NTT: Jazz er for alle (unntatt rasister)

Hei, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis i digital strimmelform. Denne helga er vi i Trondheim og Stavanger og dekker jazzfestivaler – følg med på Jazzinorge de neste dagene for rapporter! Litt hjemlengsel blir det også plass til – på Henie Onstad på søndag klokken 15.00 er det for eksempel duket for en skikkelig happening når kvartetten Fra Det Onde feat. Emil Nikolaisen spiller med Lindstrøm. Og herlighet, John Scofield Trio spiller på Victoria i morgen. For småbarnsforeldre i hovedstaden anbefaler vi også Blårollinger med Fieh på Caféteatret på søndag. Det må jo bli gøy! Konsertkalenderen til Jazzinorge er i det hele tatt stappa, det er bare å ta for seg – og på tirsdag får vi endelig en ordentlig 17. mai igjen, med alt det medfører av skronk og korsang! 

Vi setter i gang! Om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å kalle oss fehuer har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. Det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement, og vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. 

 

Det er jo på kanten av stupet det skjer

Foto: presse

Den uforlignelige felespilleren Erlend Apneseth har gitt oss store gleder de siste årene, en helt sentral skikkelse i skjæringspunktet vårt og en fanebærer for den åpne klasses estetikk – i følge mange. Spesielt i trioen med Stephan Meidell og Øyvind Hegg-Lunde gjør han store og sære ting. Og denne helgen kommer det nye elementer inn. I går startet Bergens-festivalen Gjestespill, der trioen går i direkte samspill uten sikkerhetsnett med utvalgte musikere som Mats Eilertsen, Per Jørgensen, Vilde & Inga, Lars Greve og Maja S.K. Ratkje. Festivalen varer over fem dager, og foregår på Nobel Bopel. Vi fikk tak i Apneseth like før det braket løs.

Erlend Apneseth Trio. Foto: presse

Det er sannelig endel festivaler i landet, men denne uken arrangerer Erlend Apneseth Trio sin helt egen festival. Hva var drivkraften bak å gjøre noe sånt?
— Det var vel i hovudsak to ting: vi har som mange andre kjent litt frustrasjon over booking-situasjonen no om dagen, der ting er ganske tåkete og endå prega av utsatte ting etter pandemien. Så i stedet for å gjere nok ein mjølkerute-turné fann vi ut at vi ville ta saken i egne hender, og heller være på ein plass og invitere folk til oss. Så har det vel vore ein grunntanke i dette bandet om å utfordre kvarandre og ikkje bli for satte i ein stil eller retning, så når vi no etterkvart har reist mykje og fått eit godt oppsett med fast tekniker og mykje materiale å velge i mellom, er kanskje det nettopp tida for å spørre oss sjølv om vi er blitt for komfortable i vårt eige uttrykk – og kva vi kan gjere for å dra oss i nye retningar. Det er jo på kanten av stupet det skjer.

Med årene har dere utviklet et unikt sound i et nær telepatisk samspill, slik det gjerne blir i trioer som jobber lenge sammen. Hvordan kan man egentlig komme utenfra og bidra til denne dynamikken?
— Vi har jo jobba med andre musikarar før, tydelegast gjennom samarbeidet med Frode Haltli på Salika, Molika-plata i 2019, og eg trur mykje handlar om å finne rett person til rett prosjekt. Trioen er allerede eit produkt av forskjellige bakgrunnar og personlegheiter som finn ein slags felles plattform å skape på, så sånn sett er det å jobbe med andre berre ein utvidelse av ein grunntanke som allerede fins der. Det som blir nytt her, er at vi gjer dette som heilt reine impro-konsertar, noko som vi faktisk aldri har gjort som trio før, med unntak av sånne forske-sessions på øverommet. Så eg trur det absolutt kan gjere noko med dynamikken oss i mellom, at det ikkje er noko skrive materiale overhovudet og ikkje noko prøvetid. Og ikkje minst gjere det foran publikum gjennom ein slik festival, det setter sjølvsagt ting på spissen på ein annan måte.

Hvordan konkret har dere tenkt når dere har valgt ut musikalske samarbeidspartnere?
— Kriteriet vi satte oss i som utgangspunkt var at det skulle være folk vi ikkje hadde spelt saman med før, og som vi samtidig hadde eit forhold til, musikalsk. Type instrument har også spelt inn, at det kjem inn lydar som ikkje har vore i vårt univers tidlegare. Og så har jo den fri-improvisasjons-formen på dette vore med å forme utvalget, at det er folk som jobbar i det formatet. Det er jo blitt ein heilt vilt bra bukett med folk, då! Vi føler oss heldige og gler oss veldig, underteikna med ein god del frydblanda skrekk, det er eit bra teikn.

Vilde & Inga. Foto: Sigrid Bjorbekkmo

Hva slags venue er dette, er det viktig for deres type folkemusikk/samtidsmusikk å søke til alternative arenaer for å vise frem og utvikle musikken deres?
— Utgangspunktet i starten var at vi ville gjere det som ei akustisk, nedpå greie med lite stæsj, og at det ikkje skulle føles som ein konsert-konsert, men meir som å komme inn i eit laboratorium der ting skjer. Så vi tok ein god runde gjennom byens fasiliteter, som ikkje er så få, og endte på Nobel Bopel, ein liten kafé på Møhlenpris, som har den intime stemningen vi såg etter. Dei hadde ikkje ledig alle dagar, og når vi fekk med Maja på dette tenkte vi at Landmark ville være ein perfekt arena for det møtet. Så akkurat den blei med stæsj, då. Eg trur absolutt det kan være viktig å spele på scener på ulike miljø, det kan bryte ned unødvendige barrierer, og det er sunt for både band og publikum. Men det at vi har spelt på så forskjellige arenaer med trioen er noko som har komt ganske naturleg trur eg – vi har frå starten av spelt på alt frå grendahus til ny-musikk scener til store jazzfestivalar eller fuktige klubbar. Så det føles viktig, men vi har ikkje nødvendigvis søkt oss til dei ytterpunktene. Det har vel kanskje med uttrykket å gjere, at det er litt smalt og bredt samtidig, på ein måte.

Er det noen innspillinger på gang fra dere, og kanskje denne festivalen kan så noen frø?
— Ja, vi har planer om ei ny plate neste år, og vi tenker å gjere den som eit gjesteprosjekt, utan at vi veit heilt korleis enno. Vi har liggande noko materiale, og så er denne festivalen absolutt eit ledd i denne retningen. Så får vi sjå når hausten kjem då, kva dette frøet har blitt og kva vi får lyst å gjere med det.

 

Tootie Heath tilbake til røttene i Wilmington, North Carolina

Her om dagen fikk blogghalvel Vinger livstegn fra sin kompis, den amerikanske journalisten og forfatteren John Jeremiah Sullivan, kjent for bøkene Pulphead og Blood Horses, og en kraftig fornyer av den litterære journalistikken dette årtusenet. Hans sak The Ballad of Geeshie and Elvie er vel den mest spennende musikksaken vi kan huske å ha lest.

Men det var ikke det han ville snakke om nå. Han ønsket derimot at så mange som mulig skulle få vite om at han og hans non-profit organisasjon Third Person Project, den 10 juni skal sette opp en konsert med trommeslagerlegenden Albert «Tootie» Heath i hjembyen Wilmington, North Carolina. I tillegg til å få oppleve svingende jazz ønsker de å sette lykta på at Heath-familien kom fra Wilmington, og at stedet dermed har betydning for utviklingen av amerikansk kulturhistorie. Det blir laget en film om Tootie i sakens anledning. Vi håper vi kan få tatt turen, men så lenge var det hyggelig å få snakke med JJ om hvorfor det var så viktig for ham å få satt opp denne konserten.

Sjekk også ut denne lille filmen om Tootie: 

Albert «Tootie» Heath er den siste overlevende Heath-broren. Hva var deres tilknytning til Wilmington, North Carolina?
— The Heath Brothers blir oftest omtalt som å ha røtter i Philadelphia, og selvfølgelig var årene deres i den byen formative – for dem og for jazzens historie. Aksepterte faktum er at Percy Heath – eldstebror og bassist for Modern Jazz Quartet – ble født her i Wilmington, North Carolina, men de fleste sier at hans foreldre tok ham til Philly da han var baby, og at hans to musikerbrødre, Jimmy og Tootie, ble begge født i Philly, og så videre. Det er slik historien blir fortalt. Men det gir et feilaktig inntrykk. Du kan lese den virkelige historien i Jimmys selvbiografi I Walked with Giants, som min venn jazz griot Larry Reni Thomas tipset meg om. Alle tre brødrene hadde viktige deler av barndommen og tenårene sin i Wilmington. Ikke bare i ferier. Percy og Jimmy ble faktisk uteksaminert fra videregående skole i sentrum her, på Williston. Percy var klassens «president» i 1940, og Jimmy spilte sax i korpset. I mange år hadde deres besteforeldre en butikk på nordsiden av byen, Fisher’s Dagligvare, der Jimmy jobbet i disken. Bygningen står fortsatt.

Her lå Fisher’s Grocery, Tootie’s besteforeldres butikk i 508 McRae Street.

Spennende lokahistorie!
— For den saks skyld, det gjør også huset der Percy og Jimmy bodde sammen med sine besteforeldre i og rundt 1940, selve øyeblikket da de etter egen regning begynte å spille jazz! Så det er helt seriøst et viktig hus i amerikansk musikkhistorie. Heath-brødrene dannet til og med sitt første band her, Melody Barons. Tootie, den yngste og siste gjenlevende medlem av Heath-dynastiet, ble født et tiår eller så etter brødrene sine. Hans minner om Wilmington er annerledes, mer på linje med at foreldrene hans satte ham på et tog i Philly alene om somrene og sender ham sørover. Når toget stoppet i Washington, D.C., han måtte bytte tog, og flytte over til en med en «buss for fargede» for resten av turen til Wilmington. Men egentlig vet jeg ikke så mye om hva Tootie husker av Wilmington. Det er spørsmål jeg er ivrig etter å stille når han kommer hit om en måned.

Wilmington-opprøret i 1898 var en grusom historisk begivenhet. Hvordan påvirket disse uhyrlighetene det afrikansk-amerikanske samfunnet i de kommende tiårene?
— I volden under massakren og kuppet i Wilmington i 1898, ble mengder av mennesker skutt ned i gatene av en militarisert hvit mobb, som selv var blitt kalt opp og manipulert til handling av kyniske industripolitiske interesser (og raskt ble forrådt og hengt blafrende i vinden av dem da drapene ble utført). Viktig kontekst: på 1890-tallet begynte en spirende politisk bevegelse kalt Fusjonismen å få suksess ved meningsmålingene i Nord-Carolina. Wilmington var hovedkvarteret. Hadde fusjonismen fått lov til å fortsette å få fart, ville det utvilsomt endret det tjuende århundres amerikanske raseforhold. Massakren i 1898 var derimot ment å snu hele fusjonisme-eksperimentet. Og klarte det. Med fusjonismen i ruiner, kunne disse hvit makt-folkene arbeide frem mot mer eller mindre total fratakelse av svarte velgeres rettigheter i North Carolina.
Fratakelsen ble utført ved lovlig manøvrering to år senere, i 1900. Dette avsluttet offisielt historien om gjenoppbygging, og åpnet døren til Jim Crow, hele greia med rasistisk lov og skikk som utspiller seg derfra.

Hvor langvarige konsekvenser fikk dette?
— Jim Crow-døren holdt seg åpen i sytti år. Den stengte aldri i enkelte deler av Sørstatene, og absolutt ikke i Wilmington. Så, ja, 1898 ga et enormt tilbakeslag for det svarte samfunnet her og i dette landet. Men det er en annen og like viktig side ved denne historien, som har å gjøre med spenst og dybde. En av tingene de hvite «overherrene» hatet mest ved Wilmington i 1898, var den blomstrende tilstanden for det afrikansk-amerikanske samfunnet og kulturen her, et flerkulturelt miljø som eksisterte som en følge av fusjonismen. I et århundre hadde Wilmington blitt sett på som noe spesielt på den måten. Hvite og svarte kom bedre overens enn mange andre steder. Det afrikansk-amerikanske samfunnet her genererte slike liv og talenter – leger, advokater, romanforfattere, dramatikere, operasangere, oppfinnere, musikere, forretningsfolk, håndverkere og byggherrer, journalister, fotografer, radikale politiske teoretikere … listen fortsetter. Denne listen inkluderer personer som fortsatte med å jobbe med internasjonal betydning. Og la oss ikke glemme Mtume-samplet på Notorious B.I.Gs raphit «Juicy»! Mtume var Jimmys sønn. Selv dagens kids graver i Heath-brødrenes røtter i Black Wilmington. De bare vet det ikke ennå.

To av de uten tvil største gigantene innen amerikansk musikk, Thelonious Monk og John Coltrane, ble begge født i North Carolina. Deres senere kunst ble laget i byer som Philadelphia og New York – var det avgjørende for folk som dem å komme seg ut derfra så snart som mulig?
—Nina Simone også. Og ikke glem Max Roach. For den saks skyld Duke Ellington. kan fortelle deg om den. For å sitere fra en e-post fra Larry Reni Thomas: «Duke Ellingtons far ble født i Lincolnton, Nord-Carolina. Han dro derfra og migrerte til Washington, D.C. på grunn av det høye antallet svarte mannlige lynsjinger i dette området. Duke ble født i D.C. Når jeg holder foredrag om Carolina Jazz Connection, spør jeg alltid: «Hvis det ikke hadde vært en høy andel lynsjinger i Lincolnton og faren flyttet ikke til Washington, ville det da ha vært en Duke Ellington? Jeg venter aldri på svar. Jeg si alltid: ‘Nei!’ Skjønner du?» Jeg kan ikke forklare det bedre, bortsett fra å legge til at vi snakker om større nord/sør-krefter knyttet til slaveri og den store migrasjonen av svarte amerikanere til de nordlige byene. I Amerika er musikken født nedi sør, men musikere har en tendens til å komme nordover så snart de kan. Dette er det grunnleggende prinsippet i amerikansk kulturhistorie. Det er så klart for enkelt – mye flott musikk ble «født» nordpå, og mange flotte musikere ble igjen i sør for å lage sin kunst – men teorien holder.

Hvordan er Wilmington i dag, kulturelt?
– Vi prøver. Men vi trenger Tootie.

Hva er ideen bak Third Person Project?
— Third Person Project er et non-profit dokumentar/forskningsinitiativ som jobber for å utvide kunnskapen om den afrikanskamerikanske historien til Wilmington, North Carolina. Deretter prøver vi å gjøre denne informasjonen så tilgjengelig som mulig for forskere, studenter og interesserte lekfolk. Vi har gjort endel viktig arbeid i de siste årene. Sjekk ut Daily Record Project eller Joshua Halsey-begravelsen fra november i fjor, for å få en følelse av hva slags ting vi gjør og krusningene det skaper. Vi opererer på et minimalt budsjett, i tilfelle noen av dine velstående lesere har lyst til å donere  – selv om jeg heller vil at de bruker pengene til å fly inn for å se Tooties show!

Hva er det du ønsker å oppnå ved å sette opp denne konserten med Tootie?
— Jøss, mange ting. Å minnes, å gjenopprette, å feire, å hedre, å forevige. Men hovedsakelig? Det er en måte å få se en Tootie på Heath Trio-gig… Han tar med et par knallgode musikere med seg, pianisten Emmet Cohen og bassisten Russell Hall. Jeg er forberedt på å endres som menneske.

Hvordan har du fått hjelp til dette?
— Ja, takk. Ingen spør noen gang om det, og jeg glemmer det. En haug med mennesker ved UNCW, vårt lokale universitet, hjelper oss med å gjøre dette: Aksjeinstituttet, Kunstkontoret, Avd. for Musikk, Osher-instituttet for livslang læring, Filmvitenskaplig avdeling, Kenan Auditorium. Det er også North Carolina Jazz Festival, WHQR (vår lokale offentlige radiostasjon) og Wilmington Kunstråd. Ikke-tilknyttede personer som har gått inn for å tilby avgjørende hjelp inkluderer Primus Robinson og den nevnte Larry Reni Thomas. Sannsynligvis andre jeg unnlater å nevne… Du vet i filmer når den fancy bryllupsseremonien faller fra hverandre og landsbyboerne går sammen for å arrangere festen selv og det blir bedre enn den opprinnelige planen fordi alle føler det? Å få Tootie tilbake hit føles litt sånn.

 

Tre med Tootie!

Som en bonus fikk vi den glimrende trommekollegaen Gard Nilssen, aktiv på scener i Europa i hele sommer og snart aktuell med nytt album på ECM (!) til å velge ut tre favorittlåter med Tootie bak settet.

John Coltrane «Lush Life»
Fantastisk vispespill, for en nerve! Enten det er halvtime eller dobbeltime. Høres lett ut, men i min bok er slike låter og tempi (ja, jeg sa tempi) det absolutt vanskeligste å få til å svinge skikkelig på trommer.

Yusef Lateef  «Jungle Plum»
Å høre 50-60-talls jazztrommeslagere spille backbeat er noe helt eget. Utrolig fet feeling, som er umulig å kopiere. Også litt klang på skarpen og jazzfløyte… kan jo ikke bli bedre enn det? Eller?

Herbie Hancock «I have a dream»
Gulltouch på riden med even 8ths-feeling. Sjekk hihat-fillet med foten etter ca 10 sek. Reint gull!!

Tootie Heath er en gigant i jazzhistorien, men allikevel en av de jeg sjeldent tenker spesielt mye på, før jeg hører en låt som låter dødsbra, også sjekker jeg hvem som spiller, og da er det ofte Tootie Heath.

 

Anja Lauvdal håper utgivelsen Frijazz mot Rasisme viser en scene som har utvidet seg de siste årene og som fortsetter å gjøre det 

Det er et par år siden vi først hørte det eiendommelige slagordet Frijazz mot rasisme. Den gangen var det snakk om et spontant og støyende Stavanger-initiativ, hvor musikere som Jens Borge og Simen Kiil Halvorsen bestemte seg for å møte en SIAN-markering i byen med musikk av den frilynte sorten. Det er blitt flere motdemonstrasjoner, blant annet på Tøyen Torg i Oslo, og andre initiativer under samme fane har også dukket opp. Nå kommer for eksempel den doble samleplaten Frijazz mot rasisme, utgitt på Smalltown Supersounds relativt ferske serie Le Jazz Non. Der får vi høre opptak av musikere og band som Tøyen Fil & Klafferi, Signe Emmeluth, Dag Erik Knedal Andersen, Marianna Sangita Angeletaki Røe, Joel and the neverending sextet, Marthe Lea Band, Andreas Hoem Røysum og Kalle Moberg, Agnes Hvizdalek og en rekke andre sentrale navn på den lokale friimproscenen de siste årene. Inntektene fra albumet skal gå til lokalt antirasistisk arbeid, men i tillegg til det aktivistiske elementet, er det en fascinerende lytteropplevelse i seg selv. En friimpro-jukebox, kanskje – som å flippe gjennom radiostasjonene i et litt merksnodig land (Grenselandet??). Vi har vært innom verdien og bruken av friimpro-utgivelser i denne remsa før – hvor ofte lytter man til noe sånt? Og er det egentlig så relevant å måle dette mot andre albumopplevelser? Har det verdi utover å være dokumentasjon og en (liten) inntektskilde for musikere og miljøer? Det finnes selvsagt mange svar på det, men det er uansett noe med måten denne utgivelsen er skrudd sammen som på første lytt gir inntrykk av at den kanskje er litt drøyere i bruken, eller en litt annen opplevelse, enn når man støter på en utgivelse som kun er viet til et av disse navnene. De små utklippene synes å trives i hverandres selskap, rett og slett – og sånn er det jo kanskje også å oppleve det live, hvor mange opplevelser gjerne handler om å oppleve to eller tre korte sett som innehar meningsfulle (og noen gang meningsløse) kontraster. 

Kurator for dette albumet er musiker Anja Lauvdal og kurator Tine Hvidsten fra Konsertforeninga. I helga er det slippfest for plata på Hærverk, og vi tok en prat med Lauvdal for å høre litt mer. 

Anja Lauvdal. Foto: Frijazz mot Rasisme

Hvordan kom plata seg til?
– Godt spørsmål! Demonstrasjonene har jo gått sin gang, og der er det Jens Borge som er initiativtager og som satte i gang et fantastisk opplegg som spredte seg. Så kontaktet Joakim Haugland meg og lurte på hva som skjer med frijazzmiljøet, han syntes det var så mye kult! Jeg sa at jeg var enig, og så spurte han om jeg kunne sette sammen en samler med musikk fra det miljøet. Det er jo et spesielt miljø for det i Norge og i Oslo. Det bygger på en aktivistisk kultur, og det er mange tråder som kommer sammen. Jeg opplever det som ganske mangfoldig. For 20 år siden var det for eksempel kanskje nesten bare menn, men nå oppleves det ikke sånn i det hele tatt. Vi hadde lyst til å vise miljøet og inspirasjonen, hvordan folk tar med sine egne personligheter og sin egen musikalske virkelighet inn i det begrepet. Så har jeg fått med meg Tine Hvidsten, hun er utrolig bra, har jobbet sykt mye med konsertarrangering, sett veldig mange konserter og har en utrolig oversikt. Vi fikk inn sinnssykt mange bidrag, etter å ha spurt om noen hadde lyst til å bidra. Så kutta vi det ned. Det var opprinnelig alle aldre, men for å lage et litt mer spesifikt utgangspunkt for oss selv, ble det fokusert på en yngre generasjon. Til slutt klarte vi å kutte det ned til en dobbel-LP med 18 spor. Det fokuserer kanskje på Oslo, men både Stavanger, Trondheim og ting fra Sverige og Danmark er også representert. 

Jeg har hørt litt på den, og det er en fascinerende opplevelse om man sammenligner med ordinære friimproutgivelser. For der de platene kanskje holder seg i et visst område med tanke på instrumentering og til og med stemninger, er variasjonen stor her. Nesten så man lurer på om flere impro-utgivelser med fordel kunne vært samlere. Har du tenkt noe på hvordan har endt opp med å henge sammen?
– Jeg syns jo at det ble en veldig kul reise, jeg hadde litt samme opplevelse som deg. Det var ganske kult å spille på den variasjonen, det ble nesten et musikalsk stykke når det kom sammen. De fire sidene representerer også litt forskjellige ting. Det viktigste for Tine og meg var kanskje å finne en slags, hva skal jeg si, kontrastfylt reise som skaper overraskelser for hvert spor. Men nå er det en stund siden jeg har hørt den på rekke og rad, det blir kult å høre den igjen. Tine har jo satt opp hundrevis av konserter og har sin erfaring med variasjon innenfor kuratering, så vi har kanskje hver vår måte å gå inn i det på. 

Er det noe av det vi hører du vil trekke frem?
– Det er allsidigheten, alle de ulike inngangene til musikken. Den er sluppet i utlandet, og heter Frijazz mot rasisme på norsk også der. Men for dem blir det et slags bilde av en scene som man får oppleve litt utenfra. Jeg føler absolutt at det er det er noe felles her, en slags tradisjon i det vi har presentert. Men sånne ting er jo veldig vanskelig å si noe om fra innsiden. Jeg kan ikke trekke frem en ting, det er liksom helheten. Og sånn er det egentlig generelt med den scenen. Det er et veldig kreativt og frittenkende miljø å være del av, og det håper jeg kommer tydelig frem. 

