Ukas Jazzprofil

UKAS JAZZPROFIL: Helge Andreas Norbakken

Trommeslager Helge Andreas Norbakken ble nylig tildelt Musikernes pris under Jazzprisen. Her forteller han om fyrbøting, erfaringer fra musikerkarrieren og går i dybden i spillestil, sound og alt han slår på.

I spalten Ukas Jazzprofil presenterer Jazzinorge.no en aktuell musiker, arrangør, storband eller annen jazzaktør. Har du tips, send oss gjerne en epost.

Helge Andreas Norbakken

Hei, Helge Andreas, hvordan står det til med deg?
– Så lenge jeg ikke får som fortjent så kan jeg ikke klage. Neida, jeg har det bra. Jeg har nok å gjøre. Jeg prøver å bli flinkere til å ha fritid, og jeg er i perioder flinkere til det. Jeg trenger det. Jeg er voksen nå vettu, en voksen mann. Så jeg trenger fritid og lade opp batteriene. Så da klager jeg ikke.

Hvordan går det med Krøderen for tiden? Blir det noe fyrbøting for tiden?

– Ja, hvordan visste du det for eksempel?

Jeg har prøvd å gjøre litt research da vettu.

– Ja, men hvor står det at jeg driver med det?

Ja… var det i intervju med Ballade da mon tro?

– Ha’kke greid å holde kjeft da. Jadda, nei, altså. Jeg er jo lærling for å bli lokomotivfører, damplokomotiv. Og jeg håper jeg ikke er for gammel til det. For det husker jeg ikke akkurat hva aldersgrensen er. Fra man har tatt teorikursene, så tar det ganske mange timene med kjøretrening for å bli god nok til å kunne få lov til å føre tog med passasjerer, med damplokomotiv. Og jeg brukte vel 15 år for å bli fyrbøter, så jeg er fyrbøter på museumstoget Norge.
Og det er gøy nok det. Det er bare det at ettersom det er mulig å bli lokomotivfører og, så vil jeg jo gjerne det. Så jeg setter av mer tid nå enn før, til å øve. Og det er begrensa når man kan øve. Det er jo stort sett 3 måneder om sommeren. Så det betyr at jeg unngår å jobbe helger om sommeren for at jeg skal ha kjøreopplæring. Men det er mye virksomhet i verksted, vedlikehold av materiell. Og det er jo også en del av den lokomotivkunnskapen man må ha for å kjøre tog ut på linja med passasjerer. Så jeg bruker det jeg kan finne av frihelger, når jeg ikke går på ski og sånn, til å være på verksted og vedlikeholde materiellet og øke kompetansen.
Jeg veit ikke om det er mange linker til musikken, men det å stå på fotbrettet på et damplokomotiv som drar vogner opp en stigning, det er en ganske overveldende opplevelse. Det minner meg litt om et vellykket samspill. Den følelsen av at «shit, nå funker det bra.» Men du er ikke helt klar over alle detaljene som skal til for at det funker bra. Men du kjenner at du er i den framdriften. Det er absolutt noe å drømme seg bort i og bli betatt av. Bare prøv det.
Det er flere musikere hos oss. En av våre beste damplokførere er fiolinist, han heter Petter Nyborg, og han var en av de første musikklærerne til Lilja. Han er fiolinist og driver og dirigerer forskjellige kammerorkestere og sånn, veldig flink. Øystein Sunde kjører miniatyr-damptog i hagen.

Først og fremst er du vel trommeslager, eller perkusjonist? Utradisjonell estetikk og utforskning av klang og teksturer virker ofte som en rød tråd i spillestilen din. Hvordan finner du frem til de forskjellige uttrykkene? Har du en slags forskningsmetodikk?
– Eeeh, ja. Når det gjelder det klanglige, så husker ikke hva slags adjektiv du brukte der da. Men jeg tenker på det som ganske «basic» egentlig. At jeg har liksom skinn, tre og metall. Andre trommesett er jo også det. Jeg kaller meg trommeslager, jeg.
Men jeg hadde jo noen tidlige år hvor jeg jobbet i bandet til Mari Boine, hvor særlig musikerne Roger Ludvigsen og Gjermund Silset var veldig eksperimentelle da. I tillegg til at Mari sin greie hadde en lukt av noe som var gammelt, som jeg likte veldig godt og var veldig kraftfullt. Hun vi’kke ha trommesett. Så da begynte jeg det med å låne lyder, eller kulturer i gåseøyne da. Og den eksperimentelle måten som Roger og Gjermund jobba på passa veldig godt til meg den gang.
For jeg var jo nybegynner på disse instrumentene. Så jeg begynte liksom på «scratch» igjen, selv om jeg kunne improvisere på kit, så var jeg jo ikke noe god på disse andre instrumentene. Så da starta et slags arbeid med å bli kjent med andre lyder, men å ta vare på trommefunksjonen i et ensemble.Vi har jobba veldig tett med lydfolka våre. Asle Karstad og Geir Østensjø som var veldig involvert i hvordan det her klang…klingte, klang? Klang. Og det gjorde jo at kombinasjonen av dette blei til det at man manipulerte trommene litt. Hørte jo noen sånne moderne jazztrommeslagere som la greier oppå skinnene. Som førte til noe sånn slags distortion, eller endra overtoner. Så det blei liksom en pakke av klanger, lyder. En klangverden som jeg ble veldig glad i.
Så når jeg slutta i det bandet, så hadde jeg lyst til å beholde den klangverden. Sjøl om musikken deretter ble mye mer improvisert, og det kosta litt øving å prøve finne en måte å gjøre det på som ikke var så «groovete». Det var litt en og en takt, eller to og to takt i den musikken jeg var med på med Boine. Litt sånn repetitiv, manende greie. For å få brukt det i en litt mer abstrakt form, så var det litt jobb. Men jeg syns absolutt at de lydene var blitt en del av hvordan jeg syns at trommemusikk kunne låte. Så det er liksom den klanglige ideen da.
Jeg har jo metoder som jeg jobber med for å oppnå musikalske resultater. Det viktigste er kanskje hvordan man kan gjøre disse tingene mer abstrakt. Bruke flere virkemidler enn fast taktart og fast underdeling, men å være litt mere fleksibel. Litt avhengig av prosjekt selvfølgelig. Men og det at jeg ikke har jobba så mye med samisk musikk etterpå. Litt med Inga Juuso. Ellers har det vært annen folkemusikk jeg har jobba med. Og for å få til å være en del av den musikken så har jeg gjort litt øvelser i å kunne spille noe rytmisk, men uten at det nødvendigvis har fast puls eller underdeling hele tida. Forsøke å rive litt fra hverandre for å sette sammen igjen.
Jeg underviser jo også, både på musikkhøyskolen i Gøteborg og på musikkhøgskolen her i Oslo. Så jeg har 25 prosent begge steder. De tror jo at de er der for å lære de studentene, men det er egentlig for at jeg skal lære. Så det er jo et sånn vedvarende forskningsprosjekt for å sette sammen ting på en litt anna måte. Se hva som skjer, hvis man setter sammen det og det.
Ja, hvis det er konkrete spørsmål om metoder så kan vi komme tilbake til det, men jeg kan snakke veldig lenge om de elementene da. Kanskje det egner seg bedre i en workshop sammenheng eller noe sånt? Eller så blir dette intervjuet en bok vettu, det vil vi ikke.

Ja, vi får prøve å holde det til en halvtime ca. Men det er bare å fortelle altså.
– Men stopp meg da, hvis jeg prater for mye. For jeg kan skravle lenge.

Det er bare bra… SGS Sessions Vol. 1 med Åke Linton, Thomas Markusson og Arve Henriksen kom ut i begynnelsen av mars. Et rimelig fritt og åpent akustisk landskap, kombinert med elektronikk. Får vi høre noen konserter med dette prosjektet fremover?
– Ja det trur jeg. Det der var jo egentlig en jamsession i studio i Gøteborg i fjor, tre dager. Så den plata der og det som kommer av materiale, det er basert på det der.
Det var en veldig morsom seanse. Jeg hadde spilt med Arve, og Thomas hadde spilt med Arve. Men jeg hadde aldri spilt med Thomas, selv om han er min kollega i Gøteborg. Så det var jo ikke helt innlysende at det skulle fungere så bra. Men når det nå gjorde det, også særlig da med Åke som er en utmerket lydmann og veldig emosjonell klangskaper. Han går helt inn i musikken. Ja, drømmer seg helt bort, men har veldig fine bidrag til musikken.
Det som vi jobber litt med nå, det er å spille sammen og se hvordan vi kan finne en måte å ikke gjenta musikken. Men finne en måte å gjenta atmosfæren, den grad av kontraster eller ikke kontraster, og forskjellig type aktiviteter som fungerte bra på den innspillinga som vi kan videreutvikle.
I vår har vi ikke noen konserter sammen, men vi øver litt. Også har vi noe til høsten i november, tror jeg. Også er det planlagt nå til neste vår en gang. Og det kan godt tenkes at det blir i Norge også. Men kan vel ikke egentlig si noe som ikke er bekrefta, men jeg mener at det i hvert fall var to norske byer på den lista som hadde sagt at de var interessert å ha det på klubb. Så i løpet av et års tid så tror jeg vi i hvert fall får to turneer. Så får vi håpe at det blir i hvert fall to konserter i Norge. Så langt, det kan jeg si.
Helge Andreas Norbakken. Foto: Presse.

Med mange turer til Vest-Afrika og andre deler av verden, hva er det som driver deg mot musikken som kommer derifra? Er det reiseglede? Og/eller ny inspirasjon?
– Altså, det er vel stort sett i Vest-Afrika, Senegal og Gambia jeg har reist til for å studere. De andre stedene har jeg egentlig reist til på turne for å spille noe som allerede var.
Men jeg har jo også spilt litt med Jovan Pavlovic i Trondheim som jo representerer blant annet en Balkan-måte å spille på. Med litt odde taktarter og sånne ting. Han har jo dratt meg med dit, og med andre musikere fra Balkan og blitt litt mer kjent med det materialet.
Så det som har med Balkan å gjøre handla jo i første gang om å styrke det samarbeidet med Jovan, for det synes jeg var en veldig artig måte å spille musikk på. Myke fraser, små ornamenter, og ting som man egentlig kan gjenkjenne fra skandinavisk folkemusikk også. Men som er på en litt anna måte med de odde taktartene.
Så ettersom jeg var nok så ny på det, så var det liksom mengdetrening som skulle til. Da var det noen år hvor vi gjorde sånne prosjekter, som endte med den plata vi gjorde akkurat når korona starta, med Gjermund Silset og Ahmad Al Khatib. Som vi også hadde tre uker turné med etter korona, i Tyskland og i Norge.
Men når det gjelder Vest-Afrika … Vi får se hvordan det prosjektet går videre. Det er nemlig en «link» mellom de odde taktartene for meg og skandinavisk folkemusikk. Apropos metodikk: tellespringar har ikke jevn puls. Polska med kort etta har ikke jevn puls. Så hvis man ikke tenker på balkanmusikk som grupper av to og tre, men tenker på det som for eksempel 7/8, som tretakt, 1,2,3,1,2,3. Inngangsporten for mange av oss, inkludert meg sjøl, å tenke det som åttendedelsunderdeling. Men hvis man gjør litt mer som Finn Guttormsen, og tenker det som en dans, tenke det som en tretakt, så kan man bruke litt samme vokabularet, ikke være så låst til den derre åttendedelsgridden. Så det er connection for meg med Balkan, å spille balkanmusikk på trommer da, og rote litt med skandinavisk folkemusikk.
Men … Afrika. Det som drar meg dit, er ikke kanskje reiselyst, sjøl om jeg har hatt fine opplevelser derfra. Jeg møtte musikken på plate sjøl, som vi turnerte med Boine, så turnerte vi med musikere fra Vest-Afrika. Jeg hadde nok hørt noe vest-afrikansk musikk, men når jeg først fikk en plate med Wolof-musikk, som det er mest av i Gambia og Senegal, så ble jeg for det første slått av kraften i de unisone linjene som trommene spilte. Lange, helt unisone linjer, som består av veldig enkle byggesteiner, men som er satt sammen på en ekstremt sofistikert måte. Og musikken veksler mellom det veldig unisone og det veldig polyfone. Og det er veldig mye to mot tre, trioler samtidig med åttendedeler. Og det går hurtig. Og det har ikke basslag på enerne. Så allerede der er konseptet litt annerledes av det jeg kommer ifra.
Jeg fikk veldig lyst til å se om det var elementer som jeg kunne ta i bruk i mitt arbeid. Det er flere elementer da. Det er selvfølgelig den mikrofraseringen i at triolene ikke er helt jevne. Den fraseringen finnes i skandinavisk folkemusikk også, men det er ikke så vanlig i jazzen. I hvert fall ikke skolert jazz i gåseøyne, som jeg kommer fra.
Jeg har lært jazz på et konservatoriet. Da er det veldig lett at man faller i den derre underdelingsfella. Den underdelingen å prøve å spille trommer med en løs frasering, eller gummifrasering, men ikke på en sånn måte at det liksom bare er feeling. Jeg ville være i stand til å gjenta det. Da må man ha litt mere mengdetrening for å få det til.
Så den fraseringen var et element jeg ville ha tak i. Et annet element jeg synes var enormt befriende, og som minna meg om jazz eller improvisasjonspillet, var at det ikke hadde den bassinformasjonen på enerne. Det kommer litt lenger ute i takten og kanskje på synkopert taktdel. Og det var litt av det jeg jobba med for å komme meg bort fra en-og-en-takts groover. At groovene kunne bli lengre, og mangetydige, istedenfor å bare bety en ting.
Jeg var veldig fasinert av at det var mulig å lage eller spille, det de kaller setninger tror jeg i Vest-Afrika … bakas. Lange setninger hvor man spiller unisont, og det kunne også være musikk. Jeg hadde lyst til å se hvilke elementer de bruker, og hvilke elementer kan jeg bruke for å gjøre det aktuelt i min musikk. Og det siste er en avledning av akkurat det her.
Det er enkle virkemidler, men de er satt sammen på en veldig sofistikert måte. Og den konstruksjonen fra det veldig enkle, men med store utsving til avansert rytmikk. Det blei jeg helt fengsla av.
Jeg var mange turer, men jeg er ikke den eneste. Jon Balke, Snorre Bjerk … Ja, det er jo Batagraf. Men det er også andre trommeslagere og dansere og musikere som har vært med på de kursene. De finnes dessverre ikke lenger. Men deler av stoffet bruker jeg fremdeles. Og hvis jeg får litt bedre tid i fremtida, så kanskje det blir noen turer til.
Det bor jo noen gode gambiske trommeslagere i Skandinavia. En på Roa eller Grua, han er ganske ny i Norge, han er ekstremt bra. En i Bengtsfors, én og en halvtime, assa Årjäng og nedi der. Han er den beste læreren jeg har hatt noen gang. Ja, i hvert fall de to.
Så det er mulig for norske musikanter å lære seg litt av detta og.
Ja, det var en ting til, ja…med den vest-afrikanske musikken som jeg tenkte at hadde vært gøy å få brukt i improvisasjonsmusikk. Den Wolof-musikken er jo ikke planlagt, det er masse rom for improvisasjon. Men det er unisont innimellom, så jeg lurte på åssen dette er organisert. Hvordan er det mulig å gå fra å spille din egen stemme som er helt på tvers med alle andre, til i løpet av en brøkdel av et sekund å være helt sammenlimt med mange andre trommeslagere? De organiserer det med «call and response». Til hvert «call» så medfølger du med en respons. Sånn at det trigger en konsekvens. Noen sier noe: «Abhohehe», så kommer det «He he, hhie hie». Ikke sant.
Jeg har tenkt på styrken i fleksibiliteten til det systemet. At i prinsippet så kan hvem som helst når de syns at vi trenger litt mere chilli i den suppa her, så kan de «calle» et eller anna, så vet de at de får en respons, og får økt temperaturen. Så jeg prøver å leite etter, ikke bare rytmiske kallesignaler, men prøver å finne andre måter som man kan lage «call» som er lett å oppdage for musikerne med i ensemblet, som er en del av musikken. Slik at den kan bli delvis organisert, men med maks frihet til musikerne. Det er nok et veldig langt prosjekt, ikke sikkert jeg kommer i mål med det, men hvis jeg snakker om det og holder på med det, så kanskje noen andre får lyst til det og kan bli mye bedre enn meg på det. Og det er bra med dette intervjuet, tror jeg.


Helge Andreas Norbakken. Foto: Presse.

Hvordan ser trommesettet ditt ut nå? Er det noen ting du foretrekker å spille på fremfor annet, er det bilfelger som er favoritten?
– Jaa, nei, det e’kke det altså. Bilfelgene er jo veldig praktiske, for de er noe slags «dirty» metall som man ikke trenger å ta med seg. De kan jeg bestille på hvert enkelt sted.
Hvis vi går tilbake til det som har med klangen av trommene å gjøre. For det første, jeg har som utgangspunkt egentlig å spille på en tromme. Som de fleste øvelsene jeg gjør, så spiller jeg bare på en tromme. Jeg har ikke lyst til å planlegge i detalj hva jeg skal spille. Jeg har lyst til å bare øve meg på å planlegge cirka hva slags aktivitet jeg skal ha. Ikke hvordan det skal instrumenteres.
Jeg prøver å la det stå igjen litt kreativt arbeid til det øyeblikket hvor det sitter mennesker og hører, og vi skal gå i gang til å spille. Men veldig ofte bruker jeg som utgangspunkt på konserter to afrikanske djember, og de klinger egentlig ikke som djember. Den ene klinger litt som djembe, stemt litt ned. Den andre har jeg stemt skikkelig ned, med vann. Og viktigste grunnen til at jeg bruker de er at de er passe størrelse og høyde, trenger ikke ha stativ. Det tredje er at det er lett å få den ene stemt skikkelig ned. Den fungerer jo ikke så godt akustisk lenger da, men vi jobber jo med lydfolk hele tida, så det spiller ingen rolle. Det som er perfekt med de, er at de tar så lett manipulasjon. Det er så lett å legge ting oppå de, også endrer du lyden. Da kan du liksom få spekteret fra ting som låter litt i gåseøyne, etnisk, eller som world, eller slags tradisjonsmusikk. Og hvis jeg legger bestemte greier oppå, så kan det låte litt mot trommesett. Men det kan også låte litt industrielt, eller litt mot elektronikk, til ringmodulator-aktig greier.
Det landskapet der, det du også påpeker med det bandet til Thomas, Arve og meg. Det er akkurat det landskapet med de fleste jeg jobber med. Så sjøl om jeg ikke bruker elektronikk sånn, så har jo lydmannen tilgang på lydkildene og tilgang til å jobbe videre med det. Så de to djembene i midten.
Som regel har jeg en basstromme, litt forskjellig slag. Et vanlig trommesett, basstromme, en brasiliansk basstromme, som har et «shell» som klinger med et metall-«shell», litt mer hissig i «attacket» og sånn.
Også er det forskjellig typer trelyder. «Rimshot» med tjukk pinne, til bokser jeg har laget, til «woodblocker». Og når du kommer oppi frekvensområdet «woodblock», som ikke har en perfekt «pitch», men den har en «pitch», da er veien kort til tonalperkusjon. Da bruker jeg ofte å blande inn noen par, tre xylofonstaver eller marimbastaver. Så du har liksom den derre ideen om at det er rent og urent, eller tonalt og ikke tonalt.
Det som er fint med de bilfelgene er at jeg slepper å dra de med meg. For det er tungt å ta med metall på fly. Eller hvor enn jeg tar de med. Også låter de litt sånn ureint i overtonene. Så hvis jeg da har en gong eller bjeller som er ganske renstemt, eller relativt renstemt…jeg tror ikke noen med absolutt gehør ville si at de er renstemt, men.… De har i hvert fall toner da, haha. Så har bilfelgene ikke det. Da har du muligheten til å jobbe med det rene og det skitne på alle nivåer egentlig. Med ren klang, til «distorted» klang, samme med basstrommene.
Og trommene bruker jeg ofte forskjellige ting jeg slår med. Det gjør jo alle trommeslagere da, men … Fra visper til stikker, til tynne pinner. Kanskje ha to tynne pinner, eller tre tynne pinner. Så det høres ut som det er to som slår. Det er også en slags «distortion» som skjer da. Så det rene og urene, kommer an på resten av musikken da… eller det kommer alt an på resten av musikken … haha. Men jeg prøver å utfordre det jeg hører med akkurat det, se hva som skjer hvis det her nå blir litt mer «distorted» eller hvis jeg går ned i frekvensområde, hvis jeg prøver å gå over. Det er jo en lek. Men jeg er ganske bevisst på virkemidlene, fra å jobbe høyfrekvent til lavfrekvent.
Jeg prøver å bruke radaren litt. Er det en opphopning av informasjon i diskanten i musikken vi spiller akkurat nå? Og hvis det er det. Har det vært det lenge? Burde jeg da gå til et annet frekvensområde å jobbe der? Det samme gjelder aktivitetsnivå. Er det en opphopning av hurtige ting som skjer nå? Hvis det er det, og hvis det har pågått lenge. Burde jeg spille langsommere? Burde jeg spille både langsommere og i et annet frekvensområde? Burde jeg gjøre noe annet som er konsonant, som smelter seg helt snilt ved en gitar eller noe sånt? Eller bør jeg lage noe som kontrasterer det og er litt brutalt og smeller litt? Det ganske enkle virkemidler. Det hjelper jo og ha litt ADHD, og være litt urolig inni seg når man skal holde på sånn. Det er veldig tilfredsstillende når det der virker bra, og når man kjenner at de andre musikerne responderer og er med på en sånn lek. Det er veldig, veldig gøy. Det er som å kjøre damplokomotiv altså. Helt likt.

Har du noen planer fremover som du vil dele med oss?
– Ja, altså … Det er kanskje to ting da. Det ene er at jeg har jo jobba i mange år å prøve å finne en måte å være delaktig i skandinavisk folkemusikk. Men med virkemidler som jeg har blitt glad i fra Vest-Afrika. Og ikke bruke de groovene og de setningen, men å prøve å lage andre. Og har hatt et prosjekt i mange år med en sangerinne fra Skien som heter Anne Gravir Klykken, og med trommeslageren Snorre Bjerk. Fra korona så ble det ligge litt stille. Men vi har drevet å utvikla litt materiale, som vi akkurat har begynt å jobbe med nå.
Det som er greia med det der er jo å få brukt mye av den derre rare underdelinga. Ikke spille sånn groove ting, men tenkt litt mer linjer på det. Vi jobber med telespringar, det er en del av hennes materiale, og det er vi dårligere på. Men å prøve å lage rytmisk akkompagnement som kler det, på en fleksibel og dansende måte. Så det ikke blir så veldig stilisert, men at Snorre og jeg gjør det unis. At det ikke høres improvisert ut. For det går an å gjøre det improvisert og ganske løst også. Men det er en del av det konseptet der, bare vokal og trommer. At det ikke høres ut som en jam session. At det er elementer som er lissom: «Oh shit, det er meningen. Det høres gærent ut, men det er meningen.» Haha haha … Det er et prosjekt som vi kommer til å jobbe mye med i år.
Og det andre som jeg fortalte deg er at en av de tingene som du sier at du leker med venner og spiller gitar. Jeg har noen sånne prosjekter hvor jeg har møtt noen kollegaer som det ikke skulle bli noe av, bare for å nerde. Finne på tull og tøys musikalsk og improvisere, og se hva som skjer.
Jeg spilte i mange år band med Olav Torget, gitarist, som også har vært mye i Senegal. Spilte jo mye duo med Solo Cissokho når han levde, og spilt mye i bandet til Kossa Diomande og sånn. Vi hadde et band med Becaye Aw, som er en utmerket gitarist og bor her i Oslo. Og vi jobba lenge med han. Også ble det prosjektet litt borte. Og det som var fint med det prosjektet, var at Becaye har en helt spesiell måte å spille gitar på. Og der prøvde vi å gjøre det sånn at det kunne låte som det var en verdensmusikk i gåseøyne, men at vi ikke brukte de elementene vi hadde lært i Vest-Afrika. Jeg tenkte i hvert fall sånn. At det ikke skulle være sånn lissom-afrikaner. I det bandet så var jo det fine med Olav at han har improvisasjonsbakgrunn. Så vi hadde partier som var litt mer frie, som vi egentlig aldri har fått gjort så mye sammen. Så når det bandet ble borte og jeg mista sjansen til å spille med han sånn, så ble vi enig om at «nei, vi møtes hver måned», eller hver tredje uke var egentlig planen, da. Bare møtes noen timer og sitter ved bordet med en kaffekopp og improviserer og finner på ting. Så kan han jobbe med det han jobber med, også kan jeg jobbe på det jeg jobber på. Men ikke alene liksom. At du kan prøve å lage musikk ut av det. Og det har vi gjort veldig lenge. Og nå så har vi rett og slett blitt spilt det inn. Jeg vet ikke om jeg får lov til å si det, men det kommer til å bli en plate. Der har vi spilt inn masse musikk som er litt sånn som SGS, Thomas Arve og meg sitt prosjekt. Det er jo annerledes for det er en annen musiker, men det er ganske stor frihet i det.
Samtidig så har vi liksom prøvd å lage noen strukturer på det da. Olav har tatt utgangspunkt i improvisasjonene som vi har «recorda» og kanskje komponert noen linjer til det. Jeg vet ikke om den kommer ut i år, men det kommer til å bli plate. Det jobber vi med. Og det synes jeg er skikkelig gøy. Og det er gøy å høre han, for de fleste prosjektene jeg har gjort med han bortsett fra Becaye, ja musikk som er komponert på en måte, med melodi og akkordfølge med litt grooves, som kanskje ikke har vært helt stivt, men heller ikke helt åpent. Dette er mye mer åpent. Og hvordan han kan bruke hele repertoaret av klangimprovisasjoner og elektronikk, og litt sånn afrikansk frasering. Det er skikkelig fint. Hehehehe … syns jeg da. Så de to hemmelighetene kan jeg røpe.


Helge Andreas Norbakken mottar Musikernes Pris i forkant av Jazzprisen 2023. Bildet er tatt under Jazzprisen ved visning i salen. Foto: Ketil Hardy.

Helt til slutt, hvordan var det å motta Musikernes pris?
– Jeg ble jo ganske satt ut, det så du vel kanskje? Jeg trodde det var skjult kamera eller noe.
Det begynner vel å sige inn at en bråte musikere har sagt at de synes det har vært ekstra stas å spille med meg. Det synes jeg er ganske rørende og ærefullt, for å være ærlig. Men det har vært sånn at jeg har nytt hvert øyeblikk. Ettersom jeg ikke er kjempeung lenger, så har det vært klart for meg at spillingen ikke vil vare evig, og derfor har jeg satt, og setter, pris på det. Og jeg synes det er ekstra gøy å få til masse “tett” spill med kollegaene. Lage plass til de, men også legge meg helt oppe i tenna av aktiviteten deres – forsøke å gjøre nesten det samme, du vet sånn at vi ikke lenger hører forskjell på deg og meg… Gøy.
Jeg vet jo at alle erfarne musikere jobber litt sånn. Lage plass og luft, og ta plass. Det er mange flere vinnere i improvisasjonsmiljøet i dette landet. Mange burde ha fått mange priser.

Fra forsiden

Nyheter

Første Jazzintro-runde på Bergen Jazzforum

Første runde av Jazzintro 2024 går av stabelen på Bergen Jazzforum torsdag 22. februar. Da spiller det to bandene ASQ // Amund Stenøien Quartet og Schemes om finaleplass på Moldejazz der Årets unge jazzmusikere 2024 skal kåres.

Nyhet

Stort lørdagsslipp fra Kongsbergjazz

Tre nye artister annonseres til lørdagen på Kongsberg Jazzfestival. Susanna kommer med sitt Baudelaire-prosjekt med samtidsorkesteret Oslo Sinfonietta, Per Zanussi presenterer sin splitter nye kvartett, og Ingrid Olava gjester poesioasen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev