Now's the time

NTT: Havet, døden og kjærligheten

Vi minnes jamie breezy branch og Creed Taylor, snakker om martim musikk med plateaktuelle Lauritz Lyster Skeidsvoll og Gro-Marthe Dickson fra FestiHval-aktuelle Oslo 14 og leser verdens beste jazzmagasin akkurat nå.

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsmusikkavis i digital strimmelform for musikkelskere i alle aldre! For noen korte timer siden leverte vi et rykende ferskt nummer av Jazznytt til trykkeriet – vi skal ikke røpe så mye ennå, men dere kan glede dere. Samtidig har vi forsøkt å sette sammen en fin fredagsmeny – denne uken er den dessverre også preget av vemod idet vi minnes to sentrale jazzfigurer som har gått ut av tiden. Havet er det også blitt plass til, det går igjen i musikken til Lauritz Lyster Skeidsvoll og Oslo 14, som har festihval neste uke. Og kjærlighet er det jo i grunnen overalt. 

Det skjer som vanlig ting, vi rekker ikke nevne så mye – men på søndag arrangerer Riksscenen en herlig greie som heter Skattekista i Schouskvartalet med folkedans og -kultur fra fjern og nær – de byr på den somaliske dansen dhaanto, norsk folkedans, matmenyen ser knall ut og du kan høre store favoritter som Sidiki Camara, Sarah Camille Ramin Osmundsen, Inger Hannisdal, Saleh Mahfoud, Celio de Carvalho og mange, mange andre. Dønn gratis er det også – fint, kulturen er for alle. 

Blow Out-festivalen er inne i sine siste to dager nå. Det står ikke noe sted på nettet, men Blogghalvdel Vinger mener å ha lest på en lapp et sted at det førstkommende tirsdag også er sesongåpning av ekte Blow Out på Kafé Hærverk, med tuba (den gamle harpen) med Martin Taxt og trekkspiller Kalle Moberg og trioen Lisa Ullén/Elsa Bergman/Anna Lund på henholdsvis piano, bass og trommer. Men mer har vi ikke rukket å snuse fram, da jeg ropte over bordet om blogghalvdel Vinger hadde noe å melde sa han: det eneste jeg kommer på er at det er lansering av en bok om tømmerfløting på Blaker. Sånn er det noen ganger! 

Vi går videre. Om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. Det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement, og vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

 

jaimie branch (1983-2022)


jaimie branch og Patton Dog. Foto: Peter Gannushkin

Tirsdag kveld denne uken gikk det et gufs gjennom jazzverden da den tragiske beskjeden om at trompetisten og bandlederen jaimie breezy branch er død. Hun ble 39 år gammel, og etterlater seg venner, kolleger og hengivne lyttere, også i vårt lille jazzland, i sorg. 

branch could conjure a world of personal expression with her trumpet, sounding brash and conflagratory one moment, bleary and contemplative the next. What she always conveyed with her horn, in any setting, was an absolute whole-body conviction,” skriver journalist Nate Chinen i sitt vakre minneord på NPR. På Salt Peanuts har redaktør Jan Granlie bidratt med en tekst som også er en god inngang til universet hennes, mens The Wire har lagt ut et svært lesverdig blindfoldintervju med henne. Selv har jeg hørt på Fly or Die-skivene, særlig bird dogs of paradise fra 2019, som gjorde inntrykk da den kom og fremdeles sitrer – på det episke nøkkelsporet “prayer for amerikkka pt 1 and 2” synger hun en protestvise med en helt særegen intensitet og et følbart sinne i tillegg til å spille kamphissende trompet over det drivende, rikholdige kompet. Som et Liberation Music Orchestra for 2020-tallet, eller en kok forbanna jazzkusine av Nick Cave & the Bad Seeds – et av høydepunktene i katalogen til det aktivistiske og svært sentrale International Anthem. 

Men dette albumet inneholder også mye mer, merksnodige elektriske og akustiske lyder og åpne landskap man kan gå inn i som lytter og finne fram i selv, uten at det pekes så mye – frodige og filosofiske musikalske biotoper, soniske opplevelser som for eksempel kunne vil ha en gjenkjennelighet for folk som har fordypet seg i Hubrokatalogen, med en spontanitet og en hete som gjør at det også virkelig skiller seg ut fra bunken. 

Selvsagt skulle vi som lytter til denne musikken blitt bedre kjent med henne, og fulgt karrieren hennes gjennom nye irrganger og høydepunkter – men hun etterlater seg konsertkickminner og ofte stor, kreativ jazzplatekunst. De såre tilfeldighetene vil ha det til at det er Blow Out-festival på MIR i Oslo denne uken. Der har man kunnet høre flere av hennes medmusikanter – cellist Fred Lonberg-Holm har allerede spilt et vakkert triosett med Lotte Anker og Fredrik Ljungkvist og i kveld leder han an med Fred Lonberg-Holms Lightbox Orchestra. En annen musiker som spilte med Branch – og Lonberg-Holm, i duoen Party Knüllers – er Blow Out-arrangør Ståle Liavik Solberg. Vi tok en kort prat med ham mellom lydprøver og konserter på torsdag. 

