Det Nye Norske Storband – NSB blant fans og frender – tar nye steg mot drømmen om faste stillinger.
Av Terje Mosnes
– Direktøren for Odense Jazz Orchestra hadde hørt at Det Nye Norske Storband var et ungt og fremadstormende ensemble, tok kontakt og inviterte oss med i et nordisk storbandsamarbeid på toppnivå. Jeg ble ganske kry over at et helprofesjonelt ensemble i Danmark betraktet oss som en spennende samarbeidspartner, for oss er dette et steg ut i verden og et stort gjennombrudd, sier Henrik Smelhus Sjøeng, daglig leder for Det Nye Norske Storband.
– Hva går samarbeidet ut på?
– At Odense Jazz Orchestra, svenske Bohuslän Big Band, finske Espoo Big Band og NSB skal forsøke å styrke den nordiske storbandmusikkens posisjon i både hjemlig og internasjonalt musikkliv, blant annet gjennom å spille mer nytt repertoar. Første steg er en åpen komponistkonkurranse for nordiske jazzkomponister under 30 år. Den er i gang allerede, innleveringsfristen er 1. september. Etter at en jury har plukket ut de beste komposisjonene, skal Odense Jazz Orchestra, initiativtakeren, framføre dem på en konsert i hjembyen i november. Førstepris-vinneren mottar 25 000 danske kroner, andreprisen og publikumsprisen er begge på 15 000 danske kroner. Så er planen at en slik konkurranse skal gjennomføres hvert år, i tur og orden med hvert av de fire orkestrene som vertskap, og forhåpentligvis vil samarbeidet etter hvert også medføre utvidet konsert-, turné- og festivalsamarbeid, og ikke minst et bredere internasjonalt kontaktnettverk.
– Både Odense Jazz Orchestra, Bohuslän Big Band og Espoo Big Band er i motsetning til NSB profesjonelle ensembler med musikere i faste stillinger?
– Ja, mer eller mindre. Norge er stadig det eneste landet i Norden uten fulltidsengasjerte storbandmusikere, og et av NSBs mål med dette samarbeidet er at det skal hjelpe oss med å få på plass et fulltids arbeidstilbud for utøvende musikere på rytmisk side. Jeg tror det er et steg i riktig retning, og at det sender noen politiske signaler som kan gavne oss oppover i systemet.
– Å få etablert et profesjonelt storband med faste fulltidsstillinger i Norge er fortsatt en kongstanke hos deg etter seks år med NSB?
– Absolutt.
– Hvis staten skulle ta på seg spandérbuksene, hvem ser du i så fall for deg at NSB må konkurrere mot?
– Jeg sier ikke at Det Nye Norske Storband nødvendigvis skal være det ensemblet som kommer inn på statsbudsjettet, det viktigste er at noen får det til. Men jeg skal ikke lyve, drømmen er jo at alle de timene som folk har lagt ned og investert i dette bandet skal gi uttelling.
– Og hvis drømmen skulle gå i oppfyllelse, i form av en stor, offentlig bevilgning til NSB?
– Så kan jeg se for meg at det blir ganske mye støy rundt saken, hvis vi ikke har åpne prøvespill på alle plasser. Da må vi klare å balansere åpenhet og tilgjengelighet med den innsatsen som ensemblemedlemmene allerede har lagt ned for å få til dette bandet. Jeg håper at en åpen og inkluderende prosess vil kunne dempe eventuelle gemytter, hvis problemstillingen i det hele tatt skulle oppstå.
Store sprang
Det Nye Norske Storband ble startet som Øvre Foss Storband i 2017, da Henrik Smelhus Sjøeng, sisteårs musikklinjeelev på Foss videregående skole i Oslo, bestemte seg for at han hadde lyst til å spille i et stort ensemble, og samlet en gjeng likesinnede. I 2019, før en konsert med Knut Riisnæs på Oslo Jazzfestival, kom navneskiftet til Det Nye Norske Storband, og ikke minst målsettingen om en dag å kunne ha bandet som fast fulltidsjobb, med den både kunstneriske og organisatoriske arbeidsinnsatsen det ville kreve. Da Norges Statsbaner omtrent samtidig ble til Vy, var bandet kjapt ute med å sikre seg NSB som kortnavn, og pr. i dag kan ØFS/NSB telle opp om lag 40 konserter i Norge, seks single-utgivelser og tre album.
– Det nyeste, Det rekomponerte Nye, er et samarbeid med komponisten David Sætre Hveem, sier Henrik.
– David har studert jazzkomposisjon på Musikkhøgskolen med Helge Sunde som mentor og hadde jobbet litt der med Geir Lysne også, og han hadde en kul idé om å re-komponere. Det ble en kjempemorsom produksjon der musikerne i storbandet spilte inn noen kor over en låt og noen akkorder, og sendte opptakene til David. Han kuttet og hakket det opp, skrev litt ny musikk og satte alle bitene sammen til en ny komposisjon. Den spilte vi inn som et album, utgav det fysisk og digitalt i februar og spilte lanseringskonerter på Nasjonal jazzscene Victoria i Oslo og Dokkhuset i Trondheim.
Det Nye Norske Storband søker i disse dager etter ny trompetist, barytonsaksofonist og musikalsk leder med søknadsfrist 1. august. Her er dagens besetning. Foto: Veronica Van Groningen
I mars var de 17 musikerne nok en gang samlet, men da for å gjøre noe helt annet: Forvalte den musikalske arven etter Count Basie på en swing-hyllende Cosmopolite-konsert i Oslo. Og 27. august venter en ny og igjen helt annerledes utfordring: Konsert på Sentralen i Oslo med det amerikanske trompet-fenomenet Adam Rapa som solist.
– Jeg tror det blir en knallkonsert. Adam er en helt kokkos trompetist som fikser alt, klassisk, jazz eller hva som helst, sier Henrik. – Det er fantastisk gøy å få til det samarbeidet, som skjer i tett samarbeid med Trompetbutikken AS, og det at han vil spille med oss, sier jo litt om hvilken posisjon NSB begynner å få.
– Blir det turné med Rapa i etterkant?
– Ikke i første omgang. Tanken er vel egentlig at vi skal prøve ulike samarbeidspartnere med jevne mellomrom. Hvis vi kan få inn store, sterke navn og klare å imponere dem, kan den kulturutvekslingen forhåpentligvis lede til eksport av norske musikere og norsk musikk internasjonalt.
– Du er daglig leder for et band bestående av 17 travle frilansere som skal få 17 ulike timeplaner til å gå opp. Hvordan løser du den utfordringen?
– Ved å sette datoer tidlig. Vi har allerede satt datoer for hele 2024, fire ganger én uke. Det forventes at musikerne kan materialet til første øving, sånn at vi kan jobbe bare med musikken. Så er det konsert og muligens turné. Men drømmen er å skalere opp og skalere opp og skalere opp….
– Har du hele administrasjonen av bandet?
– Jeg har med meg et flott styre. Pianist Philip Granly som kunstnerisk leder, trombonist Jørgen Bjelkerud som bookingansvarlig, saxofonist Erik Egge Jordheim som teknisk produsent og trompetist Ola Lømo Ellingsen som økonomiansvarlig. Philip leder også det kunstneriske rådet med trompetist Kristina Fransson og trombonist Peter Robertstad.
– Alle administrative funksjoner er med andre ord samlet i bandet?
– Ja, mangel på midler gjør at vi ordner alt selv. Det er ikke optimalt, men det er alltid økonomien det står på.
– Hva er inntektskildene til NSB nå? Kulturrådet?
– Vi får faktisk veldig lite fra Kulturrådet, der har vi slitt med å komme inn, noe som har vært en stor utfordring for oss. Vi har hatt en veldig god samarbeidspartner i Norsk jazzforum, som har vært kjempeviktig for oss, og vi begynner hyggelig nok å komme mer og mer inn i Oslo Kommunes bevilgninger. Så har vi et samarbeid med Østnorsk jazzsenter og Kråkstad Jazz, og vi har fått en stor bevilgning over tre år fra Sparebankstiftelsen DNB. Det er de sterkeste økonomiske musklene våre, i tillegg kommer billettsalg og den type ting. Der vi er nå, er vi avhengig av støtte for å kunne drifte bandet, rett og slett.
– Som det meste av norsk kulturliv, det er ikke mye som kan eksistere bare «på døra» her i Norge. Hva er et vanlig årsbudsjett for bandet, for eksempel i 2022?
– Vi måtte nedskalere litt for å kunne betale musikerne våre på anstendig vis, så vi gjorde fire produksjoner og hadde en omsetning på 6-700 000 kroner. Drømmen er at den skal bli betydelig høyere, så det er fortsatt en vei å gå.
– Vi bør vel egentlig til med ti-ganger’n her?
– Absolutt. Der er det en jobb å gjøre, og jeg føler at det kanskje er min viktigste jobb. Jeg ser helt klart at vi må prøve å melde oss litt på næringslivet i jakten på sponsorer, og også det å jobbe inn mot Kulturrådet kommer til å bli viktig for oss.
– Hva med besetningen, er den stabil? Og har dere en fast pool av vikarer?
– I snitt er det et par medlemmer i året som finner ut at de vil gjøre noe annet, studere i utlandet eller hva det måtte være. Det er selvsagt helt greit, men det er veldig viktig for meg at valget av nye medlemmer skjer i en helt åpen prosess der hvem som helst kan søke. Jeg har opplevd i jazzverdenen at det veldig ofte er venners venner som får muligheten, og det synes jeg ikke noe om. Det skal være skriftlig søknad med cv og eventuelle opptak, deretter prøvespill og et intervju før en jury fatter et vedtak.
Når det gjelder vikarer, begynner vi å få en «stall» av flinke søkere som ikke fikk plass, men som vi prøver å forholde oss til gjennom å ha dem på en vikarliste.
– Hva med kjønnsbalansen i bandet. Er to kvinner i en besetning på 17 nok?
– Nei. Absolutt ikke.
– Har dere en tallfestet målsetning for balansen?
– Nei, men det er mål å kunne ha minst én kvinnelig utøver i hver av de fire seksjonene. Når vi har prøvespill, ønsker vi alltid å ta inn den beste musikeren, den vi tenker er best egnet, og da vet vi at vi har et ansvar for å bidra til kjønnsbalansen. Til høsten har vi tre utlysninger, vi skal ha vår første musikalske leder, en ny saxofonist og en ny trompetist, og da får vi se hvordan det går.
