Nattjazz 50-årsjubilerer med ny musikk og ny scene i siktet

Den 10 netter lange feiringen starter med med en kveld som saktens er 50-årsjubilanten verdig: Dag Arnesens Ny, Ny Bris og Hedvig Mollestads Tempest Revisited i Sardinen, mens Mike Stern/Bill Evans Band og den svenske indie-pop-storheten Amason inntar storstua Røkeriet denne åpningskvelden. I Black Box-rommet Studio USF skal Jazzintro-vinnerne fra 2018, I Like to Sleep, og det verdenspremierende Superless – Ingebrigt Håker Flaten, Eirik Hegdal, Øyvind Skarbø og Jeff Parker (Tortoise) – holde hus, og festivalsjef Jon Skjerdal røper at fredagen også byr på åpningen av en historisk Nattjazz-utstilling på Verftet.

– Men allerede dagen før tjuvstarter vi med en viktig del av selve jubileumsmarkeringen, sier Skjerdal og utdyper:  – Vi har invitert alle frivillige Nattjazz-medarbeidere gjennom 50 år – dem vi har klart å få tak i, og det er ganske mange – til Bergen, og til en båttur i Øygarden. Der blir det konserter med Ny, Ny Bris og Sigbjørn Apeland og Nils Økland, og selvsagt god tid til mimring. Det er jo det viktigste ved en sånn samling.

Bunaden er som regel på når Jon Skjerdal åpner Nattjazz, som her i 2014. Foto: Terje Mosnes.

– Nattjazz byr som vanlig på store navn fra inn- og utland i et musikalsk vidt sjangerlandskap, og 2022-programmet virker ganske ambisiøst. Kan du tallfeste?
– Siden vi har 50-årsjubileum, har vi prøvd å legge antallet artister/band så nær 50 som mulig, og er vel ganske nøyaktig der nå. Budsjettet er på om lag 10 millioner kroner, vi har valgt å bruke litt av det vi har spart de siste par årene og har budsjettert med et par millioner i underskudd.

– Hvordan har publikum respondert på programmet?
– Nå, et par uker før festivalstart, har vi forhåndsolgt 45 prosent av billettbudsjettet, og det er mer enn på samme tidspunkt i 2019, altså før pandemien. Men vi aner ingenting om hva som vil skje i døra når Nattjazz kommer i gang. Dette er vi veldig spent på, for etter pandemien har arrangører i Bergen slitt med å selge billetter. Vanligvis har Nattjazz solgt om lag 60 prosent av billettene på forhånd, 40 prosent i døra, men andre arrangører sier at dørsalget er mindre nå enn det var før pandemien.

– Hvor mange publikummere tåler USF Verftet pr. kveld?
– Vi har lov til å ha 1800 innendørs. Men jeg ser ikke poenget ved å selge så mange billetter, for da blir det musikken som taper. Hvis alle skal kunne bevege seg mellom de tre scenene og få en god konsertopplevelse uten køer, bør det ikke være mer enn 1500 inne samtidig. Selger vi 15 000 billetter til sammen, er vi der vi skal være, men det skal nok litt til at tallet blir så høyt.

– Du selv kan feire 30 år som Nattjazz-sjef i år, og høyner i tillegg jubileumsfaktoren ved selv å runde 60 på festivalens fjerde dag. Med andre ord: Halve livet i sjefsstolen ­­– kan du fortelle litt om hvordan du havnet i den? Hvilken rolle spilte for eksempel musikken?
– Jeg vokste opp på gard i bygda Skjerdal i Aurland, og flyttet til metropolen Sogndal som 16-åring. Da skulle jeg bo på hybel, begynne på gymnaset og oppdage verden. Jeg hadde spilt bass i danseband et par år, og hadde stor forkjærlighet for Marc Johnson og Jonas Hellborg, men jeg tenkte ikke på dem som «jazz», bare som «bass».
I Sogndal fikk jeg høre at noen skulle starte jazzklubb. «Dette må jeg selvsagt være med på, for dette er kontinentalt!» tenkte jeg, og ble med på stiftelsesmøtet og oppstarten. Den første konserten, med Guttorm Guttormsen Kvartett i dagligstua på Helgheim folkehøgskole, gjorde et stort inntrykk på meg, og det var da jeg fikk opp øynene for jazzen. Men så var neste konsert på Sogndal Hotell, og der var ikke jeg gammel nok til å komme inn. Så da ble det slutt på jazzkonsertene for meg.

