Sparebluss og forsiktig optimisme

Av Terje Mosnes

Årsskiftet 1997/98: Norsk jazzforum har vært operativt i et drøyt halvår. Juni-fusjoneringen av Norsk Jazzforbund, Foreningen Norske Jazzmusikere og Den Norske Jazzscene til nyskapningen Norsk jazzforum har medført en betydelig endring av organisasjonssiden i norsk jazzliv,  men de viktigste utfordringene og problemstillingene i den organiserte jazzhverdagen består.

Og som tidligere er de nesten alltid på en eller annen måte knyttet til offentlig underfinansiering og medfølgende anstrengt økonomi.

Avventende
Rapporten Improvisasjon sett i system, selve fundamentet for den nye organisasjonen, hadde foreslått en kraftig opptrapping av aktivitetsnivået i det organiserte norske jazzlivet og en mangedobling av de offentlige bevilgningene til jazzformål i perioden 1997-2001. Rapporten var laget av Kulturrådet på oppdrag av Kulturdepartementet og var blitt framlagt allerede høsten 1995.

Likevel hadde Kulturdepartementets forslag til statsbudsjett for 1997, slik det ble lagt fram høsten 1996, signalisert en særdeles avventende holdning til det foreslåtte Norsk jazzforum. Ett år senere flagget heller ikke budsjettforslaget for 1998, Norsk jazzforums første hele arbeidsår, noe umiddelbart løft for å rette opp underfinansieringen av jazzfeltet, verken i forhold til ambisjonene om økt aktivitetsnivå eller sammenliknet med bevilgningene til klassisk musikk. Men et visst gjennomslag var likevel å spore: Det kom penger til videre utvikling av regionale jazzsentre. Den nyslåtte styrelederen i Norsk jazzforum, Halvard Kausland, sa det slik i et Dagblad-intervju høsten 1997:

– Hva blir den viktigste oppgaven i Norsk jazzforum?
– I tillegg til å bygge opp en liten, men effektiv organisasjon: Å synliggjøre enda sterkere at jazz er en del av norsk kulturliv. På statsbudsjettet for ’98 er jazzen for første gang inne i en kapitteloverskrift, vi er på vei og skal intensivere det musikpolitiske arbeidet overfor Kulturdepartementet, Stortingets kulturkomité, Kulturrådet, Rikskonsertene, Norsk musikkråd og andre.

– På statsbudsjettet fikk dere mellom halvannen og to millioner kroner til regionale jazzsentre, alt etter hvordan man regner?
– Ja, og det å få full drift ved disse kompetansesentrene i Bodø, Trondheim, Bergen og Oslo blir den største enkeltoppgaven for Norsk jazzforum. Sentrene skal stå for scenedrift, turnéproduksjon og pedagogisk virksomhet. Når de er ferdigfinansiert, etter planen innen 2002/2003, vil de forhåpentligvis skape hundrevis av nye arbeidsplasser for frilansmusikerne våre.

De optimistiske tonene fra styreleder Kausland står imidlertid i en viss kontrast til de mer nøkterne formuleringene om videre vekst som avslutter ’97-årsmeldingen fra den ferske organisasjonen:
Arbeidet med service til de ulike medlemsgrupperingene er effektivt, gitt eksisterende ressursrammer. Det totale antall årsverk i administrasjonen vil selv etter nyansettelser i år være lavere enn i 1996. En aktivitetsøkning utover eksisterende nivå, som er høyst nødvendig for å bygge videre på det grunnlag som nå er lagt, vil imidlertid kreve økte midler, i hovedsak til selve aktivitetene, men også noe til administrasjon. Når det gjelder formidling av levende musikk har vi kommet fram til en rasjonell og effektiv struktur gjennom vårt turnékontor.

Med eksisterende aktivitetsnivå er muligheten for ytterligere effektivisering liten. Innenfor nåværende budsjettrammer vil derfor resultatmålet være et like høyt aktivitetsnivå i 1998 som i 1997.

Norsk jazzforums nåværende styreleder, Ingrid Brattset, ledet det krevende utredningsarbeidet for et kommende Østnorsk jazzsenter på ´90-tallet. Hun var da styreleder i Norsk Jazzforbunds regionorganisasjon på Østlandet.

Turneer og driftsstøtte
Like høyt – hvordan hadde aktivitetsnivået egentlig vært i Norsk jazzforums første halvår? Stiftelsesmøtet i juni hadde valgt et styre, opprettet og bemannet tre underutvalg – Formidlingsutvalget, Musikerutvalget, Studieutvalget – og gjennom året produserte Den Norske Jazzscene (til 8. juni) og Norsk jazzforum blant annet 10 turneer og fordelte driftsstøtte og ad hoc-støtte til et stort antall enkeltkonserter, arrangører, storband og festivaler. Det ble drevet alliansebygging med andre aktører på musikkfeltet ­ – Norgesnettet og Samlet Norsk Rocks arrangører, Kulturhusnettverket, Norsk Musikkråd, Musikkverkstedordningen – og det årvisse sommerkurset i jazz/improvisasjon var blitt arrangert.

I løpet av høsten 97 ble det også tatt grep for å få nedbetalt gammel gjeld i Norsk Jazzforbunds plateselskap Odin. Det gjeldstyngede selskapet, organisert som en stiftelse, var også utgiver av bladet Jazznytt, som kom med fire utgaver i 1997. For avhjelpe Odins anstrengte økonomi, hadde interimstyret for Norsk jazzforum forut før stiftelsesmøtet anbefalt å legge Jazznytt på is, i første omgang i hele 1998. Forslaget vakte naturlig nok motstand, og ble aldri iverksatt. Men debatten rundt Jazznytt, både om hvor mye penger Norsk jazzforum skulle bruke på bladet sitt og om bladets redaksjonelle linje, skulle komme til å fortsette gjennom 1998 og til langt ut i 1999. Ja, egentlig har den vel aldri helt stilnet, slik det oftest vil være rundt publikasjoner der eiernes økonomiske prioriteringer sjelden eller aldri tillater at redaksjonens journalistiske ambisjoner lar seg innfri fullt ut.

Høsten 1997 ble det også foretatt endring av styringsstruktur og styre for Norsk Jazzarkiv. En viktig grunn til grepet var å sikre arkivet utvidet styrekompetanse i håndteringen av kompliserte saker i framtida. Jazzarkivet, som var blitt opprettet av Norsk Jazzforbund som en stiftelse i 1981, med et styre oppnevnt av forbundet, fikk nå status som en selvstendig stiftelse der Norsk jazzforum, universitetene i Oslo og Trondheim, Nasjonalbiblioteket og Norsk Musikkinformasjon var representert i det nye styret.

Prioriterte regionsentre
Det organiserte jazz-Norges prioriterte enkeltsak gjennom både 1997 og årene før og etter, hadde likevel mer sprengkraft enn både Odin, Jazznytt og Jazzarkivet: Utbyggingen av de regionale jazzsentrene.

Allerede i 1986 hadde Norsk Jazzforbund fått på plass  selvstendige regionorganisasjoner med egne styrer for Nord-Norge, Midt-Norge, Sør- og Vestlandet og Østlandet. Ideen var å støtte, styrke og stimulere det lokalt forankrede jazzlivet i hver region ved å bistå musikere og arrangører, og dermed også forbedre tilbudet til publikum. Men med unntak for den nordligste regionen, hadde det i alle år vist seg vanskelig å finne penger til å drifte regionorganisasjonene på et ønsket aktivitetsnivå og med tilfredsstillende kontinuitet.

I 1993 vedtok årsmøtet i Norsk Jazzforbund at etablering og utvikling av regionale jazzsentre skulle være en hovedsatsing i perioden fram til 1996. Oppgaven ble i stor grad overlatt regionorganisasjonene, og det ble avsatt øremerkede midler. Disse ressurs- og kompetansesentrene i Bodø (for Nordland, Troms, Finnmark), Trondheim (for trøndelagsfylkene og Møre og Romsdal), Bergen (for Sogn og Fjordane, Hordaland, Rogaland, Aust- og Vest-Agder) og Oslo (for Østfold, Vestfold, Oslo, Akershus, Telemark, Buskerud, Oppland, Hedmark) skulle stå for blant annet omfattende konsertvirksomhet, turnéproduksjon, oppbygging av profesjonelle utøvermiljøer, utvikling av samarbeid med andre kunstnergrupper og undervisning. (Senere ble det vedtatt å etablere et femte regionalt jazzsenter for Agder-fylkene og Telemark. Dette ble lagt til Kristiansand, der Sørnorsk jazzsenter ble stiftet i oktober 1998.)

Dyre vyer? Ja, men tanken var at staten og regionene/kommunene skulle dele regningen etter 60/40-mønster.

Jon Skjerdal, mangeårig sjef for Nattjazz i Bergen, var prosjektleder i Styringsgruppa for Vestnorsk jazzsenter og ledet utredningsarbeidet midt på 1990-tallet. Her er han i 2015 foran det regionale jazzsenterets base på Verftet. (Foto: Terje Mosnes.)

Interessekonflikt
Selve grunnideen om regionale jazzsentre hadde stor oppslutning. Maktdelegering, desentralisering og lokal forankring er begreper med positiv klang, og ideen ble ikke mindre attraktiv ved at den bar i seg en forventning om friske offentlige spleiselagspenger til jazzformål.

Men utsikt til friske penger er én sak, fordeling av mindre penger enn forventet en annen. Da det snart viste seg at etableringen av jazzsentrene ville komme til å foregå med ulik fart i de ulike regionene, og dermed også utløse ulike behov for finansiering, oppsto en interessekonflikt.

I regionen Vestlandet/Bergen ble det arbeidet hurtig, og med godt gjennomslag hos kommunal- og fylkespolitikere med hensyn til finansiering av et regionalt jazzsenter. Entusiasmen var medrivende, og allerede på et tidlig tidspunkt lanserte Vestlandet/Bergen en strategi som gikk ut på at Norsk Jazzforbund burde prioritere oppbyggingen av et fullt ut operativt Vestnorsk jazzsenter i Bergen og sette de tre øvrige regionale jazzsentrene på vent inntil målet var nådd.

Forslaget om å styre hele pengestrømmen øremerket regionale jazzsentre til Bergen utløste, for å si det forsiktig, noen argumentasjonsrunder mellom Bergen og Bodø/Trondheim/Oslo. Både om selve saken og om kommunikasjonen mellom Vestlandet/Bergen og Norsk Jazzforbund sentralt.

Forslaget ble ikke tatt til følge, men prosessen gikk sin gang, og fortest i Bergen. Allerede i november 1995 kunne styringsgruppa for Vestnorsk jazzsenter legge fram en omfattende plan for organisering og drift, der det ble fastslått at siktemålet var å etablere Norges første regionale jazzsenter i Bergen pr. 1. august 1996, med full drift fra 1999. Samtidig informerte styringsgruppa om at den hadde sendt søknad om finansiering av en 3-årig forsøksordning til Kulturrådet.

Konflikter til tross: 1. november 1996 kunne Norsk Jazzforbunds styreleder, Harry Rishaug, erklære Vestnorsk jazzsenter for åpnet, som det første i sitt slag. Jazznytt 4/96, som omtalte saken i notisform, refererte lakonisk at senterets daglige leder, Jon Tvilde, i sin tale understreket at «et samlet norsk jazzmiljø står bak etableringen av senteret.»

Puste ut
De tre øvrige regionene (Sørlandet var ennå ikke definert som egen region) trengte mer tid på å etablere sine jazzsentre, spesielt Østlandet/Oslo. Her måtte det skapes forståelse blant kulturpolitikere i åtte fylker for nødvendigheten av et Østnorsk jazzsenter i Oslo, noe som ikke var gjort i en håndvending. Ved årsskiftet 1997/98 var likevel alle de fire først planlagte regionale jazzsentrene etablert – Østnorsk så seint som i november – om enn ikke i nærheten av med den drømmefinansieringen som Improvisasjon sett i system hadde gått inn for, 20 millioner kroner årlig.

Ting var likevel i gang. Like før jul, etter et halvt års drift, kunne Norsk jazzforums stab og styre puste ut og søke etter både daglig leder (hel stilling) og informasjonskonsulent (hel stilling) i en annonse som også fortalte at:
…Norsk jazzforum er en landsdekkende interesseorganisasjon for jazz med en omsetning på ca. 8 millioner kroner….
samt at
…daglig leder er sjef for administrasjonen, som for øvrig består av 3 heltidsansatte, 2 deltidsansatte samt 3 sivilarbeidere…
og at det
…for begge stillingene kreves relevant høyere utdannelse, evne til samarbeid og erfaring fra administrativt arbeid. Kjennskap til jazz- og/eller kulturpolitikk vil bli tillagt vekt.

I de påfølgende årene skulle det vise seg å komme godt med. Alt sammen.