Veien til en nasjonal jazzscene

Av Terje Mosnes

2001: Kunstnerisk er norsk jazz inne i en høykonjunktur. Etterkrigsgenerasjonens fremste utøvere er fortsatt i full sving, strømmen av ungt, nyskapende talent synes endeløs og «the Norwegian scene» vekker interesse og beundring i internasjonale jazzkretser.

For frilansmusikerne er den norske jazz-hverdagen mindre gloriøs. Statlige og regionale bevilgninger som skal virkeliggjøre intensjonene i rapporten Improvisasjon sett i system, er fortsatt for små og kommer fortsatt for seint. I stedet for et økende antall spillesteder med kompetente arrangører og bedre betalte spillejobber, opplever musikerne, spesielt i Oslo-området, jobbtørke. Et gryende spørsmål melder seg: Var det egentlig så klokt å nedlegge Foreningen Norske Jazzmusikere for å gå sammen med «motparten», arrangørene/klubbene i Norsk Jazzforbund, i å danne Norsk jazzforum i 1997?

Luftslott og Sovjet-system
I årets første Jazznytt (1/2001) lufter trombonisten Torbjørn Sunde sin – og et ukjent antall andres –frustrasjon og skepsis. Innlegget hans har den dirrende tittelen Quo Vadis Njf ? (Hvor går/marsjerer du, Norsk jazzforum?) og tar utgangspunkt i det Sunde kaller «den begredelige hverdagen i jazz-Norge» der troen på at flere konsulenter gir flere spillesteder har fått råde grunnen altfor lenge.

«Hvor mange landsmøter, konferanser og evalueringer må til før Njf våkner opp av drømmen som Improvisasjon sett i system legger opp til?» spør Sunde, og betegner modellen som et kulturbyråkratisk luftslott…som skaper svært få spillejobber av hver støttekrone. Han sammenlikner Improvisasjon sett i system med den gamle Sovjetunionen, med Norsk jazzforum som Sentralkomiteen og de regionale jazzsentrene som Partikontorene i distriktene, der de administrerer et konkursbo med flere og flere musikere, men færre spillesteder.

I samme Jazznytt-utgave imøtegår Njfs generalsekretær, Erling Johansen, Sundes argumentasjon, men medgir at utviklingen mot bedre tider går langsommere enn ønsket. Sundes utspill utløser en debatt som fortsetter gjennom de tre neste utgavene av Jazznytt, men før 2001 er over, skjer det ting og tas det grep som gir «Sentralkomiteen» og «Partikontorene» et pusterom.

Valgløfter
2001 var stortingsvalgår og følgelig også valgkampår i Norge. Fram til regjeringsskiftet på høsten, bestyrte Ellen Horn (A) Kulturdepartementet i Jens Stoltenbergs mindretallsregjering, og under en konferanse på Kongsberg i mars gikk statssekretæren hennes, Roger Ingebrigtsen, langt i å love betydelig økte midler til jazzformål i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2002.
I beste valgkampånd parerte Høyres Trond Helleland  umiddelbart ved å love betydelig statlig driftsstøtte til en nasjonal jazzscene i Oslo. Helleland talte som medlem av Stortingets kulturkomité, og all denne sen-vinterlige jazzentusiasmen ble omhyggelig notert i Norsk jazzforums lokaler i Tollbugata. Den skjerpet lobbelysten, og ble på ingen måte glemt etter at Valgerd Svarstad Haugland overtok som kulturminister da Kjell Magne Bondeviks H/Kr.F./V-regjering tiltrådte i oktober.

KULTURMINISTER i 2001: Ellen Horn (A). Foto: Terje Mosnes.

Landsmøte-ønsker
Våren 2001, kort tid etter valgløftene, hadde Norsk jazzforum landsmøte, og valgte Jan Ole Otnæs og Lars Mossefinn til henholdsvis  styreleder og nestleder.  Landsmøtet bad det nye styret fortsette arbeidet med å styrke både de regionale sentrene og formidlingsvirksomheten, og ønsket seg også en utredning om muligheten for å etablere en nasjonal jazzscene i Oslo. En ny organisasjonsplan for Njf sto også på ønskelista.
Styret nedsatte arbeidsgrupper, og i juni 2002 ble resultatene offentliggjort: Norsk jazzforum ønsket å iverksette en ny organisasjonsplan fra 1. september 2002, og å etablere en nasjonal jazzscene i Oslo fra 2003, basert på spillestedene Blå og Smuget.
På dette tidspunktet, juni 2002, var det også klart at valgkampløftene fra våren 2001 hadde vært mer enn tom tungetale. Som det lakonisk står i Norsk jazzforums Årsmelding for 2001:
Styret og administrasjonen deltok i det musikkpolitiske arbeidet overfor departement og storting fram til framlegget av statsbudsjettet høsten 2001. Budsjettet ble vedtatt med en reell økning til jazzområdet på kr. 3 600 000.- som fordelte seg med kr. 2 920 000.- til regionale jazzsentra og kr. 680 000.- til styrking av formidlingsvirksomheten i Norsk jazzforum.

Videre, om etableringen av en nasjonal jazzscene i Oslo:
Selv om Stortingets budsjettflertall ikke ga rom for denne saken i 2003 budsjettet, oppnådde en å få klare flertallsformuleringer i budsjettinnstillingen som et godt grunnlag for det videre arbeidet.

Vi må kunne antyde at «Sentralkomiteen»s lobbyvirksomhet overfor Kulturdepartementet og Stortinget høsten 2001, og videre fram mot revidert statsbudsjett våren 2002, forløp rimelig vellykket.

Ny ledelse, nye tiltak
Ved utgangen av 2001 sluttet generalsekretær Erling Johansen i Norsk jazzforum. Da stillingen ble annonsert ledig i mars, var tittelen tilbakestilt til «Daglig leder», og utpå sommeren ble Tore Flesjø ansatt. Den tidligere Norsk Jazzforbund-lederen og mangeårige sjefen for Kongsberg Jazzfestival hadde svar på rede hånd da han ble intervjuet av Dagbladet i juli:

– Norsk jazzforum fordeler en statsstøtte på om lag 20 millioner kroner pr. år. Hvordan kan pengene best brukes?
– Til å få mest mulig musikk. Visse rammeforutsetninger – lokaler, utstyr, drift – krever noen midler, men jeg vil ha mest mulig penger til musikerne, i form av turnéstøtte, prosjektstøtte og frie midler som kan brukes til gode ad hoc-ideer. Myndighetene har gitt norsk jazz vesentlige løft de siste åra, men i forhold til marked og den store internasjonale interessen for norsk jazz nå, bør økningene definitivt fortsette.
– De viktigste oppgavene nå?
– Å få i gang Nasjonal jazzscene i Oslo fra årsskiftet. Dernest å videreutvikle de regionale jazzsentrene.
– Hva er Nasjonal jazzscene?
– Et regelmessig tilbud om jazz flere dager pr. uke i Oslo. Norske og i en viss utstrekning utenlandske musikere skal slippe til, og publikum skal kunne høre jazz på en tid av døgnet som passer folk flest. Etablering og drift vil kreve en støtte på om lag 10 millioner kroner, og vi jobber for å få den inn på neste års statsbudsjett.

Tore Flesjø tiltrådte stillingen som daglig leder 1. september 2002, samme dag som Norsk jazzforums nye organisasjonsplan trådte i kraft. En noe mindre administrasjon konsentrerte seg nå om det videre arbeidet med den nasjonale jazzscenen og styrkingen av de regionale sentrene, samt den vanlige fordelingen av økonomisk støtte til klubber/musikere/band og turnéproduksjon.

Også nye tiltak kom på plass. Blant dem var et samarbeid med UD om jazzCD.no, en trippel-CD med en lang rekke norske band, trykket i et opplag på 3000 og distribuert nasjonalt og internasjonalt til bl.a. klubber og festivaler. Ideen om en promo-CD skulle vise seg bærekraftig, i 2022 kom den­ 10. utgaven av jazzCD.no.

I samsvar med en ny modell for Norsk jazzforums formidlingsvirksomhet ble det 2002 satset ytterligere på samarbeid med institusjoner som Rikskonsertene, Norsk kulturhusnettverk og andre nordiske jazzorganisasjoner. Igangsettelse av et storbandprosjekt i samarbeid med Musikkverkstedordningen, «Nyskrevet musikk for storband», fikk plass på arbeidslista, og det ble samarbeidet med Østnorsk jazzsenter om barnekor-prosjektet «Jazzå er det Julebarn?». Njf tok også initiativ til et møte der utsendinger fra landets jazzfestivaler kom sammen for å utveksle erfaringer og drøfte ulike problemstillinger av felles interesse, og styret kunne ved årsskiftet 2002/2003 konstatere at Jazznytt hadde utkommet med fire nummer og «stabilisert økonomi gjennom nøktern drift» i løpet av året. Men vurderingen av bladets videre drift og eventuelle opprustning fortsatte likevel inn i 2003.

STIFTERNE: I 2006 ble Nasjonal jazzscene formelt stiftet på et møte under Moldejazz. Ex-kulturminister Valgerd Svarstad Haugland, som hadde vært en god støttespiller for etableringen gjennom sitt arbeid med Kulturmeldingen «Kulturpolitikk fram mot 2014», ble den første styrelederen. Daværende Moldejazz-sjef Jan Ole Otnæs (t.v.) ble nestleder og Jon Olav Kringeland var allerede ansatt som daglig leder. Foto: Terje Mosnes.

Prøvedrift
Ved inngangen til 2003 var fortsatt opprettelsen av en nasjonal jazzscene i Oslo sak nummer en på Norsk jazzforums prioritetsliste. Og utpå våren «løsnet det». Med en bevilgning på en halv million kroner fra Kulturrådet ble Nasjonal jazzscene satt i gang som et prøveprosjekt, med Blå og Smuget som spillesteder med koordinert jazzaktivitet.

Samme høst ble Bondevik II-regjeringens kulturmelding, «Kulturpolitikk fram mot 2014», lagt fram. Den støttet så vel opprettelsen av en nasjonal jazzscene i Oslo som videreføring av den regionale satsingen i Improvisasjon sett i system. Tross den uttalte velviljen, kom Nasjonal jazzscene likevel ikke inn på forslaget til statsbudsjett for 2004.

Prøvedriften fortsatte imidlertid i 2004 med midler fra Kulturrådet. I Oslo hadde det lenge pågått en debatt om hvorvidt etableringen av en nasjonal jazzscene ville forbedre eller forverre tilstanden for de jazz-spillestedene som etter beste evne allerede strevde for å overleve, og i god demokratisk ånd ble også Cosmopolite og Herr Nilsen vurdert innlemmet i Nasjonal jazzscene. Samtidig ble det åpnet for å yte en viss økonomisk støtte til New Orleans Workshop og Kampenjazz.

Etter drøftinger og noe turbulens, ble prøveprosjektet Nasjonal jazzscene i siste halvdel av 2004 likevel en samordning av jazzvirksomheten ved Blå, Herr Nilsen og Cosmopolite, med noe markedsstøtte til New Orleans Workshop og Kampenjazz. Prøveperioden med kulturrådsstøtte fortsatte så gjennom 2005, og både Kulturrådet og Kulturdepartementet uttrykte nå ønske om en tydeligere, mer enhetlig nasjonal jazzscene enn hva samordnet drift på tre ulike steder innebar.

Gjennombruddet kom med revidert statsbudsjett våren 2005. Regjeringen Bondevik bevilget halvannen million kroner til oppstart av Nasjonal jazzscene, og ikke lenge etter kunne Norsk jazzforum fortelle at Cosmopolite i Møllergata var valgt som spillested. Kulturrådet bladde opp en og en kvart million kroner til opprustning av lokalet, og fra 1. januar 2006 hadde Norge fått sin nasjonale jazzscene i ordinær drift, plassert i Oslo og finansiert over statsbudsjettet. Fire og et halvt års målrettet arbeid, ikke minst lobbyvirksomhet, hadde omsider båret den ønskede frukten, og sommeren 2006 ble Nasjonal jazzscene formelt etablert som en egen stiftelse.

I 2008 måtte Cosmopolite ut av lokalene i Møllergata, og flyttet til Soria Moria på Torshov. Nasjonal jazzscene valgte å forbli i sentrum, og etablerte seg som Nasjonal jazzscene Victoria i de nåværende lokalene på Karl Johan. De tidligere partnerne har likevel beholdt noe av samarbeidet etter skilsmissen – enkelte utenlandske stjerner spiller fortsatt annenhver gang på Cosmopolite og Nasjonal jazzscene når de er innom Oslo – og med helt ulike profiler har begge stedene i årene etter utgjort attraktive tilbud til et stort konsertpublikum. Kanskje kan det i ettertid kalles en vinn/vinn-historie?