UKAS JAZZPROFIL: Sverre Gjørvad

I Ukas Jazzprofil presenterer vi en aktuell musiker, arrangør, storband eller jazzaktør. Har du tips, send oss gjerne en epost.

Sverre Gjørvad

Hei, Sverre, hvordan står det til?
– Hei og takk. Jeg har det veldig fint, en glad og fornøyd, men ganske sliten gutt soon to be 56.

Du har nylig hatt en travel uke på Arktisk kultursenter, et fantastisk flott kulturhus i Hammerfest, hvor du jobber som produsent. Hva har foregått der?
– Vi hadde Geggenseminaret i forrige uke. For å forklare litt; seminaret har tatt navnet sitt etter Geir Bjarne «Geggen» Mauno. Han var brøytebilsjåfør og rockeartist fra Hammerfest. Han døde i 2017, 53 år gammel. Vi var venner, Geggen og jeg, han var venn med alle andre også. Særdeles jovial, glad i mat og Neil Young. Han brakte i sin tid punken til Hammerfest, og han ga ut plater, ni i tallet. Vi lagde et seminar, litt i hans ånd og mye til hans ære, jeg tror til og med ordet seminar er litt Geggen, det hadde ikke blitt det samme hvis vi hadde laget Geggenkonferansen, lizm.
I år var ett av temaene norske artister med norske tekster, og i den anledning hadde vi konserter med Hva er det som spiser meg om natten? og Daniele Reyes. Et annet tema var hvordan den lokale pressen dekker kunst og kultur her i vår region. Det var foredrag med Ellen Horn, samt utstillingen Geggens Garasje og lansering av boken Gjer mæ aldri – Liv og Låta med Geggen Mauno, en bok som skulle hett Geggens gitarbok, men som også fikk en biografisk del. Foran hver konsert, etter foredrag og i boklanseringen, var de involverte i samtale med Audun Vinger. Dette fungerte veldig fint. I tillegg var Vinger dyktig moderator i i pressedebatten.
Vi hadde musikkquiz med Egon Holstad, før det hele ble avsluttet med at lokale musikere og sangere gjorde Geggenlåter på konsertstedet Slakteriet. Det var en rørende flott avslutning, med mye allsang. Det var veldig moro å lage dette seminaret, og det vil bli arrangert kanskje så ofte som hvert år i fremtiden. Jeg gleder meg til å være med på å utvikle det.
I går hadde Hammerfest Musikforening 150 års jubileumskonsert, behørig omtalt i Now´s the Time på fredag, og jeg dirigerte. Kjempegøy å dirigere musikk av Hammerfests store komponist Ole Olsen i Ole Olsen-salen i Arktisk kultursenter. Det var annen flott musikk også: Ralph Vaughan Williams, Jan van der Roos, Torbjørn Egner og urfremføring av den finske komponisten Antti Nissilä. En slik konsert krever mye forarbeid og øving, så det er flott når det blir vellykket. Korps er moro, og viktig for musikk-Norge. Kona er med på trompet, så det er nesten et familieforetagende.

Sverre Gjørvad i et litt mer avslappet øyeblikk, hos Lyrarakis på Kreta: – Selges i Norge, enkeltvinmarksvinene deres er veldig gode.

Og nå er du straks klar med ny plateutgivelse?
– Ja, hurra for det! Den heter Here comes the Sun, og er den fjerde i rekken med denne kvartetten som jeg begynte å spille med mens jeg som voksen mann tok en mastergrad. Det er stort sett min musikk, eller musikk av andre mennesker hvis musikk har betydd noe for meg.
Det ble altså en tetralogi av dette, og ideen til det kom da tittelen til skive nummer to var klar. Den heter Elegy of Skies, mens den første heter Voi River. Et eller annet menneske mente at jeg kunne lage to til, med hvert sitt element i seg, så da ble tittelen på platen som kom i fjor Time to Illuminate Earth. Det er en god tittel, synes jeg.
Det ble på en måte opplagt at sisteplaten skulle hete Here Comes the Sun. Jeg synes at det er en av de fineste sangene i verden, og vi gjorde en ganske god versjon av den på Voi River.
Eirik Hegdal er forresten med på plata. Han har arrangert og spiller opptil flere saxofoner på en låt. Det var veldig hyggelig å han med, det begynner å bli lenge siden vi spilte sammen i Dingobats. Han spiller forøvrig på Denne lille pytten er et hav, mitt første album som kom ut for over tyve år siden.
Det ble fire plater på fire år, med de samme fire musikerne i det samme studioet, alle mikset av gitarist Kristian og mastret av Morten Lund. Mats Eilertsen har tatt tre av fire coverbilder (den viktige uregelmessigheten), hvorav ett av dem er i fotoboka hans.
Etter at vi spilte inn sistealbumet, og tittelen var bestemt, fant jeg ut at disse fire platene også kan representere hver sin årstid. For eksempel er Here Comes the Sun representant for våren (i Hammerfest er sola er borte to måneder i året). Jeg er umåtelig stolt av dette «prosjektet», vi har fått en ganske egenartet klang, og spiller godt i lag på fire fine album.

Kvartetten: Kristian Svalestad Olstad (gitar), Dag Okstad (bass), Sverre Gjørvad (trommer) og Herborg Rundberg (piano).

Tallet 4 går igjen her. I numerologi representerer tallet fire fullførelse, stabilitet og likevekt. Det er vel ganske passende?
– Jeg tror nok ikke at noen som kjenner meg vil beskrive meg som en utpreget «stabil» person, men det er fint med kvartett og fire plater, og symfonier med fire satser, for den saks skyld. Og, det er fint å få fullført noe slikt som dette; før 2019 hadde jeg gitt ut to album, nå er det seks av dem. Man får selvtillit av slikt, også fordi musikken har blitt godt mottatt, ikke minst i utlandet.

Jeg leser i presseskrivet at det er et prosjekt for å fortelle musikalske historier fra langt nord i landet. Hvorfor er dette viktig for deg å formidle?
– Jeg bor i Finnmark, og jeg synes kanskje at det er et poeng at musikken preges av det? Man blir jo influert av omgivelsene, eller miljøet man er i, selv uten å putte ord som arctic, tundra eller aurora i titlene. Det har jo nesten i all tid vært snakk om nordisk jazz, og jeg har tenkt at det kan kanskje være mulig å avgrense det litt mer? Grenser og regler er bra, siden det stimulerer fantasien. Fantasi er viktig. Samt gode historier.

Og snart er det slippkonsert?
– Førstkommende torsdag spiller vi på Nasjonal jazzscene i Oslo. Jeg tror at det blir hyggelig. Vi kommer til å spille musikk fra alle platene våre, det er jo første gang vi faktisk har en ordentlig slippkonsert.

Får vi høre deg flere steder i landet i forbindelse med plateslippet?
– På fredag spiller vi i Ibsenhuset i Skien, og det er nesten «hjemme». Så blir det Tromsø kulturhus på lørdag, og det er nesten hjemme, det også. Vi gleder oss til å møte mennesker, til og med sørpå.

Har du andre spennende planer framover?
– Jeg leker faktisk med tanken på å lage en slags elektronikaplate, men det er på lang sikt, altså. På kortere sikt gleder jeg meg til å arrangere konserter med Daufødt og Hildegunn Øiseth i Arktisk kultursenter i oktober og Dansefestival Barents i november. Musikforeningen skal spille juleshow den 3. desember, så der må det jobbes godt. I tillegg til å dirigere skal jeg også synge en låt. Artig!
Jeg håper videre at 2023 bringer med seg flere konserter med kvartetten min.
Ja, det håper jeg virkelig.

Som alltid må vi spørre Ukas Jazzprofil, har du en konsertanbefaling?
– Jeg anbefaler på det varmeste Sverre Gjørvad kvartetts konserter i uka som kommer. Og hadde jeg vært i nærheten av en konsert med Gard Nilssens Supersonic Orchestra, så hadde jeg nok tatt turen. Det samme gjelder konserter med Hva er det som spiser meg om natten? som vi hadde på Geggenseminaret. Utrolig moro!

Og en plateanbefaling?
– Mitt siste album Here Comes the Sun er absolutt å anbefale. Jeg anbefaler alltid XTCs Skylarking, så da gjør jeg det her også, og tar med Chick Coreas Now he Sings, Now he Sobs, de to første til Masqualero og Bill Frisells Lookout for Hope. Musikk som har preget meg, dette. Sisteskiva til Team Hegdal har blitt spilt mye i det siste. Veldig bra musikk!