NTT: Harpe til besvær og bass til begjær

Hei, alle sammen, god helg, gratulerer med dagen til Drillo (80) og ikke minst Charles Mingus (100) og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis i strimmelform om ny musikk og gamle kjepphester! 

Mingus lover vi å komme tilbake til i kommende NTT-utgaver – det er så mye å ta tak i der, og slike feiringer kan man jo gjerne strekke ut over en lengre tidsperiode og flere flater. På den måten vil vi nå et bredere publikum og gi Mingus-saken større gjennomslag i den norske befolkning. Jada, vi kommer til årets Spellemann, helt nederst i utgaven. 

Men først litt om ukas konserter:

1. Dave Weckl! Herre kong sverre, i kveld kommer det gåtefulle trommeslagerfolket til å sitte pal på Nasjonal Jazzscene. Der spiller han med bassist Tom Kennedy, saksofonist Bob Franceschini og pianist Stu Mindeman. 

Vi må nesten unne oss en vaskekte klassiker fra Weckls ikoniske Masterplan også, det er tross alt helg: 

2. Avishai Cohen, trompetisten, gjester Cosmopolite neste onsdag med Big Vicious, et prosjekt som stammer fra jam sessions på lower east side i New York. Det ser ut som en herlig gjeng – og sjekk også ut bolivianske Xavier Valverde, som spiller på Belleville allerede i morgen.

 

3.  Nasjonalskatten The Source spiller i kveld på Bergen Jazzforum, Sardinen. Hva skal man si? De er alltid verdt å se.  

4. Soddjazz starter neste torsdag! Festivalen byr på et herlig program i år, åpningskonserten er gratis og foregår i Inderøy Kulturhus med Cow Trivia starring Nils-Olav Johansen, og så går det slag i slag, vi kan nevne en barnekonsert med Hildegunn Øiseth, HVCKER, Siril Malmedal Hauge, Hegge Extended, Gard Nilssen’s Acoustic Unity, Why Kai og Universal Indians feat. Joe McPhee. 

5. Universal Indians med Joe McPhee gjester også ukas Blow Out, hvor vi også får høre et sett fra claire rousay. 

Sånn kunne vi fortsatt – sjekk ut Jazzinorges konsertkalender for å få mer oversikt – det er en god tid for konserter nå! Har du noen tips til en konsert eller festival eller noe annet du ønsker at vi skal ta en titt på? Vi er glade for å få post – bare send en mail til f.eks. filip.roshauw@gmail.com. Så går vi videre – det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement, og vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.   

 

Bassnytt 18 med Gard Kronborg

Gard Kronborg. Foto: Joakim Lambek

Her i Now’s The Time lever vi for kicket. Og det kommer der du minst aner det. Den helt ville oppdagelsen i billigkassa med gamle LP-er, en legende i møte med yngre krefter på en scene, noen følsomme og personlig fortellende slag på et cymbal, et sjukt groove på en modern soul single, en eksplosiv altsax-solo. Og så er det kicket over å oppdage nye musikere. En vi har hatt i kikkerten en god stund allerede er den unge bassisten Gard Kronborg, som er aktuell med bandet Bliss som har albumet Dramaqueen ute på Jazzland nå, og som blant annet spiller på Tøyen Startup Village fredag kveld. Han har en lang rekke andre toneangivende band og prosjekter som han forteller mer om i denne etterlengtede praten. Ikke minst om nye estetiske vinder i Trondheim, og det alle lurer på: Hva i huleste granskauen er det han spiller på?!

Velkommen til helg i NTT. Hvordan kom du i kontakt med jazz og musikk i utgangspunktet? Noe musikk du hørte, arvet fra familiemedlemmer, eller var det bare tilfeldigheter?
— Jeg kommer ikke fra noen musikkfamilie i det hele tatt, men alle rundt meg har alltid verdsatt og vært opptatt av god musikk (selvom foreldrene mine stort sett spiller 80-talls-pop). Mest klassisk, men også noe jazz, foreldrene mine satt ofte på Garbarek, Keith Jarrett og Stan Getz da jeg var liten. Alltid følt en dragning mot ECM-soundet, mot det lyriske og varme, kan hende det kommer derfra. Har også gode minner fra søndagsbesøk hos besteforeldrene mine da jeg var liten, hvor Erroll Garner sto på konstant. Husker også at jeg fant Farmers Market Surfin’ USSR på CD en gang jeg var på hytta, spesielt riffet fra det første sporet gjorde inntrykk på meg. Jeg var nok allikevel ikke spesielt opptatt av musikken på det tidspunktet, men tror nok absolutt det har påvirket meg i ettertid. 

Så er det dette med å bli interessert i instrumenter …
— Etter at jeg så en musikkvideo med bassisten Mike Dirnt i Green Day da jeg var 11, fikk jeg helt dilla på rock og punkrock, og meldte meg på bassgitar på kulturskolen. Var utrolig heldig og fikk en helt fantastisk lærer, som heter Cezar Constantin Zavate og er fra Romania, og jeg ble indoktrinert med rumensk disiplin og arbeidsmoral. Han ga meg hele grunnlaget for å forstå hvordan musikk henger sammen, introduserte meg for en haug av sjangre og stilarter, og oppfordret meg til og viste hvordan man jobber målrettet og grundig. Han var opptatt av og snakket mye om jazz, men var også veldig opptatt av at man burde spille og interesse seg for all slags musikk. Han spiller gitar, så mye av undervisningen handlet om harmoniske og melodiske ting, som gjorde at jeg fikk en mer gitaristisk tilnærmingen til å spille bass, og har kanskje gjort at jeg har blitt mer tiltrukket av musikk som er harmonisk tung. 

Når kom du til mer konkret jazzikalsk fordypning?
– Den virkelige jazzinteressen begynte da jeg var 13/14, da bestefaren min kjøpte en Weather Report-CD til meg i bursdagsgave. Fikk superkick første gang jeg hørte Jaco, og ble helt obsessed med bass-spillet hans – bare hele tilnærmingen til instrumentet, det interaktive og deltakende spillet, og klangen og det å få instrumentet til å synge på den måten syns jeg var så kult. Senere fikk jeg også en CD med Niels Henning Ørsted Pedersen, og så en med Ray Brown med Oscar Peterson, og fra der oppdaget jeg mye nye musikk. 

– Jeg gikk på Improbasen da jeg var 15/16, som er et veldig bra tilbud som ledes av Odd André Elveland. Lærte masse om jazz og fikk spilt masse, blant annet fikk jeg være med på en slags camp i Sapporo i Japan og spille med unge japanske jazzmusikere, og ha seminarer.  Det var en veldig kul opplevelse.

Bliss som du er aktuell med nå har holdt på noen år allerede, og du har også andre band med noen av medlemmene. Hvordan kom det bandet i stand?
— Det bandet startet egentlig etter en jam, vi spilte to ganger og bestemte oss for å lage band på slutten av den siste jammen. Jeg, Oscar Andreas Haug og Zakarias Meyer Øverli hadde spilt mye sammen før i forskjellige konstellasjoner, blant annet en slags tribute-konsert til Miles-plata “Four” & More, mulig at vi hadde litt det i bakhodet da vi begynte å spille, og vi tre flytta sammen i kollektiv det året jeg begynte i første klasse på Jazzlinja i Trondheim, så det føltes veldig naturlig og var allerede en bra connection der. Vi spilte og øvde nesten hele tiden, og da pandemien brøt ut fortsatte vi å kjøre på. Det var en smule demotiverende i starten, når alle spillejobbene ble avlyst, men all øvingen viste seg å komme oss til gode når vi endelig fikk spilt konserter og ting kom litt i gang. Bandet er nokså demokratisk drevet og er et samarbeidsprosjekt, så alle bidrar både musikalsk og organisatorisk, i tillegg til at vi er gode venner.  

Hva er det dere har satt dere fore å utrette kunstnerisk med Bliss?
— Nå har vi gitt ut én plate på Jazzland Recordings, og er i gang med å jobbe inn nytt materiale, og planlegger å spille en ny plate til høsten. Akkurat nå er vi midt i en turné, hvor vi blant annet har spilt jobber på Island, og nå skal vi spille i Oslo, Bergen og Arendal. Vi ønsker alle å bare spille så mye vi kan sammen, og fortsette å utvikle bandet, vi vil at det skal være et langvarig prosjekt. Bandet er kanskje en slags kombinasjon av både nordiske og amerikanske influenser. Noe av musikken er mer inspirert av band som Atomic og Masqualero, med fokus på band-sound, åpen improvisasjon og mindre strenge former, mens andre deler kanskje har inspirasjon hentet mer fra moderne amerikansk jazz, med fokuset på å forme musikken innad de formmessige, rytmiske og harmoniske rammene for komposisjonene, og heller strekke det så langt man kan innen det uten å snuble. 

Gard Kronborg. Foto: Thor Egil Leirtrø

For et par år siden ble jeg oppmerksom på din øre- og iøyefallende akustiske bass. Den må du fortelle mer om! Hvor kommer den fra og hvem har laget den?
— Den er laget av Umut Dal, som lever og virker i Geraardsbergen i Belgia. Han driver alene merket «Safran Basses», som bygger veldig spesielle akustiske båndløse bassgitarer. Jeg har alltid vært dratt mot klangen av kontrabass, av fylden, bunnen og anslaget man kan få fra det instrumentet, men også vært veldig opptatt av det melodiske og harmoniske, og har hørt spesielt mye på gitarister og saksofonister. Jeg følte lenge at det var noe som manglet, at jeg trengte et instrument som egentlig ikke eksisterer for å kunne få utløp for disse to verdenene samtidig. Spesielt med tanke på hvordan en kontrabass fungerer og sitter lydmessig i et bandsound, savnet jeg de soniske mulighetene en vanlig bassgitar gir. Etter en del leting rundt på internett, fant jeg en video med bassisten Rich Brown, som spilte på en bass bygget av Umut, og det låt veldig bra og mye mer lignende noe jeg så/hørte for meg. Jeg, Ola Erlien og Zakarias Meyer Øverli som jeg spiller sammen med i Munch Trio, planla å dra på interrail gjennom Europa for å spille og jamme på den legendariske Djangofestivalen i Samoreau i Frankriket og besøke Trifon Trifonov fra Farmers Market i Bulgaria, så vi stoppet innom verkstedet til Umut i Belgia, og jeg ble helt solgt da jeg fikk prøve instrumentet. Vi endte opp med å bo litt hos ham, og fikk til og med spontan-gig på det lokale utestedet. 

Fantastisk! Hva slags idealer innen bass-spill er det du lever etter?
— Har alltid syns det er litt vanskelig å ha en slags tydelig «conception» om hva bass-rollen egentlig er. Hadde en time med den amerikanske bassisten Matt Brewer, hvor han snakka om bass som en slags kombinasjon mellom en stemme, noe enstemt melodisk, og en tromme, noe rytmisk og bærende. Kanskje litt flåsete, men jeg føler det gir en bra helhetlig beskrivelse av hva det kan være å spille bass – det skal være melodisk, indikere harmonikk og ha en rytmisk bærende funksjon, og bass skjer i samspillet mellom disse. Jeg tror derfor at det å være opptatt av andre roller og andre aspekter ved musikken enn kun det som er tilsynelatende aktuelt for bassister kan være veldig sunt for bass-spillet. Jeg er veldig tilhenger av tanken om å ha tilgang på helheten av musikken, at man behersker alle delene av musikken til enhver tid på sitt eget instrument, ikke bare sin designerte instrumentstemme/tradisjonelle rolle. Tror at det kan åpne for mer levende og interaktivt samspill. Dette er også litt motivasjonen min for å spille det instrumentet jeg spiller, altså akustisk bassgitar.
På et mer generelt plan er jeg fascinert av musikere som tar kontroll over og former musikken, som prøver å strekke rammene så langt det går men fortsatt holder seg innenfor og spiller låta. Jeg er fascinert av tanken om å låse opp improvisatoriske muligheter, å lage et repertoar av veier man kan gå for å ta musikken i forskjellige retninger, og være fleksible med disse. Det å gå analytisk og systematisk til verks og undersøke alle mulighetene for hvordan man kan jobbe med én liten superspesifikk ting, vri og vende på det enten det handler om harmonisering, forskyve fraser rytmisk eller sekvensering o.l er tilnærminger til å jobbe med musikk som appellerer veldig til meg. Jeg har hatt en del timer med Lage Lund som er et av mine største forbilder, og han har vært en stor inspirasjon for å jobbe på den måten. 

Har du noen du lytter ekstra nøye etter til?
— Noen av bassistene jeg digger mest, er Israel Crosby, Sam Jones, Ray Brown og Wilbur Ware. Av de litt nyere i dag er jeg veldig glad i Joe Martin, Orlando le Fleming, Alexander Claffy, Christian McBride og Matt Brewer. Også veldig fan av p-bass-spill og den estetikken, veldig glad i James Jamerson, og digger Audun Erlien sitt basspill her til lands. 

Det var med Munch Trio jeg så den unike bassen din først. Det er en eiendommelig miks dere har gående der, fortell litt om den trioen. Leit at dere falt ut av Jazzintro-konkurransen nettopp, men det var jo for andre venner …
— Jazzintro var veldig gøy! Det føltes egentlig bare som å spille en konsert på Vossa Jazz, går jo i klasse med alle i det andre bandet og de er veldig gode venner av oss, så det var bare en skikkelig bra opplevelse. Egentlig bare glad for at vi i det hele tatt rakk fram i tide, satt på toget bak det toget som fikk steinras på seg, så takknemlig for at vi fikk gjennomført. Vi i Munch Trio ble kjent da vi begynte å videregående sammen, på Edvard Munch VGS i Oslo. Alle var interessert i jazz og vi øvde og spilte sammen i mange forskjellige konstellasjoner og settinger, man kan kanskje si at vi på en måte vokste opp sammen musikalsk. Er ingen andre jeg har så mange felles referanser med, og vi er veldig nære venner, så den fortroligheten innad i bandet er jeg veldig glad for. Musikken og materialet er jo ganske variert – selvom vi har delt mye felles musikkinteresser og kicker på de samme tingene, har vi jo også våre egne preferanser, og det tror jeg kanskje skinner gjennom i en sånn trommeløs trio-setting, som i utgangspunktet fort blir lavmælt og ganske sårbart. Så musikken/soundet og repertoaret er jo bare en kombinasjon av de sjangrene og stilartene vi sammen eller hver for oss interesserer oss for, og blir en slags kombinasjon av string-swing, postbop og moderne amerikansk jazz, country, visemusikk, og noe bulgarsk folkemusikk.
Vi var veldig heldge og fikk anledningen til å timer og spille med Stian Carstensen, som startet en hel Bulgaria-epidemi i bandet, og som endte med at vi dro på interrail og blant annet dro til Bulgaria og som sagt bodde hos Trifon Trifonov som spilte i Farmers Market. Vi hadde flere sessions hvor spilte med Stian fra rett etter vi var ferdig på skolen til sent på natta, og det var utrolig givende. Gjennom de timene lærte vi også om formidling og historiefortelling i musikken, om å være tydelig og virkelig si noe konkret og meningsbærende. Tror det har hatt veldig mye å si både for vår individuelle spilling, og for sounden og samspillet i bandet.

Munch Trio under Jazzintro på Vossa Jazz. Foto: Eila Fjose/Vossa Jazz

Apropos Jazzintro, er det kommet endel kommentarer fra folk i kullet ditt, ikke bare om kjønnsbalanse men om at utvalget gir et noe ensrettet bilde av hva som *er* jazz i Norge i dag?
— En ting som går igjen med tanke på det musikalske, er jo at det er mange fra Trondheim i utvalget, og at det kanskje ikke er så mange som spiller musikk som er mer fri-impro-orientert. Når det er sagt, syns jeg det blir litt rart å si at bandene likner på hverandre eller at det er en ensrettet representasjon rent musikalsk. Mange av bandene har kanskje et slags «konvensjonelt jazzete» preg og grunnlag, men opplever at bredden som finnes i den verden kommer fram i utvalget, i tillegg til at det er vidt forskjellige besetninger, instrumenteringer og uttrykk. Tror f. eks ikke akkurat at gypsy-jazz-gitarspill er overrepresentert i Jazzintros historie. På et mer generelt plan, opplever jeg at det er mange folk på mine alder både i Trondheim og andre deler av landet, som trekker mer mot den amerikanske jazz-scenen, og kanskje spesielt mot det som skjer/har skjedd i statene og spesielt New York. Det er kanskje en slags motreaksjon, har inntrykk av at mange i min generasjon ser på fri-impro/fri-jazzen som det regjerende og etablerte her til lands, og kanskje ønsker å ta musikken i en litt annen retning. 

Interessant. Hva konkret er det du savner ved det organiserte jazzlivet, festivalene, media og så videre slik det er i dag, og hvordan kan ting i så fall gjøres annerledes?
— Kanskje et større marked og kultur for amerikansk jazz, og mer jevnlige konserter hvor det i større grad er mange forskjellige musikere som spiller med hverandre i mere uformelle settinger, innenfor den amerikanske jazztradisjonen. Har kanskje litt inntrykk av at man er mer opptatt av å lage prosjekter med én fast besetning med en veldig spesifikk sound og en «greie», at det viktigste er å skille seg ut og ha noe eget, nesten som et brand. Det er superfett og jeg liker veldig godt å jobbe sånn, i hvert fall med tanke på det musikalske. Jeg tror allikevel at det i tillegg kunne vært kult med et jazzliv som kanskje var mer åpent og flytende, at en bandleder i større grad kunne tatt med seg et knippe komposisjoner og noen standards, finne noen musikere, og booke en gig på et bra sted og at det kom mange folk med interesse og respekt for denne måten å gjøre det på. Har inntrykk av at det i mange andre land er litt sånn at man må spille gig hver eneste dag for å overleve, og at de viktigste evnene man må ha som jazzmusiker er å beherske alle stilartene, referansene, og de helt konkrete musikalske ferdighetene slik at man er i stand til å takle enhver situasjon og forme musikken uten noen tekniske begrensninger. Tror det også påvirker hvordan vi jobber med musikk, f.eks det å ha jammer og sessions virker som det prioriteres og er på et helt annet nivå i New York eller Paris, både fordi det er helt essensiell trening, men også fordi det er en viktig vei til å danne nettverk og få gigs og arbeid. 

Stikker du fingrene i ørene ved møte med atter en impro-konsert, eller lar du deg inspirere av alle typer kunstuttrykk?
— Syns absolutt det er viktig å interesse seg for forskjellig typer musikk, tror man alltid kan hente ut noe av alle typer musikk. Har et veldig godt minne av en fri-impro-konsert med Signe Emmeluth på Kafé Hærverk, hvor hun fikk fram noen helt råe sax-lyder som jeg ble spesielt fascinert av. Minnes også en konsert på Dokkhuset med Mette Rasmussen/Chris Corsano duo, som hadde en veldig kul energi. Jeg vil ikke si altfor mye om dette, ettersom jeg ikke har veldig stor kjennskap til fri-impro-verden – har hørt litt på Evan Parker og John Butcher tidligere, og litt på frijazz og avantgarde-musikere som Albert Ayler og Archie Shepp, men det er stort sett det. En ting jeg kan sette veldig stor pris på er elementer av fri musikk kombinert og bakt inn i mer konvensjonell musikk. En av mine favorittplater, OWL trio, med Orlando le Fleming, Will Vinson og Lage Lund, har repertoar hovedsaklig bestående av standarder, men har også et par fri-strekk som er helt nydelige, og det kler oppbygningen av plata helt fantastisk. Å spille fritt selv er noe jeg har gjort en del, og det også syns jeg kan være veldig givende, men da kanskje helst hvis det er med en intensjon om å spille og utvikle noe harmonisk og rytmisk sammen, mer som «spontan komponering» som Espen Berg snakker om. 

Det ser ut som et stort og sterkt miljø rundt bandene du tilhører?
— Mange av bandene jeg spiller i er jo tilknyttet miljøet på Jazzlinja i Trondheim, i og med at jeg studerer der. Når det er sagt, vil jeg ikke si at det nødvendigvis er noen gjennomgående estetikk eller likhetstrekk for bandene, jeg føler det er et veldig stort mangfold og vidt forskjellige typer musikk som spilles i de forskjellige prosjektene. Vi har jo alle hatt den samme undervisningen og det samme opplegget, med gehørbasert læring med fokus i jazztradisjonen, og det er jo ofte at forskjellige kick sprer seg rundt på skolen/miljøet og man får en slags felles musikalsk retning. Folk er jo stort sett skolert i jazztradisjonen og har det som en base for felles musikalsk forståelse, men jeg opplever uansett ikke at bandene jeg spiller i ligner på hverandre, eller at det er noen stilmessige føringer som regjerer. 

Noen andre prosjekter du er med på for tiden som skal gjøre ting fremover?
— Fremover skal jeg som sagt spille med Bliss, vi har noen gigs igjen på vår release-turné til plata vår Dramaqueen og ny plate og turné til høsten, det blir noe turnering litt rundt om i Nord-Norge og muligens utenlandstur i sommer med Munch trio, og vi har også planer om å spille inn et album til høsten. Skal spille med vibrafonisten Amund Stenøien og hans New York-inspirerte kvartett ASQ (Amund Stenøien Quartet) på jazzfest, og Audun Rørmarks pop-band audun på jazzfest. Skal også spille med Ola Lømo Ellingsen beat/drum n’ bass/fusion-band Monstera, i tillegg til innspilling. Utover det er det også prosjekter og konserter med Tuva Halse, og Ingeborg Gravem Sollids band Klar. Jeg ga ut plata Song Dust med Karl Strømme Trio tidligere i år, der blir det forhåpentligvis også litt mer spilling fremover. En annen ting som er litt i skyene, men som forhåpentligvis skjer, er et samarbeidsprosjekt med komponisten Vigdisje Verhees, som har studert komposisjon i St. Petersburg. Hun har skrevet helt utrolig musikk for duo bassgitar og sopran, som vi over 4 år har spilt inn i kirker i Trondheim og Oslo, hvor hun selv synger. Mye av musikken er basert på flageoletter på bassgitar, bruk av bulgarske taktarter, og har masse kontrapunktiske ting i bass-stemmen. I tillegg til å være utrolig spennende er det også veldig teknisk utfordrende, så det er gøy. For neste runde er planen (dog ikke helt klarert og satt i stein) å spille inn Hindemith i bassgitar og munnspill-format, noe som jeg er utrolig spent på. 

Wow, det var ikke verst. Har du til slutt en nyoppdaget klassiker å anbefale oss for helgen?
— Har hørt en del på Elvin Jones’ plate Live at the Lighthouse med Steve Grosssman og Dave Liebman, er fascinert av det språket som tilhører Coltrane-verden for tiden. Har også hørt masse på Lili Boulanger i det siste. «Vieille prière bouddhique» og «Pour les funerailles d’un soldat» er helt fantastiske, syns musikken hennes er helt utrolig spennende, spesielt harmonisk og med tanke på orkestrering.  

 

 

Endelig belg! Seks trekkspillfavoritter

Gamle vitser til tross, trekkspill føles i dag som et av de mest sentrale instrumentene i NTT-universet – noe vi kan takke en lang rekke utøvere, som Stian Carstensen, Ida Løvli Hidle, Frode Haltli, Kalle Moberg og Daniela Reyes for. Det passer liksom over alt – i nymusikk, jazz, folkemusikk, visepop, elektronika… hva var det egentlig folk syns var så latterlig med det før? Et bærbart, belgdrevet knotteinstrument – det er jo steampunk, for pokker! Et friskt tegn i tiden er klubbkonseptet Endelig Belg på Riksscenen, som arrangerer store innholdsrike kvelder med livemusikk og trekkspillorientert DJ-ing. Bak konseptet finner vi folk som Karoline Asskildt, Kent Erlend Horne og Martin Bjørnersen – og vi tok kontakt med de to sistnevnte for å høre deres utvalgte favoritter, for å sette oss i den riktige belgemodusen. 

Kents tre favoritter: 

Bitori ft Chando Graciosa – “Bitori Nha Bibinha”

I 1997 går en stille, beskjeden mann på 59 år ved navn Victor Tavares – bedre kjent som Bitori – inn i et studio for aller første gang og spiller inn et mesterverk mange Kapp Verdianere anser for å være det beste Funaná-albumet som noen gang er laget. 

Orchestre Marín Ioan – ‘Tutti Frutti Te Kelas’ 

I Tony Gatlifs forførende film Gadjo Dilo (1997) reiser en ung franskmann til Romania for å finne sangerinnen Nora Luca som faren lyttet til på repeat i tiden før han døde. Han treffer romkvinnnen Izidor på sin vei og henger i landsbyen hennes i månedsvis – av åpenbare grunner når man hører musikken og blir kjent med menneskene. Nicolae Paun trakterer belgen. Filmsnutt med låta fra filmen: 

Her kan jeg jo kanskje legge til det er ikke minst er ALBUMET, soundtrackskiva til Gadjo Dilo, som det tipses om. Tydeligere og mer autentisk tonesetting til «levd liv» enn dette er det vanskelig å forestille seg. En samling kule låter der trekkspillet er mer eller mindre framtredende, og der instrumentene veksler mellom å gå på kryss & tvers hver sine anarkistiske veier og å møtes sånn omtrent på midten et sted innimellom for å bygge hverandre opp.

Dennis Weijers – ‘Accordion and Modular Synthesizer’ (Album)

Komposisjoner av Philip Glass og Steve Reich tolkes på kreativt vis med trekkspill og modulær synthesizer. Hele skiva er fantastisk og kan lyttes til og kjøpes per digital fil eller moteriktig analog kassett her. 

Martins tre favoritter:

Sven Nyhys og Amund Bjørkens sekstett – «Karis Pers Polska»  

Denne har jo opptil flere aktuelle referansepunkter – ikke minst kjent i «vokalversjon» som kjenningsmelodi til Påskelabyrinten. Dessuten skal det nevnes at 90-årsdagen til Sven Nyhus feires med brask og bram på Riksscena på lørdag, dagen etter Endelig Belg, og at vi har fått nyss om at det dermed i høyst positiv forstand er fare for spellemenn i byen OG i lokalet. Så da må jo denne med, og av de mange innspillingene av denne slageren som Nyhus har gjort, har jeg enkelt og greit valgt ut en 2008-innspilling (fra skiva Bergroser og Frøsøminner) med litt ekstra trekkspill fremme i miksen, naturlig nok. Bonus-relevans for NTT er selvsagt nå avdøde Jan Erik Kongshaug på gitar og produksjon – som i de aller fleste Sven Nyhus-sammenhenger på plate gjennom et drøyt halvt århundre. Og fuck it, slenger inn en jazzrelevant og sjangerkryssende liten overbygning eller referanse til: når jeg hører på denne akkurat nå i april 2022, rett etter å ha lest Dan Charnas‘ bok «Dilla Time»,  minnes jeg følgende upubliserte sitat fra mitt intervju med Petter Eldh for Musikkmagasinet i Klassekampen nå i vinter:
« Jeg har tenkt på det mange ganger når man snakker om J Dilla beats, såkalte drunken beats, beats som ikke er kvantisert … alt er som en fuckings polska, liksom. Det er the mother of Dilla beats!»

Mario Batkovic with Clive Deamer & MXLX  – «Repertio» 

For å slenge en enda mer dagsaktuell inn i miksen, og apropos trekkspell og beats: dette er singelen fra Mario Batkovic sitt strålende album Introspectio som kom nå i desember, og som jeg synes hinter mot nye veier for kombinasjonen «trekkspill og beats». Også noe kule greier som foregår i klang og tonalitet her, har skjønt det som at Batkovic har vært veldig nøye på at ikke noe av trekkspillet på denne skiva er prosessert, all lyd er analog belg. Det er jo litt imponerende når man lytter til det her!

JRPJEJ – «Елэ Елэ»

JRPJEJ er et bandprosjekt som ble startet av et par folk i kjernen av det punk-etnografiske plateselskapet Ored Recordings, som er tsjerkessere fra den russiske republikken Kabardino-Balkaria. Dessverre ikke langt fra dagens frontlinjer (og kanskje enda nærmere noen av morgendagens?). Samtidig som jeg synes hele prosjektet til Ored er en sånn greie som gjør meg desto sikrere i min inngrodde skepsis til kulturell boikott. Slik jeg oppfatter Ored, befatter de seg med trans-kaukasisk kultur midt i et område som gjennom historien gjentatte ganger har blitt revet i filler av brutal imperialisme og giftig nasjonalisme. Nylig kjøpte jeg og leste jeg f eks den fabelaktige boken  «Nostalgia», skrevet av eksilrussiske Svetlana Boym i 2001, etter at Ored postet et sitat fra boken på sin Instagram, som en mer eller mindre subtil respons på pågående «militæroperasjoner». Boym har noen helt grøssende dagsaktuelle kulturelle analyser av ikke bare nostalgiens idehistorie, men også hvordan nostalgi misbrukes politisk til livsfarlige nasjonalistiske og fascistiske politiske prosjekter. Er det rart man grøsser i 2001? Særlig hver gang hun nevner dengang nyvalgte Vladimir Putin, som hun forøvrig så rakt gjennom alt da.

Anyway, sånn rent musikalsk sett må jeg også nevne et øyeblikk fra første Endelig Belg-kveld. For mens jeg Djet nettopp denne låta her, hadde musikerne i meksikanske Kumbia Boruka, som spilte på «selve Riksscena» før på kvelden, sneket seg opp på scenen bak ryggen min uten at jeg visste det, og plutselig begynte de å forberede seg til sitt uannonserte ekstrasett nede i klubbscenen i kjelleren ved å gradvis legge perkusjon under denne låta – og med ett smeltet kaukasisk ringdans helt naturlig og fullstendig tilfeldig perfekt inn i cumbiarytmikk. De førti-femti sekundene den høyst provisoriske miksen der for alvor satte seg, før jeg fadet ned låta og Kumbia Boruka kunne begynne sitt overskuddssett, står tilbake som en utopisk drøm av hva Endelig Belg skal kunne romme, og det føles virkelig helt uvirkelig at det der faktisk skjedde der et øyeblikk. Sånn sett synes jeg også det nesten er litt fint at det såvidt jeg vet heller ikke eksisterer noe opptak av det øyeblikket, jeg foretrekker å bevare det i bevisstheten min som nettopp en utopisk drøm av en erfaring.  

 

Finnes det en snarvei gjennom Only Connects skogstette program?

Bjørnar Habbestad, kunstnerisk leder i Ny Musikk. Foto: Ann Kristin Traaen

Neste torsdag starter en av festival-Norges klart mest inspirerte og inspirerende arrangementsrekker. Only Connect i Oslo har forsterket og utvidet ideen om samtidsmusikk og musikk i samtiden, med kløktig programmering fra arrangørene i Ny Musikk, og med interessante musikerkonstellasjoner og konsepter som både burde tilfredsstille de innvidde og virke nysgjerrighetsvekkende på nye ører. Vi gikk rett til kilden og fikk kunstnerisk leder og musiker Bjørnar Habbestad til å fortelle oss om noen utpreget NTT-vennlige konserter i løpet av opplegget.

 — ONLY CONNECT OSLO er tre solide dagar, med tette løyper der bitane heng nøye samen, så først og fremst anbefaler eg å sjå ALT! Eventuelt, å velje seg ein dag eller to. Men, for dei som av ulike grunnar må velje seg enkelt-konsertar lar det seg sjølvsagt gjere å finne ei god rute.

 Ja, du kan kanskje dele det opp i dager?
— Først kan eg jo nemna fredagsprogrammet, der trommemagikar Ingar Zach samarbeider med Kenneth Karlsson, ein av landets finaste pianistar. Planlegg ein å ta turen dit, ville eg først ha kikka innom Jo David Meyer Lysne sin nye versjon av Smeltende Stemme, eit veldig konkret og lydleg klimaprosjekt han setter ut i live for oss. Dei mest tolmodige vil også finne kjenningane PROPAN og trompeter Eivind Lønning i KORK sitt program same kveld.  

Jo David Meyer Lysne. Foto: Rakel Emhjellen Paulsen

 Lysne er genial, det er det vi alltid har sagt.
— Lørdagen byr på ei intim perle som kanskje også kan lokke: konsertstafett i Oslobukta, med bla. Inga Margrete Aas sitt nye viola da gamba sett, samt ein leilighets-konsert i Dronning Eufemias gate med Helga Myhr sitt nye prosjekt Kveldsete. Der finn du ho i samspel og samskaping med samtids- og folkemusikk-kanonar som Unni Løvlid, Ole-Henrik Moe, Kari Rønnekleiv og Rasmus Kjorstad.

Kveldsete. Foto: Kenneth Lien

Her var det mye god strengegniss!
— Elles er både opninga og avsluttinga av festivalen gøy: den første bl.a. med komponistkollektivet Blomsterbed, der NTT-kjenningen Guoste Tamulynaite er med. Sjølv er eg veldig svak for namnet og arbeidsbeskrivinga til denne gjengen, som verkeleg gjer spanande ting med komponistrolla. Verket deira, for 12 etasjar med rulletrapper blir garantert ein snakkis.

Ja, og så slutten: Den svenske pianisten og fri-improvisatøren Lisa Ullén gjer sitt første solosett i Norge, i den nokså monumentale Monumentalsalen på MUNCH. Ikkje eit augneblink å gå glipp av. Det blir toppa med svenske Ellen Arkbro, som kjem med eit blodferskt verk for fem musikarar (sjekk kollega Martin Bjørnersen sin panegyriske omtale av ho i KK i haust.). Og HEILT til slutt – Idin Samimi Mofakham + PRAED: intens og fokusert lytting og så fullt frislepp av Kairo-influert bakgatemusikk med eksperimentell twang. Etter to år med tildelt sete skal det jammen meg dansast.

 

Spellemann: Herper de harpa nå igjen???

Hvert år er det Spellemann, og hvert år sier vi i NTT til oss selv at vi ikke trenger å gjøre et altfor stort nummer ut av det, med vekslende hell. I år har den såkalte Spellemann-uka vært så full av i alle dager-øyeblikk at det simpelthen ikke går an å la være. Hvor var det det butta? Det må ha vært et eller annet sted mellom Tønes-diskusjonen på Dagsnytt 18, meldingen om at produsenten av to av årets hip-hop-nominasjoner blir avkrevd 1245 kroner for å sitte i et rom på Sentralen og se utdelingen på TV-overføring og mailen en nominert fortalte om, hvor vedkommende fikk vite fra plateselskapet sitt at Spellemann hadde meldt fra og sagt “vennligst si til de nominerte at om de ikke har hørt fra oss nå, så har de ikke vunnet”. 

Ja, dere, Spellemann er virkelig i vinden på en måte prisen ikke har vært siden det glade nittitall. Man må kunne se for seg at det er noe som gleder arrangørene, som forsvarer valgene med selvtilliten til en fuckboy som mener at det ikke egentlig er noen forskjell på å slå opp på messenger og over en kaffe, peprer retorikken sin med betraktninger om størst mulig dekning på flest mulig flater. Eller, sier at kritikken er en såkalt erfaring som de tar med seg inn i planleggingen av neste års utdeling (som antageligvis blir arrangert rundt sankthansaften, om de fortsetter å forflytte seg utover i året). 

Alle de finurlige plottdetaljene har vi sosiale medier (og radiodebatter i NRK) til å oppsummere og meske oss med. Også får vi se da, det kan jo hende at de fremdeles lager en sending som ikke er så halvgæren, og som nærmest fremstår som en lettelse etter en uke med møl. Så kanskje vi heller kan bruke litt tid på å stille spørsmålet som ligger og murrer i bakgrunnen her: 

Hvorfor blir folk så jævlig sinte på Spellemann?

De fire store. Foto: Skjermdump fra NRK

Er det av nostalgi for felles symboler og ritualer, av savn etter Wesenlund, Borge, Radka, Bækkelund, Tellefsen, Eva Knardahl, Torhild Sivertsen, Eldar Vågan, ung Eidsvåg og gammal kringkasting? Er det fordi den utløser en galopperende rettferdighetssans hos deler av musikklivet som også føler seg oversett av offentligheten til vanlig? Er det fordi det simpelthen er litt gøy å kaste viskelær på denne trauste, snart femti år gamle institusjonen? 

Jeg tror man må svare et begeistret “ja” på alle tre. Men i tillegg kan vi legge til at prisen har en rar oppgave: Visst er det en slags konkurranse, men det er en konkurranse som skal skape opplevelsen av at alle kriker og kroker av norsk musikk er like mye verdt. At musikklivet henger sammen. Så kommer det en oppgave til: Selv om man leverer en sorts “fasit” for musikkfjoråret, tror jeg en del folk håper at det skal være en litt annen fasit enn den man får fra å lese statistikken. Ikke i den forstand at man skal bli rabiat antikommersiell og selvgod, alt har sin plass, men at man også forsøker å bringe inn litt andre fortellinger fra året som har gått. At man skal få en håndfull ah, det skjedde også-opplevelser. Det er mye, selv uten bisarre planleggingsdetaljer (ok, vi unner oss ett mailsitat her: «Etter livesendingen er ferdig åpnes det igjen for fest i hele huset helt frem til kl. 02.00. Del 2 av TV-sendingen vises på skjermer rundt om i hele huset og med lyd i Forstanderskapssalen for de som ønsker å se denne i ro og mak.»). 

Det er vanskelig å ikke føle at denne murringen, som tross alt oppstår nesten hvert år, også har med tidsånden å gjøre. Så la oss klø kulturpessimismen litt her: Jeg kan ikke snakke for alle – men følelsen av å gi ut musikk (eller noe annet man har jobba lenge med), kan inneholde et litt overrumplende antiklimaks. Det er er bittersøtt – som å ha bursdag på facebook. Du får noen gratulasjoner, og det er en personlig lettelse i det. Kanskje får du noe respons i form av listinger, anmeldelser eller andre former for oppmerksomhet, men det trenger ikke å være all verden. 

Underveis kan det snike seg inn en litt guffen følelse – at det som inntil nå var en slags betydningsfull hemmelighet, delt med samarbeidspartnere, nære venner og kolleger, en vakker drøm, nå bare er én av ufattelig mange små musikalske papirbåter som blir satt ut på det store Atlanterhavet. Vi lever i en kultur hvor folk er forholdsvis rause med førstelytten på noe, men hvor en av konsekvensene er at den fjerde, femte og sjette lytten sitter tilsvarende langt inne. For neste fredag er det noen andres tur. 

Jeg sier ikke at det er verdiløst å lage album (eller nisjeblogger om musikk for den del). Det er bare ikke alltid så lett å få øye på verdien akkurat i dette øyeblikket. Sjansen er stor for at du er tettere på vitsen med det hele underveis i skapelsesprosessen – og kanskje en god stund etter at det er sluppet, når noen faktisk har rukket å forme et spesielt forhold til akkurat det dere har laget. Når man merker at man det man har laget har en slags konsekvens, lytter for lytter. 

Var det annerledes før? Jeg aner ikke, men jeg tror det finnes en god del musikkelskere som går rundt og savner følelsen av at ting tells. At mye digging handler om å skape en kontekst hvor det du hører på er det eneste viktige – og at vi har utviklet former for kulturkonsum som aktivt jobber for å smadre denne forførende konteksten. En av programlederne for Spellemann i år, Sandeep Singh, skrev noe treffende i en utgave av Dagbladet-spalten Vers (RIP og atter RIP), om duoen Flirts låt “Ukorrekte rykter”: 

“Begrepet «hit» var vidunderlig før det fikk et fasitsvar. I disse strømmekåte tider har definisjonen på en hit blitt rigid. Det er tallet som bestemmer, og barometeret står der, rett foran nesa di, i Spotify-vinduet. I uskyldens tid kunne man stemple «hit» over en låt av diverse grunner, enten den hadde en latent allsangfaktor, traff et nisjepublikum, faktisk ble en radiohit, eller at den hadde alle de rette komponentene til å nå massene, uten at den nødvendigvis klarte det.” 

Spellemanns enn så lenge naturlige hjem, NRK, oppleves som den tradisjonelt største leverandøren av tells i kulturen vår, på samme måte som Equinor utvinner olje og gass og Tine kommer med melka. Det er vanskelig å se for seg at prisen kan bli delt ut der uten å bli målt opp mot den form for forventninger. Det er forsåvidt en ærlig sak at arrangørene peker på at de alt i alt når flere ved å legge det opp på denne måten. Men folk vil ha kake, ikke kakediagrammer. Og det å vinne en Spellemann handler om å oppleve ett øyeblikk der alle menneskene du bryr deg om – moren din, produsenten, masteringteknikeren, medmusikantene, labelet, søstrene dine, dine mednominerte, venner, fiender, store (eller i det minste visse) deler av resten av Norge – faktisk bryr seg om det samme. Den ikoniske statuetten og diplomet du får, er et symbol på det øyeblikket. 

Det kan selvsagt være en illusjon, vinnerne våkner opp til nye mandager de også og finner ut at bronseharpa ikke nødvendigvis er noen magisk døråpner til nye lyttere og spillejobber, men det spiller ikke så stor rolle. For på mange måter handler all kultur om å skape sånne øyeblikk, hvor du lurer deg selv til å tro at noe er viktigere enn du kan bevise at det er i virkeligheten. 

Alle prisutdelinger strever som TV-underholdning i våre dager, men det har vel også alltid vært en pussig øvelse. For, som vi vet: Musikk er ikke en konkurranse. 

(Eller, det vil si, musikk er ikke en konkurranse bortsett fra i Melodi Grand Prix, Modulert Melodi Grand Prix, på Landskappleiken, Jazzintro, i Idol, Stjernekamp, The Voice, på musikk-quiz, i kulturkronesøknadsbunken, når Bylarmstipendet skal deles ut, i NM for korps og kor, i Beat for Beat, når JazZtipendiatet kunngjøres, i festivalene og medienes innbokser, om du møter Djevelen til kappspill ved korsveien, på Skeez TV, i opptaket til diverse musikklinjer, Emergenza-festivalen og andre mistenkelig pyramideformede arrangementer, på de etter hvert utrydningstruede årsbestelistene i pressen, i det byzantinske Spotify-listehierarkiet og sist men ikke minst på Spellemannprisen.) 

I ALLE andre tilfeller enn de unntakene jeg nettopp nevnte, er det masse mystiske vidunderlige greier som gjelder. Og en hel masse drit, åpenbart. Men det er uansett sjelden et nullsumspill. På en ordentlig god konsert, for eksempel, føler du jo at du er i et rom – eller på en slette, eller hvor nå enn du er – med bare vinnere, for å si det litt klamt. Som den klisjeen om gavmilde Oprah Winfrey, du får et kick, du får et kick, alle får et kick… og spiller det noen rolle hva som er virkeligheten utafor, om det føles sånn der inne? Hvor omfangsrik må en sånn virkelighet være for at vi kan gjenkjenne den? Den må være én person stor, et salig smil mellom øreklokkene. Jada, dette vet alle som leser dette, dere har vært der, og sannheten er også at det må oppleves selv. 

Det er pussig, det der. Vi snakker ofte om kultur og kulturopplevelser som virkelighetsutvidende, noe som får verden til å fremstå mer grenseløs enn den er. Et av de store forsvarene for vår egen musikalske samtid er at det er mer god musikk der ute nå enn noensinne, over hele verden, og at alle kan nå den, når som helst. 

Og det er helt sant, selv om det har en emmen bismak at man også her ender opp med å vise til store tall for å forsvare tingenes tilstand (et kontrollspørsmål kan være: Hvis det hadde vært dobbelt så mye god musikk i verden som det er nå – ville du vært dobbelt så lykkelig som musikkelsker?) Men jo flere konserter jeg går på, jo mer jeg skriver om og jobber med musikk, jo mer blir jeg bevisst på at det også er en annen, merkelig mekanisme i spill: når vi føler oss truffet, som en del av et publikum (eller en målgruppe, for den del), skaper vi en opplevelse av at  verden blir litt mindre og mer håndgripelig, at den får vegger og at vegger skaper gjenklang. Og er det noe gammal Spellemann får til, så er det følelsen av et lite Musikk-Norge, akkurat stort nok til å få plass i Håkonshallen eller Chateau Neuf. 

Se på han her, da: 

Foto: Skjermdump fra NRK

På NRKs nettspiller kan man se Spellemann-utdelinger helt tilbake til starten – riktignok med et ergerlig hull mellom 1996 og 2013. Det kan være en ganske fjetrende opplevelse – bare sjekk ut den merksnodige vignetten til utdelingen av Åpen Klasse fra 1992, den smått surrealistiske takketalen til folkemusiker Hallvard Bjørgum fra 1990, Leif “Smoke Rings” Andersons introduksjon fra jazzkategorien samme år og sier “Hallo der…music lovers” med sin umiskjennelige røst. 

Du kan høre hvordan husorkestrene, ledet av folk som Egil Monn-Iversen og Jens Wendelboe, smetter inn “Per Spellemann” her og der underveis i showet, eller måten den samme melodisnutten rett og slett var åpningsvignetten tilbake på syttitallet. Eller du kan se på den rare praksisen de hadde før i tiden, hvor programledere som Rolv Wesenlund rett og slett gjorde små, tidvis absurde intervjuer med vinnerne, i stedet for takketaler, som her med Radka Toneff fra 1977: 

Det var ikke nødvendigvis sånn at musikken var mer “i sentrum” på Spellemann i gamle dager. Nittitalls-sendingene med Knut Borge handler for eksempel i ganske stor grad om Knut Borge. Et eksempel er introduksjonen av Spellemann for 1994, hvor vi får presentert ulike avisoverskrifter om mannen. Eller se om du kan få øye på programlederen i bildet under disse takketalene:

Alle foto: skjermdump NRK

I større og større grad fremstår programlederjobben han gjør som søknader om æresmedlemsskap i ironigenerasjonen. Hadde vi hatt twitter på den tiden, må vi regne med at en god del hadde tatt bladet fra munnen og bedt ham om å dempe seg et par hakk – formodentlig uten resultat. Det er noe avvæpnende i måten han kommer med kokette ironiske kommentarer til musikkinnslag fra alle sjangere, eller hvordan han, når han kommenterer økende norsk musikkeksport som “Vår nye utflaggete handelsflåte”. 

Alt var selvsagt ikke bedre før. Én av grunnene til at disse sendingene fascinerer i dag, er følelsen av et nokså begrenset rollegalleri. Der er Dum Dum Boys – og der vinner de rockeprisen igjen. Der er Øystein Sunde, Norges Mest Populære Menneske. Der er et stillbilde av a-ha – og der taper stillbildet av a-ha pop-prisen igjen. Der er Frode Alnæs, der er Anne Grete Preus, der er Maj Britt og der er selveste Leif Ove Andsnes, som vi er så stolte av alle sammen. Midt i blant dem finner vi selvsagt NRKs egne humorister, Stutum og Trond Viggo, som skal ha sitt. Det var vel kanskje en grunn til at man gikk lei av det der også. 

Men én ting skal disse sendingene ha: Du virkelig får følelsen av at du ser på et program vet at det er snålt, at det er hummer & kanari. Bare se på prisen i seg selv: Det er en støpt munnharpe, for fasan (Ikke at det er no galt med munnharpe, åpenbart, den burde være representert hvert eneste år, for å komme med en pinlig forutsigbar NTT-parentes). Som om den ber seg selv om å ikke bli tatt så seriøst – og som gir dagens ulykksalig oppriktige versjon, og den alvorlige harnisken fra musikk-Norge, et tragikomisk skjær. 

Hvert år bærer prisutdelingen med seg et avtrykk (eller blåmerke) av kritikken de fikk i fjor. Den nye Festmusikk-sjangeren i år er et åpenbart eksempel. Det kan minne om Harry Potter-vesenet boggart, hambus på godt norsk, en krakilsk og fleksibel busemann som endrer utseende for å ligne på tilskuerens største frykt, og som bekjempes ved latterliggjøring og forvirring, igjen og igjen, til det til slutt imploderer. Men selv om de kommer fra en rekke steder, er veldig mange av klagene fra mindretallet som virkelig bryr seg er likelydende – for mye oppmerksomhet til de mest kommersielle sjangrene, for mye fokus på brede uttrykk og for lite på bredde i uttrykkene, for mye melkeku, for lite fele. 

Kunne de ikke bare forsøkt å virkelig vri bilen over i venstrefila ett eneste år, om ikke annet for å demonstrere at den slags ikke fungerer i våre dager? Det pussige med slike diskusjoner er det underliggende premisset om at det selvsagt er kul umulig. Det er blitt nok av en av tingene man bare vet, som man har tall på, som ikke egentlig er verdt en seriøs diskusjon. Og det er der jeg merker at det virkelig rykker for meg. Spellemann blir en årlig påminner om hvor pokkers vanskelig det er å diskutere kunst og kultur og underholdning på et annet grunnlag enn det empiriske, at vi på mange måter lever i en avromantisert virkelighet. Det er ikke deres skyld, altså – noen ganger er det rett og slett uflaks å være et sterkt symbol.

….sann.  

 

Buicken 12 år

Hei hvor tida går, nå er det to år siden Buicken skulle feiret sitt tiårsjubileum. Dette erkenorske og litt amerikanske fenomenet, bestående av poetene Tom Stalsberg og Lars Saabye-Christensen sammen med et assortert utvalg norske musikere innen jazz og blues, og noen ganger med bilder av Lar Eivind Bones og andre fotografer, har vært en veldig hyggelig suksesshistorie i det norske kulturlandskapet. Noen multimediale utgivelser er det blitt, sikkert ingen strømmehits, men veldig mange konserter. Og jubileumskonserten skal foregå ingen ringere steder enn i Oslo Konserthus tirsdag 26 april, med Knut Reiersrud, Stian Carstensen, Mathias Eick, Odin Staveland og Amund Maarud på musikerplakaten. Overraskelser ventes, men kjenner vi disse poetene blir det neppe for eksplisitte overraskelser. En lun kveld kan derimot uansett garanteres. Et dikt som smakebit avslutter ukens strimmel.

Buick ønskeliste 1 og 2, det nærmer seg alltid jul

Jeg ønsket meg en Stratocaster
og fikk et par bruket langrennsski

Jeg ønsket meg en elektrisk bass
og fikk for korte staver.

Jeg ønsket meg et trommesett
og fikk en blå anorakk.

Jeg ønsket meg ei ekte skinnjakke
og fikk en semska frakk.

Jeg ønsket meg Elvi Presley
og fikk en hund.

Jeg ønsket meg Amerika
og fikk Svinesund

**
Jeg ønsker meg nye hoppski
og fikk en villa i Holmenkollen.

Jeg ønsket meg en mamma
og fikk en au pair.

Jeg ønsket meg en pappa
og fikk Onkel Skrue.

Jeg ønsket meg langt hår
og fikk ei saks.

Jeg ønsket meg lykke
og fikk flaks.

Jeg ønsket meg en liten søster
og fikk en halv bror.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger