Now's the time

NTT: Filmdebuter og plantepass

Siv Øyunn Kjenstad gjør filmskaper av seg i sitt Ultima-bestillingsverk og Henrik Sandstad Dalen passer planta på ny kassettutgivelse.

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis i digital strimmelform om all slags ulyder. Det er stor aktivitet også den neste uka, slik er det jo nesten alltid – vi begrenser oss denne gangen til å nevne to ting. For det første går Bærum Jazzfestival av stabelen for aller første gang! Programmet er finfint, jazzfolkelig og med en tydelig lokal profil. Blogghalvdel Vinger skal intervjue saksofonstorheten John Surman der på lørdag – det er dere alle hjertelig invitert til. 

Det var nykomlingen – og så er det noen som har holdt på i 50 år! New Orleans Workshop har arrangert konserter med ulike former for tradjazz på flere steder i Oslo by oppigjennom årene, og denne helgen inntar de Nasjonal Jazzscene for å feire sitt store jubileum med et stjernelag på scenen – Christiania 12, Lars Frank, Kristoffer Kompen, Morten Gunnar Larsen, Majken Christiansen, David Skinner, Svein Erik Martinsen, Stig Hvalryg og konferansier Torstein Ellingsen, som vi snakket med om 50-åringen Magnolia Jazzband i forrige uke. NTT gratulerer!

Også i NTT gratulerer: Benedicte Maurseth stakk av med Nordic Music Prize for sin plate Hárr i går – ikke verst! 


Foto: Elias Undal

Nå går vi videre. Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for LIKES, DELINGER og folk som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. 

 

Øyunn går til filmen på Ultima 


Øyunn. Foto: Camilla Winther

Det er egentlig veldig pussig at vi måtte komme helt til NTT #180 før vi fikk snakket med trommeslager, låtskriver og sanger Siv Øyunn Kjenstad – for det har ikke skortet på interessant musikalsk aktivitet. Som trommeslager med alt fra den danske kunstrockinstitusjonen Efterklang til den norske jazzplussinstitusjonen Bugge Wesseltofts New Conception, som soloartisten Øyunn, gjerne syngende bak trommesettet – og så kan vi legge til personlige avstikkerfavoritter som truger-i-nysnø-trommingen på det klassiske sporet “Hug” fra Frode Haltlis Avant Folk. Nå har hun laget bestillingsverket Aspects til festivalen Ultima, som arrangeres i Oslo i disse dager. Det skjer på Munchmuseet neste onsdag, og var en god anledning til endelig å få tatt en prat. 

Jeg tenkte jeg kunne starte med å be deg om å fortelle litt om Aspects.
– Det er alltid vanskelig å selge det inn som én klump. Men det er film og musikk, hvor filmdelen er en blanding av korte narrative deler og installasjon. Man møter en karakter som heter Rosa, en person som lener seg litt på andre, gir sin egen identitet bort. Jeg hadde en lenger samtale om det med Rob Youngpodcasten hans for Ultima også, som jeg kan sende lenken til!

Hvordan oppsto ideen?
– Jeg vet ikke hva som kom først, men jeg har interessert meg for hierarkier i relasjoner, hvor man setter seg selv under eller over andre, angstproblematikk og måten opplevelsen av seg selv og virkeligheten kan forandre seg ettersom hvem man speiler seg i. Jeg begynte å skrive sangtekster omkring det. Da jeg fikk en sånn stor mulighet som dette bestemte jeg meg for å makse det litt ut, gjøre det så stort som jeg kan.  Ikke fordi det være stort, men det var interessant å ha muligheten til å gjøre noe visuelt også og jobbe med film. Det å jobbe med noe narrativt påvirker musikken og omvendt. Det har vært en læringsprosess, jeg har aldri satt i gang og ledet et filmprosjekt før, det trenger en annen fiksert ramme enn musikk, som jeg har et mer intuitivt forhold til. I delen av filmen som er en fortelling, improviserte vi mye av dialogene hvor jeg spiller med Gine Cornelia Pedersen. Da måtte vi ha et tydelig konsept å jobbe ut fra, for å kunne være fri. Det har vært mye planlegging og en lang prosess og det er ikke helt lukka ennå – vi gjør ferdig grading og lyden til filmmaterialet denne uka. Jeg har lagd musikk til sceniske formater og en kortfilm før, men da kommer musikken gjerne til slutt. Her hadde jeg lyst til at det skulle være likestilt. Filmdelen er ikke en kortfilm eller musikkvideo, det blir en slags blanding av det hele, mens musikken vi spiller også kunne ha stått alene. Men til sammen er de med på å fortelle historien og et forsøk på å se hva som skjer med en person alt ettersom hvem hun omgir seg med, og hvordan hun forholder seg til livet.

Hvor startet interessen for samspillet mellom film og musikk?
– Generelt syns jeg ofte det kan være jækla inspirerende å se ting som spiller sammen musikalsk og visuelt. De to delene står fint på egne bein også, kanskje spesielt musikk. Men noen av de kuleste konsertopplevelsene mine har vært når det også har vært en visuell del som klarer å tappe inn i det musikken sier. Jeg er fan av artister som gjør det – Sam Gendel, som jeg var så heldig å jobbe med på bestillingsverket til Stein Urheim i sommer, har noen sykt fete videoer som fanger vibben hans. Måten Solange gjør det på liker jeg også utrolig godt, det har inspirert meg. Også har jeg gjort litt filmarbeid til kortfilm, og spilt litt som skuespiller –  da har jeg vært en liten del av en større produksjon. Det har vært veldig gøy og jeg ønsket å inkludere det i dette arbeidet. 

For litt siden jobbet du med Tour de Chambre ved Det Kongelige teater i København. Ser du for deg at scenemusikk blir en del av virket ditt du kommer til å jobbe mye med?
– Godt spørsmål. Jeg trenger en balanse i det, jeg setter jo utrolig pris på musikkmiljøet, og egentlig har jeg ikke noe behov for å sette meg i en bås – jeg har for eksempel også spilt mye med Efterklang og hatt forskjellige trommegigs de siste årene. Teater kan være veldig kult, men det er også ofte tungrodde prosesser med et helt annet hierarkisk system. I musikk har alle en stemme i det som skjer, i teater er man ofte en liten brikke i et stort spill. Det har en verdi det også, men det er ikke noe mål for meg at det skal “bli virket mitt”, om det gir mening. Men det jeg har gjort nå, å jobbe med filmfolk som har noen sykt friske perspektiver, er inspirerende i den musikalske jobbingen. Jeg kunne tenke meg å fortsette å gjøre det.

Hva lærer du av det?
– Det må jeg tenke over… jeg vet ikke, det er mange ting. Det er en slags tydelighet, og jeg synes det i seg selv er gøy å jobbe med noen som er kreative, men bruker andre verktøy. 

Jeg intervjuet komponist Marcus Paus for en tid tilbake, og da kom han med en betraktning om at han kanskje hadde aller mest ut av å snakke med folk fra andre kunstfelt nå for tiden – kanskje sånne samtaler åpner mer opp?
– Ja, det er jeg veldig enig i. Det med å fortelle en historie er veldig interessant. Måten vi jobber i klippeprosessen, hva som gir mening for folk, hva som skal til for å fortelle en historie tydelig. I teaterprosjektene er det også gøy å jobbe med skuespillere som også jobber med timinig og ting som er veldig musikalske, men med andre verktøy. I denne forestillingen hadde jeg lyst til å spille Rosa selv. 

Det er fryktløst!
– Haha, ja, men også angstfremkallende. Det er den mest eksponerende tingen jeg har gjort, tror jeg. 

Er du overrasket over at du turte?
– Ja, men de prosjektene jeg har gjort de siste årene har pekt mot at jeg kan gjøre det sånn. I Norge liker jeg folk som Fredrik Høyer, som lager musikalsk fete ting men som også jobber med scenekunst. Å tørre å bruke seg selv litt. Ikke fordi man skal utlevere seg eller noe, det er jo deilig å lage en fiktiv karakter som fremhever noen aspekter. 

Hvordan dukket Rosa opp?
– Én ting var at jeg ønsket å ha en fortelling i det verket. Jeg har skrelt det ganske mye ned, når jeg jobber kan på en måte ideene gå i hundre retninger. Det var forfriskende i å møte filmarbeiderne – de er litt mer effektive, de tenker ramme og konsept. Da satt jeg med Caroline Johansen, som er regissør, og skrelte ned. Rosa er et produkt av temaene jeg var interessert i å jobbe med. Det toucher innom ting som jeg interesserer meg for personlig. 

På Ultima møter vi det som gjerne kalles kunstmusikk – og kan hende vil mange tenke at det ofte er abstrakt, ikke så “fortellende” musikk. Sånn kan det være i mange former for jazz og improvisert musikk, man fokuserer litt på andre ting. Hvordan fant du plass til fortellingene du ønsket å komme med i denne musikken?
– Det har vært en prosess – helt siden jeg begynte å skrive tekst for noen år siden har jeg forsøkt å være ærlig med det jeg skriver. I løpet av de siste par årene hadde jeg en aha-opplevelsene om at jeg også kan skrive meg inn i det når jeg ikke har det så bra, at jeg kan bruke musikken i dét øyeblikket. Det har jo folk gjort til alle tider, men for meg var det litt nytt da. Jeg fersket litt en idé jeg hadde om at jeg skulle være så inspirert når jeg skriver. Da kommer det noen andre ting musikalsk, og det har vært veldig kult, egentlig. Å være helt ærlig kjennes… jeg husker ikke hva det norske ordet for “empowering” er. Du nevner kunstmusikk, men det jeg lager nå har en popform i hovedsak, og jeg har heller ikke fått noen begrensning musikalsk fra festivalen. Jeg spilte med Efterklang på Ultima for noen år siden, så de kjenner bakgrunnen min. Det har vært sykt nice med frie tøyler. 

Hvordan startet du å jobbe med Efterklang?
– I 2018 holdt de på å spille inn albumet som ble Altid Sammen, og i løpet av den prosessen lette de etter nye folk. De fikk navnet mitt og sjekket meg ut på youtube, rett og slett. Så kom jeg i studioet med dem og spilte trommer på to låter, og etter det fikk jeg livegigen. Siden har jeg spilt mye med dem, alt live (bortsett fra når jeg har laga teater) og på to EP-er, Lyset og Plexiglass, og to album – Altid Sammen og Windflowers. Den siste konserten med Efterklang var i Oslo i august. De har holdt på i 20 år, fornyer seg selv og hatt en del konstellasjoner opp igjennom. Dette er ikke nødvendigvis slutten, men nå er det ingenting i kalenderen min med dem fremover. De er på vei inn i tenke nytt-perioden sin. Det er egentlig veldig god timing, og åpner også opp for at nye ting kan skje.

Hvordan har det vært å støte på dem?
– Det har vært sykt rått og jeg føler meg kjempeheldig – for det første er de veldig snille folk, de har høyt musikalsk nivå og spør spennende folk om å være med. Jeg har møtt noen av mine yndlingsmusikere i den sammenhengen, f eks Indrė Jurgelevičiūtė, som spiller kankles og synger gåsehud-bra. De er også veldig opptatt av at det skal være mennesker som funker i en bandbuss, så man møter hyggelige folk over hele linja. De har et samarbeid som er inspirerende. Like på mange måter, men også helt forskjellige, og de lar hverandre være det. Mads og Casper komponerer det meste av musikken, Mads er dritbra produsent, Casper er veldig god på å connecte med publikum og Rasmus har fullt koll på alt det organisatoriske og er manager i tillegg til å groove veldig bra på bassen. De lar hverandre ha de kvalitetene de har. Også er de oppløftende, man føler seg verdsatt, det syns jeg gir avtrykk i musikken. Så er det det rent musikalske: En åpenhet, men også en tydelig sound av Efterklang. Jeg har følt at jeg har fått lov til å være Siv, å bidra med mine groover. Det er både en åpenhet og en tydelighet på samme tid, og det setter jeg veldig pris på. 


Foto: Jenny Marie Hviding

Har du tenkt noe på om det frister å danne et sånt livsprosjekt som det der framstår som, og la det være sentrum for musikken din?
– Jeg tror jeg liker blandingen. De har aldri vært sessionmusikere, de jobber med Efterklang og det er deres gig. Det gjør virkelig noe med et prosjekt, det er inspirerende med det fokuset. Men jeg får også veldig mye inspirasjon av å være trommeslager og å spille med forskjellige folk – så absolutt ja til et fokus i et prosjekt, som de også har inspirert meg til, men samtidig få input og nye perspektiver i noen forskjellige ting.

Om du ikke hadde gjort forskjellige ting, hadde du aldri spilt med dem heller, antar jeg.
– Nei, det er også sant. 

Føler du at København er blitt din scene nå, altså den mest naturlige rammen for alt det du gjør?
– Bra spørsmål, jeg tror på en måte ikke det. Jeg har avfunnet meg med at så lenge jeg er norsk og bor her, så vil det være en splitt. Jeg vil veldig gjerne fortsette å gjøre ting i Norge, det er masse med mentaliteten og folk der som jeg savner. Men samtidig har jeg blitt tatt godt imot i Danmark, det gjelder både Efterklang og mange andre jobber. Men jeg føler meg like tilknyttet til Norge, så like mye som det er en splitt håper jeg det er en fordel at jeg kan være begge steder. Kbh er jo ikke lenger bort enn Trondheim! På Ultima nå har jeg med meg et band som nesten er utelukkende dansk med unntak av Jakob Eri Myhre på trompet og elektronikk, som jeg ble kjent med på Rud VGS, faktisk, og gikk på Jazzlinja med. Så bra!

Det er kanskje en større tilnærming mellom Danmark og Norge musikalsk sett?
– Ja, bittelitt, men det går litt sakte synes jeg. Det er mange kule ting i begge land som man ikke er klar over, på en måte. Så jeg tar gjerne imot alle ideer som kan få til mer utveksling. Men på den måten er det kult at det er noen norske som bor i Danmark og omvendt. 

 

Ramsey Lewis (1935-2022)

Vi må nyte dem mens de er her – i løpet av dette tiåret kommer veldig mange av de menneskelige forbindelseslinjene til store tiår i musikkens historie til å vandre heden. Denne uken kom nyheten om at den store pianisten fra Chicago, Ramsey Lewis hadde gått bort. 

Det er få jazzmusikere som har skjønt hvordan jazz kan være popmusikk mer enn Lewis. Han fikk en stor hit med låta og albumet The in crowd i 1965 – singelen nådde femteplass på hitlistene og albumet peaket på andreplass. Siden den gang gikk trioen hans gjennom en rekke ulike besetninger (Maurice White var innom før han startet Earth, Wind and Fire og på 80-tallet var den litt bisarre bass-shredderen Bill “The Buddha” Dickens med, se på dette klippet her for eksempel). 

Pianistens evne til å sanke gullplater, og hans forkjærlighet for covere av store poplåter, utløste nok også litt neserynk fra noen kanter. Men som den alltid lesverdige Living Colour-gitaristen Vernon Reid skriver på twitter: “Ramsey Lewis was one of a handful of Jazz Artists that resisted the stultifying & soul deadening pull of “J a z z” as “respectable” music  geared toward a Monied Exclusive Elite, RESERVED for the Talented 10th. He kept it Down Here On The Ground. Accessible to ALL like Cannonball.”

Og det er kanskje noe i det. Kritikken av denne formen for musikalsk publikumsfrieri føles uansett helt utdatert nå, det er liksom ikke der slaget står i det hele tatt. En sentral 2022-utgivelse som NOT TiGHT av DOMI & JD BECK spaserer på sitt uanstrengt frenetiske vis rett inn i en popjazztradisjon hvor Lewis er en av gigantene. Det er mange fine ting i Lewis-arkivet, men i sommer ble det mye lytting på den herlige orkestrale White Album-coverskiva Mother Nature’s Son

 

Henrik Sandstad Dalen er passe planta

Det kom en fin kassett i posten med noe som heter Passe Planta, og sannelig husket jeg ikke å ha sett en tidlig utgave av dette bandet for etpar år siden. Det var noe uferdig men hadde karakter. Nå føles det absolutt ut som et band, dog med en merkelig besetning med sax, flugelhorn, gitar og kontrabass. Jeg huket tak i utøveren av sistnevnte instrument, Henrik Sandstad Dalen


Henrik Sandstad Dalen. Foto: presse

Hva i alle dager er dette for noe?
Det er debutalbumet til Passe Planta og meg sjølv du har fått i posten! Theme songs for society heiter det og det er tilgjengeleg på strøymetenester og god gammal kassett. Designet er gjort av multikunstnar og medsunnmøring Henrik Koppen. Han laga nokre utruleg vakre plakatar til festivalen Sommarljom i Ørsta, kor vi spelte konsert sommaren 2019, så då vart det naturleg å spørje han om å designe coveret. Han har verkeleg fått kassettformatet til å skinne! Det er for øvrig mogleg for kven som helst å bestille eit kassetteksemplar frå meg eller Bandcamp.

Det er en noe uvanlig besetning, har du noen formening om bakgrunnen for at det ble akkurat slik?
Eg fekk eigentleg berre med meg folk eg likte godt på den tida då bandet vart danna i 2018. Lyder Øvreås Røed og Torstein Slåen hadde eg spelt mykje med i ymse samanhengar på og utanfor NMH, medan Sigrid Aftret og Ingrid Skåland Lia hadde eg aldri spelt med tidlegare, men eg hadde sansen for det dei dreiv på med. Dei har alle veldig forskjellige tilnærmingar til musikken – Lyder har ein augeblikkeleg gjennkjenneleg jazztrompetlyd, Sigrid er ein kompromisslaust tolmodig saksofonist som kvernar lenge på motiv og idear, Ingrid har ein slags Colemansk/Aylersk intuitiv saksofonlyd, medan Torstein speler på gitar slik eg ser for meg ein engel speler på harpen sin. I andre halvdel av låta «Society theme song» høyrer du alle bortsett frå meg spele fritt ihop. Eg hugsar eg stod i studio og var heilt fascinert av lyden av desse fire stemmane saman. Besetninga med kontrabass, gitar og blåsarar er jo ikkje så uvanleg i jazzsamanheng om ein ser bort i frå at der ikkje er trommer. Fråveret av den perkussive lyden skaper eit slags vakum som eg godt kan like. Det let nakent, direkte og kvar tone får meir vekt og tyngde.

Hvordan falt du selv for instrumentet ditt back in the day? Hvilken jazzlåt fikk deg til å se Lyset?
Eg trur ikkje det var ei spesifikk jazzlåt som fekk meg til å «sjå lyset», men eg søkte nok etter den lyden som eg hadde høyrt på Å SÅ mange plater og konsertar. Eg spelte først elektrisk bass, men på vidaregåande vart eg introdusert for ymse jazz og lyden av kontrabass. Medbassist Jonas Krøvel (Pom Poko!) og eg gjekk i klasse og prata ofte om at vi synest ein tone frå kontrabass på ein eller anna måte var like mykje verdt som 1000 elbasstonar. Då eg så byrja på Toneheim FHS og møtte alle jazzfolka vart kontrabass- og jazzsuget til sist for kraftig og sidan då har eg eigentleg berre spelt kontrabass. Det siste året har eg likevel funne tilbake til elbass-kicket med mine gode vener i psychrock-bandet Sex Magick Wizards. Eg spelte kontrabass ut av pur staheit når vi først starta, men det siste året på turné i Noreg og i Tyskland har eg berre spelt fuzza elbass. Vi spelte inn vår tredje plate med Dag Erik Johansen i Athletic Sound i Halden i førre veke og det blir det første albumet eg speler elbass på nokonsinne. Det albumet blir heilt killer! Det finst uansett ei tid og ein stad for både kontrabass og elbass (og ingen bass).

Mange snakker om metodikken på Jazzlinja i Trondheim, men det kommer sannelig mange gode musikere ut av NMH også. Hva er cruxet og utdanningsfilosofien der, om den kan kokes ned til en til to setninger?
Ai, dette er eit godt spørsmål! For meg blir det kanskje «Do you» og «Do it yourself (DIY)». Eg kan ikkje seie at eg hugsar å ha blitt fortalt nokon spesifikk utdanningsfilosofi medan eg studerte der, men slik eg opplevde det var der eit fokus på å finne sin eigen veg og å ta ansvar for si eiga utvikling og si eiga verksemd. Det er eit vidt spekter av tradisjonar representert av lærarane og av dei som studerer der, noko som bidreg til eit mangfaldig læringsmiljø. Om ein ser på dei eg studerte samtidig med så ser ein jo dette i praksis – den melankolske popen til Thea Emilie Wang, dei hinsidige robotkonstruksjonane til Jo David Meyer Lysne, høgintensitetsmusikken frå Master Oogway og Sex Magick, funky Fieh, osv. Mykje forskjellig på gong då, og det ser ut som det er mykje forskjellig på gong med dei som går der no og. Eg møtte meg sjølv mange gongar i døra ila tida mi der, men «Do you» og «DIY» er mantra eg lever etter no.

Det er veldig mange gode og interessante musikere der ute for tiden, i alle fall i enkelte aldersklasser. Men gitarist Torstein Slåen hver virkelig en eiendommelig og egen tone gående.  Snakk opp ham litt, da!
Det gjer eg med glede! Torstein har vore eit av mine største musikalske førebilete sidan eg første gong spelte med han i 2014. Han er ALLTID til stades i musikken. Uansett om han speler ringmodulator-bonanza med Steinmøysa NB, lyrisk undervatnjazz med Lauritz Skeidsvoll & Quite a View eller eklektisk-elektrisk gitar med Damata lagar han alltid lyd som får meg til å enten ville grine, le, rocke eller danse. Eg trur aldri eg har høyrt Torstein spele og tenkt at han ikkje meiner det eller at han har ein dårleg dag. Eg kan ikkje seie det same for meg sjølv. Vi har spelt mykje saman gjennom åra, og i periodar har eg følt at eg ikkje er heilt inne i musikken eller at eg ikkje veit heilt kva eg driv med, om eg då ser opp så står Torstein alltid der og smiler til meg og gir alt han har som om det er den største sjølvfølge – då er det umogleg å ikkje bli inspirert! Mannen oser av kjærleik til musikk og eg håper eg ein dag kan gi den same gleda til eit publikum som han gir til meg. Han er for øvrig aktuell med duoen Torstein & Sigurd på Nice Things Records. Plata Rev med gule øyne kjem 7. oktober! Og han har flytta til Danmark for å ta master på RMC. Eit stort personleg tap for meg, eit stort tap for Oslo kommune og ein stor siger for byen København.

Godt sagt. Hva er det kompositoriske prinsipp bak Passe Planta-materialet?
«Theme song»-ideen har eigentleg vore sentral. Kjenningsmelodiar må jo vere nettopp lette å kjenne att. Alle låtane er difor bygd opp rundt lett gjenkjennelege melodiar og motiv, nokon på grensa til det banale – slik som t.d «Open world cowboy». Eg er fortsatt ikkje sikker på om dette er ein melodi eg sjølv har funne opp eller om den er eit minne frå ei eller anna tapt låt eg har høyrd ein gong. Sjølve plata er ganske stramt arrangert med nokså kompliserte formar og strukturar. Då vi spelte releasekonsert på Becco i starten av september jobba vi med å løyse opp materialet og spele fritt på formane. Det var befriande og gav meirsmak. Vi skal halde det enkelt framover, tenkjer eg.

Hva i alle dager betyr bandnavnet? Hvilken plante skal passes? Monstera? Pot? Basilikum?
Namnet betyr jo oss – Passe Planta. Lyden av oss og eininga vi som musikarar utgjer. Eg og Ingrid hadde ei brainstorming-økt og det var namnet vi landa på. Vi angrar ikkje. Ein bør aldri angre. For tida passer eg to ulike variantar av basilikum (sjå vedlagt bilete). Den eine smakar betre enn den andre, men begge er flotte å sjå på.

Spiller dere mer fremover og er det det noen andre band vi burde spisse ørene for, med andre ord har du noen konserter eller utgivelser på gang utover denne? Ja, for du er jo med å drive plateselskap!
Vi speler ikkje meir i haust, men det blir fleire konsertar med Passe Planta til våren. Eg er for tida nokså opptatt med plateselskapet Nice Things Records, som eg driv saman med min kollega og gode tjommi Håvard Nordberg Funderud. Vi skal ikkje seie at vi har teke oss vatn over hovudet, men vi har mykje å gjere i haust. Det kjem ei plate i månaden med nye spennande artistar og uttrykk. I tillegg skal vi skal arrangere tre, kanskje fire, labelkveldar i Oslo. Den første er allereie 29. september på (du gjetta riktig) Kafé Hærverk. Håvard skal presentere sitt nye hinsidige megaband FULL COMMUNITY og eg skal spele improvisert musikk med ein ny trio for anledninga: Amalie Dahl på saksofon og Jomar Jeppsson Søvik på trommer. Eg har aldri spelt med dei før og eg trur det blir heilt rått! Alle er velkomne. Elles ferdigstiller eg om dagen også den første plata til det nye bandet mitt Big Gathering. Den kjem ut neste år. Vi speler i Oslo og Bergen i oktober/november.

Til slutt – det står stadig vekk artikler i avisene om at CD-platen er tilbake. Er den det?
Eg har høyrt at det er mangel på vinyl samstundes som det er vinylinflasjon og at kassett plutseleg har vorte poppis i Bergen, men CD har eg ikkje høyrt noko særleg om i det siste. Eg blir ikkje vis på dette. Fysisk format ser ut til å ha positiv innverknad på folk si oppfatning av ei utgiving. Som om det fysiske aspektet gir musikken ekstra tyngde – manifesterer den i verda vår i større grad enn om den berre gis ut digitalt. Eg synest både CD, vinyl og kassett er gøy, men det er EKSTRA gøy når ein kan sjå plata som snurrer eller teipen på kassetten som ruller og går. CD’en kan ein jo som regel ikkje sjå medan den speler, og det er litt nedtur for meg. Musikk er etter mi meining definitivt best å oppleve live, men min ven Sigrid Aftret viste meg nyleg eit frysningsinduserande liveopptak av Arthur Rhames, ein heilt rå gitarist og saksofonist som døydde før eg eingong vart fødd. Med det i bakhovudet synest eg vi skal vere takksame for lydfesting generelt – inkludert CD. Do you!

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Tuva Halses musikalske matboks

Tuva Halse platedebuterer med Bento Box Trio, og vi har Fri Resonans-spesial med Tollef Østvang, Peter Knudsen og Deerhoof-lynkurs mens vi lytter til åttitalls-Miles.

Intervju

Trekkspill som aldri før

– Life on Accordion er det første soloalbumet mitt. Det tok meg 47 år å komme dit, men nå er jeg der, sier Jovan Pavlovic, serbisk akkordeonvirtuos med adresse Trondheim siden 1994.

Meld deg på vårt nyhetsbrev