Brasilianske favoritter fra Charlotte dos Santos, Cosmopolite fyller 30 år med sterkt jubileumsprogram og Johanna Seim har laget dokumentar om Marianna Sangita Angeletaki Røe.
God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis i digital remseform! For øyeblikket er jeg, altså blogghalvdel Filip, travelt opptatt med festivalen Oslo World, hvilket gjør at denne NTT-utgaven i sin helhet er laget av en lovende kulturjournalist ved navn Audun Vinger. Bra er den også! For enkelhets skyld hopper jeg over en lang konsertgjennomgang denne uka – men det kommer jo noen gode tips lenger ned i remsa, og siden Charlotte dos Santos har en fin liste med brasilianske favoritter lenger ned må jeg nevne at Lucas Santtana spiller på Nasjonal jazzscene i kveld klokka 21.00!
Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for LIKES, DELINGER og folk som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.
Tretti Cosmopolitti
Marthe Heggenhougen.
Det er få (strengt tatt ingen, bloggred.anm) venues i Oslo som har kraftigere Oslo World-aura enn Cosmopolite oppe på Torshov. Men det er en pulserende kulturscene hver eneste uke, året rundt, og nå kan de feire 30-årsjubileum! Slike utesteder er generelt flinke til å markere sine jubileer, så det tok ikke mye tenketid på å få tak i daglig leder Marthe Heggenhougen for en liten prat.
Gratulerer med 30-årsjubileum! Dere er jo et sted som konstant lever midt oppi deres egen historiske betydning. Det blir mye helhet. Men hvordan vil du karakterisere Cosmopolite høsten 2022?
—Som alltid – kosmopolitisk! En blanding av sjangre og kulturuttrykk fra ulike hjørner av verden, og som alltid – med musikere fra øverste hylle.
Det er mange stamgjester og ikke minst også mange artister som kommer tilbake trofast år etter år. Hvordan er det med publikumsutviklingen?
— Det er mange grunner til å ta musikere tilbake igjen, og det er ofte fordi de er store favoritter for publikummet her i Oslo. Miloud Guiderk fortalte en gang at Mulatu Astatke var et eksempel på en artist som osloboerne måtte varmes opp til. Etter hvert kom vi til et sted hvor konsertene hans alltid ble utsolgt, og det er mye variasjon i publikummet hver gang. Vi ser alltid an behovet, og hadde vi merket at publikum ble mette av det, ville vi ikke tatt de tilbake – i hvert fall på en stund. Mye av måten Miloud bygger programmet på er å sette sikre kort sammen med mindre, men spennende artister vi ønsker å vise frem. Vi merker at våre stamgjester ofte er nysgjerrig på det meste vi programmerer, og på denne måten kan vi være med å bygge opp artistene.
Det gir jo karakter til stedet. Det er jo ganske mye forskjellig musikk oppe hos dere, det har det alltid vært. Men nå mer enn noen gang. Også endel arrangementer som er litt på siden, humor og greier. Er det mange samarbeidsarrangementer, og aktivitet mange dager i uka?
— Ja, nå har vi mer arrangementer enn vi noen gang har hatt! Vi er en scene som består av produksjoner vi selv booker samt utleie- og samarbeidsarrangement, slik som de fleste andre spillesteder i byen. Våre naboer på Nieu Scene mangler en stor sal i sine lokaler, og vi er glade for å kunne tilby dette, slik at Soria Moria blir akkurat det kulturslottet det fortjener å være. Vi leier også ut lokalet til bookingbyråer, teater, musikalproduksjoner, kor, storband og orkester. I tillegg er vi stolte av at vi hjelper mindre amatørarrangører å sette opp konsertene sine med profesjonelle rammer. Dette er viktig for oss og den lokale forankringen. Men – det kommer tydelig frem i vår markedsføring hva som er våre egne prosjekter og ikke.
Det napolitanske disco-orkesteret Nu Genea spilte for et stappfullt og euforisk Cosmopolite i går. Foto: Darja Olsevskaja
Høstens program er knallsterkt, men dere har også et spesifikt jubileumsprogram, hva er det du har å friste med?
— Oh yes. Polsk jazz og vokalkunst fra Anna Maria Jopek Quartet 10.nov, en smeltedigel av senegalesisk jazz, berbermusikk og afrobeat fra Alune Wade Band ft. Mamani Keita 11.nov, kraftfull funkbass med helten Marcus Miller 12-13.nov, vestafrikansk og afroamerikansk musikk mikset med nordisk jazz på bestillingskonserten med Kristin Asbjørnsen 16.nov, gharnati, italiensk barokk og moderne jazz fra Jon Balkes SIWAN lll den 17.nov, en brasiliansk helaften i samarbeid med Film fra Sør den 18.nov, en spinnvill fusion av balkan, klezmer og elementer fra midtøsten med The Turbans (samt avslutningsfest for Film fra Sør) den 19.november, også avslutter vi det hele med den røffe og sensuelle stemmen til flamencosangerinnen Buika den 20.nov. Det blir ikke mer kosmopolitisk enn dette.
Wow, det er liv på scena! Men så fikk jeg med meg at den triste sagaen om Ron Carter på Cosmo fikk et nytt kapittel?
— Ja, det var utrolig leit. Vi skulle presentere tre generasjoner av bassister som alle har blitt inspirert av hverandre (Ron Carter < Marcus Miller < Alune Wade), for å peke på hva jazzen har utviklet seg til i dag. Han måtte dessverre avlyse hele turneen på grunn smerter i ryggen, men slik kan skje når man er 85 år. Vi håper noe inderlig på en ny mulighet til å få ham hit igjen. Konserten var på vei til å bli utsolgt, så det er vi nok ikke alene om.
Til slutt, det er litt neglbiting om konsertlivet rundt omkring for tiden, merker du noen negative konsekvenser på klubben deres?
— Det vi som så mange andre merker mest er at folk venter lenge før de trykker på avtrekkeren. Mye av billettsalget tar seg opp helt mot slutten, og færre planlegger langt frem i tid. Men salget vårt denne høsten har gått overraskende bra til å være post-pandemi, og vi merker at folk vil leve livet. Også har du inflasjonen da, men det orker jeg ikke å snakke om.
Ok, det skjønner jeg. Men hvorfor er det så viktig med konserter?
— Musikk er det universelle verdensspråket og alle mennesker kan samles rundt musikken. Kommunikasjonen mellom artister og publikum under en konsert er uvurderlig, og denne dialogen er det umulig å gjenskape digitalt.
Damn right!
Jazzprisen trenger nominasjoner
Til neste år arrangerer Norsk jazzforum Jazzprisen for aller første gang – en sammenslåing av etablerte priser som Buddy, Årets Jazzklubb og Storbandprisen med et drøss nye, som årets verk, ungjazzprisen, årets jazzaktivist og så videre. Om du har en formening om hvem som bør få hvilken pris, har du fremdeles tid til å sende inn forslag. Fristen er 15. november, og innsendingskjemaer finner du her.
En smak av Brasil med Charlotte Dos Santos
Charlotte dos Santos. Foto: Jeff Hahn
Hun var på omslaget av Jazznytt allerede i 2017, som ung debutant som ga de som opplevde henne live og på bånd bakoversveis. Men det er først nå det totale debutalbumet til Charlotte dos Santos er ute, det strålende Morfo. Hun har gitt ut besnærende minialbum og levert låter av høy kvalitet i flere år, og blitt lagt merke til der ute i det store utland. Men hun har lagt listen noen hakk høyere på dette albumet, og glir også over listen, i en nennsom blanding av kunstpop, jazz og nusoul. Produksjonen er mektig og fascinerende, og låtmaterialet går langt utenfor det vanlig opptråkkede. Stemmeføringen er blitt mer underlig, men den sjelfulle varmen er aldri langt unna. Dette blir nok et høydepunkt i denne sektoren i 2022. Som halvt brasilianer har også grunn til å smile på grunn av utgangen av valget i Brasil nylig, det er godt for mange, også oss, å få Bolsonaro OUT! Vi ba henne derfor velge ut noen brasilianske plater hun digger, og som kanskje også ligger som en inspirasjon til det hun holder på med selv.
Liniker
Nydelig album av artisten Liniker fra Sao Paulo i Brasil. Jeg ble kjent med Liniker over Instagram under lockdown, og oppdaget musikken hennes. Jeg har hørt på dette albumet i så mange forskjellige situasjoner. Magisk og romantisk lydbilde. Funky, sårt og sjelfullt.
Milton Nascimento x Lô Borges
Det mest kjente albumet til Milton og Lô – Ikonisk album, med fusjoner av samba, psykedelisk rock, klassisk, kirkemusikk, bossa nova og tekster inspirert av Pablo Neruda. Det var med på å transformere musikken i Brasil på 70-tallet. Det var radikalt og brakte en musikalsk frihet til MBP (Musica Popular Brasileira). Dette albumet var for meg som å plutselig være «hjemme». Det beveger meg dypt, Miltons stemme alene får hårene på armene mine til å reise seg – jeg elsker dette albumet som ble skrevet i en liten hytte i Rio De Janeiro på en ukes tid.
Sergio Santos
Også et album jeg oppdaget under lockdown. En ganske ukjent og i mine øyne undervurdert artist. Dette albumet tok meg tilbake til Brasil og jeg fikk leve der igjennom musikken her. Dori Caymmi, sønnen til Dorival Caymmi, er gjest på det første sporet og det er et rørende åpningsspor. Et akustisk album med hint av jazz, bossa nova og samba.
Clara Nunes
Et album jeg gjenoppdaget etter lang tid, jeg husker at dette ble spilt mye hjemme da jeg var liten. Clara Nunes er også en legende i MBP-verden med sine vakre melodier og melankolske tekster fra slavetiden og om den afrikanske resistansen i Brasil. «Canto Das Três Raças» er min favoritt låt fra albumet.
Joyce
Feelgood album med folk, jazz og bossa nova elementer. Hun gir meg litt «Joni Mitchell fra Brasil»-følelse. Hun har så mange album bak seg at man kan høre i dagevis, men jeg valgte dette albumet fordi det er hun er mest kjent for, samtidig som det var en nyere oppdagelse for meg. Perfekt album å høre på når du rydder eller vasker huset! Jeg har dedikerte rydde/vaske huset album, det har alltid vært en greie i familien min at vi setter på høy musikk når vi vasker, sånn det er med meg fortsatt!
Marianna on the silver screen
Johanna Seim og Marianna Sangita Angeletaki Røe. Foto: Patrick Webb
Vi er oppslukt av musikeren og scenepersonligheten Marianna Sangita Angeletaki Røe her i bloggen. Heldigvis er vi ikke alene om det, noe som ble tydelig på hennes bestillingsverk Spiti/Home tidligere i år. Hun skal også rive scenen med Gurls rundt om i landet denne helgen, for å lansere det strøkne albumet Oui. En annen som har merket seg Mariannas aura er musiker og nyslått filmskaper Johanna Seim, som rett og slett har laget en kinofilm om og med henne! «Til Stede» er blitt vist på noen musikkfestivaler, og er en del av programmet på filmfestivalen Nordic Docs, i Fredrikstad den 11. november. Wow!
Hva slags film er det du presenterer her?
— Det er en musikkdokumentarfilm. En film som tar publikumet med bak kulissene og formidler hvordan det føles å være i en kreativ prosess som musiker. Hvordan et sted, jorda, mat, mennesker og instrumenter fletter seg inn i denne skapelsesprosessen.
Hvorfor er Marianna en sentral skikkelse?
— Jeg inviterte Marianna inn i prosjektet fordi jeg ville legge til rette for et møte mellom to musikere med ulik musikals bakgrunn. Det var også viktig for meg at hun var en kvinne, siden hardingfelemiljøet i Bø er så mannsdominert. Idéen til dette prosjektet ble utviklet i samarbeid med Telemarkfestivalen i Bø og var i utgangspunkt det at to musikere, én med folkemusikkbakgrunn og én uten, som ikke kjenner hverandre og aldri har spilt sammen før, skulle møtes, bo på Evju Bygdetun i tre dager og lage et nytt stykke musikk sammen. Og resultatet skulle presenteres på en konsert under festivalen. Prosessen skulle dokumenteres litt med video og legges ut på YouTube etterhvert.
Høres spennende ut.
— Jeg ble oppmerksom på Marianna gjennom bandet Broen og gjennom Instagram-profilen hennes der hun slo meg som en utrolig kreativ, nysgjerrig og ekstraordinær musiker og menneske. Jeg hadde bare en fornemmelse om at hun kunne komme med mye interessant og jeg ble så glad da hun takka ja til invitasjonen, som virkelig var et eksperiment i høyeste grad! Og det var først da hun kom til Bø at jeg skjønte hvor mye kunnskap hun hadde om gresk folkemusikk i tillegg til alt, så dette var en stor gavepakke og berikelse. Det er et sted i filmen der hun forteller at hun har aldri gjort et bevisst valg for å bli musiker, men at musikken bare alltid har vært der i hennes liv. Det slo meg da at hun egentlig er mye mer folkemusiker enn meg, som har lært å spille hardingfele på et universitet!
Johanna Seim. Foto: Patrick Webb.
Hun er en artist og et menneske med en særpreget utstråling, kan den egentlig beskrives?
— Det som for meg er det mest inspirerende med Marianna er at hun er så umiddelbar og genuin. Hun bruker ikke noen filter eller teknikker for å lage et produkt eller vise fram visse sider og skjule andre. Hun er genuint interessert i musikk og hennes musikalitet er hennes kjøtt og bein. Når hun synger eller spiller kommer det rett fra magen, eller kanskje fra hjertet, i hvert fall fra et sted dypt inn i henne. Også er hun veldig sjenerøs i måten hun er med menneskene rundt seg og også med publikumet.
Hva har du å si om hennes bestillingsverk til Moldefestivalen i sommer?
— Jeg syklet fra Voss til Molde i juli for å dra på premieren til bestillingsverket hennes. Det var veldig spesielt for meg å gå på denne konserten denne kvelden etter at jeg hadde tilbrakt så mye tid alene i vind og vær. Plutselig var jeg i en gryte der det kokte av livskraft, kultur, kjærlighet, smerte, glede, lengsel, samvær og prakt. Jeg opplevde stemningen i salen i høy grad hjertevarmende og energetisk og jeg følte meg dratt inn i et univers der jeg bare vill bli for alltid.
Shit, sykle fra Voss! Men det slår ikke han voksne mannen jeg treffer i Mode hvert år. Da den første festivalen skulle arrangeres, da syklet han fra Moss! Jaja, som frontfigur i Gurls har Marianna også evnen til å balansere noe litt sassy og vulgært med det inderlige og musikalske.
— Ja, ikke sant, hun mestrer dette også så sykt bra. Inderlig er et ord som passer veldig godt for å beskrive Marianna! Jeg skal på GURLS-konserten i Bergen i fredag kveld og gleder meg stort!
Hva er din egen bakgrunn, både når det gjelder musikk og filmskaping?
— Jeg er født og oppvokst i Berlin og kom til Norge i 2016 for å studere folkemusikk i Rauland. Der lærte jeg meg å spille hardingfele (hadde lært fiolin som barn men aldri helt fått det til) og sugde til meg alt skolen og stedet hadde å tilby (fjell, felleskap og god skiføre). Jeg har alltid vært interessert i alle mulige musikalske uttrykk. Jeg er vokst opp med klassisk musikk men har etterhvert utforsket det meste Berlin hadde å tilby fra freakete jazzgreier til tung techno. Det å dra på et pittelite sted langt på fjellet i Telemark var min måte for å vinne tid og fokus for å utforske min egen musikalitet. Jeg fant ut at det jeg brenner mest for er å skrive egne tekster og låter og at jeg koser meg skikkelig med å spille hardingfele. Nå er jeg i gang med å gi ut mitt første album som er et duo-prosjekt med Sjur Nyvold. Albumet spilte vi inn med Bård Ingebrigtsen som produsent og Martin Langlie på trommer og det gis ut av Olivias Rekorder kommende februar. Den første singelen er ute allerede, «Solvendt Vandringsmann» heter den. Det å spille musikk sammen med andre er det beste jeg vet (bortsett fra det å gå på ski).
Og det å jobbe med film, da?
– Der er jeg helt fersk. I utgangspunktet hadde vi ikke planlagt å lage en kinofilm liksom. Jeg og kompisen min Patrick Webb, filmfotografen, tenkte at vi skulle lage en liten YouTube-video. Etter at det møtet mellom Marianna, Ana og meg ble såpass magisk og filmmaterialet såpass vakker bestemte jeg meg for å lage en dokumentarfilm! Det var sikkert noe veldig naivt og vågalt med denne beslutningen, men det føltes akkurat som om jeg ikke hadde noe valg, at det var det jeg skyldte materialet – en skatt som var altfor god til å forsvinne ned i dypet av YouTube-eteren. Så læringskurven var brattere enn bratt og fortsetter å være det. Men denne våghalsen viste meg også at man kan oppnå mye når man tørr å spørre om hjelp. Uten de gode ressursene som Sørnorsk Filmsenter stilte med og uten noen veldig gode venner hadde jeg aldri fått det til. Vi er heldige i Norge som har et såpass stor støttesystem for kunst og kultur. At filmen nå ble valgt ut til Nordic/Docs viser meg at jeg ikke tok helt feil med min intuisjon.
Ok, på tide med de store spørsmål. På hvilken musikk er viktig og kan fungere som et bindeledd mellom oss mennesker?
— Jeg opplever at musikk kan være en snarvei for å komme nærmere en annen person. Det er en form for kommunikasjon som har andre regler enn ord og språk. Den aktiverer mange flere sanser samtidig, snakker til de mest grunnleggende menneskelige systemene og strekker seg ut over hele kroppen og ned under huden. Det er akkurat det samme med mat. God mat og god musikk tilfredsstiller sanseapparatet vårt og skaper en fellesskapsfølelse når vi deler det med andre mennesker.
Folkemusikken er slik jeg ser den særdeles vital for tiden, og har sikkert alltid vært det, men særlig nå. Hvorfor føles denne musikken og kulturen så tiltrekkende nå i vår akk så moderne tid?
— Det er interessant å høre at du opplever folkemusikken som særdeles vital for tiden. Jeg opplever at det er delvis sånn, men veldig forskjellig fra region til region. Men jeg er litt enig med deg også og skal fortelle deg hva jeg syns en grunn kan være: For meg føles folkemusikken så tiltrekkende i vår tid fordi den kan være så jordende. Med de store utfordringene ved globalisering, klimaendringer, konstant digitalt «beredskap», hjemløshet osv. opplever jeg at vi lengter mer og mer etter en forbindelse med våre røtter og naturen (og ikke minst med oss selv). Med prestasjonspressen og farta som øker i samfunnet vårt vokser også behovet for alternativer, for et enklere liv i bedre harmoni med naturen og for sterkere bånd i lokalsamfunnet, og det er noe man kan finne i tradisjonsmusikken. Jeg opplever at publikum har nytte av, og behov for, disse jordende og sindige elementene man finner i det «gamle» og «enkle».
Amen! Men til den harde hverdag: Det er sikkert en økonomisk sårbar foreteelse å lage en slik fillm. Hvordan skal filmen vises fremover?
— Ja, det stemmer. Men jeg er ikke gått konkurs enda, så jeg skal holde på en stund til, hehe. Jeg har planer om å vise filmen på festivaler framover, gjerne filmfestivaler men særlig også musikkfestivaler og kulturarrangementer der det kan passe inn. Både i Norge og i utlandet. Vi har hatt noen visninger i høst under Økouka, en festival for økologisk mat og bærekraft, og koblet det sammen med sofasamtaler og spesielle matopplevelser for publikumet. Dette syntes jeg fungerte ypperlig. Det å kunne møte publikumet på denne måten og legge tilrette for at folk kan møtes og tale sammen er noe jeg brenner veldig for.
Kan du til slutt anbefale noe folkemusikk?
– Gjerne det. Men da må jeg få levere en liste senere!
Mine «klassikere»:
Ånon Egeland og Mikael Marin – Sorpesoll
Knut Hamre og Benedicte Maurseth – Rosa i Botnen
Anders Røine – Kristine Valdresdatter
Sudan Dudan – Inntil i dag
Kjorstad Brothers – Pusinshi Ulla
Erlend Apneseth Trio – Salika, Molika
Valkyrien Allstars – Prøv å si noe til meg nå
Noe ikke norsk som jeg ble skikkelig hekta på nylig:
Imarhan – Aboogi
Av Filip Roshauw og Audun Vinger