Husker du når du ble bevisst på jaimie branch?
– Fra de første gangene jeg var i Chicago var hun en del av den gjengen det ble snakket om. Akkurat når jeg møtte henne husker jeg ikke, men det kan ha vært i 2015. 

Hvor ville du startet om du skulle forklart Chicagos betydning for denne musikken, og samspillet mellom den byen og nordiske land de siste tiårene for en som ikke kjenner så godt til det?
– De har en veldig sterk tradisjon innenfor den amerikanske friimproen, i tillegg til en kjempesterk jazztradisjon, en kjempesterk rocktradisjon. Og det er mange som opererer sømløst innenfor flere av disse sjangrene samtidig. Så skjedde det først noen greier mellom Chicago og Stockholm, litt senere Chicago og Oslo. Utgangspunktet var vel samarbeidene mellom Ken Vandermark og Mats Gustafsson, Paal Nilssen-Love etter hvert, samarbeidet mellom Atomic og School Days – også har det egentlig bare fortsatt å utvikle seg etter det igjen.  


jaimie branch. Foto: Dawid Laskowski

Når var det du begynte å spille med jamie branch?
– Jeg spilte med henne et par ganger i New York, det var one off-greier, og så har vi gjort to ganske solide turneer med Party Knüllers og henne som gjest. En i 2018 og en vinteren 2019. På turneen i 2018 gjorde vi Party Knüllers meets Fly or Die, eller omvendt. 

Åssen var det?
– Det var kjempegøy, det ble en herlig miks av det. Det var meg og Chad på trommer, Fred på cello og en bassist jeg ikke husker hva heter akkurat nå, og jamie. Så det var jo egentlig Fly or Die med en ekstra rufsete norsk trommis på toppen. 

Hvor starter man om man prøver å beskrive henne som musiker?
– Godt spørsmål. Jeg syns hun har en tydelig tone og en tydelig retning på det hun gjør, i alle settingene jeg har hørt henne. Hun er også veldig uredd i en samspillsituasjon – tar plass på en veldig tydelig måte alltid. Tror jeg. Det er i hvert fall det første jeg tenker på. 

Hvor starter man om man prøver å beskrive henne som menneske? På sosiale medier beskriver folk som sørger en veldig energisk og hjertelig person. Og den ene gangen jeg var på samme sted som henne, i bakgården på Hærverk etter en Fly or Die-konsert, gjorde hun veldig inntrykk på akkurat den måten. Et engasjement som preget rommet.
– Absolutt. Det er en veldig tydelig energi der også. Hun var morsom, smart, varm. Man merket når man var i samme rom. 

Litt rocka også, rett og slett.
– Ja, virkelig, haha! Mye moro, og hun kunne være veldig direkte også. 

Første dagen av Blow Out i år snakket vi litt om det bittersøte i å kunne komme til en festival med andre konsertvenner når en sånn tragedie har hendt. Mye musikk kan jo også være til trøst og renselse. Har du tenkt noe på hvordan impromusikk spesifikt er et rom å oppsøke på sånne dager?
– Jeg liker det veldig godt. Som lytter varierer det litt hvordan jeg opplever det. Noen ganger blir jeg stående og tenke på det som er heavy, mens andre dager er det noe annet som får fokus, sånn at du får en pause fra det. Men da jobber jo sikkert hodet fortsatt. Under den turneen vi gjorde i 2018, den første natten jeg var i USA, døde moren min som hadde vært syk lenge. Så fant vi ut at jeg skulle fullføre turneen, og da var det veldig mange tanker på dagtid og under de lange kjøreturene. Men den kombinasjonen, hvor man også spiller på kvelden og fokuset er et annet sted… da får man virkelig fri fra sitt eget hode. Det er rart, vanskelig, men også veldig veldig fint. 

 

Ei skikkelig blekke

Ved siden av de som lages her til lands, føles det riktig å si at det finske bladet We Jazz Magazine er verdens fineste jazzblekke akkurat nå. Sommeren er straks på hell men man kan fortsatt lese sesongens utgave, som denne gangen har fått tittelen av bandets hovedsubjekt Horace Tapscott, en lenge obskur musiker fra vestkysten av Amerika som i senere år har oppnådd en herostratisk berømmelse. En veldig lang og god artikkel gir leseren grunding innsikt og lyst på mer. Tekstene i bladet er enkelt men genialt nok skrevet på engelsk, noe som sikrer finnene lesere over hele verden, og de kan også velge skribenter fra mange steder. I tillegg til egne  skribenter som labelboss og redaktør Matti Nives finner vi flere kjente bladfyker fra internasjonal jazz og impro-skriveri, slik som Daniel Spicer, Peter Margasak og Tina Edwards. Førstnevnte har skrevet intervju med den spirituelle Coltrane-disippelen Isaiah Collier, som kjapt er blitt den delen av jazzens heteste navn (men jeg og artikkelforfatteren forlot begge Colliers konsert i Kongsberg i sommer i noe i nærheten av avsky). 

Foto-novelle fra Tokyo og Istanbul, akkurat passe med anmeldelser, saker om og med nye og gamle musikere, en sak om hiphop-produsent J Dillas forsinkede beat og dets inspirasjonskraft på en generasjon jazztrommeslagere er en idé vi gjerne skulle utført selv, men det var kanskje kult å slippe han DJ-en med flatcap som insisterer på å kun spille 78-plater med sveivegrammofon. Et fett blad som inspirerer til videre lytting. Bestill det på We Jazz sin Bandcamp-side.

 

Lauritz og hvalen


Lauritz Skeidsvoll. Foto: Fride Nøstdahl Hjelle

Saksofonist Lauritz Lyster Skeidsvoll og familien hans har gitt mye lyd fra seg de siste par årene i norsk jazz. Nå er han aktuell med sitt nye albumprosjekt Ocean Currents på Jazzland med bandet Quite A Wiew, og det er digg å høre på og har en god kreativ bakhistorie, så det er klart remsa måtte ta en prat.

Gratulerer med en nydelig plate! Den har noen spesielle komposisjonsteknikker med bruk av found sounds fra havet. Hvorfor har du gjort det på denne måten?
– Tusen takk for det!! Jeg har så lenge jeg kan huske vært fascinert av naturen og dyreriket, både på land og under vann, og har lenge blitt inspirert av det på et eller annet vis. Det føltes derfor naturlig å oppsøke denne kilden på et dypere plan og hente ut så mye som mulig, når jeg skulle skrive og gi ut egen musikk. I dette tilfelle hvor havet er tema i komposisjonene er det et vidt spekter av ting å la seg inspirere av; landskap, farger, dyr, klima, menneskelig aktivitet i havet og ikke minst tap av biologisk mangfold. Det er nok en kombinasjon av at jeg vil lage et vakkert, musikalsk univers inspirert av livet i havet, samtidig som at jeg gjennom musikken og prosjektet vil rette oppmerksomhet til naturen som lider store tap, hvor biologisk mangfold krymper for hver dag og arter er truet av utryddelse. Summen av alt dette har vekket sterke følelser i meg, og fra disse følelsene vokste idéen om å ta i bruk lydopptak fra havet frem. Jeg ville ha elementer i komposisjonene som kunne knytte en slags direkte bro mellom musikken og naturen, og som ville gi lytteren en følelse av at man tar del i, eller besøker landskapet under overflaten, samtidig som en lytter til fin musikk. Lydene vi hører på albumet er alt fra grønlandshval, storkobbe(skjeggsel), hvalrosser, hvithval og trykkbølger/seismiske skudd fra mennesker på leit etter olje og gass. Det er vakre, fascinerende og skumle lyder som forhåpentligvis gir musikken og lytteren en nærhet til havet og det råe fra naturen. 

Hvordan oppnådde du dette?
Det er denne nærheten eller koblingen jeg har vært ute etter og startet derfor et samarbeid med forsker i akustik, Heidi Ahonen ved Norsk Polarinstitutt. Heidi og Polarinstituttet bidro med et spekter av lydopptak gjort av forskere fra under havoverflaten, som inneholdt de mest fascinerende vokaliseringer og lyder jeg har hørt noen gang. Heidi kom også med forslag på opptak av dyr som muligens ikke er superkjent for å ha vært brukt så mye i musikk tidligere, men som kunne passe til idéen jeg hadde beskrevet. Vi fikk lagd en stor bank med lydopptak som jeg kunne plukke fra etter behov, samtidig kunne jeg også komme med ønsker og idéer utover i prosessen. En enorm takk til Heidi Ahonen og Norsk Polarinstitutt! Lydopptakene ble tatt i bruk på ulike steder i prosessen til komponeringen av denne plata. Noen komposisjoner er utformet og komponert rundt et bestemt lydopptak, mens andre ganger har de blitt lagt inn i en tidligere påbegynt idé og utviklet videre. Jeg lette også etter et utvalg lydfiler hvor musikerne i bandet kunne få spille fritt, mot eller i harmoni med lydene fra havet, som en hører på f.eks «Tusks» eller «Melting homes». Dette ga noen spesielle og vakre musikalske elementer til plata. 

Det minner meg litt om det gripende arbeidet gjort av lydkunstner Jana Winderen, og forsåvidt også om Torsketromming, som vi snakket med i NTT før sommeren. Jeg har forøvrig sterke barndomsminner av en singelplate med hvalsang som fulgte med et National Geographic-blad. Ble veldig betatt av den ensomme lyden. Hva tenker du på ved møte med slike lyder?
– Ensomhet er absolutt noe jeg også tenker på i møte med slike lyder. Spesielt hvalsang treffer en nerve. Jeg tenker på hvor stort, stille, ensomt og mørkt det kanskje er når en mektig hval flyter rundt der nede i dypet, langt, langt borte fra andre dyr. Det er dette de klanglige dronene i musikken og repetitive bassriffa kan symbolisere. 

Komposisjonene og albumet samlet gir et modent inntrykk. Føler du at du har vokst litt som musiker siden du begynte å etablere deg?
– Det er hyggelig å høre! Jeg føler absolutt at jeg har vokst som musiker siden jeg starta og håper jo at det stemmer. Det er jo noe en ønsker! Jeg har i hvert fall kjent på en utvikling og kjenner at tankene rundt musikk har utviklet seg og fortsetter å gjøre det. Jeg vil skrive og spille god musikk, som vekker følelser og engasjement hos de som hører på. Jeg får spille med mange gode venner og flinke musikere som gir mye, deler erfaringer og bidrar positivt til min utvikling som musiker og komponist. Det vokser en på og det er jeg veldig glad for. 

Apropos det, fortell litt om bandet du har samlet her.
– Jeg har samlet et band med veldig spennende musikere som alle tar med seg en del av seg selv inn i prosjektet. Jeg spurte denne gjengen fordi jeg følte de ville utfylle rollene jeg følte musikken trengte for å lage vårt musikalske landskap. Samtidig er musikken skrevet veldig åpen, slik at alle får plass til å utfolde seg selv, og det har gitt prosjektet veldig mye. Steinar Mossige er en helt rå trommis som alltid er med på å underbygge ideér og gi den tyngde. Et fantastisk driv som flyter over Henrik Sandstad Dalens basspill og skaper energi og fremdrift. Jeg spilte med Steinar på en innspilling av noe spillmusikk for mange år siden, og bestemte meg allerede da for at han skulle være med. Henrik Sandstad Dalen er bandets bassist, som jeg har kjent i mange år fra NMH og har spilt en del sammen med under studietida. En utrolig frisk og fyldig lyd i kontrabassen som jeg var sikker på ville passe godt inn i musikken. Han kommer alltid med nye idéer og spiller veldig kreativt rundt det komponerte materialet. Han og Steinar utfyller hverandre veldig bra. Fride Nøstdahl Hjelle kjenner jeg også fra NMH og jeg hørte henne spille på en eksamen på Victoria nasjonale jazzscene. Det var noen utrolig fine klanger, og et lyrisk spill som var så vakkert å høre på. Dét var det, og jeg måtte ha med Fride på prosjektet! Hun tok med seg sitt vakre spill inn i musikken og fargela både komposisjonene og de åpne landskapene på veldig elegant vis, som man hører på plata. Peder Skeidsvoll på trompet har jeg jo kjent hele livet. Han har en sjeldent fin og varm klang i trompeten, samtidig som at han i mine ører har et kult språk og en råskap i spillet sitt når det må til. Vi utfyller hverandre veldig godt på de åpne landskapene og har en felles forståelse for melodispill. Torstein Slåen er min tidligere klassekamerat fra NMH og jeg husker jeg ble satt ut de første samspillstimene vi hadde på skolen av gitarspillet hans. Det er så mange kvaliteter og stort overskudd i spillet hele tiden. I bandet Quite a View trengte jeg noen til å være med på å lage de store klangene og flytende «undervannslandskapene» som mye av musikken skulle inneholde. I tillegg har vi spilt mye sammen før, både impro og mer melodiske ting og jeg opplever at vi funker veldig bra sammen. Da var det lett å spørre Torstein. Alt i alt opplever jeg at jeg har samlet en gjeng med musikere som forstår hva jeg vil med musikken jeg skriver og drar det dit jeg vil, samtidig som de drar det i sin egen retning også. Dette gjør at musikken beveger seg inn i nye landskap som jeg ikke har hørt for meg, og dette er en veldig god ting. 

Lauritz Skeidsvoll. Foto: Peder Skeidsvoll

Trompeteren er altså broren din. I tillegg har du piano wiz Isach (les intervju her) i familien. Fortell litt om fordelingen av instrumenter og den musikalske oppveksten deres på Kleive ved Molde, den virker jo som en drøm! Hvorfor liker du saksofonen?
– Det har vært mye musikk i heimen under oppveksten. Pappa Leiv dirigerte både korpset og storbandet vi spilte i og det bidro nok stort til valg av instrumenter, og karrierevalg. Vi var alle innom begge plassene, hvor fordelinga ble tre på trompet og en på saksofon, litt tilfeldig. Elias, min tredje bror, var også innom på trombone, men endte opp med å spille bass tilslutt. Ellers så bana jo Peder veg når han begynte på Toneheim og gikk videre til rytmisk linje i Kristiansand, noe som inspirerte oss andre til gjøre det samme. På barneskolen starta vi band og satte i gang med bandøvelser hjemme hos familien til trommis Rino Sivathas, etter skoletid hver fredag. I regi av våre foreldre som henta og bringa og pappa som var musikalsk leder i begynnelsen. For ikke å snakke om Sivathas, far til Rino som bakte ferske kaker til hver eneste øvelse. Vi øvde i den kjelleren der veldig mye! Det starta med enkle lærebøker og over til cover av Herbie Hancock og lignende..Så begynte vi etterhvert å komponere selv. Med tiden fikk vi mye jobb med bandet og spilte på en hel del konferanser og eventer i Møre og Romsdal og etterhvert også Moldejazzen flere år på rad. Jeg snakket med Rino om dette for et par dager siden, tilfeldigvis, og vi var enige i at dette har vært helt avgjørende for at vi spiller i dag. Uvurderlig erfaringer og opplevelser som ga oss mye musikkglede og kule opplevelser som veldig unge. Helt rått! 

Det er jo mange fans av jazz i Molde en uke på sommeren. Men hvordan er det der f.eks i november?
Det er jo roligere der i november, men det skjer jo samtidig mye likevel. Storyville Jazzklubb holder jo mange konserter i Molde store deler av året. Så er det jo en ganske stor bunke med bra jazzmusikere som bor i byen og er lærere på kulturskolen. Mange av de spiller ofte på byens klubber, scener og caféer, og gir helårs jazzfans en mulighet til å nyte bra livemusikk! Flere av oss treffes også når vi er hjemme på ferie og da er det ofte konserter og jam i byen. Så det skjer ting på jazzfronten der etter festivalen også! Så må jeg nesten nevne den nye kjelleren på Fuzzy Platebar som har blitt skikkelig bra. Der har man et rått sted en kan spille på hvis man vil innom Molde! 

Fuzzy er et must om man er i Molde. Du har flere andre prosjekt, som de fleste jo må ha, hvilke er mest aktive nå, og når får vi høre deg fra en scene neste gang?
Det mest aktive nå om dagen er Master Oogway. Vi planlegger en sesong nummer 2 av konsertserien vår «Oogways weekend» på Kafe Hærverk, hvor vi inviterer et utvalg av musikere til å gjøre konserter med oss, fra september til desember. Vi har fått med oss noen veldig bra folk i år også, så det gleder jeg meg veldig til. Første konsert er allerede 30. september og da får vi besøk av John Hegre på gitar. Jeg skal skrive musikken til denne konserten, så det er jo ekstra spennende! Ellers spiller jeg endel med duoen til meg og Isach, som kan høres den 1. oktober på improverk! Master Oogway har ny plate på gang, så kan jeg nevne at Bangkok Lingo slipper plate denne høsten på NXN Recordings!

Dette blir en bra høst, vi ses på konsert!

 

Oslo 14 og hvalrossen 


Oslo 14. Foto: Nina Holtan

Det er duket for mer maritimt musikalsk fokus i Oslo den neste uka – Oslo 14 inntar det gamle Munchmuseet på Tøyen for en uke med FestiHval – den inneholder workshops/dypdykk hvor alle er inviterte, verksfremføringer og en minnekonsert for hvalrossen Freya med gjesteforelesning fra marinbiolog Simon Hasselø Kline. “Med FestiHvalen 29. aug til 2. sep ønsker vi å hylle havet, sjødyrene og økosystemene under vannskorpa” sier sanger og leder for vokalensemblet Oslo 14, Bendik Sells i en pressemelding. Vi ringte medlem i Oslo 14, Gro-Marthe Dickson, for å høre mer i festivalinnspurten.

– Ting har skjedd på så himla kort tid, vi fikk tilsagnet om at vi fikk rommet ganske seint i sommer, så vi har hevet oss rundt raskt. 

Det er jo blitt en svært nyhetsfestival også, med minnekonsert for hvalrossen Freya, som ble likvidert for noen uker siden.
– Det stemmer – da vi planla innholdet i festivalen, hadde vi havet som tema. En ting vi definitivt skulle gjøre om vi fikk de fem-seks dagene skulle vi framføre stykket til Bendik Sells som heter Snow Wind and Whale som vi tidligere har gjort 4 ganger i Emmanuel Vigelands Mausoleum over to dager. Det handler om en postapokalyptisk planet hvor det er is over alt og lommer av lyd, for å si det kort. Mens vi holdt på med konserter i vår og ventet på svar fra kommunen om vi kunne bruke det gamle Munchmuseet, kom Freya hit. Vi hadde ikke sett for oss at det som skjedde skulle skje, men vi tenker at jo hvalrossen kommer som en konsekvens av miljøforandringer, årasker som stillehavsøstersen, som den spider. Så den ene konserten er en minnekonser. Der kommer det også en marinbiolog fra Universitetet i Oslo som skal fortelle om livet under havoverflaten og hvordan vi setter våre akustiske spor i omgivelsene selv om lyden til musikken vår ikke nødvendigvis bærer under vann. Den bærer litt, men ikke langt. Men lydene av båter, fisking og borring etter olje for den del setter noen vibrasjoner i gang. Så Simon Hasselø Kline skal snakke om det på torsdag og så skal vi lage musikk rundt det. 

I dette nummeret snakker vi også med Lauritz Lyster Skeidsvoll, som også har et havforskningsutgangspunkt for sin ferske plate. Hva er det med havfascinasjonen – er det en eviggyldig kunstnerisk metafor, eller dukker det oftere opp nå på grunn av miljøkrise, en tom Oslofjord og så videre?
– Det er et svært spørsmål, men jeg tror ikke det for eksempel kommer av Oslofjorden. Havet har alltid spilt en rolle i menneskers liv, særlig i et kystland som Norge. Mange lager kanskje musikk om kjærlighet, men havet har også vært et veldig stort tema. Jeg skriver musikk selv også, og alt er relatert til havet på et vis, hahaha! Det er et symbol på noe veldig, om det gir mening. Det rommer alt mulig i livet, ro og kraft og det har så mye å si for menneskers overlevelse. Jeg vet ikke om det er i vinden eller om det bare er – haha, nå kommer det et ordspill – en dønning eller ny bølge nå. Sjømannsviser handler jo om savn og kjærlighet, men også om livet på sjøen. Men kanskje det er mer aktuelt nå igjen på grunn av klimaforandringer. 

Det er interessant at dere har med en marinbiolog. Mange kunstnere vender seg kanskje til annen kunst for inspirasjon, men vitenskapen dukker opp her og der i jazzen. Jeg har nevnt Lauritz, og tidligere i sommer fremførte Anja Lauvdal sitt verk If we could talk, som handlet om elver og som også brukte vitenskap og journalistikk i prosessen. Hva tror du er årsaken til at folk vender seg denne veien i jazzen?
– Jazz er blitt sett på som en intellektuell sjanger, og jeg tror det har å gjøre med at utøvere og lyttere er interessert i informasjon. Kanskje man vil komme i kontakt med kunnskapen for å formidle det med et språk som ikke er tekst, selv om det kanskje høres rart ut. Man må vite hva man holder på med. Det er et vitebegjær. Også er vi jo omgitt av himla mye informasjon, og noen ganger siver den inn enten vi vil det ikke. 

I mye annen historiefortelling er det jo klare forløp, plott og så videre. Vitenskapen er åpen og observerende på en litt annen måte, og er sånn sett kanskje en god makker for improvisasjon?
– Ja, det er ikke så dumt tenkt. Det stykket vi skal gjøre på torsdag er rein improvisasjon. Det er det vi driver mest med, vi bruker ikke ord eller tekst, vi bruker bare lyd. Tre av dagene skal vi ha en åpen impro-jam hvor vi inviterer andre sangere og musikere for å improvisere sammen. Vi kaller det for et “Dypdykk”. Vår kunstneriske leder Bendik kommer ikke fra jazztradisjonen, det er mer klassisk og samtidsmusikk. Men han og Petter Bermingrud lager noen parametere. Så handler det om å sitte og forske sammen, helt åpent. Mange jammer er låtbaserte, men det vi gjør her er litt annerledes. Det skal vi gjøre mandag tirsdag og onsdag på kveldene. Jeg vil ikke kalle det en vitenskapsfestival, det tør jeg ikke – fokuset er musikken, og vi er opptatt av at det ikke skal være “politisk”, selv om det for eksempel er mange tanker rundt likvideringen av Freya innad i ensemblet. Vi synes mest av alt det er interessant å reflektere over hvorfor hun var her, og endringene som skjer. Det kan hende stillehavsøstersen blir et av temaene på dypdykkene. Også har vi fått det største rommet, der “Solen” hang. Det er vi fornøyde med, for der har vi ganske bra plass og grei akustikk. 

Hvordan skiller det å synge i kor det å jobbe i andre bandkontekster?
– For det første er det sjeldent mer enn én vokalist i et band. Også er det historiene man knytter til en sanger – det finnes for eksempel et teit begrep som syngedame, og da tenker man gjerne på en person uten kunstenrisk ansvar og ideer. Det er jo ofte bare tull, men det er en forestilling som finnes. Vi er et profesjonelt ensemble, vi kaller det ikke for kor, for arrangementene våre er improviserte, vi ligger under Østnorsk Jazzsenter og utvikler egne ideer. Alle som er medlemmer har også en musikalsk bakgrunn og jobber som sangere Forskjellen på dette er en gjensidig forståelse av instrumentet. Jeg tenker litt på Ellen Andrea Wangs bassorkester – det må være gøy å kunne drive med den typen fagutveksling, når man til vanlig er alene om å spille på det instrumentet. Vi mener jo også åpenbart at det å være sanger er å være musiker. 

Å ja, det er den offisielle holdningen til NTT også. Selv om… det er jo også noe annet, siden stemmen liksom er lyden av oss, den vi ofte bruker til å kommunisere med ellers. Så da blir det også noe annet enn la oss si trombone.
– Trombonen kan du også gå fra, mens stemmen må du ha med hele tiden. Så ja, det er på noen måter mer personlig – det er, tror jeg, lettere å få to tromboner til å låte likt enn to stemmer. Det er så sterkt, det avtrykket. Jeg jobber litt som sanglærer og det er 50% psykologvirksomhet, så mye sitter mentalt i å løsne instrumentet fra kroppen, for å si det på en litt ubehagelig måte. Så ja, det er stor forskjell – men jeg vil ikke si at det ene er bedre enn det andre, det tror jeg ingen av oss synes. 

 

Creed Taylor (1929-2022): Liflige CTI-favoritter

Det er ikke mange plateselskapsaktører i jazzen som har satt et like tydelig avtrykk på denne musikken som Creed Taylor, som døde denne uken, 93 år gammel. Mogulen og produsenten, som selv spilte trompet, rakk å være innom et drøss forskjellige selskaper, han var med på bringe det brasilianske inn i jazzen gjennom signeringer av Antonio Carlos Jobim, Astrud og Joao Gilberto, Airto Moreira med flere – og han var med på å grunnlegge plateselskapet Impulse! hvor han også hentet John Coltrane

Dét alene er jo mer enn nok, men allikevel er det selskapet han etablerte i 1967, CTI, som han kanskje er mest kjent for. Dette selskapet, som presenterte noen av jazzens største navn i vellydende, noen ganger overdådige lydbilder, hadde muligens et kontroversielt ry blant noen av jazzens mest hardcore fans. Men dæven – i dag låter det mest av alt bare utrolig bra. Vi spurte vår faste gjesteskribent, musikkelsker og progmusiker Jacob Holm-Lupo, om han kunne bidra med sine favoritter fra denne produksjonen. Dette svarte han: 

Freddie HubbardRed Clay (1970)
En av de tingene som stort sett aldri slår feil med CTI-utgivelser fra den «gylne perioden», er at line-upene er helt sinnsvake. Det dukker aldri opp en musiker som ikke er fra jazzens alfa-team. Selve hovedmannen her er jo Freddie, som vel har spilt på samtlige av mine favorittjazzalbum – Speak No Evil, Out to Lunch, Maiden Voyage m.m. 

Trompet er ikke det letteste instrumentet å elske, men Freddies er rett og slett nydelig. Og i tittellåta her får han vist seg i ansiktssmeltende, men ikke høylytt, samspill med et superlag: Joe Henderson på sax, Herbie på el. og ak.-piano, Ron Carter på bass og Lenny White på trommer. Bare h ø r på rytmeseksjonen her – Carter og White har en flyt jeg sjelden har hørt maken til. Bassgangen er til å dø for, og danser så elegant med basstrommen.
Det fine med Red Clay er at selv om skiva groover og fenger, er den også utvilsomt «serrjøs jazz» med dyp improvisasjon, så det er liksom ikke så mye å krangle om.

Stanley TurrentineSugar (1970)
Turrentine er kanskje ikke det mest høyprofilerte jazznavnet nåtildags, men han var med å definere souljazz som sjanger på 60-70-tallet, spesielt sammen med Jimmy Smith. Sugar er en spesielt nydelig skive som er et fint utgangspunkt for å bli kjent med en saksofonist som aldri spilte mer enn han trengte, men som hadde en enorm tilstedeværelse i tonen sin. Delikat backet av blant andre George Benson og Ron Carter. Sugar har en gjennomgående lettbent men sjelfull stemning. Jeg velger meg “Sunshine Alley”, som smaker litt av gammel Booker T & the MGs i sin tålmodige tilbakelenthet.

George BensonGood King Bad (1975)
Og mens vi snakker om Benson. Et år før det enorme mainstreamgjennombruddet med Breezin, ga han ut denne skiva. Line-upen er nærmest komisk – det er jazzeliten, ingen nevnt, ingen glemt. Eller jo, jeg må nevne min absolutt alle tiders favorittbassist, Gary King, en gjenganger på et utall CTI-utgivelser. Jeg vet ikke om noen bassist som noensinne har spilt mer i lomma, og samtidig har vært SÅ sensitiv til låtas behov. Vanskelig å velge høydepunkter blant alle toppene her, men “One Rock Don’t Make No Boulder” har King og legendariske Andy Newmark i rytmeseksjonen, og det er eleganse, det. Mens Benson svever over kompet i vektløs, ubesværet lek. Eric Gale støtter på rytmegitar. Han har ofte en tone jeg ikke helt faller for, men her spiller han smakfullt. Dette er for meg det beste Benson har gjort. Etter dette gikk det dessverre litt nedover. Men du verden for et perfekt album!

David MatthewsDune (1977)
David Matthews er mer kjent som arrangør enn musiker, selv om han er en habil pianist. Han ledet i mange år James Browns band, før han ble hus-arrangør for CTI på midten av 70-tallet.
I ’77 samlet han CTI-venner for å spille inn en slags musikalsk tolkning av James Herberts Dune.

Albumet som sådan er ikke helt vellykket, men én låt skiller seg ut: “Sandworms” har kanskje det tøffeste basspillet jeg eier på vinyl. Igjen er det Gary King som står for det. Ta deg tid til virkelig å lytte på de rytmiske manipuleringene og forskyvningene han driver med her. Det er hva jeg kaller oppvakt spill. Andy Newmark og Steve Gadd veksler på trommejobben på skiva, mens salige Hiram Bullock deler gitaransvar med Eric Gadd. På “Sandworms” er Grover Washington jr. sax-solist.

Grover Washington jr.Feels So Good (1975)
Oooog mens vi snakker om Grover Washington jr. Jeg synes grenseoppgangen mellom spirituell og smooth jazz er ganske fascinerende. For låta “Moonstreams” nærmer seg jo både det åndelige og det new age-ete. Samtidig er det genuint vakkert. Forsiktig vuggende natta-jazz blandet med fransk, klassisk impresjonisme. Washingtons delikate, rullende tone, ettertenksomt spill fra gitarist Eric Gale og igjen Gary King som stødig anker. Steve Gadd setter seg i baksetet og er bare så vidt til stede med cymbalatmosfære. En del av magien på denne skiva kommer nok av arrangementene til godeste Bob James, som jo kunne sine klassiske tricks inn og ut. En skive som har vært en viktig inspirasjonskilde og terapi for meg gjennom årene. Og som jeg forøvrig i sin tid oppdaget fordi DMX samplet “Moonstreams” i sin fantastiske “Slippin’”.

Idris MuhammadTurn This Mutha Out (1977)
Vi kan ikke snakke om CTI-utgivelser uten litt skikkelig funk. New Orleans-trommisen Idris Muhammad, kjent for sin svært funky hi-hat og for en usedvanlig fet trommelyd (visstnok utviklet i samarbeid med Rudy Van Gelder) gjorde seg først bemerket som trommis for folk som Pharoah Sanders, Grant Green og Lonnie Liston Smith. Gradvis nærmet han seg mer og mer funken og r’n’b-en han selv hadde vokst opp med, og hadde spilt, før han ble jazzmusiker. På soloskivene sine for CTI går han full funk, med en badass attityd og dampende rytmer, men også ofte overraskende lyrisk og melodisk. Jeg velger meg en av damperne, “Crab Apple”, med en rå, naken trommelyd og flotte soloer fra Hiram Bullock, Michael Brecker og en spesielt kul synthsolo fra Clifford Carter. Det er sympatisk at en trommis alltid ga så mye rom til solistene sine. Det er null show-off her. Både denne skiva og Power of Soul fra 1974 er obligatoriske.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Nyheter

Et kulturbudsjett som forventet

Som forventet la Kultur- og likestillingsminister Trettebergstuen i dag fram et stramt kulturbudsjett for 2023. - Det må være lov å være skuffet på vegne av kulturfeltet som fortsatt er preget av etterdønningene av pandemien, mener styreleder i Norsk jazzforum, Ingrid Brattset. - Med økte levekostnader vil dette bli merkbart, ikke minst for kunstnerne i det frie feltet.

Meld deg på vårt nyhetsbrev