Now's the time

NTT: Vampyrer i Drammen og jazzmysterier på Voss

Jazzkrimforfatter Randi Fuglehaug åpner Vossa Jazz, Mollestad & Mofjell lager skrekkfilmmusikk, Rasmus Kjorstad spiller langeleik og vi gir deg påskesoundtracket.

God palmehelg alle sammen, og velkommen til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsmusikkavis i remseform. Strimmelen, er det visst noen som kaller den. Vi skuer inn i en ny påske, og har forsøkt å ta hensyn til det i denne utgaven. Hvis dere ønsker enda mer høytidstilpasset stoff, kan dere lese NTTs påskekrimspesial her, eller fjorårets påskenummer her. Palmehelg betyr atter en gang Vossa Jazz, og både blogghalvdel Vinger og desksjef Camilla har kommet seg til Voss nå. I morgen skal Audun ha Jazznytt18-prat med Andreas Ulvo, Tore Brunborg og Elisabeth Lid Trøen, og ellers er det mye godsaker på programmet. I år er de slettes ikke alene om å lage jazzfestival denne helgen heller – det er Vinterjazz i Fredrikstad, som vi nevnte for noen uker siden, og i tillegg arrangeres Drammen Jazzfestival. Den kommer vi til litt lenger nede. I kveld er det søren ta oss jazz på TV også – NRK sender en konsert med KORK og en rekke fine musikere i anledning at Charles Mingus feirer hundreårsjubileum. Vi gratulerer både Mingus og statskanalen med dette.    

Jeg vet ikke om dere orker å tenke så langt tilbake, men for to år siden, da den ferske norske covid-diskusjonen kanskje var på sitt aller mest ufordragelig moralistiske, var det en del iblant oss som fikk et påtrengende behov for å snakke på vegne av hva det såkalte utelivet kan bety, gjerne med en parentes rundt (ute) og med vekt på livet. Skapet måtte rett og slett settes på plass, ikke bare for å minne om alle disse små og store stedenes betydning for kulturen og lignende lødige funksjoner, men kanskje også særlig den helt hverdagslige betydningen, når en bar faktisk ikke er “noe mer” enn en bar, som bare ligger der den ligger, med åpen dør og rene glass. For, som vi ble minnet om, i slike tilfeller er det jo gjerne snakk om stuene til folk, eller klubbhusene, stedet der man har de fleste av vennene sine og hvor man tar med seg livets sorger og gleder. For noen av oss blir natten en viktig del av livet. Man skal vokte seg for å romantisere alt dette, jeg trenger neppe å forklare alle grunnene til det, men man bommer også om man nekter for at det er en viss romantikk her et sted, at det finnes en særegen poesi i noen kvelder, kanskje til og med midt i den vanlige arbeidsuka, hvor alt plutselig bare stemmer, hvor byen lever litt ekstra og du ser akkurat de ansiktene du har lyst til å se. Den dobbeltheten må vi på en måte bare finne oss i, for å sitere en gammel musiker jeg snakket med for litt siden: det er bittersweet, det. 

For noen av oss blir dette livet også arbeidsplass, i mange tilfeller et midlertidig stoppested for studenter og unge frilansere i all slags bransjer, formative identitetssøkende år, men utelivet er også et sted hvor du støter på veteraner, vaskekte legender, folk som rett og slett finner seg selv bak den disken. Hva mener vi når vi snakker om en virkelig god bartender? Jeg har ikke lyst til å undervurdere fagkunnskaper om drinkmiksing, vin eller ølsorter, for det er jo utvilsomt også det, i tillegg til en spesialisert ordenssans og evnen til å ha oversikt i situasjoner hvor normale mennesker begynner å oppføre seg som apekatter. For det er jo alt det, selvsagt. God musikksmak hjelper også, åpenbart – noen av de største musikkhjertene (og hjernene) i dette landet står nettopp i bar. Men jeg tror ikke jeg bommer heller om jeg sier at det koker ned til personlighet også. Et vesen du liker å være i rommet med. Humor, varme og et blikk. Kanskje går det an å oppsummere det med det litt trauste ordet klokskap. Noen ganger formes tette vennskap over disken, men ofte, og på mange måter kanskje like betydningsfullt, er det snakk om personer du ikke kjenner så godt, men som allikevel tar deg imot, og slår av en kort prat, på en måte som løfter dagen (eller uken) din. 

I likhet med svært mange mennesker i Oslo var Jesper Lind en person jeg dro kjensel på lenge før jeg kunne navnet hans, eller ble på et etter hvert mer og mer hjertelig hils med ham. Det handlet selvsagt om den uanstrengte suvereniteten han sto i bar med, at han var med på å endre hva dette faget betydde i byen. Men også fordi han rett og slett så minneverdig ut. Under starten av covid, fordi han syntes det var hyggelig, antar jeg, tasset han uoppfordret rundt til folk med “backstage-pils” som en del av Brakkesyke-serien. Han troppet opp hos meg en vakker vårdag, med en vakker skjorte og småsko, en sixpack i hånda som han leverte over før vi slo av en hyggelig, oppmuntrende prat. Så dro han videre. Det var, i likhet med mye annet på den tiden, en lettere surrealistisk opplevelse og jeg tenkte at han kunne vært en karakterskuespiller, at det var som om han hadde vandret ut av en film av Coen-brødrene eller Jim Jarmusch og plutselig befant seg på Grønland. En sånn person som du smiler av å se, der er han, og som gjør at du ser ferdig selv om filmen er dritt. Eller som du drar kjensel på i vinduet, egentlig på vei forbi, men som gjør at du svinger innom baren allikevel, for sånn er livet en gang i blant. Å høre om bortgangen hans denne uka er rett og slett fryktelig tungt. Svært mange har mistet en svært god venn og kollega, og vi kan ikke gjøre noe annet enn å kondolere, og håpe at det går bra med alle sammen. Enda flere, det frister å si store deler av byen, har mistet et mer sporadisk, men likefullt elsket nærvær, en person som gjennom en hyggelig gest eller treffsikker replikk, en passant mellom skjenking av ymse glass, hadde evnen til å få deg til å tenke denne kvelden tok seg faktisk opp. Det føles smått eller bagatellmessig å nevne det, men innerst inne er jeg jo overbevist om at det ikke er det. Tvert imot, det er litt derfor vi holder på. Hvil i fred. 

Vi går videre. Det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement, og vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.  

 

Tonedød Vossakrim


Krimforfatter Randi Fuglehaug leste fra boka Tonedød i restaurantvogna på vei til Vossa Jazz i dag. Foto: Audun Vinger

Påske, jazz og krim er en fin miks. Dette har vi vært inne på her i NTT flere ganger tidligere, med vekt på favorittskrivere som Terje Mosnes og Olav Angell. Men nå er miksen total. Årets Vossa Jazz blir nemlig åpnet av krimforfatter Randi Fuglehaug, som for ikke lenge siden utkom med den fornøyelige boken Tonedød (Kagge), som er andre bok om den Voss-baserte frilansjournalisten, snushanen og levemennesket Agnes Tveit, som får et dødsfall midt under fremføringen av sjølvaste Tingingsverket rettmidt i fanget (blant andre ting senere i fortellingen). Hva i alle dager er det med Vossa jazz og krim? Vi fikk tak i Fuglehaug rett før festivalen tutet i gang.

Jazz og krim er et godt par, av en eller annen grunn. Hvorfor det, tror du?
– Det har vel kanskje med jazzens estetikk å gjøre? Selv om det muligens ikke gjenspeiler norsk virkelighet anno 2022, er det lett å se for seg mørke klubber og røykfylte scener med store følelser og enda større egoer. En slik kulisse ber jo om en kriminell handling eller tre. 

Fortell litt om de to protagonistene her, journalist Agnes Tveit og saksofonist Marta Tverberg. Ingen av dem helter i klassisk forstand. Det er kanskje mer interessant å skrive om personligheter som ikke bare er beundringsverdige?
– Å skrive om folk som har alt på stell er kjedelig, ja. Agnes og Marta er begge sterke damer som, aldersforskjellen på nesten 30 år til tross, også har det til felles at de ikke føler seg verdsatt av sine egne. Det gir seg uttrykk i en del selvrettferdig oppførsel som ikke alltid er like sjarmerende. Inspirasjonen til Marta Tverberg kom fra danske Ghita Nørby, nærmere bestemt et radiointervju der skuespillerikonet skjelte ut en ung journalist og etter hvert avbrøt intervjuet. Martas forhold til Agnes, som skal skrive biografien hennes, starter på en lignende måte. Agnes Tveit er på sin side verken en spesielt begavet eller fintfølende journalist. Hun er derimot uredd, kompromissløs og frekk. Det er veldig gøy å skrive om.