– For ung for den klubben du hadde vært med på å starte? Harde tak, men heldigvis gikk det bedre neste gang du prøvde deg som jazzkonsert-arrangør?
– Ja, etter gymnaset ville jeg ut i arbeidslivet og flyttet til Bergen der jeg solgte BMW’er og Toyota’er et års tid og deretter jobbet mange år som musikkprodusent i et lydstudio. Det ble agronomutdanning på Stend jordbruksskole i Fana og universitetsutdanning i Bergen parallelt med studioarbeidet, og på slutten av 80-tallet ble jeg kultursjef i Balestrand. Og da ble det jazzfestival, for da hadde jeg jo kommunekassa i ryggen, ikke sant? Sammen med Sigurd Kvikne startet jeg Balejazz i 1990, en fin festival som lever i beste velgående. Jeg er stadig styremedlem og noen ganger konferansier, men aller mest publikummer uten arrangøransvar – en avslappende måte å være på festival på.

– Nattjazz, derimot, ble ditt ansvar i 1992, da du ble den eneste fast ansatte i Nattjazz/Bergen Jazzforum?
– Ja, men vi har vokst. I dag har Nattjazz to og en halv stillingshjemmel, men fordi vi har dette jazzfellesskapet med Vestnorsk jazzsenter og Bergen Jazzforum i Bergen Forenede Jazzindustrier, kan vi dele på hele stillinger og ha sju jazzarbeidere på fulltid.

HJERTELIG: Jon Skjerdal og Palle Mikkelborg på Verftet i 2001. Foto: Terje Mosnes.

– I løpet av dine 30 år som Nattjazz-sjef har festivalen slått røtter på et stadig mer funksjonelt  og forbedret USF Verftet og etablert seg med sterk og original identitet og egenstemme i den norske jazzfestivalfloraen. Hvordan skal Nattjazz ivaretas og videreutvikles framover?
– Det skjer mye spennende rundt Nattjazz nå. Den stiftelsen som driver USF Verftet, og som jazzen er med i, har kjøpt Sardinfabrikken, og Bergen Kommune har kjøpt nabotomten, Kjødetomten, som er industrihallen ved siden av. Dette skal bli til et enormt kulturhuskompleks, og der skal Nattjazz være med på å bygge innholdet.

– Snakker vi blant annet om en stor, innendørs arena?
– Ja, en fleksibel hall som kan deles. Størrelsen tilsier publikumskapasitet på 6 – 7000, men av hensyn til rømmingsveier fra området, snakker vi vel mer om 4000. For Verftet og Bergen er det en ideell størrelse, for Nattjazz kanskje i største laget, vi er vel i utgangspunktet ikke ute etter artister som trekker 4000 mennesker. Men her kommer det jo litt an på hvordan man tenker.

– Hvordan tenker du?
– At Nattjazz først og fremst skal presentere musikk som er laget siden forrige festival, at den skal være så fersk som mulig. Og dét er en veldig dårlig strategi hvis du vil samle mye folk.

– Fordi det viser seg at de artistene som trekker flest folk er dem som appellerer til tre generasjoner publikummere?
– Nettopp. Artister som folk har hørt før og som kommer med musikk som publikum kjenner. Sånn sett er den en veldig dårlig forretningsstrategi vi holder på med. Men vi har nå en gang påtatt oss den rollen, funnet ut at det er vår oppgave, og iallfall jeg har tenkt at vi skal fortsette med det. Nå, under pandemien, gjorde vi noe som jeg synes er et godt grep: Vi bestilte ny musikk hos samtlige av de artistene som skulle ha hatt jobb på de avlyste festivalene. Så i år blir det framført mye ny musikk, i stedet for ett nytt bestillingsverk, får vi noe nytt fra mange.

– Tilbake til utbyggingen. Betyr arbeidene på nabotomta at Nattjazz må flytte de neste festivalene til Vågsbunnen igjen? Sånn som under 40-årsjubileet i 2012 da sola gikk amok over Bergen?
– Det kunne kanskje vært fristende, hvis vi hadde visst noe om været. Men nei, området på Verftet er så stort at vi kan avvikle Nattjazz uavhengig av byggeprosessene. Ideen med industrihallen er gjenbruk, og det vil kunne innebære mindre inngrep og byggearbeider.

– Nattjazz har vitterlig brukt den store verftshallen før? Jeg mener å huske Diana Krall og Sissel Kyrkjebø der, og ikke minst Cesaria Evora?
– Stemmer, det var i 2000. Vi hadde flere konserter der, blant annet med Jon Spencer Blues Explosion og Shibusa Shirazu Orchestra fra Japan. Det var egentlig en spennende hall å jobbe i, selv om den var ganske primitiv som konsertsal.

– Når skal det stå ferdig til Nattjazz-bruk?
– Ideen er at det skal utvikles hele veien, så den skal ikke stå «ferdig» noen gang, sånn sett. Noen infrastruktur-ting må selvsagt på plass for at vi i det hele tatt skal kunne gå inn med publikum, men en stund hadde vi faktisk et bittelite håp om å kunne bruke den allerede i år. Det ble for kort tid, men det er snakk om mindre enn et år før den kan tas i bruk som konsertsal.

VARIGHET: Jon Skjerdal og daværende festspilldirektør Per Boye Hansen i 2008. Festspillene har hittil hatt åtte direktører i Skjerdals tid som Nattjazz-sjef, og flere kan det bli. Foto: Terje Mosnes.

– Mer fremtid: Hvor lenge skal du fortsette som festivalsjef?
– Vet ikke. Men jeg vet at det er noe du skal være veldig oppmerksom på når du har sittet i samme sjefsjobb i 30 år: At du er nødt til å høre på hva andre har å si, og at du er nødt til å følge godt med på det som skjer rundt deg. Gjør du ikke det, stivner du fullstendig. I de kommende 50 årene er det ikke sikkert at Nattjazz-sjefene skal holde på så lenge som jeg har gjort.

– Har du et personlig Nattjazz-høydepunkt fra alle dine år i sjefsstolen?
– Forferdelig vanskelig å svare på det spørsmålet. Jeg har arrangert 3000 konserter, men en jeg alltid husker at jeg var på, var den med Jon Hassell i Sardinen 2008. Det var en skjellsettende opplevelse for meg. Jeg hadde selvsagt hørt ham på en masse plater, men å høre ham i levende live…da skjønte jeg hvor både Nils Petter Molvær, Arve Henriksen og flere andre har fått inspirasjon fra.
Blant utenom-musikalske opplevelser er det selvsagt også mye å velge mellom, men den enorme entusiasmen i frivillighetsapparatet, der ingen oppgave fortoner seg som umulig, er kanskje det jeg har satt mest pris på i disse åra.

– 30. mai fyller du 60 år. Skal dét jubileet markeres?
– Det blir vel kake på kontoret, da? Sånn som det har vært i 30 år. Ut over det har jeg ingen planer. Jeg tenker at å ha 50 konserter rundt bursdagen må da være akseptabelt?

Terje Mosnes

Se årets Nattjazz-program her.
Les om Nattjazz i Trond Erlien: «Nattjazz 50 år. Bak musikken» på nattjazz.no.