Now's the time

NTT: Live fra den onde sirkelen

Amalie Dahl ønsker hardere grep rundt kjønnsbalanse på norske scener og Norsk jazzforum svarer. Blow Out jubilerer, Rune Christiansen om poesi og musikk og Sondre Lerche vurderer ulike versjoner av «In a Sentimental Mood».

Hei, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time! Mange av oss har kjent på følelsen av fools spring de siste dagene, litt pent vær og grus under småskoene. Det er noe å ta med seg inn i helgen, men enten om du planlegger innesitting eller uteliv skal vi forsøke å gi deg noe å tygge på i dette nummeret, hvor vi både diskuterer kjønnsbalanse i jazzen og lytter til forskjellige tolkninger av Duke Ellingtons vakre klassiker “In a Sentimental Mood”. 

Men vi starter med å se litt på et par konserter fra uka som kommer. 

1. Søndagsjazz på Ila Brainnstasjon er en av grunnene til at vi støtt og stadig drømmer om en aldri så liten helgetur til Trondheim. Denne søndagen spiller bratsjist Ellie Mäkelä med et splitter nytt band bestående av Anna Ueland på piano, Eddie Bond på gitar, Johannes Midbröd på bass og Steinar Bø på trommer. Musikken drar veksler på norsk folkemusikk, ny klassisk musikk og den gamle jazzens gleder, står det skrevet. Kan ikke noen av dere der oppe møte opp klokka 13.00 på søndag og melde fra om hvordan det er? 

2. Søndag er det også endelig duket for Blow Outs jubileumskonsert, som blir avholdt på Nasjonal Jazzscene. Programmet er sterkt: Vi får en kvartett bestående av John Butcher, Sophie Agnel, Pascal Niggenkemper og Ståle Liavik Solberg, og så får vi et lenge etterlengtet gjenhør med trioen Karin Krog, Ole Morten Vågan og Paal Nilssen-Love. Konserten de spilte under Blow Out-festivalen tilbake i 2018 på Mir var virkelig et stort høydepunkt. Utypisk nok for Blow Out spilte de noen store classics: “Round Midnight”, “Break of Day in Molde”, “Goodbye Pork Pie Hat”, alt sammen i nydelige, frimodige tolkninger. Det hadde selvsagt vært gøy å se dem på Hærverk, slik den opprinnelige planen var, men bonusen med at den er flytta til Victoria East er at det er billetter igjen nå. Denne bør du ikke sove på, kjære leser. Vi tar en Blow Out-jubileumsprat lenger ned i denne remse. 

3. Sverre Gjørvad er en fin og frittalende trommeslager som vi har hatt stor glede av å snakke med tidligere. Denne uka tar han med seg bandet sitt på en turné i Nord-Norge: Kjøllefjord på tirsdag, Vadsø på onsdag, Alta på torsdag og fotballmirakelbyen Bodø på fredag. Time to illuminate Earth, tittelen på Gjørvads siste skive, er også navnet på denne lille rundreisen. Og det er saktens en god oppfordring generelt sett også.   

Vi går videre! Om du trenger noe interessant prat å lytte til, kan vi anbefale den siste episoden av Lyden av Luhr, med trommeslager og komponist Jan Martin Gismervik. Fredrik Luhrs podcast er blitt et fint hjørne av musikkoffentligheten, preget av bassisten og podcasterens sonore bassrøst, lune væremåte og, det må innrømmes, noen ganger også av litt lo fi lydbilde. Kanskje litt vanskelig å lytte til på trikken, men sånn er det jo saktens med en del av musikken Luhr og Gismervik holder på med til daglig også. 

Savner du noe i spaltene våre? Har du et arrangement, en plate, et nyhetstips eller noe annet du ønsker at vi skal se på? Eller kanskje du har en mening du ønsker å få på trykk? Det er ikke alt vi rekker, men vi setter enormt pris på om dere sier ifra om ting, for eksempel ved å sende en mail til filip.roshauw@gmail.com. 

Vi minner også som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement, inntil vi får oss t-skjorter eller totebags er det den eneste måten du som leser kan støtte bloggen på – bortsett fra å lese, dele og hilse innom når du er på konsert, selvsagt. Vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Nå kjører vi videre! 

 

BLOW OUT jubilerer!


Karin Krog og Ståle Liavik Solberg. Foto: Blow Out!

Det er stor konsert på søndag for å markere 11-årsjubileet til den for oss helt sentrale konsertserien Blow Out, som de siste par årene har funnet et godt hjem på Kafé Hærverk. Her blir vi som regel blåst av stolen av svært mye forskjelliglydene musikk, som likevel deler verdigrunnlag. Vi takker for dette tilbudet, og ser også påvirkningen det har på musikkmiljøet og publikum. Konsertforeninga, Stig Gunnar Ringen ofte på lyd, Tine Hvidsten, Paal Nilssen-Love og Ståle Liavik Solberg er også fellesnevnere i arrangør-leddet. Vi huket tak i sistnevnte.

Elleveårsjubileum, hva slags alternativt jubileum er dette?! Og på Victoria East?
— Vi startet med konsertserien 4. januar 2011, så da hadde vi tenkt til å markere tiårsjubilèet i fjor. Siden det av åpenbare grunner ikke ble noe av passet det veldig bra at 4. januar i år havnet på en typisk Blow Out-tirsdag. Vi satte av datoen, booket program og var klare som egg helt til den forsmedelige nedstengningen rundt juletider satte kjepper i julene, og så greide vi å samle de samme musikerne 20. februar. Når det da ble så mye uvisshet rundt meteren og alt det der måtte vi i forrige uke ta beslutningen om å flytte konserten fra Hærverk til Vic. Det er selvsagt litt dumt å ikke kunne ha feiringen hjemme på Hærverk, men når det ble som det ble er vi veldig glade for at får være hos våre gode venner på Nasjonal Jazzscene.

Jada, det er digg der også. Hva er den største forskjellen fra Blow Outs oppstart til i dag?
— Det enkleste svaret på det er vel at vi startet på Mir i Toftesgate mens vi nå holder til på Hærverk. Rammene med to konserter på tirsdager i oddetallsuker har vært de samme hele veien, men det er klart at det har vært en utvikling etter hvert som vi har fått mer erfaring gjennom disse årene.

Det er en knallhard kjerne i dette miljøet, men ser du at det er stadig andre mennesker som sjekker ut tingene dere setter opp? Hva er det folk digger ved å se og høre musikk på disse kveldene, tror du?
— Jeg tror det viktigste er at selv om folk ikke nødvendigvis vet akkurat hva de får når de går inn døra, så det at det er skyhøy kvalitet på musikerne. Når det i tillegg er veldig intime konserter med kort vei over scenekanten føler publikum og musikere at de tar del i å skape en opplevelse sammen

Hva kjennetegner en god Blow Out-kveld, kan man definere bra og dårlig?
— Jeg synes det er veldig bra at det ofte er en fin og løs stemning samtidig som alle tar musikken seriøst. Og det at publikum har blitt så utrolig bra og lyttende synes jeg er fantastisk.

Man kan ikke velge favoritter blant sine barn, men er det noen giger du husker ekstra godt?
— Det har vært veldig mange gode konserter! Noen av mine favoritter er Secluded Bronte, Natural Information Society og Chris Corsano solo på Mir. På Hærverk var de to kveldene med David Murray, Ingebrigt Flaten og Paal Nilssen-Love helt fantastiske, og det var også en fantastisk konsert senest denne uka med Hans Kjorstad og Ernst Reijseger. Jeg kunne lett nevnt en håndfull håndfuller til!

Jeg var tilstede og stoka som faen, men klarer du beskrive sist gang Karin Krog spilte med disse to musikerne hun møter søndag, Paal Nilssen-Love og Ole Morten Vågan?
— Det var vel noe med den lekenheten i samspillet og respekten dem i mellom som var veldig fint? Og vibben var rett og slett veldig god!

Du skal i ilden selv, faktisk, med din hyppige kumpan John Butcher på sax, men mere til. Hva kan vi vente oss, hva slags folk skal møtes?
— I tillegg til John og meg er det Sophie Agnel på piano og Pascal Niggenkemper på bass. Vi var alle del av et bestillingsverk som John Butcher hadde i Huddersfield. Tanken er igjen det med åpenhet mellom musikere som har også har distinkte og individuelle stemmer. Jeg tror det skal bli en bra kveld!

 

Amalie Dahls håp for fremtiden


Amalie Dahl. Foto: Thor Egil Leirtrø

I forrige utgave av NTT mottok vi et interessant leserbrev av Amalie Dahl og Maria Norseth Garli, om urovekkende skjev kjønnsbalanse i Jazzintro, den viktige talentkonkurransen, om man kan bruke et slikt uttrykk, som i flere år har vist frem lovende unge jazzmusikere på norske festivaler, med et større stipend, innspilling og turnéhjelp som fristende gevinst. Vi spurte alt-saksofonist Dahl om å utdype sine tanker noe for oss.

Hva reagerte du på på årets Jazzintro-utvalg, er ikke det bare en grei refleksjon av virkeligheten i unge jazz-Norge i dag?
– Jeg tror absolutt ikke at bare 2 av 27 av dagens unge jazzmusikere er kvinner, og det var vel først og fremst det jeg reagerte på.

Ja. Hva kan vi tjene på å jobbe mer med kvotering?
— Problemet er at hvis vi ikke jobber med kvotering, så går vi glipp av mye talent. Og det å vise kvinner på scener og i showcases tror jeg kan være med på å snu trenden, for da skaper vi viktige forbilder for de yngre jentene. Kjønns-ubalansen vi opplever i musikkbransjen har blant annet å gjøre med at de fleste føler en slags tiltrekning mot mennesker som ligner på dem selv, dette skjer helt ubevisst. Og det betyr at du f.eks. som booker eller bandleder, kan ende opp med å rekruttere en bestemt type mennesker. Og det betyr også at hvis det ikke er kvinner som står på scenen og spiller, så får vi heller ikke flere kvinner opp på scenen. Så det er litt av en ond sirkel. Dette er veldig vanskelig å beskrive uten å gå i dybden, og jeg er på ingen måte noen ekspert – men jeg kan anbefale alle å lese Balansekunst sin argumentasjonsguide om dette.

Det har vært arbeidet litt på organisasjonsnivå med kjønnsbalanse lenge, trodde jeg, men det kan være lett at det glipper likevel. Samtidig har vi folk som Ellen Andrea Wang og Maja S.K. Ratkje som har påpekt konkrete skjevheter, og faktisk klart å skape litt forandring etter sin pirking. Tror du for eksempel at man kan be menn om å inkludere flere kvinner i bandene sine?
— Ja, jeg antar det. Norsk jazzforum sa selv at de har hatt det på agendaen siden 2007, og lykkes med det i komiteer og så videre. Jeg vet ikke om man kan tvinge folk til å ha flere kvinner i bandene sine, men man kan i det minste be dem vurdere hvorfor konstellasjonene deres ser ut som de gjør. Det krever bevissthet å riste opp gamle vaner (hvis det bare er en vane). I andre situasjoner, om man for eksempel skal sette sammen en ad hoc-konstellasjon, så tror jeg man burde kunne forvente en 50/50-fordeling. Og når det kommer til en konkurranse som Jazzintro, kan du vurdere å ha en type kvote, som kalles minst én kvinne i hvert band. Det finnes allerede regler for alder – hvorfor er det annerledes med kjønn? På sikt skulle vi gjerne komme frem til et punkt hvor vi ikke trenger å tenke på det, men hvor det skjer automatisk. Men for å komme dit tror jeg vi må fokusere på det, og at alle må vurdere hvorfor bandet deres ser ut som det gjør.

Du sier i brevet ditt at mye av det som vektlegges i jazzen i dag også er homogent etter andre parametere: Hva tenker du på da, er det for mye frijazz eller andre stilarter som dominerer det som bookes og mottar stipend og så videre?
— Det vi mente var nok at det var en homogen gruppe i årets Jazzintro. Og parametrene syntes jeg var spesielt stilistisk og geografisk. 6 av 8 band består utelukkende av nåværende eller tidligere jazzlinjestudenter (NTNU), og nesten alle bor i Trondheim. Min mening er at mange band er ganske like i stilen, og problemet med det er at jeg synes ung norsk jazz har mye mer mangfold å tilby!

More is more! Hvorfor kom du til Norge selv, og hvordan oppdaget du saksofonen i utgangspunktet?
— Jeg kom hit fordi jeg begynte på Jazzlinja i Trondheim, noe jeg er veldig, veldig glad for i dag. Jeg har møtt så mange spennende mennesker, og jeg hadde ikke blitt den musikeren jeg er i dag om jeg ikke hadde blitt introdusert for så mye annerledes musikk i denne byen!
Jeg oppdaget saksofonen allerede som 7-åring, på åpent hus på den lokale musikkskolen. I tenårene bodde jeg nesten på musikkskolen, hvor jeg spilte i band flere ganger i uken, hvor jeg i tillegg til å undervise og spille i band, drakk kakao med vennene mine, gjorde lekser og tok en lur på sofaen. Det var først etter videregående at jeg ble mer seriøs med musikk mens jeg gikk på MGK i Danmark.

Det er fint at du kom. Jeg har hørt deg i mange herlige sammenhenger allerede, i bestillingsverket til Signe Emmeluth og TJO, og i band som Skurkar, Starlight Big Band og Dafnie. Fortell litt om de siste der, hører vi mer fra dem denne våren?
— Ja, vet du hva, 4. mars kommer neste singel fra Dafnie! Og i mai blir det plate og vi skal på utgivelsesturné! Jeg gleder meg veldig til å få musikken UT, og til å spille flere konserter med det fantastiske bandet mitt! Og ellers har jeg et par andre spennende prosjekter på gang, som veldig snart er klare for å komme ut og spille, som vi øver mye med for tiden.

 

Norsk Jazzforum svarer: – Vi er skuffet over oss selv

I forrige ukes Now’s The Time kritiserer musikerstudent Amalie Dahl balansen i årets Jazzintro. Hun ønsker å sette fokus på problematikken, sparke i gang en diskusjon, og oppfordrer til å ta grep sammen, i dag. Den oppfordringen tar Norsk jazzforum.

Vi har vært i kontakt med Dahl og de andre studentene som henvendte seg til oss da årets Jazzintro-band ble lansert. De utvalgte bandene består av et fint knippe dyktige musikere som alle er kvalifisert for en plass i lanseringsprogrammet, og det har også de kritiske røstene understreket: dette er ingen kritikk av musikerne som er plukket ut, men en kritikk av skjevheten i utvalget som er gjort. 

Jazzintro er en visningsarena for unge musikere i startgropa til en karriere som profesjonelle musikere, og Norsk jazzforum har her en mulighet til og et ansvar for å ta tak i strukturelle problemer og løfte fram underrepresenterte grupper. Det har vi ikke lykkes med denne gangen, og det tar vi på alvor. Dagen etter kritikken ble fremsatt innkalte vi til møter med hele administrasjonen, styreleder og med juryen. Endring av retningslinjer for juryen er ett av grepene vi nå tar.    

Siden Jazzintro startet opp i 1998 har både påmeldte og utvalgte band vært dominert av mannlige musikere. Til tross for at Norsk jazzforum de siste årene har sett en god økning av kvinnelige studentmedlemmer, i 2021 ligger andelen på 31%, gjenspeiles dessverre ikke dette blant søkerne til Jazzintro. Til årets utgave var 15% av søkerne kvinner. Dahl peker også på mangelen av vokalister i deltakende band. Den andelen blant søkerne har også vært forsvinnende liten i Jazzintros historie. 

Dette er selvsagt ingen unnskyldning for den svært skjeve kjønnsbalansen i de utvalgte bandene i denne runden. Her har vi ikke vært bevisste nok, og er rett og slett litt skuffet over oss selv. Norsk jazzforum har hatt kjønnsbalanse som punkt i strategiplan siden 2007, vi var en av fire organisasjoner som i sin tid var pådrivere og stiftet Balansekunst, foreningen som med over 100 kulturaktører som medlemmer arbeider for mangfold og kjønnsbalanse i hele kulturfeltet, og som i dag ligger på statsbudsjettet. Norsk jazzforum har også signert Keychange Pledge der vi forplikter oss til å “…sikte oss mot 50 % kjønnsbalanse blant ansatte, i styret, arbeidsutvalg og ulike kunstneriske prosjekter”.

Vi har lykkes godt med balanse i administrasjon og i styret samt i utvalg og råd vi nedsetter. Men vi kan ikke la det være en sovepute. I det kunstneriske hvor balansen i utgangspunktet er skjev, kan det i enkelte tilfeller være en utfordrende øvelse når vi skal ta hensyn til ikke bare kjønnsbalanse, men også mangfold, geografisk spredning og bredde kunstnerisk. Derfor må vi hele tiden være bevisste og gå oss selv i sømmene. 

Denne uka har Norsk jazzforum hatt strategisamling sammen med Nasjonal jazzscene og de regionale jazzsentrene. Der hadde vi invitert dramatiker Camara Lundestad Joof som holdt et svært godt og tankevekkende innlegg om hvordan arbeide med mangfold. Vi må klare å gjøre oss relevante for gruppene vi vil nå. Derfor er vi svært glade for at vi har en generasjon unge musikere som er engasjerte, bevisste og som tørr å si ifra. Dette er en ressurs som Norsk jazzforum må ta i bruk. Vi inviterer nå alle studentmedlemmer til digitalt møte i mars for dialog og konkrete innspill. Ikke bare om Jazzintro, men for å diskutere kjønnsbalanse og mangfold i bredere forstand. Hvilke grep kan og bør vi ta, hvilke kriterier skal ligge til grunn og hvilken kompetanse har vi behov for?

Dato for dialogmøtet settes i disse dager, og invitasjon sendes ut om kort tid. Vi håper studentmedlemmene slutter opp om møtet slik at vi kan få en god og konstruktiv dialog om veien videre – sammen. 

Roy Jahrn Holtan, fagansvarlig, Norsk jazzforum

 

Rune Christiansens bøker er musikk


Rune Christiansen. Foto: Baard Henriksen

Det var en enorm glede da den elskede poeten og romanforfatteren og poesiformidleren Rune Christiansen fikk et slags gjennombrudd for etpar år siden, med Brageprisen, Gyldendalprisen og god oppdrift utenlands, etter flere tiår med særegen og sjelfull skriving av fjetrende kvalitet. Bare å lese boktitlene hans er som musikk i mine ører: Sanger fra måneraketten, Anticamera, Skilpaddedøgn. Han har vært mest opptatt av romanskriving i dette årtusenet, med noen unntal, og nylig kom hans nye og sterkt anbefalelsesverdige diktsamling Jeg går i sorg (Oktober) Dikt som du vil ønske å lese mange ganger, innenfor et rammeverk av en rystende men også tankevekkende og varmende situasjon for forfatteren: morens begynnende demens og påvirkning av av dette. Les den.
Christiansen er også cineast og kanskje den forfatteren i Norge med deiligst og mest omfattende musikkinteresse, så vi mente det var på tide å ha ham med i Now’s The Time også.

Jeg skal ikke selge inn din nye samling som virkelighetsdikt, men det er vel ikke det motsatte heller?
– Jeg er ikke begeistret for uttrykket «virkelighetslitteratur». Det er vel snarere snakk om å bruke biografiske og selvbiografiske elementer i en roman eller, som i dette tilfellet, i en diktsamling. Jeg nøler ikke med å kalle den nye boken en selvbiografisk diktbok.

Hvordan er det å skrive tematiske dikt for en utgivelse sammenliknet med å «bare» samle de gode diktene man har skrevet siden sist og få dem ut med mellom to permer?
– Det var avgjørende for meg å skrive både hastig og konsentrert og la det prekære og i stor grad notat-aktige få prege diktene. Jeg ønsket ikke å arbeide frem en større diktsamling med flere avdelinger slik jeg gjorde med de to foregående samlingene. Det var også en underlig opplevelse av å finne tilbake til en skriverytme som jeg gjenkjente fra arbeidet med de to første bøkene mine på midten av 80-tallet.

Det er sterkt å se en forelder miste krefter, og i dette tilfellet se hele språket endre seg. Men det er fortsatt liv å finne i minner av ting man har sagt, sett og lest tidligere, som et slags batteri å søke krefter i?
– Hele boken hviler i dette – minnebilder, refleksjoner og erkjennelser.

 Det er et usedvanlig vakkert omslag, hvor kommer dette fra?
– Forsidefotoet tok jeg i Paris i februar 2020, det er vindusutstillingen i et bokantikvariat. Baksidebildet er av moren min. Det er et stillbilde fra en super 8-film onkelen min tok en gang på 50-tallet. 

I tillegg til egen herlig skriving, er du ivrig på å formidle andres forfatterskap, som gjendikter og som redaktør for Forlaget Oktobers viktige serie med oversatt poesi. Hva er det vi «tjener» på å oppsøke poesi og litteratur fra andre soner enn våre egne hverdagslige?
– Helt enkelt: Litteraturen er en vid og dyp kilde til å forstå forskjelligartede kulturer, tidsepoker, forlatte tenkesett, levemåter, og kanskje viktigst – oss selv i et vidtfavnende felleskap. Vi trenger å bryne oss på litteratur fra alle himmelstrøk.

Du treffer årlig studenter på skrivekurset i Bø. Det er mange forfallshistorier om ungdoms forhold til lesing og språk nå, hvordan opplever du dette?
– Jeg føler meg privilegert. Jeg møter, uten unntak, motiverte studenter. De leser bredt, de er nysgjerrige og lydhøre og de skriver dedikert og med hver sin individuelle stil.

Opplesninger med musikk kan være så som så, men noen ganger bare funker det. Er «jazz og poesi» mulig i dag eller blir det for mye tidsreise til USA på 50-tallet og Oslo på slutten av 60-tallet? Hvordan kan man i så fall løse slike ting?
Jan Erik Vold har hatt og har dreisen på det. Men jeg vet ikke om så mange andre som har funnet sin egen form. Det blir ofte opplesing med lydkulisse i bakgrunnen – det kan jo være fint og forførerisk nok, men jeg er skeptisk til det, litt på samme måte som jeg kan reagere på filmmusikk.

Du er flink til å utveksle musikalske oppdagelser. Har du gjort noen i det siste, av nytt eller gammelt?
– Uten å tenke for mye: For et års tid siden kom jeg over Mark Erics eneste plate A Midsummer’s Day Dream fra 1969. Den inneholder en rekke låter fullt på høyde med det Brian Wilson kom opp med på samme tid. Jeg klarte å spore den opp på vinyl i perfekt stand. Et annet nytt bekjentskap er brasilianske Sidney Miller og platen Línguas De Fogo fra 1974. Miller ble bare 35 år, men rakk å skape en helt egen sound. 

Spennende. Klarer du lytte til musikk mens du leser – eller skriver – eller er dette aktiviteter som krever full konsentrasjon?
– Jeg leser uten å ha musikk på, men jeg skriver aldri, og da mener jeg aldri, uten å ha musikk på øret.

I tillegg til det allerede nevnte er du også en filmelsker av rang. Er det noen filmer som er soleklar innehaver av jazzens DNA?
– Hvis jeg unnlater å ramse opp rene jazz-filmer, de finnes det jo mange av, tillater jeg meg å dra spørsmålet ditt litt langt å nevne en filmskaper som jeg setter særdeles høyt: Sørkoreanske Hong Sang-soo. Filmene hans er både mesterlige og upolerte, improviserte og rytmiske, stillfarne og energiske, ja nettopp disse paradoksene og dette ofte virtuose som ligger i det du kaller jazzens DNA.

 

Espen Berg Trio lager skole-TV

Vi kan ikke juge, det er et helvetes mas at alle som lager noe ok musikk også er nødt til å være content-kreatører på en rekke andre måter. Og det er noe befriende med de som rett og slett gir faen i det. Men det som er fint, er jo når du får inntrykk av at folk ender opp med å lage noe de har glede av. Sånn føles det med Espen Berg Trios pågående skole-TV-serie hvor Bárður Reinert Poulsen står for den nyeste episoden med et lynkurs i alternating beat and feel. 

Trass i en litt spøkefull introvignett, er serien EBT Weekly egentlig ganske oppriktig instruksjonsvideo-opplegg, og hvorfor ikke? Taushet er overvurdert, det kan være stor nytelse forbundet med å få kikket litt under panseret på musikken, og skjønne hvordan den funker. Om du er hypp på noe mer bass-instruksjons-content, må vi nevne serien Christian Meaas Svendsen lagde i fjor, med diverse utradisjonelle kontrabassteknikker som både tar beina og munnen i bruk.

Og om du sulter etter mer bass-instruksjonsvideo etter dét igjen, anbefaler vi bass-shredder Billy Sheehans første av flere instruksjonsvideoer, hvor han blir intervjuet av gitaristen med det velklingende navnet Wolf Marshall, for anledningen ikledt en helt ubegripelig noteark-genser. At man lærer så mye vettugt skal vi ikke love, men stemningen er upåklagelig.

 

Standard Opplegg: Sondre Lerche vurderer versjoner av “In a Sentimental Mood”


Sondre Lerche. Foto: Tonje Thilesen

Alle sanger handler om meg, var det en norsk trubadur som sa (vedkommende var noen år senere interessant nok med på podcasten Det handler ikke om deg) en gang. Men det er ikke så verst med låter som handler om andre sanger heller – og det gjør da også Sondre Lerche på sin nyeste singelutgivelse, “Avatars of Love”.  

En liten smakebit: Play all of ‘folklore’ and all of ‘Blue’ / Play half of ‘evermore’ and all of ‘Down To You’ /Play ‘Sunset Village’ / Play ‘Multitudes’ /Play every take on ‘In A Sentimental Mood’

Ja, skal vi ikke gjøre det? Det siste, altså. Det er duket for en spesialepisode av Standard Opplegg, der vi lytter til de aller mest velbrukte låtene i musikken pår! 

Standard Opplegg: On Green Dolphin Street
Standard Opplegg: Georgia on my mind
Standard Opplegg: My Funny Valentine
Standard Opplegg: After You’ve Gone

Noen har lurt på om Duke Ellington baserte låta på en melodi fra saksofonist Otto Hardwick, som er med på originalinnspillingen fra 1935. Ellington har selv hevdet at han spontankomponerte låta for å roe ned en krangel mellom to kvinner som røyk uklare under et nachspiel i Durham, North Carolina. Hva skal vi si om “In a Sentimental Mood” utover det? Svært mye, vil det vise seg.

Vi kan jo starte med utgangspunktet her, Sondre. Hvordan ender du opp med delen av “Avatars of Love” hvor du nevner en hel masse favorittlåter, blant annet “In a Sentimental Mood”?
– Denne sangen skulle egentlig være en liten og kompakt sang. Jeg hadde litt av melodien og akkordene allerede sommeren 2020. Og det føltes som en liten sang. Men jeg fikk ikke til å skrive noe til det, så jeg lot den ligge. Da jeg kom opp i Henningsvær i mars i fjor, koblet jeg låt-tittelen, som jeg hadde, med akkordene og melodien. Jeg skrev veldig fri tekst som jeg strammet inn, ut og så inn igjen. Jeg likte bare veldig godt å skrive på den melodien – jeg utvidet den litt så den ikke var så stram, og når jeg har gjort det i det siste kommer det. Det føltes som at det var plass til veldig mye der. Det var godt å dvele med de akkordene, så jeg tror kanskje jeg lette etter en grunn til å bli der lenger. Da var nok det formatet fra “Murder most foul” (hvor Bob Dylan nevner en lang rekke sentrale amerikanske låter, journ.anm) ikke langt unna. 

Det grepet satt i bakhodet, det virket som en god motor. Hvis du kan sette det i gang kan du bli der lenge og meditere. Og så begynte jeg plutselig å synge på Folklore og Evermore som så klart rimer, det var jo planen til Taylor Swift. Én av dem traff min mentale eller romantiske tilstand da den kom. Folklore-platen. Innen det hadde gått 4-5 måneder til, og Evermore kom, hadde ting forandret seg. Jeg vet ikke, jeg syns det var morsomt å sammenligne dem som man gjør med… et kilo mel og et halvt kilo mel. At plater var som måleenheter. Så tenkte jeg på Joni. Taylor Swift skulle spille henne i en film på et tidspunkt og da hadde Joni satt foten ned. Det var nok før Swift var inni et noe “bedre selskap”, sånn som hun er i dag. Det var kanskje sett på som blasfemisk. Nå er det ikke så fjernt at hun skulle gjort det, på en måte. Blue hadde femtiårsjubileum i fjor – på mange måter den ultimate platen om å ville ha både kjærlighet og total frihet, om kunstnerisk frihet versus andre ting og så videre. Jeg begynte å måle, hvor mange enkeltlåter av Joni går det på hvert album av Taylor? 

Jeg tenkte på “Down to you” fra Court and Spark. OK, det er kanskje “halvparten av Evermore”, men Joni får sagt det på én låt… da begynte det å rulle. Jeg riffet på låter som først og fremst speilet det siste halvåret mitt, en forelskelse, en sorg og noe midt i mellom. Sanger jeg omga meg med, særlig sommeren 2020 da jeg reiste rundt og spilte alene og var i en merkelig modus. Men så ville jeg åpne opp, ta noen fra barndommen, ungdommen, noen jeg var alene om og noen som var felles. Så ble det en lek med tekst og språk, “Waters of March”, som er en oversettelse av “Águas de março” … alt du kan gjøre med sanger, alt du kan tolke inn i dem og ta med deg ut. Så måtte jeg ha med “I contain multitudes” av Dylan, og hva rimer på det? Mood, selvsagt. Det gjør jo Dylan selv i den låta, jeg husket alle rimene fra ham, og da var det såklart naturlig å nevne “In a Sentimental Mood”, en låt som jeg liker godt, men attraksjonen var også ordet “sentimental”, som går igjen hos meg flere steder, blant annet på “Turns out I’m sentimenal after all”. Sånn er det på hele Avatars of Love, ting og temaer går liksom i floke rundt hverandre. Men da satt vi der plutselig med Play every take on ‘In A Sentimental Mood’. Det funker. En låt som er litt foolproof. Men jeg har ikke hørt alle versjonene! Det var mange på lista du sendte som var nye for meg. 

Hva syns du “In a Sentimental Mood” har som låt?
– Nei… den har en ro ved seg. Nesten i alle disse versjonene blir den litt meditativ. Ikke så hyperdramatisk som en del standardballader kan bli. Jeg har aldri tenkt så mye på teksten, men jeg kom til at den er sterkest i instrumentalversjonene. Jeg prøvde å google hvem som hadde skrevet den (Manny Kurtz, journ.anm.), og det er vel rettferdig å si at teksten ikke er skrevet av en av de virkelig store. Det merker du. Jeg føler at noen av sangere som tolker den sliter med å skape noe som står på spill. Den bare konstaterer et rosenrødt bilde. Det er musikken, melodien og akkordene som er viktig. Du hører det på Billy Joels versjon: Jeg føler han prøver å huffe og puffe og gjøre det til en mer dramatisk event enn den er. Men det er en nydelig melodi, kanskje en av urmelodiene. 

Ja, den har en sørgmodig eleganse som gjør at den føles som en arketyp.
– Når jeg hørte den nå, merker jeg at jeg er farget av at min ultimate er versjonen Ellington gjorde sammen med Coltrane. Den har en fin intro, et gjentagende parti som ikke strengt tatt er en del av komposisjonen, men som er noe som skjer i den. Det var en versjon som kom noen tiår etter at låta var skrevet, det er litt kult at det kom noe nytt til. Et nytt bidrag som føles essensielt for låta. Når den er med blir det veldig tydelig. 

Mange av disse låtene blir jo tolket med utgangspunkt i versjonene som står i Real Book og lignende verker. Og det er blitt påpekt at arrangementselementer som egentlig er sentralt for hvordan enkeltlåter føles ikke er med der. Selv om det er låta, liksom. Nå er pianofiguren som du sier nyere enn låta, men det føles litt som at den burde vært med på versjonene som ble spilt inn etterpå.
– Ja. Man skal kanskje i noen tilfeller være kategorisk på å skille arr fra låt, det er det gammeldagse synet. Men når først han som skrev låta har puttet noe sånt inn, føles det essensielt. Det er jo et hook og den føles litt fattigere uten. Det setter den meditative roen. 

Hva er ditt forhold til Coltrane, egentlig?
– Jeg har nok møtt ham mest i de mer håndgripelige samarbeidene rundt standardlåter som har en romantikk og sentimentalitet i seg. Han har alltid vært der, men fra min innfallsvinkel er det via “popmusikken”, og så har jeg beveget meg utpå etter hvert… Plata med han sangeren, Johnny Hartman, fikk jeg første eller andre gang på turne i USA. En fra plateselskapet ga meg den. Så har jeg sjekket ut A Love Supreme og sånne ting så klart. Men det kan være vanskelig å høre på ikoniske plater, å komme til dem som hvilken som helst plate. Som å være på museum og skulle skjønne hvordan akkurat det her en av de store bragdene. Platen han lagde med Duke Ellington har jeg hørt masse på, og det er nok den plata jeg syns det er kjekkest å høre Duke Ellington-låter på også. Jeg har sjekket ut noen av de eldre tingene, fra tredvetallet og sånn. Jeg hører jo låtene, men du hører også litt på tiden, hvis du skjønner, det blir som å se på filmavisen. 

Absolutt. Jeg tenkte på det mye i forifjor da jeg hadde en periode hvor jeg hørte mye på Charlie Parker-innspillingene og virkelig forsøke å komme litt nærmere kicket, det fysiske i spillet hans. Det kan være vanskelig å lure seg rundt den susete lyden og unngå at lyttinga di blir “historisert”.
– Ja, første gang jeg hørte Parker var for å høre hans versjon av “Night and Day”. Det var nok HP Gundersen eller noen som sa at jeg måtte høre på det. Jeg ble sjokkert, det var en stor omstilling, både det å spille låta så fort, men også det du sier med lyden. Nå hopper man kanskje mer frem og tilbake i tid smo lytter, men det er fremdeles en greie med musikk fra 20-, 30-, 40-tallet. Når man kommer ut på 50- og 60-tallet blir det enklere å ta det inn i vår tid. 

Du nevnte den ærefrykten eller hva man skal kalle det i møte med A Love Supreme. Jeg tenkte på det i fjor da jeg hørte et nyoppdaget opptak av den samme låtsuiten, Live in Seattle. Klassikere kan være “ensomme plater”, de får ikke bare lov til å være musikk. Jeg husker du nevnte at du hadde en lignende opplevelse med Blue av Joni, hvor du endelig “fant den” på en løpetur?
– Ja, for den var aldri min favoritt blant Joni og er nok ikke det fremdeles. Den kom med all den vanvittige bagasjen. Kanskje det er en slags ensomhet over de største platene, de må stå alene og de kommer med en forventning som er umulig å innfri. Men Blue er jo egentlig bare en plate med sanger og med lyden av Joni. Det er deilig når de får komme litt mer naturlig, og det er det jeg opplevde på den turen. Det er derfor det var gøy å nevne Blue i den ranten. Alle vet hva du snakker om, men det er også det som gjør at man glemmer at det bare er sang, musikk, toner og følelser. En selvfølge på mange måter – men når opplevde du den sist? Hvis man kommer utenfra er det lett å tvile. Hva er det egentlig som gjør den plata bedre, hva gjør at den blir gjenstand for en sånn stor felles konsensus? Folk som ikke generelt hører på jazz har kanskje A Love Supreme i platesamlingen sin allikevel. Hvorfor er den spiselig og ikke resten? Det kan man bruke livet på å forske på. Men det fine er at plutselig kommer også klassikeren til deg, og så hører du det.

Vi går videre til versjonen med Ella Fitzgerald. Sist gang jeg intervjuet deg i NTT snakket vi om henne, at hun nesten er en sorts “fasit” når det kommer til den amerikanske sangboka. Samma hvilken låt det er snakk om, vil hun som regel ha en bra versjon av den. Også kan hun ofte bli sett på som en nesten “hverdagslig” sanger, sammenlignet med det mytebegjærlige ved en skikkelse som Billie Holiday. Hva er storheten hennes, mon tro?
– Ja, hva er det? Jeg kjente ikke versjonen hennes av denne så godt, grunnen til at jeg tok den med på min liste var litt det du nevner. Hun gir alltid en god representasjon, også her, men hun er uvanlig dempet. Hun hørtes ikke så karismatisk ut her, hahaha! Da jeg satt med den nå føltes det ikke som Ella skrudd til elleve. Kanskje det ligger i låtens natur. Men storheten… det er overskuddet hennes, at hun er en trygg havn for så mange ulike låter og melodier. Et temperament, et overskudd av humør og et melodioverskudd. Hun scatter mange melodier og soloer som føles nesten like sterke som komposisjonen. Det var veldig kult første gang jeg hørte henne gjøre melodier jeg kjente. Hun kom alltid opp med noe nytt som var utrolig fint, og det er ikke mange som gjør.

Så har vi en soloinnspilling av Duke Ellington som du hadde på din liste. Har du noen andre låtfavoritter fra ham?
– Ja, jeg har jo det. Jeg har hørt på ting med Billy Strayhorn og Johnny Hodges, og da er jeg ikke alltid klok på hvor Strayhorn slutter og Ellington begynner. Jeg har nok lenge også sett meg litt blind på ham som bandleder og artist. Det har tatt meg litt tid å fokusere på låtskriveren, å  skjønne alt han faktisk skrev. “Mood Indigo” er jo dødsfin. Og så liker jeg “Don’t get around much anymore”, den har jeg også hørt i en Johnny Hodges-versjon. Johnny Hodges with Billy Strayhorn and Orchestra, fra 1961. Det er det hovedsakelig Ellingtons materiale, tror jeg. Jeg har oppdaget mer Ellington de siste 5-6 årene. 

Hva syns du om den versjonen her?
– Den føles kanskje mer ut som Ellington-versjonen fra tiden låta ble skrevet. Den er kjempefin. Jeg er nok farget av Coltrane-versjonen i alt jeg hører nå, det er den jeg hele tiden tenker på. Men denne er kjempefin, og litt mindre høytidelig. Versjonen med Coltrane stiller litt mer krav om at nå går vi inn i en sone, men her spiller han på en måte bare låten. 

Så har du med en versjon av Sarah Vaughan.
– Ja, der ville jeg bare ha med en god sanger. I hennes reading ble jeg litt hengt opp i teksten, på en måte. Jo tydeligere den blir, jo verre, haha! Det er kanskje litt arrogant å kritisere teksten på “In a Sentimental Mood”. Og det er en veldig god låt-tittel. Men det er vanskelig å finne noen ordentlig dybde i teksten, du skjønner “dette kommer aldri til å gå bra”, personen er fullstendig blindet. Den forherliger og forguder kjærlighetsobjektet. Sarah Vaughn får det fram. Men jeg merket at jeg ikke egentlig liker den. 

Dette er no noe som kan dukke opp i standardmaterialet. Nydelig melodi og klønete tekst. Jeg skrev om det i forbindelse med “On Green Dolphin Street”, som er en fin jazzstandard, og hvor Ahmad Jamal, Miles Davis og Bill Evans vel må dele et ansvar for at sangere den dag i dag må lire av seg no fryktelig trasige saker.
– Det er jo et fenomen, kanskje det har gått fort… Jeg har en ny låt, men skulle hatt no tekst til, og så blir det ikke bra. Jeg vet ikke om det preger resten av katalogen til DE, at han ikke hadde et fast tekstorakel han kunne regne med, sånn som noen av de andre komponistene på den tiden faktisk hadde. 

Kanskje noen kan snike seg tilbake og forsøke å skrive en ny tekst til den… se, det er noe for Dylan, den røveren!
– Det hadde vært veldig spennende! Har han sunget den på noen av de songbook-platene sine? 

Skammesjå… nei, det ser ikke sånn ut. Hva syns du forresten om de platene?
– Jeg har ikke hørt veldig mye på dem, men jeg var innom den første og syns det var litt kjekt på en måte. Jeg husker jeg følte det var en slags seier i det. For i mitt hode, da jeg var tenåring og mindre interessert i ham, var det fordi han liksom som motsatsen til disse veldig eksakte nydelige jazzlåtene som jeg beundret. Han kom etterpå og ødela presisjonen, på en måte, hadde tekster som ikke tok noen hensyn til melodi. Så da han, av alle, kom ut av skapet som en kar som egentlig elsket hele sangboken, følte jeg at disse verdiene alltid vinner til slutt. Det er selvsagt noe å hente i begge leirer, det ser jeg jo mer nå. Og verden trengte kanskje ikke at han gjorde tre hele songbook-plater… men det var koselig og fint, og det var så tydelig at han kom fra et sted med respekt for sangskatten. 

Ja, på den første plata synger han dem nesten som salmer, rett frem, uten ornamenteringer. Som om han ikke ønsker å “dra en Sinatra”, men simpelthen ønsker å konstatere “dette er viktige sanger, de tilhører alle”. Og det er kanskje en grei overgang til versjonen fra Phyllis Hyman. Hun hadde en variert karriere, og assosieres slettes ikke bare med jazz. Men det er jo noe man kan bli minnet om når man for eksempel hører Willie Nelson synge Hoagy Carmichael – det er nesten litt “viktig” at de vakreste sangene her tilhører flere leire enn jazzen. Hvordan tilnærmer du deg det å synge dem?
– Jeg har kanskje startet litt uhøytidelig. Da jeg sang “Night and Day” da jeg var 16-17, spilte jeg litt forenklet og punkete. Det var liksom en kraft i å tilnærme seg sangskatt knyttet til en viss høytidelighet på den måten. Jeg var kanskje inspirert av Elvis Costello som sang Burt Bacharach på sitt vis. Eller for den del da Costello sang standardlåter, på en litt “usofistikert” måte, men med tydelig kjærlighet. Jeg har prøvd å tenke “herregud, det er bare låter”, og de er gode, de tåler en trøkk, å bli ristet litt i. Når jeg hører min gamle versjon av “Night and Day” nå, får jeg mer vondt… for jeg utelater så mye jeg har fått et så sterkt forhold til, den akkorden der, den der… sånn blir man kanskje med årene. Og så blir man kanskje litt bedre til å synge også, til å uttrykke seg gjennom sang. Men jeg har alltid følt at om du liker en melodi, så kan du sikkert synge den. Når jeg hører Billy Joels versjon av “In a Sentimental Mood”, blir den tanken utfordret, haha! Det føltes hjelpeløst og grusomt. Han har mange fine sanger, altså, men der har du eksempel på en som bare hytter med nevene, og han fanger ikke melodien nøyaktig nok, på en måte. Men Phyllis Hymans versjon er veldig fint sunget. Hun kjente ikke jeg fra før, det var veldig fint sunget.

Vi hopper videre til en versjon av bandet Steps Ahead, hvor vi hører salig Michael Brecker på det herlige instrumentet EWI, “Electronic Wind Instrument”. Likte du den?
– Ja, jeg syns virkelig den var kjempefin. Aldri hørt før, men den hadde masse for seg. Den minnet meg om en del japansk new age og ambient, åttitallsting som jeg har dykket i de siste årene. Både i selve lydbildet og produksjonen, men også i at de tingene har et morsomt og rikt tonespråk. Det er ting som har inspirert meg på den neste plata. Ting som har en fot i en eller annen veldig sødmefull kitsch, men som også har en stor musikalitet og et overskudd. Lyden av teknologien daterer det, men jeg syns det samtidig har et tidløst preg. Det er også veldig fint å høre rike jazzakkorder på elektroniske eller digitale instrumenter, eller midi-lyder. Det er finnes en plate som kom ut for noen år siden av Onyx Collective, et eksperimentelt band fra New York. Manhattan Special heter den, det er bare standardlåter, men sunget gjennom vocoder, og det syns jeg også ble kjempefint. Det er noe fint med å høre tonespråket i den settingen. 

En litt morsom biopplysning om Steps Ahead er jo at Bendik Hofseth overtok for Michael Brecker.
Skjedde det??? 

Javisst, det finnes et veldig fint blindebukk-intervju med den ihuga Brecker-disippelen Petter Wettre på Jazznytt hvor han beskriver sin reaksjon.. “Det jeg husker fra da Bendik tok over for Brecker, var at jeg gikk i fullstendig svart.”
– Hahahaha! Ja, at et idol blir erstattet av noen fra ditt eget nabolag, jeg skjønner det jo… kanskje han tenkte “da kunne det like godt vært meg”? Det er kult, det visste jeg ikke. Det høres ut som en vandrehistorie a la Jahn Teigen og Genesis. Men dette skjedde altså? 

Javisst.
– Den versjonen syntes jeg uansett var jævla fin. Og den er fra 1986, det stemmer nok overens med noen av de japanske tingene jeg nevnte. Jeg føler at jeg kjenner igjen lydene og teknologien, det er noe der som er tiltalende. Det er en bossa-låt på den nye plata, og det er så fint å høre den typen musikk med daterte midilyder, synthpads og ting. I den japanske ambient-verdenen er de ikke fremmed for jazz og bossa, harmoniene som kommer derfra. De er ikke redde for kitschen som vi forbinder med det. Det har jeg blitt farget av. 

Da jeg hørte på Steps Ahead-versjonen i sted, tenkte jeg på at “In a Sentimental Mood” er en låt som på mange måter har et sterkt “film noir-preg”. Men av versjonene på denne lista er det nesten denne som bærer mest preg av det på sitt vis, med unntak av Coltrane/Ellington-versjonen.
– Ja, helt klart. Coltrane og Duke Ellington kan være en klassisk 50-tallsnoir… men dette kunne vært neo-noir, noe Brian De Palma gjorde på åttitallet. Det er kult.

Men så til Django!
– Den syns jeg var helt fantastisk. Der får du en veldig nærhet til akkordene, og bevegelsene i låta. Han tar seg sikkert noen friheter, gjør noen triks underveis, men den var dødsfin, og jeg hørte en del ting som jeg ikke hadde hørt før. Alt blir veldig klart og fint i det ensemblet, du kommer tett inn på innmaten i låten. Samtidig er den også moody på sin måte, den har den roen. 

Er Djangos musikk noe du har vært opptatt av?
– Jeg har ikke vært interessert sjøl, men det er kommet via han kompisen min, Julian Berntzen. Vi spilte sammen i begynnelsen av våre platekarrierer. Han spilte fiolin, og da måtte jeg noen ganger kompe ham på gitar, på “Sweet Georgia Brown” og sånne ting. Da sjekket jeg det litt ut, og så så jeg Woody Allen-filmen som var modellert etter ham, med Sean Penn (Tekkelig og Tarvelig, eller Sweet and Lowdown, om du på død og liv må ha den engelske originaltittelen, journ.anm.) Det er gøy musikk, men jeg merket veldig at jeg ikke er disiplinert nok gitarist til å være en string swing-komper. 

Det er noe man kan lure seg til å tro at man skal kunne få til, men dæven.
– Ja, virkelig, hver gang jeg skule kompe Julian kom jeg alltid til kort, jeg lå bak, eller så stresset og kavet jeg. Det trengs nok et par år i skole for å gjøre det der. Men det var gøy å prøve, og det er virkelig et nydelig repertoar, og en fin stil. Det er ikke så mye nonsens, det er en ren form – litt workmanlike, og alle føles likestilte, sang, soloinstrumenter og så videre. 

Jeg fant en versjon av Chet Baker hvor han starter med å resitere litt poesi. Hva syns du?
– Jeg hadde ikke hørt den før. Jeg hadde ikke fått med meg at det var Chet da jeg satte den på, så jeg ble nysgjerrig på hvem som leste. Men så skjønte jeg det, det er umiskjennelig. Jeg føler jo det tonespråket i den sangen gir veldig mening for ham.Det er nesten rart at han ikke i  større grad “eier den”. Det er noe i de intervallene. Også syns jeg han tok seg en del nydelige friheter i sin versjon, det var en topptone som melodien går til, men hvor han valgte å ligge en halv eller hel tone under og liksom sto på det… han tok valg som var spennende og påståelige. 

Baker hadde jo en lang og fascinerende platekarriere som ligger i skyggen av det ikoniske, tidlige gjennombruddet (les Standard Opplegg om Baker og “My Funny Valentine” her). Hvor vakker han var, og hvor tragisk det fysiske forfallet hans opplevdes, har sikkert gjort at folk ikke får øye på alt det rare som finnes der. Har du vært inni hans verden?
– Ja, jeg har vært ganske interessert i ham. Det startet med hans 50- og 60-tallsplater. Han viser virkelig to sider av samme sak, han synger som han spiller og omvendt. Du får illustrert en del musikalske sannheter der, om at musikalitet er er ting som kan forvaltes gjennom ulike instrumenter og uttrykk. Også var han selvsagt sexy, og en veldig attraktiv vei inni jazzen for mange. En crooner som ikke står og stresser, men stoler på de lange tonene og tøyer hvor langt du kan strekke og bøye dem. Det er jævlig fint. Så jeg ble interessert i bøker om ham, jeg leste dagbøkene hans, har sett filmene om ham. Det er spennende at han var så produktiv, også i de senere årene. Og den veien innom Norge og Jan Erik Vold… han har vært åpen og nysgjerrig. Du har også historien med Elvis Costello, som skrev “Almost Blue” til Chet Baker, den var inspirert av en Chet-låt, uten at jeg husker hvilken. Så oppdaget Elvis til slutt, uten at de hadde møtt hverandre, at Baker spilte inn en versjon. Også gjorde Baker soloen på “Shipbuilding” da de faktisk møttes. Den linken gjorde nok at jeg var ekstra obs på ham. Jeg hører ukritisk på Chet Baker, jeg syns alt han gjør er fint. Vil han lese poesi? OK, da elsker jeg det også. 

Siden Jan Erik Vold er en så folkekjær nasjonalskatt har vi nok et litt særegent perspektiv på det samarbeidet i Norge. Men at en av de store, ikoniske amerikanske jazzartistene med unik mainstream-apell ender opp med å gjøre en collab med en norsk poet noen tiår senere… det er jo herlig langt uti villnisset.
– Ja, det er en vanvittig twist, og den er jo så helhjertet. Det er vel også noe av det siste Baker gjorde, det er helt fantastisk. 

Da kommer vi til en versjon du allerede har vært streng med, nemlig Billy Joel. Er det noe mer å si?
– Nei, uff, jeg vil ikke at det skal bli en klisjé heller. Jeg liker jo egentlig Billy Joel, men det her hørtes ut som et typisk oppvarmingstake der du synger litt dårlig, det er flere toner han ikke makter å produsere og han drar på ting på en unaturlig måte, som om han må lese neste tekstlinje på arket før han synger den. Det føles veldig slepphendt.

Billy Joel er jo en herlig rar figur. Han virker vaksinert mot revival eller “nyvurdering”.Så begavet, men også så synlig urolig for om han er elsket. Det munner ut noe anstrengt og litt manisk, enten det er måten han gikk Springsteen i næringen på og skrev blue collar-låter, eller måten han nærmer seg den låta her på. Men han er jo også jævlig bra.
– Absolutt – jeg har ikke noe forhold til albumartisten, men når du hører hans Greatest Hits, vil du alltid føle at du har undervrudert ham. Det er kanskje hans lodd i livet, men han har skrevet det jeg oppfatter som moderne standardlåter. “Just the way you are” er helt der oppe i den moderne popballade-kanonen. Han kan synge fint, han kan også synge supercorny og teit. Men sånn er jo Paul McCartney også. Jeg har et avslappet forhold til ham. Han bærer preg av å være en god og produktiv låtskriver, men han har kanskje ingen estetisk visjon, og det virker ikke som han klarer å skille mellom de virkelig gode og virkelig dårlige tingene sine. En besynderlig smak noen ganger. Men det finnes verre ting enn det! Han er en sympatisk karakter, han har skrevet som faen og du skriver ikke de beste låtene der på slump. 

Vi hopper videre til en annen pianomann, mellom mye annet. Unikumet Dr. John, med en versjon som både er slentrende og overdådig på sitt vis.
– Ja, denne likte jeg kjempegodt. Jeg må ha hørt den før, for denne husker jeg at min far hadde på CD der han bodde. Da jeg var på besøk var det spennende å gå i hans CD-samling, og der var det en del Dr. John, faktisk. Det der var jævlig fint, en god gjengivelse. Og en fin 1989 Adult Contemporary-lyd på det hele!

Ja, og der kjenner man jo virkelig pendelsvingningene. Plutselig lurer man på… hadde det ikke vært jævlig kult om ting låter mer sånn?
– Haha, ja det er det,  hadde noen spurt meg eller deg for ti år siden, hadde vi kanskje hatt større berøringsangst. Men ting blir tiltalende og vakkert på nye måter, det skal man bare være glad for. 

Men hørte du på Dr. John da du fant det der?
– Litt, men jeg gikk aldri i dybden på det, det ble aldri en del av mitt vokabular. Det fremsto sikkert for… bluesy. Jeg var allergisk mot alt som hadde det preget, det var ikke den retningen jeg søkte. Så jeg har ikke et sterkt forhold til ham som annet enn en karakter og en stemme. Og et stilikon. 

Det er så mye fint. Jeg slenger med et par Dr. John-låter i saken jeg, det har vi plass til.
– Ja, gjør det!

 

 

 

 

Så til sist er det en versjon med Chico Hamilton og Eric Dolphy, fra en Ellington-plate som først kom ut rundt år 2000. Jeg hadde lyst til å ta med den fordi… ja, vi kan jo starte med hva du syntes?
– Fantastisk, jeg kjente ikke til Chico Hamilton fra før. Den var virkelig vakker, og der fikk man også møte komposisjonen på en litt ny måte, en ny inngang. 

Det er en liten parfymesprut av noe “kunstmusikk”-aktig her et sted.
– Ja, noe nesten impresjonistisk, den tilnærmingen. Det litt flytende… du ser det bare på coveret, det er en søken mot noe abstrakt. 

Jeg tenkte på sånne kammerjazz-landskap, eller det som het third stream, med en slags tilnærming mellom jazz og klassisk. I sånne landskap er det masse å hente for deg produksjonsmessig, litt som tilnærmingen din til Harold Budd, Steve Reich eller Kim Myhr.
– Ja, absolutt. Det har vært en gjennomgående ting med den nye platen, at det faktisk er første gang jeg har låter som gir plass til den leken med sånne innflytelser, som ikke haster videre til neste idé, neste rekke med akkorder. Jeg har blant annet gjort en låt med et strykerarrangement av Øyvind Torvund. Det er en låt med ni vers som er det samme hele tiden, med to store strekk midt i som er mer lydkulisser. Det er noe av det som har vært gøy, jeg tror jeg har ønsket å gjøre det på flere plater, men ikke helt skrevet noe som gir nok plass til å forholde seg til arrangement på den måten. Men nå skjedde det, og det føltes veldig befriende. Det er mer og mer der jeg er som lytter selv nå, så det er bare naturlig. Og løsningen er at låtene har fryktelig mange vers, haha!

Vi har fått sett deg med mange forskjellige musikere de siste årene, orkestre og Joni Mitchell-bandet. Hvem dukker opp på neste plate?
– Det er ingen fra Joni-bandet på denne her, den er litt Bergen-sentrisk. Men jeg har med harpespilleren Mary Lattimore fra LA. Hun er jo i det ambient, nesten moderne new age-terrenget. Hennes musikk har jeg hørt en del på. Jeg hadde låta nesten ferdig spilt inn, og det er en luksus å sende avgårde og få noe tilbake. Så har jeg med Kjetil Møster, han har jeg spilt en del med før. Også har jeg en låt med Chai. Det er mer City Pop. De er en japansk popgruppe som er veldig kule, et sted mellom J-pop og City-pop. De synger på en låt. Ellers er alt gjort i Bergen i året mellom sommeren 2020 og 2021, så bidragene utenfra var et ønske om å åpne vinduet i studio litt. Det er fire strykerarr av Sean O’Hagan. Jeg tror alle har merket en forskjell i låtene og strukturene, ikke minst er det drevet av tekstene, at de styrer og driver i større grad. Derfor er strukturene friere og løsere på en måte. Jeg har ikke følt meg bundet av at låten må videre, og jeg kan tenke meg at den vendingen er inspirert av forskjellige opplevelser, enten det er å lytte til ambient eller å spille med Joni-gjengen der vi hele tiden jobber med låter som er stramt strukturert, men som du ønsker skal ha frie øyeblikk, innganger eller soloer. 

Det er litt morsomt – ofte kan det å bry seg om tekst og det å bry seg om tekstur nesten fremstå som motpoler. At tekstorientert musikk gjerne benytter seg av “spartansk” komp.
– Ja, helt klart. 

…men her er det som om tekst og tekstur liksom rotter seg sammen og utfordrer hegemoniet til melodi og struktur, som har hatt en meget sterk posisjon i musikken din.
– Ja, det er sant det du sier, jeg har tenkt på det på den måten. Jeg kunne gjort det nedstrippet og “ærlig”, men det føltes sånn at nå når teksten har så energi og fokus, og da frigjør det større rom rundt, til det atmosfæriske, det arrangementsmessige, lydsøkende. Det har vært frigjørende å la teksten dominere litt. Og jeg føler at jeg har greid det uten at melodiene blir mindre viktige. Det er bare litt romsligere. Det har vært befriende i innspillings-øyemed, at du kan fylle låta med andre ting. Det er færre refreng, men når de først kommer, så bærer de, føler jeg. 

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger 

 

 

Fra forsiden

Nyheter

Første Jazzintro-runde på Bergen Jazzforum

Første runde av Jazzintro 2024 går av stabelen på Bergen Jazzforum torsdag 22. februar. Da spiller det to bandene ASQ // Amund Stenøien Quartet og Schemes om finaleplass på Moldejazz der Årets unge jazzmusikere 2024 skal kåres.

Nyhet

Stort lørdagsslipp fra Kongsbergjazz

Tre nye artister annonseres til lørdagen på Kongsberg Jazzfestival. Susanna kommer med sitt Baudelaire-prosjekt med samtidsorkesteret Oslo Sinfonietta, Per Zanussi presenterer sin splitter nye kvartett, og Ingrid Olava gjester poesioasen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev