Trekkspill som aldri før

Av Terje Mosnes

Life on Accordion, der Jovan Pavlovic tar melodibassen til steder den aldri før har vært, utkommer 1. oktober på Pavlovics eget plateselskap, VIR. Bortsett fra Stings «Every Breath You Take» består albumet av Pavlovics egne komposisjoner og arrangementer, med poetiske titler som «Snow in May», «Limping Butterfly», «Innernier» og «Good Night Little Man».
– Denne gang er jeg ikke del av et band, et prosjekt eller noe som helst annet, sier Jovan og fortsetter: – For første gang opplever jeg at jeg har nok selvtillit og overskudd til å si: «Her er jeg, dette har jeg laget!» uten at det føles feil.

Merittliste
Selv innen den stadig ekspanderende norske trekkspillmusiseringen bortenfor gammeldansuniverset byr «Life on Accordion» på noe spesielt. Men før vi kommer inn på nøyaktig hva, kan det være på sin plass å poengtere at Jovan Pavlovic har en merittliste som på ingen måte bør gi grunnlag for manglende selvtillit. Etter at den unge og allerede mange ganger prisbelønte akkordeonisten flyttet fra hjembyen Beograd til Trondheim for å studere klassisk musikk ved NTNU midt på 1990-tallet, har han gradvis etablert seg som utøver og komponist, først i det balkan-inspirerte bandet Bengalo og Urban Tunélls Klezmerband, seinere også i den Spellemannpris-vinnende barnefavoritten Rasmus og Verdens Beste Band og som musikalsk leder og komponist for Trøndelag Teaters debattskapende stykke «Påfuglen». Han har komponert for og spilt/turnert med Trondheim Symfoniorkester og TrondheimSolistene, inngår i Marius Neset og Marianna Sangita Angeletaki Røes utgaver av Trondheim Jazzorkester, og han har samarbeidet med Luftforsvarets musikkorps og Hærens musikkorps. I 2010 ble han utnevnt til fylkeskunstner i Sør-Trøndelag, i 2020 kåret Trondheim kommune ham til Bykunstner, og så seint som i fjor utga Jazzland/OK World albumet Bonfire, kreditert Jovan Pavlovic Trio feat. Ahmad Al Khatib. Der er Gjermund Silset (bass) og Helge Norbakken (perkusjon) de faste triomedlemmene, mens gjesten, oud-mesteren Ahmad Al Khatib, er palestiner, bosatt i Göteborg der han underviser ved Musikhögskolan.

KONSERT: Jovan Pavlovic og hans Zero Sette-akkordeon er å høre både i Norge og en rekke europeiske land. Foto: Helmuth Dobratz.

Utenfor Norges grenser er Jovan Pavlovic involvert i flere internasjonale samarbeider og prosjekter. Et av dem var Tutti Serbia, et workshop- og konsertbasert opplegg i Beograd som samlet unge musikere fra hele Balkan før koronaen satte en stopper for arrangementet. I Europa er pianisten Bojan Z. og perkusjonisten Stephane Edouard blant hans musikalske samarbeidspartnere. Også i Trondheim, der han bor sammen med kona, sangeren Anne Fossen, og barna deres Alexandra (17) og Luka (15), er Jovan Pavlovic en aktiv arrangør, på nyåret skal han arrangere sin Balkanfestival nummer to, tre år etter at han så vidt rakk å avrunde den første noen dager før Norge gikk i korona-nedstenging.

Korona-flaks
– Vi var heldige som kom i mål med Balkanfest, og jeg var også heldig på den måten at korona-tida som fulgte, ga meg tid til endelig å konsentrere meg om mine egne ting, sier Jovan, på et trøndersk som røper et finstilt språkøre.
– Samtidig fikk jeg det vanvittig gode bykunstner-stipendet fra Trondheim kommune, og da kunne jeg sette av tid til å gjøre noe jeg hadde tenkt på ganske lenge.

– Og det var?
– Å gå løs på ikke-klassisk musikk med et akkordeon, altså et trekkspill med melodibass, ikke standardbass.

– ???
–  Et vanlig trekkspill med standardbass har knapper for grunntoner og ferdige akkorder – dur, moll, septimakkord og dim-akkord. Et akkordeon har enkelttoner, venstre- og høyresiden av trekkspillet blir likestilt. Instrumentet mitt har klaviatur på den høyre siden av belgen, knapper på den venstre, og det gir meg fire oktaver med enkelttoner. Det blir nesten som å spille to keyboards samtidig, der du kan bygge akkorder selv og forme dem sånn som du har lyst til. Du kan spille unis, spille oktav opp, oktav ned, alt dette er velkjent innenfor klassisk musikk og jeg har brukt det masse der.

Men så er det sånn at hvis du skal improvisere, finne på ting i farten, trenger du vanvittig mye tid og trening for å få full kontroll over denne måten å spille på. Når du spiller piano, har du hjelp av det visuelle, ikke sant, du «ser» tonene og hvor du skal flytte fingrene. Med den ene handa på tangenter, den andre på knapper, må jeg på en måte operere med to «personligheter» når jeg spiller, én for hver hånd, og forsøke å «se» inni meg hvor fingrene skal på knappene. Det blir litt schizofrent.

Da jeg først bestemte meg for å gå i gang med dette, begynte jeg å jobbe med å lage akkorder selv, forme klanger som jeg mente ville klinge best i for eksempel forskjellige oktaver og i ulike melodier. Etter tre-fire måneder begynte jeg å ane at ok, nå skjer det morsomme og interessante ting her. I tillegg til at det løsna harmonisk, skjønte jeg at kunne gjøre masse rytmiske ting, og dét ble en aha-opplevelse. Jeg har jo komponert musikk i alle år, men nå fikk jeg en form for åpenbaring om at jeg kunne jobbe enda mer med å komponere, lage min egen musikk og utvikle mine egne ting.

BELG: Er man først lidenskapelig opptatt av å spille trekkspill, er valget av tatovering enkelt. Foto: Terje Mosnes.

– Er du den eneste eller første som bruker melodibass på denne måten?
– For noen dager siden går var jeg i Selbu og møtte Øivind Farmen, både verdensmester og mange ganger norgesmester i trekkspill. Han var læreren min på NTNU, der han fortsatt jobber, og han mente at jeg faktisk er den første og hittil eneste som improviserer med melodibass i det vi kan kalle jazz og world music, eller ikke-klassisk musikk. Jeg vet at andre, som Stian (Carstensen) har tenkt i samme baner som meg, men at de har slått det fra seg fordi det tar så uendelig lang tid å få god nok kontroll over knappene til at du kan begynne å spille fritt og lage musikk av det.

– Har du orientert trekkspillmiljøet?
– Ja, så smått, og jeg har allerede fått overveldende respons. Den internasjonale Istanbul Accordion Festival vil ha meg som Årets profil neste år, og fra Zagreb i Kroatia kom det en invitasjon om å holde seminar og skolekonserter med dette…jeg er litt satt ut.

Til NTNU
Det lå knapt i kortene at den 19-årige Jovan Pavlovic skulle fortsette sin klassiske musikkutdanning i Trondheim, etter å ha vokst opp i Beograd og dermed i et Jugoslavia som gikk i oppløsning på 90-tallet med krig, uro og diktatur som tragiske etterskjelv. Tilfeldigheten som ga støtet til den unge trekkspillerens ferd til Norge var et tips fra en familievenns norske bekjentskap om at Trondheim hadde et universitet som tilbød klassisk musikkutdanning, og at en organisasjon som het Norsk-jugoslavisk samband hadde hovedkvarter i den samme byen.
– Etter diverse faxer og et postkort fikk jeg klarsignal for å stille til opptaksprøve ved NTNU, forteller Jovan. – Men embargoen av Milosevics Serbia var i gang, og flyplassen i Beograd var stengt. I stedet ble det en hel natt på bussen til Budapest, og fly derfra via Amsterdam og Oslo til Trondheim. Jeg besto opptaksprøven, kom inn på det klassiske studiet og alt var helt topp inntil semesteret skulle begynne. Da kom beskjeden: Det er embargo av Serbia, du er serber og du får ikke studere ved NTNU likevel.
Det var et slag, og det ble også sånn at jeg måtte oppvise en garanti på 100 000 kroner for å få lov til å oppholde meg i Norge i ett år. Jeg klarte det fordi Norsk-jugoslavisk samband samlet inn penger til meg, det er jeg supertakknemlig for. Året etter fortsatte embargoen, men det ble gjort unntak for kultur og utdanning, og da begynte jeg på NTNU. Etter et år skjønte jeg imidlertid at jeg egentlig ikke hadde lyst til å drive med klassisk musikk, jeg ville heller spille jazz, så jeg begynte å henge med jazzgutta, spesielt med Mats Eilertsen. Jeg søkte Jazzlinja tre ganger mens jeg holdt på med klassisk, men kom aldri inn.
Uansett var jeg bestemt på at jeg skulle drive med mine ting, og at det skulle være musikk med improvisasjon, enten det ble kalt jazz, world music eller hva det måtte være. Og sånn ble det, i ´98 startet frilanslivet, med spilling, komponering, arrangering, litt av hvert, og det hører med til historien at ti år seinere fikk jeg en telefon fra Jazzlinja med spørsmål om jeg kunne tenke meg å undervise der.

– Hvordan reagerte du på det?
– Jeg vil si at uansett om de tok feil da de avslo søknadene mine, eller om det var de som hadde rett den gangen og at jeg siden har utviklet meg som musiker, synes jeg det er veldig kult at de tok kontakt og sa: «Vi vil gjerne bruke deg uansett, kom til oss.» Så nå er jeg timelærer på Jazzlinja, på rytmikk og litt annet.

– Nå har du bodd mer enn halve livet i Trondheim, hvem heier du på hvis Rosenborg skulle møte Røde Stjerne, Beograd, i en eller annen europeisk serie?

– Om jeg er trønderserber eller serbertrønder mener du? Akkurat nå er verken Rosenborg eller Røde Stjerne så gode at jeg tror problemstillingen blir aktuell med det første, sier Jovan Pavlovic med et lekent glimt i øyet.

Terje Mosnes