Nyhet

UKAS JAZZPROFIL: Janne Eraker

Steppdanseren Janne Eraker har spilt inn musikk og videoer med en rekke musikere til prosjektet Movements for Listening. En singel gis ut hver måned før hele albumet kommer 3. november. Chulas Fronteras er allerede ute, hvor hun opptrer sammen med Knut Reiersrud.

I spalten Ukas Jazzprofil presenterer Jazzinorge.no en aktuell musiker, arrangør, storband eller annen jazzaktør. Har du tips, send oss gjerne en epost.

Janne Eraker

Hei Janne, hvordan går det om dagen?
– Hei, Bendik, det går bra. Det var deilig å komme i gang etter en litt for lang og festlig desember, og jeg har allerede hatt en prøveuke med steppdanskompaniet i Tyskland, en DKS-uke med Steppoetene og sluppet en singel også.

Vi hører at du har et gigaprosjekt på gang. Kan du fortelle oss litt om dette?
– Ja, det ble visst et monsterprosjekt. Jeg har lenge hatt ønske om å få spilt inn steppdans sånn at det låter sånn som jeg vil det skal låte, og nå er det faktisk sånn at musikken er sendt til fabrikken og så skal komme tilbake i form av en dobbeltvinyl ved navn Movements for Listening. Den kommer ut i november.
Før det, slippes det en singel og video hver første fredag i måneden. I januar kom den første, Chulas Fronteras, med Knut Reiersrud. Det er nemlig sånn at det er 10 forskjellige samarbeid, med totalt 11 musikere, på 10 forskjellige steder. Mange forskjellige sjangre, og mange muligheter til å finne ut hvordan steppdansen funker i de respektive samarbeidene og hvordan det kan spilles inn, og hvordan det skal låte på plata.
Jeg har lært masse. Og så er jeg veldig heldig, for jeg har med meg fantastiske folk: Knut Reiersrud, Ivar Grydeland, Michaela Antalová, Harald Fetveit, Anders Kregnes Hansen, Hans Martin Rundberg Austestad, Juliana Venter, Roger Arntzen, Vegar Vårdal, David Skinner, og Kristoffer Lislegaard. Cover-kunsten lages av Daan Botlek, videoene av Morten Minothi Kristiansen, mastringa er det Audun Strype som står for.
Det hele blir gitt ut av plateselskapet Esc.rec. i Nederland, som jeg kjenner fra tiden jeg bodde der. Midlene har jeg blant annet fra Kulturdirektoratet, både danse- og musikkordninger, og Norsk jazzforum. Takk.


Janne Eraker og Knut Reiersrud spiller inn Chulas Fronteras. Foto: Morten Minothi Kristiansen.

Du kombinerer dans med perkusjon, steppdans. Hvordan var det du fant frem til denne uttrykksformen?
– Sånn jeg ser det så er steppdansen både dans og perkusjon fra før av. Hvis man steppdanser uten å forstå det som perkusjon så har man gått glipp av halve poenget. Som mange perkusive danseformer så begynte steppdansen som en gatedans, eller, en sosialdans. Faktisk deler den historien sin med jazzmusikken, og er den danseformen som hører til jazzmusikken.
Steppdansen er et resultat av smeltedigelen Amerika, der irske og engelske danser møtte afrikanske danser og rytmer. For å gjøre dansen hørbar klemte man ølkorker mellom tærne. Historien er også tragisk, for steppdansen ble stor i minstrelshowene, der hvite folk i blackface imiterte dansen til slavene på plantasjene.
Uansett, før eller senere kom steppdans-jern inn i bildet, slik at det skulle bli mulig for folk lengre bak å høre steppdansen. Senere har steppdansen blitt eksponert mer som en show-aktig danseform i musikaler, og mange kjenner den ikke som noe annet enn en dans kledd opp i hatt, stokk og ballroom-bevegelser.
Men det er mange steppdansere over hele verden som driver med steppdans som musikk, og jeg har trent med mange av dem. Noen av de største aha-opplevelsene hadde jeg med Marije Nie fra Amsterdam, og senere med Heather Cornell fra New York. Begge jobber kun med live musikk på scenen, og Heather har for eksempel samarbeidet med Ray Brown, som skrev Gumbo Hump til hennes steppdans.

Hvorfor og hvordan forener du steppdansen med jazzen?
– Altså, den er som sagt egentlig forent i utgangspunktet. Det som er himla gøy med steppdans og jazz er dette med improvisasjon og samspill. Nå er jeg også veldig glad i å eksperimentere, og det er det jo også rom for i jazzen. Faktisk tok det meg litt tid å bli glad i tradisjonell jazz, å ta i en standardlåt og for eksempel steppdanse en solo i et vers og så gi det videre til en annen solist.
Jeg liker det godt når rammene ikke er så strenge og firkantet, og det er mulig å bøye på både tid og form. Men det kan også være skikkelig digg å lande på en låt jeg kjenner godt, og surfe på den sammen med noen rå musikere.
Det som kanskje egentlig er problemet mitt, er at jeg motsetter meg veldig å prestere i en slags spotlight. Da mister jeg inspirasjonen og lysten til å gjøre noe som helst. En typisk greie kan være: nå skal du vise alt du kan av stepp, så fort som mulig og så imponerende som mulig.
Så jeg har lenge brukt minimalt av teknikk i mine konserter, og insisterer på å lage musikk med de aller enkleste trinna. Heldigvis har jeg hatt ordene til steppdanshelten Michelle Dorrance i bakhodet hele tiden: Dance to express, not to impress. Den kan jo lett oversettes til: Jazz to express, not to impress.

Chulas Fronteras. Video: Morten Minothi Kristiansen.

Uten trommesett, hvordan er det du skaper ulik klang, tekstur og lyd med instrumentet ditt?
– Her er det faktisk veldig mange muligheter, om man nerder lenge nok. For det første spiller det en stor rolle hvordan man danser, beveger seg, bruker kropp, armer, bein, balanse. Ja, akkurat hvordan man møter gulvet. Så er det alle mulighetene med sko og gulv. Alle steppdanssko låter litt forskjellig, alt ettersom hvor tunge de er, hvilke jern som er skrudd på, om det er tre eller lærsåler. Eller å danse barfot, eller med gummistøvler går jo også.
Gulv, plater, scener, podier, videre til tepper, metallplater, sand, vannbeholdere, matter, der er det også mange, mange forskjellige klanger og teksturer. Jeg har også med meg alt fra lekesaker til løse jern, og henda kan brukes både til å spille med tinga, eller til en av steppdansens forløpere: body percussion.
I prosjektet Øy, som jeg har med Kristoffer Lislegaard, elektronisk musikk, får steppdansen en ny verden av muligheter i det den går gjennom kontaktmikken og inn i Kristoffers setup. Da kan steppdansen låte helt ekstremt forskjellig, alt fra hyperforsterket til noe helt ugjenkjennelig, som en tromme eller som en synthesizer.


Janne Eraker under innspilling av Chulas Fronteras. Foto: Morten Minothi Kristiansen.

Er dette noe som utforskes blant andre steppdansere?
– Tja, ja, litt. Ikke av så mange, kanskje. Det er muligens litt mer vanlig å utvikle en stil og en sound som man blir kjent for, uten å dra inn så mye stæsj og eksperimentering som jeg gjør. De fleste steppdanserne som er godt kjent kan jeg kjenne igjen på lyden. Jeg trenger ikke å se dem for å vite hvem det er.
Det er også noe jeg er veldig glad i når det gjelder steppdansen. Det er liksom meninga at du skal være deg selv, og finne din måte å gjøre det på. Hvis du finner to like så har du kanskje rota deg bort i konkurranse-verden, den finnes også, ja.
Ellers er sanddans en ganske gammel måte å steppdanse på, så der fant jeg i hvert fall ikke opp noe nytt. Mest kjent for den er kanskje Sandman Sims, som var en litt mindre vellykket bokser og fant en karriere som steppdanser med et pauseshow der han lager fete, litt brushes-aktige grooves i en boks med litt sand oppi.

Er det noen du har latt deg inspirere av?
– Det er uendelig mange jeg lar meg inspirere av. Det kan være alt fra folk som lever livet på enn annen måte enn meg, til folk som er ekstreme nerder på ting jeg ikke vet noe om. Jeg elsker det når jeg møter noen som er seg selv på en uredd måte, og deler av sin praksis, hva nå enn det måtte være. Jeg husker hvor utrolig det var da Kouame Sereba reiste seg opp og begynte å synge i en eller annen familiefest. Eller da Michelle Dorrance steppdanset med band foran en fullsatt sal i Stockholm. Det var som at hun formidlet et aller annet rett fra en høyere enhet. Eller da han indiske danseren spratt opp på scenen på Karpe-konserten i Spektrum, det var helt sinnsykt. Når folk gir av seg selv, og deler med hverandre og publikum. Det er jo bare helt magisk.

Hvilke artister samarbeider du med på dette prosjektet og hvordan har det fungert?
– Jeg føler også at det er sånn at med hver ny person man er sammen med, så har man muligheten til å være seg selv på en annen måte. Altså, at jo mer du møter andre og nye folk, jo mer blir du kjent med deg selv. På plata, albumet, altså, møter jeg jo 11 forskjellige folk. Noen av dem er allerede gamle venner, andre er egentlig litt fremmede for meg, noen av dem føler jeg meg helt vanlig med, andre blir jeg litt sjenert eller starstruck av. Arbeidsmåtene er også forskjellige.
Noen vil komponere ferdig ting på forhånd, andre spiller gjerne impro i dagevis. Folk har ambisjoner i forskjellige retninger. Hva er bra, hva er viktig, hva er gøy, hvorfor gjør vi det sånn eller sånn? Dette var kjempespennende for meg.
Steppdansen jeg skulle gjøre hadde forskjellig mål og mening med hver innspilling. Når det var fri impro var det deilig å bli slukt opp, og jeg fikk overraskelser som jeg kunne bryne meg på i øyeblikket. Men noen av låtene hadde en score, Sikte på 10, eller var basert på en standard, Cute, eller en nykomponert låt med en bestemt groove og form, Galgeberg. Da var det en helt annen tilnærming, jeg øvde på 5/4-grooves i sikkert et år, og konsentrasjon. Jeg jobbet mye med å både bære ansvar og være pålitelig, men samtidig også være fri i det jeg gjorde.
Det var interessant for meg å følge med på hvordan det gikk med kroppen i alt dette, og hvordan jeg måtte bruke den for å få til det jeg ville. Det var alt fra å holde pusten, med Michaela Antalová, til å skjære grimaser, med Juliana Venter, sprinte for harde livet, med David Skinner, eller å lukke øynene for å være mer til stede i ørene mine, med Kristoffer Lislegaard.
Hele innsiden av vinyl-gatefolden er fylt opp og ut til randen med tekst om dette. Med hvert single-slipp følger det også et blogginnlegg, en teaser, og en full video, i tilfellet man vil fordype seg i prosessen.
Når jeg valgte ut hvilke takes som skulle bli med på plata så bare hørte jeg den innspilte musikken. Jeg har ikke sett på videoen, for jeg ville bevisst velge ut ifra det jeg hørte. Så fort jeg ser meg selv danse blir jeg opptatt av mye annet, egoet mitt distraherer meg, og dansen som uttrykk styrer hvordan jeg oppfatter musikken. Misforstå meg rett; jeg digger steppdansen som danserisk uttrykk, og bruker den til det også. Alt ettersom hvilket prosjekt jeg driver med, skrur jeg volumknappen på dansen opp eller ned. Noen ganger forsterker det musikken, andre ganger distraherer det fra musikken.
Kroppen kan brukes til å dirigere, å vise hva som kommer, eller til å kommunisere med andre musikere. Det at så få folk har sett steppdans, har både fordeler og ulemper for meg i første møtet med publikum. Den har en eksotisk faktor, som blender litt, og mange kan ha veldig lave forventninger til den. Jeg opplever at mange ikke får med seg mye av det jeg driver med på scenen, fordi de rett og slett er for distrahert til å høre ordentlig etter. Fordi de bare ikke kan tro at jeg mente å lage rytmer som går i 5/4, at det var improvisert, eller at det var komponert, også videre…
Så dette albumet handler også om å la publikum få en ekte lytteopplevelse av steppdansen. Også er alle hjertelig velkomne til å komme på konsert og få med seg totalopplevelsen.

Har du noen andre prosjekter på gang som du ønsker å fortelle oss om?
– Takket være en turné som ikke kunne gjennomføres i 2020 ble det plutselig en innspilling isteden på One Small Step, trioen jeg har med Roger Arntzen på kontrabass og Vegar Vårdal på fele, og plata vår Gol Variations kom ut i november 2022.
Den består av improvisasjoner i Gol stavkirke i Folkemuseet. Det var Audun Strype som gjorde lyden, og jeg er kjempefornøyd med hvordan steppdansen låter der. Jeg fikk danse rett på gulvet, bestående av eldgamle og unike planker med toner som om det skulle være en kjempe-marimba. Det er forresten også singelen med Roger og Vegar som er neste ut på Movements for Listening. Den heter Chair Variations og kommer ut 3. februar. Vi spilte den inn i Emanuel Vigelands mausoleum. Og ja, vi brukte stolene som er der.
Og så hadde jeg i 2022 også premiere på et dansestykke som heter Tap Noir, en steppdanssolo der steppdansen trigger både lyd og stroboskoplys. Det er en grøsser, med optiske illusjoner, uvirkelige scener og absurd steppdans. Tap Noir skal reise litt rundt, blant annet til Rotterdam.
Ellers jobber jeg en del i steppdanskompaniet Sebastian Weber Dance Company. Vi turnerer med flere produksjoner i år. Men dessverre, det nærmeste vi kommer Norge er Stockholm i april. Der er steppdansen et virkemiddel i en danseteatersammenheng, og stykkene handler om kaos, politikk, nærhet og mer. Noen av europas beste steppdansere er med, og det generes en helt vanvittig kraft når vi groover sammen. Tenk på et voldsomt Riverdance-show, bare oppgradert til swingbaserte, synkoperte jazzgrooves. Hehe, ja også danser vi med hele kroppen da.

Har du en konsertanbefaling til oss?
– Café Society, en slags jazzklubb som finner sted regelmessig på Cafeteatret, med pianist David Skinner i spissen. Her får du utrolig bra swingjazz, med spennende musikere og gjesteartister. Du kan sitte og nyte det hele med noe godt i glasset, eller du kan kaste deg på dansegulvet med lindy hop’erne. Torsdag 2. februar kl 20 er neste. Det er ofte utsolgt. Anbefales.

Og en plateanbefaling? 
– Klarer ikke å velge en, så her er et par-tre: Face to Face med Freddie Hubbard og Oscar Peterson, som jeg aldri blir lei. Fete Slåtta, en ny plate av Erlend Viken Trio, og da liker jeg spesielt den de har med Olav Torget på en slags afrikans gitar. Og så kjøpte jeg for litt siden Index, min første vinyl på leeenge, av Agnes Hvizdalek, som har en helt utrolig stemme.

Følg med på bloggen til Janne, her kan du lytte og se video.
Her får du kjøpt Gol Variations.
Her kan du høre og kjøpe Movements for Listening.
Her kan du se flere videoer med Janne Eraker

Fra forsiden

Nyhet

Makeløs 10-årsmarkering av Large Unit

Paal Nilssen-Love inviterer med seg gjester fra tre kontinenter når Large Unit i mars markerer ti år med en gigantisk fest over tre dager på Nasjonal jazzscene.

Now's the time

NTT: Subversive vibrasjoner

Heidi Kvelvane er tilbake fra Large Unit-tur i Etiopia og spiller trekkspill, Kjetil Jerve starter distroselskap og spiller med Akmee og Ebers er aktuell på alle kanter.

Meld deg på vårt nyhetsbrev