakke om disse tingene og sette ord på idéer og tanker er noe vi gjør mye sammen. I vårt tilfelle tror jeg også at gode samtaler om det her resulterer i godt samspill. Når er man i riktig fokus til å skape, hvordan kan man lage det fokuset for seg selv, når skal man holde fast på det en selv mener og når skal man hengi seg til situasjonen? Og jeg tror en kjerneverdi i vår duo er å alltid ta det valget som tjener musikken heller enn ens ego eller ønske om å låte best mulig. Som Shannon er litt inne på er idéen om det perfekte i det uperfekte noe jeg liker. Det er kanskje litt klisjéfylt, men jeg synes likevel at det fokuset av å slippe tanken om å perfeksjonere noe er verdifull.
Shannon: Jeg tror jeg kan forklare litt mer av estetikken rundt musikken og produksjon her. En ensō-sirkel er et buddhistisk symbol som handler om å slippe tak i bevisstheten og bare la kroppen skape. Man tegner som regel i ett strøk, én flytende bevegelse. Det er det vi forsøkte å skape her også. Vi lever i en tid hvor det er vanskelig å skille det “ekte” og det som er fabrikkert og vi forsøker å leve opp til bilder og estetikker som ofte er uoppnåelige – det er rett og slett ikke mulig for mennesker. AI/KI tar over jobbene våre og skaper “perfekte” produkter, mens airbrushing og spesialeffekter skaper perfekte kropper og bilder. Det er helt åpenbart at samfunnet lider av det. Det skjer også i musikken, det er mulig å manipulere innspillinger på en måte som skaper urealistiske forventninger. Litt i tråd med det japanske konseptet wabi-sabi, som handler om å akseptere det uperfekte, siktet vi på å skape noe som viser menneskelighet og musikalsk ærlighet samtidig som vi gjør vårt beste. Plata er ikke overprodusert, det er ikke noe stort som er fiksa på, så det du får er flyten vi klarte å skape.
Låtmaterialet på plata spenner over sørgemarsjer, groovy ting, ballader, bånnsuller og ting hvor man kanskje graver mer i alle de rare lydene instrumentene lager! Hvordan tenkte dere rundt repertoaret, og er ting skrevet spesifikt til Galumphing duo?
Shannon: Mange av komposisjonene var allerede skrevet, men vi arrangerte dem spesifikt for duoen. Store temaer som kjærlighet, fødsel og død ble tematiske røde tråder. Og i tillegg kom naturligvis elementer fra sørafrikanske og norske kulturer. Det handlet om historier vi følte vi kunne relatere til, og mennesker og situasjoner som har betydd mye for oss. “Thula Baba” er vuggesangen jeg synger for sønnen min hver kveld og “Qongqothwane” var den første sørafrikanske låta Jørgen lærte seg. “Bånsull (etter PG Lien)” er en hyllest til Torgrim Sollid som har vært en stor innflytelse på begge to. Vi ønsket et variert repertoar. Ting som kunne holde den tekniske inspirasjonen oppe, og som viste forskjellige sider av personligheten vår. Jørgen og jeg har et lignende siktemål i måten vi har lyst til å vise instrumentene vi spiller på i ulike lys og bryte ned stereotype oppfatninger av dem. Jeg liker punchen i de dypeste hornene, men ønsker også å vise hvor lett og yndefullt de kan låte. Jeg er også inspirert av tradisjonelle sørafrikanske instrumenter og overfører patterns fra spillemåter derfra til hornet. På samme vis prøver Jørgen å finne inspirasjonskilder fra instrumenter og tradisjoner som ikke nødvendigvis har noe med trombone å gjøre.
Dere har også jobbet i storband, og jeg får følelsen av at det er mye inspirasjon fra det underveis også – både i riffene dere spiller, men også i noen lydene – ta Jørgens plunger-melodi på “Sørgemarsj” som et eksempel! Der, og andre steder på plata, føles jo Ellingtons trombonister som en nærliggende knagg. Hva slags innflytelse har denne typen musikk vært?
Shannon: Musikk for store ensembler og historien til den musikken har vært en stor inspirasjon for begge to, som nevnt. Mye av min inspirasjon kommer også fra gruppene til Gerry Mulligan uten piano hvor linjene han spiller inkorporerer alle elementene lytteren trenger for å tette hullene.
Jørgen: Begge to er nok glade i å hente både inspirasjon og lærdom fra musikk som eksistert lenge. For min del synes jeg at nettopp bruken av muter i Ellingtons band er fantastisk. Min onkel Erik Johannessen kjøpte en bok til meg som heter Duke’s Bones og der lærte jeg noe veldig fint. Hele utgangspunktet for bruken av muter for deres del var å komme nærmere stemmen til et menneske. Å gjøre noe sangbart og klare å fange små nyanser som vi gjør helt intuitivt når vi synger, men som kan være vanskelig å uttrykke gjennom et instrument. Det er jo en måte å alterere lyden av trombonen på som kan være et svært effektivt verktøy for å uttrykke seg selv. Litt på samme måte som at en trommeslager har med seg en svær bag med perkusjonsinstrumenter, er det å bruke muter blitt viktig for meg. Og jeg synes det å ta i bruk så i utgangspunktet gamle teknikker i moderne musikk og aktualisere det på nytt er veldig morsomt å gjøre!
Et annet tydelig vink kommer på “Improvisation on “What a Wonderful World””, hvor Bachs Preludium no. 1 fra Det veltempererte klaver møter en svært velkjent låt i lett forkledning. Bach er en inspirasjon som kanskje dukker opp litt her og der i improvisert musikk, for eksempel når to blåsere improviserer om hverandre slik dere gjør på mange av låtene her. Hva tenker dere om hans funksjon som jazz-inspirator?
Shannon: Det sies jo at Bach var en av de store improvisatørene vi kjenner til. Cello-suitene hans har vært en av de største inspirasjonskildene mine når jeg har formet spillet mitt på barytonsaksofon. Tanken om å kunne høre basstonen, harmonien og melodien i spillet på samme tid ligger i bunn av måten jeg tenker på og spiller. Det hører du i alle baryton-groovene på plata. Jeg hørte Bobby McFerrin gjøre Gounod-versjonen av “Ave Maria” sammen med Yo Yo Ma og det ble inspirasjonen for dette arrangementet. Vi ønsket å kun implisere melodien og at det skulle handler mer om improvisasjon over denne typen komp. Det handlet om samspill, kontrapunkt-linjer og ideen om “call and response”, som er sentral i afrikansk musikk. Arrangementet av “Summertime” som har blitt sluppet digitalt og ikke er med på albumet, er også veldig inspirert av Bach.
Til sist – hva slags planer har dere etter konsertene i høst?
Jørgen: Vi har planer om å spille inn en plate nummer to og jobber med å utvikle materiale til det. Vi har også ønsker om å dra tilbake til Cape Town for å fortsette litt av det vi påbegynte der. I tillegg skriver Shannon et bestillingsverk til Bergen Big Band som skal fremføres om ikke så lenge. Der er på en måte Galumphing Duo og den fantastiske perkusjonisten Sidiki Camara fra Mali featured som solister. Vi ønsker å spille flere konserter sammen som duo, men jeg har også en tanke og et ønske om å jobbe med den «brede kunstopplevelsen» som kan være multimedia i større grad. Jobbe med visuelle kunstere der man for eksempel improviserer sammen til et maleri eller man maler musikken. En mulighet jeg også har tenkt på, siden mye av musikken vår har en tydelig groove eller et beat er også å samarbeide med dansere. Dersom man kommer på konserten vår på Kampenjazz på søndag kan man kanskje få et slags bilde av hvordan det kan komme til å bli uten å røpe for mye av planene våre.
DJ Apne
Det er mye Erlend Apneseth i monitor for tiden. Om en ganske liten stund kommer det aldeles glimrende albumet Collage der trioen som bærer hans navn går i møte med Maja S.K. Ratkje, og det formelig flommer voldsom vellyd ut av høyttalerne. Sjokkerende, men helsebringende lyddusj.
Lørdag har han en av flere konserter på Riksscenen denne sesongen, da han er Artist in Residence eller Husvarm som de liker å kalle det der nede. Han opptrer først solo, så skal han sceneintervjues om sitt liv og kunstnerskap, og senere sitter på kvelden sitter han på innbytterbenken da det såkalte Landslaget for spellemenn har konsert. Dette så vi på Vossa Jazz tidligere i år, det var både festlig, gripende og svingende, med musikere som Tuva Syvertsen, Veslemøy Narvesen og Sondre Meisfjord i bandet. Skikkelig åpen klasse til tider, men også inn til selve kjernen av folkemusikkens finurlige filosofi.
Men Apneseth er også aktuell denne helgen med noe litt uventet men like fullt naturlig: et samarbeid med Niilas! Singelen heter «Pyromid», og viser hardingfela i samspill med elektronisk dansemusikk med arktisk tilsnitt. Singelen er hentet fra et nytt album som kommer i begynnelsen av november, der han også gjør andre interessante samarbeid, for eksempel med Benedicte Maurseth.
Peder Niilas Tårnesvik uttaler til NTT: River Of Noise er en videreutvikling av eksperimentell elektronika basert på samisk og arktisk estetikk. Som en enkel måte å forklare utviklingen fra de forrige platene som jeg har kalt «samisk eksperimentell elektronika», kaller jeg denne platen for «samisk eksistensiell elektronika».
Vi samler på nye sjangerbetegnelser her i remsa, og tar selvfølgelig med oss denne.
På den andre siden av melankolien
Espen Eriksen og Trio skal feire utgivelsen av det dagsferske albumet As Good As It Gets (Rune Grammofon) med konsert på Nasjonal Jazzscene i kveld. De er ute på en lang turné som videre tar dem til steder som Horten, Stockholm, Brussel og Øystese.
Det gis ikke ut Nobelpris for den som spår at det kan bli en hjertevarmende affære. Noe som lenge har forundret meg på en veldig fin måte, er vissheten om at 168 00 har sett dette opptaket av trioen fra samme sted for endel år siden.
Det er mange seere! Hvor kommer de fra? Det er så fett å tenke på, dessuten påminnes man at jazz også har flere formater enn albumet – liveopptak på nettet er også viktig for folk. Det er ikke rart i det hele tatt at Eriksens trio treffer internasjonalt, og spesielt i England, hvor de er et navn å regne med. De vet å lage catchy låter, musiseringen er sofistikert men har masse futt i seg, og det rike og vellydende pianotriosoundet treffer ekstra godt i vår urolige tid. Dette er andre gang de platesamarbeider med den britiske saksofonisten Andy Sheppard, og det er virkelig et møte som gir mening. Det er fortsatt med trioens godt innkokte system intakt, han bare glir inn i helheten med sin suverent skjønne tone slik et menneske smelter sammen med interiøret i et godt maleri av Harriet Backer.
Eriksen er langt fra redd for å stikke fingrene borti virkelig smektende melodiøsitet, nesten på kanten, det er ikke mange albuer på klaviaturet her, men han gjør det med en følsomhet og med et lite hint av noe fandenivoldsk som fjerner uttrykket fra å bli for behagelig. Låtene har titler som «Endless» og «Drifting Clouds», men det er ikke så eterisk som det virker, i låter som i sistnevnte har musikken muskler. Lars Tormod Jensets bass er meget tydelig i lydbildet og gir ekstra punch til Andreas Byes oppvakte trommespill. Det er et spesielt luksuriøst innspilt album. Musikk for de gode anlegg.
Hør spesielt i det potente åpningssporet «The Other Side Of Melancholy» – dette er svært fengende triojazz + 1 som hadde tålt virkelig store scener, jeg kan se for meg Hollywood Bowl. Det er også en råkjekk men medrivende sitering av Oslo-Jarrett i den låten, det krever sine menn å komme unna med sånt noe. Men det er akkurat det Espen Eriksen Trio har vist at de takler.
Av Filip Roshauw og Audun Vinger
