NTT: Stort sett finnes det bare to typer musikk i verden, tradjazz og seljefløyte

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis i digital strimmelform for musikkelskere av alle slag! Vi byr på begge sjangere, både trad og seljefløyte, i dette nummeret. I tillegg gjøres det plass til andre herligheter! Før vi starter må vi jo bare anerkjenne at vi er på vei inn i pinse-helgen, hvor det både er musikkens dag og en rekke andre herligheter. Forrige uke skrev vi litt om Nesodden Jazzfestival – og nå skjer det! Nattjazz i Bergen byr fremdeles på nennsomt kuraterte lekkerbiskner, mens det er eksamenskonserter både her og der, for eksempel i Trondheim og Oslo. I sistnevnte by spiller for eksempel den finske trommeslageren Ilmari Heikinheimo i kveld. På Munchmuseet i Oslo, kan vi neste onsdag høre Angel Bat Dawid & Tha Brothahood, Ana Ruiz & Naima Karlsson mens det på torsdag er duket for Exotic Sin med Tyson & Neneh Cherry, Anja Lauvdal og Joakim Heibø når det gripende kunstneriske partnerskapet til Don & Moki Cherry, minst like aktuelt som noen gang tidligere, feires i arrangementet Organic Music Societies. 

Vi går videre! Om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å kalle oss fehuer har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. Det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement, og vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. 

 

Ut i vår hage

Foto: Terrassejazz

I den flotte festivalsommeren i Norge finnes store og små happenings. En av de mer sjarmerende er Terrassejazz på Evje i Setesdal. I år med Needlepoint, Daniela Reyes og Cortex høyt på plakaten, og mange andre spennende, hyggelige og intime opplevelser. Vi snakket med den driftige festivalsjefen Else Haugland og hennes sønn, den strøkne gitaristen Karl Bjorå som sammen med bror Julian står bak herlighetene.

Femårsjubileum for Terrassejazz. Gratulerer! Hvordan i alle dager kom dere på den ideen, og hvordan har det utviklet seg med årene?
Else Haugland: — Idèen mener jeg kom etter at guttene (Karl og Julian) hadde et av sine sedvanlige besøk av Ole Mofjell for å øve en varm sommerdag på Evje. Vanligvis ble kjelleren benyttet, men denne dagen valgte guttene å rigge seg på gressplenen bak garasjen for å sikre seg høy himmel og frisk luft. Trommesett ble rigget og forsterker trillet ut i  ei rusten trillebår med flatt dekk. Resultatet ble en nydelig intimkonsert for gamle mor som lå og slumret på terrassen i sval skygge med beina høyt etter en lang arbeidsdag. Så begynte tankene å surre… Et par tre år senere satt vi hjemme i romjula og sukket litt over at man savnet et bredere musikalsk tilbud i heimbygda. Guttene har flust med kontakter i jazzmiljøet- og selv er jeg i overkant glad i å åpne huset og arrangere ting. Jula 2016 startet vi planleggingen av den første Terrassejazzen, og første juni 2017 var festivalen et faktum. På et meget lavt budsjett og med iherdig innsats fra venner og kjente av ungene, god støtte fra Norsk jazzforum og Sørnorsk Jazzsenter, åpnet vi huset  for unge musikere. «Scene» ble rigget på terrassen i hagen – med gressplen og fjellknatter som tribuner.

Karl  Bjorå: –  Jeg husker faktisk ikke hvordan vi kom på idéen? Det er vel en slags idé som alltid finnes til stede der en plass, men som kommer til overflaten når man plutselig har en arena hvor den kan utfolde seg?  Den har ikke utviklet seg helt vanvittig, det startet kun som en hagefest, og nå er det også en «hovedscene» på Dølen Hotell på kveldstid. Dette året derimot, har vi også et vorspiel kvelden før med live musikk og god stemning!

Jaga Jazzist på Dølen hotell. Foto: Terrassejazz

Terrassevin er jo gjerne betegnelsen på en god men simpel drikkevin som funker uten mat. Men om jeg tolker programmet rett er det ikke noe enkel taffeljazz dere liker å sette opp på scenene?
Karl: Vi prøver å representere den vanvittige bredden dagens jazzmusikere innehar rent sjangermessig, heller enn å la seg låse fast i hva som er korrekt for en sjanger. Karl mener det er noe av det mest fantastiske med norsk musikk og festivaler, at de er så frie fra sjangertøylene, det skapende kommer i fokus.
Med dette i bakhodet prøver vi å utfordre det lokale publikummet, men å variere det godt nok til at de ikke skremmes bort.

Hvordan er det folk ter seg her, er det venners venner-opplegg eller er det noe man kan oppsøke som fremmed gjest?
Else : Vi ønsker alle -absolutt alle hjertelig velkommen «hjem»! Ingenting ville gjort oss mer lykkelig enn at det ble trangt på gressplenen hjemme under hagekonsertene og kø ved inngang til Kulturscenen på Dølen. Frem til nå har vi ikke hatt muskler nok til å få markedsført oss som de proffe festivalene- og det ligger nok langt frem i tid når det er sagt. Men vi har nå investert i en enkel hjemmeside for festivalen – så det håper vi kan hjelpe oss litt.
Billetter legges ut på Ticketmaster og i 2021 begynte vi å skyte litt fart, og det høres sikkert snålt ut – men det var et lykkelig øyeblikk for meg da det faktisk var tilløp til kø foran dodøra hjemme i Svarteveien.
Mange tenker nok at dette er et delvis privat opplegg siden konsertene foregår i hagen hjemme hos oss. Men det er det altså overhodet ikke. Jeg tror ungene kan si seg enige i at dørene har stått på vidt gap gjennom oppveksten – og nå når de ikke bor hjemme lenger er det helt nydelig å få lov til å være venue for Terrassejazz hver sommer. Musikere som kommer til oss blir litt som en del av oss – og det er vel ikke så mange venues hvor backstage er kjøkkenbordet og «garderoben» er vaskerommet i første etasje, men tilbakemeldingene er gode. Hotellet har kun 12 rom så alle som kommer for å gå på scenen kommer tett på hverandre og hotellet blir som et litt forvokst bolighus, et skikkelig jazzhotell.

Billettluke og bar? Foto: Kjartan Nilsen Nicolaysen

Karl: ALLE er velkommen til oss. Slike ting starter jo ofte som venners venner-opplegg, men vi vil at dette skal være en plass for alle å oppleve noe nytt.

Er det du/dere som er spesielt musikkgærne eller er det et godt miljø for jazz og tilstøtende musikk på Evje? Kulturell aktivitet er essensielt for å holde liv i landet, ikke sant?
Else: – Karl og Julian er begge utdannet ved  bl.a.  NTNU i Trondheim og er i dag freelance musikere – med andre ord er musikk og særlig jazz viktig oss alle. Det har vært spennende å følge dem gjennom årene og gjennom de forskjellige genrene som de har latt seg inspirere av, og naturligvis blir man litt i overkant interessert i jazzmusikk som en følge av deres yrkesvalg. Det var ikke noe jazzmiljø etablert på Evje – ikke i hele Setesdal så vidt vi kjenner til, men nå mener vi at det er det.
Selv om det føles litt heftig enkelte ganger å få inn svært proffe musikere med mange tiår bak seg i bransjen, invitere de inn på Kulturscenen foran et fåtallig publikum – ansvaret man føler for at musikerne skal ha det fint, og at publikum støtter opp og faktisk kommer, det er temmelig nervepirrende til tider. Men det er virkelig verdt det og vi mener at det å kunne tilby slike konserter i det man kaller rurale strøk er veldig viktig. Å kunne tilby en kulturscene med et program – og en jazzfestival hver sommer håper vi kan være tungen på vektskåla for utenforstående som kanskje snuser på bygda vår som et attraktivt sted å slå rot. Kulturell aktivitet er en særdeles viktig nerve som går – eller etter min mening MÅ gå gjennom hele landet vårt. Selv om det er et lite publikum enkelte steder så er det minst like viktig å gi disse opplevelsene, det kan være sjelsettende og avgjørende for den som lytter og muligheten må ikke bare by seg i de store byene.

Masåva i hagen. Foto: Terrassejazz

Jazz og liknende musikk er kanskje en urban oppfinnelse, men hva er det som gjør at denne musikken også gir mening i noens hage?
Karl:—  Det er jo en slags måte å behandle den sjenerte nordmanns frykt for noe nytt og utforskende. Man hører jo ofte «nei, dette er nok ikke noe for meg» fra folk før de har hørt et sekund av musikken vi prøver å vise dem. Da kan det på en måte være litt avskrekkende å invitere folk hjem i hagen. «Kom på besøk og få middag, så skal jeg vise deg» – litt slik kanskje?

Else: Det meste gir mening hjemme i hagen hos noen en forsommerdag, med fuglekvitter som bakgrunnsmusikk før konsertstart og noen unger som ruller rundt på plenen eller? I år har vi til og med en and med fem søte små kvakkende i bekken nedenfor huset. Det skal være uformelt, litt rufsete og hjemmekoselig for de som kommer. Det er liksom litt sånn at artistene i løpet av lydsjekk og get in i hagen blir husvarme og går i kjøleskapet og finner det de trenger, eller smører seg ei skive på benken om de er sultne. Av og til gjør publikum det samme underveis – finner seg ei ekstra sofapute inne eller henter seg et pledd i stua til å sitte på. Det er helt nydelig å oppleve og da kjenner jeg virkelig på at vi har lykkes med å skape en trygg og fin atmosfære for de som kommer. Det er drømmen som går i oppfyllelse.

Utover det dere har i år. hvordan er drømmebookingen?
Karls drømmebooking: Radiohead
Julians drømmebooking: Chris Potter
Elses drømmebooking: Karin Krog i hagen

 

Tre fine låter med Alan White

Den store britiske trommeslageren Alan White, kjent for sitt arbeid med Yes og John Lennon, med flere, gikk nylig bort. Vi fikk derfor en av våre definitive yndlingsskribenter om musikk, musiker Jacob Holm-Lupo (The Opium Cartel, Donner, Telepath m. fl.) til å velge ut tre låter som fanger essensen i denne musikeren.

Det første og mest åpenbare valget er fra Alan Whites rare og fine solodebut Ramshackled (1976). Yes-fans rangerer den gjerne lavt blant soloalbum fra Yes-musikere, men personlig synes jeg den er full av skatter. Her hopper han ufortrødent fra funk til åndelig prog til jazzrock til reggae til blues til folkrock. Så ja, litt forvirrende, men alltid med substans.
Jeg velger meg den vakre «Avakak (aka Twelve Ways to Drink Meths)», som hovedsaklig er skrevet av bassist Colin Gibson, kjent fra Ginger Baker’s Airforce og ikke minst det svært undervurderte britiske funk-prog-bandet Snafu. «Avakak» beveger seg i et engelsk jazzrocklandskap som tydelig er inspirert av Soft Machine, og det er fascinerende å høre hvordan den ofte hardtslående Alan White håndterer et jazzy groove samtidig som han beholder den rockenergien han er best kjent for. White viser en dyp forståelse for det kompositoriske her, og bruker trommesettet like mye for å bidra til en orkestral oppbygning som til å være timekeeper. Mot slutten av låta kommer et friere parti der han virkelig får boltret seg med å slå stikkene borti alt mulig rart.

Og a propos fri. Låt nummer to må bli denne underlige mash-upen av funk, prog og frijazz: «Conversations of Everything and Nothing» fra den amerikanske saksofonisten Eddie Harris‘ noe feilslåtte E.H. in the U.K. (1973). Tanken var å samle kremen av engelske musikere (her finnes Jeff Beck, Zoot Money, Steve Winwood, Chris Squire, Tony Kaye og Alan White, bl.a.) og få til en sånn super-session som var så populært på 70-tallet. Men for det meste er det ikke så mye supert over skiva, som er en ganske trad samling av 70-talls soul-jazz. Helt sist på skiva dukker imidlertid denne go’biten opp, som rett og slett høre litt ut som sensyttitalls Sun Ra med Yes’ rytmeseksjon som backing. Tony Kayes moog og Harris el-messing vever seg fint sammen mens Alan White og Chris Squire serverer et impresjonistisk og pointilistisk komp som sjelden faller til hvile i et groove, men heller søker seg fram med en nysgjerrighet vi aldri har hørt fra hverken Alan eller Chris i noen andre sammenhenger. Hvis du liker Sun Ra rundt Lanquidity, vil du elske denne låta.

Så får vi få med oss litt skikkelig prog. «Does it Really Happen?» fra Yes’ første album uten sjefshippie Jon Anderson, Drama (1980) var et skikkelig vitaminskudd i armen for rytmeseksjonen. Jeg, og mange Yes-fans med meg, mener at dette albumet har de beste prestasjonene fra Alan White og Chris Squire. Det er hardt, presist, rått og groovy, og Eddie Offord, som ofte lot produksjonsjobbene sine sveve vekk på skyer av kokain, tok denne jobben på alvor og sørget for at trommer og bass lå langt fremme i lydbildet med en saftig, live-aktig lyd. Selv om synth og gitar absolutt er til stede, er de henvist til sine bestemte plasser for å skape en litt kjølig sci-fi-atmosfære, annerledes enn de lodne teppene av tangenter som nesten slukte opp de foregående skivene. Alan viser noe av hva han er best på her: Selv om låta beveger seg gjennom en rekke rytmiske metere og dynamiske krumspring, mister han aldri syne av grunnpulsen, og spiller seg rakt gjennom taktskiftene på en måte som gjør at lyttere som ikke sitter og teller, kanskje ikke legger merke til alt det rare som skjer i det hele tatt. Og det er et eget trommetalent. Det er også noe tungt og sugende Bonhamsk over spillet på hele denne skiva, som om Alan bestemte seg å bygge en grunnmur for bandet som var solid som en tysk bunker. Samspillet med Chris Squire er også helt enestående her, dette var to karer som virkelig kunne lytte. Essensielt.

 

Harpe Diem 6: Trærnes frihetstrang

Vår kjære konsertvenn og remsebidragsyter Eyvind Fredriksen har tidligere i NTT skrevet serien Harpe Diem, om drømmen om å spille munnharpe. Delene av denne serien kan leses her og her og her og her, og inspirert av Hans Fredrik Jacobsens seljefløytespikkevideo fikk den blodige konsekvenser her. Nå er han endelig tilbake i spaltene våre, inspirert av Jacobsens nye seljefløytealbum Svadilja, spilt inn ute i den frie natur. Sett den på selv – mange kan trenge denne plata i livet sitt. Les gjerne NTTs store fløytespesial hvor vi snakker med HFJ om seljefløyter – og nå setter vi over til Eyvind!

Det er nok det koseligste plateslippet jeg har vært på. Samme dag som Botanisk hages store plantemarked, bra med liv men uten at det var trengsel. I Urtehagen, mellom en hekk og et bedd med blomstrende ramsløk hadde Hans Fredrik Jacobsen stilt seg opp med en krakk og sitt herlig ujålete svarte plastrør fylt med vann og seljefløyter fra Tolga. 

Petter Bøckman introduserte og sa noen ord om seljas viktighet for insekter fordi den blomstrer så tidlig og lærte oss at artsnavnet salix er etymologisk beslektet med salisylsyre (virkestoffet i aspirin) og at reinsdyr finner seg frem til en beslektet art når de har vondt et sted på samme måte som vi går til medisinskapet. Humring blant de fremmøtte. Og om ikke direkte smertestillende, så har Hans Fredrik Jacobsens fremtoning i det minste en lindrende effekt. Hans lune, rolige vesen er liksom skogens ro inkarnert, der han står ikledd en burgunderaktig palett i flott kontrast mot alt det grønne. Han tar seg god tid både før han begynner og i mellom låtene til å fortelle om seljefløyter generelt og dette plateprosjektet spesielt.

Han forteller hvordan han og lydess Audun Strype dro til sistnevntes hytte på Krokskogen i månedsskiftet mai/juni i fjor. Først en mil på sykkel fra enden av bilveien i Lommedalen og deretter til fots oppover i skauen med henholdsvis nevnte plastrør, som jeg på øyemål og ungdomsskolematte anslår til å veie rundt 8 kg, og Strype med sekken full av tungt innspillingsutstyr. Men at de etter strevet fikk betalt i perfekte forhold for innspilling av det som sannsynligvis er verdens første plate spilt inn med ekte seljefløyte og bare det. Det vil si, kun seljefløye av menneskelig skapt lyd.

For denne plata hadde ikke vært det samme uten alle fuglene som bidrar. Helt fra første sekund er man midt i skogen i en vanvittig lyddusj av fuglesang. Jeg blir varm av å høre dette, fordi jeg hører at det er fint vær: Ikke bare på summingen på innsektene som streifer innom mikrofonen, men det slo meg på en tur i skogen her for litt siden da det plutselig kom en regnskur at fuglene synger mye mindre når det regner. Dette har underbevisstheten åpenbart visst om lenge, derav den varme følelsen. Låtutvalget er en blanding av tradisjonelle folketoner og Jacobsens egne improvisasjoner. Og selv om det er tydelig hvor et spor slutter og det neste begynner, bidrar den konstante fuglekvitringen til en følelse av en kontinuerlig enhet.

Selv om fuglene spiller en viktig rolle er det jo selvsagt Hans Fredrik Jacobsens seljefløyter som er i sentrum. Det heter jo at enkle ofte det beste, men man kan like gjerne si at det er de beste som mestrer det (tilsynelatende) enkle. På flere måter minner “Svadilja” om Thov G. Wetterhus’ solo munnharpeplate Stålslått (Motvind Records) fra i fjor. Begge er laget av fremragende musikere på tradisjonelle og eldgamle folkemusikkinstrumenter med lignende naturtonepreg Og ikke minst: Begge er spilt inn av Audun Strype, som får det til å høres ut som du sitter der i stua på Nordre Wetterhus sammen med Thov eller uti skogen på stubben ved siden av Hans Fredrik.  

I Botanisk hage er det også fuglesang som akkompagnement, men også trafikken i Tøyengata, en gneldrende hund, skravlende barn, yrende liv og ikke minst et helikopter som henger rett over Oslo sentrum i noen minutter og overdøver det meste. “Seljefløyteentusiast”, fleiper Jacobsen. Men helikopteret drar seg omsider nordover og blir borte og vi kan igjen høre fløytelyden. 

Når man vet hvor utrolig enkelt utformet seljefløyta er, et blåsehull og et fingerhull, blir det ekstra imponerende å se ham spille. Toneomfanget er rett og slett utrolig. Jacobsen forteller at han blant annet er inspirert av Tolga-spellemannen Marius Nytrøen i sitt seljefløytespill. Nytrøen var en innovatør på instrumentet som ved hjelp å halvdekke fingerhullet fikk fram halvtoner og sånn sett også kunne spille i moll, og Jacobsen får forsiktig suffli fra kona Tone Hulbækmo blant publikum når han ikke husker en av Nytrøen-låtene han skal illustrere det med. En annen viktig inspirasjon for ham var Eivind Groven. Grovens teorier om naturtoner er forresten tatt videre av synthfolk-duoen Naaljos Ljom på deres bevissthetsutvidene plate på Motvind fra i fjor. Modulær synth, munnharpe og mikrotonal langeleik blant annet. Naaljos Ljoms moderne vri på folkemusikken er forfriskende, men de holder også godt tak i røttene til folkemusikken som dansemusikk. Det er sikkert også derfor de er satt opp sist på plakaten på Motvind-festivalens andre dag om noen uker. Festivalledelsen liker å avslutte med noe dansbart.

Dansbar er forøvrig også i høyeste grad Svadilja. Det var en aha-opplevelse å høre den høyt på anlegget i stua for første gang. Bassen i fottrampingen og de perkussive lydene av fingeren som slår mot hullet med mye tydeligere og låtenes groove kom tydeligere frem. I grunn oppdager jeg nye hele ting ved hver gjennomlytting. Et skattkammer av en plate rett og slett. Og det må nevnes at CD-utgaven inneholder et flott hefte med mye interessant tekst signert Jacobsen, en grundig gjennomgang ved fugleekspert Helge Kvam om hvor man hører hvilke fugler samt nydelige fugleakvareller av Axel Emil Thorenfeld som gjør at man skulle ønske plata forelå i et enda større fysisk format.

En seljefløyte varer bare i noen timer om den ikke holdes fuktig. Fugler har eksistert på jorden i rundt 150 millioner år. Det umiddelbare (og forgjengelige) og det evige. Riktignok oppbevarer Jacobsen fløyter i frysern året rundt, men det er akkurat nå det er tid for seljefløyte. Og når man først løfter på blikket og uunngåelig får øye på samtiden, ser man jo at man nettopp nå blant grønnende trær man skjønner hva frihet er. Det er et privilegium å kunne følge trærne gå fra grå til grønne i løpet av noen dager i mai. Det er et privilegium å få høre fuglesang. Og det er privilegium å kunne lytte til musikere som Hans Fredrik Jacobsen.  

 

Trad Lib: Carl Petter Opsahl om veien fra Albert Ayler til New Orleans (og tilbake igjen)

«Meg og Willie Humphrey.» Foto: privat

Det er på høy tid at NTT skriver litt mer om den tidlige jazzen. Vi har på ingen måte boikottet temaet tidligere, men det hadde vært hyggelig å by på litt mer. Kom gjerne med forslag, både til musikere, konserter, album og temaer – det settes pris på. Dette nummeret byr vi på en skikkelig godbit. Carl Petter Opsahl er klarinettist, prest, han har vært jazzanmelder i VG og har et musikkhjerte som brenner for mye forskjellig musikk. Mange lyttere vil kanskje knytte ham aller sterkest til Caledonia Jazzband, etablert i 1982 – men Opsahl har også notert seg for en pen rekke under eget navn og i ulike andre samarbeid. Vi har snakket en stund om å ta en prat om å komme til tradjazzen fra andre sjangere – og for noen uker siden fikk vi gjort det. Med saken følger det også en spilleliste hvor Carl Petter deler noen av sine favoritter innen det enorme feltet “tradisjonell jazz”.

Hva var din vei inn i såkalt tradjazz, var det der musikkinteressen begynte?
– Det starter i den pre-kategoriserende delen av barndommen min, hvor opptak med Dizzy Gillespie, Louis Armstrong og det som ellers sto i platehylla til foreldrene mine satte dype spor. Far hadde en EP med storbandet til Dizzy Gillespie, med “Ol’ man rebop”, en fantastisk plate som jeg ofte gikk og sang på i barneskolen. Også Louis Armstrong, da. Musikken hans har jeg hørt på så lenge jeg kan huske. I 8. Klasse skulle jeg begynne i korps, og da ville jeg jo veldig gjerne spille trompet. Men dirigenten sa jeg hadde overbitt, så da ble det klarinett. 

Korps kan være et tidlig møte med skjebnen sånn sett.
– Ikke sant. Men jeg ble jo fort nysgjerrig på instrumentet. Armstrong hadde noen klarinettister, for eksempel Edmond Hall som jeg har hørt veldig mye på. På ungdomsskolen oppdaget jeg nyere musikk, ting som Miles Davis, John Coltrane og Weather Report. Men jeg fortsatte å høre på Armstrong og Gillespie. Så ble jeg eksponert for James Blood Ulmer, Ornette Coleman og ikke minst Albert Ayler. Han var og er min store helt. I ungdomsskoletida ble jeg med i kirka. Jeg hadde en skinn-ransel hvor jeg hadde skrevet Jesus og tegnet et kors med hvit rettelakk. Men rundt dette stod det navn som  Karin Krog, Terje Rypdal, Albert Ayler, Jan Garbarek, alt mulig som hadde med jazz å gjøre. Andre hadde Slade og Beatles og sånn, men dette var min sekk, og det var nesten et rituale å skrive inn et nytt navn når jeg hadde hørt noe. Jeg aner ikke hvor det er blitt av den, men det hadde vært fint å ha den. jeg tror det var en ganske avansert navneliste for en som gikk på ungdomsskolen på den tida. Jeg følte meg veldig alene om denne interessen, bortsett fra i kirken og undomsarbeidet der. Flere av teologistudentene som jobbet der var veldig opptatt av jazz. Blant dem var Øystein Wang, faren til blant andre Ellen Andrea Wang.. Han introduserte meg  for mye nyere jazz.

Den første plata jeg kjøpte meg var med Glenn Miller, for 20 kroner på korpstur til Göteborg. Den andre var The other Village Vanguard Tapes med John Coltrane og Eric Dolphy på bassklarinett. Jeg brukte alle sparepengene mine på den og sleit den helt ut. Dolphy ble mitt første moderne klarinettforbilde, selv om det var bassklarinett. Så, for å svare på spørsmålet ditt, min inngang til den tradisjonelle jazzen kom egentlig via den moderne, ikke minst gjennom Ayler og Dolphy. Og det var litt tilfeldig at jeg ble involvert i tradisjonell jazz. På ungdomsskolen spilte jeg i skolerevyen, og noen som deltok der var fra det miljøet som ble til Caledonia Jazzband. De hørte meg. Og først så skjønte jeg nok ikke så mye av musikken, annet enn at jeg gleda meg over å ha et miljø å spille i. Men så hørte jeg et opptak av New Orleans klarinettisten Albert Burbank fra 1940-tallet, og jeg hørte der noe av den samme rå, emosjonelle intensiteten, ekstasen, kraften og de kosmiske vibrasjonene som jeg hørte hos Ayler og Dolphy. Det var min vei inn i New Orleans-jazzen. 

Den koblingen, mellom Aylers musikk og en del energisk frijazz av den typen og New Orleans-jazz er jo noe en del oppdager – men opplever du at det er en “akseptert kobling”? For noen er det jo så opplagt.
– Jeg tror ikke jeg har møtt så veldig mange som jeg deler den koblinga med. Fortsatt tror jeg det er et skille mellom de som hører på tradisjonell jazz og “ny jazz”. Noen ganger kan jeg oppleve at de som spiller tradjazz kan ha mindreverdighetskomplekser for det, og at de som tilhører det mer moderne kan ha et elfenbenstårn-blikk på tradjazzen. Selv har jeg en klanglig, emosjonell og spirituell tilnærming til musikk. Jeg har for eksempel et sterkt forhold til det som blir gitt ut på Sofa-labelet, friimpro… Grunnen til at jeg ikke spiller sånn musikk føles egentlig tilfeldig, jeg har ikke hatt folk rundt meg som deler den interessen, selv om jeg har spilt med Ingar Zach i Chateau Neuf Spellemannslag. Jeg skulle gjerne gjort det, men Caledonia har vært mitt miljø, og da har jeg forsøkt å pirke i klang-greiene fra den kanten. Tingen er at, om du har en klang-tilnærming er du ikke nødvendigvis så opptatt av om det er funk, jazzrock, afrofuturisme, hip hop… det er andre ting du er opptatt av, det er noe i lyden og teksturen som griper deg. 

Går det an å sette fingeren på hva det er som griper deg klanglig?
– Hahaha… sound er jo en greie i jazz, men det kan være ganske mye forskjellig. Om jeg hører lyden av scratching på en LP-plate, følger jeg meg rett og slett hjemme. Det er fordi jeg har hørt mye på hip hop, for meg er det nesten som å høre “Ja, vi elsker” på 17. mai. Og det samme kan skje med tonen til Coltrane eller tonen til Betty Carter. Soundet kan gi deg en følelse av, ja, her hører jeg til. Jeg er opptatt av melodier også, men det klanglige og teksturen i musikken er min hovedinnfallsvinkel. 

Du nevnte det sosiologiske skillet mellom “trad” og “moderne”, for å bruke de litt merkelige settekassene. Når begynte du å observere det?
– Det tok nok litt tid, jeg hørte jo liksom bare på det jeg hadde å høre på, og tenkte ikke over det. Det første året jeg var på Moldejazz var i 1979. Da spilte Bill Evans, og jeg lurer på om Archie Shepp hadde åpningskonserten. Det var helt fantastisk. Og det var vel på Moldejazz, kanskje da eller noen år senere, at jeg hørte noen si er det en klarinett jeg ser du bærer på??? Underforstått: klarinett = tradjazz, ikke sant. Jeg tror det var første gang jeg merka det. 

Noen av disse skillene er jo i ferd med å viskes ut, men før i tiden var mange av de som holdt på med tradjazz amatører. Noen var veldig opptatt av musikken, mens andre kanskje var mer opptatt av fest og moro. I Caledonia var vi New Orleans-ideologer. Det var forskjell på det, som var folkemusikk og som man spilte i begravelser og sånn, og Dixieland som var kommersielt og noe helt annet, haha! Dét er jo ikke et skille vanlige folk bruker mye tid på å tenke på, eller som de nødvendigvis kjenner igjen. Men for oss var det veldig viktig. På Aker Brygge i gamle dager brukte de på en måte tradjazz for å holde uønskede elementer vekk. De var ikke så opptatt av tradjazz, men hadde noen konserter der i uka. Og det er kanskje noe med måten den er blitt brukt på, med stråhatter og fest og moro, som har bidratt litt til det dårlige ryktet. Men med en folkemusikk-tilnærming til musikken er jo ikke det å spille til dans noe vi skammer oss over. Og etter hvert som jeg er blitt mer og mer opptatt av norsk folkemusikk ser jeg hvor viktig dansen har vært som et aspekt ved musikken. Jeg var på Bill Frisell nå nylig, og det er jo noe med den musikken hvor du også får lyst til å danse. Det er egentlig unaturlig å bare sitte der når Kenny Wollesen drar litt i beatet, du får lyst til å…. ikke sant? Det jeg uansett merker er at dixieland har blitt opplevd som musikk for amatører, og det er en forventning om at du kan mer om musikk og teori om du driver med noe mer moderne, at den er mer utviklet også. Men det er viktig å ta tradisjonelle uttrykk på alvor, og etter at jeg har studert norsk tradisjonsmusikk og verdsetter tidlige uttrykk, har sikkert det vært til hjelp også i å forstå tradisjonell jazz. 

I de årene jeg har jobbet i Jazznytt og dekket festivaler, har det knapt vært mulig å for eksempel dra på en eneste festival og ikke se minst et trekkspill – eller akkordeon – i en eller annen setting. Det samme med hardingfele – selv om det samspillet har dype røtter i norsk jazz, opplever jeg at det er veldig tydelig understreket for tiden. Kunne man sett for seg at noe lignende skjer med uttrykkene som kalles tradjazz?
– Ja, det forholdet til tradisjonen finner du jo i større grad i USA. Se på åttitallet med Air, Arthur Blythes In the Tradition, hvor du går tilbake til Jelly Roll Morton, King Oliver. De har nok et annet forhold til den tradisjonen enn i europeisk jazz, hvor det kanskje har vært et større behov for å finne sine egne røtter, uavhengig av det amerikanske. Derfor har det sikkert vært viktigere for oss å søke mot folkemusikken og skape egenart enn å søke mot en person som Jelly Roll Morton. Men i afrikansk-amerikansk tradisjon skjer det stadig vekk. Se på Sun Ra som spilte “King Porter Stomp”, en Jelly Roll Morton-komposisjon. Gil Evans har forresten en fantastisk versjon av den, han også. Den må du bare sjekke ut, kan vi sette den på nå? 

Jaja, det må vi unne oss.
– Bra. Dette er ting jeg hørte mye på i ungdomsskolen. 

Dette minner meg om at vi starta en spalte som het “Jelly Roll Morten P”, hvor vi oversatte intervjuer med Jelly Roll Morton i stilen til Morten P, tidligere Dagbladet, nå Nettavisen og FireFireTre.
– Er det sant?

Ja. Lurer på hvor det ble av den spalten.
– Dette er Gil Evans. Hører du hvem som spiller altsaksofon her? Det er Dave Sanborn! 

Det hadde jeg brukt litt tid på å tippe!
– Ja. Jeg skal ikke spille hele, altså. Men det er et eksempel på å bruke tradisjonen. Gil Evans har en versjon av denne fra 1950-60-tallet, også på en plate med storband-arr av gamle jazzlåter. Det blir litt det samme som utviklingen i forholdet mellom jazz og den norske folkemusikken. Du hadde “Charleston i Grukkedalen” og sånne spredte ting, og så blir det noe annet med Garbarek og den gjengen. Du kan høre Triptykon hvor de spiller en en Aylersk frijazzversjon av “Gammel bruremarsj fra Lom”, og på skiver som Danser, Eventyr. Så har du Østerdalsmusikk, hvor de gikk til boka Østerdalsmusikken av Ole Mørk Sandvik, og arrangerte noen av låtene. I dag låter det kanskje litt treigt, eller – det er helt tydelig at de er opptatt av Østerdalsmusikken, men de har brukt noter og det rytmiske er ikke helt på plass. Selv om det er en fin plate, altså. Men det som skjer nå, med folk som Erlend Apneseth, eller Kjorstad-brødrene eller Avant Folk, er preget av et større samspill. Før var det jazzmusikere som hentet ting, men særlig de siste ti årene ser du en helt annen felles møteplass mellom jazz og tradisjonsutøvere. 

Ja, og det tar vel ikke noe vekk fra tidligere møter, men det blir mer spennende med fremhevingen av tekstur, overtoner, lyden av de tradisjonelle instrumentene og så videre. Og også det rytmiske du nevner. Da er ikke veien langt til andre former for bakpå-beats, som Martin Bjørnersen er inne på i et nylig nummer av NTT. Og så videre.
– Ja, og det kan være vanskelig å plassere en musiker som Benedicte Maurseth, for eksempel. Da blander samtidsmusikken seg inn, og det serielle i arven etter en komponist som Steve Reich. Hárr–plata hennes føles veldig klanglig, stofflig… det er noe jeg føler meg veldig hjemme i. New Orleans-jazzen vil alltid være med meg, samme hva jeg spiller. Jeg har fått så mye i New Orleans, jeg har bodd der, spilt i jazzbegravelser der, vært full der… det er lenge siden nå. Men folk der har gitt meg så mye. Det var min første store kjærlighet, jeg traff ikke nødvendigvis den første generasjonen med jazzmusikere, men de jeg traff hadde møtt og spilt med den første generasjonen. Folk som Willy Humphrey, en klarinettist jeg hørte på to ganger i uka gjennom et helt år. Det sitter i. Jeg tenker ikke sjanger på samme måte lenger som jeg gjorde før. Om jeg spiller med Caledonia, eller solo friimprovisasjon eller med folkemusikere er det noen av de samme tingene jeg er ute etter: klang, tekstur, linjer. 

«Torstein Ellingsen og Håkon Gjersvik med platene vi kjøpte på vår første No tur. Jeg har kjøpt alt opp til Torsteins hånd, de andre resten.» Foto: privat

Du nevner at europeisk jazz på en måte måtte finne sine egne røtter, sitt år 0. Og i Norge kan man starte historien på mange steder, det kan være der Erlend Hegdal starter med de aller første besøkene rundt 1900, men jeg tror også gravitasjonen til 50/60-tallet vil være stor – og at man tenker at den egne identiteten virkelig skapes i møte med en modernisme innenfor jazzen.
– Absolutt. 

Er det sånn sett nesten kontrært å drive med noe som ikke er en del av den fortellingen? Jeg intervjuet Anders Isachsen, som fortalte om hvordan hans far ble bitt av trad-basillen, og da lurte jeg på om dette nesten kan sammenlignes med rockabilly-subkulturen og måten de forholder seg til andre former for rock. Ikke nødvendigvis “anti-moderne”, men en identitet på siden av noe annet som skjedde.
– Jeg skjønner spørsmålet. Men det er litt vanskelig å svare på, jeg var fem år da sekstitallet ebba ut. Siden har jeg spilt mye med Big Chief og sånn, de startet allerede på femtitallet. De var jo nesten et slags popband på den tiden. Stokstad Jensen lå også på norsktoppen, og det samme med Royal Garden. Rockabilly er kanskje en litt vanskelig sammenligning der – string swing, folk som også kler seg på en spesiell måte, da er du inne på noe. Det er noen innenfor tradjazzen som har gått med hatt og frakk også, men ikke et miljø i den forstand. For de som er dedikerte innenfor sjangeren, handler det bare om kjærlighet, og gg at de ikke får det samme ut av å høre på for eksempel Coltrane. Og Louis Armstrong er jo et univers i seg selv, du blir ikke utlært der. Om du tenker på en musiker som Morten Gunnar Larsen, er han en av verdens fremste innenfor ragtime, men han går jo også videre mot cubansk musikk for eksempel. Det er også et univers man kan fordype seg i. Så noen stor forskjell på selve musikkfordypningen er det jo ikke, det er mer et slags klasseskille. 

Rockabilly var kanskje et distraherende eksempel, siden det er så visuelt og har hele klesaspektet. Men det jeg lurte litt på, var om det også har ligget en stolthet i å ikke gå for det såkalt moderne.
– Joda, det kan nok være. Jeg har gitt ut en plate med friimprovisasjon og jeg har prøvd å spille det for noen i tradjazzmiljøet. De bare ler, haha! Det har nok vært litt sånn at skrik og hyl, det holder vi oss unna. Men skrik og hyl… finnes det noe vakrere enn musikken til Ornette Coleman? Gjør det egentlig det? “Lonely Woman”, finnes det noe som kan slå den låta i skjønnhet? “Beauty is a rare thing”, navnet på den Coleman-boksen er en fantastisk tittel. Det finnes så mye intens skjønnhet i det som blir kalt frijazz. Men man har noen konvensjoner, dette er swing, dette er groove, dette er melodi, dette er treklanger, og om du bryter det er det ikke musikk lenger. Det finnes nok en selvforståelse som handler om at “vi spiller musikk som folk liker, og de der borte spiller musikk som veldig få folk liker, sær musikk”, det går nok an å finne slike holdninger. 

 

Noe som preger den norske tradjazz-scenen er at det er band som virkelig varer lenge, det har jeg vært nysgjerrig på.
– Ja, Caledonia er førti år nå! Vi gikk på videregående og hadde ikke noen idé om fremtiden  da vi starta. Og Magnolia har holdt på et tiår lenger, med litt større utskiftninger i besetning. Vi har med få unntak vært de samme i 40 år. 

Ja, bevares, det er nesten like lenge som Aerosmith!
– Ja, de har holdt på lenge! Jeg digger dem, særlig samarbeidet med Run DMC. “Walk This Way” groover noe sånn inn i granskauent. 

Det hører med! Men hva tror du, er det noen årsak til at det er så langvarige band?
– Hvis jeg skal improvisere noen tanker rundt det, så har det kanskje med at et band som Caledonia startet som en vennegjeng i utgangspunktet. Vi har fortsatt som venner, vi har et sosialt liv også utenfor konsertene. Vi er i hverandres brylluper og dessverre også begravelser. Noen går på skiturer, vi er i middager og sånne ting. Alle de andre bandene jeg har vært med i har vært mer ustabile, for du har ikke den strukturen i bånn. Det er klart, jeg har fått andre nære vennskap med folk jeg spiller med, men om du for eksempel spiller i en duo er ikke det helt det samme som et slikt band. Så det sosiale har noe å si, selv om det finnes mange eksempler på band fra andre sjangere hvor det også gjelder, åpenbart. 

Utvilsomt. Men det er noe man kan ta seg i å tenke, om man for eksempel er innom New Orleans Workshop på Stortorvets Gjestgiveri. At det du møter er folk som har vært sammen på konsert i veldig mange år. Og det går det an å portrettere på en litt traust måte, du kjenner klisjeene om lørdagsjazzen bedre enn meg, men man kan også snu litt på det og slå fast at det er Oslos lengstlevende musikalske subkultur.
– Det syns jeg det er fint du sier. En gang i blant legger jeg ut bilder fra spillejobber der på facebook, og da kan jeg få meldinger av typen “jaja, du er ute og spiller for pensjonistklubben, ser jeg?” – og for all del det hadde også vært hyggelig om det kom flere unge folk, men det der er et dedikert publikum, altså. Mange av dem er der hver eneste lørdag. Noen av dem ønsker seg sanger, det kan være forskjellige ting – de har et bevisst forhold til musikken. Det er en subkultur, og det er fascinerende og beundringsverdig. De tar vare på hverandre. Når folk i miljøet dør, postes det, folk kommer i hverandres begravelser. Lisbeth Garthe, som var veldig sentral og blant annet var med i paraplygjengen, ofte på Moldejazz for eksempel, døde nå i vinter, og det samlet folk seg rundt. Det er en familie. Jeg er mye på Nasjonal jazzscene, på forskjellige ting. Og da er det ofte stor forskjell på publikumene fra konsert til konsert, selv om du kan kjenne igjen noen stykker.  

Du kan bli bevisst på hvor mange forskjellige publikum “jazzpublikumet” egentlig er om du går mye på Nasjonal jazzscene.
– Absolutt, men på mindre steder som Herr Nilsen og Stortorvet, er det større sjanse for at du ser de samme folka. Selv om det sikkert er forskjeller her også. 

Ja, “trad” er jo en stor og uformelig sekkebetegnelse. Hvor mange forskjellige uttrykk ville du sortert under den overskriften?
– Det er alltid glidende overganger. Jeg vil gjøre et skille ved bebop, selv om det er mye swing og blues i den musikken. Men bebop er den første tydelige modernismen, på en måte, selv om det fantes enkeltmusikere som kan forstås modernister før det, som for eksempel Bix Beiderbecke, Jelly Roll Morton… men uansett: 

Du har ragtime og arrangert tidligmusikk, det hører med – Ophelia Ragtime Orchestra er en eksponent for det i Norge, kanskje andre også. Så har du det kanskje vanligste, som gjerne kalles tradjazz eller new orleans-band. Det er egentlig en nokså sen form for New Orleans-musikk, det er kanskje Louis Armstrong fra slutten av 40-tallet og utover som er idealet. Trompeten har leaden og det er fritt improvisert rundt. Du hører det i Hot Five og Hot Seven også, men der er det mer faste rammer. De bandene kan være på fem-seks-syv, kanskje først og fremst syv musikere. Det er trompet, klarinett og trombone i front, piano, banjo, trommer og bass i kompet. Kanskje tuba i stedet for bassen. Jeg har allerede antydet en nyanse her – Louis Armstrongs Hot Seven og Louis Armstrongs All Stars er ganske forskjellige i uttrykket. 

Så har du de som er inspirert av storband fra midten av 20-tallet og inn på 30-tallet. Christiania 12 er litt der, det er ikke en veldig stort besetning, men de er inspirert av Lou Russell, Fletcher Henderson og også Louis Armstrong, som hadde sitt eget storband på 20- og 30-tallet. Så har du ulike swing-varianter. String swing, Hot Club de Norvege. Det er jo den første europeiske jazzvarianten. Og så har du “kammerjazz”, klarinett-trioer a la Benny Goodman.Og orkestere der vokalisten  en sentral rolle – jeg vil si at Sinatra Songbook er innenfor tradjazz-segmentet. Så har du repertoar-orkestre, folk som spiller arrangementene til for eksempel King Oliver eller Jelly Roll Morton. Norwegian Rhythm Kings var kanskje litt der, Christiania 12 også. I New Orleans har du Louisiana Repertory Jazz Ensemble som gjør det. Så har du bluespianister – i Norge for eksempel Dr. Bekken, som også går lenger frem og er inspirert av folk som James Booker… men bluespiano, ikke fullt band og sånn, hører også med her. Og så har du brassband. Jeg spilte mye i brassband da jeg bodde i New Orleans, og skulle gjerne spilt i et fast orkester her. Det er veldig funky musikk. 

Foto: privat

Du var innom skillet mellom New Orleans-band og Dixieland-band tidligere. Handler det om et sosiologisk skille og måten man fremstiller seg på, eller er det musikalske nyanser man kan høre etter?
– Jeg tenker at det er en blanding. Først og fremst handler det om musikk, og om tilgjengelighet. Big Chief og folk på sekstitallet så mot revival-band fra England, Chris Barber for eksempel. Det gjorde kanskje Magnolia også helt i starten, men de dro også til New Orleans hvor de hørte noen andre musikere. Det samme med Ytre Suløen, som gjorde en innspilling med Wallace Davenport og Aline White. Etter hvert gjorde også Magnolia innspillinger med gjestemusikere fra New Orleans. Så det å dra dit er en ting. Det var også noe som formet Caledonia og meg som person. Jeg tror kanskje jeg er den som er aller mest preget av det. 

Skal jeg si noe generelt om dixieland har de en veldig jevn rytme, fire slag i takten. I New Orleans-jazz opplever jeg en spenning mellom 2-4 og 1-3, at sousafonen for eksempel har en veldig tydelig markert ener og så kommer etterslaget. Musikken vi oppdaget i New Orleans bølger mer, den er ikke så jevn. Slik opplevde i hvert fall jeg det. Men det finnes jo også orkestere der som spiller helt jevnt, så det er ikke noen eksakt vitenskap. Men det jeg hører etter er denne pustingen i musikken. Du har trommeslagere som Josiah «Cie» Frazier og Sammy Penn, som har noen voldsomme overganger som er helt unike. Det kan minne om hvordan Kenny Clarke hadde sine “bomber” i bebop. Og noen av trommeslagerne i New Orleans har ikke bare bomber, de har missilregn… det er noen voldsomme greier, som er veldig fint. 

Foto: privat

Du bruker begrepet folkemusikk om New Orleans-musikken. Og jeg tror, i enkelte andre mer “moderne” deler av det utvida jazzbegrepet, har man kanskje “frikoblet” det man holder på med litt fra et historisk ansvar. Man trenger ikke gå lenger enn til floskler som “i dag er ikke jazz en sjanger, men en metode” og sånne ting. Men i tradjazz kommer man ikke utenom det. Preger det blikket på den musikkutøvelsen når den skjer andre steder enn der musikken oppsto, tror du? Altså, satt på spissen – kanskje folk lettere kjøper at en person fra Mysen kan gjøre noe “eget” med utgangspunkt i Coltrane enn om samme person spiller folkemusikk fra Lousiana?
– På en måte kan du si det, nettopp fordi det er så kulturelt. New Orleans-kulturen er forankret i noen sosiale betingelser som vi som nordmenn på en måte er ganske fjerne fra. Erfaringer med rasisme, fattigdom. Det er også en romantisering av svart kultur i spill som du forsåvidt kan finne i mange sammenhenger. Da jeg levde der, på midten av åttitallet, var kokain og ikke minst crack utbredt. Jeg levde forsåvidt svært sparsomt  selv da jeg bodde der, men jeg hadde jo alltid muligheten til å ringe hjem å be om penger, eller reise hjem hvis det ble for vanskelig. Det å “gjenskape” det i norske forhold er litt rart. Men det er ikke noe rarere enn å… spille Beethoven, på en måte. Det er også musikk som er skapt under helt andre forhold, men hvor du finner noe som gir gjenklang. Generasjonen med Garbarek, Rypdal, Andersen og Christensen skapte noe hvor du både kunne høre Coltrane, men også noe annet. Det var norsk… eller, det var kunst her og nå. Det var dem. Da jeg vokste opp med New Orleans-jazzen var det enkelte klarinettister man skulle kunne, mange kopierte for eksempel stilen til George Lewis. Men det har aldri falt meg inn et sekund å kopiere noen. Ikke i det hele tatt. Jeg tenker det er like mulig å finne sitt eget uttrykk med New Orleans-musikk som med all annen musikk.  

Vi nevner ordet “moderne” og “modernisme” ofte i denne samtalen. Og det er noe interessant i måten vi ser på det forrige århundret – du har 1945 der på midten, og jeg tror det er lett å tenke at det som skjer etterpå har veldig mye mer med oss å gjøre enn det som skjer før. Innenfor musikk blir det kanskje forsterket ved at det skjer ting med teknologi også – når man når 50-tallet, får man etter hvert opptak som er så gode at de kunne vært i går. Mens ting på den andre siden av Andre Verdenskrig vil ha patinaen, et skurr eller en tynn lyd som gjør at vi definitivt plasserer den i fortiden. Men jeg lurer på om det også forkludrer noen perspektiver – at det man hører fra 20-tallet også er ekstremt moderne på sitt vis.
– Jeg har lurt mye på hva lydkvaliteten gjør med musikken. Jeg har hørt repertoar-orkestre spille Jelly Roll Morton, for eksempel. Det har lått greit det, selv om jeg mye heller vil høre originalplata. Er det bare fordi det knitrer? På en plate med Louis Armstrong er det han som spiller, Johnny Dodds spiller… og den tonen er deres. Jeg har hørt folk spille tradisjonell jazz og som har grepet meg like mye, men da har de hatt sin tone. Willy Humphrey er et eksempel, han er ikke en verdenskjent klarinettist, men jeg følte han hadde en nesten funky måte å frasere på, litt bak beatet… samme idiom, men hans tone. Helt særegent. Det handler litt om det – når jeg hørte de beste Preservation Hall-bandene tenkte ikke jeg at det låt gammelt, jeg tenkte at det låt her og nå. I Norge var det gjerne trekkspillere som brakte jazzen til Norge først. De spilte jazzlåter og spredte det rundt.
Å sette seg inn i lydlandskapet før krigen… Det er umulig. I dag hører vi musikk hele tiden. Man må reflektere over at de hadde et helt annet forhold til lyd. Og da var trekkspill et moderne instrument. Jeg vokste opp med trekkspill på TV. Det er det veldig lite av nå. Oddvar Nygård solgte mer enn The Beatles på midten av 60-tallet i Norge. Det er virkelig umulig for oss å forstå – men sånn var det. Arnt Haugens Orkester… alle de populære programmene på fredag og lørdag hadde trekkspill.

Robert Johnson gjorde sine innspillinger samme dag som Pablo Casals spilte inn to av Bachs cello-suiter i Abbey Road. Og det som er fascinerende med de opptakene er at hos Johnson har du det spinkle sunset, han må jo ha vært formidabel, men det er ikke alt som kommer gjennom høyttalerne. Casals er et bedre opptak, det har mer muskler, og det rare er at Bach ender opp med å høres moderne ut, mens det som virkelig er veldig moderne musikk på det tidspunktet, Robert Johnson, høres ut som noe som tilhører fortiden. Man kan få noen skrudde og rare perspektiver når man lytter til musikk!
– Da jeg tok grunnfag i musikk ble jeg veldig opptatt av periodeinstrumenter. Jeg hadde hørt masse klassisk musikk og var veldig glad i barokken, men da jeg hørte det spilt på periodeinstrumenter låt det plutselig ikke “klassisk” lenger, for meg låt det mye nyere. Det var en slags sprøhet i klangen og en friskere tilnærming til musikken. Det ble litt mer nåtid i det enn den vanlige “klassiske lyden”. De som er opptatt av tidligmusikk har jo brakt inn det dansende som ligger der i utgangspunktet, mye av Bachs musikk har jo navn etter danser – air, chaconne, jig og så videre. Min opplevelse av det blir at det blir mer “samtidig”. Det er interessant, vårt forhold til klang og tid. 

Hvis du skal sette sammen et program som forklarer samspillet mellom frijazz og new orleans-jazz for din del i dag, hvordan ville du ha gått frem?
– Jeg ville for det første spilt Albert Ayler, for eksempel “Holy Ghosts” og så ville jeg spilt Albert Burbank, noen bestemte opptak fra 1949. Så lurer jeg på om man skulle hørt noen gamle James Blood Ulmer-opptak og noen bluesgitarister fra New Orleans med band. Det er flere sånne koblinger. Nå finnes det andre – jeg har hørt mye på Jon Batiste, som plutselig har fått fem Grammy-statuetter. Jeg føler ikke at han er så stor her kanskje, det er pussig. Men han har noe grunnleggende New Orleans-aktig i beatet sitt. Ellers vet jeg ikke hva jeg ville ha gjort… eller, Thelonious Monk og Sweet Emma Barrett kunne man spilt, og sett litt på hvordan de forholder seg til pianoet. Også måtte man hatt med Louis Armstrong Hot Five, hot Seven, noe Jelly Roll Morton, Bessie Smith og Ma Rainey. Det er en god start!

Av Filip Roshauw og Audun Vinger