Før deg har Terje Mosnes og Olav Angell flørtet med denne jazzkrimformen, har du et forhold til de bøkene eller er det Voss i seg selv som er drivkraften for deg? Og påsken, ikke minst?
— Har dessverre ikke lest jazzkrimforgjengerne – min motivasjon har utelukkende vært å forsyne meg grådig av interessante miljøer på Voss. Den første romanen, Fallesjuke, handlet om fallskjermmiljøet og Ekstremsportveko, og mens jeg skrev den, bestemte jeg meg for at bok to skulle starte på Vossa Jazz. At festivalen finner sted i palmehelga, er en bonus, for da kunne jeg la boka fortsette inn i påsken og la den bli en ekte påskekrim.

Hvordan gikk du frem mht research på jazzens kriker og kroker og potensielle konfliktområder?
— Jeg hadde verdifull tilgang på selveste Vossa Jazz-dronninga Trude Storheim, og tidlig i researchfasen, som var midt i korona-nedstengninga, var Hanna Paulsberg snill nok til å lære meg alt jeg (nå) kan om saksofon. Ellers snakket jeg med andre folk som har kjennskap til det norske jazzmiljøet, og flere nevnte ungdomsdyrking som en utfordring. Det syntes jeg var spennende, for selv om det nok ikke er verre enn i andre deler av underholdningsbransjen, hadde jeg tenkt at nettopp jazz satte mer pris på erfaring. 

Vi liker jo å tenke at steder som Voss, Kongsberg og så videre er veldig stolte av jazzfestivalene sine, at det er en viktig del av identiteten til byene. Er det slik på Voss, er det håp for de kommende generasjoner?
– Jeg har i alle fall alltid vært veldig stolt av Vossa Jazz. Når man vokser opp i ei lita innlandsbygd på Vestlandet, er det mildt sagt ikke gitt at man har en internasjonalt anerkjent musikkfestival å skryte av. Vossa Jazz er en smak av den store verden. Det håper jeg de unge – og alle andre – setter pris på.

Du har mange fine detaljerte beskrivelser av Voss’ natur og uteliv. Har du noen kjappe tips for den sofistikerte turist som skal dit på helgetur nå?
— Ta minst en helaften på Park Hotels Restaurant Elysée, der en av verdens beste vinkjellere får selskap av stadig bedre mat. Trenger du avveksling, tar du et par øl og noe enkelt å spise på Tre Brør, før du går til Skrot og jobber deg gjennom barens gin&tonic-meny. Dagen etter kan du enten ta gondolbanen til Hangurstoppen for å trekke inn frisk vossaluft, eller, om du mot formodning tok det veldig rolig kvelden før, løpe en sightseeingtur rundt hele Vangsvatnet, som er nøyaktig en halvmaraton lang. 

Tror ikke jeg rekker det siste der, må være programleder på Jazznytt18 på Gamlekinoen kl. 11 lørdag. Agnes Tveit har endel laster: sex, sigaretter og smelta ost. Jeg antar at det kommer flere bøker. Har du vurdert den eksklusive vinkjelleren på Park som omdreiningspunkt for noen friske intriger?
— Vinkjelleren er, sammen med flere andre ting, på blokka, ja, men ingenting er bestemt ennå. Bøkene om Agnes Tveit er foreløpig planlagt som en trilogi, og jeg er i planleggingsfasen for tredje og siste bok nå.

 

Rasmus Kjorstad har fått seg ny langeleik


Rasmus Kjorstad. Foto: Johannes Selvaag

Han er en sentral utøver i ny, norsk folkemusikk, med en beryktet duo med broren Hans i The Kjorstad Brothers, det eksperimentelle rockbandet (hva kaller man det egentlig?) Reolo, Spellemannprisvinnerne i Morgonrode (en av NTTs soleklare favoritter) og flere andre interessante sammenhenger på fele og langeleik. Rasmus Kjorstad kommer nå med sin første plate under eget navn alene, en spenstig sak ved navn Spelstund (Ta:Lik). Let etter den der du finner din åpen klasse. Skjønt – her kommer vi rett til kjernen.

Gratulerer med din første soloplate. Hvordan har du gått frem for å finne materialet som presenteres på Spelstund?
Eg har lært slåttar, altså melodier, av spelmannen Erik Bjørke sidan eg gjekk på ungdomsskulen, og eg lærer stadig av han. Dei aller fleste slåttane på plata er etter «Iver spelmann», Iver Storodden. Iver er av få på den tida som vart dokumentert (dette var rett før det vart vanleg med lydopptak), så heldigvis kom det ein svenske på besøk på slutten av 1800-talet og skreiv ned slåttar etter han på noter. Seinare kom ein lokal innsamlar og skreiv ned slåttar etter Iver. Men eg har liksom aldri likt å lære meg slåttar frå noter, derimot har eg hatt stor glede å lære meg dei av Erik, som har arbeidd med dette stoffet i fleire tiå. Eg spelte inn mange av mine favorittslåttar og så tok eg eit utval saman med den eminente musikaren, lydteknikaren, produsenten og kritikaren Anders S. Hana

Hva er det som karakteriserer folketonene fra Gudbrandsdalen, egentlig?
— På plata er det nesten utelukkande dansemusikk. Mykje av musikken på plata er enkelt sagt popmusikk frå 1700-talet. Springleiken og hallingen har i Gudbrandsdalen oftast to delar som blir repetert, og eg likar godt tonaliteten i dei, rytmikken og dei songbare melodiane. Kommentaren Anders Hana hadde etter eg hadde spelt inn ein slått var ofte noko som: «Helsikke for ein dramatiske slått!!» 

Ja, musikken gjør inntrykk.  Du har sporet opp en ny, gammel langeleik for denne innspillingen. Hva er dens historie og proveniens?
— Ja, langeleiken er eit kapittel for seg sjølv. Eg såg den for fyrste gong i 2017, på nabogarden til garden eg voks opp på, og eg hadde  i mange år høyrt at det skulle vera ein langeleik der. Det er kanskje ein god gammeldags folkemusikk-klisje; men bessmor mi fortalte om Rønnaug, som spelte på instrumentet. Bessmor hadde høyrt det av si bessmor og Rønnaug var tanta til tippoldemor mi. Og vipps så er vi attende på tidleg 1800-talet. Så gjekk det eit par år til før eg tok telefonen til eigaren og lurte på om han var interessert i å setje den i stand att og om eg kunne låne den. Heldigvis var svaret ja og etter det har den vore med på to innspelingar — Kjære min maur med Hans og denne her. Eg tykkjer det er utruleg interessant at skalaen er uforandra. For kva andre instrument kan lære oss om kva for toner dei brukte før? Vi har sjølvsagt lydopptak langt attende, og ein og annan innsamlar har merkt seg tonar som skil seg ut frå den piano-tempererte skalaen, men ikkje i nærleiken av slik langeleiken syner oss. No kunne eg sitja heime og spele på same instrumentet og høyre dei same tonene som Rønnaug høyrte på midten av 1800-talet. Akkurat dei same. Slik ville ho ha dei… 

Vi lære mye om verden og menneskene ved å holde slike musikalske tradisjoner ved like?
—  For min del er det litt som å reise til ein ny plass for eksempel, og oppdage ei ny historie. Menneska har ikkje forandra mykje tankesett frå tidenes morgon, så å setje seg inn i historia utvid horisonten min mykje. Men folkemusikken står ikkje stille. For eksempel – eg veit ikkje kor mange gonger Erik har forandra på ein slått. Heile tida ei lita forandring her og der. Eg hadde aldri visst om kven som spelte på langeleiken om ikkje bessmor fortalte meg om det og det hadde vore veldig synd om Rønnaug med langeleiken hadde vore borte frå musikkhistoria. Å prate med bessmor er heilt utruleg når ein tenkjer på at ho har snakka med folk som var født i 1860…

Det er som Roland Barthes’ ord om dirringen som oppstår når man studerer et fotografi av Napoleons sønn og innser at «Jeg ser på øyne som så på keiseren». Apropos historien – hvem var egentlig Arve Brakar?
— Hehe, det var eigentleg eg som satte på namnet på den hallingen. Eg lærte den etter eit arkivopptak av hulling — song utan tekst —  med Oline Giverhaug, men ho hadde ikkje namn på den. I andre distrikt er ei form av slåtten knytt til Arve Brakar (1751-1820). Han var felespelar, dansar og «mestertjuv» frå Høland. Slåtten er stundom knytt til spelmannen Malisa-Knut, som var kompanjongen til Brakar. Det var nok litt av ein duo… 

Det er et særdeles vakkert LP-omslag du har der, hva er dette for noe?
— Veldig stas – tusen takk! Motivet er henta frå ei utskore håndklehylle frå Gudbrandsdalen, som er på Maihaugen i dag. Det illustrerer eit dansepar og ein felespelmann. Likar godt at dansarane har kjol… truleg er det eit veldig gamalt motiv. Hans bror har arbeidd mykje med tresnitt dei siste åra, så eg fekk han til å laga tresnitt av motivet. Det var opp til han korleis han gjorde det, med fargar o.l. Eg vart utruleg fornøgd, og eg tykte det passa veldig godt til plata.

 

Jazz&kultur-eliten bryner de små grå på Vossa Jazz-quiz på Bergensbanen


Foto: Audun Vinger

 

Mollestad og Mofjells iskalde grøss

Mollestad og Mofjell, ja, kunne ikke det vært en garvet norsk detektivduo i fotsporene til Helmer og Sigurdson eller Dumbo og Maskefjes? De kunne løst små og store mysterier, kanskje jaktet på uhumske seriemordere eller juveltyver med tilnavn som Ener’n… akk ja, man kan drømme. I musikkens verden kan vi uansett glede oss over samspillet mellom gitarist Hedvig Mollestad og trommeslager Ole Mofjell, to livsnytere som både finner sammen i Mollestads Ekhidna-band, i trio med Ståle Storløkken og som duo. På den fine og forseggjorte nye festivalen Drammen Jazzfestival, som åpner i dag og som de neste dagene byr på konserter med Karin Krog, Espen Rud & Ivar Johansen, Gary Olson & Ole Johannes Åleskjær og den populære danske loungejazzduoen Bremer/Mccoy, skal disse to fremføre ny musikk til den legendariske og gruvekkende grøsseren Nosferatu fra 1922. F.W. Murnaus stumfilm er 100 år i år, og det er klart at patinaen legger en demper på den verste frykten, men synet av Max Schreck som den transilvanske Grev Orlok kan fremdeles skremme fanden på flatmark. Og en lignende effekt kan du jo også få av Mollestads mest ekstatiske gitar-hvin, eller et velplassert slag på gongen fra Ole Mofjell. En god match og perfekt påskeunderholdning, skulle man med andre ord tro.   

Hvordan forbereder man seg til en sånn stumfilmkonsert?
Hedvig: Ja, det lurte vi også på. Det skal være improvisert, og det skal på en måte ikke være et “nytt soundtrack”. Men vi ser jo gjennom filmen, og lager en slags grov grafisk struktur på hvor vi vil hen i løpet av konserten. 

Ole: Jeg har brukt litt tid på å lage memes med Hedvig og Nosferatu, for å bli vant med uttrykket.

Hedvig: Ja, det hele er jo en fri assosiasjonsrekke. Det er vanskelig for meg å spille gitar med lange fingre, sånn som greven har i filmen, men hoggtenner kan vi alltids ordne.

Hva syns dere om Nosferatu i dag? Det er jo fremdeles en ganske guffen film.
Hedvig: Helt enig, du har lyst til å bli ferdig. Det er fæl stemning, også fordi det er stumfilm. Skuespillet er karikert på en måte som gjør at den rett og slett blir ekkel. Og den har en dagsaktuell tematikk, med pandemi, pesten som kommer. 

Har dere et nært forhold til den, er det derfor dere gjør det?
Hedvig: Ikke egentlig, opprinnelig skulle vi jo gjøre Battleship Potemkin. 

Ole: Men det passet seg ikke så godt med den, med tanke på den nåværende situasjonen i Øst-Europa

Hedvig: Så da måtte man lete etter noe annet,

Ole: Og det er jo hundreårsjubileum for den i år. 

Hedvig: Ja, det føltes Den passet veldig, det er mange dommedagsassosiasjoner man kan leke  med her, men også en avstand som er litt godt å kjenne på. 

Ole: Når oppfant de el-gitaren? 

Hedvig: Kanskje på samme tiden? 

Ole: Det er jo litt spennende.

Ja, det vil jeg karakterisere som litt spennede.
Hedvig: Det interessante med denne framføringen er hvem som skal ha fokus. Er det filmen eller bandet? En stor skjerm tar selvsagt fokus, men jeg vil tro at det også blir en visuell konkurranse, et parallelt spill. Det er jeg hypp på å utforske, at man ikke skal være en bortgjemt pianist nedi orkestergrava, men at man kan være en del av et større bilde.

Ole: Det er jo litt sånn når vi spiller live med Ekhidna, hvor Joffe Myrvold preger mye med lysdesign og sånn. 

Har dere no forhold til skrekkfilmmusikk som sjanger ellers?
Hedvig: Det er ikke noe jeg har gravd veldig mye i. Men når man hører på stumfilmene og originalmusikken merker man at det er en annen frihet, eller mangel på frihet som ligger bak. Hva skal man si? Man kan ikke kalle den meningsløs, men noen ganger føles stumfilmmusikk som noe som simpelthen dekker til at det ellers er stille.

Ole: På denne er det et orgelspor som nesten er komp-aktig, bare akkorder, ikke noen konkrete støt i samhandling med det som skjer på skjermen.

Hedvig: Orgel har jo mange stemningsmuligheter. Det er et naturlig valg om man skal vise en film i en kirke. Jeg måtte se denne uten noe lyd på, for det blir veldig definerende når det er noe annen musikk på. Vi har lyst til å utfordre oss selv litt, at det ikke bare skal være doom-riff og plingpong. 

Men hallo, LITT doom og plingplong må man unne seg!
Hedvig: Å ja, ta det med ro, det blir nok mest det! Men det er én og en halv time, så det er klart at noen partier må være massive, noen må være små, og det er kult å gjøre en del sceneskifter. Det blir et gong-parti?

Ole: Ja, det er jo det jeg har. 

Hedvig: Og jeg skal ta med bue.

Ole: Og noen gitarpedaler?

Hedvig: Ja, et par. 

Ole: Det handler litt om å prøve å gjøre det moderne på vår måte. Det må være bra i seg selv også, ikke “bare” være et lydspor. 

Hva er deres påskemusikk?
Ole: Det var vanskelig spørsmål.

Hedvig: For meg er det ofte det man skal spille på Vossa Jazz. Så for meg er for eksempel Ekhidna påskemusikk. Og jeg tror det blir Weejuns, fordi vi skal spille den musikken med Ståle Storløkken på Munch

Ole: Da kan jeg si at for meg er det Hedvig Mollestads musikk, det er det jeg bruker påsken på som regel. 

Hva med Drammen Jazzfestival, det virker jo lovende!
Ole: Ja, jeg liker programmet godt, veldig variert og fint. 

Hedvig: Han som står bak, Frode Bjørnstad, han er en skikkelig luring. Jeg tror den er kommet for å bli. 

For en som bor i Oslo er jo Drammen en flott by å dra på konsert i også, en fin utflukt.
Ole: Å ja, de har hotell og restauranter der også, kan jeg fortelle deg. 

Ja altså, jeg mente det ikke sånn..
Hedvig: Hvordan er det, er det Drammen eller Nesodden som er Oslos….

Ole: Cuba! 

Greit, greit, greit, jeg tror vi stopper der. 

 

Egelands åtte flotte: Påskespesial!

Hva er påskemusikk? Noe av det flotte med påsken, også i en moderne, norsk sekulær forstand, er at den er så sammensatt, og mindre kravstor enn jula, samtidig som den har beholdt en egenartet atmosfære. Noen tar avskjed med vinteren på fjellet, andre går våren i møte i nyfeide gater. Den har sitt eget digg og en pussig, flott lokal krimtradisjon – også har den selvsagt høytiden. Vi spurte vår faste gjestelistebidragsyter Jørgen Sørgaard Eg(g)eland om å assosiere fritt rundt begrepet påskemusikk i denne utgaven av spalten Åtte Flotte! 

Hør listen hos Svensken her.

“And the Glory of the Lord” (David Axelrod’s Rock Interpretation of Händel’s Messiah, RCA 1971)
Den amerikanske komponisten, arrangøren og produsenten David Axelrods nytolkning av Händels Messias ble kanskje solgt inn som rock, men her we det vel så mye jazz og soul. Kor, et 38-manns orkester dirigert av Cannonball Adderley og vestkystens ypperste sessionmusikere på breakbeats, Fender-bass og bitende fuzzgitar. Halleluja!

“Hør En Lignelse!” (Arnold BørudBalladen om Jesus, Lu-Mi 1974)
Rockeoperaer i Norge var sjelden vare i ‘74, enda mindre en rockeopera om Jesu liv og død. Og selv om ambisjonene til tider kanskje var større enn gjennomføringsevnen er det noen virkelig sterke øyeblikk her. Styr bare unna nyinnspillingen som kom ti år etter!

“Communion” (James TatumContemporary Jazz Mass, JTTP 1974)
Jazzmesser er heller ikke hverdagskost, men det finnes en håndfull. Og dette private press-souljazzmesterverket signert Detroit-musikeren og -pedagogen James Tatum kan få selv den mest innbitte ateist til å lure på om det finnes mer mellom himmel og jord.

“Sarmanto: Duke & Trane” (Heikki SarmantoNew Hope Jazz Mass, Finlandia 1979)
Nok en messe. Sarmanto kalte bandet sitt Serious Music Ensemble og her er det virkelig ikke noe kødd! Nydelige vokalarrangementer og en av mine spiritual jazz-favoritter.

“Christians Catch Hell” (Reverend Edna Isaacs and The Green SistersChristians Catch Hell, Gospel Roots 1978)
Syv minutter med dommedagsgospel utgitt på Timmy Thomas’ plateselskap. Syndens lønn er døden, men Guds nådes gave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre som det heter i den gode bok.

“Sh’ma” (Jonathan KleinHear, O Israel – A Concert Service in Jazz, National Federation of Temple Youth 1968)
Men vi kan ikke bare holde oss i kirkerommet. Påsken er opprinnelig en jødisk høytid så vi må selvfølgelig en tur innom synagogen også. Denne jødiske gudstjenesten i jazzdrakt er såvidt jeg vet den eneste i sitt slag og teller bl.a. Herbie Hancock og Ron Carter (finnes det en plate han ikke spiller på?) i bandet. Og det svinger!

“Springtime Again” (Sun Ra & His ArkestraSleeping Beauty, Saturn 1979)
Påsken er også vårens høytid, i hvert fall bypåsken. Sjøl skulle jeg egentlig helst vært til fjells, men i år som de siste årene står jeg på jobb bak bardisken. Men jeg kan uansett tenke meg lite som er bedre enn å labbe gjennom en folketom by med denne på øret.

“Offering” (John ColtraneExpression, Impulse! 1967)
Til sist kommer man jo aldri unna Coltrane. Jeg setter på denne når påskelammet skal ofres. Rett og slett et nydelig stykke musikk. Sjekk også live-versjonen fra Temple University!

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Konsert

Ungjazzfest på Victoria

Helgen 15. og 16. juni markerer et hundretalls ungjazzere at det er ti år siden etableringen av Østnorsk jazzsenters første regionale ungdomsjazzorkester.

Nyhet

Festivalidyll i skogen

Motvind i Middelalderskogen byr på store navn innen jazz og impro så vel som marokkansk gnawa, indisk klassisk musikk, norsk folkemusikk og dans ut i de sene nattetimer. Joe McPhee er årets Artist i Residence under festivalen som arrangeres 21. - 23. juni.

Meld deg på vårt nyhetsbrev