Sofa, plateselskapet som fortsetter å overraske

Kjell Bjørgeengen er videokunstner. En pioner på feltet. Videoarbeidene hans har blitt vist på en rekke utstillinger i inn- og utland, og han er representert ved flere anerkjente museer. Bjørgeengen har brutt ned tradisjonelle oppfatninger om hva video er. Vist fram noe annet.

Jeg forbinder Kjell Bjørgeengen først og fremst med forestillinger der han samarbeider med musikere, og det jeg har sett og hørt, har hatt sterk karakter. Jeg tenker på flimrende flater i svart/hvitt, der bevegelsene setter seg i musikkbildet. Påvirker motivene der, og går opp i stoffet. Blir del av en nyskapt helhet, uatskillelig og levende. Bjørgeengens kreasjoner kan betraktes som alternativer til underholdning. De har gjerne et glødende alvor i seg. Ja, de skiftende rytmiske billedaktivitetene kan både skyggelegge og kjøle.
– Lydsiden er jo like viktig som billedsiden i de fleste av mine arbeider, har Kjell Bjørgeengen uttalt. Musikken kan være koblet inn i systemet hans, slik at den påvirker forskjellige sider av videoen. Samtidig omdannes videoen til lyd som mikses inn i musikken. Hør bilde, se lyd!

For kort tid siden ble Kjell Bjørgeengen tildelt Norges største ettårige kunstnerstipend, Rune Brynestads minnestipend. I komitéenes begrunnelse for tildeling blir Bjørgeengens rolle som foregangsfigur og hans banebrytende arbeid framhevet. Det blir også hans evne til å eksperimentere og fortsette å vise nysgjerrighet. Det blir også sagt at det kunstneriske uttrykket hans framstår som både harmonisk og ubehagelig. Denne siste beskrivelsen, av harmonien og ubehaget, oppleves som presis. Den fanger iallfall inn noe av det jeg har opplevet i rom med videokunstneren og hans samarbeidspartnere. Ja, det kontrastfylte kan også sies å prege flere av de musikerne vår mann har jobbet med: John Tilbury, Marc Ribot, Svein Finnerud og Keith Rowe. Det er et knippe utøvere som kan roe mens de forstyrrer og utradere avstanden mellom det stygge og det vakre.

På den nylig utgitte 4-cd boksen «Fear of the Object» samarbeider Kjell Bjørgeengen og Chris Cogburn. Sistnevnte er oppført med perkusjon og elektronikk. De fire platene er innspilt i perioden 2017 – 2019, i Mexico City, Oslo og Madrid. På hvert av albumene har duoen med seg samarbeidspartnere. Ingar Zach spiller vibrerende skarptromme og perkusjon på den første, Aimée Theriot spiller cello på den andre, Juan García bass på en tredje og Judith Hamann og Juan García henholdsvis cello og bass på den fjerde.
Det er en fysisk vakker utgivelse i grått og sort. Boks og innhold er designet av Bjørgeengen og Salvatore Panatteri. Det ligger ved et utbrettbart trykk som viser videostillbilder hentet fra Fear of the Object-opptredenen i Austin, Texas (2019), samt et dobbeltsidig teksttrykk med betraktninger skrevet av Cogburn + Bjørgeengen. Det er virkelig noe å ta i. Holde i og lese fra. Den gjennomførte estetikken speiler på et vis musikken. En taktil kommentar til lydstrøm og vibber.

Denne utgivelsen er ikke noe man blir ferdig med. Den rommer flere timer med musikk, og den har svært mange lag som lar seg dykke ned i. Rommer et vell av detaljer å oppdage. Jeg har levd med utgivelsen noen uker og opplever den som ny hver gang jeg nærmer meg.
Insisterende strekk avløses av koksgrå flyt og skjelvende uro. Variasjonene yngler mens strømmen er lik seg selv. Man kan ikke to ganger gå ned i den samme elva. De involverte musikerne beveger Fear of the Object-prosjektet. Spanderer overraskelser og bryter med forventninger, får romfølelse til å sette seg i lyden. Lar arkitektur og objekter spille med. De fire platene har hvert sitt vesen og er som søsken i musikken å regne.

Det er på ingen måte overraskende at «Fear of the Object» foreligger på Sofa. Det er et selskap som holder seg med kvalitetsrammer for egen virksomhet, og slik har det vært siden oppstart i 2000. Det er et sted der søkende musikere kan utvikle seg og dokumentere arbeid og prosjekter. Dyrke egenart og styre innover, få musikken til å berøre på nye steder. Være åpensinnet. Jeg har fulgt Sofa på nært hold og fått merker av det. Åpensinnethet kan smitte.

De to seneste utgivelsene på Sofa er Fredrik Rasten – «Lineaments» og Allesandra Rombolà – «Out of the Playground». De inneholder begge musikk som evner å vekke undring og som snur seg vekk fra ortodoksien. Rastens vakre gitarsløyfer og varme plukk er omgitt av lydornamenter som påvirker farge og fortelling i musikken. Det vakre og varme mister entydigheten og går opp i et betydningsmangfold som treffer. Klang og anslag får rom å være i. Det er noe som vil deg vel i de to lange stykkene, men også noe som avskriver det behagelige. Slik det ofte kan være i Sofa-kroken.
Hovedinstrumentet på «Out of the Playground» er fløyte. De fire stykkene på albumet er alle flyvedyktige. Ja, jeg får assosiasjoner til fugl og oppstigning, ikke minst i åpningssporet «Répétition II» som er komponert av Jan Martin Smørdal. Rombolàs utvidede teknikker muliggjør det enestående. Jeg blir trukket inn i musikken. Den er mildt sagt mangesidig og kombinerer det lekre med det underfundige. Billedvekkende, men også frigjørende abstrakt. Både Lasse Marhaug, Ingar Zach og Daniela Terranova har komponert.

Med disse tre utgivelsene får jeg enda en gang anledning til å framheve Sofa som viktig. Et selskap som fortsetter å utgi musikk som marginaliseres. Som gjerne blir stemplet som smal. Ja, til og med vanskelig. Jeg opplever den som kvalitetsmettet, åpen og lett å møte fram til. Nysgjerrig eksperimenterende. Musikk som fortsetter å overraske.