NTT: Folk under 30 spiller standardjazz og skronk

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time! Vi er en fredagsmusikkavis som skriver om jazz og omegn – og vi utgis av Jazznytt, et blad som har eksistert siden 1960 og som er aktuell med et rykende ferskt høstnummer, hvor den singelaktuelle trommeslager Veslemøy Narvesen er gjenstand for et stort portrettintervju av meg (altså Filip), og fotografert av fantastiske Pål Dybwik. Det ble så fint at vi ble inspirert til å prøve oss på et glossy omslag denne gangen! Sjekk det ut og si hva du synes. Den nye singelen til Veslemøy er forøvrig ganske fin, altså:  

Vi er ikke helt ferdig med reklamen, for i tillegg kan du jo blant annet lese et blindfoldintervjuer med Torgrim Sollid utført av hans tidligere elev Kjetil Ruderaas Jerve, vi snakker med Tuva Halse, David Murray og tre saksofonister om Knut Riisnæs som gikk bort i sommer. Den danske trommeslagerlegenden Kresten Osgood har fått en fast klumme og skriver sorgmuntert om Tristan Honsiger, et bredt spekter av landets beste jazzjournalister skriver anmeldelser og spalter, Maria Lokna har skrevet del 2 av en essay-trilogi om kropp og musikk, vårt redaksjonsmedlem Karoline Ruderaas Jerve har transkribert Sollid-praten og skriver flott om Betty Roché og den vanskelige scat-sangen, Endre Dalen rapporterer fra London-festivalen Cross the Tracks, Tore Stavlund skriver om Thurston Moore, jeg skriver om Mr. Bungle, vi har noen fantastiske bilder fra sommerfestivalene, alt sammen formgitt av vår designer Nick Alexander… det er i det hele tatt ikke måte på! Tegn et abonnement i dag, da vel! Det koster 500 kroner å få fire papirutgaver i posten (650 med digital tilgang til hele produksjonen fra 1960) – ingen dårlig deal. 

Før vi går i gang med ukens blogglige dont, tar vi en titt på konserter fra uka som kommer:

1. Her om dagen hørte jeg på Duke Ellingtons trioinnspilling av “Summertime” fra 1961 med Aaron Bell på bass og Sam Woodyard, og det er fascinerende saker! Var han rett og slett oppildnet av all den rare nye frijazzen som kom ut på den tiden? 

Det det faktisk minner meg mest om, er plata Standards med Bjørn Marius Hegge, Oscar Grönberg og Hans Hulbækmo, som vi blant annet skrev om i spalten Standard Opplegg da “On Green Dolphin Street” lå under lupen. Hvorfor nevner jeg det nå? Jo, fordi denne trioen, som har fått navnet Loose Items, spiller på Kampenjazz på søndag. Det er konsertseriens andre utgave for i år, og de har et meget sterkt program fremover som vi nok kommer tilbake til. Kampenjazz har en god nese for hva som passer akkurat på den scenen på en søndagskveld – de liker seg litt, men ikke veldig, left of center – og det er et godt sted å være når uka skal pakkes ned. Loose Items er en svært god Kampenjazz-booking – dette blir hyggelig. Det er forresten gratis for folk under 18! Jeg vet ikke om vi har så unge lesere (selv om jeg håper), men det kan være greit å vite om dere møter en kid med umettelig jazzhunger i helga. 

2. Blow Out er i gang med ny sesong, på den første kvelden hørte vi et virkelig killer nytt band med Guro Kvåle, Marthe Lea, Jon Rune Strøm, Tuva Olsson og Paal Nilssen-Love – det ga veldig mening, det må dere sjekke ut! Denne gangen er det duket for Ville Lähteenmäki Trio og en solokonsert med Louis Laurain. Hvem er så det for en krok, spør du kanskje? Se her:

3. I forrige nummer fortalte trombonist Emil Bø at han har et nytt band, Accept It! med Heidi Kvelvane, Christian Meaas Vendsen og Patrycja Wybrańczyk. De kan ses i Rosendal på mandag (der er det sikkert dønn vakkert i augumber) og på Antikvariatet i Trondheim dagen etter. La Aftenpodden-vennene dine ta seg av valgvaken og stikk på konsert i stedet! 

4. Konsertserien UTPOST på Røros booker mye fint. I morgen kommer den spilleglade kvartetten Flukten, med Hans Hulbækmo som har hørt absolutt alle flomvitsene den siste måneden, Marius Klovning, Hanna Paulsberg og Bárður Poulsen. 

5. Petter Wettre sier mye fint om Knut Riisnæs i nyeste Jazznytt som er på vei til postkasser og pølsekiosker as we speak – og på tirsdag kan man høre ham og resten av bandet Paris/Oslo (tre herrer som vi snakket med før sommeren og som vi straks kommer tilbake til) i Hammerfest på Arktisk kultursenter. Det blir ikke show uten e-bow, det blir ikke best uten Hammerfest. 

6. Mye tyder på at det blir dønn trøkk når den nye trioen BEYBLADE spiller Søndagsjazz på Ila Brannstasjon i Trondheim. “Brede «Margrete» Sørum, Niklas «Balloon» Heide, og Johannes spiller friskt og lekent på kjente og ukjente låter i saxtrio!”, sier de sjæl, og bandbildet er ikke verst det heller! 

7. Viktig melding – lytt på radio: Førstkommende søndag, 10. september 2023, kl 20:03 i Jazzklubben på NRK P2 snakker jazzjournalist og overflødighetshorn Johan Hauknes i en time om George Russells opphold i Skandinavia og hans betydning for den norske og svenske musikken fra 60-tallet av (men vi må anta at Johan også har mye interessant å si om Russels betydning for musikk overhode, altså). I tillegg får vi høre utdrag av OJKOs-konserten under Oslo Jazzfestival hvor de hadde skrevet musikk inspirert av Russells tanker. Hauken har jobbet mye med Russell i år – det har vært foredrag, skriverier, workshops og konserter. Til sammen utgjør det en markering av musikeren og musikktenkerens 100-årsjubileum som faktisk er unik i verdenssammenheng. Ingen andre steder har det skjedd like mye enn akkurat her – sett slikt, det er jo på mange måter et sorts passende ekko av hvor happening de lokale scenene var da Russell hang her. Takk for dét, Johan!

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

 

Amalie Dahls spontane minnebank

Amalie Dahl. Foto: Juliane Schütz

Saksofonist Amalie Dahl har gitt mye konsertglede de siste årene, både når hun leder egne band og når hun gjør alt mulig. På Motvind i Middelalderskogen var hun for eksempel et av medlemmene i trombonist Emil Bøs wild bunch, som spilte spontankonserter i forskjellige konstellasjoner uten forhåndsvarsel, både her og der i skogområdet. Og under Blow Out-festivalen spilte hun i en fin trio (som egentlig skulle være en kvartett, men Vidar Johansen ble Hans-fast) med Nina de Heney og Steve Noble. På sin nye utgivelse Memories, som er ute på Ingebrigt Håker Flatens selskap Sonic Transmissions, er hun helt alene med saksofonen. En sjelden øvelse, sikkert krevende også, men Dahl skaper mening også her, med altsaksofontone som både kan være bløt og flintaktig. Vi sendte over noen spørsmål til henne, og hun svarte på klingende dansk!

I teksten som fulgte med utsendelsen av Memories, skriver du om bevaring av øyeblikk – i fotografier, filmruller eller innspillinger. Støter du noen ganger på noen paradokser når øyeblikkene som bevares er spontant improvisert musikk? Det er jo lyd som ofte er mer knyttet opp mot opplevelsen av ett enkelt øyeblikk enn en “større låtproduksjon”, for eksempel.
– Ja, det er jo paradoksalt at forsøge at indfange noget som er en ”oplevelse”,Men jeg tænker også, at indspilninger er noget andet end en koncertoplevelse. Måske lidt mere som et maleri eller fotografi, man har hængende på væggen der hjemme. Du kan se/høre på det igen og igen, og næste gang hører du måske en detalje du ikke hørte første gang. Mens en koncert er et øjeblik, et ”her og nu”, som jeg tror jeg ofte føler som en slags energiudveksling. Så er der jo liveplater som jo nok ofte er et forsøg på at indfange selve øjeblikket, det er måske et kapitel for sig.. men måske er deres funktion netop at bevare et minde?

Preger det spontan improvisasjon å vite at du er i en innspillingssituasjon og forsøker å skape noe som skal vare?
– Studiosituationen kan føles kunstig, specielt hvis man har samme forventninger til den og resultatet som af en koncert situation. Men jeg forsøger ofte at have en strategi, hvor jeg som sagt, forventer noget andet af resultatet… da føler jeg min opfattelse af situationen ændre sig, på en positiv måde. Det er let at blive perfektionistisk i studiet, men jeg tror musik rører mig mest når det er sårbart, tager chancer, man kan mærke at musikerne vil noget… og i det perfekt uperfekte. Da jeg lavede soloindspilningen, kunne jeg tage så mange takes jeg ville, og den tid jeg ville. Jeg forsøgte at opnå følelsen af flow, og forsøgte bare at spille, og så ville jeg vurdere materialet senere. Derfor endte jeg op med omkring 6 timers indspillet musik, og det var svært at vælge. Så næste gang tror jeg måske jeg vil gå lidt mere på mavefølelsen i studio, og tage valg lidt tidligere.. men fortsat vente med at dømme. For hvis jeg dømmer mens jeg spiller opnår jeg ikke en følelse af flow.

Hvordan opplever du at det er å lytte til denne typen øyeblikk hjemme (eller på bussen) sammenlignet med minnet av da du først opplevde musikken?
– Det er sygt vanskeligt for mig at høre på, særligt solo tingene mine efterpå. Det er en hel del lettere med bands. Og jeg tror en del af grunden er, at jeg har brugt det at spille ind mig selv rigtig meget til selvkritik før. Altså spillet ind mig selv i øverummet, hørt på det direkte efter og været kritisk til det jeg hørte. Når jeg spiller ind med bands forsøger jeg også virkelig at høre på helheden, og en sur tone et sted, er jo ingen ting, hvis helheden er fed! Optagene som senere blev til ”Memories” måtte hvile en stund før jeg klarede at høre på dem. Det var som om jeg var helt døv på hvad som var godt og skidt, hvad jeg ville have med og ikke. Også selvom jeg havde en ret god følelse efter selve indspilningen. Jeg kan huske det var lidt svært i starten, jeg stod helt alene i en gymnastisk sal, men efter et par timer løsnede det og jeg fik ”flow”, og så skrev jeg til Ingebrigt samme aften ”Hej, jeg har indspillet soloplade og jeg tror det blev fedt”. Nogle uger senere skrev han og foreslog en dobbelrelease med Amund, og nævnte 1. september som releasedato. Så måtte jeg jo bare sige ja, og sørge for at få valgt takes, sendt til mix osv. i tide til det!

Er det annerledes enn å lytte til andre former for musikk, har det for eksempel andre bruksområder?
– Ja, jeg tror frit improviseret musik kræver min opmærksomhed på en anderledes måde end andet musik gør. Nu når jeg tænker over det, hører jeg aller mest musik når jeg rejser, og der hører jeg på alt muligt, lidt afhængigt af humør. Og hvis jeg hører på f.eks. fri improv. eller nye ting går jeg rigtig gerne en tur i mens. Så er kroppen beskæftiget samtidigt som ørerne, og så flyver tankerne ikke alle mulige andre steder hen, til to do lister, ubesvarede mails eller intagram! Hvis jeg vil sove på toget fx, skal jeg helst hører på noget jeg har hørt mange gange før… En anden favorit (som jeg gør lidt for sjældent) strikning og pladelytting i kombination!

Hva var årsaken til at du ønsket å gjøre en soloinnspilling nå? Og hva slags posisjon (eller funksjon) har solo-opptredenen i ditt virke som musiker?
– I efteråret genoptog jeg solosax-udforskningen, det var ellers noget jeg gjorde en del under første lockdown (hvor også ideen til Trondheim Solo Sessions opstod). Så har det hvilt lidt, mens jeg har fokuseret på at skrive og spille med Dafnie og andre projekter. Men det er en måde jeg kan øve og udforske improvisation på, uden at være afhængig af andre, og det er en måde at lærer mig selv og mine ideer, mit vokabular at kende på, og udforske det. Jeg følte et behov for at indspille det, og jeg ved nok ikke helt hvorfor, måske var det mest af alt en motivationsfaktor? Altså havde jeg et konkret mål at arbejde frem i mod.

Er det en annen påkjenning å spille alene enn i band? Endrer for eksempel tidsoppfatningen seg når du spiller?
– Ja, det er helt vildt anderledes. Og det måske svært at forklare helt hvordan, men først og fremmest så kan jeg mærke publikum på en helt anden måde end med band. Det er som om der er en mere direkte kontakt, en energi i rummet som jeg mærker tydeligere end når jeg måske først og fremmest skal forholde mig til de andre bandmedlemmer.

Spørsmål fra Audun: “Hvorfor i helvete velger så mange altsaksofonen for tiden? Jeg vet ikke om det er sant eller ikke, men hvorfor ER det sånn?”
– Haha, er det sådan? Er det ikke bare lidt som med trombonisterne? At der er relativt mange, fordi der er opstået en bølge af dem? Men er der ikke fortsat flere tenorsaxofonister end altsaxofonister? ..Eller også er det helt enkelt fordi altsaxofon er bedst! Nej, altså det handler vel om det her med forebilleder? Jeg og de fleste andre saxofonister starter jo på altsaxofon (for mig altså siden straks før jeg fyldte 7 år). Rundt teenageårene er der jo så mange som skifter til tenorsaxofon, og det er vel fordi det er der der findes flest forebilleder, både gamle og moderne idoler. Men jeg elskede soundet til Cannonball Adderley. Og jeg kunne godt lide at gå mod strømmen, haha. I blandt strejfede tanken mig mig, om at skifte til tenorsaxofon, men der var en gang nogen som opfordrede mig til, at finde altsax forebilleder og gav tips, og så opdagede jeg bl.a. Ornette Coleman. Det har sikkert også hjulpet under konsen-tiden at have Mette Rasmussen i Trondheim, hun er en stor inspiration, og hun hjalp mig også med at udvide paletten af altsax idoler, da jeg hade timer med hende mens jeg gik på Jazzlinja kan jeg huske.

Albumet gis ut på Sonic Transmissions, og fra det selskapet kommer det generelt sett MYE musikk for tiden! Fortell om stemninga rundt den! Føler du at det går an å snakke om et “Sonic Transmissions-sound” eller en filosofi?
– Jeg elsker jo fællesskaber, og man kan løfte hinanden. At sige Sonic Transmissions er en filosofi nok meget passende. Ikke mindst er jeg mega taknemmelig for det Ingebrigt gør, det er en kæmpe hjælp at der er en der har noget rutine på det praktiske rundt en release, og så er det fedt at han som etableret og anerkendt musiker, samler er katalog af musik, og hjælper den ud i verden.

 

Sonic Transmission er Trondheimsbasert, men også internasjonalt rettet – opplever du at du når andre lyttere, og har det egentlig noe å si hvor man gir ut musikken sin i dag?
– For mig at det været vigtigt at kunne identificere mig med det label hvor på jeg skulle give ud min musik. Jeg er ret idealistisk af mig, og derfor passer det godt med Sonic Transmissions Records. Men STR er også et ungt label, og har endnu ikke en stor fast fanskarer, som andre, ældre labels har. Men jeg synes STR er et frisk og tiltrængt pust, og fordi Ingebrigt tager musikken med sig når han er i USA, og hans forbindelser med Catalytic sound, så når jeg nok andre end jeg ville have gjort på andre norske labels vil jeg tro. Men helt ærligt synes jeg det med labels er lidt af en jungle at navigerer i, og ja, det er derfor det er fedt at arbejde med Ingebrigt. Jeg ved at der ikke er nogen skjult agenda, han vil bare hjælpe musikken ud i Verden!

Memories ble gitt ut samtidig som Amund Stenøien Quartets Coming to pass – de ble sendt ut sammen, og satt i en sammenheng. Hva tenker du at den meningsfulle sammenhengen her er – og hva syns du om ASQ-skiva?
– Den umiddelbare sammenhæng er jo først og fremmest temaet, tid og minder. Og dernæst er det kontrasten, eller skal man sige bredden der er på de to udgivelser. Dels den genremessige bredde, og så det at det er solo ”vs.” kvartet/band, frit improviseret vs. komponeret? Jeg synes det er fedt at STR repræsenterer bredden, og en dobbelrelease som denne kan måske til og med være med til at brydde ned barrierer som kan opstå mellem fri improv. og det man måske kalder ”modern jazz” (uh, jeg synes det er svært med genre), f.eks. når vi som i Trondheim spillede split koncert. Så bliver dem som måske primært at er kommet for at hører mit improv. sæt også præsenteret for Amund sit, og omvendt. Måske finder nogen ud af at de liker noget, de ikke vidste om fra før. På den måde bakker vi op om hver andre, og får musikken ud til flere mennesker. Det er fedt at der er folk, som Ingebrigt, som tænker lidt ud af boksen og kombinerer to umiddelbart forskellige album på den her måde.

Jeg hører rykter om at ditt band Dafnie har vært på Flerbruket og spilt inn ny musikk denne sommeren – kan du røpe litt om hva som skjer fremover der?
– Ja, det er rigtigt! Vi indspillede på Flerbruket for en måned siden, og det er en indspilning jeg har en super god følelse på, så den skal selvfølgelig udgives med tiden! Der ud over spiller vi koncert i Stockholm i morgen (9. september) på Enskede Jazzfestival, men det er indtilvidere vores eneste koncert i høst. Til våren bliver det altså plateslipp og releaseturné, og jeg har nogle ret spændende, men endnu hemmelige planer for bandet fremover!!

Hvordan ser høsten ut ellers? Noen store eller små planer? Noen plater du har kick på for tiden? Noen konserter du ser frem til? HVAD SKER, AMALIE DAHL?
– Høstens største plan har været at udgive solo albummet, og spille koncerter i den forbindelse. Jeg spillede på Dokkhuset sidste uge, og så spiller jeg i Oslo på Victoria den 5. oktober – split gig med Cory Smythe som er en fantastisk pianist. Det glæder jeg mig til. Ellers kommer høsten nok til at gå med at planlægge Dafnie-releasen, og booke koncerter for våren.. lidt sådan behind the scenes arbejde. Og så har jeg lyst at komponerer ny musik! Den seneste tid har været hektisk, men totalt fed, med mange projekter, de kommende par måneder bliver umiddelbart lidt roligere, og derfor glæder jeg mig til, at have tid til at kigge lidt mere indover, øve saxofon og komponerer!
Ellers er der da også lidt ”små” planer, f.eks. med SUPERSPREDER, som snart kommer med lidt ny musik, og som skal spille et par koncerter. Men hvad har jeg kick på!? Blow Out Festivalen var mega kick, og det har jeg faktisk levet højt på siden. Ofte når jeg spiller meget selv, og går på mange live koncerter hører jeg ikke så mange nye plader, men et par evige kick når jeg er på farten er Happy Endlings med Ole Morten Vågan og TJO, Rainbow med Lindha Kallerdahl, Ingebrigt Håker Flaten og Andreas Werliin, alt med Fire! Orchestra, og Dina Ögon! Og nåja, The Complete Science Fiction Sessions (Ornette) eller duo pladen Colors med Ornette Coleman og Joakim Kühn er en sikker vinder!

 

Livets låt

Blogghalvdel Vinger er litt tilbakeholden denne uken i og med at han er opptatt med gjennomføringen av Norsk-amerikansk litteraturfestival på Litteraturhuset i Oslo. Det er absolutt ting der for den musikkinteresserte, for eksempel den glimrende amerikanske skribenten og forfatteren John Jeremiah Sullivan, som klokka seks fredag skal holde et foredrag om Blind Willie Johnsons sitrende innspilling fra 1927, «Dark Was The Night – Cold Was The Ground», med hittil ukjente arkivopptak og sikkert noen inspirerte innsikter. Det er rart med den førkrigsbluesmusikken, den går rett i sjela på den som lytter til den, også i dag. Mange misliker fusion, opera eller power metal, men jeg vil tro de aller fleste får  en positiv menneskelig reaksjon på musikk som dette. 

Hele eksistensen blottlegges med alle sine nervetråder. På mer prosaisk vis er det også umulig å ikke tenke på Ry Cooders himmelske filmmusikk til en av tidenes vakreste spillefilmer, Wim Wenders’ Paris, Texas fra 1984.

Programmet til resten av festivalen finner du her. JJ er jo faktisk også tidligere (og fremtidig?) bidragsyter her i remsa. Sjekk bare denne spennende saken om bysbarnet fra Wilmington, North Carolina – den store Albert «Tootie» Heath fra forleden år. 

 

Standard opplegg på Herr Nilsen: Ingeborg Gravem Sollid plukker favoritter fra den store sangboka

Ingeborg Gravem Sollid. Foto: Thor Egil Leirtrø

Er “Folk under 30 spiller standardlåter” den beste tittelen på en konsert i år? Meget mulig. Det herlige evenementet finner sted på Herr Nilsen tirsdag 12. September, og det er en kvartett bestående av pianist Håkon Endal, trommeslager Elias Baadsvik, kontrabassist Johannes Elnan og vokalist Ingeborg Gravem Sollid som står for musikken. Vi snakket litt med sistnevnte for å høre mer. 

Denne konserten har en forbilledlig konkret forklaring: “Temaet «Folk under 30 – spiller standardlåter» innebærer at unge musikere spiller standardrepertoar.” Hvordan kom den til?
– Det var vel Håkon (Endal) og Henrik Haugen som fikk igang dette med Staffan (William-Olsson, journ.anm)! De hadde vært på jam på Fuglen, hvor Staffan også hadde vært, og der hadde de kommet i snakk om å få inn flere unge musikere til å spille på Herr Nilsen. Sykt kult av Staffan å ville få med flere unge på programmet! Så fikk Håkon og Henrik hver sin dato hvor de kunne sette sammen et band, og velge fritt i “standard”-reportoaret for anledningen. 

Du spiller sammen med pianist Håkon S. Endal, som har dratt det hele i gang, i tillegg til Johannes Elnan og Elias Baadsvik. De skal nok få introdusere seg selv i denne remsa i ukene og årene som kommer – men fortell litt om hvem de er her og nå!
– Håkon har jeg kjent i flere år, vi gikk faktisk i klasse på videregående! Sykt stas at vi fortsatt har kontakt og spiller sammen fortsatt! Vi gikk på Edvard Munch videregående skole i Oslo, hvor vi hadde noen skikkelig engasjerte lærere med masse peiling på jazz, som jeg tror vi var sykt heldige med. Vi fikk begge være med på et slags talenttilbud/program gjennom skolen, kalt ImprovED, ledet av Andreas Berg. Her fikk vi jobbe ekstra mye med gehør, rytmikk og improvisasjon på tvers av klassetrinn, med mye av de samme metodene som kanskje spesielt Jazzlinja i Trondheim er kjent for.
Johannes og Elias ble jeg først ordentlig kjent med på Jazzlinja i Trondheim, og vi har spilt og kanskje spesielt jamma mye sammen i løpet av årene vi har gått her. De er helt superbra, og vi har mye til felles musikalsk, så det er sykt gøy å få spille med dem!

Her og der kan man høre fortellinger om at det er en fornyet interesse for nettopp dette materialet blant unge musikere. Jamming og graving og i det hele tatt! Føler du at det stemmer? Og hva er tiltrekningskraften i dette stoffet?
– For meg har standardlåter/eldre jazzmusikk vært sykt viktig for egen musikalsk utvikling og læring, spesielt de siste tre årene på Jazzlinja. Standardlåter anvendes mye, både i gehør, rytmikk, teori og hovedinstrumentundervisning. Det handler gjerne om å bli kjent med og kunne høre tidvis avanserte harmoniske vendinger og strukturer, og gjennom dette utvikle egen musikalsk forståelse og musikalsk språk, anvendbart i møte med all slags musikk!
Så har det også mye med det sosiale miljøet, hvem man henger med og spiller med osv., som har gjort at hvertfall jeg har hatt så stor interesse og glede av å jobbe med den type musikk! Det er en så fin kombinasjon av bare lek og moro i å lære seg å synge en dritvanskelig solo med en venn, til det å undersøke en låt i dybden, analysere musikken og senere anvende informasjonen og gjøre det til en del av sin egen musikalitet, både improvisatorisk og kompositorisk. 

Det er mye diskusjoner for tiden om konservative strømninger blant unge mennesker – føler du at det å grave i historien kan kalles “konservatisme”, eller er det en annen trang som kommer til syne?
– Jeg tror at det å se tilbake og ha kjennskap til musikkens opprinnelse, historie og utvikling er superviktig uavhengig av sjangeren man jobber med, og jeg tror også det er noe de aller fleste som driver med musikk finner verdi i. Motivasjonen er vel å utvikle en bredere forståelse av musikken, og deretter finne ut hva man selv kan og vil tilføye det som allerede finnes. For min del er det viktig å ha kjennskap til jazzmusikkens historie, og ha et bevisst forhold til ulike stiler og retninger. Det gjør det så mye lettere å plassere sin egen musikalske identitet i det hele, om man har et visst personlig forhold til musikkens utvikling og historie.Det finnes så utrolig mange fantastiske musikere og album jeg aldri hadde hørt om dersom jeg ikke aktivt hadde lett litt etter det, og denne potensielle gleden og kicket er min største motivasjon til å utforske og jobbe med dette litt eldre låtmaterialet. 

Hvordan går dere frem når dere leter etter materiale? Er det blafring i Real Book, youtube-kaninhull eller noe annet det går i? Og har du en musiker – enten det er sanger eller noe annet – som du ofte søker opp for å sjekke “fasiten”?
– Det er vel en kombinasjon av alt du nevner, men mest av alt føler jeg man blir introdusert for nye ting bare av å være en del av et miljø hvor man er flere som har glede av det!
Gjennom de tre årene jeg gikk på jazzlinja bodde jeg i kollektiv med et par andre fra klassen. Utenom undervisning bestod mye av hverdagen av å høre på ting og vise hverandre ting man kicka på, også kanskje stikke bort på skolen og spille på det.
Det å ha et felles musikalsk repertoar føler jeg er en så viktig del av å bli kjent med folk som musiker, og som både danner vennskap og viktige musikalske bekjentskap!
Jeg tror også at å være sanger potensielt kan føles litt ensomt i et miljø hvor relasjoner ofte bygges gjennom å spille sammen, så å tørre å ta del i jamming/lytting på lik linje med andre instrumentalister tror jeg er sykt viktig! Det har hvertfall vært veldig viktig for meg.
Om jeg skal lære meg en låt, sjekker jeg ofte ut versjoner med sangere først. Melodier føles ofte enklere å lære seg om man kan knytte det til noe tekstlig. For melodi og tekst går jeg oftest til Ella, Sarah Vaughan eller Anita O’Day, de synes jeg har en fin balanse mellom tydelig formidling av tekst og melodi, og kule fraseringer og stemmebruk! Når det kommer til “vokal”-improvisasjon, eller scatting, er favoritten min helt klart Chet Baker. Hans ganske instrumentale måte å scatte på, som sikkert kommer av at han egentlig er trompetist, var det som vekket interessen for jazz og improvisasjon for meg som sanger. Det er så rett fram og presist, og så kult!
Generelt hører jeg mest på blåsere, og aller mest saksofonister, når det kommer til å lære meg å improvisere/scatte over låter. Det morsomste jeg vet er å planke en dritvanskelig solo eller en linje over en låt (contrafact)! Jeg er superglad i Warne Marsh, Lee Konitz, litt tidlig John Coltrane (spesielt på ballader), Cannonball Adderley, Stan Getz og mange fler!

Ingeborg Gravem Sollid. Foto: presse

Hva kjennetegner en eviggrønn standard?
– Det finnes mange standardlåter som mange kanskje mener er “overspilt”, og som man kanskje er litt lei av, feks. i en jamsetting. Men så er det jo en grunn til at disse låtene er mer spilt enn andre, ofte fordi det for mange er fine låter å begynne med om man vil begynne å spille jazz, og sånn sett holder jo disse låtene seg evig relevante i at de er eller har vært viktige for så mange i startfasen! Jeg er veldig glad i disse “overspilte” låtene, da blir det jo en utfordring å holde de interessante og spennende ved å være kreativ med hvordan de spilles! Det er vel kanskje også derfor jeg synes det er så gøy å jobbe med standardlåter; materialet er for mange så kjent og så etablert, men den samme låta kan likevel høres vidt forskjellig ut avhengig av hvem som spiller den, fordi man griper an materialet med helt ulike, individuelle referanser! 

Føler du at det fremdeles går an å føye til låter i denne tradisjonen? Eller er det en egenverdi i å forholde seg til denne sangboka som et spesifikt, tidsavgrenset sett med låter?
– Jeg føler dette er veldig individuelt, altså hvor man setter skillet mellom “standardlåter” og mer moderne jazzkomposisjoner, hva som er “tradisjonelt” og ikke. Man har låtene som kommer fra musikaler, og noen setter vel en grense der. Men så er det jo enorme kataloger med låter skrevet av jazzmusikere selv, og også her finnes det utallige måter å inndele musikken på, etter komponist, tidsepoke, stil osv. Mange foretrekker kanskje å kategorisere musikken etter komponist og/eller tidsepoke, bare for å få en viss oversikt over hvem som skrev hva og hva som kom når. Man må jo bare begynne et sted, og gjerne et sted som gir lyst til å fortsette å utforske, så om det er blant låter av Gershwin eller Monk, så er vel det viktigste at man har glede av å jobbe med det!

Mange standardlåter har sin opprinnelse som del av musikaler eller filmer – og mange av disse er mer eller mindre glemt i dag. Er den opprinnelige konteksten noe som vekker nysgjerrighet hos deg?
– Morsomt spørsmål! Gitaristen Mike Moreno ga ut en plate i fjor tror jeg kalt “Standards from Film”. Det er en dritkul plate hvor han har med lydklipp fra filmene låtene er hentet fra, samtidig som de har noen veldig kule, mer moderne arrangementer på de samme låtene. En veldig kul miks og et tydelig eksempel på at man har kjennskap og referanser til fortiden, og kan sette det i en moderne kontekst! Sånn holdes jo musikken evig relevant.
Det er jo mye med disse låtene som har blitt endret på fra de var med i filmer på 20-tallet, til de blir spilt på jam; både reharmoniseringer og endringer i form. Det betyr jo også at man kan få enda flere muligheter til å spille eller lage en versjon av en låt, om man har kjennskap til både originale og mer “standardiserte” versjoner!
Jeg kjenner flere som synes det er viktig å gå til kilden av en låt, ved å se filmen den kommer fra, lære seg teksten/versene på låta selv om man ikke er sanger, planke de originale akkordene osv. Alt dette skaper jo bare en bredere forståelse av musikken, og enda flere mulige referanser å benytte seg av når man spiller selv.
Igjen føler jeg det musikalske miljøet man er en del av har utrolig mye å si for hva som fanger interesse. Gjennom å ha blitt introdusert til standardlåters “opphav” av lærere og venner som selv har hatt mye glede i å jobbe med det, har det også vekket masse interesse og glede for meg. Det er skikkelig gøy å foreslå en låt på jam, også viser det seg at flere også kan verset, og så har man enda litt mer felles musikalske referanser å bygge på sammen!

Noen standardlåter har vakre tekster, mens andre kanskje har holdt seg aktuelle på grunn av en flott melodi, trass i mer sammenrasket lyrikk. Er det noen låter du synger hvor du har stusset over teksten?
– Haha, ja det er det vel. Mange tekster kan vel bringe fram lite politisk korrekte assosiasjoner, et kjent eksempel er vel “Baby, its cold outside”. Problemstillinger rundt gammeldagse holdninger innen litt eldre kunst og litteratur er et stadig aktuelt tema oppe til debatt. Jeg tror det må være opp til hver enkelt å vurdere hvorvidt man kan se et kunstnerisk produkt i lyset av tiden det ble laget i, og eventuelt hvor “ute” tematikken er. Man behøver ikke identifisere seg med eller aktivt stå for tekstinnholdet i en låt man synger på jam, men man behøver heller ikke ta med låtmateriale til en konsert hvis man føler budskapet trekker fokuset vekk fra musikken.

Herr Nilsen fyller 30 år i år, og det føles virkelig som at det er mye god energi rundt stedet for tiden – under Oslojazz var det kjempestemning der, for eksempel. Hva er ditt forhold til stedet?
– Jeg synes Herr Nilsen er en av de kuleste jazzklubbene i Norge, og har lenge hatt skikkelig lyst til å få spille der! Fra jeg var liten har jeg vært på mange konserter der med mamma og pappa, så jeg har utrolig mange gode minner knyttet til stedet. 

Det er et flott, intimt spillested med mange små “publikumssoner” – hvor foretrekker du å sitte eller stå under konserter der?
– Jeg har vært på mange konserter der, spesielt med pappa (NTT-venn og musiker Torgrim Sollid, journ.anm (hei til deg, Torgrim!)), og han er alltid flink til å være tidlig ute og kapre en av sofaplassene til oss. gjerne litt nærme scenen. Jeg liker skikkelig godt at det er så intimt og spesielt som under Oslojazz, da det ble helt stappa, blir det alltid en sjukt kul atmosfære der inne!

Til sist – har du en topp tre eller fire av standardlåtversjoner som du aldri blir lei av?
– Sykt vanskelig å velge! Som nevnt er jeg utrolig glad i saksofonisten Warne Marsh, og spesielt plata hans A Ballad Album. Versjonene han spiller på den av “I can’t give you anything but love”, “My romance” og “The Nearness of you” er noe av det absolutt fineste jeg vet om! 

– I tillegg er jeg veldig glad i plata til Walter Smith III, TWIO. Hans versjon av “I’ll be seeing you” er så kul, og både sax og bassoloen er helt rå! Også Cyrille Aimees versjon av “I’ll be seeing you”, på plata hennes med samme navn, er helt fantastisk fin. For øvrig også et godt eksempel på at samme låta kan ha bringe frem helt vidt forskjellige (og begge superfine) versjoner avhengig av musikerne som spiller!

 

 

«Jazz er hipt»

Alle oss som går mye på konserter har jo merket det på kroppen forlengst – jazzen lever som om den er totalt ustoppelig, og er å finne i alle sine former og farger på en enormt omfangsrik arena. Det går tilsynelatende ikke an å åpne en café i Oslo, for eksempel, i dag uten sette opp en ung, musikerdrevet konsertserie med jazz og omegn som omdreiningspunkt.
Men vi ser også signaler fra utlandet. I går vant britiske Ezra Collective den høythengende Mercury Prize, som første jazz act i historien, for det fyrige albumet Where I’m Meant To Be. Signaleffekten av denne prisen er ikke til å underdrive, ikke bare for mottakerens karriere men også som en symbolhandling som forteller noe om musikalske trender. Det blir lagt merke til. Jazz eller «jazz» har vært dominerende i den britiske undergrunnen i flere år nå, selv om de riktignok ikke er jazz i Bix Beiderbecke-støpningen. Men med jazzens metode utvikles en motstandskultur der fellesskap, lokal forankring, funk, broken beat, soul, og musikk fra flere verdenshjørner er en integrert del av uttrykket. Ezra Collective har opptrådt til stor suksess f.eks på Øyafestivalen tidligere, og låter varmt og flott, selv om heller ikke de unslipper de tendensene av slitsom Blåsemafian-funk som så mange av de bejublede britiske bandene lider av, inkludert Shabaka H. De faller likevel ned på den rette siden og vel så det på albumet. Vi gratulerer!

 

Elgfare

Det kommer flere eldre norske jazzplater på CD for første gang nå for tiden, det er lett å gå i surr av alt som blir tilgjengelig, men det er jo ekstra stas når det utkommer på forfinet LP og består av tidligere uutgitt materiale. Moose Loose med en ung Jon Eberson i spissen kjenner mange fra kult-utgivelsen Elgen er løs!, så klart med Bruno Oldanis ikoniske coverart. Men før alt det igjen opptrådte Ebers på gitar, Brynjulf Blix på breiale tangenter, Espen Rud på ditto trommer, og for anledningen Pål Thorstensen på bass på Kongsberg Jazzfestival i juni 1973. Egne låter og stoff fra Miles D og Miroslav V. Opptakene avslører at det til tross for svært unge dager i bandets historie, eller kanskje nettopp derfor, var en usedvanlig frisk og solid konsert, med rå og kollektiv innsats på høyde med hva de senere fikk til i studio. Norsk elektrisk jazz på sitt råeste. Opptaket var opprinnelig i mono, men den dyktige remastring-guruen Giert Clausen har med forsiktighet og nye teknologiske muligheter klart å gjenskape dette i stereo. Vi minner samtidig også igjen om Thomas Hylland Eriksens interessante bok om bandet og det motkulturelle tidsånden på 70-tallet. 

 

«Jazz er hipt II»

Det er betydelige bevegelser der borte i Statene som også har vist seg viktig for musikken vår, revitalisert den og gjort den mer betydelig også for andre sosiale musikkmiljøer. 

Gjennom et knippe album, flere på viktige International Anthem, har bandet Irreversible Entanglements vist hvordan politisk motivert musikk ikke bare er noe utenpåklistret men en del av en intuitiv kunstnerisk sensibilitet. Man hører engasjementet i den ildfulle musikken, som også har store doser åndelighet i seg i følge med parolene og riffene. Nå har bandet meldt overgang til et av jazzens mest symboltunge plateselskap, Impulse! records, som om de kanaliserer ånden etter Archie Shepp og resten av legendene. Anført av spoken word-poeten Camae Ayewa, bedre kjent som Moor Mother, viser de seg fra en meget god og karakteristisk side på Protect your Light. Men kanskje en smule mykere i kantene og mer ettertenksomme tidligere utrop? Det er sjelfullt svingende på låter som tittelkuttet «Protect Your Light», friere og mer sinna på «Soundness», et uimotståelig guembri-riff i «root <=>branch», og skummelt varmende solstråler i «Sunshine». I kompaniskap med det fabelaktige posthume albumet av jaimie branch, som vi kommer tilbake til, er dette tegn på en meget sterk internasjonal jazzhøst, med mye intens musikk med personlig mening.

 

Frakks wild years: Kulturopplevelser og distraksjoner i utvalg, del 2

Morgonrode i Kongsberg Kirke. Farge på veggene: Noe i nærheten av seafoam green. Mye velstand på veggene og i taket. Helt spinnvill prekestol. Bassforsterker av typen Mark Bass. Sort, og intenst oransje. Det er for all del godt jobbet å bli bransjestandardforsterkeren på jazzkonserter over alt, jeg sier ikke dét, men den logoen er rett og slett uverdig, Trace Elliots sjokkgrønne kreasjoner renner meg i hu, disse forsterkerne kan få et hvilket som helst vakkert sceneoppsett til å se stygt og tilfeldig ut. 

De har spilt en fantastisk ny, kvasiatisk låt av trommeslager Andreas Winther. Nå stemmer de strengeinstrumentene sine og kommenterer munternervøst at ting tar tid. Men akkurat dette har jeg vent meg til, og jeg skulle nesten sett at flere konserter hadde disse pausene. Det finnes en gammel vits om at Ravi Shankar fikk applaus fra et vestlig publikum etter at han stemte sitaren sin – de trodde det var en låt. Det er litt som måten gulvet på atelieret til Jackson Pollock minnet om bildene hans. Ja, og så da? Det er et av kunstparadoksene jeg kjenner meg dypt ufascinert av. 

Morgonrode i Kongsberg kirke. Foto: Morten Kolve/Kongsberg Jazzfestival

Mange av kirkerommene i Norge er så pussige. Hellige, store, og i Kongsberg Kirkes tilfelle en demonstrasjon av rikdommen som har eksistert på dette stedet, mange hundre år tilbake i tid. Samtidig knirker de, de lukter støv og benk, de har gamle sikringsskap og uoppussa små kommunale kjøkken med et tilfeldig utvalg kopper og praktiske plastglass, pulverkaffe og husholdningssaft, de fremstår mer avslappet og kledelig shabby enn svært mye annet i norsk kulturliv. Kulturhuset Krona, rett borti svingen for kirka, klarer for eksempel kunststykket å være mange ganger mer dekadent enn denne kirken, men samtidig øredøvende uopphøyd på én gang. Grågummiert, som en konsertvenn kaller de store fellesarealene der inne. 

Stemmingen tar tid. Trommeslager Winther, som er den eneste i bandet som ikke har strengeinstrument å stemme om, kikker opp i taket og bestemmer seg for å si noe klokt for å få tiden til å gå. “Det er noe ganske sjuk maling der oppe”. No shit – det er den velkjente sosialdemokraten Jesus Kristus, omgitt av kjeruber og apostler, som titter ned på oss. 

6. juli

***

[Det klirrer i pianoets høyeste register, som isbiter i et highballglass]

God kveld, Chat Noir… det er fantastisk å se dere alle sammen… her sitter dere som sild i tønne, eller hva!… dette er utrolig, jeg har ikke stått her på mange mange år, men etter alt jeg har gjort, og alt jeg har vært, er jeg altså tilbake der jeg startet. Livet går i sirkler… Jeg vokste opp rett borti her, i Vika, om vinteren gikk vi på skøyter og om sommeren gikk vi på veggen og da jeg var ganske ung fikk jeg lov til å snike meg inn her for å se de alle de store stjernene. Leif Juster, Einar Schanke, Guri Schanke, Billie Holiday med en gardenia i håret, White Stripes, Ween på 1997-turneen, Hammerfall ikke minst…. Senere solgte jeg sjokolade på Klingenberg Kino, og hver kveld i over et år brukte jeg alle pausene og alle pengene jeg tjente på å stå der ute i mørket, der hvor dere er nå, og skjønne hvorfor Dag Frøland var så morsom, så rørende, så god… vi er nattmennesker, det vil vi alltid være, det kan naturligvis være ensomt også, men så finnes kvelder som dette… og det vil de som sitter ved voksenbordet aldri skjønne [applaus] å ja, det er lov å klappe! Roger Kellaway på piano, mine damer og herrer, Roger Kellaway [pianisten tar applausen med et høflig, legato bukk]… skal vi se, hvem er det vi har her i dag? Intendant og skuespiller Lars Wikdahl fra Nationaltheatret! Jeg fikk min første jobb av Lars i sin tid… som parkeringsvakt, faktisk. Og der er Åsne Seierstad! Lars Helle fra Dagbladet, vi har vært gjennom mye vi to [Innforstått latter] vær så snill, jeg tror ikke vi skal gå igjennom hele vaskepersonalehistorien akkurat nå… men de nepene svidde jeg ikke selv, for å si det slik [braklatter]… gutta fra Exit er her ser jeg, gutta fra komedien Buddy også, der er Ingebrigtsenbrødrene, og det er sannelig min hatt brødrene Price også… og der er Sossen! Og der er Guy. Og der er kronprinsesse Sonja, og der er Lille My! Trygve Bratteli er på plass, han skal dere stelle pent med, folkens! Einar Kaupang, Lars Monsen, Marie Aubert, Bertine Zetlitz, Erlend og Steinjo, Terje Rød-Larsen og en kollega jeg ikke helt klarer å dra kjensel på… fikk du agurkskiver i baren, Terje?? [latter]… jaja. Mye moro. Vi får sette i gang, livet er kort, men kvelden blir lang… dette er mitt oppgjør med woke. 

***

I Oslo finnes det unge og gamle, nyrike og fillearistokrater, kontrabassister og tverfløytister, kulturtanter, filleonkler og webutviklere med interessant kvinnesyn, sekstiåttere og skatepappaer, fotballmammaer og hestejenter, husleiebaroner og lovlydige borgere, skomakere og utviklere, pensjonerte realfaglærere, sogneprester og nyateister, desier og rogalendinger og samer, og på vestkanten finnes det også 300.000 kvinner med Dronning Sonja som stilforbilde.  

***

Jeg møtte en venn i kjelleren på Litteraturhuset i går, under den merkelige og fine festivalen NALF (Norsk-Amerikansk Litteraturfestival). Vi hadde sett en diskusjon mellom forlagsredaktør Anne Fløtaker og Thomas Meaney, som er redaktør for tidsskriftet Granta. Temaet for samtalen, som var ledet av festivalgeneral Frode Saugestad, var “Self-censorship and the death of litterature”. Sensitivitetslesere, kulturell appropriasjon, hvem som kan skrive hva, Roald Dahl, amerikanske campuser, all that jazz. 

Vennen min spurte om jeg trodde sensur fra forlagene eller selvsensur var det største problemet. Jeg har egentlig ingen grunn til å være avvisende til noen av de to problemstillingene, men jeg svarte at jeg tror at selvsensur er den mest fascinerende av de to. Fløtaker hadde sagt at også hun hadde lagt seg til vanen med å streke under ting hun tenkte kunne være såkalt problematiske i manusene hun leste igjennom – men da sørget hun også for å pakke inn beskjeden i ironisk bobleplast, et vitende sånnereblitt som lot forfatteren skjønne at dette tross alt var opp til vedkommende, og vedkommende alene, å vurdere. 

Men selvsensuren, den er jo der, også uavhengig av strømninger i tiden. Jeg angrer hver dag, sa jeg, på noe jeg sa i går. Ikke bare i går, det kan være ting jeg sa for ti, eller for tretti år siden. Jeg nøler konstant, jeg bruker både billedlige og bokstavelige backspace-knapper hele tiden. Ikke alle er sånn, selvsagt. Men det er nok av oss til at vi kan kalles en mennesketype. Jeg kom på en middag for noen år siden, hvor en annen venn på et tidspunkt sa “Jeg tror ikke jeg kan kjenne meg igjen i noen som ikke bruker store deler av tiden sin på å angre og kjenne på uro”. Jeg, og én annen, nikket ivrig, som om det var det mest innlysende i verden, mens de to-tre andre som var til stede ble helt forbløffet, hva er det du sier, Anders, det var ikke bare noe uforståelig ved det, for dem var det noe bortimot inhumant med denne tanken.

Samtalen ellers var interessant den, og det slo meg at den i form lignet påfallende mye på en prat på fjorårets festival, mellom Christian Lorentzen, James Wood og Thomas Chatterton Williams. Saugestad lobbet mange av de samme ballene inn til dette panelet også – spørsmål om autofiksjonen, eller virkelighetslitteraturen, har vært et fenomen som gjør det vanskeligere for forfattere å bare finne på ting, eller skrive om personer fra helt andre bakgrunner. Thomas Meaney sa noen interessante ting underveis – Every day is a Dreyffus affair er en god oppsummering av hvordan hver eneste sak blir blåst opp til parodiske dimensjoner – fordi det tilsynelatende er en uendelig stor flate å dekke. Han var også påpasselig med å understreke at mye av den verste hysterien ikke kommer fra enkeltpersoner eller folkedypet, men at det er store kommersielle krefter som står for det – Dahl-saken, hvor sensitivitetslesere gikk igjennom bøkene hans og foretok rettelser i blant annet Matilda, er et godt eksempel på det. Det handlet også om Dahls verker som intellectual property, om noe som skulle selges videre og som det skulle masseproduseres nye filmer, serier og andre produkter av. For litt siden så jeg en gyselig reklame for en kommende prequel til Charlie og Sjokoladefabrikken, som handlet om Willy Wonka som ung. Som om ikke poenget med Wonka er at vi ikke vet så mye om ham, at vi ikke helt skjønner hvor han kommer fra eller om vi kan stole på ham. Rettelser i originaltekstene er naturligvis en annen sak som berører et urinstinkt i mange lesende og skrivende mennesker – men det der er også en form for kulturell vandalisme, og det forteller på mange måter vel så mye om hva alt dette egentlig dreier seg om. 

Den aller mest interessante replikken kom i en passasje hvor de diskuterte symbiosen mellom de som reagerer på det ufølsomme og utidsmessige og forfatterne som følte seg utsatt for klappjakt. Meaney sa at han noen ganger opplevde at det finnes en nostalgia for litterary persecution. En følelse av at det bringer oss i kontakt med kunstens urkraft. Og det tror jeg stemmer. Jeg skal ikke avskrive disse problemstillingene (selv om de naturligvis ofte er fryktelig oppblåst), men spørsmålene om kansellering, om kulturell appropriasjon, om angrep på kanon og så videre, har også det til felles at det lar oss diskutere de store tingene i kulturen på en måte det er vanskelig å få til ellers. Du kan liksom ikke bare sette deg ned og begynne å prate om Beethoven helt uten videre. Men la oss si at en eller annen oppsig student eller professor har sagt noe om komponisten som med litt innsats og vrangvilje kan tolkes som at Beethoven er under angrep, at de gamle kvalitetskriteriene, foredlet gjennom århundrene, ikke lenger tells – da kan vi snakke om ham. Det er en lengsel etter de store temaene som er i spill. Etter å for eksempel kunne dyrke fantasien, uten å hele tiden måtte sjekke den i hjel. Du trenger ikke være spesielt sensitiv for andre menneskegruppers perspektiver eller behov for å la deg lamme i dag. Det holder lenge å alltid ha muligheten til å vite litt mer. At du ikke kan skrive det neste avsnittet i den påbegynte boka di uten å sjekke alt i hjel – hvilken geværtype det faktisk ville vært naturlig å benytte seg av på den jakten, hvordan været faktisk var den dagen i 1996, hvilke navn nordmenn ga barna sine i 1983. Og det er ikke overraskende at spørsmålet kan jeg nok om dette noen ganger forvandler seg til er det jeg som burde fortelle denne historien? 

Derfor er det også interessant å høre samtalen mellom James Wood og Matias Faldbakken litt senere, hvor Faldbakken sier at han er en willing illiterate når han skriver. Han har ikke lest alt, han har ikke konsumert hele forfatterskap og satt alt i system. Det gjør han i kunsten – og det er mer enn nok. Så når han skriver, føler han seg som en glad amatør. Om en kritiker påpeker de åpenbare koblingene mellom en av bøkene hans og en fortelling som ble utgitt for 30 år siden, er sjansen stor for at han aldri har hørt om den før nå. Etter samtalen prikker jeg ham på skulderen og spør ham om den holdningen er noe som har kommet etter hvert, eller om han alltid har hatt det sånn med skrivingen. Han svarer at han har hatt det sånn siden starten, og jeg tenker at han er heldig sånn sett. Det kan være noe positivt, nesten uklanderlig, med å ikke vite så mye. Om du skal forsøke å fortelle et eller annet stort på en plate eller i en bok, hjelper det jo ikke å tenke “Men dette har jo X og Y og Z gjort før… og hvor naturlig er det egentlig at JEG, et perifert lite menneske, skal fortelle en stor historie?” 

Jeg tror den frie fantasien ofte handler om å finne bakveier inn, smutthull, en forfalsket poetisk lisens. En oppriktig kjærlighet til håndverket eller til formen, vil for eksempel alltid trumfe kravet om troverdig bakgrunn, i hvert fall for min del. Det kommer til syne hos de med voldsomt store kunnskaper – en tenorsaksofonist som står på en liten by i et lite land, langt unna New York, men som spiller akkurat som de store amerikanerne. Eller en vevkunstner som låner fritt og freidig fra all slags håndverkstradisjoner, men som gjør det med en glød og en dedikasjon og en kjærlighet til all slags vev, som gjør det vanskelig å forestille at noen skal kunne fortelle henne hvor grensene faktisk går. Men det kan også komme til syne i det glade amatørskapet – en optimistisk uvitenhet om at ikke alle syns at alle kan skrive eller snakke om alt. Selvsagt lengter vi etter å ha det sånn. Selvsagt lengter mange av oss etter en verden hvor Den Store Kulturen betyr litt mer, at vi har de største samtalene. At bakveien inn til disse samtalene så ofte er passiv-agressiv, at den må starte med tanken om at noen andre IKKE vil at vi skal snakke om dem, er litt sørgelig. Men jeg må med hånden på hjertet si at jeg kjenner meg igjen. 

***

Kjære Filip, 

takk for en svært lang og interessant mail. Jobben jeg har for tiden gjør at jeg ikke har noen innflytelse på hvordan – og hvilke – TV-programmer som lages, men jeg har lyst til å gi deg et svar uansett. Jeg tolker deg nok spøkefullt når du sier at korsang er den aller mest populære form for underholdning i Norge på TV og film, men du har jo også et poeng, med tanke på Berlevåg Mannskor, Demenskoret og så videre. 

Jeg skjønner likevel ikke hvordan du går fra de to poengene til å tenke at det er en god idé å “samle et par hundre av Norges aller mest rabiate stemmer, kjent fra et bredt spekter av vår tids mest kontroversielle temaer, til et episk korslag med noen av landets dyktigste dirigenter” hver lørdag kveld en hel høst. “Hylekoret” er utvilsomt en artig tittel på et TV-program, men hva vil du egentlig med dette? Er det noe a la “Hele Norge snakker sammen”-prosjektet, handler det om en slags forsoning? Jeg får ikke den følelsen av tonen din. Skriv gjerne tilbake. 

***

AKKURAT NÅ: Farris agurk trekkes tilbake fra hyllene. – En kolossal tabbe, sier lokal brusentusiast. 

***

Om frakk

På voksne menn er frakken gjerne et symbol på ansiennitet. Den bæres av offiserer og menn som har nådd et trinn av yrkesstigen hvor de kan endre folks helgeplaner uten å anstrenge eller bekymre seg. På gutter i en viss alder – la oss kalle dem frakkeårene – kunne ingenting vært lenger fra sannheten. Her må plagget tolkes som et desperat forsøk på å tilrane seg kontroll i en uoversiktlig verden. 

Frakken – og det er viktig at det nettopp er frakken i éntall i denne sammenhengen – er et forsøk på å melde seg ut av klespresset jevnaldrende føler på. Men det er et dypt forfengelig og svært synlig forsøk på å gjøre nettopp dette – som kan tolkes som et forsøk på å melde seg inn i de voksnes rekker litt for tidlig, men som i svært mange eksempler tyder på at man, uten å ha diktsamlingen ferdig, uten å ha spilt inn mesterverket eller skrevet et førsteutkast av den store romanen, har føyd seg inn i de uutgrunnelige, lidende kunstnernes liga. Det fungerer sjelden – men et sted må man jo starte. 

Svært ofte er frakken en frakk. Men den kan også være en losjakke, eller en litt for velbrukt blazer, eller en poncho. Mange andre varianter finnes såklart. Det er ikke bare gutter som har frakkeår – det finnes et like rikt monn av lignende symboler for jenter og andre kjønnsminoriteter. Men når det kommer til akkurat gutter og frakker og år snakker jeg med en viss ekspertise. 

Det var en urenset rustning. Den hadde sprengte lommer fulle av støv og tobakk og cd-er, discmaner (discmen?), ymse litteratur. Det kan hende en knapp forsvant uten å bli sydd på igjen, og da var det vel som at de som var igjen måtte gjøre enda mer arbeid for å holde ting på plass, det var så mange tanker på ville veier, på jakt etter sin egen hale, ømme og ubegripelig bastante følelser, bisarr kroppshygiene, halvkveda viser, beskjeden saldo, uavklarte forhåpninger til livet. 

Frakken gjorde ikke alt arbeidet på egen hånd, men den var en del av et forsøk. Så opplevde man kanskje en varm og frigjørende sommer, da høsten kom tenkte du, jeg kan ikke gå i deg lenger, som å oppleve at en sveis plutselig føles som en rar hatt du får lyst til å klippe av deg, og hvem vet, noen ganger skjer jo disse tingene nokså samtidig, og du vender tilbake til en skolegård eller en lesesal eller kantine eller på et festivalområde eller på en arbeidsplass. 

Men nå hopper vi for langt fremover. Naturlig, på sett og vis – det er ikke så fristende å dvele ved akkurat disse årene. Men de har en funksjon, og ikke minst går det ofte an å knytte dem til en kulturell hunger som jeg tror mange gjerne skulle lånt litt av senere i livet. Ofte er dette også for å skape seg, selvsagt – og man setter ofte til livs ting som man ikke helt forstår – eller som man identifiserer seg med litt for mye. frakkeklassikere som The Catcher in the Rye og The Diceman, eller hva som helst av Nietzsche, er eksempler på litteratur som litt for ofte trykker på litt for mange knapper. Så har du misforståelsene i møte med litteratur som forutsetter visse typer livserfaring – det finnes for eksempel svært mange unge mennesker som ikke har jobbet noe særlig, og heller ikke har blitt rævkjørt av noe annet system enn mild fremmedgjøring i det norske skoleverket, og som allikevel (eller nettopp derfor) med stor selvsikkerhet erklærer at Kafkas Prosessen er et svært overvurdert verk. Det finnes frakkekulturelle symboler som er undervurdert av folk over 18, fordi de er overvurdert av folk under. Både Jens Bjørneboe og The Doors lider denne skjebnen, på litt ulikt vis. 

Men sånn er det, det er gjerne i denne perioden vi sjekker ut de store klassikerne, én gang for alle, på godt og vondt. Og for mange vil det å forsøke å vende tilbake til dette landskapet senere i livet bære preg av noe veslevoksent i revers. Men kanskje har det noe med hva det er man leter etter da – som ikke bare er lysende innsikter i hvordan det hele henger sammen, men først og fremst hvordan du henger sammen. Alle disse bøkene, filmene, tegneseriene, og ikke minst platene. Hvis du bare kan finne den riktige nøkkelen, så vil kanskje resten gå opp. Det finnes visse typer – ta Hesses Glassperlespillet, Cortazars Paradis eller Ecos Rosens Navn, Kjærstads Wergeland-trilogi eller Perec’s Livet Bruksanvisning – som lokker med et univers hvor liksom all slags kunnskap henger sammen. Det finnes også i musikken – der har du album og band som lokker med en slags encyklopedisk appell. Det høres ikke ut som et kompliment – leksikalsk, liksom? Men det er det. Det kan være enorm nytelse i å høre begavede kunstnere sjonglere en mengde forskjellige ideer og store lass med informasjon på en tilfredsstillende måte, hvor du får følge musikaliteten deres og lynnet deres tråkle sammen all ulikheten musikken byr på til et nytt, tilfredsstillende bilde.

At du støter på én eller annen form for jazz i denne søkenen, er ikke usannsynlig. Heller ikke at du tilnærmer deg sjangeren med en romantisert forståelse, med bilder på netthinnen av lidende kunstnere i blått lysskjær, av Picasso-lignende genier i kamp med egne demoner, av damp opp fra kumlokkene og tunge skyskrapersiluetter mot nattehimmelen eller mildt lys fra gamle gatelykter mot europeiske bygårdfasader. La oss like gjerne innrømme det med én gang: det er litt sant også. 

Her er frakkesinnet fremdeles herlig ubesudlet av sunne tanker om geniets død, om det bent fram uansvarlige i å tragedieforklare stor kunst, og ennå har ikke jazzinteressen blitt realitetsbehandlet gjennom deltagelse på konsertscenene, hvor du for eksempel kan få supplert bildet av saksofonisten, fanget for evigheten i krøllete dress og hatt i røyken og blåskimmeret fra New York-natten for lenge siden, med synet av en skandinavisk trommeslager i shorts eller olabukser, nyskifta t-skjorte, som pliktskyldigst pakker ned trommesettet etter en akkurat passe mindblowing gig, del for del under påskrudd og avslørende scenelys, mens kollegaene har gått i baren, eller kanskje til og med tilbake til hotellrommet for å lese litt og sovne inn før en ny dag truer. 

Også dette er sant. Men dragningen mot en viss type sørgmodig, urban eleganse og fascinasjonen for det virtuose, telepatiske ensemblet og individet, vil alltid være der, som en nisse på lasset også om man blir eldre og holder på jazzinteressen. Trass i den velsignede, nyanserte hverdagsligheten mye av denne musikkformen også kan kle om du oppsøker den ofte nok, nesten som å gå i butikken for å kjøpe poteter og druer. For dager finnes fremdeles i alle farger, og selv for den mest blaserte lytteren vil noen ha et blåskjær som gjør at du føler deg nærmere en vibb og en historisk erfaring du ellers bare har lest om eller hørt opptak av. Det er lettere å drømme om Bohemia uten bismak når du er 17. Litt på samme måte som at du som enda yngre gjerne fantaserer om livet omstreifere og frie sjeler lever i ulike bøker og filmer. Du ser friheten deres, men det er bilder uten lukt og konsekvenser. Samtidig tror jeg man i sin naivitet også støter på noe sant, for det finnes jo glimt av den storheten man oppfatter, både i kunsten og de sosiale omgivelsene den finner sted. Virkeligheten er barnslig sånn sett. 

Jeg støtte på jazz som liten, noen år før drømmen om atmosfæren var en del av det. Det var ikke lyden av New York. Det var lyden av et stereoanlegg på Majorstua, lørdag ettermiddag. Oscar Peterson, Clifford Brown og Max Roach, Art Farmer, Charlie Parker, Monica Zetterlund, Lars Gullin, Roger Kellaway med Magni Wentzel, Atomic Basie, platene med Miles Davis og Gil Evans, Arne Domnerus og Quincy Jones, Stephane Grappelli, Joe Pass, George Shearing og en dansk kontrabassist ved navn Niels-Henning Ørsted Pedersen. Det første fundamentale, virkelig store kicket var ikkeno av dette, det var Getz/Gilberto. Det falt meg ikke inn at det gikk an å se noen av disse musikerne live før i 1997, året en 90 år gammel Benny Carter besøkte Oslo Jazzfestival, og da jeg og Tore, som er faren min, var på Cosmopolite i Industrigata to kvelder på rad. Den første så vi George Shearing ledsaget av den canadiske bassisten Neil Swainson. Det var mitt første møte med jazzpublikumets mange sølvrever. Den andre var det Niels-Henning Ørsted Pedersen Trio, og det ble mitt første møte med det gåtefulle bassfolket. Første gang jeg var på Blå var et år senere, ledsaget av Helene, moren min, på Courtney Pine-konsert. Det ble mitt første møte med konsertlivet og utelivet i ett og samme rom, og min første opplevelse av å virkelig føle meg for liten, og utafor, på konsert. 

Dét er utgangspunktet. Fremdeles ventet jeg på nøkkelopplevelser som løftet lyttinga ut av det milde, melodiske og tiltalende lekne jeg fant i skiver fra Pablo og Verve, og inn i noe annet, dunklere og hissigere. De kom tidsnok, denne boka handler om én av dem, og om hvordan ting kan bli skrudd sammen på nytt, men jeg må være ærlig: Konsertøyeblikkene jeg hadde da demningene brast, med Atomic og andre band på Blå, Victoria, Herr Nilsen, Original Nilsen, Cosmopolite, Mars, Rockefeller og en håndfull festivaler i Oslo, Roskilde og Kongsberg, som jeg gjør et stort nummer ut av når jeg tenker på dem i dag, føltes også stjålne og på minst mulig måte representative for hvordan livet egentlig artet seg og ble prioritert. 

Der handlet det tross alt om uinteressert, lojal bruk av noen av de lavere trinnene på utelivets rangstige, nærmere bestemt Blindern og den ufikse delen man på den tiden fant opp og ned langsmed Pilestredet i Oslo (Bislett-kjelleren, Evergreen, Blue Monk m.m.). Musikklivet besto av bandvirksomhet og lytting til CD-er. Utover dét var stort sett løftet i interesse og aktivitet rundt den norske jazzscenen – og parallelt med det, den norske musikkscenen og platebransjen generelt, aller mest noe jeg leste om, lyttet til og levde meg inn i på avstand. I Natt & Dag, hvor Audun selvsagt var helt sentral, men også Dagsavisen med Helgheim og Dagbladet med Mosnes, Carl Petter Opsahl i VG, kry kulturnotiser både her og der om gode platekritikker til visse utgivelser i internasjonal presse eller at Down Beat eller Wire hadde nevnt Blå, Mirakelkonserten, Bugge, Tord Gustavsen Trio, Come Shine, Cloroform, Stian Carstensen, Silje Nergaard, Chick og Pat og Paal, Paal og Pat og Arild, gjennom reportasjer og konsertopptak, for eksempel fra Moldejazz eller Vossajazz, på NRK radio. 

Musikk-årene vi forsøker å ro oss tilbake til her, og som i dag er badet i en mild glød, like langt fra oss som det igjen var fra 60- og 70-tallet, var for min del preget av usystematisk, bulimisk lytting, ispedt ett og annet konsertminne. Mye rart. Årene overlapper bortimot perfekt med mine mest frakk years, som til syvende og sist er noen av mine minst lykkelige. Jeg skjønte virkelig ingenting på den tiden, og det tenker jeg det er greit å få ut av verden.  

17. januar

***

Merkelig oppdagelse: Folk synes å ha en intuitiv formening om hva som er hva av “Cola” og “Pepsi” når man snakker om andre motsetningspar. Når jeg spør hva som er hva av Biovit og Sana Sol, svarer folk resolutt at Sana Sol er Cola og Biovit er Pepsi. Når jeg spør om påleggsproduktene Sjokade og Nugatti, kommer det like raskt – Nugatti er Cola, Sjokade er Pepsi. Det er som å sammenligne epler og pærer, sier noen når vi snakker om dette. Noen andre svarer at epler er cola og pærer er pepsi. Vidar Theisen er Cola, Kristen Gislefoss er og blir Pepsi, det er uomtvistelig. En deltager i undersøkelsen går så langt som å fastslå at selv om han er team katt i en av tilværelsens virkelig viktige diskusjoner, er det åpenbart at det er hund som er cola. 

16. mai

Av Filip Roshauw og Audun Vinger