NTT: Trym Saugstad Karlsens reiser

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time! Store tekniske utfordringer denne uken, så bloggen kommer en dag og en time for seint. Det gjør at vi hopper rett på, uten konsertanbefalinger (men søndagsjammen på Becco i morra blir visstnok bra saker, hører vi fra jamgeneral Ole Mofjell).

Vi informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Bristol massive!

John Andrew Wilhite-Hannisdal, fotografert av Jonas Carlsen

Motvind-festivalen går inn i sin siste fase lørdag med stor festkonsert på Nasjonal Jazzscene der blant andre Christer Bothén 3 og Ahmed opptrer. Vi som var der i går har fortsatt gode minner og melodier ringlende i ørene, men det spørs ikke om Håkon Austbøs pianokonsert var det som opplevdes som aller mest rockin’. Gjerne mer av det på denne venuen, det er noe ekstra behagelig og virkelighetsnært over å lytte til rystende pianomusikk med en ekte halvliter i hånda, i lettere maritime teateromgivelser.

Men før alt dette er det årets siste Motvind-bestillingsverk, klokken 18 i festsalen på Hotel Bristol. John Andrew Wilhite-Hannisdal er komponist og sannsynligvis bassist i kveld, sammen med et snedig utvalg musikere. Han er en lun fyr og en interessant komponist og musiker, så det er grunn til å tro at dette blir noe.

Men hvorfor Hotel Bristol? Bibliotekbaren er et sted jeg forbinder med møter i kulturlivet, sofistikerte biffkarbonade- og rekesmørbrød (om ikke roastbeef eller panert rødspette), og kanskje afternoon tea når man er nygift. Neppe et logisk sted for frijazzere og kulturkjempere?

For komponist John Andrew Wilhite-Hannisdal er det ikke nødvendigvis slike assosiasjoner som kommer først inn under alpeluen. Han har, utover glimrende innsats på kontrabass i Andreas Røysum Ensemble og andre sammenhenger, vist at han evner å tenke stort i musikalske baner. Tidligere har han satt opp en opera om Pariserkommunen, og et intrikat prosjekt utenfor MUNCH med konseptet Torsketromming, der han ved hjelp av forskning, teknologi og musikalitet skulle hjelpe på torskebestandens amorøse helse, slik at bestanden etterhvert kunne øke. På Motvind i år tar han i bestillingsverket «Bristol Silence» for seg det beryktede Bristolorkesteret, som ble dannet midt under tyskernes okkupasjon av Norge. Ved hvilken helse var kulturen da, midt under krigen, hvem visste og gjorde hva hvordan? Fungerer vakker musikk i skumle sammenhenger? Bristol-orkesteret utviklet seg senere til å bli Kringkastingsorkesteret, og det kan bli spennende å se hva Wilhite-Hannisdal får ut av å tenke rundt denne historien. Men hva skjer, egentlig? Da jeg møtte ham nettopp hadde han en faretruende bandasje på hånda.

— Om ikke hånda blir frisk til lørdag kveld, går det uansett bra. Jeg har Christian Meaas Svendsen på gress, og han stiler opp om jeg ikke får det til. Vi spiller godt sammen i Røysum Ensemble og han forstår hva jeg ønsker og tenker. Men jeg kommer uansett til å klare å dirigere, heldigvis!

Det går en bestillingsverk-feber over landet, og det legges ned mye arbeid og bevilges store summer. Heldigvis ser mange viktigheten av å ikke bare fremføre det én gang.

— Det er meningen at dette verket skal få et lengre liv. Vi spiller inn plate i studio, og det kommer også konserter for Bergen Jazzforum og Trøndelag Teater i høst, og på Sildajazz neste år. Når man legger mye energi inn i et prosjekt, og er fornøyd med det, ønsker man jo at det kan fortsette enda mer. Og jeg er så glad i noen av låtene i verket, det er låter jeg har lyst til å spille med mitt eget band en gang i fremtiden.

Wilhite-Hannisdal er en utpreget idé-drevet komponist, skal man dømme etter ting han har gjort så langt. Å skrive musikk om Bristol-orkesteret høres kanskje vagt ut, men det er en ypperlig ide. Det er ikke mange som har snakket om dette orkesteret i det siste, og Wilhite-Hannisdal  kom bort i historien ved en tilfeldighet.

— Det var noe som fascinerte meg med det, jeg lærte noe om at Kringkastingsorkesteret hadde sitt utspring i noe som het Bristol-orkesteret. Bristol var en viktig arena for kultur den gangen, og det var mange musikere som frekventerte stedet, også utenlandske jazzmusikere. Da jeg forsto at orkesteret hadde vært aktive under hele krigen og den tyske okkupasjonen, begynte jeg å tenke. Det tyske offiserhjemmet var rett bort i gata – dette måtte bety at det ofte var tyskere som gledet seg over de vakre melodiene og underholdningsmusikken de fremførte. Musikk, og opplevelsen av den, kan romme mange paradokser. Dette begynte jeg så å researche og tenke videre på. Det er et godt arkiv etter Øyvind Bergh som var leder for orkesteret, og mange av platene deres er digitalisert. Dette ga meg videre inspirasjon. Jeg fikk også mye god hjelp av professor og komponist Harald Herresthal, som har gitt ut boken «Propaganda og Motstand. Musikklivet i Oslo. 1940 – 1945».

Musikk og tekst i Wilhite-Hannisdals stykke benytter seg av små referanser og sitater fra dette arbeidet, i tillegg fra for eksempel Brecht og Tosca. Samtidig er også mer utadvendte partier klart smittet av energien og gleden som finnes i Røysum Ensemble. Forøvrig et band han fabler om at skal holde på i femti år – et livsprosjekt.

– Jeg har skrevet partitur til Bristol Silence, men det er lagt opp til mye frihet for de enkelte musikerne. Sofia Jernberg er det perfekte valg med tanke på hvor lekent hun kan bevege seg mellom jazz, samtidsmusikk og opera, og Robyn Steitz har sunget på flere av mine tidligere oppsetninger.

Bandet består ellers av Klaus Holm, Julie Kjær og Torben Snekkestad (saksofon), Erik Kimestad Pedersen (trompet), Hans P. Kjorstad (fiolin), Ferdinand Bergstrøm (gitar), Ayumi Tanaka – (piano), Ane Marthe Sørlien Holen og Andreas Winther perkusjon. Så får vi se hvem som dukker opp på kontrabass. John Andrew Wilhite-Hannisdal er uansett en stor berikelse for norsk musikkliv, og virker like glad for å være her som vi er. Han forteller at hans aller første forsøk på improvisering i Norge var på en jam med Dag Erik Knedal Andersen og Andreas Røysum, tilbake i 2016. Da er det ikke rart at han fikk fot.

NTTs guide til trombonister i TV og film, del 2

Hei, og velkommen tilbake til NTTs miniserie om trombonistopptredner i TV og film! Nyeste Jazznytt inneholder som noen kanskje har fått med seg en stor trombonespesial, og i numrene frem mot sommeren forsøker vi å utforske enda flere avenyer i musikken og kulturen med dette underlige messingrøret som guide. I forrige nummer av NTT så vi på tre fiktive trombonister fra filmens verden som alle på ulikt vis har berørt seerne. Denne gangen skal vi over til TV-mediet, nærmere bestemt NRKs rikholdige arkiv. 

Egil Kapstad (!!!) i Sommer i byen (1963) 

Vi måtte pusse brillene både én og to ganger. Kunne det virkelig være at det var Egil Kapstad som sto parat med trombonen i sketsjen Jazz-kjeller’n fra parodiprogrammet Sommer i byen? Eller var det bare en svært lik, og nå glemt, norsk messingelegant? Det hadde vært pinlig å bomme, så til slutt spurte vi en av Kapstads kollegaer, bassist Bjørn Alterhaug om hjelp. Han hadde ikke sett programmet før, men kunne bekrefte: “Bak tenoren, Bjørn Johansen, trommene Ole Jacob Hansen, bass Frank Cook. Dette ledes av Joachim Calmeyer og Rolf Søder. Skal bli spennende å se.”

Sommer i byen er ikke en av klassikerne i NRKs humorarkiv. Det ble ikke trukket frem av Andreas Diesen i lørdagskavalkader på 90-tallet, ingen vitser eller formuleringer derfra har etablert seg i dagligtalen. Det inneholder revynumre, parodier på uforståelig østeuropeisk fjernsynsteater og sportsrevyen – et segment Knut Bjørnsen innleder med en replikk som kanskje hadde fortjent udødelig status, nemlig Helgen har vært preget av det som preger helger flest, nemlig helg. Og så har vi altså “Jazz-kjeller’n”, en parodi på pretensiøs, røykfylt jazzformidling på TV som føles veldig tidlig – hvor mye av den slags TV hadde NRK egentlig sendt på dette tidspunktet? 

Poenget er selvsagt at alle vet at det nettopp er denne typen TV-programmer som hadde blitt sendt om jazzfolket hadde fått bestemme helt selv. Sketsjer i skjæringspunktet mellom jazzhumor og humor om jazz er selvsagt blitt utforsket en rekke ganger – se bare The Fast Shows Jazz Club, småirriterende The Mighty Boosh med Jazz Trance eller Hit for Hits rystende portrett av Arve Blubers. 

Hovedpersonene i jazz-kjeller’n er to virkelig slående fjes. Vakre Joachim Calmeyer kan ligne litt på skuespilleren Cillian Murphy, det er noe lengselsfullt og fjernt over jazzprogramlederkarakteren hans som intervjuer jazzeksperten som bilr gestaltet av markante Rolf Søder. Søder har forøvrig en av hovedrollene i den strålende gullpalmenominerte nybølgefilmen Jakten (1959), regissert av Erik Løchen, som også var jazzbasist, blant annet med Rowland Greenberg, og som holdt foredrag om musikkformen i NRK. Var det her noe av inspirasjonen kom fra? Programmet er ganske knirkete greier, de tar for seg det såkalte fotbekkenet. En instrument-spesial, ja… det er også en tanke.

De tar seg fryktelig god tid, og manuset er kanskje ikke proppfullt av inspirasjon – det finnes vel sant å si også noen vitser og en del billedbruk som rett og slett ikke har tålt tidens tann. Men sånn er det jo selvsagt ofte – og man kan også bli overrumplet over ting som fremstår bortimot tidsmessige. Er det for eksempel ikke noe antihumor-aktig over Harald Tusbergs fremtoning når han introduserer dette sketsjeprogrammet? I hvert fall om man legger godvilja til. Jazz-kjeller’n er også interessant som en påminner på hvor utbredt interessen for denne musikken var i det unge åndslivet – TV-personligheter, humorister, forfattere, kunstnere. En ganske hipp gjeng, rett og slett. Og er det forklaringen på hvorfor Kapstad står der med trombonen som en saltstøtte? At de rett og slett har unnet seg en internvits til alle der ute i Norge som skjønte greia? På rulleteksten finner vi navnet Harald Heide Steen Jr, som jobbet som innspillingsleder og produsent i NRK – han var ansatt nummer 37 i NRK TV da han fikk jobben. Det kom selvsagt mye jazzhumor fra den kanten – Emmanuel Desperados er jo en eneste lang frijazz-saksofonutblåsning. Og her om dagen, da den sørgelige nyheten om Totto Osvolds bortgang kom, gravde vår kollega Chris Monsen fram en helt fantastisk sketsj fra Jazzcampen i Molde. Fyttikatta så bra – her er Heide Steen virkelig på innsiden av bebop-tonespråket, og lokker ut stadig nye overrumplende effekter av det. Det hjelper også selvsagt at Osvold var norsk humors utvilsomt beste straight man. 

Musikk fra Motopsycho-roterommet

Det åpenbare pressebilde-kicket til Bent Sæther og Hans Magnus Ryan er en av de snålere vendingene Motorpsycho har tatt de siste årene. Foto: Espen Haslene og Terje Visnes.

Fra her vi sitter virker det som at kultorkesteret Motorpsycho fra Trondheim har det ganske artig for tiden. På de nye pressebildene leker bandet – eller duoen, bestående av Bent Sæther og Hans Magnus Ryan – med Pink Floyd-covere og det legendariske bildet av Arne Treholt og Titov. De er ikke lenger på Rune Grammofon, men har startet sitt eget label, muntert titulert Nordenfjeldske Grammofonseldskab. Nå er det minst like muntre albumet Yay! ute overalt, i ørten forskjellige LP-varianter, strømming og svart-hvitt og fine farger. 

Det er en viss type Motorpsycho-fan som vil bli litt ekstra begeistret av Yay!. Bandet har gravd dypt og lenge i prog- og tungrockgryta nå, med suiter, egenpatentert impro, skakke og brautende riff og covere av Håkon Gullvåg og Sverre Malling. De har tatt seg tid med dette uttrykket. Trommeslagerne Kenneth Kapstad og Tomas Järmyr har kommet og gått, gjestemusikere som Ståle Storløkken, Ola Kvernberg, Lars Horntveth, Kristoffer Lo og Reine Fiske har beveget seg inn og ut av kulissene, men det har også vært en slags følelse av at bandets kjerne har funnet en sorts likevekt. At det fantes en viss form for tungt og ambisiøst rockalbum som de var interessert i å utforske gang etter gang. 

En slik konsentrert og langvarig dybdeboring er et interessant og ikke unisont populært valg for et band som de første 20 årene av karrieren ikke nødvendigvis byttet ut kjernen i det de drev med, men som lette etter forskjellige måter å kle det inn på. Et band og en fanskare som nærmest fetisjerte denne endringen fra album til album, som dyrket bagateller, utskeielser og unntak fra regelen på album og EP-er. Og som ikke minst hadde et hjerte for små poplåter som tilsynelatende hamret like hardt som forkjærligheten for sugende, euforiske halvtimelange jammer.

Den kontrasten har vært et savn, samme hvor formidabelt soundet og bandmotorikken de har finpusset på de siste ti årenes album faktisk er. Noen mener vel rett og slett at Ole Paus-plata Så nær, så nær fra 2020, hvor bandets medlemmer pluss Reine Fiske utgjør et lunt gyngende southern rock-backingband a la det vi hører på Tussler-platene, kanskje er den mest oppløftende utgivelsen fra Motorpsycho-hold på en god stund. Men det kan hende at en del av disse noen vil finne mye mer å smile av på Yay!. 

Her er kassegitarene, både 12 og 6-strengs, hentet fram. Det skimrer i mellotroner, klukker i congaskinnene, korsangen er lavmælt, uanstrengt og finurlig arrangert, og det er i det hele tatt mye plass til alt som foregår. Når det episke unntaket kommer på “Hotel Daedalus” er det deilig å kjenne hvordan det får lov til å rage over landskapet rundt seg. Plata er, ikke overraskende, et covid-album, hvor et band som er vant til å turnere var stuck i øvingslokalet i Trondheim. Opptakene ble sendt til Reine Fiske, som har lekt med dem, trukket fra og lagt til, sammen med Dungen-kollega Fredrik Swahn. Det låter utvilsomt mer i slekt med svensk psychrock enn noe annet bandet har gjort – kanskje som en litt hipp og beleven oppdatering av lydbildet de lekte seg med på It’s a Love Cult, det siste albumet i “pop-trilogien” fra tidlig 2000-tall. Trivelig! 

Trommeslager Järmyr er med på dette albumet, men ga seg som medlem i slutten av 2022. Inntil videre har ikke Motorpsycho fått seg ny fast trommeslager. I stedet kommer to forskjellige trommeslagere til å være med dem på den kommende norske og europeiske turneen. Olaf Olsen, kjent fra Bigbang, Steamdome, Trio North og andre fine greier, er med dem rundt i Norge til høsten. Når de skal ut i Europa er det Ingvald André Vassbø som skal til pers. Vi har snakket med trommeslageren fra blant annet Kanaan, Juno og Full Earth tidligere, og da var vi også innom Motorpsycho-inspirasjonen hans. Til dette nummeret spurte vi om han kanskje hadde lyst til å plukke ut et par-tre favorittlåter med bandet han skal vikariere i, og så klore ned noen setninger om hver av dem. Et par døgn senere kom Ingvald med en litt beskjemmet beskjed om at han ikke hadde klart å begrense seg til korte beskrivelser. Dét syns vi var helt greit.

Les også: Bent Sæther om improvisasjon i powertrioer. 

Motorpsycho – Tre låter, tre trommiser

Ingvald André Vassbø blir glad av å spille store rocketrommer. Her er han i aksjon for Kanaan, men om en liten stund skal han ut i Europa med et av sine store bandforbilder, nemlig Motorpsycho. Foto: Malene Økland

Mitt første møte med Motorpsycho var under en familieferie på den tyske hippiefestivalen Burg Herzberg Festival i 2008 da de turnerte med monstertrommeslager Kenneth Kapstad. Den snart 13 år gamle meg som på det tidspunktet i mitt aspirerende liv som musikant, var så dypt inni og lidenskapelig opptatt av progrock-kongene King Crimsons el-trommesett-epoke, slagverker Gavin Harrisons polerte flinkis-briljering i hifi-bandet Porcupine Tree og Opeths daværende progessive dødsmetall hadde aldri i mitt liv hørt lignende improviserende samspill og organisk måte å spille trommer på som Kenneth Kapstad gjorde. Her var det både Billy Cobham, Nicko Mcbrain, Cozy Powell og en hel haug av jazz. Alt sammen var helt nytt for meg og denne opplevelsen åpnet også mange dører.

Da jeg kom hjem til Norge fra ferie, familie og festivalsommeren i Tyskland 2008 logget jeg inn på piratnettet og lastet ned bandets første album med nevnte trommeslager. Dette albumet var Little Lucid Moments, som jeg nå vel å merke har betalt for å eie på cd i ettertid. Denne plata som jo består av fire episke rockelåter i storform på mellom 11 og 21 minutter, ble en gjenganger på iPod Nanoen min den høsten. 

Da den ustoppelig skeivtaktarts og polyrytmikk-sultne meg logga inn på YouTube for å finne mer av dette trønderske prog-monsteret av et band, og hørte de ganske så mye kortere låtene “Hyena” og “Starmelt/Lovelight” fra Øyafestivalen 2006 ble nok den 13 år gamle progfanatikeren mindre umiddelbart positivt overveldet. Men det var noe der, noe jeg senere har blitt veldig glad i. 

Det jeg også skulle komme til å erkjenne, var at dette bandet hadde hatt tre fleralbums-engasjerte trommeslagere som har definert bandet på sin måte. Samtlige har inspirert meg på forskjellig vis og påvirket min egen måte å tenke instrumentet på.

“STG” (1996) – Håkon Gebhardt 

Denne låta og plata oppdaga jeg en gang på musikklinja da en god venn av meg og dedikert Psychonaut hadde lest Johan Harstads bok om bandet og albumet. Blissard var den første utgivelsen med Håkon Gebhardt jeg hørte. Albumet var kanskje også noe av det som sammen med norske Megaphonic Thrift og Sonic Youth åpnet opp øynene mine for denne typen 90 talls derivert alternativ rock (om det absolutt snevres må). 

Noe av det som virkelig gjør denne låta er hvordan Håkon krasjer gang det fremoverlente drivet i bandet etter de Steve Shelley-aktige kantslagene i introen. Deretter klarer han å holde rytmene sine meningsfulle, samt enkle og intense hele veien igjennom. Valgene han gjorde i samspillet med riffmaterialet virker ofte nøye gjennomtenkt og mange smarte valg ble tatt. På “STG” er Bents melodi og lidenskapelige vokaltake også herlig og intenst å høre på. 

I Motorpsycho hadde Gebhardt i tillegg til å kunne holde ting veldig enkelt, en evne til å ta kreative og ofte uforutsigbare valg av trommegroove. Med et skranglete etos, et sinnsykt bra push og “gyng”, egenart og personlighet i tillegg til kreative, overraskende og annerledes løsninger på å lage trommegrooves til bandets riff, var han vel med å definere flere æraer av bandet. 

Andre veldig kule trommetakes er: ”The Wheel” fra Timothy´s Monster for uventet cymbal og stack-orkestrering på garagerock-grooven som går igjennom store deler av låta (mye kul perk her også!), ”Ozone” fra Trust Us for et sinnsykt bra groove og usymmetrisk skarptromme-gynging og ”Grindstone”, også fra Timothy´s Monster for en kreativ, beinhard og “enkel” måte å spille et slags skarptromme og bekkenmønster-groove som igjen føles full av intensjon og mening. 

“All is Loneliness” – Kenneth Kapstad (2011)

All is Loneliness – Fra livealbumet Roadworks vol 4. Intrepid Skronk

Denne psykedeliske og groovy Moondog-coveren har jeg et veldig klart minne om at de spilte da jeg hørte dem på den samme tyske hippiefestivalen som nevnt ovenfor i 2011. Motorpsychos versjon av låta starter med et tilbakeholdent men dynamisk og boblende tom-spill i tett musikalsk samhandling med det like dynamiske, spontane og saturerte gitarspillet. Et dronende og nesten rituelt basspill holder det hele sammen og etterhvert skal det hele gå over i ekstrovert, ekstatisk og psykedelisk samspill. 

De svingende og etterhvert hardstlående jazzrock-trommene fra den virtuose Kenneth Kapstad er noe helt for seg selv. Kenneth Kapstad er virkelig en trommis som har skapt sitt helt eget idiosynkratiske og personlige språk på trommesettet. Det låter dessuten så satans selvsikkert. Total fravær av tvil i ethvert slag. En ting jeg fortsatt ikke forstår meg på når det gjelder Kenneth er hans evne til å spille blytungt og heavy samtidig som han får grooven til å føles at som at den pulserer på en fjærlett måte. Nesten svevende. Jeg tror det har noe med “ghost-notesene” hans, fraseringen og den interne dynamikken mellom lemmene hans å gjøre men jeg er pokker men ikke sikker… 

Uansett: I tillegg til kjempetøft trommespill har denne låta et veldig kult element. Nemlig utpreget kanonvokal. Et lite minne: 

Morsomt nok var det slik at jeg etter psykedelia-festivalsommeren i Tyskland skulle hjem til den norske vestkysten for å dra på flere korpsleirer, øvelser og seminarer med de forskjellige lokale blåseorkestrene i Rogaland jeg deltok som gladmusikant i. På et tidspunkt fylte jeg faktisk nesten hele fritiden min med å spille i seks (+++) forskjellige korps samtidig. Oppdagelsen jeg hadde gjort av Motorpsychos arrangement av kanon-pregede All is Loneliness var perfekt timet og tilrettelagt. 

Dette fordi de fleste av korps-medmusikantene jeg spilte med var mer enn glade for å synge allsang (som jo var en fast aktivitet) etter flere timer med kornett-tuting, klarinettskrål og skarptrommevirvler. Da passet det jo helt ypperlig at jeg kunne ta med Bent og Snahs allsangvennlige kanonsang til kveldshenget rundt pianoet (hvor jeg håpet på å kunne vært korleder). Nedturen med det hele var at jeg raskt gjorde meg den erfaringen at det jærske korpsfolket (og korpsjentene jeg ville imponere med å spille piano og synge høyest og best) ikke var så gira på kanonmusikken. De syntes det var sinnsykt mye kulere å synge med på Kaizers Orchestra-hits enn syrete moondog-covre som jeg hadde hørt sunget av to trønderske hippier, men slik fikk det bare være. Jeg fikk ihvertfall en god venn til å synge med, og vi dro noen år senere på den tyske freak-festivalen Zappanale og kråket for full hals sammen med Bent og Snah fra publikum.

“N.O.X” – Tomas Järmyr (2021)

N.O.X (Full Suite, Gent, Desertfest 2021)

«We´re going deep» annonserer Bent før Motorpsycho skal ta på prog-kappene og ta med det Belgiske publikumet i Gent på en 45 minutter lang bevissthetsutvidende trip i fem deler. “N.O.X” heter låta og er kanskje sammen med Death Defying Unicorn som de komponerte sammen med Ståle Storløkken og fremførte med Ola Kvernberg, Trondheim Jazz Orkester og Trondheimssolistene 2012, noe av det mest episke og mektige de har gitt ut. Live-versjonen av denne suiten fra Gent som man kan finne på enhver psychonauts startside «Motorpsychodelicclips.com» er kanskje også noe av det mest utstrakt psykedeliske og trippy jeg har hørt dem gjøre. 

Første gangen jeg hørte dette verket var da de sammen med multiinstrumentalistene Ola Kvernberg og Lars Horntveth blåste hodet av ØYA-publikumet på Sirkus-scenen i 2019. Fem psykedeliske yppersteprester med høy ansenitet og erfaring fra det hinsidige tok publikummet med på en kollektiv reise till fuzznirvana. Jeg kommer aldri til å glemme hvor høy gitaren til Snah var den kvelden, eller så jævlig godt det gjorde da det kilte markant i øregangene under de formstøpte øreproppene mine med nesten 30 decibels demping i overkant av en time. Fyfaen så kick! 

På trioversjonen fra Gent er de symfoniske arrangementene byttet ut med mer fuzz, ekkomaskiner, bredere bass og enda mer intense og hardstlående trommer. Mindre som et gjennomarrangert og orkestrert progrock-verk, låter denne versjonen av “N.O.X” mer som en slags 45 minutter lang, euforisk og religiøs spacerock-ekstase.

Høydepunktet for meg er nok den forlengede “Part IV: Night of Pan”. Snah, her som støy-organist, kanaliserer ånden til Mike Ratledge fra Soft Machine, situert i bandets Third-epoke. Oppå onkel Fuzzbass sine rullende evighetsriff går Tomas Järmyr inn i en slags buldrende og uforutsigbar eksplosiv modus. Han holder et busy og melodisk groove på tommene, men kommenterer aggressivt på alle de skjærende orgelskrikene og dissonansene fra organist Johann Snahbastian Ryan med harde cymbalbombardementer, kruttladede og abrupte slag på de skjærende Sabian cymbalene. 

Flere minutter med pur galskap forbigår før man ledes inn i femte sirkel rundt solen nemlig siste del av “N.O.X”-låta. Strekket beskrevet over er nok en av mine absolutte favorittøyeblikk av Motorpsycho sammen med Tomas Järmyr!

Etter støttekonsert og kamp for behandling av sykdommen venter nye ekspedisjoner for Trym Saugstad Karlsen

Trym Saugstad Karlsen forsøker seg på et biinstrument under Marvil on an Expeditions tur til India. Alle foto i denne saken er av Jørgen Bjelkerud.

For et par uker siden ga trommeslager Trym Saugstad Karlsen et intervju med NRK hvor han fortalte om situasjonen han er i. Trym  fikk i fjor høst vite at han hadde fått en svært sjelden blodsykdom som kalles PNH – og som tre til fem mennesker i Norge blir diagnostiser med hvert år. Sykdommen medfører utmattelse, og at han er ekstra sårbar for flere alvorlige tilstander, som blodpropp. Grunnen til at han snakket med NRK, var at Beslutningsforum høsten 2022 landet på at pasienter som fikk diagnosen etter 26. september det året ikke lenger skulle få den mest vanlige behandlingen, legemiddelet Soliris. Trym fikk diagnosen etter den gitte datoen, og står dermed uten behandling. 

Saken har vekket stor harme, ikke minst i musikkmiljøet rundt Trym. Både nære og mer fjerne kolleger har reagert sterkt – og på søndag arrangeres det en støttekonsert på Dokkhuset i Trondheim, hvor folk oppfordres til å støtte Trym og andre pasienter som er diagnostisert med PNH gjennom en spleis-konto som vil gå til utgifter i forbindelse med et eventuelt søksmål. På scenen stiller Tryms eget band Marvil On An Expedition med Tor Haugerud, Miriam Kibakaya og Eirik Hegdal som gjester. I tillegg kommer Kristoffer Lo, Alpaca Ensemble & Eirik Hegdal & Tor Haugerud, Maria Norseth Garli & Erlend Smalås, Trond Wiger & Erlend Smalås, Sara Fjeldvær, earth moon transit, Mathias Rognskog & Viktor Wilhelmsen, Espen Berg & Marianne Lie og en trio bestående av Johanna Reine-Nilsen, Petter Dalane og Bjørn Alterhaug. En svært variert og interessant konsertplakat i seg selv, som også viser solidaritet på tvers av generasjoner. 

Pussig nok har vi vært i kontakt med Tryms band Marvil on an Expedition en god stund. I fjor høst dro de på en turné til India, og i forkant av den turneen spurte trombonist (ja, nemlig ja, trombonisten) Jørgen Bjelkerud om vi kunne vært interessert i billedmateriale og fortellinger fra den turneen. Det var vi selvsagt, vi tok et intervju med Jørgen og i det nyeste Jazznytt kan man se flere bilder. Men planen var også å vie det mer plass i remsa. Så i dette nummeret har vi to saker med Trym Saugstad Karlsen og Marvil on an Expedition. Først snakker vi om situasjonen han befinner seg i, støttekonserten og inspirasjonen bak bandet. Så går vi litt mer i dybden på selve turneen de har vært på, og der har både Trym og Jørgen ordet. 

Du har gitt navn og ansikt til en prekær sak som angår en liten, sårbar gruppe – hvordan har du opplevd de siste ukene?

– Det føles helt uvirkelig at jeg må stå fram som enkeltperson for å få fram saken. Men jeg syns det er kjempebra at det når fram. Responsen fra miljøet, både alle vennene jeg har, men også musikkmiljøet ellers, har enorm og enstemmig i at dette er urettferdig. Selv om det er mitt fjes som preger mange av sakene, handler det om viktige prinsipper. Jeg har mulighet til å stå fram, og det føles litt som en plikt også. 

Det virker som at det har vært viktig for deg å understreke at det angår andre folk som ikke nødvendigvis har et ressursmiljø som kan gjøre saken synlig. 

– Ja. Jeg vet ikke hvem de andre som ikke får behandling er. Men det er en helt spesiell ting å ha et så stort musikkmiljø rundt seg som bidrar til å spre ordet. Vi er ganske gode til å støtte hverandre, og det ligger vel også litt i miljøets og yrkets natur å få budskap fram. Da er det vel viktig at man gjør det også. 

Hva er planen fremover?

– Vi har en veldig god advokat som heter Synne Bernhardt som er helsespesialist. Om ting ikke fører fram, kan det hende at vi går til sak mot helsemyndighetene. I tillegg jobbes det med å få en nasjonal plan for medisinering, men Beslutningsforum beskylder legemiddelselskapene for å være treige, samtidig som selskapene sier at de har mange tilbud ute. Det er noe som ikke stemmer helt, og vi tror det ligger i Beslutningsforum, for prosessen tar veldig lang tid. Det er derfor vi presser så hardt på i media, og at det kanskje blir et søksmål. De lar en ting som er livsnødvendig for en pasientgruppe ligge og godgjøre seg uten å gjøre noe aktivt. 

Hvem var det som dro i gang konserten på søndag?

– Det er Petter Dalane og Nicolas Leirtrø. De er bare utrolige. Nico er min beste venn. Han kjenner hele musikkmiljøet i Trondheim og fikk alle med, mens Petter er enormt god til å arrangere ting. Ingebrigt Håker Flaten var også med på å få ting i gang, men han kan dessverre ikke være der på søndag. De bare gønna på og sa til Arild på Dokkhuset at dette måtte vi gjøre. Det er helt sinnssykt at de bare gjorde det. 

Fortell litt om Nicolas – hva slags fyr er det?

– Han er den personen jeg kjenner som er mest musiker, mest på jobb, har flest ting på gang. Han har så mange hender ute i forskjellige miljøer. Nicolas sier at han nesten ikke øver lenger utenom å spille i band, men han har så mange prosjekter og en så særegen sound. Alle vil spille med ham – han er en maskin, rett og slett. Han minner meg veldig om Ingebrigt på en måte, bare en ustoppelig kraft som kjører på. 

Også når han spiller?

– Jaja, han er den tydeligste bassisten jeg vet om. Det er veldig gøy å spille med ham. I Marvil on an Expedition er det han som er grunnmuren. Ikke bare fordi han spiller bass, men fordi han har så mye drivkraft i det han spiller og alt han gjør. 

Hvor kommer navnet på bandet fra?

– Det kommer egentlig fra at jeg har en sykkel som heter Marvil – det er merket. Jeg hadde laget bandet, og så ville jeg… altså, jeg ville ikke ha et typisk norsk bandnavn på en måte. Ett halvkort ord…

Krekling?

– Ja, sånne ting, hahaha! Det synes jeg er helt krise. Også er det et band som forsker, med utgangspunkt i Pharoah Sanders-stilen fra 60- 70-tallet og som prøver å se på improvisert frijazz, spirituell riffbasert musikk med elementer fra marokkansk, vest-afrikansk og indisk musikk. Da tenkte jeg det var fint med Marvil on an Expedition, for det er litt det vi gjør på hver konsert, for å være litt flåsete. 

Dere var i India nå, og jeg vet at det er planer om å dra til Marokko også. Er tanken om sånne faktiske ekspedisjoner også blitt en del av det bandet er?

– Ja, jeg føler at det er litt det vi er blitt. Det er en kul måte å drive et band på også. Vi er et ganske stort ensemble, 7-8 stykker, og vi har fått med oss læreren min, Tor Haugerud. Det er såklart helt umulig å holde så mange folk samla og øve masse. Jeg vil kanskje ikke spille for mye med det, men at det er intenst og kult når vi gjør det. Da passer sånne reiser hvor man både kan spille og lære sammen. Jeg har vært i Marokko i tre uker tidligere og lærte litt guembri-spilling fra en mestermusiker, som også lagde et instrument til meg. Jeg har brukt ganske mye tid på gnawa-tradisjonen etter hvert. Det er sinnssykt gøyal musikk som flere burde få øynene opp for i Norge, jeg har snakket en del med Andreas Røysum om det og jeg har forsøkt å pitche det til ulike festivaler og spillesteder. Men det er litt usikkerhet om det vil fenge, man kjenner kanskje ikke godt nok til det. 

Men det føles som en veldig naturlig match for jazzfestivaler når man hører det. 

– Ikke sant. Det er mange svenske, danske og finske festivaler som har tatt inn vest-afrikanske band, og det har funka dritbra. 

Røysum og Motvindfestivalen har jo Asmäa Hamzaoui & Bnat Timbouktou på plakaten nå i helgen, og senere i sommer spiller Natural Information Society på Motvind i Middelalderskogen. Og sistnevnte band viser jo også hvordan gnawaen hører sammen med en rekke andre uttrykk igjen. 

– Ja. Jeg har følt på at det nesten er litt blasfemisk å skulle bruke guembri-instrumentet i andre sammenhenger. Da jeg var der, var jeg med på seremonier knyttet til musikken. Det er jo blitt lagd ulike former for gnawa-fusion i minst tretti år nå, men det føles allikevel annerledes å ta det ut i en annen improsetting. Men Natural Information Society gjør det dritbra. 

“Spirituell jazz” er på mange måter blitt fellesstoff i musikken. Ikke bare en veldig sentral undersjanger i jazz, men også en tydelig innflytelse man støter på i masse annen musikk. Samtidig kommer det jo også fra et spesifikt sted – jeg har inntrykk av at du har tenkt litt på hva det vil si å høre hjemme i et uttrykk og hva det vil si å være gjest i det. Hvordan er det når du spiller og reiser med Marvil? 

– Når vi drar til India drar vi jo som elever og gjester. Men det er jo også en fin sjanse til å ta mine referanser, der jeg kommer fra. Jazzmiljøet i India er relativt sett veldig lite, og mitt inntrykk er at få hører på frijazz. Klubbene er ganske “streite”. Så det å komme og spille ganske voldsom musikk var spennende. Det er lett å tenke at man har helt feil bakgrunn for å nærme seg marokkansk musikk eller afro-amerikansk frijazz. Det er jo uttrykk som også hører til kulturer jeg har lite kontakt med til vanlig. Men når jeg snakker med folk fra forskjellige steder, er det jo også kult å bidra med sitt, å forsøke å blande ulike retninger. Å være respektfull handler kanskje mest av alt om å vise til kildene sine – hvor er det det her kommer fra? Hva er det man bør sjekke ut? Jeg er opptatt av at alle i bandet skal være oppdatert på hvor musikken kommer fra. Man kan ikke være for nonchalant, på en måte. Musikken må bety noe for å funke, sånn er det med spirituell musikk. Man må være skikkelig inni det, hvis ikke mister man energien og meningen. 

Da norsk jazz fant sin moderne identitet på 60-70-tallet var det jo mye inspirasjon fra Sanders og John Coltrane. Og kanskje kan man si at den politiske konteksten den musikken hadde oppstått i, blant annet ble erstattet med en slags naturmystisisme, en introspeksjon som var en annen mulighet som lå i den jazzen. 

– Absolutt. Jeg gjorde en særoppgave om John Coltrane i MIP – Musikk i Perspektiv – i tredje klasse på videregående. Jeg hadde hørt på Giant Steps-delen av Coltranes karriere, men så fikk jeg skikkelig kick på alt etter 1963. Det store bandet med Rashied Ali og Alice Coltrane. Det var gjennom Alice Coltrane at jeg fikk kick på Pharoah Sanders, den Journey in Satchidananda-plata. Så alt starter nok en gang med Coltrane, haha!

Hva gir det deg å spille den jazzen som musiker?

– Alt stress forsvinner på en måte når du er på scenen. Det er så energisk musikk som du må være til stede i. Og selv om du har en dårlig dag, finner du enormt mye følelser i den. Jeg krever at alle som spiller med meg i det bandet ikke er anonyme. Du må trå frem og vise hva du er. Det føler jeg er enklere i sånn musikk enn i bebop, hvor du spiller linjer og det handler om hva du har planka. Her handler det virkelig om hvor god du er til å spille i en gruppe og hva du kan få til sammen – og du kan putte det du vil inn i det. I Marvil har alle forskjellige referanser. Jørgen Bjelkerud er en Lennie Tristano-inspirert trombonist som er sinnssykt bra på det. Men han elsker også indisk musikk, har vært i India flere ganger. Arne, gitaristen, er egentlig en rock/noise-musiker. Det passer bra som et wildcard. Anna Ueland på keyboard er helt crazy på alt mulig rart. Hun er så bra på å lage landskaper. Og Nico er en riffmagnet som bare durer avgårde. Peter på trompet er en ung fyr, litt bebop-person, men han har utrolig bra lydferdigheter. Han er ikke den mest shreddete trompetisten. Han har ikke alle linjene og alt det, men lydforståelsen hans er utrolig. Alle har et eller flere elementer som smelter sammen til en kul pakke. 

Har dere lyst til å dra flere steder?

– Jeg føler vi virkelig begynner å finne greia vår. På eksamenskonserten min klikka alt dritbra. I India spilte vi oss veldig inn i en struktur med låt-solo-låt, og det ble ganske kjedelig. Men i det siste har vi blitt friere og får ting til å flyte mer. Nå har vi spilt flere konserter i India enn i Norge, så det hadde vært kult å spille litt her. Men det er vanskelig å booke siden vi er mange folk, og siden ikke så mange vet om oss ennå. Vi prøver å få ting til å skje, som et vanlig norsk jazzband. Men det blir nok Marokko om et år. 

Når man starter et ordentlig stort band på egen hånd, føler jeg man nesten har signalisert at det er en ikke-pragmatisk holdning i bunn – det skal jo så mye til for å gjøre det til noe ordentlig lukrativt for enkeltmedlemmene. 

– Ja, og det å forsøke å lære ting gjennom et band er en fin tilnærming. Da blir det et litt annet fokus – samholdet, og musikken. Jeg vil at det skal være et kollektiv. 

Er det noen andre lignende reisemål som frister?

– Absolutt. En tur til Brasil står på planene. Jeg skal til Gambia i januar med et annet band, men det er mer et wolof-trommekurs. Og Indonesia, spesielt øya Java, for å forske mer på gamelanmusikk. All the good stuff. Gnawa, indisk klassisk musikk, samba og gamelan… for meg er det den perfekte miksen av forskjellige ting. Det kan funke veldig bra. Eller ikke. All denne musikken handler om en lang form som bare går og går, på en måte. Det er vanskelig å høre én gamelan-låt. Men om du setter på et gamelan-album som er en time langt, har du det bare veldig bra. Det samme med samba, selv om det er mer dansemusikk. Og gnawa. Det er en grunn til at gnawa-seremoniene handler om åndeutdrivelse. At det er der musikken kommer fra – det er enormt suggererende. Det er litt rart som en ikketroende nordmann å gå inn i de greiene der. Jeg blir vel ikke mer religiøs, men jeg blir mer knytta til musikken, tror jeg. Har du forresten hørt albumet Pharoah Sanders ga ut med Maleem Mahmoud Ghania og fullt gnawa-band på nittitallet?

Nei – har det vært betydningsfullt?

– Ja, ganske. Jeg føler ikke at kombinasjonen alltid er så bra, men det er noen spor hvor man bare har lyst til å skrike fordi det er så bra. Det er et ordentlig krasj mellom to sjangere som funker noen steder. Det heter The trance of seven Colors. For det er sju forskjellige suitedeler, sju forskjellige ånder som har sju forskjellige farger man skal drive ut i løpet av en lila-seremoni. Gnawa-bandet spiller, Sanders shredder og noen steder fungerer det overraskende bra. 

Reiseruter: Marvil on an Expedition i India

Jørgen: Det startet med at Trym og jeg satt i en pause under et prosjekt med Det Nye Norske Storband og spiste indisk mat, haha! Da meldte tanken seg om at det hadde vært utrolig gøy å dra og spille der. Vi har hørt mye på indisk musikk, blant annet saksofonisten Kadri Gopalnath, tabla-spilleren Zakir Hussain og Ravi Shankar. 

Trym: Vi snakket om at det hadde vært kult å dra dit, kanskje mest en spøk. Men kanskje en måned senere ringte vi hverandre og sa at vi kanskje bare skulle prøve å se om det gikk. 

Jørgen: Det viste seg at begge to hadde tenkt på det i mellomtiden. Så brukte vi google, rett og slett, og speidet etter ulike konsertlokaler og forsøkte så godt det lot seg gjøre å ta kontakt. Vi hadde lyst til å bli kjent med musikere, og forhåpentligvis spille noen konserter. Omsider fikk vi en del svar, og mange av de som svarte var utrolig hjelpsomme. Til slutt dannet det seg en turnérute. 

Trym: Det funka i grunnen ganske bra. Vi sjekket alle de store byene og fant steder. Vi var kanskje aller mest opptatt av å dra dit og oppleve den indiske klassiske musikken, men vi tenkte det var kult å gjøre det til en turné, for å få spilt litt med bandet og sett hvordan det fungerte. Vi ante jo ingenting, heller ikke da vi dro. Først søkte vi penger, og det gikk ikke så bra  – jeg tror for eksempel ikke at Music Norway skjønte helt hva de skulle få igjen for å sponse at vi dro til India, haha! Men vi fikk litt penger fra Norsk Jazzforum. Det handlet om å gjøre det så billig som mulig, og se på det som en studietur som gikk i underskudd. Det vanskeligste var egentlig å overtale alle de andre i bandet om å bli med, hahahaha! Det gikk såvidt. 

Jørgen: Vi var syv stykker – Trym på trommer, Nicolas Leirtrø på bass, Arne Bredesen på gitar, Peter Wallem Anundsen på trompet, ​​Ville Lahteenmaki på bassklarinet og så fikk vi med oss Tor Haugerud på perkusjon. Det var kult, både fordi det tilførte musikken en veldig kul energi, vi kunne ha lange strekk med riffing hvor Trym og Tor kunne få lov til å utbrodere og sakte bygge ideer. Det ble også et kult tilskudd, for da ble turen en offisiell del av masterprosjektet til Trym, siden Tor er veilerderen. Vi brukte mye tid på å prate om musikken underveis, hvor Tor ikke tok noen lærerrolle, men hvor vi snakket om hvordan musikk utvikler seg på reise. 

Trym: Da jeg hadde Tor som lærer på konsen, sa han ikke du må spille mer paradidler, men du må mene mer når du spiller. Han er den morsomste personen jeg kjenner, noen ganger på godt og vondt, men han holdt seg veldig i skinnet! Vi tenkte kanskje at han kom til å være en farsfigur som passet litt på, men han var bare en av oss. Han har veldig lett for å prate med folk, og det var enormt bra. Vi kom i kontakt med veldig mange som vi ikke hadde kommet i kontakt med ellers. Han involverer folk musikalsk også fra scenekanten på en måte jeg ikke vet om så mange andre som ville gjort. Han er kanskje den eldste bestevennen jeg har, det er veldig kult. 

Jørgen: Trym og jeg bestemte oss raskt for at vi ville gjøre det uavhengig av eventuell støtte. Så spurte vi resten – de kunne være med om de vile, men belage seg på at det kunne være en tur som kostet litt penger. Vi fikk 10.000 kroner av Norsk Jazzforum og litt penger på Spleis, det satte vi kjempepris på. I tillegg kom honorarene fra spillestedene. Det var litt deilig å ikke nødvendigvis være en del av eksportremsa. 

Trym: Man blir litt opplært i at man må få pengestøtte, men det er mulig å gjøre ting på andre måter. Nå har vi blitt kjent med mange folk, og vi tenker å dra tilbake om to år for å gjøre en ny turné. Vi kjenner folk der som kan ordne en turné og som har kontakter. Det var veldig mange klubbeiere som syntes det var kult at vi kom dit. 

Jørgen: Vi er ufattelig heldige som har systemet vi har i Norge. Det er en særegen ting som ikke finnes så mange andre steder, og som også åpenbart kan problematiseres. Jeg tror ikke man skal undervurdere viktigheten av å legge ned den innsatsen. At man jobber med langsiktige ønsker. Det er fint om støtten også kommer, men se for deg timene Paal Nilssen-Love har jobbet gratis med å få til tingene sine i Brasil, Etiopia og andre steder. Det er vi også motivert for å gjøre. Det ligger et ønske om å lære og å bli eksponert for noe man ikke kan bli eksponert for her, utenom internett.

Trym: Paal Nilssen-Love har vært en viktig inspirasjon. Jeg syns det Large Unit-bandet hans er så jævlig fett, og måten de greier å kombinere ulike folkemusikalske elementer fra forskjellige steder inn i en sånn kraftpakke med friimpro er utrolig bra. Det å dra til Etiopia med et så stort band er jo egentlig helt sprøtt. Det var en hovedinspirasjon bak å dra til India – vi vet at det er mulig. Og Paal er en av mine favoritt-trommeslagere også. Det er mye impro som føles som “impro bare for å være impro”, syns jeg. Det er kult å lage musikk som har en slags mening, som har en rik kulturell bakgrunn som blandes til én greie. Ville, som spiller i bandet, har snakket mye om at det å mene noe når man spiller impro kan være lett for noen, vanskelig for andre. Vi har lyst til at folk som ikke har hørt på impro eller frijazz eller hva man skal kalle det lett kan føle energien og finner en mening. Og Paals band er et av de som virkelig får det til. 

Jørgen: Da vi startet med bookingen, sendte vi ut mailer til alt vi kunne finne, men vi fikk bekreftende svar fra noen steder i New Dehli og Kolkata til å begynne med. Da forholdt vi oss til de områdene, men to dager før vi dro nevnte han som booket for den ene jazzklubben i New Dehli at det var muligheter til å spille i Goa. Det var mange som meldte seg på, noe fikk vi til og andre ting var dessverre ikke mulig. Vi forsøkte å avgrense det til Nordøst-India. 

Trym: De som driver jazzklubbene vi spilte på, er ildsjeler med mye penger. De vi var på i New Delhi og Kolkata, for eksempel. Han i Kolkata var en fabrikk-arving som hadde bodd i New York lenge og som var en globetrotter som tenkte faen, jeg skal lage en jazzklubb. Og det var en ganske bra klubb. Han i New Dehli var en IT-fyr som hadde gjort det å drive jazzklubber til del av sitt business-virke. Han jobber utrolig mye. Jazzklubben som heter Piano Man har holdt på i ti år, og det er bare han som gjør som han vil, egentlig. De har åpnet tre filialer i New Delhi – det er helt sjukt. 

Jørgen: Vi spilte tre konserter i New Dehli på The Pianoman. Arjun som driver det har en liten klubb som ligger i hjertet av byen og en større scene som ligger i utkanten. Det var et sted med jazz for de som hadde råd til det. Table seating, middag og cocktails. Den første natta hadde vi funnet et billig hotell som lå midt i byen, der det er kyr, tuktuker, marked og boder. Da vi ble henta i bilene og kjørt ut i forstaden hvor det er helt stille, man hørte fuglesang for første gang og så heisen opp til jazzklubben – det gjorde stort inntrykk på meg. I Kolkata spilte vi på Skinny Moe’s Jazz Club. Det var en kul klubb som kanskje kan minne om Hærverk, bare litt større rom. 

Trym: Det vi har hørt fra andre folk som har dratt dit, er at de kun har spilt på øvre middelklasse-steder hvor det er ordna gjennom ambassader. Det er proft, man får samme backline hele veien og så videre. Måten vi gjorde det på, førte til at vi møtte flere lag av befolkningen, du har de rike som drikker te til 100 rupi i pose, og så har du han på gata som drikker løs te til 8 rupi. Vi kunne helt sikkert fått en bookingagent til å ordne en fin turné hvor alt gikk på skinner, men det var ikke det vi var ute etter, på en måte. 

Jørgen: Den andre byen vi var i heter Varanasi. Det er et av de mest hellige byene i India, det er et pilgrimsmål og Ganges renner igjennom. Der var vi i et par dager og ble kjent med en tablaspiller som heter Sandip Rao Kewale, som driver et musikk-ashram der sammen med faren sin. Der underviser de og driver med musikk, rett og slett. Vi var der og lærte litt, og så spilte vi en konsert i ashramet hvor han var med på noen låter. 

Trym: Der handlet det bare om å henge og spille. Varanasi er en veldig gammel og hellig by, og det er omtrent bare indisk musikk som eksisterer der. Det er vanskelig å skille ut alle de forskjellige følelsene, det var så mange inntrykk. I ashramet handlet alt om at ting tar tid, på en måte. Vi lærte litt indisk musikk, men egentlig ikke så mye. 

Jørgen: Det som slo meg, er at måten å lære musikk på er veldig interessant. Den muntlige overføringen, og et lærer-elev-hierarki som er mye mer tilstede enn det for eksempel er i en norsk  jazzutdanning. Du går hos en lærer for å lære akkurat det den læreren kan lære deg. Det er noe tiltalende med en så disiplinert læringstradisjon. Jeg tror både Trym og jeg fungerer litt sånn at vi setter pris på å gjøre ting nøye – eller, “nøye” er kanskje et rart ord. Men at håndverket virkelig ligger til grunn. Og så er målet å gjøre ting hemningsfritt. Misforstå meg rett, den frie undervisningen i Norge er kjempefin, men det er fint med noen som sier jeg syns du bør øve litt mer på dette. Det er konkret og håndfast – man kan være uenig i det og velge en annen vei, men da har du fått alternativet. Sandip sa også at da han hørte jazzmusikk – jeg tror han refererte til 50-talls bebop – fikk han inntrykk av at det ikke var ordentlig improvisasjon, men innlærte fraser. Så forklarte han hvordan de improviserte, og det var forsåvidt akkurat sånn han tenkte at jazz fungerer. En veldig kul ting jeg lærte, er at tablaspillere – de sinnsyke kolakol-rytmene – de relaterer alt til en veldig sakte puls. Rytmen kan være kjemperask, det kan være masse polyrytmikk, men om du lærer deg å si ting mot en langsom puls, går det mye lettere enn hvis du skal kunne alt i høy puls. Det er en veldig fin måte å tenke på det på. 

Trym: Vi spilte litt med Sandip, og han tok ting veldig kjapt. Det er ikke så mye konkret man lærer på tre dager, selvsagt, det handlet mer om å få masse inntrykk av å være der. Det er litt vanskeilg å sammenfatte! Men det viktigste var å møte menneskene der, og det vi så rundt oss. Det var religiøse seremonier hver kveld, likbrenninger, og det jeg fikk med meg var hvor mye musikken betyr for folk i de situasjonene. Det å spille i et musikktempel er annerledes enn å spille på en jazzklubb. Det er liksom ikke hei, hå, nå er det god stemning. Kanskje det er mer som å spille i en norsk kirke, bare mer intimt. Og ikke så høytidelig. 

Jørgen: Å spille der var noe helt annet. De spiller konsert hver uke, og de som ramlet innom ramlet innom. Et veldig fint sted. Og å spille med Sandip var bra – vi holder kontakten og sender musikk frem og tilbake.

Trym: Planen er å få ham til Norge neste vår, tenker vi. Et par jobber, kanskje en større turné. Han er en veldig kul musiker, veldig low key og veldig med på den musikken vi spiller. 

Jørgen: Etter at vi hadde dratt fra New Dehli nevnte Arjun, som drev The Pianoman, at de hadde en jam hver søndag. Så vi fikk med oss en jam på en av hans klubber før vi dro. Det var en interessant miks av det standardiserte jazzspråket, men også et preg av at mye av inputen er Instagram-jazz. Neo soul-gitar, seksstrengs elbass og sånn. Jeg fikk inntrykk av mange av jazzmusikere som bor og spiller der er på den bagen. Arjun fra Pianoman sa at de driver og jobber med å bygge et publikum – de er i en rekrutteringsprosess. Det var veldig gøy å være på den jammen og bli kjent med noen av de som er på vår alder og prøver å etablere en frilanskarriere i Dehli. I februar og mars er det utrolig bra business, for da er det høysesong for brylluper. Man kunne tjene inn tre-kvart år med forbruk på å spille bryllup de månedene. 

Trym: Det var en slitsom tur med tanke på logistikken, spesielt i Varanasi hvor du måtte tråkle deg gjennom folkemengder, gatene er trange, en sammenleggbar bass måtte bæres opp 200 trappetrinn og så videre. For min del lå det på smertegrensa hele tiden. Jeg følte ikke jeg kunne fokusere 100% på musikken da jeg var der, og det merka vi sikkert også. Jeg måtte ligge på hotellrommet en del, det er vanskelig når ting er mer utmattende enn de skal være. Men det gikk så vidt, og så kom jeg hjem og lå i senga i en uke. Dette var før jeg visste at jeg hadde sykdommen, diagnosen kom en og en halv uke etter India-turen. Og da skjønte jeg et og annet. Men når man har jobbet i over et år for å få til en turné, har man lyst til å få det til å skje, og jeg hadde akkurat nok krefter til å få det gjort. Og vi dro på markeder, jeg følte jeg kunne henge med ganske godt. Jeg måtte heller betale for det en uke seinere. 

Jørgen: Jeg tenkte mye på hvordan det tok seg ut – her kommer vi, syv jazzmusikere fra Norge som har tatt oss råd til å dra dit. Også når vi har latt oss inspirere av musikk derfra. Å reprodusere det på konsert i en indisk by kunne føles rart. Men vi hadde lyst til å bli igjen etter konsertene og snakke med flest mulig folk. Mange av dem snakket om at det ikke hadde vært et stort publikum for jazzmusikk i India særlig lenge. De vi har blitt kjent med nå, har jeg veldig lyst til å utvikle kontakten med. Arjun har lyst til å ha oss tilbake og tilbyr å sette oss i kontakter med festivaler og alt mulig, i tillegg til ulike indiske musikere. Vi skal tilbake. 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger