Sinikka Langeland har tonesatt dikt av Jon Fosse, og 15. september slippes albumet «Wind And Sun» På ECM. Her forteller hun blant annet om prosjektet, sitt forhold til instrumentet kantele og hvor hun henter inspirasjonen som historieforteller.
I spalten Ukas Jazzprofil presenterer Jazzinorge.no en aktuell musiker, arrangør, storband eller annen jazzaktør. Har du tips, send oss gjerne en epost.
Sinikka Langeland
Du har et nytt album ute på ECM 15. september, Wind And Sun. Musikk skrevet til dikt av Jon Fosse. Singelen «When the Heart Is A Moon» fra albumet ligger allerede ute på strømmetjenestene. Kan du fortelle oss om musikken og prosjektet?
– Anne Marit Jacobsen ble invitert av Jon Fosse til å plukke ut dikt fra alle diktsamlingene hans til en bok som skulle være del av 60-års feiringen hans. Hun hadde også lyst til å lage en forestilling med et utvalg dikt av den boka som heter «Ro mitt hav». Vi har tidligere hatt mine tonesatte dikt av Hans Børli side om side med at Anne Marit leser, og med den modellen gikk vi i gang med å lage forestillingen. Hun stod for dramaturgien og jeg for musikken. Jeg tenkte at det også ville være spennende å arrangere sangene for mitt ensemble og på den måten ble dette en prosess hvor jeg samtidig komponerte for soloframføring og for kvintett. Dessverre gjorde pandemien at grensene ble stengt. Anders Jormin og Arve Henriksen som bor i Gøteborg, og Markku Ounaskari fra Finland kom seg ikke over grensene. Etter en stund og flere pandemikonserter ble «vikarene» Mathias Eick, Thomas Strønen og Mats Eilertsen det nye bandet. Trygve Seim var med fra «gamlebandet». Jeg har noen ganger satt sammen to eller tre dikt i en komposisjon, andre ganger er det instrumentale partier som utdyper min tolkning av diktet. Disse partiene formes noen ganger mer fritt av musikerne, og i konsertsammenheng utvides og improviserer vi mer enn på plata.
Sinikka Langeland med Jon Fosse. Foto: Dag Alveng.
Hovedinstrumentet ditt er vokal og det finske nasjonalinstrumentet kantele. Et instrument som skrives om tilbake til nasjonaleposet Kalevala der trollmannen Väinämöinen lager instrumentet ut av kjeven til en gedigen gjedde og noen hår av Hiisis hest. Det er mye mytisk og spirituelt ved dette instrumentet. Hva er ditt forhold til musikk og spiritualitet? Og hvorfor endte du opp med å spille nettopp dette instrumentet?
– Ja, kantelen var regnet som et hellig instrument og noen forskere mener at det også ble brukt i eldre tider litt som runebommen i samisk tradisjon, et middel til ekstase. Det eldste instrumentet har fem strenger, og improvisasjonen blir da ganske minimalistisk og litt hypnotiserende kanskje. Jeg dras mot dette aspektet ved musikk, har også jobbet mye med religiøse folketoner side om side med verker av J. S. Bach. Vi får vel alle en endret tilstand ved å enten lytte eller spille musikk. Noen ganger føles den spirituell kanskje – vanskelig å si hva det er – andre ganger vekkes helt andre følelser. Når det gjelder valg av kantele henger det sammen med at min mor Aila var krigsbarn under Vinterkrigen. Hun bodde i det gamle Karelen utenfor Viborg da russerne kom og sammen med 350 000 karelere måtte de evakueres til andre deler av Finland. Hun ble sendt videre til Sverige og møtte min far fra Norge. Men hennes far var spellemann og hun snakket ofte om kantele da jeg var liten. En dag på 80-tallet dro vi til Finland og fant et instrument og en lærer, og min kantelereise begynte.
Selv om du har folkemusikk som bakgrunn krysser du gjerne over til klassisk og jazz. Der du samarbeider med jazzmusikere som Thomas Strønen, Arve Henriksen, Mathias Eick, Mats Eilertsen og Trygve Seim for å nevne noen. Hvordan er det å spille med disse musikerne med ulik bakgrunn? Er alt bare musikk? Eller er det noen fellestrekk/åpenhet ved sjangrene som gjør de forenlig?
– Jeg har nok mer klassisk bakgrunn og vise/jazz bakgrunn enn det som kommer fram. Kongsvinger hadde en bra jazzklubb og festival da jeg var ungdom og jeg var også del av det nordiske visemiljøet hvor ulike musikkstiler preget arrangementene. Jeg likte for eksempel veldig godt Lars Klevstrand sitt samarbeid med Guttorm Guttormsen. Jan Eggums sine «gitararr» svinger jo som søren. Det er vel også nysgjerrighet som driver meg til å arbeide med musikere fra ulike genre, men det viktigste er at de er gode selvfølgelig. Og i det ligger en evne til å skape noe sammen. Siden jeg komponerer selv og arrangerer, styrer jeg jo også musikken dit det passer for samarbeidet. Så jeg har ikke opplevd annet en at det stort sett er veldig givende. Noen ganger dras pulsene litt i forskjellig retning, men det finner vi ut av.
Kvintetten som spiller Wind and Sun, fra venstre: Thomas Strønen, Mats Eilertsen, Sinikka Langeland, Trygve Seim og Mathias Eick. Foto: Oddleiv Apneseth/ECM records.
– Jeg er nok en «historieforteller», og får inspirasjon av en slags visjon over hva jeg skal skape – noe jeg av og til venter på – noe jeg skal lære, utdype både gjennom musikken, tekster og gjerne bilder. Det kan jo også være noe tøft jeg hører, noe nytt jeg finner på kantelen eller en fantastisk konsert med andre. Naturen er også del av kilden.
Har du noen planer fremover du vil dele?
– Den 31. august spiller jeg med Anders Jormin og Arve Henriksen i Stockholm og improviserer sammen med The Swedish Radio Choir og dirigent Kaspars Putnins under Baltic Sea Festival.
Ved siden av å få Wind And Sun utpå veien jobber jeg også med et Finnskogprosjekt hvor jeg intervjuer både Skogfinner og andre om deres oppfatninger om det å være Skogfinsk, om de kjenner til runesanger, det magiske og om det er noe spesielt med Finnskogen. Oddleiv Apneseth tar portretter og planen er en utstilling og en konsert om et par- tre år når det nye Skogfinske museet står ferdig.
Er det noen konserter du tenker å dra på i nær fremtid, eller skulle ønske å dra på?
– Jeg har veldig lyst å få med med meg Craig Taborn på Nasjonal jazzscene. Det er jo også alltid veldig flotte konserter på Kirkemusikkfestivalen og Ultima, så vi får se hva jeg rekker .
Hva hører du på for tiden?
– Akkurat nå hører jeg på Arve Henriksens verk The Point Of Balance som vi skal framføre sammen med koret i Stockholm, og to stykker av Anders Jormin og flere store verker for kor av de svenske komponistene Mirjam Tally, Jesper Nordin, og Johannes Pollak. Samt Mats Larsson Gothe’s stykke Pigeons, Jan Sandströms Biegga Luohte, og Ingvar Lidholms …a riveder le stelle som også er med på konserten 31. august. Anders, Arve og jeg skal improvisere mellom noen av disse verkene.
Noe du vil anbefale oss?
– Ingvar Lidholm’s …a riveder le stelle er jo et helt fantastisk verk.
