NTT: Doktor Bekkens juleremedier

God helg og velkommen til det siste ordinære nummeret av Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkukesavis for jazz og omegn i det herrans år 2022! Neste uke er det duket for NTTs julenummer, og så stirrer vi plutselig rett inn i 2023. Men ennå er det 2022-konserter å se: 

1. Disse ukene er preget av mange gjensyn med juletradisjoner som har stått på vent i noen år. I kveld og i morgen er det atter en gang duket for en av musikk-Norges aller gildeste, nemlig The Source of Christmas på Cosmopolite i Oslo. Vi tror det er noen billetter igjen til lørdagsforestillingen – og om du vil vite mer om hva dette rundt fem timer lange konsertunikumet dreier seg om, kan du lese vårt store intervju med The Source fra 2018 her.

2. Krissy Mary har nettopp spilt bransjefestival i Sverige der hun fikk stor åtgaum av Rolling Stone-musikkredaktør David Fricke (som vi forøvrig har intervjuet etter at vi støtte på ham cirka 27 ganger på konserter i løpet av én travel Oslo-helg for noen år siden. Karen er umettelig) – og i kveld spiller hun releasekonsert for albumet Femme Sole på Kafé Hærverk. Krissy Mary, eller Kristine Marie Aasvang som hun også kalles, er en helt spesiell stemme, en av Norges mest beundrede kult-artister per i dag. Les gjerne vårt intervju med henne i forbindelse med en kor-performance under Høstutstillingen her.

3. Det er vel kanskje egentlig litt vel hvitt og snødekt i Oslo i kveld for å få den riktige Jul på Sunnmørsk-stemningen, men man kan ikke få alt man peker på her i livet. De spiller uansett på Victoria East, og du kan lese et intervju med forsanger Siril Malmedal Hauge her.  

4. Pepperkake-Baker! På lille julaften ville Chet Baker fylt 90 år. I den anledning har Baker-tolker Tore Johansen samlet et guffent band på 22. Desember (Lille Chet-aften?) for å feire trompetisten og vokalisten på Herr Nilsen. Hvem består det av? Jo, nå skal du høre: Baker-akkompagnatør Per Husby på piano, Ine Hoem på sang og en rytmeseksjon bestående av Arild Andersen og Espen Rud. Saft suse! I dette julenummeret av NTT velger Tore Johansen 5 Chet-favoritter som du kan lade opp med. 

5. DNA?AND? er blant landets beste improorkestre, du kan lese mer om vår fascinasjon for dem og et intervju med bandmedlem Bjarne Larsen et stykke ned i denne remsa. En av få helt obligatoriske konsertopplevelser, noe du simpelthen må se selv. Neste onsdag spiller de på Kafé Hærverk med vokalisten Rohey Talah. De som vet, vet, og resten har vel i grunnen fått beskjed nå. Et mestermøte!

Underveis i arbeidet med denne utgaven oppdaget vi forresten at Brian Eno’s «The Big Ship» og Tor Einar Bekkens ferske versjon av «Jeg synger julekvad» låter vakkert om du setter dem i gang samtidig. Årets julemashup?

Vi går videre! Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for LIKES, DELINGER og folk som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

 

Har du ubrukt musikkutstyr liggende? Paal Nilssen-Love tar det gjerne med seg til Etiopia

Fra Paal Nilssen-Loves fb-post

Om du ønsker å rydde ut av bugnende boder eller overgrodde øvingslokaler, har du en gyllen sjanse til å sørge for at stæsjet du aldri får brukt havner hos noen som trenger det i vinter. Paal Nilssen-Love’s Large Unit fyller 10 år i 2023. De starter året med konserter og workshops i Etiopia, og ønsker i den anledning å ta med så mange instrumenter, utstyr og notebøker som mulig på reisen. De skal doneres til Yared Music School, Teferi Mekonen School, Fendika og Circus Debre Berhan.

Sist gang Large Unit var der nede i 2017 hadde de med seg et helt trommesett, trompet, trompet, loddeutstyr, trommestikker, saksofonfliser, gitarstrenger og mer. Denne gangen er det blant annet behov for noter (Real Book og lignende), mikrofoner, en liten mikser, DJ-mikser, kabler og annet studio-utstyr, PA-forsterker – men om du har noe annet brukbart liggende, er det nok bare kontakt. Noe får man også tilbake – Large Unit og Fendika skal på turné i Norge i mars 2023, med 24 personer på scenen. Turnéplanene snekres sammen i disse dager og det vanker gratis konsertbilletter som takk for støtten. 

Hvordan starta denne tradisjonen, Paal?
– Første gang Terrie Ex inviterte meg med til Etiopia, ba de meg om å ta med stikker hvis jeg hadde. Jeg tok med en håndfull par og skjønte behovet da jeg kom dit. Jeg ga blant annet en  en trommetime til en fyr på et bakrom, han hadde samme typer stikker som meg, men de var fem centimeter kortere enn mine. Jeg har dratt dit ganske mange ganger alene, og har hatt innsamling på trommeslagerjulebordet, der jeg fikk med meg 40 kilo. Det viser seg at folk har ganske mye liggende på øvingsrommet sitt, Anders Mosness fra Purified in Blood donerte mange kilo cymbaler. Og da vi dro ned med Large Unit i 2017 hadde vi med et helt trommesett, gitar, trompet, strenger, fliser – det var liksom ikke måte på. Det var enkelte musikere som vi visste trengte utstyr, og vi tok også med ting til skolene. Jeg fikk med tre blindestokker fra Norsk Blindeforbund til en skole for blinde musikere der nede. I Norge har vi jo overflod av hva som helst, så det arbeidet fortsetter – vi har til og med fått med et euphonium, to keyboards, fem sett med elbass-strenger, og jeg satser på om ikke 40 kilo trommestikker, så i hvert fall mange par. Vi drar jo ned dit og suger til oss så mye vi kan av musikken, og da er det ok å legge igjen mer enn tips på restauranten. 

Cymbal-donasjon

Etiopia er blitt et viktig sted for musikkvirket ditt. Hvordan gikk det seg til?
– Første gang jeg dro ned dit skjønte jeg at jeg måtte dra tilbake så ofte som mulig, det er så mye å lære. Jeg har også invitert musikere derfra til Norge for å spille her. Jeg føler meg rett og slett hjemme der, det var ikke langt unna at jeg flyttet dit. Det handler om væremåte, spontanitet, improvisasjonen. Jeg fikk også lært ganske mye om den vestlige delen av verden ved å dra dit, det tror jeg også de nye som vi har med kommer til å gjøre nå. Sånn er det med reiser – du lærer om det stedet du reiser til, og du lærer mye om deg selv. Da jeg reiste til Etiopia, Japan og Brasil og Mexico, har jeg også tenkt at flere må få oppleve det. Så da tar vi jo med musikere tilbake til Norge i tillegg, sånn at utbyttet av de støttepengene går begge veier. Det handler om kulturutveksling og kulturopplysning. 

Denne fredagen er du ute med tre forskjellige utgivelser – Large Unit-platene Clusterfuck og New Map samt Time Sound Shape, en trioplate med Kalle Moberg og Frode Gjerstad. Hva er det som foregår her?
– Det handlet om å få de ut før jul – egentlig hadde jeg tenkt å gi ut Pairs of Three med Circus på samme dag, men jeg fant ut at den kunne slippes litt separat, siden det er et nytt band. Trio-plata er totalt annerledes, i og med at jeg kun spiller på Paiste-gongene (les mer om Paal Nilssen-Loves gong-fase her). Vi er i Gamle Aker Kirke, noe som setter sitt preg på spillingen, det ble helt annerledes både for Kalle og Frode og meg. Kanskje det finnes kammermusikkfestivaler hvor denne musikken kunne passet. Det er også en fin dokumentasjon på status under pandemien, gongene var nye, og vi tenkte, la oss gjøre noe helt annet. Det er meditativt og dramatisk og langsomt. 

– De to til Large Unit ble til under pandemien. Jeg hater egentlig å namedroppe folk som John Cage, Cornelius Cardew og Morton Feldman, men det var tross alt de som eksperimenterte med den typen åpen form som vi jobber med på New Map. Utgangspunktet er at folk får et materiale, men de skal bestemme når, hvor og nesten hvordan de skal spille. Til dels er det nokså spesifikke oppgaver. Notene står i innercovere, der ser du at det er ti celler med ulike gjøremåter og gjøremål – en er høy frekvens, jeg ville ha tre blåsere som jobbet rundt og skapte interferens, jeg ville ha en dyp sekvens, en corny jazzsekvens, en spesifikk rekkefølge av fire noter og så videre. Jeg ville leke med ulike moods, rett og slett. 

– En av cellene inni der handler om å spille “umusikalsk”, og det er en ganske kjip oppgave – du må gjøre deg opp en mening om hva som er umusikalsk. Å sette i gang og spille en salsa-groove kan jo være ganske teit i mange sammenhenger… det vil være avgjørelser basert på det som skjer ellers. Og da blir det kanskje musikalsk igjen. Det oppstår en del spørsmål om hva som er motstand i musikk. 

Det er vel kanskje noen av kjernespørsmålene friimprovisasjon baler med?
– Absolutt. Det handler om å stille spørsmål, og kanskje aldri få svar. Og hvis du får svar er det kanskje ikke det du forventer å høre. Å leke med spørsmål om hva som er musikk, hva slags tilstand må du nå for at det skal kunne kalles musikk, eller rytme, lyd eller samspill. Når er det ikke samspill, og hvorfor er det ikke det? På Clusterfuck ser vi på grafisk notasjon, vi vil at folk skal ta avgjørelser om når de skal avbryte stillheten og den foregående aktivitet. Jeg skriver i presseskrivet at janteloven skal oppheves, jeg opplever at folk er veldig høflige og ikke vil gå i veien i musikken. Men det er bare tøys, du skal ta plass, altså. 

Det er jo en megetsigende tittel også.
– Clusterfuck kan også være betegnelsen på den tiden vi er i nå, både politisk og med det ene og det andre. Jeg tenker at musikk, i likhet med sport, er politisk aktivitet enten man vil det eller ikke. De er så omfattende at det er nødt til å bli sånn. 

Vi hopper videre her – du har engasjert deg i musikklivet på Nesodden siden du flyttet dit. Skal du på julejammen nå på lørdag?
– Jeg skal sitte og spille, for faen! Jajaja. Jeg håper det kommer folk, men gudene vet. Vi får forsøke grave fram det som finnes av musikere på Nesodden, det er egentlig en gullgruve her ute. André Roligheten, Kristin Asbjørnsen, Live Maria Roggen… han som spilte bozouki på Zorba the Greek bor her ute. 

At det var??
– Ja, han (Lakis Karnezis, journ.anm) har bodd her siden åttitallet og spilt på greske restauranter inne i Oslo. Han er åttifem nå og har slutta å spille, jeg hadde egentlig håpet vi skulle få ham med på Fram-festivalen. Stian Carstensen visste selvsagt dette da han var her ute og spilte tidligere i høst. 

På en julejam blir det vel mye standards og sånn. Får du noe ut av å spille det en gang i blant?
– Ja, selvfølgelig. Det er egentlig ytterst sjeldent at jeg spiller plater med improvisert musikk hjemme – da handler det om å sjekke ut ting ganske spesifikt. Ellers går det heller i Dizzy Gillespie, Sidney Bechet… Njål Ølnes har likhet med meg en forkjærlighet for de afrikanske tingene, han har samlet et materiale med låter av Dollar Brand og Chris McGregor. Når Marthe Lea blir med, Anja Lauvdal og Morten Qvenild har sagt at de kommer… det skal koke, altså. Jeg håper det kan bli en årlig event, det finnes bra folk på Nesodden som kan komme seg ut og møtes som vi gjorde i gamledager – det er kanskje nostalgisk å si, men jeg tror du vet hva jeg mener. 

Når vi er i det nostalgiske hjørnet – og siden det lakker og lir – du har jo bursdag på julaften. Har du noen tradisjoner?
– Hahaha, da jeg var ti år gammel og foreldrene mine spurte meg, ville jeg har champagne og kaviar. Det ble musserende cava og lodderogn. Og det ble faktisk tradisjonen hjemme hos foreldrene mine. Jeg har aldri klaga på at jeg har bursdag på julaften. Men har jeg noen tradisjoner? Det verste er at jeg sitter på julaften og svarer på epost og gjør booking-ting, jeg tuller ikke. En av de beste julaftenene var nettopp i Etiopia i 2009 da jeg gjorde fire-fem konserter og blant annet spilte på en skole for blinde musikere. Det er en av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt med musikk. En annen fin julaften var da jeg var alene i Japan og spiste sashimi på en familierestaurant og var på platebutikken Disc Union i Tokyo. Men det kan også være badstu på Nesodden og isbading. 

 

Ny giv på Victoria East

Iselin Isungset, produsent  på Victoria East

2022 var i sannhet et år da jazz dominerte musikalsk i Oslo-området. Alle bastionene holdt stand, med et jubilerende Cosmopolite og et revitalisert Herr Nilsen, enormt med aktivitet på Kafé Hærverk, glimrende programmering på Kampenjazz, BLÅ med mange innslag fra jazz og omegn, og i det hele tatt. Selv på Nesodden var det usedvanlig hektisk liv dette. Men en annen tendens var å se hvordan ungjazzen også brer om seg på andre arenaer. Jazzens livehjerte i dag finner man like gjerne på vinbarer som Juret og Becco, på nyåpnede Bakkekroen på Slemdal eller på luksushotellet Sommero. Hva er det som skjer? Jazz ruler jo over alt?! Er dette kommersiell sellout og smakløs nyrik appropriasjon av undergrunnsmusikk eller en stor kunstnerisk seier, og fin hyre for våre strevende unge musikanter? En fin blanding av alt dette tenker jeg og ser frem til å følge utviklingen i 2023. Allerede er det masse jazznavn booket til hedgefund-Øya, så man skjønner vel hvilken vei høna sparker. Vår vei.

Men det er noe spesielt med vår egen operabygning på Karl Johan. Nasjonal jazzscene Victoria har hatt atter en god sesong, med en rekke navn som egentlig er altfor store for en såpass intim venue, men som ønsker å komme likevel på grunn av stemningen som oppstår, samt mange andre bookinger med mindre kjente navn som man kan oppdage noen år etterpå og tenke, jøss spilte de der allerede da? Hvor var jeg? Mye av dette kan man takke direktør Jan Ole Otnæs for. Han går av i september neste år, men er i gang med å sette sitt aller siste program der nede nå – det blir sikkert et godt år. Og det er ingen grunn til å tro at det vil endre seg når vår gamle kjenning Øyvind Larsen fra Oslojazz overtar stolen.

Alt er riktignok ikke like bra, og godt er det. Vi var innom deler av Mars Willliams julekonsert An Ayler X-mas i går, etter godord om opplegg i Trondheim med mange  norske musikere. Her i Oslo hadde han med seg noen eldre tyskere inkludert en sittende el-gitarist som så ut som en blanding av Arvid Schancke Knutsen og Jon Fosse, samt vår mann Christian Meaas Svendsen på kontrabass. Sistnevnte har gitt oss så mange organiske kick i årenes løp, men i går var det slit med å få personligheten hans ut over scenekanten. Williams så ut som han hadde spilt sax i Stone Temple Pilots, og hørtes tidvis litt slik ut også. Veldig langt fra frijazz og Aylers ånd vil jeg si, og temmelig langt unna julestemning også, egentlig? Det hører med til sjeldenhetene å forlate en konsert på Victoria East, men det skjedde altså her. Ikke for det, det fantes andre i publikum som storkoste seg. Mot slutten ble konserten midlertidig avblåst, på grunn av en ung mann i publikum som insisterte på å ta foto oppe på scenen. Heldigvis var det en prest til stede som kunne geleide ham ned igjen.

Ja for man blir jo litt redd for at man har mistet sin kritiske sans og går rundt i en døs og synes at jazz er bra. Det vil være det verste som kunne skje. Det er likevel en kjennsgjerning at det generelle nivået er høyt, og at det som regel er svært givende konserter, litt avhengig av publikumsoppmøtet. Fra i høst var det også en ny produsent der nede, med det uimotståelige navnet Iselin Isungset. Hun tok over etter veteranen Line Juul som gikk videre til nye arbeidsoppgaver i kulturlivet, men er allerede et kjent fjes fra før for den som ofte frekventerer huset. Da må man ta en kort prat.

I høst begynte du som produsent på Nasjonal jazzscene. Det er sikkert gøy, men hva gjør egentlig en produsent?
— Det er veldig gøy! En produsent gjør litt av alt, men kort oppsummert handler jobben om selve konsertproduksjonene, og de har vi jo mange av. Booking og kontrakter, oppfølging av artister med tanke på ridere, tekniske behov og logistikk, og bemanning og koordinering av arrangementene, blant annet. Det er en jobb jeg liker veldig godt; jeg får både hørt og engasjert meg i en hel del musikk og mennesker, og samtidig brukt den delen av meg som elsker systematikk og excelark. 

Det siste der er sikkert viktig. Har du holdt på med noe med jazz hele livet? Husker du var frivillig på Vossa Jazz endel år tilbake.
— Ja! Karrieren min begynte vel som passivt medlem i Isglem (Terje Isungset og Karl Seglem), hvor jeg fikk være med på turnéer i regi av det som den gang het Rikskonsertene fra barnehagealder av. Turnélivet ga mersmak det, så jeg kastet meg ut i skolekorpset da jeg var fire. Som trombonist i Bergen Ungdomsstorband fikk jeg årlig festivalpass til Nattjazz, så antallet timer som ble brukt der i eksamensperioden var mange. Jeg var frivillig både der og på Vossa Jazz i mange år. Så kom jeg til Oslo, nedprioriterte fadderuke for Oslo jazzfestival, ble frivillig på Victoria, og her er jeg fortsatt! 

Godt valg! Mange sier at livemarkedet har endret seg etter pandemien. Hva er erfaringene nede på Victoria East?
— Folk er treige med å bestemme seg! De kommer seg ut til slutt, men forhåndssalget er tregere, så det gjelder å holde hodet kaldt. 

Er det ett jazzmiljø med stamgjester eller bare veldig mange forskjellige som liker musikk?
— En god blanding av alt, egentlig! Det er fint med Victoria, vi har et sammensatt program som tiltrekker seg veldig varierende publikum, samtidig som vi har stamgjester og jazzinteresserte som stiller flittig opp på alle typer konserter. 

Var det noen konserter i år som var spesielt morsomme eller utfordrende?
— Det har vært en variert høst, med bratt læringskurve! Det er klart at man er ekstra spent før store artister som John McLaughlin med veldig mange veldig store trommer på rideren, men det har heldigvis gått bra så langt. Jazzmusikere har en tendens til å være veldig greie folk!

Er det noen skjulte perler eller annet vi kan glede oss til over nyttår?
— Det er mye å glede seg til! Vi har et sammensatt program med alt fra utsolgte sesongåpnings- og avslutningskonserter med Stian Carstensens Musical Sanatorium og Brad Mehldau, internasjonale navn som Zoh Amba og Ben Lamar Guy, og fine norske ting som Vestnorsk jazzensemble med Mariam Wallentin og dobbeltkonsert med Liv Andrea Hauge Trio og Christian Wallumrød, for å trekke frem noe. Det gledes!

 

Tor Einar Bekken dyrker melodikakicket på ny juleplate

Tor Einar Bekken i Royal Albert Hall, november 2019. Foto: Rune Goddokken

Det er en dårlig skjult bransjehemmelighet at mye av musikken vi lytter til i jula er spilt inn på den andre siden av året. En klassiker som Mel Tormés “The Christmas Song” er til og med skrevet på en av årets varmeste dager, midt på sommeren, i et forsøk på å se om han klarte å lage julestemning for seg selv, trass i alt. Men denne adventen finnes det også ferskvare vi kan lytte til. Tor Einar Bekkens In Dulci Jubilo – Hymns and Improvisations er tatt opp i Vår Frues Kirke i Trondheim, 17. november i år. Det er blitt en spontan og fin liten utgivelse med improvisasjoner og tolkninger av kjente og ukjente julesanger. Julesjangermessig kan vi kanskje plassere den i juledoom-kategorien, musikken som kanskje ikke fører til så mye gull, men som dufter av røkelse og myrra. Men i motsetning til mye juledoom er det noe kledelig upretensiøst over møtet med kirkerommet i In Dulci Jubilo. Kanskje er det grenser for hvor alvorstung og svulmende en innspilling med solo melodika kan bli. Men det handler vel også litt om musikaliteten til Tor Einar Bekken, også kjent som Dr. Bekken, en av Norges fremste pianister innenfor blues og New Orleans-musikk, med åpne vinduer til alt som faller ham inn. 

Denne juleplata er spilt inn i slutten av november i år. Var det planlagt lenge, eller er det en spontan handling?
– Det var ikke planlagt så lenge. Jeg har drevet og sulla rundt med en melodika nede i garasjen i huset jeg bor i. Det er en vanvittig gjenklang i det betongrommet. Egentlig hadde jeg tenkt å sitte nedi der og lage noen opptak for å se hvordan det ble. Men det kan kanskje bli et annet prosjekt, for det er så mye biler som kjører forbi og andre ting man hører, det blir en sånn ambient-lyd av en annen type. Tøft i seg selv det, men om jeg skulle drive med musikken jeg hadde lyst til å spille inn, gamle salmer og sånn, fant jeg ut at jeg kunne spørre organisten i Vår Frues Kirke om å bruke den. Det var ikke noe problem, du får lov til å låne kirkerommene i Trondheim til forskjellige ting. Du kan være alene der om kvelden og låse deg ut selv, uten problem. Derfor ble det sånn. Jeg driver mye på impuls og dokumenterer alt jeg driver med på forskjellige måter. Jeg tenker ikke så mye på om det er bra eller dårlig eller noe sånn – det viktigste er å ta unna for alt det som bobler oppi skallen hele tiden. Det kan være litt greit. 

Det er kanskje en deilig tid vi lever i nå sånn sett. Å kunne finne på noe sånt sent i november og være juleplateaktuell noen uker senere.
– Ja, strengt tatt kan du jo være på Bandcamp fem minutter etter at du har fullført innspilingen. Jeg er veldig for disse digitale greiene, jeg er det. Jeg driver på med et lite enmannsopplegg, jeg har en slags label, og jeg kan gi ut hva jeg vil, hvor mye jeg vil så lenge jeg vil. Digitalt koster det noen hundrelapper i året. Det er mulig det er forgjengelig og at de fysiske mediene kunne blitt bevart lengre, men jeg vet ikke – musikk er jo forgjengelig, på en måte. Jeg liker det veldig godt, og jeg har ikke noen store sperrer på hva jeg vil gjøre. Det er ikke sikkert det er så genialt kanskje, men noe er bra vil jeg si. Og noe er kanskje ikke fullt så bra, men det har ikke noe å si det heller, føler jeg. 

Er det et forsøk på et slags ærlig musikalsk selvportrett eller en dagbok?
– Njææ, jeg veit ikke om jeg har tenkt så mye på det. Men jeg har vel en tanke om at når du har ideer, kan du i stedet for å la dem koke bort forsøke å gjøre dem, dokumentere dem og se åssen det blir. Når jeg jobber på NTNU kan det å dokumentere alt jeg gjør av kunstneriske ideer på en måte rettferdiggjøre den der FOU-tiden som jeg har, og som er innbakt i stillinga. Det høres kynisk ut, og det er ikke hoveddrivkrafta, men det er en del av det. Mer personlig veit jo jeg at du har begrensa med tid på denne kloden, og du veit ikke egentlig når ting butter. Det vil være jævlig kjipt å sitte der som syttiåring og tenke jeg fikk ikke gjort ditt, jeg fikk ikke gjort datt… det har jeg ikke lyst til, så da kjører jeg på. Det blir mye, de seinere årene har jeg pumpa ut alt mulig rart. Men det gir meg noe. 

Fortell om melodikakicket ditt!
– Jeg har egentlig alltid syntes det har vært et kult instrument, men samtidig har jeg ikke tatt det seriøst på noe som helst vis. For en tre-fire år siden hørte jeg Augustus Pablo, no reggae-greier. Jeg hadde ikke noe forhold til det fra før. Jeg hadde en melodika liggende uten å tenke noe mer over det, men da skjønte jeg at det fantes folk som hadde brukt melodikaen til noe kult, og da begynte jeg å google her og der, søke opp ting og høre på det. Om du spiller på det litt oppdager du stadig nye ting. Det er jo et blåserinstrument – at det har tangenter er egentlig helt tilfeldig, det er ikke et tangentinstrument. Du må styre det med pust og lunger og munn og alt mulig. Det er en egen greie jeg syns er bra. Fra gammalt av spilte jeg tuba. Ikke veldig bra, men jeg gjorde nå det, og det å styre et instrument med pusten syns jeg er jævlig kult. Jeg fant ut at jeg kan bruke melodikaen, rett og slett, særlig til sånne ting som inneholder romklang. Jeg tror ikke jeg kunne spilt det nevneverdig bra i band eller noe – jeg er ikke sikker, kanskje enkle ting. Men til mer friimprovisering syns jeg det er veldig kult, særlig i situasjoner der du kan la lyden flyte i et rom og gi blaffen i prosessering, miksing og tull. Det er så bra, det syns jeg er deilig. Lyden kan også være forskjellig, det kan minne om sekkepipe, saksofon, munnspill… det er et mer allsidig instrument enn folk tror. Jeg har nok tenkt på det som noe folk har i barnehagen. Et lissom-pedagogisk instrument. 

Passer det godt til julemusikk sånn sett? Folk tar jo ikke nødvendigvis julemusikk så fryktelig seriøst, og det bør de ikke heller, men det kan også være vakkert og musikk man kanskje trenger.
– Ja, jeg er veldig enig i det. På en måte er det litt tull også, når jeg legger dette ut og sier at det er “årets juleplate”. Men det er ikke bare tull. Egentlig er det minst av alt tull. Når jeg tenker på det eller hører på det etterpå, tenker jeg at det handler om å strippe den musikken for staffasje og glatte greier. Det er ikke et ironisk forhold til det heller, én stemme eller ett instrument som klinger inni et stort kirkerom, det mener jeg kanskje er å skrelle julemusikken ned til kjernen. I stedet for å ha tusen strykere som mange har, eller morojulemusikk hvor mange lager jazz-jule-tull… det er jo ikke det heller, det er en alvorlig plate. Det skjønte jeg kanskje ikke med én gang, men da jeg jobba med det fant jeg ut at det var det det var. Én person mutters alene inni et kirkerom. Om jeg får si det selv er det et ganske fundamentalt aspekt ved julen. Du kan være religiøs eller ikke, men vi forholder oss til høytiden på en eller annen måte, uansett hva vi tenker og føler om jul. 

Selv det å ikke ha julestemning blir på en måte en form for julestemning det også.
– Jeg er enig. På én måte gleder jeg meg til jul, men andre ganger gruer jeg meg helt rått. Det er så utrolig mangefasettert og du må forholde deg til så mye, følelser og slekt… det er ikke lett, og du møter den alltid litt alene. Sånn jeg tenker det er du for deg sjøl midt oppi det, selv om du har familie og sånn. Alle har sin egen lille ballast i møte med jula, og det kan både være ålreit og veldig vanskelig. Dette blir kanskje svevende, men det å være alene inni et sånt kirkerom og spille, det er på en måte det vi driver med. Å møte jula på en eller annen måte. 

Fortell om innspillingen, føltes du alene da?
– Jeg var alene også. Da jeg kom til kirka snakket jeg med kantoren der, Knut Størdal som er en glimrende fyr. Så sa han, greit, her slår du av lyset, her låser deg ut og ferdig med det. Det er tatt opp på verdens enkleste vis med en Roland Edirol, på størrelse med en telefon. Jeg stilte inn lydnivået så det ikke skulle peake og sånn, så la jeg den på tregulvet og så sto jeg rett over og spilte midt inni rommet så du fikk klangen fra alle kanter. Jeg trykket på “record” og spilte den ene greia etter den andre. Ekstremt enkelt og det var bare meg der. Det føltes spesielt, jeg regner ikke meg selv som veldig religiøs, men det er spesielt å være i et tusen år gammelt rom på den måten. 

Man kjenner kanskje på kraftlinjene, hva enn det er de inneholder.
– Ja, det har vært med på å styre hvordan samfunnet er blitt på godt og vondt. Jeg sa tusen år, Vår Frues Kirke er vel fra 1100-tallet, men det er jo ikke mye om å gjøre. 

Du spiller låter som “Jeg synger julekvad” og “Folkefrelsar til oss kom”, er dette ting du har et spesielt forhold til?
– Det er låter jeg har spilt på piano også i julesettinger. “Kjæreste venn” er en gammal folkevise som jeg lærte av Elias Akselsen. Jeg bodde på Finnskogen en periode på begynnelsen av 2000-tallet og spilte mye med ham. “Folkefrelsar” er en låt som jeg har kunnet på piano i sikkert tredve år. Bortsett fra “Stille natt” er de kanskje ikke så mye sunget. “Julekvad” blir forsåvidt sunget en del, men de andre er kanskje litt mer hemmelige julelåter. I improvisasjonene imellom brukte jeg kirketoneartene og spilte ivei. Det er litt juksete, egentlig, den doriske d-skalaen jeg brukte er det de hvite tangenter fra d til d og ferdig med det, hahaha, og den frygiske er e til e. Og den siste, locrisk, er h til h… sånn sett er det enkelt å gjøre på en måte, hvis du konser på de hvite tangentene vel å merke. En locrisk ciss-skala hadde blitt verre. 

Så det er hvit jul, rett og slett.
– Haha, ja. 

Juletiden er jo spesiell fordi veldig veldig mange mennesker synger det samme tradisjonelle låtmaterialet. Jeg tror vi tidligere har spøkt med at det også er en slags verdensomspennende folkemusikkfestival. Den har en ekstremt kommers side, åpenbart, med mange forferdeligheter. Men på den andre siden er det noe som tilhører den musikalske folkelige kulturen, hvor det er amatørkorkonserter, korps, mye hjemmesnekra julekonserter, synging hjemme og så videre. Du har også en bakgrunn fra mye musikk som gjerne kalles trad, og jeg lurte på forholdet ditt til dette her – blir du også huggern av julemusikk, eller synes du det er noe interessant der?
– Det er litt opp og ned. Jeg blir jo sliten av den veldig amerikanske showbiz-julemusikken. Men ikke bestandig, å være kategorisk er vanskelig. Noen ganger er det helt topp å høre Rod Stewart synge julelåter eller se disse ekstremt glatte tingene på TV. Det er jo bra på en måte det óg. Så blir jeg sliten av det… men det samme gjelder vel andre ting. Jeg er sikkert like ambivalent til julemusikk som jeg er til jula som helhet. Noen ganger elsker du det, andre ganger blir du kjempesliten. Det er vanskelig å holde fram én type julemusikk som veldig mye mer verdt enn andre. Det er jo folk, og hva de liker eller ikke. Det føles dårlig gjort å tråkke på én type julemusikk framfor andre. Det er verdt å prøve å unngå å tråkke på folks forhold til det. Men jeg kan bli huggærn, særlig når musikken er påtrengende i butikker og andre settinger hvor du bare er, uten å ha bedt om å få det. Men det gjelder i grunnen all musikk, jeg syns det kan være slitsomt å få musikk trykket i trynet generelt sett. 

Det er jo også noen veldig snåle kombinasjoner man støter på. Mariah Carey, Wham, Sinatra, Händel, Asplin, Bach, Bugge, Oslo Gospelkor, Vazelina, Sondre Bratland om hverandre – og folk godtar på en måte at alt dette her er den samme rare tingen.
– Det er veldig, veldig fascinerende. Og det er ingen som protesterer på det, det er jo egentlig litt vakkert. Jeg vet ikke hva som er det rareste du kan tenke deg av julemusikk heller. Har du hørt Joseph Spence, som spiller “Santa Claus is coming to town”? 

Nei.
– Det er en gitarist fra Bahamas, en folkemusiker som synger den låta på den mest… jeg kan ikke finne en måte å beskrive det på, det er bare helt vllt. Det må kunne være et ytterpunkt her, og så er kanskje Bach et annet, og da begynner det virkelig å bli et spenn. 

Ja, hva er din favoritt-julelåt?
– Det tror jeg faktisk er et ganske så pompøst arrangement av en gammel spiritual som heter “Let us break bread together” som er sunget av Jessye Norman med fullt symfoniorkester og kor og hele dritten. Det er på en plate som jeg syns er dritbra som jeg selvfølgelig ikke husker hva heter, men det er Jessye Norman, som er en operasanger og som synger ulike hymner og julesanger. Den låta er helt jævlig bra – rent nøkternt og objektivt sett er den bra, men det er også fordi jeg har spilt den i 20-30 år med familien min. Og så liker jeg Bratlands Rosa frå Betlehem. Jeg er nok inni den klassiske eller seriøse greia, i mangel av bedre ord. Det er det første jeg går til. Men så digger jeg å se Rod Stewart med sånne fake reinsdyr og damer i minijulekjoler og sånn. Det er helt greit det også. 

Hvordan ble du dratt mot New Orleans-tradisjonen?
– Jeg spilte klassisk piano da jeg var liten gutt, begynte veldig tidlig med det. Jeg hata det intenst, men foreldrene mine tvang meg. Det var egentlig veldig kjipt, jeg har selvfølgelig tilgitt dem, men jeg husker at jeg var ekstremt sint og agressiv med tanke på det å spille piano, å terpe på forskjellige klassiske greier. Jeg var dårlig på det også. Som en siste krampetrekning kom hun gamle dama som var pianolæreren min til meg med noen enkle arrangementer av boogie-greier og ragtime og sånn. Jeg var kanskje ti år eller noe sånt. Det fikk jeg til på et vis og det tente en interesse. Jeg tror jeg var en ganske sær unge. Jeg leste en barne-biografi om Louis Armstrong, jeg vet ikke om de bøkene finnes lenger. Og så leste jeg en kronikk i Dagbladet som faren min viste meg. Ruth Reese, sangerinnen, hadde skrevet om Scott Joplin. Jeg leste den og ble utrolig grepet over denne fyren som hadde noe å melde, musikk som var bra, og som ble konstant motarbeida, den ene operaen hans ble bare kasta i søpla av en eller annen publisher. Til dags dato er jeg opptatt av hvorfor noen som har noe å melde på død og liv skal slaktes. Jeg ble veldig tidlig interessert i det her, jeg ble opptatt av Paul Robeson, sangeren. 

– Han døde på slutten av syttitallet, da var jeg 12-13-14 år, og de spilte ham på radioen, den nydelige “Old man river”-versjonen. Da sa moren min at “nå slipper alle de som ikke takla å høre den stemmen å høre ham noe mer”, og jeg spurte om hva slags folk det var som ikke kan takle den stemmen der, hva handler det om? Så demra det for meg at det handlet om at han var svart, og for radikal til at hvite Amerika kunne takle det. Det var sånn jeg egentlig ble interessert, og etter hvert ble jeg trukket mot New Orleans-musikken, både gjennom tradjazz, rhythm’n’blues og pianotradisjonen. Det har vært en enorm berikelse for meg, det må jeg bare si. Det har gitt meg muligheten til å møte utrolig mye bra folk, både musikkfolk og andre jeg har hatt gleden av å ha med å gjøre. Nå er mange av de jeg har kjent døde. Jeg skal dit nå i påsken, faktisk, og det blir veldig rart. Jeg lurer på hvem jeg skal oppsøke. 

Jeg intervjuet Carl Petter Opsahl om tilknytningen til New Orleans, og det å spille musikk derfra. Da snakket vi om reisen dit, som fremstår sentral for mange musikere i den tradisjonen. Tror du det er spesielt viktig å dra dit og knytte personlige bånd?
– Jeg vet ikke helt, for meg var det ganske tilfeldig. Da jeg vokste opp var bare det å dra til USA ekstremt usannsynlig. Jeg kommer fra en familie der ingen dreiv med musikk, det var mye musikalske folk men folk var lutfattige og fikk aldri begynt med det. Å dra dit som ungdom eller i tjueårene var helt usannsynlig, bare det å dra til London var kjempelangt. Grunnen til at jeg havna der var salige Aage Teigen fra Oslo Jazzfestival. Etter at jeg spilte der første gang i 1995, var det en tur mer eller mindre i regi av mange av folka fra Oslo Jazzfestival som jeg var med på. Da møtte jeg folk, og jeg syntes jo det var veldig ålreit, men om det var noen drivkraft jeg hadde hatt i utgangspunktet er jeg usikker på. Det var så usannsynlig. På en måte kan jeg angre på det, men det var sånn det var. Reisene har gitt meg en forståelse, det vil jeg si, men en del av den forståelsen handler om at jeg ikke er noen New Orleans-musiker på noe som helst vis. Det er viktig å huske. Jeg kan holde på musikk som har med det å gjøre, og kanskje jeg har en overordna attitude til ting som ligner. Men jeg må holde på med mine greier der jeg befinner meg på en måte. I New Orleans-landskapet er jeg en gjest som skal prøve å være såpass velkommen at de ønsker meg tilbake. Det tror jeg er den viktigste lærdommen jeg har dratt ut av å være der. Jeg er ikke New Orleans-musiker. Og det tror jeg kanskje noen innbiller seg, etter å ha vært der en del eller kanskje bodd der et halvt år. Men slik jeg ser det stemmer ikke det. En viktig holdning som jeg tenker er grei å ha, er at uansett hva du gjør, spiller du for folk. Det kan være en spaca, sær pianoimprovisasjon uten en tilknytning til låter, men du skal forholde deg til at det er noe folk skal høre på – selv om det kanskje ikke er noen der, hahaha! Det er jo en tanke å ha. Og det har musikerne i den byen, de vet at de er helt avhengige av å forholde seg til publikum på én eller annen måte. Det er en lærdom du kan dra med deg. 

Du nevnte Joplin i sted. Og han er jo kanskje et eksempel på hvordan noe av denne musikken er et møte mellom noe forfinet, salong-aktig med innlån fra vestlig klassisk tradisjon og en folkekultur. Din hovedfagsoppgave om pianotradisjonen i New Orleans har den flotte tittelen Versailles i sumpene – er dette noe av fascinasjonen for din del? At det er så høyt og lavt på samme tid.
– Det er det nok. Som jeg sa, jeg ble tvangsfora med klassisk piano og spilte det fram til jeg var et par og tjue år. Alt jeg har holdt på med av jazz har jeg i stor grad lært meg selv. Og du har jo den klassiske teknikken i ryggmargen, du kan få en forfina touch som du må blande med de brutale andre greiene. Det fascinerer meg, det må jeg bare si. Og da blir jeg ekstra fascinert av folk som James Booker, som på den ene siden spiller helt sprengte versjoner av Chopin og sånne folk og blander det med bluesharmonikk. Det er noe veldig respektløst over det på en bra måte. Å ta det finkulturelle og dra det ned til dit du vil ha det sjøl, uten blygsel. Det syns jeg er jævlig bra. Det er heller ikke noen problemer med å bruke den klassiske musikkens klisjeer – fancy løp, triller og ornamenter, digre akkorder som egentlig ikke har noe der å gjøre, uten skrupler. Det er noe hemningsløst med det. 

At man ikke er fanget av den gode smak.
– Det er godt sagt – sånn overdreven sjølkritikk må man slutte med, haha! Det har jeg egentlig gjort også. Når man står og spiller melodika i en kirke er det lett å kjenne på det, å tenke “nei, dette kan du ikke holde på med”. Men man må la være med det, rett og slett. 

Du spiller mye solopiano som skal groove. Hvordan jobber man med det?
– Jeg er ikke helt sikker. Jeg begynte å spille ragtime da jeg var en unge. De venstrehånds-stride-greiene har utvikla seg mer og mer, fra enkelttoner og akkorder som hopper frem og tilbake til å bli til store grep etter hvert som du utvikler ditt eget spill. Jeg er venstrehendt, så for meg er det utenkelig å spille piano uten å involvere venstrehånda mer aktivt enn det du gjør når du spiller sånne jazzkomp som det ofte er i bebop og jazz videre framover, ikke sant, hvor alt som foregår av solistisk opplegg er høyrehånda som spiller løp, triller og fraser, og hvor venstrehånda ligger med sånne korte voicing-slag. Det ble aldri min greie i det hele tatt. I min verden er pianoet et veldig asosialt instrument, du sitter og glaner i veggen med ryggen til andre. Det har vært en alene-greie for meg. Jeg liker å spille på den måten, jeg har vært interessert i alt fra boogie woogie til stride. Art Tatum solo, det å høre Mal Waldron spille alene er helt fantastisk bra. Pianoet er et svært instrument, du har 88 tangenter liggende foran deg som du kan bruke i alle registre samtidig hele tiden. Jeg er ikke noen minimalist-pianist sånn sett. 

Det er interessant med stride – for mange moderne jazzpianister virker det som at det har eksistert en oppfatning av at det er en del av pianotradisjonen som nesten er litt runda etter Art Tatum og så videre, at det ikke er noen flere steder å gå. Men det dukker opp her og der, folk som Emmet Cohen og mange unge pianister i USA har en nyvunnen interesse for det, Jason Moran drar store veksler på det i sitt spill. Opplever du at det er en oppsving i interesse?
– Jeg tror det. Det var en student som ble sendt til meg fra Jazzlinja for å lære noen småtterier om stride-greier. Ok, greit, det var én, men jeg tror det er fler. Jeg vet ikke, før har det vært mer krangling mellom hvem som spiller noe nytt og moderne og hvem som spiller noe gammalt. Det er kanskje i ferd med å gi seg litte grann. Og da går det kanskje an å møte noen gamle tradisjoner med et nytt blikk. Å skulle spille som Tatum, det er bare helt galskap, det nytter ikke å prøve på. Det vil være feil også. Du kan rappe triks og studere hva han gjør, og så må du finne på noe selv. De virtuose greiene der er så sykt at det ikke går an. 

Jason Moran spilte solo oppe i en sal på Munch-museet, og da dukker det opp støtt og stadig. Da blir du påminnet om hvor snålt trad/moderne-skillet er, de tiårene ligger jo så tett på hverandre. Føler du på en endring i status mellom forskjellige retninger nå for tiden?
– Jeg vet ikke. Men jo, kanskje. Det handler kanskje om at folk oppdager uttrykk de oppfatter som ekte. Alle sjangre og stiler kan bli fake, på en måte. Og hvis det blir det, blir det ikke noe kult. Det finnes fake freebag, fake tradjazz, det finnes blues som er helt jævlig dårlig. Og det går vel egentlig mer på hvor ekte du gjør det, men det er også et vanskelig begrep. Om du tenker for mye på hva som er ekte, kan du slite. Jeg tror yngre folk er interessert i å undersøke uttrykk som har vært og se hva som finnes der og som kan brukes i dag. Du snakker om Jason Moran, det er jo det han driver med i det Fats Waller-prosjektet sitt. Å ta tak i det gamle og se hvordan vi kan gjøre det nå, å løfte fram noe som har vært kult før i vår tid. Der har han på seg sånn Fats Waller-drakt, haha. På én måte spiller han musikken på sin måte, men når han har på seg den karikerte Fats Waller-figuren synliggjør han også ministrell-aspektet som har ligget i det. Hvordan svarte musikere måtte presenteres. Ser du gamle filmopptak av Fats Waller i dag merker du jo at noe ikke er helt på plass med vårt perspektiv. Det Moran gjør er utrolig intelligent, han karikerer den presentasjonen samtidig som han spiller musikken i en modernisert utgave som viser at dette er kunst som bare lever videre og som kan gi næring til nye greier. Forhåpentligvis er det dét perspektivet unge jazzmusikere og andre vil kunne ha. 

Men er det en forskjell på tilnærminger? Jeg har inntrykk av at jo nærmere man kommer “folkemusikk”, jo mer må man forholde seg til at det er musikk som har kommet fra et visst sted, og bærer på en viss historie – mens disse båndene kanskje oppleves som løsere når det kommer til ting som får merkelappen moderne. Har du tenkt på hvordan man skaper seg innpass i musikken man elsker mest?
– Jeg har hatt flaks, det første ordentlige møtet var Aage Teigen som inviterte Eddie Bo, en gammel rhythm’n’blues-pionér til å spille en firhendig pianoseanse på Gamla sammen med meg. Jeg lurte på hvordan jeg skulle forholde meg til det, men Eddie var en utrolig positiv og bra fyr, han var egentlig nysgjerrig på hva som fikk en to meter lang raring fra Nordpolen til å bli interessert i det han dreiv med. Vi snakka om alt mulig annet, han dreiv snekkerfirma, og jeg har overhode ikke peiling på snekring, men jeg har sett faren min drive med det, så jeg kan si noen ting. Sakte men sikkert ble det utvida til å også gjelde musikk. Jeg tror han følte litt på hvem jeg var utafor det å drive og spelle. Da var det liksom greit, da kunne han dele musikalske ting med meg etter hvert. For da hadde jeg ikke slått ham i huet med spørsmål om spilling med én gang. 

Eddie Boo og Bekken i New Orleans i 2005, to uker før Katrina. Foto: privat

– Aage spleisa meg også med en vokalist som het Big Al Carson, som også er borte nå. Det handla om andre ting enn musikk først, og så kunne vi bli kjent gjennom å spille. Når du blir kjent på et annet plan, har de jeg har møtt åpna seg og blitt kjempeinteressert. Og da har de også vært interesserte i de andre musikktingene jeg holder på med. Jeg har også sagt at jeg veit at jeg er en gjest i din musikk, da må jeg oppføre meg sånn at du synes det er greit. Jeg tror det verste som finnes er å hoppe inn i noe sånt og tro at du kan en hel masse, og ville brife med et eller annet. Jeg tror du heller skal slappe av, være deg sjøl og se om du klarer å viderebringe noe. Da vil musikken komme etter hvert. Det er i hvert fall det jeg tror.

Av Filip Roshauw og Audun Vinger