Over førti musikanter, både frijazzdebutanter og veteraner, møtte opp da Frijazz mot Rasisme protesterte mot en Sian-demonstrasjon i Stavanger i mai 2019. Foto: Frijazz mot Rasisme

Går det an å sirkle inn hva som er felles?
– Jeg må holde tunga rett i munnen, det er flere sider. Det er jo sikkert mange som ser sine egne miljøer slik… eller nei, jeg begynner på nytt. Det er en frihet overfor sitt eget materiale. Det er lite jantelov. Og jeg opplever det som en direkte scene, der det å være seg selv er blitt feiret. Og det er ikke selvsagt. Så det var egentlig det vi jobbet med å få frem. Som andre steder har jo frijazztradisjonen i Norge vokst i sin egen lille retning og blitt til en greie. Du kan høre det i de stemmene som er her nå, alt fra Sanskriti Shrestha med tablas, Hans P. Kjorstads hardingfele, Christian Winthers akustiske gitar og Ellie Mäkeläs bratsj, som i utgangspunktet kommer fra et klassisk felt – for meg er det tydelig at personlighetene er forankret i en tradisjon, men at de også er flinke til å bruke seg selv med lave skuldre. Det er en veldig inviterende måte å jobbe på. Jeg syns den scenen representerer noe så fint som jeg gjerne vil se flere steder. 

Har ditt syn på hva fri improvisasjon er og betyr endret med årene?
– Det har endret seg masse, haha! Jeg begynte, som mange gjør, med en slags etterligning av noen. Og det er ofte en etterligning av amerikanske musikere og norske forbilder. Etter hvert plukker du opp hva det vil si å være fri innenfor en gitt ramme. Også opplever jeg at den rammen er blitt større og større. Jo mer du gir deg selv lov til å ikke brems, jo mer du leker, jo større overraskelser får du. Det har endret seg. Jeg tror det er litt mer lekent. 

Sist jeg så deg spille var med Moskus på Victoria. Og da var det et øyeblikk i konserten, etter at dere hadde spilt noe jeg opplever som mer velkjent Moskus-aktig, hvor dere kom inn på et langt flytende strekk, noen mente det var Neu!-aktig, og som nesten føltes som en slags musikalsk plot twist der og da. Nå går man til improviserte konserter med en forventning om at man skal høre musikk man ikke har hørt før, men jeg så rundt meg, og folk virket genuint overrasket på en måte som ikke alltid inntreffer. Det var kanskje en påminner på at det alltid finnes en regel eller forventning man kan bryte, selv i såkalt fri musikk.
– Ja, det å bryte sine egne regler må være målet. Og det er et mål jeg opplever at mange på den scenen er seriøse med. Hahaha, det er artig å bruke ordet “seriøs”. Men jeg mener det veldig seriøst. 

Jeg kan allerede se at de to siste setningene du sa ser fine ut på trykk.
– Hahaha! Men det er en holdning som jeg tror er blitt friere. Jeg vet ikke om den er skapt av musikerne eller publikum eller noe annet. Men det handler om at man har lov til veldig mye.

Moskus under Motvind-festivalen i 2020. Foto: Stein Hødnebø

Hvordan får man folk til å føle seg “trygge” som tilskuere og sjekke det ut denne formen for musikkopplevelser på nytt?
– Jeg har tenkt mye på det i forbindelse med All Ears. For meg er improvisert musikk så selvsagt. Jeg leste et intervju med Kristine Tjøgersen som sa at hun ikke skjønte hvorfor ikke alle i verden var samtidskomponister! Jeg kan kjenne meg igjen i det med tanke på improvisasjon, det føles så basic. Med All Ears var det grunntanken vår, og det ligner på den vi har hatt her. På sitt beste appellerer denne musikken som en selvfølgelighet. Og så er kanskje opplevelsen blitt litt underliggjort eller fremmedgjort i etterkant. Jeg vet ikke hva det skyldes, men å endre på det er nå i hvert fall en viktig del av mitt arbeid. Å gi folk muligheten til å oppleve musikk på den måten som jeg gjør. Å gjøre den tilgjengelig, sånn at man kanskje kan skjønne at det ikke er verre enn dét, liksom. Programmeringen av All Ears har veldig mange forskjellige uttrykk, det opplevde jeg også da jeg kom til byen, det var slående. Improvisert musikk høres utrolig forskjellig ut, det har ikke nødvendigvis én estetisk base. Hvis man liksom feirer det, er det utrolig mye fint å høre. 

Inntektene fra samleplaten skal gå til lokalt antirasistisk arbeid – hva innebærer det?
– Grunnen til at det står det, er at vi holder på å bestemme oss. Og hvis det er noen som har gode forslag, er det bare å spille inn. Frijazz mot rasisme begynte som en motdemonstrasjon mot SIAN, men det er blitt noe mer enn det. Det er gjort workshoper som heter Frijazz mot rasisme på folkehøgskoler, og det er veldig mye som blir rettet mot ungdom og musikk på det feltet. Det finnes veldig mange bra måter å gripe det an på, og vi har ikke helt landet. Men vi er kjempeinteressert i innspill. 

