NTT nummer 200!

God helg, og velkommen til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsmusikkavis i digital remseform! Det du leser nå er NTT nummer 200 – og tilfeldighetene, eller skjebnen, vil ha det slik at vi feirer det midt i innspurten med arbeidet med vårt første Jazznytt-nummer som redaktører. Er det ikke det ene, så er det det andre – og noen ganger er det begge deler på én gang. 

Derfor innebærer ikke NTT #200 noen stor risiko for krampe i scrollefingeren – den minner saktens mer om det aller første nummeret av fredagsbloggen, som kom 1. oktober 2018 med  Marthe Lea på coveret og hvor vi anbefalte en konsert av Master Oogway på NMHs konsertserie RÅ, Kristoffer Kompen på Herr Nilsen, rikholdig Motvind-kveld på Kafé Hærverk, Håvard Wiik Trio på samme sted + Antikvariatet og Wako-turné i Trøndelag, i tillegg til å minnes forfatter og tidligere Jazznytt-redaktør Olav Angell, som gikk bort den samme uka. Fin konsertuke! 

I dag har vi tatt feiringen på forskudd med sjokoladekake på Jazznyttkontoret (se bilde), hvor vår kollega Karoline Ruderaas Jerve foreslo at vi rett og slett bidro med 200 ord hver. Det hørtes akkurat passe ut – men først må vi se litt på helga og ukens konserter: 

1. Chet Baker på nynorsk-orkesteret Baker Hansen er atter en gang på veien – i dag spiller de på Vesle Kinn i Florø, og i morgen spiller de sammen med Mort Benny i Sogndal kulturhus.  

2. Kvintetten med det aldeles fantastiske navnet MossaNova spiller på Sarpsborg Jazzklubb i morgen klokka 15! 

3. Trommeslager Tore T. Sandbakken er plateaktuell med Imperfect Solitude, hvor vi finner ham i triosamspill med Hanna Paulsberg og pianist Dag-Filip Roaldsnes. De har plateslipp i Vår Frue Kirke i Trondheim i morgen, og på søndag spiller de på Kampenjazz.

4. Det er fryktelig god stemning i trombone-Norge for tiden, hører vi rykter om. En av miljøets nestorer, Øyvind Brække, kan for tiden høres med den legendariske kvartetten The Source som er på 30-årsturné og som denne uken spiller på Vinterlysfestivalen i Mo i Rana på tirsdag, Dokkhuset i Trondheim på onsdag og Gjøvik Jazzklubb på torsdag.  

5. På lørdag er det en finfin duo-kveld på Nasjonal jazzscene: Tu’ba, bestående av vokalist Live Maria Roggen og tubaist Lars Andreas Haug, ga ut et selvtitulert album i 1998, og spiller en 25-årsjubileumskonsert for utgivelsen denne kvelden. Det blir duoens andre konsert siden 2004, kan vi lese. Ola & Anja er ikke navnet på en forseggjort svensk frikfolkduo – tror vi, da – men samarbeidet mellom de glimrende musikerne Ola Høyer og Anja Lauvdal. Det ryktes at Nasjonal jazzscenes infoansvarlig røk på en real bommert da vedkommende annonserte dette som deres første konsert sammen  – det var på Blow Out! for en tid tilbake. Så går det selvsagt an å stille seg selv spørsmål om den samme duoen kan spille sammen to ganger – eller om alle slike møter er det første i sitt slag. Ja, det er et dumt spørsmål, men det går an å stille det – og på Nasjonal jazzscene kan det endog hende at du får svar. 

6. Apropos Blow Out – nå på tirsdag kommer klarinettisten Rudi Mahall, kjent fra blant annet Monk’s Casino, med en trio som også består av gitarist Olaf Rupp og trommeslager Kasper Tom. De får følge av en trio bestående av pianist Joakim Rainer Petersen, den argentinske saksofonisten Camilla Nebbia og svenske Barbara Togander på stemme og elektronikk. 

Vi går videre, og informerer om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for LIKES, DELINGER og folk som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

 

Burt!

Hvordan velger man et par låter fra denne enorme Burt Bacharach- katalogen? Det er bare å gi opp. Kanskje vi kan gjøre noe lenger i neste utgave. Man får da i dag heller gå etter innfallsmetoden – hvilke låter er de første som faller ned i hodet, utover den opplagte «Raindrops Keeps Falling On My Head»?

«Don’t Make Me Over» – Dionne Warwick
Tidlig møte med den sangeren som mest og best av alle representerte Bacharach/Davids materiale, her tydelig drevet av indignasjon og pasjon i studioet.

«Reach Out» – Lou Johnson
En av sangerne som pleide få prøve seg på materialet deres først. Hvilken sublim sofistikasjon! Voksen uptown soul. Dessverre fikk han aldri den berømmelsen han fortjente

«One Less Bell To Answer» – The 5th Dimension
Teksten er det største i denne rystende desperate låten om tapt kjærlighet, det går kaldt nedover ryggen. Litt også på grunn av vokalgruppens glassklare hovedvokalist Marilyn McCoo, en av soulhistoriens underkjente giganter, som virkelig klarer å formidle budskapet.

«Walk On By» – D-Train
Det finnes  så klart mange sterke versjoner av denne sentrale låten, men New York-boogie-tolkningen fra James «D Train» Williams og Hubert Eaves III både strekker ut og finner kjernen.

«Something Big» – Burt Bacharach
Hvilken perle, som å leske strupen med et glass tørr sherry etter en lang dag i ørkenen. Bossa-preget, med en liflig men underlig melodi, en beat som pirrer nysgjerrigheten, og muted blåsere som signaliserer en resignert, sensuell uro.

 

Blogghalvdel Filips 200 NTT-ord (ok, 198 pluss no greier)

Den første klubbkonserten jeg så, var med Niels-Henning Ørsted Pedersen Trio på Cosmopolite mens det fremdeles lå i Industrigata, under Oslo Jazzfestival i 96 eller 97. Jeg husker hvor myke og alminnelige høyrehåndens tre midterste fingrene så ut mens de pilte over strengene, hvor lett bassen så ut i den store danskens uanstrengte grep. Jeg tror det var en middels konsert, men det gjorde meg ikke noe – først og fremst ble jeg forbløffet over at det i det hele tatt var mulig å se noe jeg hadde hørt på CD, å løse inn billett, sette seg helt forrerst, så nære at man kunne knipse peanøtter eller Solo-korker på musikerne. Konserter er blitt mer hverdag siden den gang, blant annet takket være NTT, men heldigvis vender den samme forbløffelsen tilbake med ujevne mellomrom. Hvor sterkt det er å være i et rom der musikk skjer, privilegiet i å kunne komme helt opptil, se det med egne øyne. Den vanvittige ukuelige optimismen til arrangører som drar ting fra nært og fjernt hit til der vi bor, og sier det må du få med deg. Noen ganger er bare tanken på at de gidder nok til å få meg gjennom uka. 

(Tells parenteser i ordtellingen? Jeg satser på at det går greit. Jeg kom på noe bassist Christian Meaas Svendsen sa i en NTT for lenge siden. “Det er også en nytelse i å plukke ting fra hverandre”, den betraktningen har jeg tenkt mye på. Det er fint å kunne snakke med de som lager musikken, og forsøke å skjønne litt mer av hvordan ting henger sammen. Det er ikke alle som vil snakke så mye i kortene, noen ganger stiller jeg helt gærne spørsmål, eller forstår ikke hva de vil frem til. Men noen ganger funker det, og etter to hundre numre med fredagsblogging, har jeg kommet fram til at musikk uansett ikke lar seg avmystifisere, samme hvor hardt man prøver. Det er lyd, den gleder oss, folk jobber vettet av seg, bruker sine alminnelige liv og kropper for å skape den, bringe den frem på scenen og i studio. For et konsept. Jeg håper og tror forbløffelsen vender tilbake de neste hundre numrene og konsertene også.) 

 

Blogghalvdel Vingers 200 (ok, 198) ord om NTT

Ja, når vi med ett befinner oss i en deadline for moderskipet Jazznytt, er det vanskelig å finne tid til alt man pleier å gjøre her i remsa. Egentlig finne krefter også. Og om man ikke har noe å si en uke, er det kanskje like greit å la være. Men det har vært mye å fortelle om disse to hundre utgavene som vi kan markere i dag. Det begynte som en konsertanbefalingsliste med litt ekstra tekst, men forvandlet seg raskt til en slags livets blogg med intervjuer, essays og innfall, og det ble en måte å utfordre ens egne indre stengsler som skribent. Den massive mengden ord hver uke er også en logisk konsekvens av den enorme verdiskapningen vi ser rundt oss i musikklivet i Norge hver uke, med ny tenkning, konsertserier, utgivelser og nysgjerrig preik. Og det ble åpenbart at et tidsskrift som utkommer med fire papirnumre i året ikke er tilstrekkelig. Endel nye sammenhenger har dukket opp underveis, endel likheter i engasjementet hos folk, enten de interesserer seg for samtidsmusikk, soul, stoner-rock, bossa eller vanligjazz. Jeg innbiller meg at disse tidligere separerte sjangermiljøene har kommet nærmere hverandre i løpet av perioden for disse 200 NTT-utgavene.

 

​​En torsdag

Gårsdagen var en perfekt Now’s The Time-dag, atter en dag i musikkens tjeneste, og i det nødvendige spennet som gjør at det er mulig å bevege seg over det uten å falle ned og slå seg. Det begynte slik det så ofte gjør nå for tiden, med nyheten om en legendarisk skikkelse fra musikkens verden som har falt fra. Blir man egentlig lei seg, blir man glad for å bli påminnet hvor glad man er i vedkommende, eller er det bare blitt en del av systemet med å bry seg om musikk og av å vise det til omverden? Litt av alt, vel. At Burt Bacharach er en av pop-epokens fremste komponister er det liten tvil om. Den periodevise motstand mot hans uttrykk som gjorde ham til poenget i en Monty Python-sketsj er forvitret, og vi står igjen med minnet av en av musikkens store mestere. Klokken 1730 befant jeg meg plutselig i den usedvanlig flotte storsalen på Filadelfiakirken, der intet mindre enn 159 elever fra første klasse i musikklinjene på vis i Oslo sto på scenen for å fremføre Silk Sonic-albumet. Et av de mest vidunderlige albumene som har kommet de siste årene, uansett sjanger, skal vi si det slik?

For en lykkepille det var å se disse ungdommene fremføre den typen musikk! Alle var ikke like fantastiske, men som helhet var det forbløffende vellykket, snedig arrangert og ikke minst energigivende. Som min konsertvenn sa da vi gikk ut: den som er musikklærer har neppe behov for antidepressiva eller blodtrykktabletter. Verden ble en stakket stund et bedre sted av å oppleve dette. Ser vi alle som musikere i fremtiden? Slettes ikke, men de får med seg verdifull ballast videre i livet. Det er mulig at funk-temaet i musikken fikk jentene blant studentene til å ta på seg litt mer 70-tallsaktige klær enn til vanlig, men oppsiktsvekkende mange av dem så ut som Sofie Tollefsbøl, med skaut og alt. Og er ikke det er lovende med tanke på fremtiden, vet ikke jeg. Dette retropreget var jo også present på Grammy-utdelingen forrige helg, i flere kategorier.

En kjapp tur innom Gapet for en debrief og et glass hvit burgund medførte også et kort møte med Sondre Lerche, som var ute for å feire at han har fått rolle i en musikalversjon av Moulin Rouge. Vi har snakket mye om Burt Bacharach i årenes løp, og vi ble fort enige om at det ikke var noen fæl dag – han ble jo 94!

En kjapp tur hjemom for å sjekke forholdene der, og akkurat tid nok til å poste om opplevelsen på Facebook og kaste i meg en halv Grandis, og så bar det ned til Kafé Hærverk. Der ventet et knippe venner og bandet Dafnie på scenen. De hadde vært ute på en liten turné der de hadde fremført utelukkende ny musikk. Modent av et ferskt band som utga sin første plate bare i fjor, men musikerne, med saksofonist Amalie Dahl i spissen, har tydelige ambisjoner med det de holder på med. Det var noen C. Wallumrød-aktige arrangementer, og noe found sounds og lydopptak av stemme som kom inn i miksen der og som viste at bandet allerede er på nye veier. Ser fram til å følge dette bandet. Etter gigen ble det tid til en liten passiar med trommeslager Veslemøy Narvesen som kunne oppdatere oss om vinteren i Trondheim og den store aktiviteten som daglig viser seg på jazzscenen der oppe. Vi ses på konsert!

 

Pssst, Audun!

Du måtte løpe fra Jazznyttskyskraperen for å rekke å møte en advokat utenfor Follestad som skulle selge deg noen vintage magasiner om vestkystmusikk – et av de mest Audun Vingerske gjøremålene jeg har hørt om i mitt liv, så jeg tar det her: Hvis vi en vakker dag har lyst til å skrive restaurantanmeldelser i en litt sånn karslig og pludrete tone under pseudonymer i denne remsa, kan vi kalle oss “Jazz og omegn”. Fytti grisen. Gleder meg til fortsettelsen, mvh Filip

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger