NTT: Dette er vårmusikk

Ahoy-hoy, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis i digital remseform! Denne uka byr vi blant annet på stoff om prisvinnende bindestreks-flamenco og en oppsiktsvekkende festival i Moss. Men først tar vi en liten titt på ukas konserter:

1. Trioen Tog består av den ypperlige saksofonisten Brede Sørum (som også trakterer moog), trommeslager Steinar Heide Bø og barytongitarist Vetle André Skåli. Andrealbumet deres, Megamax, ble sluppet på Sonic Transmissions i februar og byr på bøs energimusikk, men finner også klangfulle, noir-aktige stemningsleier i musikken sin. Rustne sviller, forduftende røykringer – kan dette i sine mest lyriske stunder rett og slett passe inn i den merkelige settekassen doom-jazz? Meget mulig. De har nese for både riff og hooks også. 

En låt på det ferskeste albumet heter “Element”, et assosiasjonsvekkende navn i norsk jazzsammenheng. Og det er absolutt mulig å se for seg Tog med en gjesteopptreden fra Element-saksofonsjaman Gisle Røen Johansen en gang, Megamax vil sikkert være egnet lytter for mange som satte pris på Johansens Kveldsragg. Men trioen har funnet svært gode lekekamerater her og nå i I Like to Sleep, en annet stemningsfull trio med barytongitar fra jazzrockskogen. I kveld spiller de to bandene på Dokkhuset i Trondheim sammen – og for Togs del er det starten på en norgesturné – de spiller for eksempel i Stavanger på tirsdag, Nesodden på onsdag og Oslo på torsdag i neste uke. 

2. Den Paris-baserte musikeren Louis Laurain utforsker kornettens muligheter ved hjelp av fuglefløyter og diverse duppeditter. Det kan for eksempel høres sånn her ut: 

Videoer er fint å ha, men når det gjelder lydlig eventyrlyst av denne typen finnes det intet substitutt for liveopplevelsen – og forrige gang Laurain gjestet Kafé Hærverk, for en håndfull år siden, var det etter rapportene rett og slett svært minneverdig. I kveld er han tilbake!  

3. Konserten på Hærverk kan muligens la seg kombinere (i hvert fall delvis) med det som skjer på Blå i kveld – der spiller nemlig den meritterte duoen Fennesz og Stian Westerhus. Det er første gang vi hører akkurat denne konstellasjonen, og konserten er en del av Blås helårlige 25-årsfeiring. 

4. En påminnelse tikket inn fra Jazznytts faste skribent Endre Dalen: På søndag kommer multiinstrumentalisten Laraaji og den elektroakustiske komponisten og utøveren Sarah Davachi til Parkteatret i Oslo for å gjøre sine første konserter i Norge noensinne. Endre har skrevet om førstnevnte i sin platespalte On the other side of time, og vi tillater oss å sakse her: 

Laraaji
Segue to Infinity
NUMERO GROUP

Brian Eno hadde trua da han gjorde gatemusikeren Laraaji til selve hovedpersonen på hans tredje installasjon av Ambient-serien som begynte med Ambient 1 (Music For Airports). Segue To Infinity er en samling av innspillinger fra tiden før Laraajis Ambient 3 Day Of Radiance. Laraaji, eller Edward Larry Gordon, kommer som så mange andre afrikansk-amerikanske musikere fra en kirkelig tradisjon, men hvor står new age på spekteret av blues-kontinuumet? Er new age for ambient det gospel er for blues eller jazz? Det er nok mer komplisert enn som så, tenk for eksempel på den indiske guruen Pandit Pran Naths innflytelse på Don Cherry og Jon Hassel, men det er en interessant tanke: Hvordan vi skaper noe nytt gjennom misappropriering av uttrykk.

5. Tilbake til Blå – Paal Nilssen Love er ferdig med sin store turné med Large Unit-bandet, men det finnes alltids andre prosjekter. På onsdag spiller han i Brenneriveien med altmulig-bandet Circus – progrock, skronk, brasiliansk musikk, surrealistisk vokal (som om noen skrur på en gammel radio), ØS, Kalle Mobergs trekkspillekvilibrisme, noe som minner om ballader, en og annen gong… uvant å høre Paal spille låter har både én og to konsertgjengere sagt i møte med dette bandet. Det kan stemme det, men på sitt beste rommer dette bandet noen gedigne kick. Blå bør kunne kle dem. 

6. Sist, men slettes ikke minst: En MEGET lekker booking på Voss Jazzklubb den kommende onsdagen når legendariske Alexander von Slippenbach, Andreas Røysum og Dag Magnus Narvesen stikker innom. 

Sånn, det var konsertene – vi lyser fred over minnet til den store pianisten Ahmad Jamal og trompetist Per Borthen, som ble bisatt denne uken. Vi informerer også som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for LIKES, DELINGER og folk som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

 

100 % styrt av følelser

Ingrid Jasmin under Vossa Jazz palmehelga. Foto: Daniel Sapak/Vossa Jazz

Det var mange prisutdelinger forrige helg. Det kunne virke som at Karpe stakk av med de fleste av dem, men det var gledelig at Ingrid Jasmin Vogt Evensen fra Kragerø ble den fortjente mottakeren av den gjeve Åpen klasse-harpen i Spellemann, for debutalbumet Luna, der sangeren på nennsomt vis kombinerer flamenco med jazz og pop. Vi er åpne den slags her, og da fikk vi endelig summet oss til å snakke med Ingrid Jasmin for remsa.

Gratulerer med Spellemannpris! Åpen klasse er jo selve gullkategorien i Norge, spør du meg. Det må føles godt med anerkjennelse?
– Ja! Luna er debutalbumet mitt. Jeg har gitt det ut selv, uten platekontrakt, distribusjon eller management. Så det føles stort! Det er hardt arbeid som ligger bak, så jeg er også sjukt glad for den anerkjennelsen det er av innsatsen fra alle som har bidratt.

Apropos åpen klasse, synes du det er nok åpenhet i norsk jazz og hos andre musikklyttere innen din rekkevidde?
– Jeg tenker at folk må få være så åpne eller lukka de vil. Men kjedelig å ikke være åpen da, tenk på alt du går glipp av!

Den angloamerikanske dominansen i popmusikk har uansett falt for lengst – tror du andre sjangre også vil følge etter?
— Ingen tvil.

Hvordan begynte du med musikk, og når skjønte du at det kunne bli alvor?
— En operasanger jeg gikk i lære hos pleide å si at “man er født sangfugl”. Det tror jeg hun har rett i, jeg har alltid hatt en trang til å synge. Foreldrene mine spilte mye forskjellig musikk hjemme, og meldte meg inn i en barneteatergruppe da jeg var 3. Så jeg hadde en oppvekst med mye musikk, teater og dans. Det er kanskje blitt alvor nå?

Stort spørsmål, men hva er det flamenco gir deg, i kropp og sjel?
— Flamenco er et samlebegrep for veldig mange og veldig forskjellige stiler. Den rommer så mye, og spenner fra det dypt fortvilte til å boble over glede. Men uansett er den alltid uttrykksfull. Det er noe jeg kjenner meg igjen i. Det er vanskelig å forklare med ord, det er en intens følelse. Jeg tror det er vanskelig å være nøytral til den. Man kan elske eller hate uttrykket, men det treffer deg. For meg er det en måte å kanalisere følelser, enten jeg lytter eller synger. Jeg kan sitte timesvis å lytte i arkiver, eller sitte timer å synge, og det er som ingen tid har gått i det hele tatt. Likevel er jeg en litt annen enn jeg var før jeg satte meg ned.

Hvorfor ville du prøve å kombinere dette med pop og jazz, og hvordan fikk du det til?
— Det var egentlig ikke noe jeg «ville», det var sånn det ble. Jeg har laget Luna 100% styrt av følelser. Alle musikalske valg som er tatt er basert på en følelse. Jeg har ikke jobbet for å lage et sound, vi har jobba låt for låt, og alle låter har fått det vi følte de skulle ha, som om låta fikk velge det sjøl, hvis det gir mening? Jeg hadde ingen forventninger jeg skulle innfris. Det er en sjukt sterk følelse, når man har en klar musikalsk visjon. Og da mener jeg ikke «jeg vil høres sånn ut», men jeg mener når du hører musikk for deg i hodet, også bare må du skape den i verden sånn som den eksisterer inni deg.

Har du noen favorittartister/flamencolåter du ønsker å trekke frem for leserne våre?
— Damer som er en stor inspirasjon for meg, La Paquera de Jerez: 

og Estrella Morente her med en tribute til La Perla de Cádiz: 

Camarón de la Isla ble skjelt ut da han ga ut skiva La Leyenda del Tiempo, folk mente det ikke var flamenco. I dag står skiva som et av selve symbolene på musikken.

 

Her er den helt nye skiva til Yannick Corre, med blant annet Fernando Maya Rodriguez, begge som jeg er heldig å ha med meg i mitt prosjekt:

Fortell litt om musikerne du har med deg på denne plata, hvordan du traff dem og hvordan de beriker musikken din?
— Åh, jeg har med meg et drømmeteam av folk! Er det mulig! Jeg inviterte med meg de jeg helst ville jobbe med, og så sa de ja! Og plata hadde ikke vært det den er uten. Noen av de kjente jeg fra før, fordi vi hadde jobbet sammen i andre prosjekter, som folkemusikerne Almir Meskovic, Tuva Færden og Sidiki Camara. Andre tok jeg bare kontakt med, sendte over demoer og spurte om de ville være med. Som Jonas Kroon, som har betydd enormt mye for Luna. En annen som har tilført prosjektet utrolig mye er Mathias Eick. Jeg møtte Trygve Seim da jeg spilte med Jesús Morente på Smeltedigelen i Mo i Rana i 2021. Så inviterte Trygve meg med på konsert med Music for a while, med Tora Augestad, Mathias og fler. Det var magisk! Etter det inviterte jeg med Mathias på Rumor, og det blei starten på et sykt fint samarbeid. Jeg er bare så dypt takknemlig for alle som gitt av seg sjæl i dette prosjektet. Og jeg føler man hører det i musikken, at de som har vært med har lagt sjelen sin i det, sammen med meg.

Hvor ønsker du å ta musikken din, og hva skjer konkret i nærmeste fremtid – nye låter og konserter?
— Ut i verden! Jeg vil ut og spille, og vil fortsette å lage musikken jeg vil, uten sperrer. Akkurat nå er i gang med å jobbe på neste albumprosjekt, spiller inn musikkvideo til låtslipp før sommeren, spiller inn konsert med NRK-scenen og forbereder meg til konserter på blant annet Telemarkfestivalen og Bylarm. Men først spiller jeg konsert på BLÅ 14. juni, det gleder jeg meg så mye til! 

Vi ses på BLÅ!

 

Det er korpssesong igjen

Skarbø Skulekorps. Foto: Jonas Boström

Det skjer saker og ting i norsk jazzplatebransje, som vi har rapportert om ved flere anledninger her i remsa. Det er mange omrokeringer om dagen, og en av plateselskapet Hubros største crossover-suksesser Skarbø Skolekorps, ledet av skarptrommegnisser Øyvind Skarbø, er nå ute på hans eget label Øyvind Jazzforum med tredjealbumet Innesko. Omslaget er nydelig som alltid, og den fantasifulle musikken består av elementer og vibber som Skarbø og hans aspiranter er opptatt av i øyeblikket. Det er noen meget identitetssterke musikanter med her, og de får anledning til å strekke en anelse mer ut enn på forrige plate, det er mer tålmodige grooves og mange finfine melodier – selv om spilloppene selvfølgelig aldri er langt unna. En av landets råeste vokalister Mari Kvien Brunvoll fra Building Instrument er gjestesanger på «Lat-Lo» (som også inneholder en nydelig saxsolo).

Vi aner en Marstein-inspirasjon i låten «Kahlo», og blir bekymret for jobbene våre i jazzmedia på grunn av låten «Defund The Jazz Police». Er det trombone med? Visst faen er det trombone med, dristig uttegnet av Erik Johannesen.

Platen lanseres med festkonsert på Victoria East lørdag med en noe modifisert besetning, men i samme fantasifulle marsjtakt, får vi tro. Bare Eirik Hegdal er med på scenen og bidrar med hjertevarmende saksofonspill, bør dette bli en lørdagssuksess.

 

Gratulerer til Mosnes og alle de andre

Ja, det var mange prisutdelinger denne uka – jeg, altså blogghalvdel Filip, hadde en flott opplevelse med radiosendingen av Jazzprisen da jeg satt fremst på 34-bussen, på vei til en førtiårsdag, og hørte både begrunnelsen og takketalen da Elin Rosseland mottok en svært velfortjent og gledelig Buddy-statuett (stoppested Bussterminalen, om noen lurte). En fest og en taxitur senere ble Spellemann-sendingen inntatt til nattmaten og trass i mange verdige vinnere og likandes programledere må det vel være lov til å kalle den sendingen et stort, sterilt snork (alle kjenner til praksisen med Inderlig akustisk cover – men det er ganske meta å faktisk klare å lage en inderlig akustisk cover av Lillebjørn Nilsen. “Tanta til Beate”-versjonen fra utdelingen var ganske gyselig). Men med unntak av de oppsiktsvekkende furtne og balaklavakledde rakkerne i Ballinciaga har ingen klaget til læreren på noen ting i år – det har i det hele tatt vært bortimot helt stille om prisen i de fleste kanaler – og ting kan virke som at det er drømmescenarioet for organisasjonene som betaler for Spellemann-ballet.

Selve prisene er en annen sak, der dukker det jo alltid opp noe å bli glad av. I tillegg til Ingrid Jasmin og Lillebjørn, kan vi gratulere Gurls & TJO med jazzprisen, Charlotte dos Santos med RnB/Soul-prisen og Inger Hannisdal med TONOs komponistpris – og mens vi lister opp folk som har figurert i NTTs spalter tidligere, hilser vi også til Sondre “Kronprinsen” Lerche som vant Alternativ-kategorien og Chirag Rashmikant Patel som rett og slett vant vulgært mange statuetter som del av den norske prog-duoen Karpe.  

Terje Mosnes mottok Jazzformidler-prisen. Foto: Peder Ebbesen

Jazzprisen på radioen var som nevnt en morsom og old school lytteropplevelse – kanskje det er der Spellemann også ender opp etter hvert? – og det var mange ting å glede seg over. Vi har med hele lista nederst, dere kan lese jury-begrunnelser her, men siden vi er litt ekstra opptatt av skriving om jazz, kultur og livet, er vi nødt til å trekke fram vår gode kollega Terje Mosnes, som vant Jazzformidleren-prisen. Elegant, tørrvittig og plettfri – prosaen til Terje er sånn man på mange måter innbiller seg at Dagbladet-legenden Arne Hestenes skrev. Intervjusamlingen Jazz som sagt kom ut i fjor, den anbefales varmt – og han kan selvsagt fremdeles leses, både i Jazznytt og på Jazzinorge. Gratulerer! 

Buddy-prisen – Elin Rosseland
Årets jazzklubb – Stord Jazzklubb
Storbandprisen – Fred Glesnes
Norsk jazzforums hederspris – Karin Krog
Årets verk – Mensa Rotunda av og med komponistkollektivet OJKOS, skrevet av Andreas Rotevatn
Musikernes pris – Helge Norbakken
Jazzambassadøren – Paal Nilssen-Love
Jazzformidleren – Terje Mosnes
Jazzaktivisten – Motvind Kulturlag
Frivillighetens pris – Magnar Skreslett fra Hemnes Jazzforum og Hemnesjazz
Ungjazzprisen – Shannon Mowday

 

Tra la la vår

Stian Carstensen, Frode Alnæs og Arild Andersen. Foto: presse

Det er kanskje et faretegn at man begynner å snakke mye om været, men her på Østlandet har det virkelig ikke vært til å unngå de siste dagene. Det er rart at man med ett kan bli tilnærmet lykkelig og eksistensen oppleves som problemfri bare solen dukker opp. Det var jo bare noen dager siden jeg pensjonerte stillongsene og t-skjortene i kvalitetsull for sesongen. Kommer ikke til å se Milo-flaska på flere måneder nå.

Da passer det vel også godt at en trio bestående av noen av landets dyktigste og mest elskede musikere er ute med en ny plate. Vi snakker om Stian Carstensen, Arild Andersen og Frode Alnæs, som på en rekke utgivelser de siste 25 årene har funnet et intimt og nusselig toneleie sammen, der de priser årstidenes gang og effekt på oss mennesker. Vårslapp heter prosjektet denne gangen, utgitt på Kirkelig Kulturverksted, men det er i likhet med befolkningen ikke spesielt slapt dette. De har funnet frem til materiale som kler dem som en utepils i 16-draget en fredag, med særegne tolkninger av evergreens som «Vårsøg», «Kom mai, du skjønne, milde», «Släpp fångarna loss, det är vår» og «Here Comes The Sun». Det er så fett å høre hvor naturlig disse utspilte låtene kan finne et nytt blodomløp og føles levende igjen med trekkspell, ståbass og gitar, med sine smektende, lengtende og yre toner utført på ekspertvis og med fandenivoldsk innlevelse. Kelner, en til, takk!

 

Fra gråværsdager til Lyse Netter: Emil Nikolaisen forteller om sommerens mest særegne festivalprogram

Det er vanskelig å ikke bli begeistret når man ser plakaten til festivalen Lyse Netter, som blir arrangert i Moss i den første halvdelen av juni. Da snakker jeg både om den helt konkrete trykksaken, eller rettere sagt de to plakatene illustratør Bendik Kaltenborn har laget for festivalen. Men jeg snakker også om alle de forskjellige opplevelsene festivalen kan diske opp med. Det legendariske eksperimentelle tyske bandet Faust, for eksempel. Eller det finske faktotumet Jimi Tenor. Eller hva med det herlige indiebandet Veps? Eller Brian Jonestown Massacre, Susanne Sundfør, Brainbombs, Lindstrøm, Backstreet Girls, Jan Eggum, Bjørn Torske, Selma French, Mike Heron fra Incredible String Band, Tønes, Lee Ranaldo & Raül Refree, The Megaphonic Thrift… det er ikke sikkert at alle disse navnene vekker assosiasjoner for den jevne NTT-leser, men vi snakker om en av de mest særegne festival-lineupene på år og dag her. I bunn kan Lyse Netter kanskje kalles en rockefestival, som både byr på lokale østfold-acts og unge og gamle mennesker som spiller gitar – men oppå den basen har et merksnodig og mangslungent musikalsk kråkeslott reist seg, fullt av detaljer, karakteristiske DJs og små intervjusessions. Alt sammen har blitt servert med rabulerende artisttekster, laaangt unna det profesjonaliserte pressemeldingsspråket. Lyse Netter har sitt utgangspunkt i kunstnerkollektivet og litteraturhuset House of Foundation som holder til i Møllebyen, der festivalen også arrangeres. Men mange av fingeravtrykkene på årets booking tilhører Emil Nikolaisen, musikkmenneske, (eks-)produsent og hjernen bak legendariske Serena Maneesh, som for noen år siden tok med seg virksomheten sin til Moss. Den flyttingen har tydeligvis satt noen greier i sving, så vi møtte Emil for å høre mer, for hva i alle dager er dette for noe? 

Emil Nikolaisen. Foto: Fin Serck-Hansen

– Vi har ikke vært så opptatt av det aktuelle. Jeg har tro på det litt tidløse, eviggrønne… det trenger ikke bare være såkalte gamlis-band, altså, men liksom… musikk som har en vitalitet og musikere som har beholdt en kraft i produksjonen sin fortsatt. Har du hørt den siste plata til Jimi Tenor? Den er jo kjempebra. Det må du sjekke ut, litt mer kosmisk. Jeg har aldri likt ham når han har prøvd å være den skandinaviske Beck – jeg liker når han flyter litt mer ut og er seg selv. Han har en låt som heter “The way to Kuusijärvi” fra et eller to år siden som er utrolig flott. 

Kanskje musikk noen ganger er bedre uten tidsånd, rett og slett.
– Ja, det kan hende. 

Jeg har funnet fram Tortoise igjen, og det føles som at de tidlige platene nesten er bedre nå enn da det var “viktig” musikk.
– Ja. Jeg oppdaget dem rett etter Millions Now Living Will Never Die, og de hadde en mystikk over seg… en hinne av mystikk, noe man ikke med én gang kunne sette seg ned og dechiffrere. 

Men nei, ikke alle festivaler trenger å kretse rundt det plate- eller prosjektaktuelle.
– Nei, ikke sant. Særlig nå når jeg har tatt et steg ut av tiden, hahaha! Jeg føler det er mange i vår generasjon som er redde for å virke akterutseilte eller dyrke det gamle, å bli sett på som grinebiter eller akterutseilt. For meg er det sånn at når jeg virkelig hører noe som virkelig bergtar meg, så settes himmel og jord i bevegelse. Men så opplever man en musikkvirkelighet hvor det er veldig mange andre motiver som er det dominerende, og da føler jeg at… greit, da driter jeg i det. Jeg har ingenting å bestille i den delen av musikkvirkeligheten. Programmeringen her har tatt utgangspunkt i relasjoner, mye av det vi gjør hadde vi ikke fått til på en annen måte. Vi har operert med et mikroskopisk budsjett, det har vært nokså halsbrekkende å hoppe inn i. Men vi skyter først og spør etterpå.  

Men det blir man jo minnet på av å være på små festivaler, drevet frem av et ekstremt engasjement og merksnodige løsninger. Da føler du at hele ideen om en festival handler om å ta et steg vekk fra den pragmatiske hverdagen helt fra unnfangelsen av. At den handler om å trylle litt.
– Ja, akkurat. Litt rampestreker – å gjøre ting som ikke helt gir mening, eller å sette folk sammen på ulike steder… det gode gamle uttrykket kontekstualisering. Vi slapp konserter med Brainbombs og Faust inne i studioet mitt. Det handler om å skape situasjoner hvor folk konfronteres med musikken på en annen måte, sammensetninger hvor musikkhistorien spiller med og mot seg selv på ulike vis. Å gi oss som er der noen nye ideer… kanskje noe kan oppstå i de rommene, at folk kan ta med seg et tankesett videre. Jeg har tatt for meg av hele buffeten her – Brainbombs, Faust, Lindstrøm…

Eggum!
– Jan Eggum, ikke sant. Han inviterte jeg inn fordi vi booket Mike Heron fra Incredible String Band, noe av den mest legendariske musikken om man tenker på innflytelsen på sin egen samtid og det som har skjedd senere. Tenk på alle de som snakker om Nick Drake nå – han varmet opp for dem i sin tid, og folk satt og babla høyt over settet hans. De fylte vel Royal Albert Hall på et tidspunkt, med den merkelige musikken – det er jo helt absurd. Helt skrudd og ufattelig vakker musikk. Vi skal gjøre en Incredible Guitar Strings-greie som tar utgangspunkt i gitarister på 60- og 70-tallet som eksperimenterte mye. Bert Jansch og alle de her, som tok eksperimenteringen inn i en slags mainstreamkontekst og som har inspirert gitarister, låtsnekkere, og mye annen pop  og folk. Jan Eggum skal inn i den sammenhengen. 

Eggum er jo en så stor nasjonal musikk-personlighet og kjendis i Norge at det å snakke om det spesifikke og spisse han og andre i visebølgen, som Lillebjørn, brakte til bords nesten er et perspektiv man har glemt litt.
– Akkurat. Han har jo orientert mye av sin låtskrivergreie mot en dyp forståelse av harmonikk, han har vært en enorm musikknerd, har spilt inn plater i Brasil… det er kult å invitere ham inn i et rom hvor det får lov til å være sentralt. Da får du kanskje et annet blikk på ham. Det blir ham, Mike Heron, Tønes og Daisy Rickman, som er venn av Brian Jonestown Massacre, en 24 år gammel artist fra Cornwall som lager kjempemusikk i tradisjonen etter Bert Jansch, Pentangle og så videre. 

Brian Jonestown Massacre preger denne festivalen på en rekke måter, virker det som.
– Ja, vet du hva, jeg spiller litt med dem om dagen. De er en viktig del av hele greia, og skal være med og bidra på flere felt. De har vært en utrolig hjelp. Anton Newcombe og jeg har jobbet mye sammen de siste 10 årene i studio, det er mye som ikke har kommet ut. De er en enormt fargerik og musikkinteressert gjeng. 

Dere har hatt flere sessions i studioet du har bygd i Moss, hvor det også skal være konserter under Lyse Netter. Hvordan oppsto alt dette her?
– Jeg har ikke snakket med så mange utover min egen krets over det, men saken var jo at jeg hadde et studio sammen med Madrugada og den gjengen i over ti år, som het Malabar. Der produserte jeg mange plater, og til slutt sa det seriøst stopp i hodet mitt. Jeg følte meg ikke bare utbrent, men helt eksistensielt tom – jeg visste ikke hvem jeg var, jeg visste ikke hva veien videre skulle være. Jeg orket ikke tanken på å dra opp i studio, på se på en EQ eller en kompressor. Men rundt samme tid mistet vi også studiolokalene våre, for kommunen skulle inn og fikse og ordne. Det er jo et veldig hett område i Oslo. Så kom søsteren min Elvira, som har bodd i Moss, og sa jeg har funnet et helt vanvittig sted som du må komme og se. Jeg vet at du ikke har lyst til å starte studio eller noe sånt, men du må i hvert fall komme og se det. Tre ukers tid senere sto jeg med nøkkelen i hånda. Så brukte jeg korona på å bygge og ordne og styre – det er et fantastisk lokale. 

Jeg får inntrykk av at den flyttingen har vært en stor energiboost.
– Det har vært veldig bra. Jeg må finne noe annet å leve av fremover, men jeg kunne ikke fortsette å bare produsere for andre, sånn som jeg hadde gjort de siste syv årene. Jeg var så hengitt til andre prosjekter. Kanskje det var sorg og savn over å ikke komme i gang selv som gjorde at jeg gikk så hardt inn i andres ting. Jeg tror aldri jeg hadde fått plass til å komme i gang med noe musikk selv, med mindre jeg hadde sluttet med det. I Moss puslet jeg og holdt på i studioet og underveis sendte jeg litt bilder til folk jeg kjente uten å forklare så mye, bare for å friste eller erte folk litt. Se på den kule fossen her, se på de fine vinduene her… Folk ble nysgjerrige og lurte på hva i all verden jeg holdt på med. Det balla på seg, og Brian Jonestown Massacre hadde lyst til å komme, så jeg spurte Anton om han hadde lyst til å DJ-e på en liten åpning jeg skulle ha med noen venner. På samme tid skrev Ryan, en av de andre i bandet til meg, og lurte på om han også kunne komme, og så skrev en til – helt uavhengig av hverandre. Da foreslo jeg at de like gjerne kunne fly inn hele gjengen og spille 2-3 låter, og det ble til en konsert i studio med dem. Sånn har ting skjedd – folk er blitt involvert uavhengig av hverandre, en god del musikere fra Oslo-miljøet har hengt seg på, noen andre utenfor… jeg har tatt det veldig sakte, ikke vært stressa av noen ting. Om noen har hatt veldig lyst til å gjøre noe har jeg sagt be my guest, ta nøklene til studioet. Jeg er ikke produsent lenger, men folk kan låne eller leie seg inn. Det er et fantastisk sted, man kan ta en utflukt i Moss, og studioet er sinnssykt egnet for liveinnspillinger, rommet låter bra. Vi har tenkt litt a la Warhol Factory, vi har gjort silketrykk, hatt fester, jeg har hatt workshop for barn med rare synthimprovisasjoner. Det er et forsøk på å snu litt opp ned på ting, for å teste ut rommet og hva det skal være. Nå har det fått navn også, jeg har endelig landa noe. 

Ja?
– Det skal hete Moss A Go Go, hahaha! Det er naboen min som fant på det. Det er for å ta det litt ned, det har noe litt tilbakeskuende over seg – det trenger ikke være Whiskey On The Strip, men det er noe der. Det har noe bossa nova i seg og det litt skurkete Mar-A-Lago-aspektet, noe litt lugubert. Det trengs, for det er et vakkert rom og man kan bli litt andektig. Jeg har lyst til å bringe det litt ned. Det er et nytt kapittel, jeg har ikke peiling på hvor det ender. 

Men fortell om Lyse Netter, det har jo eksistert noen år før du ble med?
– Det første skikkelige året var på Alby på Jeløy, som er en helt praktfull omgivelse. Men der var det begrenset med fasiliteter, det var én scene uti hagen. Jeg hadde ikke noe forhold til det da, det var lenge før jeg kjente festivalsjefen for Lyse Netter, Martin M. Sørhaug. I fjor ble festivalen flyttet inn til Møllebyen. Da fikk festivalen en ganske annen karakter, men som også er veldig flott, med det gamle bryggeriet. Området har veldig mye historie, det går ål i elva, så arbeidere satt der før i tiden og drakk øl og spiste røkt ål. Møllebyen var visstnok et dodgy område på 80- 90-tallet, men det er er jo et praktsted. Martin startet Lyse Netter, og det sprang litt ut av kollektivet House of Foundation, litteraturfestivalen de har laget og en del ulike kunststunts. Musikken har vært preget av den sammenhengen. Da jeg flytta til Moss var han en av grunnene til at jeg turte, jeg trengte å ha noen gode naboer som jeg visste at jeg kunne gjøre noe med. Han hadde dratt inn Diamanda Galas og Blixa Bargeld og flere andre og da skjønner du at han er sprø nok. Jeg kom inn seint, i fjor var jeg med på festivalen helt på slutten og i år har jeg vært med hele veien. Martin er festivalsjef, men jeg har fått lov til å ta veldig mye plass på booking i år. Jeg føler at vi kan gjøre noe som er helt eget i Norge her – nitti prosent av de som stiller gjør det nok på andre premisser enn de ofte gjør ellers. Det begynte med Brian Jonestown Massacre som ville være med uansett, det føles som et felles prosjekt for dem, og så spredde det seg til venners venner og folk som har hørt om det og virkelig trodd på ideen. Det er mange som har hatt lyst til å bidra. Jeg håper det kan bli en slags musikalsk vandring, historisk også, og synliggjøre noe. 

Det er jo veldig mye forskjellig, men det føles som at det er en tydelig tanke bak også. At man kan gå og trekke noen sammenhenger.
– Absolutt. Og så har vi sneket inn noen små detaljer her og der. Joel kommer og leser fra memoarene sine, Mike Heron skal gjøre en Q&A og så videre. Det er viktig for programmet – at det kanskje kan være lærerikt også, på en positiv måte. Man trenger ikke få det inn med teskje, men trekke en del slutninger selv. Jeg husker slutten av tenårene, hvor man møtte inspirerende folk som virkelig endret perspektivet ditt på ting – det er vanskelig å sammenligne, men noe av det kan man få til på en festival. Og så står musikken i hovedsetet, det er på mange måter en veldig seriøs festival, midt i haraballet. Seriøsiteten får ligge i musikken selv, og så kan jeg for eksempel skrive lange artisttekster som er armer og bein og alt mulig. Det er greit det også – da kan det gjøglete bli en invitasjon til noe som egentlig er veldig seriøst. Jeg er lei av det steriliserte, at ulike camps er så hengitt til sin menighet – at om det skjer på Munch er det de folka, og om det skjer et annet sted er det de folka… her er det Jan Eggum og Brainbombs, liksom, det er helt absurd, samtidig som det går an å se en slags sammenheng. 

Og i den sammenhengen finnes det legendariske bandet Faust også.
– Oh Yes. 

Når kom den ideen?
– Jeg kjenner en av de som spiller i bandet, og de har turnert mye med Faust IV–plata. Jeg hørte fra folk at det tydeligvis var veldig bra, og så noen klipp. Det er nye folk med i bandet, men det var bare så bra, utrolig bra. Og de spiller mye rundt, de er folk som pakker bilen sin selv, legender som fortsatt turnerer med the gypsy caravan, en gjeng. Jeg snakket med gitaristen som jeg har en felles venn med. Jeg spurte om han trodde det var interessant da konturene begynte å komme på plass, med Jonestown og Lindstrøm. Og det ble en slags kjerne, et veldig godt utgangspunkt for å tenke videre på hva det kunne være. 

Skal de spille både i studio og på den store scenen?
– Ja, de kommer tidligere for å øve og skal låne studioet i flere dager før. Lee Ranaldo kommer også tidligere, det kommer til å være en frikelandsby og folk kommer til å gjøre ulike samarbeid. Ole Henrik Moe kommer og setter sammen en strykekvartett og jobber med folk. Vi får se hva som kommer ut av det. Det er i tillegg til de satte opptredenene. Torsdag er det Faust og noen venner spille i studio, det skal også spilles inn med publikum til stede. Det blir en litt friere konsert, og dagen etter gjør de Faust IV på utescenen. De gjør to konserter, det samme gjør Jimi Tenor, minst. Vi skal ha finsk kveld! Det blir et samarbeid med den lokale saunaen… jeg må bruke finnen i meg. 

Det er mange som kan bli litt desillusjonerte av musikkvirkeligheten for tiden. En overflod av ting å forholde seg til, mye bra, men også kanskje et tap av konsentrasjon og en følelse av devaluering. Blir en sånn festival også et slags opprør mot den følelsen?
– Det er ikke å gå tilbake til en tid som var, men kanskje gjenvinne et fokus som lett går tapt når man sitter med spillelister med 500 låter. Jeg er jo fortsatt der at jeg liker å fordype meg i noe. Og når noe har grepet deg, står verden stille. Jeg ønsker at festivalen skal være det – en oppfordring til å ta det med seg, ikke bare når man er på festivalen, men å virkelig bli glad i det man hører på ellers. Å oppfordre til et klima hvor musikere og publikum i større grad blir ett, på en måte. Veldig mange av artistene kommer til å henge rundt, det blir en gedigen møteplass for veldig mye rare folk. Jeg vet ikke om det jeg sier henger på greip, for verden vi lever i fungerer på helt andre premisser, men det handler om å gjenvinne fatningen og å finne tilbake til øyeblikkene der du virkelig dedikerer deg. 

Jeg skjønte det blir nattbusser til Oslo for de som ikke har overnattingssted også?
– Ja, og vi prøver å ordne en camp for de som eventuelt tåler å sove i en skråning når de har noen innabords. Vi rigger også en sovesal, vi prøver å gi ulike folk med ulik økonomi muligheten til å komme som de er. Vi skal ha båtcamp, sånn at folk kommer sjøveien. Det er også en lokal festival, vi har mye Østfold-acts på plakaten, Selma French er fra Ås, Espen Friberg fra Hvitsten Salong…vi må bare få ut ordet nå, til alle de forskjellige publikummene. I Moss kan vi kanskje snakke mer om de yngre bandene fra byen som er med, men også Backstreet Girls, Susanne Sundfør, Tønes, Jan Eggum, Lindstrøm og så videre. Fra Oslo kan vi kanskje få med oss en del folk som kommer fra shoegaze-verden og psykedelia-verden, alle de segmentene der. Faust kobler sammen mange av de andre rare greiene. Vi må forsøke å få ordet ut til mange spesielt interesserte, men så må vi også bare ta tak i folk og si… kom, kom, jeg er sikker på at det blir noe for absolutt alle her, og du kan være med og åpne opp den musikalske skattekista. 

Men det er interessant når du lister det opp på den måten, at det også er en ganske “bred” norsk festival pakket inn i denne greia her. Sundfør, Backstreet Girls…
– Ja, jeg syns Backstreet Girls er bedre enn noensinne nå. Steinbra. Og de har på mange måter blitt et unorsk fenomen, selv om de også er veldig norske. De er selvsagt karikerte også, men jeg syns virkelig de har en viktig historie å fortelle, som en del av helheten. Det er veldig få store norske headlinere som passet inn i dette, og som vi i det hele tatt hadde på blokka, men Susanne passer helt inn. Jonestown turnerte jo for eksempel med Mercury Rev, og hun har sunget med dem… det er til og med så basalt som det, i tillegg til at hun åpenbart passer ellers. 

Det er jo kanskje noe som knytter Backstreet Girls og Susanne Sundfør også – ingen kan si at de ikke går virkelig opp i det de gjør, når de gjør det.
– Dette er kanskje en søkt teori klekket ut på mitt lille bakrom. Men… du har vokalister som blir filtrert gjennom lag og lag av uuttalte auditions før de kommer inn i det aller helligste. De enorme, store flotte stemmene… hele deres vesen, det å være en vokalist, du får en følelse av kroppen og stemmen er et verktøy for noe større. En følelse av at de blir fylt av det de synger for og om, enten det er klasse, rasepolitikk, sosiale forhold, hva som helst. Noen ganger kan du få følelsen av at det går motsatt vei i dag, at blikket går innover i stedet. Alle som prater om seg og sitt. Jeg generaliserer selvsagt voldsomt. Men det handler om å bli oppslukt av musikken, ikke av deg selv. Jeg vet ikke om dette gir noen mening…

Det virker jo generelt som at du har lyst til å kjempe mot en slags avromantisering av musikkvirkeligheten.
– Ja, kraften som kommer innenfra, som er iboende i musikken… om det så er desperasjon. Og musikken kan fremdeles være det, den dedikasjonen til øyeblikket. Ingen har vel egentlig lyst til å være han gamlingen som klager over nåtiden, men jeg merker på meg selv at jeg gjerne kan klage litt – for om jeg hører noe nytt som jeg synes er bra, så skriker jeg om det til folk. Da er det også lov til å si at det er noe helt riv ruskende galt med måten vi ofte konsumerer musikk på i dag. Vi trenger ikke gå inn på det i dybden, men en festival er en måte å gjøre poenget sitt på. Har du hørt om Veps? De skriver kule låter, litt sånn amerikansk Kill Rock Stars-indie, veldig skranglete, og en veldig kul musikalitet i seg. Hvorfor hadde de jentene det i havregrøten sin? For meg handler det ikke om at de skriver musikk som appellerer til sine foreldre og deres platesamling, det er bare en genuin forståelse av låtskrivning. Det gjorde meg veldig glad. De skal vi booke. Innenfor jazzen er vi veldig sterkt stilt i Norge med mange forskjellige typer festivaler. Men om du ser på et band som Veps og hvor de hører hjemme i dag, så kan du se til USA hvor det finnes en stor underskog av det man før kalte independent-musikk, og festivaler for musikken i det leiet. I Norge virker det litt som at de miljøene mangler, og det virker ikke som at det er noen annen setting for et band som Veps enn festivaler hvor den nærmeste naboen er Sigrid, på en måte. Jeg klarer ikke å få øye på den litt rare rockefestivalen, som tar noen annerledes valg. 

Får du mer lyst til å drive litt mer med spilling selv av å lage festival?
– Jeg begynte jo å spille med Fra Det Onde – vi spiller på Motvind i sommer, og spilte blant annet på Mandaljazz i fjor. Det har vært fantastisk å spille med dem, og det har vært veldig gøy å være med Jonestown. Jeg håper kanskje at det å være med på sånne ting gjør at fjellet ikke blir så stort å bestige når jeg forsøker å komme i gang med egne ting igjen. Jeg har vært livredd, jeg mista helt piffen og likte ikke meg selv noe spesielt godt. Det er ingenting jeg vil mer i livet enn å begynne å lage ting igjen. Ingenting, jeg kan leve enkelt, jeg trenger ikke å ha mye, jeg kan gjerne spille små østblokkturneer, hvis motivasjonen er riktig og brannen tennes er det ingenting som hadde betydd mer. Kanskje både festivalen og det å spille litt med forskjellige folk kan være med på det. At det ufarliggjør ting litt. 

Du snakker jo også om betydningen av en sosial scene og en sammenheng å inngå i – og jeg kan få følelsen av at det endret seg litt for dine greier på et tidspunkt.
– Ja, det gjorde på en måte det. 

Men Fra Det Onde er blitt et veldig fint samarbeid, syns jeg.
– Det er hyggelig å høre, jeg syns vi gjør noen veldig fine konserter. Min del av det er alltid kaotisk, for jeg har med så mange duppeditter som alltid står på randen av å ramle fullstendig sammen. Så det er liksom én fot på den pedalen og en arm borte på noe annet… jeg føler at det er så mye jazz i Norge, så jeg føler at om jeg skal ha noen verdens ting der å gjøre, må jeg ta med det som er mitt, og komme inn fra siden. Litt primitiv elektronikk, noe som kanskje ikke er prangende musisering. Du tar noe som kanskje kan være pretensiøst ned i en gryte, noe som kanskje har en mystikk i seg, men som også er veldig jorda. Det er en motsetning som jeg synes er kjempespennende – du kan på en måte være gjøgler og professor på én gang. 

Og da er vi kanskje litt tilbake til det du forsøker å få til når du jobber med Lyse Netter også – gjøgler og professor.
– Jajaja – eller, mest gjøgler, da. 

 Av Filip Roshauw og Audun Vinger