David Jønsson kvesser blyanten. Det neste året vikarierer han som markedsansvarlig på Nasjonal jazzscene, og med fem ukentlige konserter i jazzens storstue Victoria, er det mye tekstarbeid og info som skal pushes ut.
Etter en lengre sommerferie er Ukas Jazzprofil tilbake på Jazzinorge.no. Her presenterer vi en aktuell musiker, arrangør, storband eller jazzaktør. Har du tips, send oss gjerne en epost.
David Jønsson
Velkommen til kontorfellesskapet for jazzen her i Grensen 18! Hvordan har de første ukene vært?
– Tusen takk for det! De første ukene har vært helt mega. Jeg stortrives i jobben og med arbeidsoppgavene, og det er en veldig fin og quizglad gjeng her på jazzen. Det er et skikkelig fint miljø og jeg har blitt tatt varmt imot.
Du har nå et engasjement som markedsansvarlig på Nasjonal jazzscene. Hva innebærer den jobben?
– Jobben min er å kommunisere utad alt det flotte det som skjer på Victoria, til flest mulig mennesker. Jeg har blant annet ansvaret for alt av nettarbeid, trykksaker og avisannonser, det er det mye tekst og informasjonsmateriell som skal produseres. Med fem konserter i uka, er det mengder av info som skal pushes ut og mange detaljer som skal stemme. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen.
Men du har skrevet endel om musikk tidligere?
– Ja, jeg har skrevet om musikk for diverse aviser, blogger og nettsteder opp igjennom. Jeg skrev blant annet en del for Big Dipper da jeg jobbet der, og for musikkavdelingen til biblioteket i Trondheim og nå senest for Deichman musikk. Musikkformidling gjør meg veldig glad og jeg er veldig heldig å ha fått jobbet med ulike variasjoner av det hele veien.
Hvordan var din vei inn i jazzen?
– Jeg kom inn i jazzen i midten av tenårene via to kilder. Den ene inngangsportalen var Motorpsycho som strødde om seg med jazzreferanser i alt fra coverlåter, albumtitler og intervjusitater, og den andre var hiphop, med diverse sample- og referansebruk. Jazzverdenen åpnet seg med Coltrane og Miles, deretter var det bare å grave dypere.
Fortell oss hva vi kan få oppleve på Victoria denne høsten.
– Jeg føler vi har et mangfoldig og utrolig spennende program, med en fin balanse. Vi skal ha legenden John McLaughlin, som skal gjøre hele to konserter hos oss, Gretchen Parlato blir nok også et høydepunkt i høst, vi får to konserter av supergitarist Julian Lage på samme kveld, Gard Nilssen kommer i to ulike konstellasjoner, både med Supersonic Orchestra og Acoustic Unity. Over seks onsdager i høst kan du også oppleve deilige dobbelkonserter – med gratis inngang – under banneret Uhørt!, med spennende navn fra inn- og utland. Det blir også en form for «best of»-konsert med Silje Nergaard, sammen med Espen Berg i november. For å nevne en liten del av det vi kan by på. Dette blir en bra konserthøst altså!
Noe spesielt her du selv ser fram til?
– Jeg gleder meg utrolig mye til sesongåpningen lørdag 3. september, det blir stort på alle mulige måter. Da kommer Ellen Andrea Wangs Kontrabassorkesteret som skal fylle scenen med basser. Der kommer det også et par hemmelige gjester som vi snart skal offentliggjøre. Ellers ser jeg veldig frem til konserten med Isaiah Collier & The Chosen Few, som visstnok hadde noen elleville konserter på jazzfestivalene i Kongsberg og København. Det blir nok et skikkelig kosmisk trøkk. Jeg gleder meg også til James Brandon Lewis Trio, jeg har hørt mye på albumet hans «Jesup Wagon» som kom i fjor. Veslemøy Narvesens bestillingverk fra Oslojazz ’21 «We Don’t Imagine Anymore» blir også en højdare.
Ukas Jazzprofil bli alltid spurt om en konsertanbefaling. Nå har vi allerede fått høre om masse spennende på Victoria-programmet, så har du andre konserter du ønsker å framsnakke?
– Jeg synes Oslo Jazzfestival har et topp program og jeg ser spesielt frem til Emma Jean Thackrays konsert på Sentralen på lørdagen. Jeg har hørt mye på sistealbumet hennes «Yellow». Ellers ser jeg frem til Wet Leg på Parkteateret i oktober. Det bør bli en fest!
Og til slutt en plateanbefaling?
Kan jeg komme med to? Som en ivrig platekjøper, synes jeg det er stor stas at Max Roach sin klassiker «Members, Don’t Git Weary» fra 1968 er ute i ny, flott utgave. En annen plate jeg har hørt mye på i år, er Koma Saxos «Koma West», som for øvrig hadde en fantastisk konsert på Victoria i vår, med trommis Christian Lilinger i storform. Koma Saxo utgis av finske We Jazz som gjør utrolig mye kult, deriblant en påkostet kvartalsvis jazzblekke med noe av det ypperste av musikkjournalistikk på trykk akkurat nå. Der ble det jaggu et lesetips også!