Det er betydelige unntak, men om man ser over artistlisten på albumet er det jo opplagt hovedvekt på majoritetsnordmenn. Hvordan jobber man for å endre det også, og publikumssammensetningen innenfor slike uttrykk?
– Ja, man kan jo bli avskrekket av det, og velge å ikke lage en sånn type plate i vår virkelighet på grunn av den skjevheten. Men jeg tror det er viktig å ta tak i de tingene. Jeg tror man må kunne engasjere seg på alles vegne, et åpent samfunn er bedre for meg og for alle. Og jeg tror det starter med at man gjør noe. Men det er nettopp derfor vi grubler litt på plasseringen av pengene, det hadde vært fint å kunne bidra til en endring. Jeg er veldig interessert i å være med på det arbeidet, og spent på hvordan scena kan se ut om nye tjue år. Jeg tror det kan være ganske annerledes. En slik plate blir et tidsvindu og det er vanskelig å ha overblikk over alt, så det er helt sikkert mange ting vi burde hatt med. Men kanskje vi får vite om det nettopp på grunn av at en slik samler lages, har jeg tenkt.

Har du noen tanker om hvorfor du spisser ørene av noe friimpro mens andre ting ikke treffer deg?
– Det har jeg masse tanker om, men det er et altfor stort tema, hahaha! Det har så mye med dagsform å gjøre, interesser og… været, liksom. Det er også noe som forandrer seg over tid. Noe som traff meg da vi lagde det, vil kanskje ikke treffe meg nå. Men hvorfor det er sånn… vi er komplekse dyr, med mye i bagasjen! 

 

Jazz fra Moran til kveld på årets Oslojazz

Festivalsjef Øyvind Larsen. Foto: Oslo Jazzfestival

I dag slippes programmet til Oslo Jazzfestival – helt siden i fjor har vi visst at det er Pat Metheny Trio som åpner kalaset, men nå får stjernegitaristen følge av internasjonale stoheter som Maria Schneider, Jason Moran, Craig Taborn, Anthony Braxton, i tillegg til mange godsaker fra den norske og europeiske scenen. Festivalsjef Øyvind Larsen er en del av norske jazzfestivalsjefers class of 2020, og etter to festivaler som på ulikt vis ble preget av Situasjonen, er det endelig dags for en fullblods utgave igjen. Vi pratet med ham før slippet. 

På hvilken måte viser årets program din visjon for hva Oslo Jazzfestival skal være?
– Vi prøver så godt vi kan, både meg og programkomiteen og organisasjonen, å vise bredden i det vi synes er interessant i jazzmusikk. Det er tre geografiske fokus: Norge, Europa og USA. Og en del ting har en historisk kontekst: Vi skal ha Mingus Dynasty som ble etablert av Sue Mingus da Charles Mingus døde i 1979. Vi har Hamid Drakes hyllest til Alice Coltrane og Lakecia Benjamin som hyller Alice og John, for å nevne noe. Ser man nærmere ser man at Stian Carstensen har med seg harpe, Brandee Younger skal spille harpe, og det er et fokus på Alice Coltrane. I vårt prosjekt med Sofie Tollefsbøl, hvor hun skal spille materialet fra Fairytales, er det også med en harpist. Så det klinger litt iharpa i år. Det er stas, det er et instrument som fortjener å løftes fram. Og det er mer enn Alice Coltrane, du har en musiker som Dorothy Ashby og i dag er det mange unge utøvere. Det er fint å legge vekt på. 

Videre hadde vi en serie med solokonserter i fjor, og det kanskje vakreste soloinstrumentet er piano. Vi får tre solokonserter av to relativt unge amerikanere og en svensk nestor. Craig Taborn har vært her en del, det er noe av den mest ubeskrivelige musikken i dag i mine ører. Vi skal ha Jason Moran i Monumental på Munch, helt akustisk, og vi har Bobo Stenson i Marmorsalen. Så det er forskjellige typer strenger, vertikale og horisontale. I tillegg til det er vi opptatt av å prøve å fange opp det som skjer av europeisk jazz nå. Vi er godt vant hjemme, og har selvsagt flere band fra vår scene i år. Men jeg er glad for å også invitere navn som Emile Parisien, som har med seg et veldig kult europeisk-amerikansk band, Sélène Saint-Aime, Sun-Mi Hong og Amalia Umdea, en polsk musiker som er en del av vårt footprints-prosjekt. For ikke å snakke om Emma-Jean Thackray. Å sette et søkelys på det unge europeiske er sentralt. Der har vi mye å hente. 

Du snakket om Oslo som “Europas jazzhovedstad” da du tiltrådte. Er det å satse på den europeiske bookingen et punkt der man kan skille seg fra andre norske festivaler?
– Jeg håper virkelig det. Vi har et europeisk ansvar, vi er en jazzfestival i en hovedstad. Og det med å være Europas jazzhovedstad tok jeg fordi det ikke var noen andre som hadde tatt det. Men det handler om disse tingene. 

Det er hyggelig å høre at man på Munch også får til konserter i Monumentalsalen, hvor Munchs største malerier er utstilt. Det å faktisk høre musikken i rommet med bildene hans er jo en viktig del av historien om Munch og musikk. Var det vrient?
– Nei, egentlig ikke. Vi skulle jo egentlig ha festival der i 2020, men pandemi og det å lage et nytt bygg er utfordrende. Men det å gjøre konserten i totalsalen var bare et spørsmål om å prøvesitte, og høre med Jason. Et medvindsprosjekt. Så må vi også nevne Anthony Braxton på Munch, det har vi jobbet med i mange år. Han har ikke spilt så ofte i Norge egentlig, så det å få ham tilbake blir kult, altså – et av høydepunktene. 

Vil det være omtrent som i år på Munch under festivalen i årene fremover?
– Vi har et langsiktig perspektiv på det, og jobber med programmeringen av Jazz på Munch i 2023. Jeg håper vi får det til. Vi har også jobbet lenge på Sentralen, og på Cosmopolite som endelig er tilbake hos oss. Det er ikke en one-off. 

Om man ser ellers på programmet er det for eksempel ikke kjempemye tradjazz, som er en del av Oslo Jazzfestivals bakgrunn. Er det noen årsak til det, og er det sånn det blir fremover?
– Jeg tenker når vi har noe vi har lyst til å programmere, så er det naturlig å programmere. Vi booker det vi gjør for å lage en slags helhet i programmet. Noen ganger er tredvetallet inkludert. Man kan si at Ola Erlien er i en slik eldre tradisjon, men vi har ikke så mye musikk fra for eksempel New Orleans, hvis det er det du tenker på. Det er ikke noe som nødvendigvis er ute av festivalen. I år gjør vi dette, til neste år kan vi gjøre det annerledes. Det er ikke så mye jazzrock på programmet heller i år, med mulig unntak av Eivind Aarset. Og så kan man jo si at musikken til Mingus står for en linje som strekker seg hundre år tilbake. Men vi er ikke på Stortorvets Gjestgiveri og vi har ikke Magnolia i år. Det kan hende at vi gjør noe til neste år. Det er ikke sjangerne som skal representeres og “krysses av”. Det er helheten som er viktig. 

Sofie Tollefsbøl skal gjøre Fairytales av Radka Toneff og Steve Dobrogosz– og sånne “hyllestprosjekter” kan jo både bli ganske uinteressant og innebære noe nytt. Hvordan unngår man de åpenbare farene?
– Et sånn prosjekt må jo også ha farer, hvis ikke er det ikke morsomt. Man må gå inn i noe som man ikke vet nøyaktig hvor skal høres ut. Ideen kom fra kontoret, André tenkte på at det var 40 år siden plata kom og da lurte vi på hvem som kunne gjort det, og så kom vi fram til Sofie. Vi hadde ikke lyst til å gjøre en  Kind of Blue-aktig greie, det blir en annen instrumentering og tilnærming, og et stikkord blir mer James Blake enn Radka og Steve, tror jeg. Jeg ringte Sofie, og hun sa, hm, det er vanskelig. Men vi tenkte på det en ukes tid og tok en kaffe, og så fant vi ut at vi fikk prøve det. Den har betydd utrolig mye for alle som er glade i musikk i Norge. Jeg håper den gir et nytt blikk på den plata.

Det er hyggelig å se både Herr Nilsen og Cosmopolite tilbake på scene-lista i tillegg til de dere brukte under pandemien. I tillegg kommer Munch og Oslo Konserthus. Er det denne scenegeografien det blir i årene fremover, eller kan ting endre seg fra år til år?
– Det skal så klart endre seg. Vi har hatt to år hvor vi kokte grønnsakene ned til en bitteliten buljong, vi var kun på Victoria og Sentralen i 2020 og tok det opp så mye vi turte i fjor. Nå er vi tilbake cirka der vi var i  2019, med én ny venue. Formatet og størrelsen vil nok ikke vokse så mye, men det kan vi ser oss etter nye steder til neste år. Vi har bygd opp et program på Sentralen hvor jeg håper vi får tilbake den festen vi hadde i 2019. Og det å ha konserthverdag på Munch er nytt for oss. Vi får se de neste år, men vi skal ikke bli dobbelt så store. Dette er et fint format. 

Åpningskonserten i år er med Pat Metheny. Har du et spor for dagen?
– Nå som sola virkelig begynner å varme og det blir grønnere og grønnere, tror jeg kanskje noe fra Letter from Home. Åpningssporet på den, hva heter den igjen… “Have You Heard” – det er en fin og aktuell låt. Har du for eksempel hørt at Oslo Jazzfestival har sluppet programmet sitt? 

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger