Now's the time

NTT: Men licket lever

Festivalen All Ears åpner musikkåret med sterkt program, Per Hillestad spiller sin siste Lava-konsert, Øyvind Blomstrøm hyller gitarinstruksjonsvideoen og Torun Eriksen synger Aretha Franklins pris.

God helg, godt nytt år og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsmusikkavis i digital remseform! Det du leser for øyeblikket er NTT #196 – og den aller første utgaven i 2023. Vi ser frem til nye dypdykk, samtaler og konsertopplevelser i det kommende året – og starter med å titte litt på hva som skjer denne helga og den kommende uken:

1. Rett utenfor Nasjonal Jazzscene på Karl Johan ligger utestedet Brødrene Bergh som virkelig trapper opp konsertvirksomheten og melder høyt: Bb Scene er et sted for den folkelige jazzen, et sted hvor man plukker musikere fra “den norske jazz-diasporaen” og lar dem fremføre musikken de brenner for. Hvem vet, med diaspora-pop på toppen av årsbestelister er det kanskje ikke så rart at utelivsnæringa i Oslos paradegate henvender seg til diasporajazzen? Det virker uansett som at en interessant symbiose er i ferd med å utvikle seg på Karl Johan – så lenge bookingen på Bb er god og holder tritt med den mildt revansjistiske retorikken de pakker den inn i. Det gjør den også – i kveld spiller den glimrende gitaristen Ola Erlien med sin Gypsy Jazz Quartet der, mens Simple Jonny’s Easy Jazz Band trår til på lørdag – bak det navnet finner vi musikere som David A. Skinner, Lars Frank, Gunnar Bech, J.T. Bergstrøm og Simple Jonny selv på vokal. Fortsettelse følger!

2. I nærheten av Norges Musikkhøgskole på Majorstua? Kast dere rundt og stikk innom konsertserien RÅ! nå klokka 18! Der spiller den bemerkelsesverdige duoen Elin Rosseland / Johannes Eick og jazzpopbandet LEAH. 

3. Jim White og Marisa Anderson spiller i kveld på All Ears i Oslo. På mandag gjester de Moskus i Trondheim, blant mange kjent som “Norges beste bar”! 

4. Apropos Trondheim: Denne uken har jeg hatt en flott prat med 4 av 5 medlemmer i Billy Meier, et sci fi-inspirert og fabulerende orkestere som lager oppsiktsvekkende sterke album – nå senest med fjorårets I Want to Believe. Den praten kommer i neste nummer av NTT – men dere som er i Trondheim på mandag anbefales å ta turen innom Pøkks sesongåpning, der de spiller. Gode sesongkortpriser er det også, ser vi, og herligheter som Hanna de Backers Gabbro og Large Unit Ethiobraz på sesongprogrammet. 

5. Improkonsertserien Blow Out på Kafé Hærverk har allerede startet vårsesongen og er fremme ved konsert nummer to – der hører vi den britiske trioen Secluded Bronte og Maja S. K. Ratkje, som sendte ut et trivelig nyttårsbrev om at hun i 2023 når milepælen 50 reiser rundt solen! Som vanlig skjer alt dette på tirsdag

6. Kvintetten Friends & Neighbors er oppkalt etter en glimrende plate med Ornette Coleman og har holdt på i femten år nå med sin energiske frijazz. I 2021 kom glimrende The Earth is #, en påminner om at denne musikken fremdeles låter friskt og relevant når alt stemmer – og den kommende onsdagen spiller de på Voss Jazzklubb.

Et av omegnens største navn gikk bort denne uken – Jeff Beck var en gitarist som danset etter egen pipe, som fjetret lyttere og inspirerte utallige utøvere av instrumentet sitt med en unik høyrehåndsteknikk, sound og med en rørende forkjærlighet for gode melodier, ja, for svisker. Hvor skal man starte? Blogghalvdel Vinger velger seg Donovan og Jeff Beck Groups “Barabajagal: 

Og han slenger også på litt fet shred fra åttitallet her – takk for musikken! 

Vi går videre, og informerer om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for LIKES, DELINGER og folk som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

 

Pers siste Lava-groove


Per Hillestad med Lava i 2021. Foto: Bjørn Erik Pedersen/Wikimedia Commons

Per Hillestad er en av norsk musikks største og mest brukte trommiser, med fartstid fra Lava gjennom en skikkelig mannsalder, noen morsomme år med a-ha, og hundrevis av sessions i norsk pop, spesielt på 80-tallet. Et stort antall av disse er kommet ut på CD for første gang nå i Christer Falcks Norske Albumklassikere-serie, og det er morsomt å se hvor ofte Lava-guttenes navn dukker opp. 

Søndag er det festkonsert på Rockefeller, med gjester som hipsterhelt Olav Stedje, vokalist Sisi, og hardtarbeidende Ketil Bjørnstad – det ryktes om at det skal fremføres musikk fra Aniara for første gang på evigheter. Blir sikkert artig! Det er to band som definerer min oppvekst, og det er Tramteateret og Lava. Det var jo det eneste jeg så på TV hele tiden. Men mange av låtene deres har høy kvalitet og sjarmfaktor, svært velspilt og med gode vokalister. Det er lenge siden 80-tallet nå, og jeg må innrømme at jeg fikk bakoversveis da jeg var på lanseringskonsert for plata Polarity i 2003. Dette var på dagtid, på utestedet som senere skulle bli til Nasjonal Jazzscene Victoria, så jeg og en gjeng fra Natt&Dag tok turen. De begynte med låta «Aquilo Blow», og da så vi sjokkerte på hverandre. Enormt! De låt jo minst like bra som i gullalderen, men litt tyngre og mer moody. Som en blanding av David Crosbys band CPR og Mindfields-era Toto.

Litt mer vemodig er det at dette blir siste Lava-gig for Per Hillestad, så det var en selvfølge å ta en prat med ham i remsa.

Fra den spede starten i Årdal med jazzrock på den selvtitulerte debuten, ble dere via suksessen Cruisin’ og kanskje større grad Prime Time da Egil Eldøen ble med som hovedsanger, forandret til landets største poprock-band, sammenliknbart med mye flott vestkystmusikk som Pages, Airplay og så videre. Hvordan foregikk denne utviklingen – bare noe som skjedde av seg selv?
— Utviklingen fra starten av Lava skjedde vel bare gradvis. Vi var et instrumentalband  i begynnelsen. Når vi gjorde første plata hadde vi med noen få låter med sang, og så ble det flere og flere sanglåter. På Cruisin` hadde vi med mange forskjellige sangere og så ble det Egil som ble fast med i bandet.

Jeg husker dere som selve lyden av 80-tallet i Norge. Når og hvordan begynte dere å få alle de studiojobbene?
— Vi kom vel i følge andre musikere med et nytt sound som folk likte, og vi jobbet veldig bra sammen i studio, og det gikk som regel veldig fort. Derfor ballet det på seg med studiojobber. Vi hadde mange morsomme timer i studio.

Det er blant annet noen helt supre låter med Sidsel Endresen. Var det ikke vanntette skott mellom jazz- og popmiljøene i Norge da?
– Dersom du mener kniving eller konkurranse, merket jeg ikke så mye til det. Jeg føler at musikere fra forskjellige sjangere hadde stor respekt for hverandre.

 

Den store hiten er jo «You», skrevet av Egil Eldøen og Ivar Dyrhaug – og med selveste Randy Crawford i front, som dere skulle samarbeide mye med. Hvordan startet dette, og ble det mange blide grimaser i studio da resten av bandet først ble presentert for låten?
— Samarbeidet med Randy startet da Rune Lem, hos Gunnar Eide den gang — eller var det Fred Engh? — sendte en kassett med Lava til Randy, og spurte om hun kunne tenke seg å gjøre noe med dette norske bandet. Hun hørte på kassetten i bilen sin en dag, og likte det hun hørte. Så hun kom over til Norge. Da gjorde vi en Skandinavia-tur som ble en stor suksess. Det var en strålendes tur! Da lærte vi å spille veldig svakt på scenen, noe som var svært lærerikt. Vi gjorde mange turer over stort sett hele verden.  Det var en flotte opplevelser.  Med «You» gjorde vi kompet først, en stund senere kom Randy til Norge og sang inn med Egil. Det var ganske kick å sitte å høre på, det må jeg si.

Det kan jeg forstå. Hva er ditt yndlingsgroove med Lava?
— Har ikke noe yndlingsgroove, men når en føler at vi spiller på samme lag, spiller i sammen og ikke bare samtidig, og ting bare rusler avgårde, så er det en veldig god følelse. Jeg liker alle groove som svinger.

Hvordan og hvorfor begynte du å spille trommer i det hele tatt?
— Jeg begynte å spille i korps. Senere 12-13-årsalderen, fikk jeg mitt første trommesett og begynte å spille i et lokalt band med blant andre bror min Jarle. Vi het Paza. Så ble det flere lokale band. I 1977 startet vi så smått med Lava. Det var Svein Dag Hauge som fikk et vikariat på skolen jeg gikk på. Han lurte på om det var noen som klar for å spille litt. Da ble vi fire stykker som begynte å jamme litt. Svein Dag (gitar), Kjell Hestetun (bass), Stein Eriksen (keys) og undertegnede på trommer. Det var den spede begynnelse på Lava. Så etter hvert begynte jeg på Toneheim folkehøyskole, der vi dannet et band, som bl.a. Tore Brunborg, Tom Erik Antonsen og Nils Petter Molvær var med i. Der spilte vi litt bebop og funk.  Det var morsomt å prøve seg på det. Bandet kalte vi for Limbandet.

In the pocket! Du jobbet også endel med a-ha, og er med på den nye plata også. Hvordan er det å spille med dette klassiske bandet?
Jeg var så heldig å få være med a-ha noen år, 1989-1995-96. Det var jo veldig stort og profesjonelt opplegg. Jeg var med på to plater i den perioden, East of the Sun, West of the Moon og Memorial Beach + ett kutt på Minor earth, Major sky. Memorial Beach ble spilt inn i studioet til Prince, Paisley Park. Det var jo artig å være der,  da. I 1991 spilte vi på Rock in Rio for 200. 000 tilskuere. Da var visst verdensrekord for antall betalende tilskuere. Nå i den siste tiden var jeg så heldig å få være med på det siste prosjektet til A-ha, True North. Der delte jeg og Karl Oluf, aha’s faste og supre trommis, på spillingen. Vi spilte på seks låter hver. Veldig hyggelig å få være med en kort periode igjen.

Du har din siste konsert med  Lava på søndag, men trommestolen blir ikke satt på lageret av den grunn, eller?
— Ja jeg trekker meg ut av Lava etter 46 år. Det blir sikkert litt rart på søndag, men dette er veloverveid fra min side, og det er ingen dramatikk i dette. Det er en tid for alt. Jeg kommer sikkert til å jobbe med gutta i andre sammenhenger utenom Lava. Sikkert greit med nytt blod i bandet også, når min motivasjon ikke er helt på topp. Jeg fortsetter å spille, selvsagt, da jeg ikke har råd til å slutte. Jeg blir en tunghørt minstepensjonist, forhåpentligvis ikke gretten, så får vi se hva fremtiden bringer av spilling.

Norsk musikkliv takker deg for innsatsen, Per! Groove on.

 

All Ears tilbake der de hører hjemme, i musikkårets startgrop


Christian Winther med plakaten laget av Rune Mortensen Design. Foto: privat

Ingenting kommer helt av seg selv på starten av et nytt år, bortsett fra atter nye januar-dager, og plutselig er man i gang allikevel. For en merkelig seremoniell, men allikevel uvant følelse disse ukene gir, med oppføringer av Draumkvedet både her og der over det ganske land, før man atter en gang kan trosse vekslende føre, ut i januars bleke lys og stummende mørke, for å se noe nytt. Allerede er det ting vi ikke har rukket å skrive om – improklubben Blow Out hadde årets første konsert allerede 3. januar, der var det også mange folk, hører vi – men årets første NTT er i det minste ute i tide til å fortelle at All Ears, en av de viktigste hendelsene på årshjulet for improvisasjon, lyd, kunst og rare greier, går av stabelen denne helga! I fjor måtte festivalen utsette utgaven sin til senere på våren, men nå er de tilbake der de hører hjemme – og fra fredag til søndag kan nysgjerrige lyttere stikke til Munch-museet i Bjørvika og få rekalibrert ørene sine. 

Festivalplakaten lokker med tre interessante dager også, i kveld er det duoen Jim White og Marissa Anderson som headliner etter sett med unge Teip Trio + SPUNK-legende m.m. Lene Grenager, pianisten Naoko Sakata og den svensk/britisk/franske kvartetten VAKA. I morgen fortsetter det med det nystartede platekollektivensemblet Nice Things Full Community, den amerikanske noise-artisten Evichsen, et svensk/amerikansk triomøte med Mark Wastell / Maggie Nicols / Matilda Rolfsson, den nye kvartetten ØKSE, startet av Savannah Harris og Mette Rasmussen, Lasse Marhaug og DJ Elin Már. Til sist, på søndag, er det ettermiddagskonserter med duoen Stina Stjern + Elina Waage Mikalsen og Fredrik Rasten. Puh, det blir mye navn når man forteller om slike festival-lineups, det er liksom ikke til å unngå, i dette tilfellet er jo navnene også svært nysgjerrighetsvekkende – men x-faktoren på slike festivaler er jo også hvordan de ulike settene skubber opp mot hverandre, skaper kontraster og helhet. All Ears er drevet av musikere fra feltet, og i år som i fjor er det triumviratet Natali Abrahamsen Garner, Christian Winther og Anja Lauvdal som har styringa. Vi tok en telefon til de to sistnevnte for å høre litt mer.   

Nå har dere og Natali Abrahamsen Garner hatt forstanderskapet for festivalen All Ears i et år, og er klare for festival nummer to – hva har dere lært?
Anja: Det føles litt som et forstanderskap, ja. Eller som å være med på å oppdra et barn, kanskje.
Christian: Vi gikk med et knusende underskudd det første året, så vi lærte noe av det.
Anja: Ja, vi hadde en veldig ambisiøs booking. Det har vi fortsatt med. Vi lærte at det var veldig gøy, at festivalen er en kul ting å fokusere på. Og vi har kanskje lært noe om retningen vi ønsker å dra festivalen i. Ellers har vi fått med oss Emil Storløkken Åse i teamet i år, som har vært helt fantastisk rett og slett.

Hva er den retningen?
Christian: Det handlet litt om å ta tak i improvisert musikk som kanskje ikke så helt ut som den andre improviserte musikken som allerede er etablert i byen, ikke tråkke på tærne til Blow Out og Motvind for eksempel.
Anja: Vårt utgangspunkt er at den improviserte musikken er den eldste og den viktigste musikken. Opphavet til alt. Men vi har også følt at den gjemte seg litt, sammenlignet med den klassiske musikken, på Ultima og så videre. Tidligere har All Ears alltid vært på forskjellige steder, også på store scener. Da skjer det noe annet med musikken. Det var hovedvisjonen da vi startet, og er det fortsatt. Vi lærte litt om hva det rommet for musikk på Munch fungerer til. Det er fett når Stig Gunnar Ringen kjører på med den fantastiske lyden, å se Kristin Andersen Høvin utfolde seg i den salen. Det er unikt. Det første året på Munch handlet mye om innkjøring mellom oss og dem, men vi hadde lyst til å videreføre det.


Kristin Andersen Høvin på Munch i fjor. Foto: Christian Andre Strand

Ta oss litt igjennom programmet.
Christian: Vi har tenkt tilbake på hvordan All Ears var da vi flytta til Oslo. Det var inspirerende for oss unge at vi fikk se så mye forskjellige sjangere…
Anja: Ja, vi følte at det var litt.. glitter over den festivalen, at den var shiny på en måte. Thurston Moore, Pika…i år prøvde vi å dra inspirasjonen fra de opplevelsene enda lengre, med flere ytterpunkter. Vi inviterte en av dem som var viktige for vår opplevelse, Lasse Marhaug, som er ekstremt kunstnerisk visjonær innenfor forskjellig musikk. Han ga ut en dritbra plate i fjor, så vi følte at det var veldig kult å se ham.
Christian: Han viste med den platen at han aldri har stagnert, det er en utrolig bredde i det uttrykket. 

Anja: I andre enden kan vi kanskje si at vi har musikere som Jim White og Marisa Anderson, som er mye mer melodisk kanskje… eller, jeg vet ikke hva man skal kalle det.
Christian: Det er jo en tradisjon i folk/americana-verden som er ganske fritt improvisert. Og det var en tidlig duo som vi snakket kjapt om da vi skulle ta over All Ears. Det er improvisert musikk… men det høres ikke ut som det. Og det er en fin kontrast til det Lasse for eksempel driver med. Og så kommer Naoko Sakata hit fra Gøteborg, hun har en vanvittig virtuous pianistisk ekspresjonisme.
Anja: Det er litt dreamy sci fi over det.
Christian: Og skal du ha noe solo-piano i denne blandingen kan det jo like gjerne være det.

Anja: En av de mest inspirerende konsertene i fjor var Daniel Blumberg, som virkelig forandra rommet. Han har en slags base rundt Café Oto-miljøet, men har også en annen inngang til det.
Christian: Det var altfor få som hørte konserten i fjor.
Anja: Men i år  kommer han heldigvis tilbake, i en annen kontekst
Christian: Vaka med Joel Grip.
Anja: Vi har en sykt kul noise-artist også som spiller på platespillere og forskjellige ting som heter Evichsen… nå går vi gjennom hele lista her, haha! Men det er sånn det er, vi liker jo alt dette. Vi gikk på en økonomisk smell i fjor, men vi har ikke safa i år heller. Vi har vært litt bedre på å planlegge. Vi må bare gunne på, vi skal ha festivalen i tre år, og da kan vi ikke holde noe tilbake. Og så er det det nye bandet til Mette Rasmussen som høres helt sinnssykt ut, med Savannah Harris på trommer, Val Jeanty på støy og Petter Eldh på bass. 

Etter et år hvor festivalen skjedde i mai, er dere tilbake i januar. Er det viktig for All Ears?
Christian: Ja, det er viktig.
Anja: Kjempeviktig.
Christian: Folk var så skuffa forrige gang, det var jo masse andre vårlige turneer, og publikum går på mye annet på den tiden.
Anja: Det var mer inneklemt.
Christian: Det har vært en ting for oss også, det er en god start på året, hvor man møter folk fra miljøene og samles, en god boost.
Anja: Nesten som en slags juletrefest for musikerne. Kanskje det går an å bygge på det i år.
Christian: Det som var interessant i fjor, var til gjengjeld at det var mange nye fjes på festvialen.
Anja: Ja, vi kjente nesten ingen!
Christian: Nei, alle musikerne var på turné. Da klarte vi å oppsøke nye folk.
Anja: Men vi savna musikerne også i fjor. Forhåpentligvis kommer det flere av dem i år. 

Er kanskje miksen av musikere og lyttere viktig for en sånn festival?
Anja: Jo, kanskje det. Jeg vet ikke egentlig.
Christian: Jeg tror du må spørre utenforstående, jeg tror jo ikke de blir preget av det, men stemninga backstage… festivalens natur er jo basert på det. Det er kanskje en todelt oppgave man har – å faktisk prøve å samle miljøet som er rundt oss og utfordre oss selv musikalsk, å booke ting vi ikke får sett ellers i Norge. Og så å trekke miljøet fremover, det er festivalens agenda.
Anja: Det var veldig viktig da jeg var ung, og vi hadde lyst til å jobbe med det. 

Det er et nytt år, med nye umuligheter. Hva trenger vi mer av i 2023?
Anja: Oooh. Jeg syns man skal være gutsy i dette året. Brennende engasjement høres ut som en floskel, men det er det som trengs. Å ta risiko, å beholde troa. Jeg håper at det preger 2023 for min del. Det er så store omveltninger nå ellers, og det føles ekstra viktig å ha en retning på det man driver med. Arbeidet med All Ears har i hvert fall gitt oss det for øyeblikket. Kunstnerisk, og for tankevirksomheten ellers. 

 

Aretha kunne synge


Torun Eriksen. Foto: Kaja Bruskeland

Ikke er jeg spesielt opptatt av lister, og ikke leser jeg Rolling Stone, men den beste nyheten 1 januar var at det amerikanske bladet hadde satt Aretha Franklin øverst på en liste over tidenes vokalister. Forøvrig en liste som viste at rocksangerne sakket noe akterut i anseelse. Jeg ble glad fordi det er hun som burde være der (sammen med Phyllis, Anita, Patti og Gladys, spør du meg), og fordi det fikk meg til å høre på mange plater fra forskjellige deler av katalogen hennes. Ikke glem å plukk opp de siste søttitallsplatene hun ga ut på Atlantic før overgangen til Arista. De var ingen suksesser, og finnes ikke på Spotify, men det er mange store låter der selv om det ikke er like «viktig» musikk. 

Jeg leste også en bok om innspillingen av gjennombruddsplaten I Never Loved A Man The Way I Love You fra 1967. Det var en genistrek å sende henne ned til en gjeng hillbillys i studioet i Muscle Shoals. Men jeg kan skrive mer om dette ved en senere anledning, her i Now’s The Time er det viktig å høre hva andre mener også, og i sakens anledning føltes det veldig riktig å kontakte den skjøntsyngende Torun Eriksen.

Aretha ble av Rolling Stone nylig kåret til tidenes sanger. Slike «konkurranser» får de bare holde på med. Men hun var god, ja. Hva tror du hennes eksepsjonelle talent og effekt på folk kommer av?
— Hun kom jo fra en musikalsk familie, var pastordatter, oppfostret på gospel og gjorde livekonserter rundt omkring i kirker fra ung alder, så det musikalske utgangspunktet var åpenbart. Hun kunne blitt i kirken og da ville antagelig karrieren sett annerledes ut. Jeg tenker at det eksepsjonelle talentet, forbi det å inneha en særdeles fleksibel og uttrykksfull stemme og spille piano med utsøkt time og ro, handlet mye om evnen til å ta med seg gospelmusikken inn i et soul-uttrykk som den kommersielle industrien kunne selge og dermed introdusere til et stort publikum. I tillegg var hun i stand til å lage sterke versjoner av andres låter. «Natural Woman» (Carole King) er kanskje den mest kjente. Eller «I Say a Little Prayer» (Burt Bacharach) For meg er «Border Song (Holy Moses)» kroneksemplet. Jeg er stor Elton John-fan fra barndommen. Men hennes versjon er så fullt og helt Aretha-eid at jeg tenker hun har funnet og hentet ut essensen i låta.

Ja, hun gjorde mange sterke covere. Hvordan vil du beskrive tonen og teknikken hennes?
— Tonen er full av nyanser,  men for meg oppleves den først og fremst som varm, fyldig og naturlig. Med det siste mener jeg at lyden hennes i midtregistret ligger nær talestemmen, og dermed virker helt uanstrengt og aldri tilgjort i noen retning. Teknisk har hun det som høres ut som et utømmelig overskudd. Instrumentet er tøyelig og beveger seg over et stort register. Hun er også virtuos, og kreativ i ad-libs og løp. Men hun verken var eller er alene om å ha stor og virtuos stemme. Det som tar kaka for meg er timen hennes. Det svinger sånn av fraseringene at jeg synker sammen i mellomgulvet. Så uendelig bra schwung!

Helt enig! Har hun hatt noe betydning for din egen synging?
— Hun har hatt stor betydning. Jeg har plukka omtrent alt helt fra jeg var barn – noe har jeg glemt litt, og det er på en måte bra. Jeg har gått fra å elske dama, ønske og prøve å synge helt som henne (med større og oftest mindre hell) til å elske og være inspirert – fortsatt av fraseringen, men nå kanskje enda mer av spontaniteten og ureddheten hennes. Hun høres ut som hun stoler 100% på stemmen sin, ideene sine og på øyeblikket. Kanskje er det derfor det er så godt å høre på.

Det er ofte vanskelig å separere stemmen fra ideer om høy-sekstitallet, borgerrettighetskamp og så videre. Hun ble jo med videre gjennom mange epoker og lydbilder – slår stemmen gjennom uansett produksjonsstil?
— For meg – ja. Uten tvil. Så er det visse produksjoner jeg kanskje ikke har like stor fot på bare på grunn av personlig smak og interesse. Men stemmen er og blir umiskjennelig i mine ører.

Hvordan holdt selve stemmen hennes seg gjennom årene?
— Med tanke på den vilt bra opptredenen hun gjorde da hun fremførte «Natural Woman» under hyllestkonserten til Carole King, som jeg mener var en av hennes aller siste opptredener, synes jeg den holdt seg uvirkelig godt. Nesten ikke til å tro.

Først var det gospel, men hun ble jo oppdaget og signet på Columbia, og utga jazz/showtune-plater der i syv år før Atlantic-perioden. Mange føyser vekk disse årene, men hvordan var hun som «jazz-sanger» og med den typen materiale?
— Det var et hederlig forsøk på bli popstjerne fra en ung Aretha Franklin og et Columbia som hadde ambisjonene, men kanskje ikke helt skjønte hvordan de skulle få potensialet henne ut? Hun synger fantastisk fint på mange av disse låtene, bruker gospelbakgrunnen sin og prøver ikke å følge vokaljazztradisjonen til Ella, Billie og Sarah. Det slo kanskje ikke helt an og Columbia tapte penger etterhvert, men det er ikke vokalistens skyld – spør du meg!

Hva er egentlig forskjellen på en jazz, blues, pop og en soulsanger? Noen ganger er det glidende overganger, de bruker samme musikere og så videre. Nancy Wilson, Esther Phillips, Nina Simone, Erykah Badu for eksempel.
— Bra spørsmål. Og vanskelig. Jeg tror svaret på spørsmålet vil variere veldig ut fra om du spør den analyserende eller utøvende siden av bordet. Er det egentlig så stor forskjell? Ja og nei. Noe er det, for vi vet at vi kjenner igjen eller knytter visse markører (lyd, skala, harmonier og rytme/groove) til nettopp jazz, blues, pop, og soul. Dette gjelder også vokal-estetisk, og da dreier det seg ofte om klang, skalaer/tonalitet, og ikke minst effekter, for eksempel vibrato (rask, sakte)/ikke vibrato. Men musikksjangre -og kategorier er (heldigvis) ikke er statiske og oftest er det laget i retrospekt for å forstå og ha referanser. Stilistiske kjennetegn opptrer ikke som isolerte størrelser annet enn på øvingsrommet. I tillegg er genrene du nevner nært beslektet. Og alle du nevner over er vanskelig å plassere i én sjanger. De er sånn sett på en fin måte et svar på spørsmålet.

 Har du noen låter du setter ekstra pris på?
— Jeg har dette litt ekstra store hjertet for «Border Song (Holy Moses)», men er også svak for en låte som «Baby, I Love You», eller når hun synger «Amazing Grace» med James Cleveland på piano og koret hans i bakgrunnen (live fra New Temple Missionary Baptist Church, 1972) Hjelpes meg, det er så fint!

Soul og R&B er jo fortsatt sterke sjangre i samtiden, i alle fall sistnevnte. Er det Aretha som er ideal for alle fortsatt, eller synger man på en litt annen måte?
— Aretha Franklin representerer nok for mange, soul mer enn R&B. Særlig det siste – moderne R&B hvis vi kan kalle det det – favner bredt og er i stadig endring, fra et mer organisk uttrykk (tidlig Erykah Badu) til elektronisk pop-estetikk (for eksempel Rihanna). Artistene i disse sjangrene deler jo mye, som melismer, avfraseringer og klangbruk, men jeg opplever deler av R&B-en som veldig stram og langt mer formatert i uttrykket enn soulmusikken – i kontrast til Franklins frie og spontane måte som alltid fant plass til variasjoner og improviserte vokalkrumspring. 

Skal du gjøre noe gøy fremover, utover å høre på Aretha?
— Dette året er det mye skriving til og ferdigstilling av ulike prosjekter. Feirer 20 år som plateartist i 2024 og har tenkt å gi ut minst ett album for å feire. Å lage sanger (og få synge de) er det beste jeg vet. Det er ikke gøy hele tiden, det er intens og hard jobbing også, men de gangene det er gøy kan jeg leve lenge, lenge på det!

 

Blomstrøms instruksjonsvideofavoritter

Hvor mye moro kan man lage sjæl om man er en groovy, liten instrumental-trio? Det forsøker Orions Belte stadig å finne nye svar på. De er en gjeng som åpenbart liker å gjøre ting litt annerledes – i fjor ga de ut en LP-boks hvor hvert av trioens medlemmer hadde laget en egen solo-plate, à la Kiss (eller Melvins, for den del). De har også forsøkt seg på sjangeren flytende merch, à la Sondre Lerche (eller DDE eller Iron Maiden eller Kvelertak, for den del) da de lagde en cider. Begge deler snakket vi med gitarist Øyvind Blomstrøm om for en stund siden. Nå har gitarist Blomstrøm begått noe som vil varme mange instrumentalisthjerter – Orions Belte Guitar Licks en hyllest til en edel sjanger, nemlig instruksjonsvideoene, i tre deler.

 

Det er mye kjærlighet til en forgangen tid i disse videoene, men de minner oss kanskje også om at åttitallets instruksjonsvideoer også pekte fremover mot vår tid. Det finnes et utall av kanaler hvor nye profiler lærer bort instrumentteknikker, tester utstyr og gransker både høytflyvende og jordnære musikalske ideer. I fjor lagde Espen Berg Trio en instruksjonsvideoserie hvor medlemmene forklarte ulike konsepter – hvem vet, kanskje denne typen “pedagogisk promo” blir vanligere etter hvert? Den som venter får se – vi pratet uansett litt mer med Blom om ideene bak Orions Belte Guitar Licks.

De svindyre VHS-ene med slike spilletimer har i stor grad forsvunnet. Samtidig lever sjangeren i beste velgående på Youtube og så videre, hvor også gamle klenodier får nytt liv. Hva er de viktigste estetiske forskjellene på den gamle instruksjonsvideoen og det som produseres i dag?
– De gamle videoene er stort sett spilt inn i et studio av et eller annet kompani, så det er et litt mer sterile omgivelser og lagd i undervisningsøyemed i større grad. Dagens YouTube-videoer er mer basert på tutorials, hvor man går gjennom en spesifikk låt. Lær og spill akkurat dette. Den gamle estetikken lener seg kanskje mer mot «slik spiller jeg og dette er filosofien min bak spillingen min». 80-talls instruksjonsvideoer har ofte veldig flott lyssetting, parkanner i sterke farger satt på veggen bak gitaristen. Helt nydelig. 

Hva kjennetegner “den nye instruksjonsvideo-gitaristen”?
– Mange er som youtubere og influensere flest, veldig proffe og lager effektive, proffe videoer, ofte i hyppig tempo ettersom oppmerksomhetsvinduet er atskillig mindre i dag enn for 40 år siden. Når det er sagt er det et veldig nyttig verktøy for mange som vil lære konkrete låter og komme direkte til kilden i stedet for å sitte å spole og lage sin egen tolkning. Det ene er ikke nødvendigvis bedre enn det andre, men begge har hver sin verdi. 

Hva tror du det har å si for “den bredere lytterkulturen”? Endrer det måten man kan representere seg selv som musiker?– Jeg tror at folk flest elsker å se bakenfor det egentlige produktet. Med sosiale medier får du automatisk access til privatlivet til folk som du aldri fikk før. Det samme gjelder YouTube. Isolerte spor, podcaster og egne YouTube-kanaler gir publikum en helt annen innsikt for å komme inn til kjernen i musikken. Som musiker kan du da selv velge å dele så mye du bare gidder av detaljer, og det viser seg at folk elsker å se slikt materiale. Rig rundown er ikke lenger forbeholdt de som abonnerer på et musikkblad, men har blitt en term som veldig mange flere enn gitarister forstår og setter pris på. 

Videoen du har laget for Orions Belte har jo åpenbart et camp-aktig tilsnitt, men det må jo også være interessant å kunne formidle hva bandet driver med i litt mer teknisk/gitaristisk språk?
– Det hele startet litt på bakgrunn av veldig mange forespørsler i dm’s og på internett generelt om tabs og tutorials. Jeg har aldri kunnet tabs, og jeg har ikke overskudd til å sitte å mekke masse rævva videoer på øvingslokalet. Derfor bestemte vi oss for å bruke vår gode venn Nikolai Grasaasen til å filme noen instruksjonsvideoer som en hyllest til det gamle formatet. Han hengte opp en greenscreen og så kjørte vi bare på. Jeg vil heller lage noe som jeg syns er gøy å se på enn at jeg skal ta opp kampen med youtubere med millioner av followers. Så egentlig gjorde vi bare det samme som vi alltid gjør med Orions Belte, følger et innfall og gjør akkurat det vi har mest lyst til, hahaha.

I og med at jeg var fortapt i trommenes vidunderlige verden fra jeg var 3 år gammel og ut videregående, har jeg aldri abonnert på noen gitarmagasiner eller sett på instruksjonsvideoer i oppveksten. Jeg har derimot sett masse på det i voksen alder. Som så mye annet på 80-tallet har instruksjonsvideoen som konsept noe veldig flott ved seg. Det er gjennomført, litt tørt, alle har ganske lik form, som sitt eget lille univers. Den slappe stemningen i studio med en litt trøtt gitarist som skal forklare spillestilen sin, gjerne i en litt funky lyssetting med flotte fonter og illustrasjoner er nydelig. 

1: Scotty AndersonRed Hot Guitar! (hele videoen finnes ikke på YouTube for øyeblikket, men kan sees her)
Anderson er en typisk «instruksjonsvideo-gitarist» som ikke er kjent for å ha spilt på masse skiver o.l., men som går for å være en av amerikas «beste ukjente gitarister» som blander countrypicking med jazz ispedd masse akkorder og tostemte linjer i soloene sine. Jeg har aldri hørt noen av platene hans, men har plukket masse fra tostemtspillingen i denne videoen. Hos han går det selvsagt unna i et helsikes tempo, men det er superanvendelig for andre ting også. 

2: Cornell Dupree – Hot Licks 
En av mine favorittgitarister som har spilt på noen tusen skiver. I denne videoen er det veldig mye å hente, og i likhet med Anderson bruker Cornell veldig mye akkorder og flerstemte voicinger i spillet sitt. Her ulastelig antrukket i brune kakis, tørkle i dressjakka og episk lyssetting. En perfekt instruksjonsvideo. 

3: Danny GattonTips & Tricks for Guitar 
Litt døllt å ha enda en sånn jazz/country-dude, men her er det så mye gull gående på en gang at jeg tar den med likevel. Gatton er tidenes telecaster-shredder, her plassert midt i en aveny av lys. Forklaringen på hvordan han stemmer etter telefontonen er verdt en titt alene. Plakatene før hver nye seksjon er også det ypperste i instruksjonsvideo-estetikk. Oransje og gule striper med firkantet font som minner om den kalde kjellerstua hvor du satt og ventet mens Commodore 64-spillet loadet. 

For max humor, green screen heaven og absurd spilling anbefales Intense Rock 1 & 2 med Paul Gilbert.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

NTT: La det swinge

Swing’it sikter mot Eurovisiontoppen med 20-tallsnostalgi og electroswing, Miriam Kibakaya singeldebuterer, Torstein Lofthus snakker om Kiss og brus og spiller sammen med Red Kite og Gisle Røen Johansen og vi hører på Tom Verlaine, opera og Kongle Trio.

Nyhet

Polarjazz feirer 25 år

Verdens nordligste jazzfestival skjer 2.- 5. februar i Longyearbyen og Ny-Ålesund på Svalbard. Silje Nergaard & Espen Berg, Bugge Wesseltoft, Bendik Hofseth og Sidiki Camara er blant artistene du kan høre under årets festival.

Meld deg på vårt nyhetsbrev